"Få meg på for faen" (Regissør: Jannicke Systad Jacobsen)

Om ungdomstid i bygde-Norge
Alma er 15 år - snart 16 - og bor i Skoddeheimen - et kjedelig sted der det aldri skjer noe som helst. Hun kjeder vettet av seg, og hadde det ikke vært for at hun er forelsket i Artur - hele skolens kjekkas nr. 1 - hadde hun ikke holdt ut å være der en dag til. Alma har forresten et problem til - hun er kåt absolutt hele tiden, og dette fører til en del situasjoner som skaper vanskeligheter for henne. Bl.a. hvordan hun har klart å pådra moren en telefonregning på over 6000 kroner fordi hun har ringt til sex-telefonen ...

På en skolefest prøver Artur å sjekke opp Alma. Det oppstår en litt kinkig situasjon, som Alma forteller venninnene om rett etterpå. De nekter å tro henne. Til alt overmål nekter også Artur å innrømme det hele, og konsekvensen er at Alma fryses fullstendig ut. Ingen vil snakke med henne og hun blir gående alene. Til og med småungene roper stygge ting etter henne. Den eneste i hele bygda som øyensynlig ikke vet noen ting, er Almas mor. Det hun derimot har fått med seg er at datteren er i overkant sex-fiksert, og dette skammer hun seg dypt og inderlig over. Hva er det som har gjort at hun har fått en så unormal datter?

Underveis blir vi vitne til Almas jevnaldrende venninners drømmer. En av venninnene drømmer om å få seg kjæreste, men frykter samtidig at dette skal binde henne til stedet for evig tid. Bare se på mammaen hennes! Hun var egentlig på vei til Bergen for å studere i sin tid, men så ble hun forelsket i det som ble pappaen hennes - og hva skjedde? Hun ble husmor på livstid i Skoddeheimen! Og kom seg aldri noen vei ... Grøss og gru! Sånn sett handler denne filmen også om hva som gjør at kvinnene stikker fra bygde-Norge, mens mennene blir igjen. Og om hvor sårbar man er når man bor på en liten plass og er temmelig annerledes enn alle andre - og ganske enkelt ikke er ønsket i det gode selskap. Så spørs det om Artur har en sjanse til å nå frem til Alma til syvende og sist, eller om han har tapt henne for alltid ved å nekte for det han gjorde ...

Filmen er prisbelønt så det holder, og dessuten nominert til enda flere priser. Så hva er det som gjør at den likevel ikke fenget meg? Kanskje er det så enkelt som at jeg ikke er målgruppen for denne filmen, og at temaet som gikk igjen i hele filmen - Almas kåtskap - ble fremstilt på en slik måte at det ga litt avsmak. Jeg har dessuten litt vanskelig for å tro at dette er en vanlig problemstilling som takles på denne måten i ungdomsmiljøene, men igjen er det mulig at jeg er for gammel til å vite. Samtidig er det en modig film som "setter ord" på noe som er nokså tabubelagt - ung seksualitet og tilhørende seksuelle fantasier. Uavhengig av dette opplevde jeg skuespillerprestasjonene som temmelig amatørmessige, og dette trakk ned helhetsinntrykket. Det er godt mulig at dette blir litt mindre synlig når andre ikke norsk-språklige ser filmen. Jeg er i tvil om jeg synes filmen fortjener terningkast tre eller fire, men tror likevel jeg heller til det siste - altså terningkast fire.

Innspilt: 2011
Originaltittel: Få meg på, for faen
Nasjonalitet: Norge
Genre: Drama
Skuespillere: Helene Bergsholm, Henriette Steenstrup, Matias Myren, Malin Bjørhovde, Beate Støfring, Julia Schacht, Arthur Berning, Julia Bache-Wiig
Spilletid: 73 min.

"Some like it HOT" (Regissør: Billy Wilder)

Herlig Marilyn Monroe-komedie fra 1959

Etter å ha sett den flunkende nye filmen "My Weeks with Marilyn", har jeg vært på utkikk etter Marilyn Monroe-filmer, og i den forbindelse var "Some like it HOT" den første jeg kom over (på salg hos Platekompaniet for tiden). Resten må nok bestilles på nettet.

Musikerne Joe og Jerry blir uforvarende vitne til St. Valentines dag-massakren som fant sted i virkeligheten i Chicago i 1929. Hals over hode flykter de av gårde fra gangsterne, som ikke ønsker at noen - absolutt ikke noen - skal komme levende fra det som vitner til denne forbrytelsen.

Utkledd som kvinner tar guttene jobb i et kvinne-orkester. Stavrende av gårde på høyhælte sko, ustyrt med parykker og sminket til trengsel går de ombord på toget som skal bringe dem til Florida. Joe er blitt Josephine (i Tony Curtis´ skikkelse), mens Jerry er blitt Geraldine (i Jack Lemmons skikkelse). I begynnelsen klarer spesielt ikke Jerry å ta øynene fra alle de vakre, halvnakne kvinnene de er omgitt med rundt leggetid, og som toppes av vakre "Sugar" (spilt av Marilyn Monroe). Hun er vokalisten i orkesteret, og selv om det er forbudt, drikker hun litt for å muntre seg opp. Da hun oppdager at Geraldine har litt drikkevarer, er hun ikke sen om å krabbe opp i senga hans. Etterfylt av en hærskare med andre kvinner i samme ærende ... Det Geraldine får oppleve, har Jerry aldri vært i nærheten av ...

Mens de er ombord på toget, øver de inn reportoaret sitt - bl.a. den kjente låten "I wanna be loved by you". 



Moroa tar imidlertid for alvor til da orkesteret og dets medlemmer kommer frem til Florida. For det er ikke bare de ekte damene i bandet som blir nedrent av tilbud fra millionærmenn, men også Jospehine og Geraldine. Dermed er det duket for mange herlige scener underveis, selvsagt toppet av Marilyn Monroe som drømmer om å treffe en millionær. Og hva skal pengelense Joe/Josephine gjøre - han som er så forelsket i henne, men som aldri kan konkurrere ut en millionær?

Denne gamle svart-hvitt-filmen er virkelig vel verdt å få med seg! De kunne tingene sine den gangen også, filmregissørene, fotografene, kostymedesignerne osv. Mye som senere har druknet på teknikkens alter, eller som er skapt i datarommet, var dessuten mer ekte vare den gangen. Trioen Marilyn Monroe, Tony Curtis og Jack Lemmon er ganske enkelt ubetalelige i sine roller i denne filmen! Her handler det om drømmer, om å oppleve sann kjærlighet (men hvor det ikke gjør noe om det er noen millioner involvert heller), om å bli sviktet igjen og igjen, og gi opp håpet (jf. Marilyn Monroes vakre sang "I´m through with love"), for så å oppleve at håpet gjenoppstår ... Jeg gir terningkast fem og en halv.

Dette var for øvrig en av de siste filmene Marilyn Monroe spilte inn. Under innspillingen av "Some like it HOT" var hun nemlig 33 år, og hun døde tre år og tre filmer senere. 

Innspilt: 1959
Originaltittel: Some like it HOT
Norsk tittel: Noen har det hett
Nasjonalitet: USA
Genre: Komedie
Skuespillere: Marilyn Monroe ("Sugar"), Tony Curtis (Joe/ Josephine), Jack Lemmon (Jerry/Geraldine)
Spilletid: 117 min.

"The Artist" (Regissør: Michel Hazanavicius)

Perfekt ned til minste detalj!

Endelig har jeg fått sett "The Artist"! Jeg kom meg nær sagt som vanlig ikke på kino da den gikk, og måtte derfor vente på DVD-releasen. Og kanskje angrer jeg faktisk ikke rent lite på akkurat dét, fordi det selvfølgelig ville ha vært en helt annen opplevelse å se den i en kinosal på et digert lerret og med et ditto lydanlegg ...

"The Artist" er en svart-hvitt-stumfilm produsert i 2011, som "en romantisk hyllest til 1920-tallets filmindustri i Hollywood", for å sitere Filmwebs presentasjon av filmen. Hovedpersonen er George Valentin, en stor stumfilm-stjerne, hvis karriere er på hell pga. lydfilmens inntreden i filmverdenen. Det forhold at han nekter å forholde seg til lydfilm gjør ikke saken noe bedre.

Mens karrieren hans fallerer, forsøker en ung skuespillerinne som han en gang hjalp til å komme i gang med sin karriere, å hjelpe ham. Hun er nemlig forelsket i ham. Valentin er imidlertid så stolt, så stolt, og spørsmålet er hvor langt han faktisk må synke før han er i stand til å gripe hennes utstrakte hånd ...

Mine første minner om stumfilmer har jeg fra min tidligste barndom i Porsgrunn, hvor det var gratis kino 1. og 17. mai. Helan og Halvan og Charlie Chaplin dominerte på filmplakaten, inntil disse ble utkonkurrert bl.a. av Tarzan-filmer og Ali Baba og de 40 røverne. Det var derfor ren nostalgi å se "The Artist", som riktignok er så stilistisk finslipet at man faktisk kan kalle den stor kunst. Svart-hvitt-effektene utnyttes til fulle, og bare dette gjorde det til en stor opplevelse å se filmen. I tillegg krever selvsagt en stumfilm at skuespillerne spiller på helt andre strenger enn i en lydfilm. Ansiktsmimikken tas nesten ut til det karrikerte, godt underbygget av filmmusikken som ikke overlater veldig mye til fantasien. Det var veldig fascinerende å se denne filmen, som er perfekt ned til hver minste detalj. Jeg er derfor tilbøyelig til å ville gi terningkast seks. Filmen har mottatt et imponerende lass med priser, og ble nominert til intet mindre enn 10 Oscars. Den vant til slutt fem av disse -  bl.a. for beste film, beste regi, beste mannlige hovedrolle, beste originalmusikk og beste kostymedesign. 

Innspilt: 2011
Originaltittel: The Artist
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama, komedie, romantikk
Språk: Stumfilm
Skuespillere: Bérénice Bejo (Peppy Miller), Jean Dujardin (George Valentin), John Goodman (Al Zimmer), James Cromwell (Clifton), Penelope Ann Miller (Doris Valentin), Missi Pyle (Constance), Malcolm McDowell (butleren)
Spilletid: 96 min.

"Kung Fu Panda 2" (Regissør: Jennifer Yuh)

Fantastisk 3D-animasjon

I den første filmen om Kung Fu Panda ble Pandaen Po ved et uhell utnevnt til dragekriger. Dermed ble han nødt til å lære seg Kung Fu, og før han visste ordet av det ble han tvunget inn i rollen som byens redningsmann da en ond snøleopard truet med å overta makten ... Selvsagt vant det gode til slutt!

I denne oppfølgeren møter vi Po som dragemester, hvis hovedoppgave er å beskytte Fredsdalen samme med Kung Fu-mesteren og alle sine venner (De Fantastiske Fem). Livet er deilig og fredsommelig, inntil en ny fiende truer med å utrydde Kung Fu og ta over makten ved hjelp av et uhyggelig våpen. Kung Fu-mesteren utfordrer Po til å ta opp kampen mot denne fienden, som viser seg å være en påfugl. Ingenting er umulig når man har funnet den indre roen i følge Kung Fu-mesteren. Men hvordan skal Po finne den indre roen når magen hans bestandig rumler av sult, og han dessuten plages av mareritt og tanker om hvor han kommer fra? Dermed er det duket for dypdykk i hans mystiske og fordekte barndom, som skjuler en uendelig sårhet da det går opp for ham at han er adoptert og at hans foreldre en gang ga ham bort. Elsket de ham ikke? Parallelt skal han dessuten overvinne påfuglen og dens ondskap.

Dette er den første 3D-filmen jeg har sett på familiens nyerverede 3D-TV - og FOR en opplevelse å se den i dette formatet! Helt spektakulært! Amerikanerne kan det med å trykke på sentimentalitetsknappene hos seerne, og dette fungerte som bare det! En gulglende liten panda med menneskebaby-lyder er og blir en sjarmbombe, uansett hvordan man enn snur og vender på det. Kampscenene i 3D er fantastiske, og sjelden har jeg sett en animasjonsfilm (etter Istid-filmene) som har fengslet meg mer! Her blir det terningkast fem!

Innspilt: 2011
Originaltittel: Kung Fu Panda II
Nasjonalitet: USA
Genre: animasjon
Spilletid: 90 min.

"El Bulli - Cooking in Progress" (Regissør: Gereon Weyzel)

Om en spansk avantgarde restaurant i verdensklasse 

El Bulli var en spansk avantgarde restaurant med beliggenhet nord for Barcelona langs Costa Brava-kysten (i nærheten av byen Roses), inntil den ble stengt for godt i juli 2011. Restauranten hadde tre stjerner i Michelin-guiden, og ble i mange år på rad kåret som verdens beste av Restaurant Magazine. 

Så populær var El Bulli at det ikke var uvanlig med et par millioner reservasjoner pr. sesong med varighet av seks måneder, til tross for at kapasiteten kun utgjorde 8000 middager. Hvordan var dette mulig? I denne dokumentaren får vi langt på vei svaret.

El Bullis sesong varte fra midten av juni til desember, og resten av året brukte stabens kjerne til å utvikle nye retter og smakssammensetninger. Vi følger teamet gjennom disse seks månedene, hvor de prøvde ut utallige smakskombinasjoner, som til slutt munnet ut i nye spennende retter - fortrinnsvis småretter i eksklusivt sammensatte gourmet-måltider av aller ypperste klasse. Med base i Barcelona og med innkjøp foretatt på Barcelonas store matmarked La Boqueria, som ligger i en sidegate til La Rambla, ble det eksperimentert, smakt og nærmest vitenskapelig notert i sirlige kataloger hva som var vellykket og hva som ikke var fullt så smakfullt. Noen ganger var poenget å blande sammen smaksstoffer som harmonerte med hverandre, og andre ganger smaksstoffer som trakk i ulike retninger. Ikke nødvendigvis for alltid å smake bare godt, men også for å fremkalle overraskelser og følelser ... Vi får også høre om utfordringene med å planlegge retter med sesongens råvarer både til lands og til vanns, uten å ha disse tilgjengelig i sin beste utgave på eksperimenteringstidspunktet. Av en eller annen merkelig grunn er ikke viner viet noen plass i denne dokumentaren.

Jeg elsker å se på andre som lager mat, og selv om det meste som foregikk i denne dokumentaren lå langt over mitt nivå og for den saks skyld fatteevne, var det fascinerende å se hvor mye arbeid som ligger bak velkomponerte retter. Selve stjernen i showet var Ferran Adria, men i teamet hans inngikk også Oriol Castro og Eduard Xatruch - viktige bidragsytere i alt arbeidet med å skape nye retter.

Aller mest spennende var det å være vitne til sesongåpningen av restauranten, hvor det var en slik mengde av kokker på kjøkkenet at det krevde solid styring for å sikre orden og unngå kaos. Det er da man skjønner at det ikke holder å ha en spennende meny å by på, eller for den saks skyld lekre lokaler. I tillegg kreves en stram regi på kjøkkenet, og vi  skjønner også at samarbeidsklimaet mellom de ansatte er av største viktighet - for ikke å glemme styring på innkjøp og god logistikk i forhold til tilgjengelige råvarer.

Underveis fremkom det at selve konseptet krevde at de ikke kunne tillate spontane gjester å komme innom, selv om de mot formodning skulle ha ledige plasser. Her var det nemlig av største viktighet at alle skulle skjønne at det var forhåndsbestilling som gjaldt - og for alt jeg vet også forhåndsbestilling av spesifikke retter? Med en bemanning på opp mot 42 stk. sier det seg selv at at det å spise på denne restauranten ikke kan ha vært folk flest forunt. På den annen side kan jeg lese på Wikipedia at et måltid kostet rundt 250 Euro. Dyrt nok, men ikke helt uoppnåelig dersom man inderlig ønsket en matopplevelse helt utenom det vanlige. Det jeg faktisk skjønner etter å ha sett denne dokumentaren, er at det nødvendigvis må koste så mye med tanke på alt arbeidet som ligger bak, samt alle menneskene som kreves på kjøkkenet for å kunne lage alle godsakene i løpet av en kveld (opp mot 30 småretter/tapas i en og samme meny). Restauranten er som sagt nedlagt, og stedet er planlagt gjenåpnet som et kreativitetssenter i 2014. Dokumentaren var både interessant, fascinerende og fornøyelig! Her blir det terningkast fem!

Innspilt: 2011
Originaltittel: El Bulli - Cooking in Progress
Nasjonalitet: Spania
Genre: Dokumentar
Medvirkende: Ferran Adria, Oriol Castro, Eduard Xatruch
Spilletid: 109 min.

Jeg tar også med en annen morsom filmsnutt om El Bulli, hvor Anthony Bourdain er med.

"Gamle mænd i nye biler" (Regissør: Lasse Spang Olsen)

Søt dansk thriller
I filmens åpningsscene har Harald nettopp sluppet ut av fengsel. De første som møter ham er kriminelle som truer ham til å innbetale gammel gjeld på rekordtid.

Harald ankommer sin restaurant, som under hans fengselsopphold har blitt drevet av Martin og Peter. I tillegg til at han er forbannet fordi guttene ikke hentet ham utenfor fengselet, er han ikke særlig imponert over alle forandringene de har foretatt i restauranten under hans fravær. Forandringene raderer han derfor bort i løpet av sekunder. Deretter drar alle mennene til sykehuset, hvor "Munken" ligger på det siste. Han har ett ønske: å få se sin sønn før han dør.

Guttene legger i vei mot Sverige, og alt de vet er at Munkens sønn heter Ludvig og at han sitter inne for noe bagatellmessige greier. Men hvorfor sitter han da på en strengt bevoktet sikringsanstalt? Ved hjelp av kløkt og en ikke rent lite spektakulær plan får de Ludvig ut, og flykter i full fart mot Danmark. At han har et forkvaklet kvinnesyn, skjønner de nokså snart, og når de får vite at han har drept fire-fem kvinner, faller liksom brikkene på plass. På sin ferd mot Danmark møter de Mille, og hun og Ludvig faller for hverandre. Men kan dette egentlig gå bra? Og rekker de frem til Munken i tide? En mann hvis høyeste ønske er at sønnen - i motsetning til ham - skal finne en kvinne han kan gifte seg med og bli lykkelig sammen med ...

Når trioen Kim Bodnia, Nikolaj Lie Kaas og Tomas Villum Jensen - den samme gjengen som spilte i "I Kina spiser de hunder" - møtes, blir det ellevill komedie av det. Der Kim Bodnia er tøffere enn toget, er Nikolaj Lie Kaas rørende naiv og godheten selv. Tomas Villum Jensen er limet og hjernen i gjengen, idet det er han som kommer opp med de gode idéene og som redder dem ut av krisene. Her blir vi vitne til bankran, kyniske organformidlere, tilfeldigheter som redder dem fra den ene krisen etter den andre - og i mellomtiden holder man som seer nesten pusten mens man håper at de skal slippe fra politiets klør ... Tidens tann har imidlertid tæret litt på denne filmen, som snart er 10 år gammel, så det blir likevel bare terningkast fire denne gangen. Men det blir i det minste en sterk firer!

Innspilt: 2002
Originaltittel: Gamle mænd i nye biler
Engelsk tittel: Old men in new cars
Nasjonalitet: Danmark
Genre: Actionkomedie
Skuespillere: Kim Bodnia (Harald), Nikolaj Lie Kaas (Martin), Tomas Villum Jensen (Peter), Brian Patterson (Vuk), Torkel Petersson (Ludvig), Iben Hjejle (Mille), Jens Okking (Munken), Jacob Haugaard (Erling), Slavko Labovic (Ratko), Thomas Rode Andersen (Dan Hansen)
Spilletid: 92 min.

Harald er løslatt

Guttene har hentet Ludvig i Sverige

Disse guttene er det ingen spøk å komme ut for

"Blindness" (Regissør: Fernando Meirelles)

Filmatisering av José Saramagos roman "En beretning om blindhet"

I filmens åpningsscene stopper en bil helt opp i et veikryss og skaper trafikalt kaos. Inne i bilen sitter det en mann som er rammet av akutt blindhet. En annen mann kommer til og hjelper ham med å kjøre hjem, og forsøker samtidig å utnytte situasjonen. Før den blinde får et sukk for seg, er både hjelperen og bilen borte ...

Da den blinde mannens kone kommer hjem, drar de sammen til en øyelege som undersøker øynene hans. Legen finner ingenting galt med øynene hans, og er nærmest irritert på pasienten. Inntil han kort tid etter opplever at hans eget syn forsvinner. Så skjønner både han og myndighetene for øvrig at det dreier seg om en smittsom epidemi, og blindheten blir kalt "Hvitesyken" fordi de rammede føler at øynene er dekket av noe hvitt.

Myndighetene internerer de smittede inne på et falleferdig asyl. Der får de tildelt mat og vann, som det forventes at de skal fordele på rettferdig vis seg i mellom. Etter hvert kommer det flere og flere blinde til asylet, og det går ikke lang tid før det utvikler seg et slags anarki.

Øyelegen og hans kone er blant de første som ankommer asylet. Kona er seende, men later som om også hun er blind for å slippe å skilles fra mannen sin. Etter hvert som de internerte deler seg i en leir bestående av "de gode" og en leir bestående av "de onde", skal hennes syn bli avgjørende for deres skjebne ...

"De onde" tar raskt kontrollen over matforsyningene, og begynner å stille urimelige krav til "de gode" for at de skal få del i godene. De gode forsøker å få hjelp fra sine voktere, men så snart de kommer dem for nær, trues de med å bli skutt. I mellomtiden rakner et helt samfunn utenfor asylet, fordi "alle" er blitt blinde ... Hvordan skal det gå med dem til slutt?

Denne filmen er basert på Nobelprisvinneren José Saramagos roman "En beretning om blindhet", og det er Mark Ruffalo og Julianne Moore som spiller øyelegen og hans kone. Gael Garcia Bernal spiller lederen for "de onde". Idet alle mister synet, beskrives et økende kaos i en by vi aldri får vite navnet på. Biler kolliderer med hverandre, tendenser til plyndring oppstår, hygieniske og sanitære forhold forfaller, ingen henter søppelet som hoper seg opp over alt - og plutselig handler alt om å finne mat og drikke. Det hele er som et ondt mareritt ingen har lyst til å våkne opp fra. Inne på asylet våkner de mest grusomme sider ved menneskenaturen, der det faktisk ikke er noen grense for ondskapen hos enkelte. Og når volden eskalerer, må også de gode ta i bruk alt de har av styrke og makt - ganske enkelt for å ha en sjanse til å overleve ... Historien viser for øvrig hvor sårbart vårt samfunn er, og hvor avhengige vi er både av alle våre sanser og synet i særdeleshet, og av eksisterende maktstrukturer i samfunnet. Både skuespillerprestasjonene, kulissene og det rent filmtekniske gjør at jeg ender med terningkast fem denne gangen.

Innspilt: 2008
Originaltittel: Blindness
Nasjonalitet: Brasil, Canada, Japan
Språk: Engelsk
Genre: Dramathriller
Skuespillere: Julianne Moore, Mark Ruffalo, Gael Garcia Bernal, Danny Glover
Spilletid: 116 min.

"Sønner av Norge" (Regissør: Jens Lien)

"Teori og praksis" som film

Nikolaj vokser opp på Rykkinn på 1970-tallet. Han er et av to barn - begge gutter - i en familie som må betegnes som over gjennomsnittet lykkelig. Pappaen hans er riktignok ikke helt som andre pappaer. Blant annet er han hippie og fritenker, og meget liberal i sitt forhold til det aller meste. Nikolajs arkitektpappa elsker hans mamma, og de er i grunnen en ganske kul familie. Inntil det fatale skjer at Nikolajs mamma blir påkjørt av en bil mens hun sykler, og deretter dør ...

Tilværelsen raser sammen for den lille familien. Tanten og onkelen henter lillebroren hans - "inntil pappa blir frisk igjen" - mens Nikolaj blir igjen. I begynnelsen kommer ikke faren en gang opp av senga, dypt deprimert som han er etter å ha mistet sin høyt elskede kone. Nikolaj inntar voksenrollen, og tar seg av sin dysfunksjonelle pappa.

Etter hvert gjør Nikolaj opprør, og han blir medlem av et punkerband, stikker en sikkerhetsnål gjennom kinnet, kler seg i svart og har et halvbrent norsk flagg sydd fast i ryggen på jakken sin. Problemet er bare at uansett hva han gjør, blir dette tolerert av faren hans, som bare synes det er innmari ok at sønnen er i stand til å tenke selvstendige tanker. Selv ikke da Nikolaj kaster en flaske i hodet på skolens rektor mens han holder 17. mai-tale, fører dette til noen reaksjoner å snakke om fra farens side. Det eneste faren ikke forstår er hvorfor Nikolaj og punkerbandet digger Sex Pistols og Johnny Rotten. "Hva står de egentlig for?", spør han sønnen sin. Nikolaj blir svar skyldig. I løpet av sommeren reiser de to til en nudistleir i Sverige - noe Nikolaj opplever som helt på kanten av hva han som ung gutt burde utsettes for.

Filmen, som er basert på Nikolaj Frobenius´roman "Teori og praksis", handler om hvordan det var å vokse opp i en drabantby på Rykkinn på 1970-tallet. Filmen (og boka) har klare paralleller til Frobenius egen oppvekst på Rykkinn i samme periode, og med en far som var arkitekt. I filmen har man lykkes svært godt med å visualisere en veldig fin roman! Sven Nordin fungerte meget godt i rollen som Nikolajs far, og Åsmund Høeg var helt fantastisk som Nikolaj. Han får så fint frem alvoret i den unge gutten, som øyensynlig gjør opprør mot alt og alle, men som egentlig lengter etter å få faren sin tilbake i sitt normale gjenge. En meget vellykket film som jeg synes fortjener terningkast fem!

Innspilt: 2011
Originaltittel: Sønner av Norge
Nasjonalitet: Norge
Genre: Drama 
Skuespillere: Sven Nordin (Magnus - Nikolajs far), Åsmund Høeg (Nikolaj), Sonja Richter (Lone), Trond Nilssen, John Lydon (Johnny Rotten)
Spilletid: 87 min.

Nikolaj

Medlemmene av punkerbandet er mot alt og alle

Nikolajs frilynte pappa i førersetet

"Shame" (Regissør: Steve McQueen)

Om skamfulle behov

Brandon er en flott mann i tredveårene. Utad svært vellykket, med en bra jobb og en leilighet med flott utsikt. Det imidlertid ingen vet er at han lider av sex-avhengighet. Han er alltid på jakt etter et nytt "offer", og når han ikke oppnår dette, kjøper han sex. Leiligheten hans er fylt med porno. Innerst inne drømmer også han om den store kjærligheten, men hans sex-avhengighet kommer hele tiden i veien.

En kveld Brandon har vært ute med sjefen sin David, en gift mann som ikke går av veien for et sidesprang i ny og ne, oppdager Brandon at det er noen i leiligheten hans. Han er overbevist om at det er innbruddstyver på ferde, men oppdager raskt at det er søsteren hans Sissy som har kommet på uanmeldt besøk. I likhet med Brandon er også hun nokså villfaren i livet sitt, uten evne til å slå rot noe sted. Men i motsetning til broren fremstår hun ikke som vellykket. Hun har ikke noe sted å bo, og spør om å få lov til å bo hos broren. Nokså motvillig går han med på dette.

Noen kvelder senere er Brandon igjen ute med David, og plutselig står søsteren hans på scenen og synger "New York, New York" på en jazzete og trist måte. Dette rører i noe hos begge mennene, og ender med at Sissy har sex med David i Brandons seng. Brandon er fra seg av avsky for at søsteren gjør dette mot ham, og flykter ut av leiligheten.

I mellomtiden blir vi vitne til at han dater med en vakker kvinne - Marianne - på jobben. Hun er så likefrem og ærlig i hele sitt vesen, og Brandon tror derfor at dette kan bli til noe mer enn kun et av hans mange kortvarige opplegg på damefronten. Helt til hans forførelseskunster overfor henne mislykkes så totalt at han fra seg av skam støter henne fra seg - selv om hun understreker at det ikke er så farlig ...

Etter hvert går Brandon og Sissy hverandre på nervene. Hun rydder aldri etter seg, bare roter og skaper kaos. Dessuten kommer hun ham ubehagelig nær når hun bl.a. oppdager all pornoen som befinner seg i leiligheten. Brandon ønsker at søsteren skal flytte ut, mens hun forsøker å apellere til hans samvittighet. Hun har ingen steder å dra. Brandon står like fullt på sitt: Sissy skal ut av hans liv! Selv om hun på mange måter er den eneste han har. Deretter blir vi vitne til to ensomme sjeler som det går det nokså raskt går nedover med. Kanskje trenger de hverandre mer enn i alle fall Brandon er klar over? Oppdager han dette i tide, før det er for sent?

Sjelden har jeg sett en film om to så til de grader desillusjonerte sjeler som i "Shame"! Vi aner at søsknenes oppvekst ikke har vært helt god, der de hver på sin destruktive måte desperat søker etter nærhet hos andre mennesker. Men uansett hvor mye de prøver, blir de bare mer og mer ensomme, innestengt i en kropp som ikke tillater at noen kommer for nær. Tidligere har jeg kun sett Michael Fassbender, han som spiller Brandon, i en film, nemlig "Hunger". Også den regissert av Steve McQueen for øvrig. Fassbender har ikke vært så lenge i skuespilleryrket (kun fra 2007), men er nok en vi kommer til å se mer til fremover. Carey Mulligan har jeg derimot sett i ganske mange filmer i den senere tid, mest som uskyldsren, ung og naiv. Desto mer interessant å se henne i en rolle som vamp. Filmens sentrale tema må vel uansett sies å være sex-avhengighet og hva dette gjør med den eller de som er rammet. Det er ikke mye lykke som følger i kjølevannet av en slik lidelse, og sånn sett viser denne filmen i all sin gru hvilke konsekvenser dette kan få. Pga. alle sex-scenene i filmen - og dem er det en del av - har filmen i Norge fått aldersgrense 15 år. Selv om skuespillerprestasjonene i filmen er gode, tror jeg like fullt ikke denne vil bli stående som en av dem jeg kommer til å huske veldig lenge. Ut fra en totalvurdering gir jeg terningkast fire.

Innspilt: 2011
Originaltittel: Shame
Nasjonalitet: England, USA
Genre: Drama
Skuespillere: Michael Fassbender (Brandon), Carey Mulligan (Sissy), Jamels Badge Dale (David), Nicole Beharie (Marianne)
Spilletid: 97 min.

Brandon - en meget ensom mann 

Sissy synger "New York, New York" på en bar

Brandon forsøker å sjekke opp en dame på bar

Brandon dater med Marianne, en vakker kollega

Brandon og Sissy 

"Drowning by numbers" (Regissør: Peter Greenaway)

Inflasjon i mord

I filmens åpningsscene blir vi vitne til en eldre mann og en yngre kvinne som bader i et par badestamper i en stue. Begge er svært beruset - både på alkohol og på hverandre. I bakgrunnen er det rikelig med frukt, blomster og kravlende insekter, som vi av og til får makabre nærbilder av. Men ikke nok med det: i bakgrunnen får vi også se en eitrende forbannet eldre kvinne, som "tilfeldigvis" er mannens kone. Nå er hun lei av hans utroskap og utenomekteskapelige eskapader - så lei at hun faktisk tar livet av ham der og da. Mannen er så full at han ikke klarer å kjempe i mot da hun presser hodet hans under vann, til han til slutt utånder ...

Den lokale rettsmedisineren blir tilkalt. Cissie den eldre tilstår uten videre at hun har druknet sin mann, og hun ber om hjelp til å dekke over mordet. Rettsmedisiner Madgett går med på å skrive ut en dødsattest som bekrefter at dødsårsaken er hjertesvikt. Og dette gjør han i håp om om å få Cissie den eldre til sengs ...

Dette skal imidlertid vise seg å bli innledningen på et mareritt Madgett ikke kommer seg ut av, for mordlysten våkner også hos de yngre kvinnene i familien - i første rekke hos Cissie den yngre og til slutt hos familiens aller yngste og nygifte Cissie. Og i tur og orden ber de ham dekke over mordene. Madgett håper og tror at han skal få noe tilbake fra disse i alle fall utvortes vakre kvinnene, men spørsmålet er om han ikke graver sin egen grav ...

Handlingen i denne svarte komedien av en film er både makaber og vakker på sitt helt spesielle vis. Og scenene med masse farger, mye liv både fra store og små - for ikke å si fravær av sådant (altså liv) - er og blir fascinerende! Humoristisk blir det dessuten fordi rollefigurene i filmen er rimelig karikerte. Regissøren Peter Greenaway står bak mange meget spesielle filmer - som "The Cook, the Thief, His Wife & His Lover", "Prospero´s Books" og "The Pillow Book" - og felles for hans filmer er at det makabre konkurrerer med det estetiske i hans filmuttrykk, slik jeg opplever dette. Dette gjør det til en nokså selsom opplevelse å se Greenaway-filmer. Han benytter dessuten jevnt over til dels ukjente skuespillere, og noen ganger er dette en klar fordel for at filmens særegenhet skal bevares. Slik opplevde jeg også "Drowning by numbers". Bare tittelen er tilstrekkelig til å pirre min nysgjerrighet! Når det på DVD-coveret står at "den visuelle appell av Mr. Greenaways arbeid er umiskjennelig" samt at det her dreier seg om "utsøkt filming", så er det ikke vanskelig å være enig i dette. Her blir det terningkast fem! (Filmen ligger i fullversjon på YouTube.)

Innspilt: 1988
Originaltittel: Drowning by numbers
Nasjonalitet: Storbritannia
Genre: Svart komedie
Skuespillere: Joan Plowright (Cissie den eldre), Juliet Stevenson (Cissie den yngre), Joely Richardson (den yngste Cissie), Bernard Hill (Madgett), Jason Edwards (Smut), Bryan Pringle (Jake)
Spilletid: 119 min.

Cissie den eldre har drept sin mann

Rettsmedisineren er tilkalt

Morderiske Cissie´er - i tre generasjoner