William Wordsworth: "Splendour in the Grass"

Splendour in the Grass

                   What though the radiance
                   which was once so bright 
                   Be now for ever taken from my sight,

                   Though nothing can bring back the hour
                   Of splendour in the grass,
                   of glory in the flower,
                   We will grieve not, rather find
                   Strength in what remains behind;
                   In the primal sympathy
                   Which having been must ever be;
                   In the soothing thoughts that spring
                   Out of human suffering;
                   In the faith that looks through death,
                   In years that bring the philosophic mind.

                   -- William Wordsworth

Anne Karin Elstad: "Nytt rotfeste"

Bygde-Norge på midten av 1800-tallet


I den andre boka om Folket på Innhaug - "Magret" - fikk vi høre at Magrit rotet seg litt bort i ungdomstiden. Hun hadde halvveis lovet seg til Erik Ås, men mens han var borte for å tjene seg opp penger til et fremtidig hjem for ham og henne, nøt hun å flørte med stedets unge menn på dansetilstelningene. En av jentene hun vokste opp med, skal gifte seg med Eriks tvillingbror Jørn, og hun og Magret har hatt et anstrengt forhold gjennom hele oppveksten. Er det noen som har yndet å minne Magret om at hun er lausunge, så er det nettopp denne jenta. Magrit ønsker hevn, og rammer henne der det er sårest; nemlig ved å stjele kjæresten fra henne. Uheldigvis får dette følger, for Magrit blir gravid, og Jørn kan ikke gifte seg med henne. Moren hans vil nemlig ta sin død av at han avlyser bryllupet med denne andre ... Dessuten liker hun ikke Innhaug-folket.

Erik blir etter hvert klar over at Magret er gravid og at det er tvillingbroren hans som er far til barnet. På tross av en enorm skuffelse over at broren har tatt det Erik mente rettelig var hans, og at Magret ikke ventet på ham mens han var av gårde for å tjene opp penger, ønsker han å få den kvinnen han elsker. Magret har så langt i livet kun elsket en mann, og det er Johan, spillemannen i bygda. Men å gifte seg med en plass-gutt, det kan hun ikke. Hun er uansett veldig sikker på at hun og Erik kommer til å få et godt liv sammen, og har ikke særlig tvil i seg da hun svarer ja til hans frieri. Han er jo så snill og mild ...

Da Erik har klart å skrape sammen så pass mye penger at han kan kjøpe en gård på Mørekysten, drar han og Magret av gårde til sitt nye hjem. Mons er født og nærmer seg året. Det er med store forventninger de ankommer det som skal bli deres nye hjem.  Og her åpner denne tredje boka om Folket på Innhaug - "Nytt rotfeste". Vi befinner oss i midten av 1830-årene. Men på tross av lykken over å skulle få sitt eget hjem, skal livet ikke bli enkelt for den lille familien.

I første rekke viser det seg at det har oppstått noen ugreie forhold mht. kjøpet av gården, idet de kan se langt etter å få skjøte så lenge hele oppgjøret ikke har funnet sted. Med tiden viser det seg dessuten at Erik har store problemer med å klare å elske Mons. Magrit lider også sine kvaler fordi de har løyet om hvem som er far til barnet. Ekteskapet mellom de to blir etter hvert vanskelig når Magret opplever hvor hard Erik er mot sønnen. Sønnen higer etter Eriks kjærlighet, men møter bare avvisning og beinharde krav. Det hele vanskeliggjøres ytterligere når det heller ikke kommer flere barn ... Til slutt ser hun ingen annen råd enn å sende Mons hjem til sin mor på Innhaug.

"Nytt rotfeste" handler i hovedsak om Magret og Eriks ekteskapsproblemer og det slitet de opplever når de skal få gården til å gi en høvelig avkastning. Tiden fra midten av 1830-årene og frem til midten av 1800-tallet er preget av en del uår, hvor det er problematisk å få nok mat gjennom vintrene. Poteter har alltid vært redningen når det lir ut på våren, men når hele landsdelen i år etter år mister potetavlingen grunnet tørr-råte, sier det seg selv at livet blir hardt for dem. Ekteskapsproblemene de strir med gjør dem harde og bitre overfor hverandre, og Magret skjønner ikke hvordan hun skal klare å holde ut. Redningen blir i første omgang en samtale med presten, som er totalt annerledes alle de dommedagsprofetene hun tidligere har hørt på søndag etter søndag i kirka så langt i livet. For denne presten er mer menneske enn prest, synes Magret. Hennes løsning på problemene er ellers å jobbe hardere og hardere. Og så spørs det om hun og Erik klarer å overvinne problemene dem i mellom etter hvert ...

Om de to foregående bøkene i serien om Folket på Innhaug var såre, så var ikke denne boka noe mindre sår. Mitt hjerte blødde for Magret og lille Mons, som i år etter år skulle betale prisen for et skjebnesvangert uhell som Erik bare ikke kunne glemme. Hver gang noe gikk ham i mot, holdt han dette opp mot Magret. Og all frustrasjonen tok han for øvrig ut på barnet. Anne Karin Elstad skriver godt synes jeg, og dette er kanskje den boka jeg så langt har likt best. Hun beskriver så godt hvordan det må ha vært å være fullstendig låst i en situasjon uten noen veier ut, hvor man ganske enkelt ble ved sin lest. Det fantes ikke andre alternativer. Til syvende og sist handlet det dessuten om å overleve. Jeg er helt hektet på denne serien og er allerede godt i gang med den siste boka i serien - "Veiene møtes". Her blir det nok en gang terningkast fem!

Utgitt første gang: 1979
Lydboka er innspilt: 2003
Forlag: Lydbokforlaget
Oppleser: Hildegunn Eggen
Spilletid: 9 t 12 min.

Anne Karin Elstad

"Vatel" (Regissør: Roland Joffé)

Et Versailles-drama fra 1600-tallet

Handlingen i filmen, som er basert på en sann historie, finner sted i løpet av tre dager i Versailles. Året er 1671. Kong Ludvig XIV - selveste Solkongen - har bestemt seg for å arrangere en "liten" landlig utflukt for et par tusen gjester. Han ønsker å imponere sine gjester med noe som står i stil med de overdådige omgivelsene på slottet sitt. Han inviterer mesterkokken Vatel til å stå for arrangementet, og det blir hans oppgave å komponere storslagne retter med alt hva ganen kan begjære.

Vatel er en mann som tar oppgaven svært, svært alvorlig, og ved hjelp av et gedigent "mannskap" på kjøkkenet, gjør han ikke skam på sin oppdragsgiver. Kjøttretter, grønnsaker og frukter dekorerer fatene på lekreste vis, og de probre gjestene som ikke er vant til å gjøre annet enn å drive dank, kjede seg, spille spill, lage intriger og boltre seg i usømmeligheter nattestid, imponeres storveis over alle lekkerbiskenene som kommer i en uendelig strøm fra slottets kjøkken ...

Parallelt med at det fråtses og tas for seg av alt hva øyet kan begjære, kaster de mannlige gjestene sine grådige og kyniske øyne på de kvinnelige gjestene. Hvordan sikre seg de lekreste stykkene også her? Det er utvilsomt den unge kvinnen Anne de Montausier som får mest oppmerksomhet, gudsbenådet vakker som hun er. Mens det kives om hennes gunst, går imidlertid kong Ludvig XIV av med seieren. Og hvem kan si nei til en konge?

I mellomtiden har Vatel fått et godt øye til Anne, men hva kan han stille opp med mot kongen? Han overraskes imidlertid stort da han i et av Annes svake øyeblikk får høre at hun mener han er den edleste og nobleste av dem alle der på slottet. Kanskje er det håp likevel? Men det er flere enn ham som er ute etter Anne, og uansett hvor mye hun forsøker å unngå å gå i en felle som den ekle Markisen av Lauzun setter opp for henne for å få henne til sengs, spørs det om hun slipper unna til slutt ...

Filmen ender nokså trist idet Vatel skjønner at han kun er en brikke i et spill. Da det går opp for ham at han ikke har noen reell frihet, forsvinner meningen med alt for ham ...

Jeg knekker sammen og tilstår med det samme at jeg elsker filmer som er spilt inn med Versailles som kulisse! Med slottet som bakgrunn for intrigene det bygget opp til, stemningen, kostymene - alt bidro for mitt vedkommende til å gjøre denne filmen storslagen! Dessuten er Uma Thurman (som Anne) og Gerard Depardieu (som Vatel) litt av et par på film! Uma Thurman går utenpå de fleste hva gjelder å spille karakterroller, og tilsvarende gjelder hennes mannlige motspiller. En riktig fornøyelig film der det estetiske står i fokus - både hva gjelder mat, kulisser, kostymer og musikk. Noe av det de fleste slike kongelige dramaer fra Versailles har til felles, er dessuten latterliggjøringen av dekadensen til de noble damer og herrer, der de gjør alt som står i deres makt for å bryte kjedsomheten som ellers truer med å kvele dem. Denne filmen inneholder alt slike filmer pleier å ha: lidenskap, forførelse og bedrag - og minst av alt: ekte kjærlighet. Ikke rart det franske folket gjorde opprør til slutt! Denne filmen fortjener etter mitt syn terningkast fem.

Innspilt: 2000
Originaltittel: Vatel
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama
Skuespillere: Gérard Depardieu (François Vatel), Uma Thurman (Anne de Montausier), Tim Roth (Markisen av Lauzun), Julian Glover (prinsen av Condé), Julian Sands (kong Ludvig XIV), Timothy Spall (Gourville)
Spilletid: 1 t 39 min.

Uma Thurman i rollen som Anne de Montausier

Vatel og prinsen av Condé

De lekreste retter komponeres på kjøkkenet

Storslagne middager med tilhørende fornøyelser

Markisen av Lauzun sikler etter Anne ...

Endelig en mann med edle hensikter?

Anne Karin Elstad: "Magret"

Om håp og drømmer på begynnelsen av 1800-tallet

I denne andre boka om folket på Innhaug har Olines datter Magret blitt ei ung jente på 8-10 år, og vi befinner oss i 1818. De verste uårene er et tilbakelagt stadium, men fremdeles lider de fattigste og Norge er nå underlagt Sverige. Selv om Oline har gjort det som står i hennes makt for å gi datteren en kjærlighetsfylt og så normal oppvekst som mulig, har ikke bygda glemt at Magret er en lausunge med ukjent far. Oline har ikke ønsket å oppgi hvem faren til barnet er før hun kan fortelle Magret om dette selv.

Magret vokser opp som en selvsikker og fremmelig ung pike, nesten like vakker som sin mor og med de samme brune øynene og svarte hår som faren. Det spekuleres i at faren hennes må ha vært en farendes fant. Matmoren på Ås er særlig hatsk både mot Oline og Magret, siden Oline i sin tid ga broren hennes Knut på båten. Og hun ser ikke med blide øyne på at begge sønnene, tvillingene Erik og Jørn, er svært betatt av lausungen fra Innhaug ... Om det så er det siste hun gjør, skal ikke det kvinnemennesket under samme tak som henne på Ås!

Sjokket er stort for Magret da hun en dag får det slengt i seg at hun er en lausunge. Hun skjems pga. det moren har gjort uten å være gift, og en periode vil hun ikke ha noe med henne å gjøre. Lite skjønner hun hvor mye det hele handler om misunnelse, fordi hun selv er så vakker og ildfull, noe som gjør at alle guttene i bygda kretser om henne og ikke de andre jevnaldrende jentene. Like fullt skal hennes skjønnhet etter hvert skape mer problemer enn noe annet for henne, fordi hun selv ikke er i stand til å bedømme den virkning hun har på de unge mennene i bygda.

Oline ønsker at datteren skal få en trygg og god fremtid og unngå de problemene hun selv hadde, og ser for sent at datteren roter det skikkelig til for seg ...

På samme måte som i den første boka om folket på Innhaug, grep også denne boka fullstendig tak i meg. Denne gangen handlet det mer om et levd ungdomsliv enn det som ble Oline til del da hun var ung og kun fikk oppleve en sommerforelskelse. Og Oline som øyner sjansen til å få seg en mann - en enkemann med tre små barn - kan hun sette hensynet til seg selv først når mor Gjertrud får slag og brorens kone svinner hen? Det er så mange lag i historien, og det handler ikke utelukkende om Magret som går seg vill i sin ungdomstid, men om mange forhold i bygda, hvor det å passe inn er av største viktighet. Dessuten handler det om pliktfølelse for slekta og gården, og dette går foran alt annet. Gudstroen beskrives som sterk, og feiltrinn kunne få store konsekvenser for et menneske selv om ingen visste noe. Bare tanken på Guds straff på dommens dag var nok til at enkelte kunne å gå fra forstanden. Hildegunn Eggen leser helt nydelig, og hun tilførte faktisk min leseopplevelse mye! Her blir det terningkast fem! Og jeg er mer enn klar for tredje bok i serien - "Nytt rotfeste"!

Utgitt første gang: 1977
Lydboka er innspilt: 2003
Forlag: Lydbokforlaget
Oppleser: Hildegunn Eggen
Spilletid: 8 t 4 min.

Anne Karin Elstad

Thomas Hylland Eriksen m.fl.: "Selvledelse - menneskelig kapital i det nye arbeidslivet"

 

Om effektiv selv-ledelse, endring av uheldige atferds-mønstre m.m.

Boka "Selvledelse" gir en praktisk innføring i hva det vil si å utvikle sin egen evne til å lede seg selv. Dette er helt nødvendig i et arbeidsliv hvor "tidsbesparende teknologi paradoksalt har gitt oss dårligere tid enn noensinne", for å sitere forlagets presentasjon av boka. Her får vi et innblikk i ulike selvledelsesteknikker, det vil si systematisk selvutvikling av ferdigheter, tenkemåter, verdier og kunnskap, som kan bidra til at man får bedre kontroll over egen tid. Spesielt praktisk er denne teknikken i bedrifter der både ledere og medarbeidere i stor grad arbeider selvstendig, og der verdiskapningen er knyttet til spisskompetansen hos den enkelte.

Geir Thompson, redaktør av boka, innleder boka med kapittelet "Ta tiden tilbake! Hvorfor selvledelse er viktig", og her presenterer han dilemmaet dagens mennesker sliter med: hvordan vi dynges ned med informasjon, og hvordan de nye tidsbesparende kommunikasjonsmidlene slett ikke erstatter de gamle, men kommer i tillegg. Dersom man ikke klarer å styre sin egen tiv bevisst, øker riskoen for utbrenthet og sykefravær. Som han skriver på side 12 i boka:

"Hovedtanken bak teorien er at ledere og medarbeidere skal lære å lede seg selv. Ved å anvende ulike strategier er siktemålet å heve egne prestasjoner, og samtidig øke sin egen trivsel på jobben. Slikt sett dreier selvledelse seg om systematisk selvutvikling."

Thomas Hylland Eriksen tar i kapittelet "Fanget av hastighet" for seg noen av informasjonssamfunnets utilsiktede bivirkninger, hva som må til for å gjenerobre kontrollen over tiden, hva som er de største knapphetsgodene i informasjonssamfunnet og hvordan man kan gjenerobre dem. Dette er hentet fra hans velkjente bok "Øyeblikkets tyranni". Han innfører her begrepet "langsom tid", som ga meg en rekke aha-opplevelser. Når alt skal gå så fort, får man ikke tid til å dvele ved noe som helst lenger - særlig ikke fordi vi også blir avbrutt absolutt hele tiden. Vi vil hele tiden ha mer av alt, men døgnet er like fullt fremdeles kun bestående av 24 timer ... Begrep som "tidsklemma" er velkjent for de fleste, mens komprimering av og stabling av tid er nytt. Men alt har sin pris, og man må foreta noen valg. Hva er viktigst når det kommer til stykke? Det hele handler om å ta regien i sitt eget liv, og dermed er vi over i bokas neste kapittel som er skrevet av Geir Tompson. Tompson tar bl.a. for seg arbeidsfærens kolonisering av privatsfæren, og hvordan man kan gå frem for å motvirke at skillet mellom arbeidsfæren og fritidsfæren oppheves. 

"Noen ting kan bare gjøres langsomt og sammenhengende; noen typer aktiviteter krever endog at man har tomme mellomrom, fleksibel tid, for at de skal kunne lykkes (det gjelder spesielt innen kreativ virksomhet); og ofte får man det ikke engang til når man prøver, men bare når man ikke prøver altfor hardt. Av og til består den beste formen for effektivisering å installere en ny kaffemaskin, med god kaffe, på pauserommet." (side 35 fra Hylland Eriksens kapittel)

" "Hvis du haster gjennom livet, ser du kanskje målet i det fjerne, men ikke blomstene langs veien." Det gamle kinesiske ordtaket minner oss om at det er viktig å stoppe opp og glede oss over det som gir rikdom og dybde i tilværelsen." (side 58 fra Tompsons kapittel)

I resten av boka får vi en innføring i de ulike selvledelsesmetodene, strategier for å bedre egne prestasjoner, en forståelse for den viktige forskjellen mellom indre og ytre motivasjon, ulike kognitive strategier for bl.a. å lære å unngå dysfunksjonelle tanker, viktigheten av subjektiv selvtillit mtp. evne til mestring, viktige forutsetninger for å lykkes og prosessen fra lederstyring til medarbeiderstyring for å utvikle kompetente og selvstendige medarbeidere. Her er superledelse et viktig stikkord. 

"Det overordnede mål for superledelse er myndiggjøring av medarbeiderne ved å sette dem i stand til å lede seg selv. Dette innebærer ikke at lederen kan innta en laissez-faire lederstil, hvor vedkommende har abdisert som leder og har overlatt ansvaret til medarbeider. Lederen skal være aktiv, ikke i å styre medarbeider, men i å stille spørsmål og legge til rette for selvledelse. For å si det med David Kvæbek: Lederens oppgave er å hjelpe medarbeiderne til å lykkes, så får det ikke hjelpe at lederen også lykkes." (side 128)

"Hovedhensikten med superledelse er å redusere medarbeidernes avhengighet av lederen, samt lære medarbeiderne å påvirke seg selv slik at de kan oppnå topp resultater. Det kan de oppnå gjennom å lære kunsten å lede seg selv. Opplæringen krever en dyktig superleder, som igjen forutsetter at man forstår filosofien bak superledelse, lærer seg superledelseskonseptet samt utøver en atferd som er konsistent med konseptet." (side 129)

Mot slutten av boka gjør Tompson rede for hvordan selvledelse kan bli et viktig virkemiddel for å skaffe seg strategiske fortrinn, herunder hvordan man kan implementere dette i virksomheten. Og helt til slutt tar Thomas Gad for seg begrepet personlig branding, som handler om å bygge opp et personlig varemerke. Han tar for seg fire ulike dimensjoner; den funksjonelle, den sosiale, den mentale og den åndelige. Dessuten understreker han viktigheten av å kartlegge hvilke store atferdsmønstre man har og hvordan disse er retningsgivende for ens liv. På denne måten kan man identifisere om det er spesielle mønstre man synes er både viktige og irriterende, og som man helst ønsker å forandre på. Hvilken retning ønsker man at ens egen utvikling skal ta? Han angir følgende sjekkliste som man bør reflektere over:

"- lever jeg i samsvar med mitt eget motto?

- lever jeg opp til min misjon?

- lever jeg livet mitt i retning av min misjon?

- er jeg tro mot mine verdier?

- opptrer jeg i samsvar med min stil?

- lever jeg i samsvar med min posisjonering og min kompetanse?

- påvirker jeg mine oppgivelser slik jeg vil?" (side 167) 

Gad påpeker at fenomenet som er utrolig viktig for personlig suksess noen ganger kalles karisma, entusiasme, opprømthet, iver eller lidenskap. Dette kalles også kongruens i NLP-terminologien (NLP = nevrolingvistisk programmering) - og kongruens innebærer at alt i deg, aller deler av deg, er avstemt etter det du gjør i øyeblikket. Hver og en av oss må dessuten finne en stil som passer til vår egen personlighet og ikke forsøke å gjøre noe som står i skarp kontrast til den, eller søke etter en rask virkning ved å forandre personlighet. Sånn sett lander boka i det som etter hvert har blitt en svært vanlig lederstil i vårt moderne samfunn, nemlig å være en såkalt autentisk leder. Da er det langt på vei samsvar mellom egne verdier og arbeidsplassens verdier, og man trenger ikke å gå på akkord med seg selv. Det er dessuten mye enklere for medarbeidere å stole på og ha tillit til en autentisk leder, fordi vedkommende vil fremstå som mer ekte enn en som i stor grad tar på seg en slags rolle idet man går inn dørene på jobben.

Dette har vært en spennende og annerledes bok å lese om ledelse og selvutvikling! Jeg regner med at jeg må pløye gjennom den minst en gang til før jeg skal skrive prosjektoppgave samt avlegge muntlig eksamen i mai. Jeg kan imidlertid anbefale boka varmt også for andre enn dem som skal følge kurset effektiv selvledelse på BI i vår. Og hvis jeg skal fristes til å gi boka terningkast, så må det bli en fem´er.

Utgitt: 2011
Forfattere: Thomas Hylland Eriksen, Thomas Gad, Øyvind Martinsen og Geir Thompson (red.)
Forlag: Gyldendal Akademisk
Antall sider: 173

"Elizabeth" (Regissør: Shekar Kapur)

Spektakulært om Elizabeth I

Jeg visste faktisk ikke at det eksisterte enda en film om Elizabeth I med Cate Blanchett i hovedrollen da jeg så filmen "Elizabeth: the golden age" tidligere. Derfor ble jeg faktisk i stuss da jeg kom over denne filmen - om det var den samme det dreide seg om eller en helt annen. Regissøren Shekar Kapur står for øvrig bak begge filmene, og mens "Elizabeth" ble innspilt i 1998, ble "Elizabeth: the golden age" innspilt i 2007.

I "Elizabeth" møter vi Elizabeth i hennes yngre år - dvs. før hun ble dronningen av England og i de første årene etter at hun ble dronning. I kjølevannet av religionskrigen, hvor kampen sto mellom katolikkene og protestantene og hvems rett det var til å definere hva som var kjettersk, ble Elizabeth fengslet av sin halvsøster Mary I. Da Mary I (også kalt Mary den blodige) døde, overtok Elizabeth Englands trone, og ble dermed dronning Elizabeth I.

Det er et England på randen av stupet Elizabeth I overtar ansvaret for. Ikke har de penger til soldater, ikke til ammunisjon - ikke til noen ting. Statskassen er tom. Og utenfra truer både Frankrike og Spania med krig. Dronningens rådgiver William Cecil mener at det beste hun kan gjøre i den situasjonen hun står oppe i, er å gifte seg for å skape allianser som vil komme England til nytte. Han sørger for at hun får møte Henry, Duc d´Anjou, den fremtidige kongen av Frankrike. Hun møter ham for så vidt med et åpent sinn, men vemmes raskt av hans manglende fintfølenhet og vulgære fremferd. Dessuten har hun allerede en hemmelig æffære med sin barndoms kjærlighet, jarlen av Leicester ... Skjønt hemmelig og hemmelig ... Det skal snart vise seg at dette er noe "alle" vet. Men så får hun vite at han har giftet seg, og dermed støter hun ham fra seg i mange, mange år ... Rasende fordi hun føler at han har gjort henne til en hore, som "den andre kvinnen" i hans liv.

I mellomtiden bestemmer Elizabeth I seg for at hun aldri mer vil innlate seg på menn, fordi de da vil kunne få for mye makt over henne. I stedet "gifter" hun seg med England. Mangelen på kjærlighet i hennes liv gjorde henne til den hun ble - en skruppelløs monark som faktisk klarte seg meget godt i en mannsdominert og kynisk verden, og som frembrakte et England med stor suksess. Epoken hvor hun satt med makten (1553 - 1603) er siden blitt kalt "the golden age".

Dette er en fantastisk film på alle måter! Skuespillerne, kulissene, historien, det filmtekniske - alt er perfekt! Av alle epoker i den engelske kongerekken er Tudor-perioden den som fascinerer meg aller mest. Elizabeth I var den siste Tudoren i rekken av engelske monarker, idet Stuartene etterfulgte henne, barnløs som hun selvsagt forble siden hun aldri giftet seg. Noe av det som fascinerte meg aller mest i denne filmen var Cate Blanchetts rolletolkning, der hun spilte den svermeriske ungpiken Elizabeth frem til den beinharde dronningen hun etter hvert ble. Hun viser en dronning som hele tiden setter hensynet til seg selv til side for å tjene den sak som var hennes liv - nemlig ivaretakelsen av Englands interesser i et og alt. Jeg gir terningkast seks til denne filmen.

Innspilt: 1998
Originaltittel: Elizabeth
Nasjonalitet: England
Genre: Drama
Skuespillere: Cate Blanchett (Elizabeth), Geoffrey Rush (Sir Francis Walsingham), Christopher Eccleston (Thomas Howard, 4. hertug av Norfolk), Joseph Fiennes Robert Dudley, første jarl av Leicester), Richard Attenborough (William Cecil, første baron av Burghley), Fanny Ardant (Mary av Guise), Eric Cantona (Monsieur de Foix), Vincent Cassel (Henri, Duc d´Anjou), Kathy Burke (Mary I), Edward Hardwicke (Henry FitzAlan, den 19. jarlen av Arundel), Emily Mortimer (Kat Ashley), John Gielgud (paven)
Spilletid: 1 t. 58 min.

Elizabeth I

Jarlen av Leicester og Elizabeth

      

Torhild Viken: "Leselykke - en liten bok om bøkenes verden"

Herlig bok om kjærligheten til litteraturen

Jeg har kjent til denne boka ganske lenge, og så snublet jeg tilfeldigvis over den på en av mine mange raid i forbindelse med årets Mammut-salg. Der lå den - kostet bare 99 kroner - og jeg var ikke sen om å grabbe den til meg. Og etter mindre enn en uke i hus, var den lest! Fort gjort en lørdag ettermiddag, rett og slett. Jeg ble bergtatt fra første stund, og jeg skjønte raskt at forfatteren og jeg er en del av den samme, store familien: bokelskerne!

I "Leselykke" formidles en stor og altoppslukende kjærlighet til bøkene. Nokså tidlig setter hun bokens - eller kanskje rettere: fortellingens - betydning i sitt rette perspektiv:

"Lesing er ikke som vi tror, en ensom ting. Den oppfordrer til noe sosialt og fellesmenneskelig. Dermed blir den enda mer grensesprengende. Litteraturen utvider sitt felt gjennom å deles med andre. Og skal en bli litt filosofisk, kan en fortsette resonnementet og minne om at litteraturen berører noe helt grunnleggende i mennesket fordi den organiserer menneskets fremste særtrekk; nemlig evnen til språk.

Litteraturen formidler mening og sammenheng langt ut over situasjonen den er skapt i og universet den formidler. I møte med leserens sinn transformeres de trykte bokstavkonstruksjonene til verdener skapt gjennom leseprosessen i dialoger og samtaler sinn i mellom. Det har litteraturen - eller la oss kalle den fortellingen - alltid gjort. Lenge før den tekniske utviklingen ga muligheter til mangfoldiggjøring; lenge før en og samme fortelling gjennom masseproduksjon kunne nå ut til svært mange flere enn dem som i tidenes morgen satt rundt bålet og lyttet til den fortalte tekst.

Dermed kan vi gjerne si at når vi i dag opplever tekstlig magi gjennom litteraturen, oppnår vi også en slags kontakt med den aller tidligeste litterære opplevelse; og dermed med de aller første deltakere i lesesirkelen.

Den som utfoldet seg rundt bålet i de tidligste tider." (side 12)

Når forfatteren skriver om sin første tilnærming til voksenlitteraturen ved at hun og hennes venninne lånte bøkene i Angelique-serien på biblioteket, måtte jeg virkelig smile. For akkurat dette har jeg også opplevd! Kanskje kunne jeg ha vært 12-13 år da en venninne og jeg oppdaget denne serien, og under sterk tvil fikk lov til å låne disse av den strenge bibliotekaren på vårt nær-bibliotek - etter at hun hadde gransket oss over hornbrillene sine, mens hennes hender med grønnmalte negler med glitter i fiklet med bøkene vi hadde funnet frem til. Og vi skjønte fort hvorfor når vi rødmende leste de saftigste partiene i bøkene ... Og dem var det ikke helt få av i bokserien som inneholdt tykke, tykke bøker om alt fra kretsen rundt Frankrikes Napoleon til flukten til den nye verden over Atlanterhavet, alltid med den vakre heltinnen i sentrum for begivenhetene. Du store tid, for noen eventyr!

En annen ting jeg kjente meg godt igjen i var beskrivelsen av leselysten i en tid, hvor man var helt ukjent i forhold til hva som var god og såkalt høyverdig litteratur, og hva som tilhørte "kiosklitteraturen". Med samme iver kastet også jeg meg over hva det skulle være - bare historien fenget. Når andre i denne perioden kritiserte min lesesmak, fikk dette alle piggene ut. Og jeg har siden tenkt - fordi jeg ikke glemmer akkurat dette - at aldri, aldri skal jeg kritisere et ungt menneskes litteratur-smak! Til og med Frøken Detektiv-bøkene ble en sikker og solid inngangsport til min egen kjærlighet til bøkenes verden. Det er noe med å la folk få utvikle seg i sin egen takt, i tråd med sine egne interesser til en hver tid.

"Det gikk også lang tid før jeg tok innover meg at dimensjonen smal-bred var noe en helst skulle forholde seg til når det gjaldt litteratur. Verken smaksdommer, historiske kanoniseringer, kvalitetsvurderinger eller påstått vanskelighetsgrad kunne stoppe en ung og ivrig leser - rett og slett fordi jeg ikke hadde oppdaget, og heller ikke savnet slike kategorier.

Det var på mange måter ei herlig tid: En kunne gyve løs på et hvilket som helst litterært verk. Uten lesebriller!" (side 70)

Etter hvert som lesegleden har ført meg videre, har jeg selvfølgelig - slik også forfatteren skriver om seg selv - utviklet min lesesmak, og vet at det finnes både god og dårlig litteratur - og svært, svært mye mellom disse ytterpunktene.

Denne lille boka om leselykke er en liten perle av en bok - en sånn bok jeg gjerne skulle ha skrevet selv! Det var kos, kos, kos å lese den! Her blir det terningkast fem!

Utgitt: 2010
Forlag: Pax Forlag AS
Antall sider: 89

Torhild Viken

"Der vi engang gikk" (Regissør: Peter Lindholm)

Historisk drama fra Helsinki

Så var den her endelig - filmen som er basert på Kjell Westös suksess-roman "Der vi en gang gikk"! Mens jeg i boka strevde med å holde orden på et meget rikholdig persongalleri, var dette betydelig enklere å forholde seg til i filmen. Men mange personer til tross - det er uansett rikmannsjenta Lucie, barndomsvennen og fotografen Eccu og arbeiderklassegutten Allu som står i fokus. 

I filmens åpningsscene blir vi vitne til en hjerteskjærende scene; Lucies foreldre forviser ei tjenestejente som har blitt gravid uten å være gift. Dvs. hun får en mulighet for å foreta fosterfordrivelse av Lucies far - får hun til dette, skal hun få lov til å fortsette i tjeneste hos dem. Tjenestejenta er imidlertid ikke hvem som helst. Hun er nemlig kjæresten til den største fagforeningspampen i Helsinki, og de skal absolutt gifte seg! Og hennes ufødte barn er ingen ringere enn ham vi senere skal bli bedre kjent med, nemlig Allu. Som vitne til forvisningen av tjenestejenta er Lucie, rundt 10-12 år gammel.

Noen år senere braker det løs i Helsinki, byen som er delt mellom overklassen og arbeiderklassen. Året er 1918 og nyheten om at tsaren i Russland er avsatt, har nådd Helsinki. Dette utløser den finske borgerkrigen som ble utkjempet mellom de røde og de hvite i perioden 27. januar til 15. mai samme år. Enok Kajander, Allus far, har en sentral rolle under borgerkrigen, men der andre turer frem med brutalitet, ønsker han først av alt rettferdighet. Og han mener at brutal vold ikke løser noen ting. Overklassen slår imidlertid ned på opprøret, og den første tiden som følger etterpå er preget av regelrett nedslakting av opprørerne. Spesielt Lucies bror Cedric kan ikke få nok hevn. Mistenksomheten mellom klassene preger også årene frem til utbruddet av andre verdenskrig, hvor finnene som kjent kjempet på samme side som nazistene en tid, fordi den røde fare ble ansett som en større trussel enn nazismen ...

Parallelt følger vi Lucie og hennes tidvis nokså utsvevende liv. Hun er så vakker at hun i ungdomsårene kan få hvem hun vil ha. Eccu er villt forelsket i henne, men han får henne bare i små, små doser - når hun vil. Eccu gifter seg med en annen, men klarer aldri å glemme Lucie ... Og Lucie, som tar for seg av absolutt alt livet kan by på, ser hvordan Eccu gradvis går til grunne i alkoholismens grep ... Idet andre verdenskrig nærmer seg krysses Lucie og Allus veier, og selv om Lucie er en god del eldre enn Allu, forhindrer ikke det at dette blir opptakten til en lidenskap hun knapt har opplevd noen gang. Så spørs det om klasseskillet mellom dem kan oppveies i en tid hvor bitterheten mellom overklassen og arbeiderklassen er så stor at de igjen står på hver sin side av i en krig. 

Denne gangen kan jeg virkelig si at jeg opplevde filmen som bedre enn boka. Noe imidlertid både boka og filmen lider litt under, er at det gapes over alt for mye. Dermed blir mange av partiene i hendelsesforløpet noe overfladisk behandlet. Blant annet synes jeg at romansen mellom Lucie og Allu fikk litt for liten plass i filmen. Kjell Westöes bok "Der vi engang gikk" er virkelig vel verdt å få med seg også. Ikke bare er den godt skrevet, men den omhandler også en del av historien som ikke har vært så mye belyst tidligere. 

Jessica Grabowsky er nydelig i rollen som Lucie, og Jakob Ôhrman i den krevende rollen som Eccu utviser store talenter som skuespiller. Jeg lot meg kanskje ikke begeistre fullt så mye av Andreas af Enehielm i rollen som Allu, kanskje mest av alt fordi jeg hadde dannet meg et nokså annerledes bilde av ham mens jeg leste boka. Når jeg likevel synes at dette har blitt en sterk, vakker og god film som fortjener terningkast fem (mens jeg ga boka en sterk firer), er dette fordi den tegner et veldig spennende tidsbilde i en by som har litt mer dramatisk historie å by på enn de øvrige nordiske hovedstedene. Nærheten til Russland og kommunismen har nok hatt mer å si her enn i resten av Norden. Jeg stiller ellers et stort, stort spørsmål ved hvorfor denne filmen ikke er blitt vist på norske kinoer. Filmen anbefales varmt!

Innspilt: 2011
Originaltittel: Där vi en gång gått
Engelsk tittel: Where once we walked
Nasjonalitet: Finland
Språk: Svensk
Genre: Drama
Skuespillere: Jessica Grabowsky (Lucie), Jakob Ôhrman (Eccu), Andreas af Enehielm (Allu), Elmer Bäck (Enok Kajander), Kajsa Ek (Manda Salin) m.fl. 
Spilletid: 2 t

 Familien Kajander bor i Helsinkis slum .... 

... mens Lucie lever et bekymringsløst rikmannsliv i Helsinkis overklasse-bydel

Fotografen Eccu er vilt forelsket i Lucie

Lucie og Eccu

Allu og Lucie

Anmeldelse av Hans Falladas mesterverk "Alle dør alene" i Dag og Tid 24. februar 2012

Og her har jeg omtalt samme bok.

Vinneren av konkurransen er ...

Tidligere i mars arrangerte jeg en konkurranse, hvor vinneren kunne vinne et signert eksemplar av Stephan Mendel-Enks bok "Tre aper".

Nå er vinneren trukket, og det ble Dina!

Gratulerer Dina! Så snart jeg får din adresse pr. mail, sender jeg boka i posten. 


;-) Rose-Marie 

Anne Karin Elstad: "Folket på Innhaug"

Storslagen romanserie fra 1800-tallets bygde-Norge

"Folket på Innhaug" er den første av i alt fire bøker om Innhaug-folket. De tre neste bøkene heter "Magret", "Nytt rotfeste" og "Veiene møtes". Handlingen i bøkene foregår over tre generasjoner og er lagt til fjellbygdene i Sør-Trøndelag og Mørekysten i årene 1810 til 1870.

I denne første boka introduseres vi først og fremst for Oline, datter av Gjertrud og Ole - folket på storgården Innhaug. Gjertrud og Ole har hatt et godt ekteskap, og da Ole dør etter en ulykke, knuses Gjertrud av sorg. Det er på hengende håret at barna hennes får henne ut av senga og i gang med livet igjen. Den tidligere så milde kvinnen er med ett blitt besk og bitter.

Gården overtas av odelsgutten Bård, som er gift med Karen. På gården bor også ugifte Magret, som i ung alder skadet det ene beinet sitt og som derfor følte at hun ikke var noe koneemne for noen ... 

Denne sommeren reiser Oline og Magret til sætra for sommeren. Der skal de passe på sauene mens de er på sommerbeite. En av bygdas flotte karer Knut har et godt øye til Oline, som er den nydeligste jenta han vet om. Henne vil han ha! Problemet er bare at Oline ikke nærer de samme følelsene for ham, og hun "kjøper" seg mer tid når han presser på for å få et svar ut av henne.

I løpet av sommeren treffer imidlertid Oline en engelskmann i skogen. Peter er utdannet prest, og i ham finner Oline den store kjærligheten. Der Knut er brå og pågående, er Peter øm og hensynsfull. Oline gir seg hen til ham i løpet av sommeren, og da Peter skal dra tilbake til England, men med lovnad om å komme tilbake, er det på det rene at Oline er gravid. De avgir et løfte til hverandre om at det skal bli dem så snart Peter er tilbake igjen. Problemet er bare at Peter dør på overfarten til England ...

Gjertrud blir fra seg av raseri da hun finner ut hvordan det er fatt med datteren. Skammen er nesten ikke til å holde ut, og i et ubetenksomt øyeblikk ønsker hun død over datteren og hennes ufødte barn. Dersom det ikke hadde vært for Magret og brorens kone Karen, for ikke å snakke om Maren, hennes bror Hans´ tilkommende, er det ikke godt å si hvordan det hadde gått med Oline. Hun føder etter hvert datteren Magret, og det er henne romanserien i all hovedsak skal komme til å handle om. Å vokse opp som uekte barn på den tiden, var ikke lett.

Samtidig får vi høre om sult- og krisetid rundt 1812, mens Danmark-Norge var i krig med England, og hvor folk overlevde ved å lage brød av bark. Mang en familie mistet både ett og flere barn i blodsotten, en sykdom som blomstret jo mer bark de måtte ha i brødene sine ...

Tidligere har jeg lest Anne Karin Elstads serie om Julie, og jeg kom da til at jeg måtte få med meg Innhaug-bøkene også. Denne første boka om Oline fra Innhaug skuffet ikke! Jeg elsket boka fra første stund! Elstad skriver svært realistisk om hvordan det var å være kvinne i et bygdesamfunn for rundt 200 år siden. Bare den scenen hvor Oline skulle til presten for å avtale tidspunkt for dåpen av Magret, er til å få grøsninger av. Den gangen tilhørte virkelig prest, lærer og lensmann øvrigheten i samfunnet, og dem satte man seg ikke ustraffet opp mot. Oline nektet å oppgi navnet på barnets far, og dette var nærmest for majestetsfornærmelse å regne. Vi skjønner at det ikke skal bli lett for henne å være alene om å oppdra datteren. Jeg trodde for øvrig at mye fra Julie-bøkene kom til å være nokså likt i Innhaug-bøkene, men kan forsikre om at så ikke var tilfelle. I Innhaug-bøkene er det fokus på andre ting - i all fall så langt. Om ikke de litterære kvalitetene i boka kvalifiserer til Nobelprisen, så er det en fascinerende, følelsesladet og spennende historie som fortelles. Her blir det terningkast fem.

Utgitt første gang: 1976
Lydboka er innspilt: 2002
Forlag: Lydbokforlaget
Oppleser: Merete Moen
Spilletid: 9 t

Anne Karin Elstad

"The Headless Woman" (Regissør: Lucrecia Martel)

Et hodeløst dilemma

Verónica er en middelaldrende tannlege som på vei hjem en ettermiddag treffer et eller annet med bilen sin i et øyeblikks uoppmerksomhet. Nokså skjelvende stopper hun bilen, og blir sittende vettskremt ... Hva har hun kjørt på? I stedet for å gå ut for å se etter, velger hun å kjøre videre. Og så satser hun på at det for eksempel var en hund hun traff ...

Senere drar hun og hennes mann tilbake til åstedet for å sjekke etter hva hun kan ha truffet. De finner kun en hund.

Så viser det seg at et barn er blitt borte. Var det likevel et barn hun traff og ikke en hund? Verónica plages av voldsomme samvittighetskvaler. Samtidig som hun forsøker å leve sitt overklasseliv som best hun kan, blir vi vitne til en kvinne som nesten ikke har kontakt med sitt eget liv lenger. Hun lever utenpå seg selv, og overlevelsesstrategiene hennes gjør at hun fortrenger mer og mer av det som har skjedd. Men kan livet hennes noen gang bli det samme igjen?

Denne filmen er blitt rost opp i skyene av kritikerne, men selv opplevde jeg at den overhode ikke tok tak i meg. Selve det etiske dilemmaet som filmen reiser er imidlertid interessant nok, og skuespillerne i filmen spilte godt. Like fullt - det ble for mye fokus på Onettos introverte, mimikkløse ansikt til slutt. Her blir det terningkast fire - ikke den sterkeste heller.

Innspilt: 2008

Originaltittel: La Mujer Sin Cabeza

Nasjonalitet: Argentina

Genre: Drama

Produsert av: Agustín og Pedro Almodóvar m.fl.

Skuespillere: Maria Onetto (Verónica), Claudia Cantero (Josefina) og César Bordón (Marcos)

Spilletid: 87 min.

Maria Onetto i rollen som Verónica

Så treffer hun et eller annet ... 

Fabio Geda: "I havet er det krokodiller"

En spesiell historie fra virkeligheten

"I havet er det krokodiller" er basert på en sann historie om Enaiatollah Akbari og hans flukt fra Afghanistan til Italia. Forfatteren Fabio Gedas har gjort hans historie om til en roman - en meget lesbar sådan! Boka er allerede oversatt til 30 språk, og det er en fantastisk historie som fortelles. 

Hovedpersonen Enaiat og hans to søsken vokste opp i landsbyen Nava i Afghanistan. Faren ble tvunget til å arbeide for Taliban, og da han ble drept av landeveisrøvere, krevde oppdragsgiverne barna hans som kompensasjon. Til alt hell var barna ute og lekte da moren ble oppsøkt av Taliban, slik at de ikke fikk se ansiktene deres og dermed kunne gjenkjenne dem. Moren skjønte imidlertid at hun måtte få barna av sted, idet de ellers risikerte å bli tatt til fange som slaver.

Moren smuglet Enaiat over grensen til Pakistan og forlot ham der. Bare ti år gammel måtte han klare seg selv. I første omgang fikk han jobb på en byggeplass, hvor han nærmest jobbet for knapper og glansbilder. Viktigst av alt var imidlertid at han ble del av et miljø og fikk mat og tak over hodet i den mest sårbare tiden etter at han ble alene.

Siden flyktet Enaiat til Iran, så videre til Tyrkia og etter en strabasiøs flukt i en plastbåt sammen med flere andre kom han til Hellas. Etter mye om og men klarte han omsider å komme seg med en lastebil uten å bli oppdaget, og slik havnet han i Italia, hvor han til slutt fikk opphold som politisk flyktning. Da hadde det gått noen år siden han forlot Afghanistan. 

Fluktruta

Det som gjorde at Enaiat overlevde var flere ting. Det ene var at han uansett hvor han kom, traff papirløse afghanske flyktninger som seg selv. De beskyttet og tok vare på hverandre. Det andre var at Enaiat var språkmektig. Han lærte seg raskt de vesentligste nye ordene i de ulike landenes språk, og dette var ofte et være eller ikke være mtp. overlevelse og at han i det hele tatt kom seg videre. En tredje ting var at han hadde fått med seg noen viktige verdier hjemmefra, og som nok gjorde at de menneskene han møtte underveis ønsket å hjelpe denne hyggelige og høflige gutten. Det siste moren hans fikk ham til å love, var tre ting han aldri måtte gjøre i livet - ikke bruke narkotika, aldri bruke våpen og aldri stjele. Da han omsider kom til Italia og det var klart at han kom til å få bli, var det kun en ting som sto i hodet på ham: å få gå på skole! Men aller først måtte han lære språket! Det gjorde han og i dag går han på universitetet. Sånn sett er dette en suksesshistorie fra ende til annen!

Boka er ikke noe litterært storverk, men historien er sterkt og fascinerende. Dessuten er den viktig i den forstand at den gir afghanske flyktninger et menneskelig ansikt. Jeg håper at denne lille, beskjedne boka blir lest av riktig mange! Og helt til slutt: Espen Sandvik leser helt nydelig! Her blir det terningkast fem.

Utgitt i Italia: 2010
Originaltittel: Nel mare ci sono i coccodrilli
Utgitt i Norge: 2011
Oversatt: Jon Rognlien
Forlag: Lydbokforlaget
Oppleser: Espen Sandvik
Spilletid: 5 t

Forfatteren Fabio Geda og Enaiatollah Akbari

Her er andre bokbloggeres omtale:

- Solgunn Sitt - 2. april 2012

- Bokelskerinnen - 13. oktober 2011

- Artemisias Verden - 17. april 2015