Istanbul II (2012)

Kveldsstemning ved Bosporos

Inngangen til Haremet i Topkapi-palasset, som ble bygget av osmanerne
(nærmere bestemt Mehmet II) i årene mellom 1459 - 1465. Palasset ble Mehmet IIs
hovedresidens. Haremet utgjør i dag palassets hovedattraksjon (i tillegg til skattekammeret)
og huset på det meste rundt 1000 haremskvinner. De siste haremskvinnene forlot
palasset i 1909.

Fra Haremet i Topkapi-palasset

Fresker i Haremet

En av de flotte peisene i Haremet

Blendende vakkert interiør i Haremet

Utstilling i Haremet i Topkapi-palasset

En av mange kupler i Haremet

Topkapi-palasset

Topkapi-palasset

Topkapi-palasset

Flotte unge menn bruker fridagen sin på Topkapi-museet 

Pusekatten var ikke til salgs

Galatatårnet

Teppeforhandlere over alt

Utsikten fra Galata-tårnet

Utsikten fra Galata-tårnet med Galata-brua og byens berømte moskéer i horisonten

Galata-tårnet ble opprinnelig bygget rundt 500 år e.Kr. ligger i
bydelen Beyoglu på Det gylne horn

Ved Galata-tårnet

Gatebilde fra Istiklâl Caddesi, gågata i Beyoglu 

Istanbul I (2012)

Jeg har tilbrakt påsken i Istanbul, og her presenterer jeg et bittelite utvalg av noen bilder jeg tok under oppholdet. Det kommer flere etter hvert!

Utsikten fra hotellrommet vårt (mot Marmara-havet og Bosporos)

Solmoden frukt!

Salgsboder absolutt over alt

Fra Store Bazar - for øvrig verdens største med sine 40 000 butikker

Utsalg av alt hva hjertet måtte begjære

Et utvalg av lamper som savner sidestykke

Fra en liten bakgate i nærheten av Den blå moské

På arkeologisk museum - tyrkiske barn oppdras til å bli stolt av sine fortidsminner
(her fra den bysantiske delen av muséet)

Disse tyrkiske barna forlangte at jeg tok et bilde av dem. Etterpå
måtte jeg være med på deres bilder. 

Fra Han Restaurant - her bakes det pannekaker og andre godsaker

T.h. Hotel og Café Kybele - virkelig vel verdt et besøk!

Fra Kybele

Fra kryddermarkedet

Fra kryddermarkedet

Galata-tårnet på Det gylne horn

Eastenders feat. Bajka - Capitalism (Zilver&Gold Rmx)

Charles C. Manz og Henry P. Sims Jr.: The New SuperLeadership - learning others to lead themselves

Fremtidens bærekraftige lederstil

"Give a man a fish, and he will be fed for a day; teach a man to fish, and he will be fed for a lifetime." Med dette sitatet introduseres vi for begrepet "superledelse". "SuperLeadership: Leading others to Lead Themselves". Bak denne tankegangen ligger et svært positivt menneskesyn og en genuin tro på at de fleste vil det beste og gjør alt de kan for å yte sitt maksimale. For å kunne bli en god leder, herunder å lære andre å lede seg selv, må man først være i stand til å lede seg selv.

"A leader is best
When people barely know he exists,
Not so good when people obey and acclaim him, 
Worse when they despise him.
But of a good leader, who talks little,
When his work is done, his aim fulfilled.
They will say:
We did it ourserves."
- Lao Tzu

Sitatet er over 2000 år gammelt.

Boka inneholder en rekke analyser av hva som skal til for å bli en god superleder, og disse kan i korthet oppsummeres slik, uten at listen kan sies å være uttømmende:

* Lytt mer og snakk mindre
* Still flere spørsmål og gi færre svar
* Lær av feil uten frykt for konsekvenser
* Reduser bruk av uttalte mål, og stimuler de ansatte til å komme med egne mål
* Oppmuntre til kreativitet fremfor konformitet
*Lær andre til å lede seg selv, ikke til å være under kontroll av andre
* Spør hvilke andre alternativer som ble oppdaget når de kom til en beslutning
* Spør om følelser: "Hva føler du i forhold til dette?"
* Å overprøve en medarbeiders beslutning bør alltid være siste utvei
* Osv.

Manz og Sims redegjør for ulike lederstiler, og påpeker i den forbindelse at det i gamle dager var forventet at sjefen skulle vite alt. I dag er imidlertid den mest kunnskapsrike medarbeideren kanskje den som er "lavest på rangstigen" i selskapet. Da kan det kanskje være greit å bli minnet om at kunnskapsarbeidere bør behandles som frivillige - "Knowledge people have to be managed as if they were volunteers" - Peter Drucker. Og Eric Raymond (sitert på s. 153 i boka) sier følgende: "People do their best work when they are passionately engaged in what they are doing."

Alle kan lære å sette sine egne mål. I den forbindelse har superlederen et særskilt ansvar for personlig å demonstrere sin egen målsetting på en måte som lett kan oppfanges av medarbeiderne. Det er urealistisk å forvente at ansatte skal sette og bruke mål dersom lederen ikke bruker dem.

Med et teknologi- og informasjonssamfunn som vårt, som er i rask endring, vil kun virksomheter som er i stand til å få medarbeidere til å lede seg selv, kunne overleve den knallharde konkurransen om de beste folkene og de mest fornøyde kundene. De gamle lederstilene har gått fullstendig av moten, og behovet for de tradisjonelle hierarkiske organisasjonene er rett og slett død. Informasjon gjør et sant selvlederskap mulig. Det er slutt på at alle sitter og venter på at lederen skal treffe en beslutning. Ingen kan bli superleder på egen hånd - men gjennom andre er det mulig. Manz og Sims tar også livet av myten om den visjonære og karismatiske lederen som bærekraftig. I en organisasjon i krise kan en slik lederstil kanskje fungere en liten stund, men i lengden vil dette være et system som kollapser så snart lederen er på vei ut.

"In the end, we are talking about a new breed of leader, a SuperLeader, one that turns leadership inside out, upside down, and literally on its ear. To discover this new breed of leader, a person must simply look - not at the leader, but at the followers. SuperLeaders have SuperFollowers who are dynamic self-leaders. SuperLeaders are not heroes, they are hero-makers. And these ideas are not really new. They are based on the wisdom of the ages. Perhaps they were most effectively expressed in a poem by Lao Tzu, a sixth-century B.C. Chinese philosopher." (side 211)

Jeg gjorde meg mange tanker underveis mens jeg leste denne boka. Forfatterne Sims og Manz er begge professorer i USA, og filosofien rundt dette med å få spesielt kunnskapsmedarbeidere til å lede seg selv, eller for å bruke et mer folkelig uttrykk: å bli selvgående, var nok noe mer revolusjonerende i USA da boka utkom, enn hva den er i Norge. Samtidig har også det norske arbeidslivet endret seg dramatisk de siste 20-30 årene. Ledelse gjennom ikke rent lite frykt, særlig mellom øverste leder og folkene "på gulvet", var ganske utbredt i Norge bare tilbake til 1980-tallet. I dag må man kunne hevde at en slik lederstil de aller fleste steder heldigvis er historie. Arbeidslivet involverer medarbeiderne på en helt annen måte, og dette med medvirkning står sterkt i fokus. Derfor kan jeg ikke si at noe av det jeg leste i "The New SuperLeadership" egentlig fremsto som noe nytt, rent bortsett fra at jeg ble introdusert for en del begreper jeg fra før av ikke hadde noe særlig forhold til. Uten at begrepet kognitiv terapi ble eksplisitt benyttet, lå imidlertid kognitive strategier tykt mellom linjene. For det handler om å ta kontroll over sine uheldige tanke- og handlingsmønstre, få inn et mer positivt fokus, rydde av veien dysfunksjonelle tanker som kan sperre for utvikling osv. Begrepet "superleder" kan kanskje virke noe oppblåst og flosklete, men teorien bak er helt avgjørende for fremtidens bedrifter, hvor det kommer til å bli en kamp om de beste medarbeiderne. Og kun der hvor disse får blomstre, vil også virksomhetene blomstre. "The New SuperLeadership" er en interessant bok, som jeg nok kommer til å lese igjen. Her blir det terningkast fem. 

Utgitt: 2001
Originaltittel: The New SuperLeadership
Antall sider: 231

"Stockholm Östra" (Regissør: Simon Kaijser)

Sterkt drama med Mikael Persbrandt i hovedrollen

Johan er på vei til jobb, og han er i strålende humør. Hele bilen er fylt av gladmusikk - nærmere bestemt "La luna u el pescador" - og for Johan kunne ikke dette øyeblikket vært lykkeligere. Idet han bøyer seg etter noe ved føttene sine, smeller det ... Han har kjørt på et barn, som senere dør av skadene. Han følger med til sykehuset, og der får han et glimt av jentas foreldre. Synet av moren glemmer han ikke, og der og da oppstår det noe inne i ham. Ømhet? Kanskje kjærlighet?

Johan blir tiltalt for drapet på jenta, og under rettssaken er kun jentas far til stede. Jentas mor orker nemlig ikke å forholde seg til rettssaken. Det hele ender med frifinnelse.

Deretter går det en stund og så støter Johan tilfeldigvis på Anna, moren til barnet han en gang kjørte på og drepte. Han vet hvem hun er, men hun aner ikke hvem han er. I en tid hvor Anna er fra seg av sorg og ikke klarer å legge det som skjedde bak seg, og hvor hun klandrer mannen sin for å ville glemme deres fantastiske datter, er det paradoksalt nok Johan som blir hennes store trøst. Uten ham ville hun aldri ha klart å komme gjennom denne tiden. De innleder et lidenskapelig og intenst forhold, som blir helt livgivende for dem begge i en tid hvor de - hver på sin måte - står på randen av stupet i livene sine ... pga. en og samme hendelse.

Johan ønsker å fortelle Anna hvem han er, men får det ikke til. Han slites i stykker av skyldfølelse. Uansett - sannheten kommer for en dag, og så spørs det om deres kjærlighet tåler dette. Og hva med deres respektive ektefeller, som jo er en del av det hele?

Mikael Persbrandt er en av de flotteste skuespillerne jeg vet om, og i denne filmen spiller han igjen helt mesterlig! Tidligere har jeg tenkt at "bedre enn dette kan det ikke bli" ... Dette tenkte jeg både da jeg så "I en bedre verden" og "Maria Larssons evige øyeblikk". Men så er det slik at for hver film når denne skuespilleren nye høyder. "Stockholm Östra" slo nesten knock out på meg. I en svensk anmeldelse av filmen leste jeg overskriften "Aldrig en falsk ton", og det er dette som gjør filmen så utrolig sterkt. I tillegg til en meget original historie, er samspillet mellom skuespillerne og spesielt mellom Johan og Anna veldig ekte og autentisk. Derfor er det litt underlig at filmen ikke er satt opp på norske kinoer enda, men dette er for alt jeg vet utsatt inntil "Hamilton" med Persbrandt i hovedrollen er ferdigvist på kinoene? (Det forhold at DVD´en ikke har hatt release i Norge enda - kun i Sverige - gjør at jeg har et håp om at den kommer på kino etter hvert. Det fortjener den nemlig!) For øvrig vil jeg fremheve de filmtekniske sidene ved filmen. Om det er et lite snev av sepia eller i alle fall økt metningsgrad av noe gult i bildesekvensene, vet jeg ikke helt, men denne spesielle filmteknikken ga i alle fall filmen en stemning av tristesse. Dette er for øvrig en film både for ham og henne. Min mann og jeg var i alle fall helt enige da rulleteksten kom: her blir det terningkast seks!

Innspilt: 2011
Originaltittel: Stockholm Östra
Nasjonalitet: Sverige
Genre: Drama
Skuespillere: Mikael Persbrandt (Johan), Iben Hjejle (Anna)
Spilletid: 95 min.

Mikael Persbrandt

Iben Hjejle

La Luna y el Pescador.

Shilpi Somaya Gowda: "Indias datter"

Om å falle mellom to kulturer

Forfatteren Shilpi Somaya Gowda er vokst opp i USA og er datter av foreldre som i sin tid emigrerte fra Mumbai i India. Det som i sin tid inspirerte henne til å skrive "Indias datter", var et opphold som frivillig ved et barnehjem for foreldreløse i India i 1991. Så vidt jeg vet er "Indias datter" hennes første og eneste bok så langt.

Lille Usha blir født i Dahanu i India i 1984. Moren Kavita er fra seg av fortvilelse over at hun nok en gang har født en datter. Den forrige datteren hun fødte tok ektemannen Jasu fra henne, og hun så henne aldri mer. Mest sannsynlig ble babyen drept før soloppgang. Kavita er fast bestemt på at denne andre datteren ikke skal lide samme skjebne, og hun trygler derfor mannen sin om å la datteren leve over natten. Før han våkner dagen etter, drar hun og søsteren inn til nærmeste by, hvor hun leverer babyen fra seg til et barnehjem. Siden skal det ikke gå en dag uten at hun tenker på datteren sin, hvordan det har gått med henne, hvordan hun klarer seg i livet, om hun er gift, har fått egne barn osv.

På samme tid i California i USA må ekteparet Somer og hennes indiske ektemann Krishnan innse at de ikke kan få barn. Etter gjentatte spontanaborter får nemlig Somer vite at hun lider av en sjelden sykdom som bringer henne i tidlig overgangsalder allerede i begynnelsen av 30-årene. Etter en del frem og tilbake bestemmer de seg for å adoptere et barn fra India. Tilfeldighetene fører dem til lille Usha, som de velger å kalle Asha.

Asha vokser opp som adoptivdatter av legeparet Somer og Kris. Hun vet at hun er adoptert, og allerede fra hun er ganske liten drømmer hun om hvem hennes egentlige foreldre er. Hun og moren er ikke alltid på nett, og dette fører til at hun som regel vender seg til faren, som hun føler seg mest beslektet av siden de begge er indiske. Somer føler seg avvist av datteren, og jo mer datteren gjør for å markere sin egen selvstendighet, jo mer tar Somer seg nær av dette. Det hele topper seg da datteren i en alder av 18-19 år bestemmer seg for å ta et års opphold i India, og ønsker å bo hos farens familie. En familie Somer aldri har følt seg som en del av, fordi det meste er så fremmedartet og annerledes det hun selv har vokst opp med. Hun innser heller ikke hvor sårt det er for mannen hennes at hun aldri har evnet å møte ham på det som er hans opprinnelse - det indiske. Til slutt går det på ekteskapet løs.

Parallelt følger vi Kavita og Jasu, som etter sønnen Vijays fødsel, velger å flytte til Bombay med drømmer om et bedre liv enn hva landsbygda og feilslåtte innhøstinger kan by dem. Men byen er ikke slik de hadde trodd, og i stedet for velstand må de friste et liv i slummen i begynnelsen. Livet er en evig kamp for å overleve, og den høyt elskede sønnen deres vokser opp i en by hvor det for ham ikke er ærlighet som er veien til velstand, men et liv i kriminalitet ...

I mellomtiden ankommer Asha India og farens familie i Mumbai, med en drøm om å finne sine biologiske foreldre ... Samtidig jobber hun med et journalistisk prosjekt hvor hun intervjuer familier som lever i slummen. Ashas opphold hos sin indiske fars-familie, som representerer overklassen i India, får henne til å forstå - kanskje for første gang i sitt liv - hvor heldig hun tross alt har vært og hvor mye moren faktisk har gjort for henne ... Så spørs det om den lille familien klarer å bygge broer mellom hverandre og på tvers av de stridighetene som har preget de siste årene av deres liv, og hvor viktig det egentlig er for Asha å bli gjenforent med sin biologiske familie ...

Da jeg begynte å lese "Indias datter", kjente jeg på skuffelsen over at boka ikke holdt en bedre kvalitet rent litterært. Historien, som er besnærende nok, er fortalt på en svært deskriptiv måte, og svært lite overlates til leserens fantasi. Det er i det hele tatt svært lite å lese mellom linjene. Språket er enkelt og like frem, og selv gjenkjente jeg få - om noen - litterære virkemidler. I sånn ca. annet hvert kapittel veksler historien fra India til USA osv., og i små glimt følger vi legeekteparet i USA og Ashas biologiske foreldre i India gjennom små og store hendelser fra adopsjonen i 1985 og frem til 2005. Første halvdel av boka var nokså stillestående, synes jeg, men den kom seg veldig etter at Asha ankom India. Innblikket vi får i rikmannsfamilien hun kommer til, og den grelle kontrasten til menneskene som lever slummen, opplevde jeg som svært interessant. Boka ble etter hvert en page turner, og sidene gikk virkelig unna på slutten, lettlest som den må sies å være. Uten at den er å betrakte som stor litteratur av den grunn. Og så ble jeg nok aldri så lite provosert av at forlaget på baksiden av bokas smussomslag har gjengitt et sitat om at boka er et mesterverk. Er det noe denne boka ikke er, så er det et mesterverk. Derimot inneholder boka en gripende historie om hvordan jentebarn behandles enkelte steder i India - noe som ikke minst har kommet til uttrykk på fødselsstatistikken i dette landet i de senere år. Statistikken indikerer at noe mellom 5 og 10 % av jentebarna rett og slett forsvinner etter fødselen. Jeg synes boka fortjener terningkast fire. 

Utgitt på engelsk: 2010
Originaltittel: Secret daughter
Utgitt på norsk: 2011
Oversatt: Sidsel Mellbye
Forlag: Juritzen Forlag
Antall sider: 365

Andre bloggere som har skrevet om boka:
- Beatelill
- Camillas hjørne av verdensveven
- Eselører
- Groskro
- Solgunn sitt

Shilpi Somaya Gowda

Hisham Matar: "Forsvinningens anatomi"

Om libysk eksil
Det begynner å bli noen år siden jeg leste Hisham Matars første bok "Ingen i verden", hvor handlingen i all hovedsak er lagt til Libya. Den boka grep meg dypt, og allerede da jeg kom over Oversetterbloggens innlegg om denne boka for ca. ett år siden i tilknytning til kommentarer om alle urolighetene som pågikk (og fremdeles pågår) i dette landet, bestemte jeg meg for at jeg også måtte få med meg Matars nyeste bok når denne utkom. Og det på tross av at boka senere har fått en noe lunken mottakelse, som i NRKs omtale den 9. januar tidligere i år. Det er noe med at det er atskillig mer spennende å lese en middelmådig bok om og fra Libya enn fra Norge ... tross alt! Dessuten er Hisham Matar en forfatter det skal bli spennende å følge i årene som kommer, og da hører også "Forsvinningens anatomi" med! Denne boka har for øvrig klare selvbiografiske trekk, selv om den står på egne bein som en ren fiksjon.

Hisham Matar (f. 1970) er oppvokst i Libya, skjønt han ble født i USA og levde der til han var tre år pga. farens stilling som delegat i USA. I forbindelse med revolusjonen i Libya i 1979, hvor faren ble beskyldt for å være revolusjonær, ble familien tvunget i eksil til Egypt. Der vokste forfatteren opp. I 1986 flyttet han til London, der han etter hvert fullførte sin utdannelse innenfor arkitektur.  Hisham Matars far ble i 1990 kidnappet i Kairo, politisk dissident som han var. Noen år senere mottok familien et par brev fra ham, hvor det fremgikk at han var arrestert av Egypts hemmelige politi og siden overlevert til regimet i Libya. (Informasjonen er hentet fra Wikipedia.)

Nuri har vokst opp i Libya, men i bokas åpningsscene bor han sammen med sin far i Kairo. De har flyktet fra Libya. Moren hans døde da han var 10 år, og dette har etterlatt et savn så stort at livet nesten ikke er til å holde ut. Faren hans er ikke flink til å vise følelser og langt mindre til å snakke om dem, og gutten overlates mye godt til tjenerskapet. Spesielt tjenestejenta Naima, som har blitt med fra Libya, har en egen plass i familien og spesielt i Nuris liv. Moren er et ikke-tema og det på tross av at både hun og faren elsket hverandre svært, svært høyt. I glimt ser Nuri tilbake på minnene han har om sin mor. Hun er alltid så vakker. Men de gangene han for eksempel var syk og trengte henne ekstra mye, overlot hun ham til Naima, som utrettelig satt ved hans side og pleiet ham til han ble frisk. Etter at moren døde, er faren mye bortreist. Han forteller aldri hvor han har vært, og Nuri får aldri vite hva han egentlig jobber med, eller om han jobber i det hele tatt.

Under en badeferie i Aleksandria treffer Nuri og faren Mona. Dvs. det er Nuri som treffer henne først, og han blir så forelsket som en 12 åring er i stand til å bli. Da han introduserer henne for faren, forelsker imidlertid disse to seg i hverandre, og Nuri føler seg både forrådt og forsmådd. Det var tross alt han som fant henne først. Med barnslig sjalusi betrakter han faren og Monas gryende forelskelse, som etter hvert ender med at de to gifter seg. Da får Nuri i det minste ha henne i nærheten. Inntil faren (og Mona) bestemmer seg for å sende ham på kostskole i England ... Tilværelsen faller nesten sammen for Nuri, men han reiser av gårde, slik det er forventet av ham. I sine mørke stunder ønsker han faren av veien, slik at han kan få Mona helt for seg selv. Og akkurat dette oppnår han i forbindelse med et ferieopphold i Sveits, hvor han og Mona skal komme noen dager før faren. Men faren kommer aldri, og etter hvert får de vite at han er blitt kidnappet mens han oppholdt seg hos en annen kvinne i Kairo. For sent innser Nuri at det ikke var dette han ønsket ... Hvordan skal det gå med dem nå som faren er borte? Lever faren eller er han død? Og hvem er egentlig Naima?

Det er sagt om denne boka at den mangler den nerven som var så intenst til stede i forfatterens første bok "Ingen i verden". Jeg kan langt på vei si meg enig i dette. For meg var magien i den første boka nokså fraværende i "Forsvinningens anatomi". På den annen side ble jeg drevet frem fra side til side, og jeg opplevde absolutt boka som spennende i den forstand at jeg måtte vite mer om hva som skjedde. Boka er dessuten godt skrevet, uten at jeg vil betegne den som stor litteratur. Den var for øvrig så lettlest at det var gjort på en-to-tre å lese den ferdig. I likhet med i "Ingen i verden", er det som skjer i herværende bok også sett gjennom et barns øyne. Savn, ensomhet, tomhet og meningsløshet i kjølevannet av de forsvinningene som finner sted - først moren, så faren - er godt beskrevet. Og bokas tittel - "Forsvinningens anatomi" - refererer til hva som skjer med dem som må leve videre etter at noen er blitt borte.

I og med at Hisham Matar på en måte har spesialisert seg på å skrive om Libya, med undertoner av politiske dramaer uten at dette nødvendigvis har det største fokuset, gleder jeg meg allerede til hans neste bøker! Litt synd riktignok at det meste av den litteratur som finnes om diktaturstater nesten alltid skrives av folk i eksil og ikke av dem som rent faktisk har levd midt oppi dramaet, men det er nå en gang slik det er, tenker jeg. Kanskje er det nødvendig med noe distanse for å skrive godt om såvidt dramatiske hendelser i historien? Alt i alt synes jeg at "Forsvinningens anatomi" er en meget lesverdig bok som fortjener terningkast fire. 

Utgitt på engelsk: 2011
Originaltittel: Anatomy of a Disappearance
Utgitt på norsk: 2011
Oversatt: Toril Hanssen
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 202

Hisham Matar

Til Andøya

(Bildet er lånt)

Til Andøya

Du min øy i midnatt sol

ligger så langt fra min lenestol,

men et bilde av deg jeg ser

henger på veggen og mot meg ler.

Å Andøy i regn og vind

rusker så ømt i min hagegrind.

Sjøen bryter mot hvite strender

og vasker landet med vare hender.

...

Når jeg er ensom, tankene flyr

mot dine strender og ditt røde fyr.

Øyet det ser over myrene,

lengselen og savnet er styrende.

Å Andøy i regn og vind

rusker så ømt i min hagegrind.

Sjøen bryter mot hvite strender

og vasker landet med vare hender.

Og når jeg er på Røykens topp,

ser jeg det alt som et eventyr slott,

dukke fram fra sitt tåkeslør,

så øyet blir vått og mitt hjerte blør.

Å Andøy i midnatt sol,

stryker kjærlig vår vakre fjord.

Til deg jeg ærbødig stille vil be

at her jeg vil finne mitt hvilested.

Rolf Hanssen.

Merethe Lindstrøm: "Dager i stillhetens historie"

Vinneren av Nordisk Råds Litteraturpris 2012
Da det ble kjent at Merethe Lindstrøm (f. 1963) hadde vunnet Nordisk Råds Litteraturpris for romanen "Dager i stillhetens historie", hadde jeg bare så vidt hørt om henne. Ja, faktisk hadde jeg stått og bladd i denne boka fordi den i noen uker har stått utstilt i bokhandlerne som nominert til den gjeve prisen. At Merethe Lindstrøm i en årrekke og helt tilbake til 1983 har utgitt en rekke novellesamlinger og romaner, og til og med var nominert til Nordisk Råds Litteraturpris allerede i 2007, var - med skam å melde - fullstendig ukjent for meg.

I forbindelse med årets pristildeling begrunnet juryen dette på følgende måte: "I en stillferdig, presis og ettertenksom prosa beretter Lindstrøm om hvordan en dramatisk fortid langsomt bryter inn i en eldre kvinnes liv og bevissthet." Tildelingen ble kjent torsdag kveld i forrige uke, og allerede på vei hjem fra jobb dagen etter bestemte jeg meg for at denne boka skulle jeg ha. Det var enklere sagt enn gjort, for boka var nemlig utsolgt over alt ... Men til slutt lyktes det meg altså å få tak i den, og det var i grevens tid. Etter dette har den visst vært helt umulig å få tak i ifølge en artikkel i Aftenposten som ble publisert 24. mars 2012. Forlaget jobber i hundre for å trykke opp flere eksemplarer i disse dager, men om de rekker å få ut noen eksemplarer før påske gjenstår å se.

Bokas jeg-person Eva er en eldre kvinne som ser tilbake på sitt liv sammen med ektemannen Simon, som er i ferd med å forsvinne inn i demensens tåke. Det livet dette ekteparet har hatt sammen, har vært veldig spesielt. Ingen av dem har vært spesielt medelssomme, og nære venner har de ikke hatt mange av. En av dem de faktisk har vært mest knyttet til, er hushjelpen Marija fra Latvia. Hun kom dem til gjengjeld svært nær, for så å forsvinne like plutselig som hun dukket opp.

Både kvinnen og ektemannen skjuler en fortid, som de nødig snakker om. Ikke en gang barna deres kjenner deres hemmeligheter. Derfor reagerer de med sinne den dagen de får høre at foreldrene har gitt Marija sparken. Uten å kjenne foreldrenes og spesielt farens hemmeligheter, kan de heller aldri forstå. Etter hvert som Simon forsvinner mer og mer for sin kone, forsøker hun å komme nærmere sin egen fortid. Uten store fakter eller ord beskrives en smerte så stor at den tok tak i meg og holdt meg i et fast grep inntil siste side i boka var vendt.

Det er mulig at det er helt feil å skrive en omtale av denne boka bare en times tid etter at den er ferdig lest. Jeg tror nemlig at dette er en bok man trenger å få litt avstand til før man skjønner hvor stor den faktisk er. Noen av partiene i boka kan for eksempel tilsynelatende virke nokså trivielle fordi det er helt hverdagslige gjøremål og betraktninger som finner sted. Men så er det så mye ensomhet, så mye savn og så mye ulevd liv mellom linjene, og det er faktisk dette som er handlingen. Her har forstillelsene kommet i veien for selve livet. Alle hemmelighetene som de prøver å glemme, slippe å forholde seg til i håp om at de skal forsvinne en dag ... men som blir liggende som en klamp om foten på dem begge ... 

Rent språklig holder boka en meget høy kvalitet. Selv elsker jeg måten forfatteren forteller historien på. 

"Broren fortalte noe mens han var her. Det var som om han la fra seg noe tungt og reiste igjen." (side 157)

"Klokka tre kjører jeg for å hente Simon. Jeg kjører den samme veien, parkerer utenfor den lave bygningen med benker utenfor. Og der er han. Det er alltid overraskende at han har klart seg, at han har gått gjennom dagen og kommet ut på den andre siden." (side 183)

Når en forfatter skriver på denne måten, opplever jeg at personene nesten blir nesten gjennomsiktige i sin sorg og smerte. Jeg blir sterkt berørt, uten at forfatteren har benyttet virkemidler som virker beregnende for dette formål. Ingenting utmales i det vide og det brede, men beskrives nokså kort og presist. Jeg har vært i tvil om denne boka fortjener terningkast fem eller seks. Foreløpig heller jeg i retning av fem og en halv ... Jeg ser for øvrig ikke bort fra at dersom jeg i løpet av det neste året skulle snuble over lydbokutgaven på biblioteket, kommer jeg til å ønske å lese/høre den på nytt. 

Utgitt: 2011
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 215

Merethe Lindstrøm

Snart påske ...

Det er snart påske, og selv om jeg ikke har tenkt å legge inn årene mht. blogging riktig enda, ønsker jeg å benytte sjansen til å ønske alle mine lesere en riktig god påske! 

Rose-Marie 

"Little Red Flowers" (Regissør: Zhang Yuan)

Rørende om effekten av belønning og straff i barne-oppdragelse 

Fireåringen Fang Qiangqiang plasseres av sin far i en barnehage som i realiteten er et barnehjem. Verken han eller kona er i stand til å ha ham hjemme pga. jobbene sine - moren fordi hun arbeider utenbys og faren fordi han reiser for mye. Qiang er fra seg av sorg da faren drar, og han gråter og gråter.

På barnehjemmet blir de snille og flinke barna belønnet med en liten rød blomst hver gang de har gjort seg fortjent til dette. Lykken er å få tilsammen fem røde blomster i løpet av en uke, fordi man da blir ordensmann den neste uka.

Qiang prøver å være snill og gjøre det han blir bedt om, men han klarer ikke å gjøre fra seg på kommando, og han har store problemer med å kle av og på seg selv. Dessuten tisser han i senga nesten hver natt. Han drømmer om at et monster er ute etter ham, og dette monsteret forsvinner når han tisser på det. Etter hvert skjønner lille Qiang at han aldri kommer til å få noen rød blomst ... Han har prøvd alt, men det eneste han oppnår er kjeft og straff. Til slutt gir han fullstendig opp, og etter dette er han bare slem. Han slår de andre barna, han svarer frekt når barnehjemstantene snakker til ham, han lager uorden i rekkene når de prøver å gjøre små voksne av barna ... Straffetiltakene øker på, men selv ikke det å bli stengt inne i et kott med mange skumle ting som ser ut som monstre, får Qiang til å holde opp med å være slem ... Barnehjemstantene prøver med isolasjon, og de andre barna blir instruert til ikke å ville ha noe med ham å gjøre, men Qiang blir bare slemmere og slemmere ... Og mens han i begynnelsen kun hadde den strengeste av barnehjemstantene mot seg, er snart alle i mot ham ... Ingen ser den redde, lille gutten som lengter etter ømhet og kjærlighet.

Jeg skal ikke begi meg inn på å psykologisere for mye, men tenker at dette er en klassiker i forhold til at det du gir oppmerksomhet, er nettopp det du får mer av. I sin tid kanskje noe av det som gjorde at det i vestlig barneoppdragelse skjedde en dreining mot mer positiv oppmerksomhet overfor barn. Her ser man i alle fall i all sin grellhet hva fokus på feil og mangler fører med seg.

Denne filmen har fått en mengde internasjonale priser. Selv om temaet i filmen er nokså trist, er filmen som sådan nydelig. De små troskyldige barna som spiller rollene som barnehjemsbarn, tok meg med storm. En rørende film som ikke etterlater en uberørt. Her blir det terningkast fem!

Innspilt: 2006
Originaltittel: 看上去很美
Nasjonalitet: Kina
Genre: Drama
Skuespillere: Dong Bowen (Fang Qiangqiang), Zhao Rui (Miss Li), Li Xiaofeng (Miss Tang), Chen Li (Principal Kong)
Spilletid: 88 min.

Qiang

Barna læres opp til å gjøre fra seg i samlet flokk

Å være barn og leke foregår i smug

Qiang isoleres fra de andre barna - uten at han blir "snillere" av den grunn ... 

Randi B. Noyes: "Kunsten å lede seg selv"

Om å ta styringen over egne følelser

Randi B. Noyes (f. 1947) er norsk coach, forfatter, konsulent og foredragsholder. Dessuten er hun grunnleggeren av Leadership International Inc., som er et konsulentfirma innenfor selvledelse. Aller mest kjent er hun for boka "Kunsten å lede seg selv - Få gjennomslagskraft med din emosjonelle intelligens". Denne fikk sølvprisen for årets bok (Book of the Year Award) i kategorien "business" i USA i 2001. (Informasjonen er hentet fra Wikipedia.)

Herværende bok, som opprinnelig utkom i 1995, er en omarbeidet og redigert utgave av Noyes´ første bok, og har undertittelen "Ny innsikt - bedre gjennomslagskraft". Ideen til boka fikk hun etter at hun mislyktes med alt hun drev med. Ekteskapet havarerte, forretningen hennes gikk dukken, vennene orket ikke å høre på sutringen hennes og det meste så i grunnen nokså svart ut. Etter å ha kommet seg videre - gjennom å sette seg et mål og så visualisere dette - er hun imidlertid overbevist om at de fleste som virkelig vil, kan skape seg det livet de ønsker. Det koster å ta styringen, men det koster mer å la det være. "Du er selv daglig leder, administrerende direktør og styreleder i ditt eget liv!" Noyes mener at det er mulig å bryte ut av den fasttømrede sirkelen mange sitter fast i, og finne veien til et mer meningsfylt liv. En av nøklene er å få tak i sin egen motivasjon. Hva gjør deg virkelig begeistret? Hva er du skikkelig god på? 

De fleste av oss har lært å tenke på en slik måte at vi holder oss borte fra det vi virkelig drømmer om. Derfor er det viktig hele tiden å forbedre tankesettet vårt. "Ellers kan tyngdekraften lett ta over", sier forfatteren. Ved å få tak i mer av seg selv, kommer man også nærmere det man egentlig føler gir en noe. Dersom man har en god relasjon til seg selv, er det enklere å bygge gode relasjoner til andre mennesker - både privat og profesjonelt. I denne forbindelse er emosjonell intelligens viktig. IQ har i moderne tid vært en målestokk på hvor intelligent man er, men dette forteller kun hvor man står i forhold til gjennomsnittet  og i forhold til de problemstillinger som til en hver tid inngår i en såkalt IQ-test. Høy IQ gir ingen garanti for at man blir et lykkelig menneske. Heller ikke mht. at man skal lykkes i det man gjør. Uten EI (emosjonell intelligens) kommer man imidlertid til kort ... EI handler om å resonnere med og om følelser. Og fremfor alt handler det om å gjenkjenne, forstå, håndtere og styre våre følelser for å tenke bedre, og derved påvirke oss selv og andre. Mens f.eks. diskusjoner om ledelse handler om andres oppførsel, handler EI om at vi begynner med å lede oss selv. Følelser er i følge forfatteren nøkkelen til en persons lederevner. Store ledere har ikke bare evnen til å forholde seg empatisk til andres følelser, men også til å gjenkjenne og håndtere sine egne følelser bevisst og konstruktivt.

Gjennom boka introduseres vi for ulike tilnærminger til dette med selvledelse, som i bunn og grunn handler om å oppnå et avklart forhold til sine egne følelser. Dersom følelsene er en masse grumsete greier man ikke får skikkelig tak på, vil man fort sitte fast i uheldige automatiserte tanke- og reaksjonsmønstre. De fleste av oss har sikkert opplevd at det vi anser som en bagatell har utløst en voldsom reaksjon hos et annet menneske - et menneske som legger all skyld på oss fordi de reagerer som de gjør, som om det var vår feil og vår alene. En slik reaksjon kan i verste fall ødelegge et vennskap - hos den som reagerere med et voldsomt sinne fordi vedkommende legger all skyld på den andre, og hos den som får skyldebøtten, som opplever det hele som helt uforståelig og noe man ikke med sin beste vilje klarer å se at man er skyld i. Og så handler det hele om at den som blir sint kanskje heller ikke forstår hva som skjer - men bare handler ut fra en refleks, basert på helt andre ting som har bygget seg opp inni vedkommende over lang, lang tid - i verste fall gjennom et helt liv. Uten å skjønne det trykket vi altså på en knapp vi ikke ante var der, men som utløste et skred av følelser, bebreidelser, sinne - og beskyldninger om at det er vi som er ansvarlig for dette ... Dette mennesket vil ikke komme videre før man gjør noe med sine automatiserte tanker og handlingsmønstre, og veien dit handler om å bli bedre kjent med seg selv og sine følelser, kjenne på dem, sortere dem, analysere dem - for derigjennom å bryte gamle, tilvendte mønstre. Det handler også om å ta styringen over sine indre dialoger og om å sette seg mål. Selv om forfatteren ikke bruker begrepet kognitiv terapi, er det dette det handler om - dvs. ulike kognitive strategier.

Jeg har lyst til å sitere noe fra Bokklubbens presentasjon av boka:

"Til forskjell fra mange andre bøker prøver ikke forfatteren av denne boken å forandre deg. I stedet ber hun deg se på ditt eget indre for å finne og bruke dine sterke sider. Boken bygger på fire prinsipper som et fundament for et lykkelig og suksessrikt liv både personlig og yrkesmessig:

1. Sats på dine sterke sider - unngå det middelmådige, gå for det du brenner for
2. Ta ansvar for ditt eget liv - med alt det innebærer av frihet, valg og konsekvenser
3. Vær tro mot deg selv - kjenn dine dypeste ønsker, mål og verdier
4. Bruk din emosjonelle intelligens - ved å ta i bruk følelsene, vil du også kunne foreta bedre valg"

Etter hvert har jeg lest en del litteratur om selvledelse, kognitiv terapi, indre dialoger, visualisering, hvordan ta styringen i eget liv og bli et lykkeligere og mer tilfreds menneske, og faget jeg for tiden tar på BI har ytterligere styrket min interesse for disse temaene. Felles for disse bøkene er at ingen av dem - heller ikke denne - foregir at det er enkelt å endre gamle mønstre. Dette er ikke en selvhjelpsbok på 1-2-3, som gir lettvinte løsninger og et lykkeligere liv rundt neste sving. Dersom man sitter fast i massive inngrodde handlingsmønstre, tror jeg heller ikke at en bok nødvendigvis er tilstrekkelig for å komme videre. Da må man nok veien om terapi. Det en bok som dette derimot kan være til stor hjelp for, er for alle oss andre som i større eller mindre grad har noen hang-ups vi med fordel kan begrave en gang for alle, samt at boka kan åpne våre øyne for å forstå hva som noen ganger skjer med andre. Jeg opplevde i alle fall at jeg lærte noe nytt ved å lese Noyes´ "Kunsten å lede seg selv"! Jeg synes boka fortjener terningkast fem!

"Så sikkert som at emosjonell intelligens er vitenskapelig fundert, er det også en kunst å kunne utnytte den, Denne boka gir et innblikk i den kunsten. Boka er informativ, personlig,  inspirerende og provoserende, samtidig som den er full av anekdoter og hendelser fra det virkelige liv." 
- John D. Mayer, professor i psykologi, University of New Hampshire

Utgitt: 1995
Denne utgaven: 2006
Forlag: Cappelen
Oppleser: Per Frougner
Spilletid: 5 t 37 min.

Randi B. Noyes