Forfattermøte med Stephan Mendel-Enk på Jødisk Museum i Oslo søndag ettermiddag 12. februar 2012

Jødisk Museum i Oslo har planer om å arrangere jevnlige forfattertreff i sine lokaler, og i ettermiddag var det forfatteren Stephan Mendel-Enk som skulle presentere sin bok "Tre aper", som utkom på norsk i Dinamo forlag i 2011. Fordi jeg både har lest boka tidligere og ble svært begeistret for den, nølte jeg ikke med å takke ja da en venninne spurte om jeg var interessert i å bli med på dette arrangementet! 

Jødisk Museum i Oslo holder til i Calmeyers gate 15b.

Sidsel Levin presenterte Stephan Mendel-Enk, og i den forbindelse opplyste hun at muséet ble kontaktet av oversetter Gøril Eldøen i forbindelse med en del jiddiske ord som hun slet med å få oversatt til norsk. Noen av problemene skyldtes av jiddisk ikke lenger er et levende språk i Norge, og at språket, slik det blir brukt blant jøder i Sverige, har klare røtter til polsk. Når muséet ga råd i forhold til oversettelsen til norsk, valgte man å ta utgangspunkt i den utgaven av jiddisk som faktisk brukes i Norge. Som en liten "diggresjon" nevnte Levin at muséet arrangerer et jiddisk seminar 2. og 3. september i år. 

Sidsel Levin mener at Stephan Mendel-Enk i sin bok har klart å fange den typiske jødiske humoren, jødisk galskap, sårbarheten ved å være en minoritet og tilhørigheten til det jødiske miljøet på en utmerket måte. Hun ga derfor uttrykk for stolthet ved å ha fått denne forfatteren til å komme til dem.

Innledningsvis fortalte Mendel-Enk om bakgrunnen for boka, hvorfor han skrev den samt problemene med å skrive som en representant for en minoritet. Han hadde aldri skrevet en bok før, og hadde vansker med å komme i gang. Så traff han en fyr som drev en bokhandel og som tilfeldigvis også jobbet i et forlag, og deretter begynte ballen å rulle. Dvs. først skrev han en helt annen bok - "Med uppenbar känsla för stil : ett reportage om manlighet", men det var hele tiden den boka som senere skulle bli "Tre aper" som var hans egentlige mål. I mellomtiden arbeidet han som journalist, men denne delen av livet hans føltes ikke så meningsfylt som tidligere.

Fire år gikk før han klarte å finne den rette tonen i boka. Det var først da han begynte å beskrive stemningen rundt besteforeldrene at brikkene begynte å falle på plass. Tittelen "tre aper" refererer seg i følge forfatteren til de tre mannlige personene Jacob, hans far og farfar - hver av dem "aper" ... Relasjonene mellom disse mennene og beskrivelsen av dette, gjorde at han for alvor kom i gang med skrivingen.

Boka inneholder et familiedrama som foregår på to tidsplan. Hovedpersonen Jacob kommer til Göteborg i sin mormors begravelse, og familien samles for første gang på mange, mange år. Jacob minnes sin barndom, og dermed er vi tilbake i hans bar mitzva. Og så er historien i gang ...

I følge forfatteren er det mye selvbiografisk i boka, men han har ellers diktet inn det meste av dramaet som utspiller seg. Innimellom leste han høyt fra boka, og latteren trillet i forsamlingen. For boka er fantastisk morsom! 

Selv var han veldig spent på reaksjonene da han utga boka. Både han og forleggeren hadde levd så lenge med boka og flerfoldige ulike utkast at de var ute av stand til å bedømme om den var god eller ikke, om humoren ville fungere eller bare falle som stein til grunnen. Det skulle snart vise seg at alle bekymringer ble gjort til skamme. Boka ble nemlig svært godt mottatt, og den er etter hvert oversatt til en rekke språk. Blant annet er den utgitt i England, men av en eller annen grunn ikke i USA. Han opplyste - som en kurositet - at boka ikke er utgitt i Israel - angivelig fordi den er for jødisk ...

I det jødiske miljøet i Sverige har boka for øvrig også blitt godt mottatt. Reaksjoner som "Jeg synes boka er veldig bra, og bryr meg ikke om hva andre synes" indikerer kanskje at ikke alle er like glade for å få det typisk jødiske utlevert på godt og vondt. Når man skal skrive en humoristisk bok, er det ifølge Mendel-Enk vanskelig å ta hensyn til alle og uten å tråkke noen på tærne. For ham var det viktig at boka skulle være morsom og underholdende, men han ser også faren for at noen kan føle seg støtt.

Hva handler så den typiske jødiske humoren om? Mendel-Enk tror at noe handler om at jøder er en minoritet - en utsatt sådan. Sex er dessuten ikke like tabu innenfor jødedommen som f.eks. i USA. F.eks. spiller Woody Allen mye på seksuelle nevroser i sine filmer. Harsellering med de mange regler som finnes innenfor jødedommen er også et velkjent tema innenfor det man vanligvis karakteriserer som typisk jødisk humor.

Mendel-Enk skriver for øvrig om omskjæring i boka, og det på en slik måte at hele salen skogglo da han leste fra boka om dette. Debatten rundt dette med omskjæring har rast i Sverige - på lik linje med her hos oss. Er dette humant eller er det bestialsk?

Helt til slutt nevnte forfatteren at litteratur bygger broer over manglende kunnskap om minoriteter. Dette fordrer imidlertid ærlighet, og at man ikke dekker over ting som om man skammer seg over dette. Da må også minoritetsgruppene selv tåle at litteraturen ikke alltid fremstiller dem like rosenrødt. 

Det ble underveis åpnet for spørsmål fra salen, og ett av spørsmålene forfatteren fikk var om det kommer noen oppfølger til "Tre aper". Mendel-Enk opplyste at han holder på med en ny bok. Denne er ikke noen direkte oppfølger til "Tre aper", men han kunne røpe såpass at hovedpersonen i hans nye bok nok har en del til felles med Jacob fra "Tre aper". Han gikk også langt i å antyde at det kan komme til å bli film av "Tre aper", samtidig som han understreket at selv om visse rettigheter er solgt, så er det en lang prosess fra bok til film.

Sidsel Levin takket forfatteren for at han kom, og ga i den forbindelse uttrykk for at en bok som "Tre aper" nok aldri kunne ha vært skrevet i Norge. Dette fordi det er for store forskjeller mellom norske og svenske jøders historie. I Norge ble nesten en hel generasjon borte under andre verdenskrig, og den humoren som Mendel-Enk så hjertelig gir uttrykk for i sin bok, er nærmest fraværende i norsk historie. Her handler det mer om sorg og savn enn noe annet ... 

Jeg fikk for øvrig en dedikasjon i min bok fra forfatteren. Jeg kjøpte også en bok til som fikk en dedikasjon, og jeg vurderer å bruke denne i en konkurranse på bloggen min.

Helt til slutt: Forfatteren Marianne Terjesen kommer til Jødisk Museum i Oslo søndag 18. mars. Temaet for foredraget er "Fra Breslau til Bryne - min jødiske arv", og i den forbindelse skal hun også presentere sin bok "For Leas skyld", som utkom i 2011. Den boka har jeg nylig kjøpt, og jeg gleder meg til å lese den!

"Another Year" (Regissør: Mike Leigh)

Nydelig britisk drama!


I filmen "Another Year" følger vi det middelaldrende ekteparet Tom og Gerri Hepple gjennom fire årstider. De har et godt ekteskap tuftet både på respekt, humor og kjærlighet, og ingen av dem kunne finne på å si noe ufordelaktig om den andre. Deres eneste barn - Joe - har for lengst flyttet hjemmefra og driver sin egen advokatpraksis. Den eneste bekymringen de i grunnen har er om han kommer til å treffe en kvinne. De ønsker selvsagt at han skal bli lykkelig. Gerri er for øvrig sosialarbeider/-terapeut, mens Tom er arkeolog-ingeniør - eller som familien så humoristisk karakteriserer jobben hans: "he is digging holes!"

Noe av det som binder ekteparet sammen er deres felles interesse for mat, og de har en parsell i en kolonihage hvor de dyrker sine egne grønnsaker på fritiden. De er dessuten et moderne ektepar hvor det like gjerne er Tom som lager mat eller steller i huset, som Gerri. Sammen står Tom og Gerri støtt som et fjell, og kanskje er det derfor de er en slags nødhavn for enkelte av deres single venner som ikke har funnet en trygg havn i livene sine enda? Der de mangler drama i sitt eget liv, tilføres dette i rikelig monn når f.eks. Gerris venninne Mary er innom. Det meste av det Mary tar i, ender nemlig katastrofalt ... Dessuten er hun ute av stand til å gi sitt eget liv en mening, for alt er basert på at det først må komme en mann inn i bildet.

Mary er singel og roter seg kontinuerlig bort i de feile mennene - som regel gifte menn uten den minste plan om å forlate sine koner pga. henne. Visst er Mary flott å se på - fremdeles slank og vever i skikkelsen. Dessuten ser hun mye, mye yngre ut enn hun er. Men Mary drikker for mye, og når hun drikker blir hun sutrete og patetisk. Hun ser en potensiell kjæreste i alt og alle - til og med i Tom og Gerris sønn Joe ... Da Joe en dag faktisk dukker opp med kvinnen i sitt liv - Katie - ramler hele bunnen ut av Marys liv. Hun klarer ikke å glede seg på Joes vegne, og dette skuffer Tom og Gerri voldsomt ... Gerri ønsker egentlig å få Mary ut av deres liv fordi hun er så slitsom å forholde seg til, men så ser hun samtidig et menneske så psykisk nedbrutt at det er i ferd med å tippe over. Hun kan ikke gi henne på båten uansett hvor mye hun gjerne vil ...

"Another Year" er blitt betegnet som et nytt mesterverk fra regissøren Mike Leigh. Dette har selvsagt ført til at jeg måtte ta en titt på filmografi-listen hans på Wikipedia. Først og fremst ble jeg temmelig overrasket over at jeg omtrent ikke har sett noen av filmene hans. I grunnen er det bare titler som "Naked", "Hemmeligheter og løgner" og "Vera Drake" jeg drar kjensel på (alle tre fantastiske filmer, for øvrig). Etter å ha sett "Another Year", er jeg temmelig sikker på at jeg skal se flere av disse filmene!

Det jeg likte best ved denne filmen er hverdagsdramaet. Gjennom enkle virkemidler og ikke minst glitrende skuespillere, får filmprodusentene frem små mellommenneskelige dramaer som de fleste kan kjenne seg igjen i, uten at det dreier seg om for mye dramatikk. Lesley Manville i rollen som den katastrofale Mary er stor skuespillerkunst! Ikke minst den gradvise utviklingen, hvor Mary til slutt er så nedfor at hun ikke er i stand til å glede seg over sine venners fremgang, er mesterlig fremstilt. Jo mer omgivelsene smiler og er glade, desto surere og mer forbitret blir hun. Og hadde det ikke vært for at hun faktisk ikke har noen andre i livet sitt, ville det mest sannsynlig vært hun som hadde meldt seg ut av deres liv. Men da ville hun altså ikke hatt noen. Oppi alt som skjer, blir Toms bror enkemann, den umulige sønnen hans Carl dukker opp i forbindelse med begravelsen, og nok en gang er Tom og Gerri en nødhavn for skipbrudne. Ekstra morsomt var det å få et gjensyn med Jim Broadbent, som i tillegg til å spille Tom i denne filmen, også spilte Margaret Tatchers ektemann i "Jernkvinnen". Dessuten har Imelda Staunton en liten gjestevisitt i filmen som den dypt deprimerte Janet. Dette med å lage små hverdagsdrama-filmer er noe britene er helt emminente på, og i "Another Year" har filmprodusentene lykkes 110 %! Det blir terningkast seks! 

Innspilt: 2010

Originaltittel: Another Year

Nasjonalitet: Storbritannia / England

Genre: Drama / Komedie

Skuespillere: Jim Broadbent (Tom), Lesley Manville (Mary), Ruth Sheen (Gerri), Imelda Staunton (Janet), Oliver Maltman (Joe), David Bradley (Ronnie), Karina Fernandez (Katie), Martin Savage (Carl), Michele Austin (Tanya), Philip Davis (Jack), Stuart McQuarrie (Toms kollega)

Spilletid: 124 min.

Ekteparet Tom og Gerry Hepple, spilt av Jim Broadbent og Ruth Sheen

Sønnen Joe og venninnen Mary er på besøk

En annen av Gerrys kollegaer er innom med babyen sin

Har hverandre

Ikke greit å være Mary ...

CARTWHEELS~ PATTI SMITH

"Jernkvinnen" (Regissør: Phyllida Lloyd)

Tatcher - kvinnen som ble elsket og hatet


Filmen "Jernkvinnen" (eller "The Iron Lady" som er originaltittelen) hadde premiere på norske kinoer 3. februar i år. I ettermiddag/kveld fikk jeg sett den, og du verden FOR et kvinneportrett! Veldig interessant å se en film om denne kvinnen som ble både elsket og hatet, og som har levd i min egen samtid.

Margaret Tatcher ble født i 1925 og vokste opp som kjøpmannsdatter i Lincolnshire i England. Hennes politiske karriere startet mens hun ennå var svært ung, men det var først i 1959 hun for første gang ble valgt inn som representant i Underhuset. Der satt hun frem til 1992, og i mellomtiden hadde hun vært leder for det britiske konservative partiet (Toryene) fra 1975, samt at hun var Englands første statsminister fra 1979. Hele tre ganger skulle hennes parti med henne i spissen bli gjenvalgt, og totalt satt hun som statsminister i nesten 12 år.

I filmen "Jernkvinnen" møter vi Meryl Streep i rollen som den aldrende Margaret Tatcher, en kvinne som lider av lettere fremskreden demens og som fører samtaler med sin for lengst avdøde mann Denis. Sammen fikk de to barn - tvillingene Mark og Carol. Uten sin mann kunne hun aldri har klart å stå i alt presset mens hun var statsminister. Han korrigerte henne på hjemmebanen, han sørget for at hun ikke mistet bakkekontakten og han var kanskje det eneste mennesket som var 100 % ærlig overfor henne. Like fullt hadde det åpenbart sin pris å ha en kone som var landets øverste leder. Mens Margaret Tatcher går rundt i leiligheten sin, klarer hun ikke å skille fortid og nåtid fra hverandre. Og på den måten fortelles historien om hennes liv.

Vi følger den unge Margaret fra hun gjorde inntog i det mannsdominerte politiske miljøet i England, der det ganske enkelt ikke fantes kvinner. Det gjorde den nesten ikke på 1980-tallet heller, i den tiden hun virket som statsminister. Tatcher ble ikke kalt Jernkvinnen for ingenting. Evnen til å lytte var kanskje ikke hennes sterkeste side, og som hun selv så lakonisk ga uttrykk for: hvilken leder ville hun være om hun ikke gjorde alt som sto i hennes makt for å få gjennomslag for det hun selv var overbevist om var riktig? For så vidt en lederstil som langt på vei var akseptabel så sent som på 1980-tallet, men som til syvende og sist skulle føre til hennes endelikt som leder av det konservative partiet. Episoden hvor hun ydmyket sin visestatsminister (Geoffrey Howe) fullstendig og latterliggjorde ham foran de øvrige partimedlemmene, førte til slutt til hennes avgang. Hennes mann sørget for at hennes avgang kom på et tidspunkt da det fremdeles var mulig å gå av med en viss verdighet. En noe annen timing på hennes avgang, og hun ville risikert å bli fullstendig knust. For øvrig er det verdt å merke seg at Tatcher var mer opptatt av å gjøre noe, enn å være noe - i motsetning til politikerne som kom på banen etter hvert ...

Viktige politiske hendelser fant sted mens Tatcher og det britiske konservative partiet satt med makten. Falklandskrigen er en av dem, gruvestreiken på midten av 1980-tallet og regelrette gatekamper en annen ... Og alle husker vel Tatchers jernhånd om krisen rundt de sultestreikende IRA-fangene, som er blitt udødeliggjort i filmen "Hunger". En rekke terror-angrep under hennes regjeringstid gjorde at hun var helt ubøyelig og nektet og forhandle med terrorister.

Denne britiskproduserte filmen har alle de kvaliteter vi forventer av en britisk film: gode skuespillere, erkebritisk humor og ingen pynting på sannheten. Jeg trenger vel ikke å si at Meryl Streep er glitrende i rollen som Margaret Tatcher - både i den middelaldrende og eldre utgaven av denne kvinnen. Hun er så overbevisende at dette alene gjør at filmen fortjener terningkast seks. Men i tillegg er Jim Broadbent - han som spiller ektemannen Denis - helt suveren - særlig i scenene der han åpenbart er ambivalent til sin kones suksess. Filmen gir også et godt innblikk i det politiske spillet rundt Jernkvinnen. Her kan det ikke bli annet enn terningkast seks!

Innspilt: 2011
Originaltittel: The Iron Lady
Nasjonalitet: Storbritannia / England
Genre: Drama
Skuespillere: Meryl Streep (Margaret Tatcher), Jim Broadbent (Denis Tatcher), Anthony Head (Geoffrey Howe), Richard E. Grant (Michael Heseltine), Roger Allam (Gordon Reece), Olivia Colman (Carol Tatcher), Alexandra Roach (den yngre Margaret Tatcher), Harold Lloyd (den unge Denis Tatcher)
Spilletid: 144 min. 

Meryl Streep og Margaret Tatcher

Eneste kvinne i en mannsbastion

Meryl Streep i rollen som Tatcher

Elsket og hatet

"Goethe in Love" (Regissør: Philipp Stölzl)

Kjærlighetens kraft i kunsten

Johann Wolgang von Goethe (f. 1749 d. 1832) var en tysk dikter og forfatter, mest kjent for sitt verk "Faust". Han vokste opp i Frankfurt am Main, og var sønn av en av datidens mest betydningsfulle jurister. Som ung mann drømte Goethe om å bli dikter, men han opplevde gang på gang å bli refusert. Faren forsøkte derfor å få ham inn på sporet av en juridisk karriere, og i 1772 reiste han til Wetzlar for å praktisere som advokat. Det er her historien i denne filmen starter.

Nokså snart etter at Goethe har ankommet Wetzlar sommeren 1772, blir han hodestups forelsket i Lotte Buff, en spill levende ung kvinne full av vidd og lidenskap. De utforsker kjærligheten og hverandre denne heftige sommeren, og det meste ser nokså lyst ut inntil Goethes sjef Albert Kestner kaster sine øyne på den unge piken. Henne vil han ha, og han allierer seg med Lottes far, som nylig er blitt enkemann og som har en hel skokk med unger det gjelder å få brakt trygt i havn hos gode forsørgere. Albert har en lysende karriere foran seg - så lysende at han vil være i stand til å forsørge alle Lottes søsken i tillegg til henne, dersom faren skulle falle fra. Til sammenligning er og blir Goethe en drømmer ...

Lotte lider store kvaler. På den ene side elsker hun Goethe, men hun skjønner også at dette handler om mer enn hensynet til henne selv. Dessuten er Albert en god og stabil mann ... med sikre inntekter. Da det går opp for Kestner at Goethe har erobret hans Lotte før ham, utfordrer han ham til duell. Duellen ender imidlertid med at Goethe havner i fengsel, fordi det er ulovlig å duellere. I motsetning til Kestner har nemlig ikke Goethe mektige venner, og det blir derfor Goethe som må ta hele skylden. Mens Goethe sitter i fengsel og lengter seg syk etter Lotte, skriver han et av sine mesterverk - "Unge Werthers lidelser" - som førte til hans gjennombrudd som forfatter. Boka handler om hans og Lottes romanse, men ender med at unge Werther tar sitt eget liv. Og hadde det ikke vært for at motet hos Goethe svikter, kunne han godt tenke seg å lide samme skjebne selv. Særlig fordi Kestner i mellomtiden gifter seg med Lotte, som dermed aldri kommer til å bli hans.

"Goethe in Love" minner sterkt om "Shakespeare in Love", og er sånn sett en påminnelse om kjærlighetens kraft og betydning i kunsten. Uten Goethes - eller for den sakens skyld Shakespeares - erfaringer og skuffelser i kjærligheten, hadde nok inspirasjonen til å lage fantastiske skuespill, dikt og litteratur om stor kjærlighet full av lidelser, uteblitt. Det gnistrer av Alexander Fehling og Miriam Stein i rollene som det forelskede paret Goethe og Lotte - så voldsomt at man kan lure på om det bare er skuespillerkunst vi er vitne til. De er så skjønne, så skjønne. Det var for øvrig en fornøyelse å se Moritz Bleibtreu i rollen som den sjenerte og noe forsakte beileren Albert. Tidligere har jeg sett ham i rollen som den kyniske Andreas Baader i "The Baader Meinhof complex" - her spiller han på helt andre strenger enn i "Goethe in Love". Dessuten spilte han en nokså slesk fyr i "Soul Kitchen". Det vitner om stor spennvidde i hans skuespillertalenter når han så overbevisende kan spille så til de grader ulike karakterroller.

Kostymene og kulissene i "Goethe in Love" skaper en fin ramme og stemning rundt dette kjærlighetsdramaet, som ble svært sjebnesvangert for Goethes videre karriere som forfatter og dikter. Uten denne romansen ville han mest sannsynlig fortsatt i farens fotspor og blitt advokat, men neppe en særlig god en siden det ikke var dette han brant mest for. Det var virkelig en fornøyelse å se denne filmen! Så fornøyelig at jeg faktisk har bestilt Goethes "Unge Werthers lidelser" i forbindelse med Mammut-salget, der den for tiden selges for 139 kroner. Her blir det terningkast fem!

Innspilt: 2010
Originaltittel: Goethe!
Nasjonalitet: Tyskland
Genre: Drama
Skuespillere: Alexander Fehling (Johann Wolfgang von Goethe), Miriam Stein (Lotte Buff), Moritz Bleibtreu (Albert Kestner), Volker Bruch (Wilhelm Jerusalem), Burghardt Klaussner (Lottes far), Henry Huebchen (Goethes far), Hans-Michael Rehberg  
Spilletid: 100 min.

Goethe 

Lotte og Goethe

Romantisk 

Og så er suksessen med "Unge Werthers lidelser" et faktum

Den morsomste boka jeg har lest

Boktema hos bokbloggeren Anette denne uka er den morsomste boka jeg har lest (klikk på bildet under og kom rett til Anettes Bokboble). 

For meg er det utvilsomt Gabriel Chevalliers "Et forargelsens hus" (klikk på bildet og kom rett til min bokomtale)!

Og så må jeg rett og slett bare nevne denne boka av Stephan Mendel-Enk (klikk på bildet og kom rett til min bokomtale):

"I dine hender" (Regissør: Lola Doillon)

Intenst drama om en kidnapper og hans offer

Anna ser frem til en ukes ferie. På vei hjem fra jobb blir hun imidlertid overfalt og kidnappet av en ung mann. I begynnelsen skjønner hun ikke hva han vil med henne og hvorfor han har kidnappet nettopp henne. Hun blir sperret inne på et rom, hvor det som en gang var et vindu er murt igjen.

Etter hvert kommer det frem at kidnapperen holder Anna ansvarlig for sin kones død et par år tidligere. Anna er fødselslege og gynekolog, og i forbindelse med et keisersnitt døde kvinnen som var kidnapperens kone. Barnet overlevde. Mannens liv stoppet fullstendig opp etter dødsfallet, og han har aldri kommet seg videre. Kidnappingen av legen er en desperat handling basert på et ønske om hevn, og at legen skal bli stilt ansvarlig for at livet hans ble ødelagt.

I begynnelsen ser Anna og kidnapperen kun ondskapen i hverandre, men etter som dagene går, mykner de opp i forhold til hverandre. Særlig etter at kidnapperen nærmest har slått Anna helseløs, angrer han voldsomt når han ser hvor skadet hun er. Dette blir innledningen til et seksuelt forhold mellom de to.

En dag oppdager Anna at døra inn til hennes rom står ulåst. Hun benytter sjansen til å stikke av. Så oppstår spørsmålet om hva hun skal gjøre ... Skal hun anmelde ham? Når hun mest av alt ønsker å treffe ham igjen ... ?

På filmweb.no sine nettsider står følgende: "Vold og ensomhet, tragiske hendelser fra fortiden, et desperat behov for kjærlighet og viljen til å overleve tvinger dem til å konfronteres med sine egne liv. Begge står hjelpeløse ovenfor den store lidenskapen som kommer til å forandre dem for alltid." Og stort bedre kan det i grunnen ikke sies.

Dette er et sterkt drama, totalt annerledes det meste av hva jeg har sett fra før av. Når Kristin Scott Thomas medvirker i filmer, betyr det kvalitet. Så også denne gangen. Kulissene er enkle siden det meste av handlingen foregår på rommet hvor hun holdes fanget, og dette stiller desto større krav til skuespillerne. Kameraføringen er intens og intim, og vi kommer derfor svært tett på disse to personene - Anna og hennes kidnapper. Spørsmålet er hvem som til syvende og sist er offeret i dette lille dramaet. Her blir det terningkast fem!

Innspilt: 2010
Originaltittel: Contre toi
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama / thriller
Skuespillere: Kristin Scott Thomas, Pio Marmaï, Jean-Philippe Ecoffey, Marie-Sohna Conde, Jean-Louis Tribes
Spilletid: 1 t 18 min.

Kidnappet på vei hjem fra jobben

Fanget

Kidnapperen

Varme følelser mellom overgriper og offer

Stefan Zweig: "De utålmodige av hjertet"

Medlidenhetens svøpe

I bokas åpningsscene møter vi en jeg-person som sliten ankommer en liten fortausrestaurant i Wien en tid etter første verdenskrig. Allerede idet han ankommer restauranten, skjønner han at det er en tabbe, for foran ham stråler en bekjent av ham opp i pur gjensynsglede. "Jeg kan ikke si jeg delte hans begeistring. Å kalle ham usympatisk ville være galt, men han hørte til de selskapssyke menneskene som samler like ivrig på bekjentskaper som barn på frimerker. Og som alle samlere var han mektig stolt av hvert eneste eksemplar i samlingen sin ..." Og gjennom denne mannen introduseres vår navnløse jeg-person for ham som er bokas egentlige hovedperson - nemlig løitnant Hofmiller, nå en meget dekorert mann, men som pines av den oppmerksomhet som blir ham til del pga. dette. Ganske enkelt fordi han ikke føler at han fortjener det ... Hvorfor? Ja, det er nettopp det resten av boka handler om.

"Hele historien begynte med en pinlig bommert som jeg ikke kunne noe for. Så prøvde jeg å gjøre dumheten min god igjen. Men hvis en er for snar i vendingen når en vil reparere tannhjulet i et ur, spolerer en lett hele verket. Selv i dag, år etter, er jeg ikke i stand til å avgjøre hvor min dumhet slutter og min skyld tar til. Sannsynligvis blir jeg aldri klar over det."  (side 11)

Slik starter løitnant Hofmiller sin historie. Fattig og unnselig inviteres han gjennom rene tilfeldigheter til familien Kekesfalva, en av stedets rikeste familier som holder til i et staselig slott et sted mellom Budapest og Wien like før utbruddet av første verdenskrig. I den tro at familien er av adelig herkomst, lar den unge løitnanten seg ivrig smigre gjennom den oppmerksomhet som blir ham til del. Han får ikke med seg at husets datter er lam fra livet og ned før det er for sent - ikke før han har budt henne opp til dans og blir vitne til hvordan hun bryter sammen i gråt. Hofmiller møtes av bestyrtelse fra omgivelsene, og fra seg av skam rømmer han fra stedet. Siden skal absolutt alt handle om å rette opp fadesen.

Drevet av medlidenhet for den lamme piken kommer han på visitter dag etter dag, og han skjønner for sent at piken er i ferd med å bli alvorlig forelsket i ham. Han vikles inn i et nett av forventninger som det til slutt skal bli svært vanskelig å komme ut av ... Særlig fordi alle som omgir piken tror at hans nærvær er et være eller ikke være for hennes muligheter til noen gang å bli frisk ... 

Nok en gang har jeg hatt en perle av en bok mellom hendene, og nok en gang gir jeg terningkast seks til en av Stefan Zweigs bøker. Zweig skriver så besettende og intenst godt på et dypt psykologisk plan at dette er stor litteraturkunst! Underveis får vi vite mange av familien Kekesfalvas hemmeligheter, og alt er ikke slik det ser ut til på overflaten. Historien om hvordan herr Kekesfalva ervervet slottet, var noe av det mest besnærende ved hele boka.

Hvem lurer egentlig hvem når det kommer til stykket, tenkte jeg mens jeg leste. Ikke godt å si. På den ene siden ble Hofmiller manipulert inn i et nett av forventninger som det med datidens æreskodeks var vanskelig å komme seg ut av. På den annen side er det grenser for naiv det er lov til å være. Kanskje ligger "svaret" et sted midt i mellom, hvor utålmodighet fremstilles som en last som kan få de verst tenkelige konsekvenser. Dette kombinert med svakhet for smiger og lav integritet, gjør at nettet rundt Hofmiller snører seg tettere og tettere rundt ham. Det er praktisk talt bare en krig som kan redde ham til slutt ... 

Utgitt på tysk første gang: 1939
Originaltittel: Ungedult des Herzens
Engelsk tittel: Beware of the Pity
Utgitt på norsk første gang: 1939
Mitt eksemplar er utgitt: 1966
Oversatt:Ursula Krogvig
Forlag: Den norske bokklubben
Antall sider: 296

Stefan Zweig

"Barnepiken" (Regissør: Tate Taylor)

Enda bedre enn boka!

Vi befinner oss i byen Jackson i Mississippi på 1960-tallet. Unge Skeeter drømmer om å bli journalist og forfatter i en tid hvor unge pikers drøm "bare" skulle være å bli gift og gå rundt på stas, mens sorte hushjelper tok seg av alt husarbeidet og barnepasset. Skeeters venninner er for lengst gifte, og synes hun er helt håpløs som ikke har funnet seg en mann for lengst.

Skeeter ser med stor forargelse på hvordan venninnene behandler sine sorte hushjelper. Mens hun sliter med å fylle rollen som husmorskribent i Jacksons største avis, begynner en idé å fylle hennes hode: hun ønsker å skrive om hushjelpenes situasjon, sett fra deres ståsted. Problemet er bare å finne noen som tør å samarbeide med henne. Segregeringslovene er strenge, og Ku Klux Klan tar faktisk livet av de sorte som våger å stå frem. Men to kvinner tør - riktignok så vidt - og det er Aibileen og Minny.

En av Skeeters venninner - Hilly - er svært toneangivende i miljøet, og når hun går inn for at det skal bli pålagt å bygge eget toalett for tjenestefolket, er det ingen som tør å protestere. Hilly er nemlig livredd for hvilke smittsomme sykdommer de sorte kan overføre til de hvite dersom de bruker samme toalett. Og det er Hilly som styrer hvem som er ute og inne i varmen blant de hjemmeværende hvite husmødrene. Det kan derfor koste dyrt å si seg uenig med henne.

Etter hvert som hushjelpene opprøres av Hillys påfunn, der hun for et godt ord beskylder den ene etter den andre for tyverier bare for å bli kvitt dem, bestemmer de seg for å la seg intervjue av Skeeter. Og det er de helt utroligste historier som kommer frem. Så utrolige at verken Skeeter eller de sorte hushjelpene for sitt bare liv tør å vedstå seg prosjektet da boka omsider kommer ut - med anonym forfatter og anonyme kilder. Boka skaper bølger i lokalsamfunnet, særlig fordi enkelte av kvinnene kjenner igjen seg selv ...

Jeg elsket boka som denne filmen er basert på, og ga den terningkast fem, men denne gangen må jeg medgi at filmen var enda bedre! Her blir det ganske enkelt terningkast seks! For det første har filmprodusentene skapt et helt autentisk 60-tallsmiljø i filmen. Bare å se bilene og klærne til dem som var med i filmen, var fantastisk! I tillegg er skuespillerprestasjonene helt utrolige! For mitt vedkommende stemte alt med hva jeg på forhånd hadde forestilt meg. Selv om noen av rollene ble vel melodramatiske, hvor enkelte av husmødrene ble fremstilt som regelrette hjernetomme fjols, dvs. nokså overdrevent, gjorde dette at humoren hele tiden lå rett bak. Filmregissøren har i samarbeid med skuespillerne tilført historien mye gjennom det visuelle uttrykket, der ord rett og slett er overflødige. Og det er nettopp her jeg opplevde at filmen reiste seg over boka.

At det faktisk var lov å behandle sine tjenestefolk slik som dette for rundt 40-50 år siden, er nesten ikke til å tro. Filmen får en mer alvorlig lød når man vet at det kostet mange sorte borgerrettighetsforkjempere livet å komme dit vi er i dag. Å samarbeide om noe så uskyldig som et bokprosjekt var derfor ikke ufarlig i USA på 1960-tallet. Filmen er svært rørende, og jeg må innrømme at tårene kom opptil flere ganger. Likevel opplevde jeg ikke at den var spekulativ på noe vis. Det hadde selvsagt vært enda kulere om filmen hadde blitt spilt inn på 1960-tallet og bidro til å forandre verden den gangen, men kanskje holder det lenge å minne den oppvoksende generasjon om hvordan det var i nokså nær fortid? Jeg sier: løp og kjøp! DVD´en hadde release i dag.

Innspilt: 2011
Originaltittel: The Help
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Emma Stone (Skeeter), Bryce Dallas Howard (Hilly), Octavia Spencer, Mike Vogel (Minny), Sissy Spacek (Hillys mor), Allison Janney (Skeeters mor), Jessica Chastain (Celia), Chris Lowell (Skeeters kjæreste), Viola Davis (Aibileen), Ahna O'Reilly (Elizabeth - Aibileens arbeidsgiver), Anna Camp (Jolene), Cicely Tyson (Constantine - Skeeters barnepike)
Spilletid: 2 t 26 min.
Basert på Kathryn Stocketts roman med samme navn

Skeeter drømmer om å bli forfatter og journalist

Skeeter finner det vanskelig å passe inn i venninnenes miljø

De modige kvinnene Minny og Aibileen

"Nawals hemmelighet" (Regissør: Denis Villeneuve)

Når sannheten blir for tung å bære ...


Moren til tvillingene Jeanne og Simon er død, og de befinner seg hos notarius Lebel som moren hadde arbeidet hos de siste 15 årene av sitt liv i eksil i Canada. Han leser opp morens testamente og leverer dem samtidig to konvolutter. Den ene konvolutten skal de overrekke til sin far, som de trodde for lengst var død, den andre til en bror de ikke ante at de hadde. Først når dette er gjort, kan de sette opp en gravstøtte med morens navn på.

Simon blir forbannet over det han oppfatter som et sykt spill fra deres avdøde mors side, mens Jeanne ønsker å finne ut av det som moren har bedt dem om. Moren var åpenbart meget depressiv mens hun levde, og de siste ukene av hennes liv var hun meget taus.

Jeanne reiser tilbake til morens hjemsted i Libanon. Til sin store forferdelse blir hun nærmest kjeppjaget derfra da de finner ut hvem hun er. Det viser seg at moren - Nawal Marwan - som ung pike ble gravid med en palestiner. Fordi hun var kristen og han muslim, hadde ikke forholdet livets rett, og hennes elsker ble derfor drept.

Nawal var heldig og unnslapp derfor en skjebne som offer i en æresdrapssak. I stedet tok hennes bestemor seg av henne frem til fødselen, mot at hun frivillig gikk med på å gi fra seg barnet og deretter reise vekk. Før barnet ble gitt bort, tatoverte bestemoren tre punkter på barnets hæl. I første omgang reiste Nawal til sin onkel inne i byen, hvor hun skulle gå på skole for å lære å skrive og lese. Det brøt ut uroligheter i landet, og hun oppdaget at barnehjemmet der sønnen hennes hadde befunnet seg frem til da, var slettet ved jorden.

Tilfeldigheter førte til at Nawal havnet i hendene på en radikal opprørsorganisasjon, hvor hun fikk i oppdrag å drepe en sentral kristen leder. Etter dette havnet hun i fengsel med en dom på 15 år. Kjent som "kvinnen som synger", en kvinne det var umulig å knekke, ble hun utfordret av torturisten Abu Tareq, en brutal skarpskytter som dreper nærmest uten mål og mening. Torturen og alle voldtektene fikk til slutt følger ...

Mens Jeanne og Simon leter i sin mors fortid, avdekkes lag for lag av hennes hemmeligheter. Men sannheten er atskillig verre enn noen av dem noen gang kunne ane ...

Denne filmen tok fullstendig innersvingen på meg. Det er en historie som rommer så mye grusomhet at selv fantasien kommer til kort. Selv ikke de involverte skjønner hva de har vært med på før det er for sent. Like fullt sitter jeg igjen med spørsmålet: hvordan kunne moren virkelig ønske at barna hennes skulle finne ut av alt dette? Noen ganger gjelder nemlig ordtaket om at når sant skal sies, er det best å holde kjeft. Jeg var i alle fall fullstendig lamslått da alle avsløringene lå fremme i dagen.

Skuespillerprestasjonene til Lubna Azabal, hun som spilte Nawal Marwan, var det ingenting å si på. Når det gjelder de øvrige skuespillerne og deres rolletolkninger, synes jeg disse var tilfredsstillende, uten at det ble virkelig glitrende. Scenene fra Libanon var for øvrig meget autentiske og det var ikke vanskelig å forestille seg hvordan det måtte ha vært der mens krigen og urolighetene raste. Historien er for øvrig meget tankevekkende mtp. hvilken fortid mange flyktninger som har kommet til vesten faktisk har med seg i bagasjen ... Her blir det terningkast fem.

Filmen ble for øvrig Oscarnominert til beste utenlandske film i 2011.

Innspilt: 2010
Originaltittel: Incendies
Nasjonalitet: Canada
Språk: Fransk
Genre: Drama
Skuespillere: Lubna Azabal (Nawal Marwan), Mélissa Désormeaux-Poulin (Jeanne Marwan), Maxim Gaudette (Simon Marwan), Rémy Girard (Jean Lebel), Allen Altman (notarius Maddad)
Spilletid: 2 t. 10 min.

Jeanne og Simon får morens testamente opplest av Notarius Lebel

På jakt etter sannheten om moren

Hvem var hun egentlig .... moren?

En smertelig oppdagelsesreise

Finn Skårderud: "Uro - En reise i det moderne selvet" (utdrag)

Dypdykk i sjelslivet

Jeg har hatt Finn Skårderuds 450 sider tykke bok "Uro" liggende på nattbordet en stund, men det har hele tiden kommet en rekke andre bøker, som av ulike årsaker har fått forrang. Med introduksjonen "alle som har en minimal trang til selvrefleksjon bør lese denne boken", har jeg forstått at denne boka hører med når jeg har ambisjoner om å nå et visst dannelsesnivå i løpet av livet. Imidlertid var det kjærkomment å pløye gjennom denne lydbokutgaven, som tar for seg et bitte lite utvalg av de temaer som hovedboka tar opp. Med en spilletid på 1 t og 19 minutter, sier det seg selv at utvalget er beskjedent. Men for et utvalg like fullt! Jeg fikk ikke noe mindre lyst til å lese boka, for å si det sånn!

I "Uro - En reise i det moderne selvet" tar Finn Skårederud for seg noen sentrale temaer som har betydning for selvfølelsen og utviklingen av denne. I den første av i alt to CD´er snakker han først om de flinke barna og deretter om skammen og dens betydning for selvfølelsen.

"De flinke barna klarer alt. Og det er alt de klarer." skriver Skårderud. Han analyserer flinkheten som fenomen, og relaterer dette til egne erfaringer i terapirommet. Erfaringene kaller han betraktninger om tilpasningens psykologi og forestillelsens psykologi. De flinke barna blir gjerne de gode hjelpere på livets vei, og svært mange havner naturlig nok i helsevesenet. Deres egne behov blir neglisjert - ikke bare av omverdenen, men også av dem selv.

"De skrekkelige barna er et problem. De flinke barna er derimot ikke noe problem. Og kanskje det kan være deres problem. Jeg skal ikke lage psykologisk misere av hva som faktisk ser ut til å fungere godt. Hva er mer naturlig enn å tenke at de som lykkes, har talenter og blir rost for sine prestasjoner, har en sterk og stabil selvfølelse? Men så er det ofte ikke slik. 

Det er disse dette handler om. Mange av de flinke barna kan fortjene omtanke og omtale. Dette er en liten omtanke for alle de barn som sitter i bilenes bakseter på familieturene og forteller vitser og synger sanger for å holde den dårlige stemningen unna. Dette er til ære for de flinke barna som med sine ferdigheter og sin evne til omsorg får de andre til ikke å bekymre seg; alt er såre godt. Dette er for dem hvis kropper også har sammensverget seg. Selv om de er syke, får de ikke feber. De kan gå på skolen som vanlig. Astma, ja vel, sukkersyke til og med, men du verden som takler det. De er så flinke." (side 54 i selve boka). 

I den andre CD´en snakker Skårderud om hypokondri. Her trekker han inn medias betydning for utbredelsen av helsefrykt, og ikke minst den generelle motstanden mot å få sin lidelse stemplet som "psykisk". Ved at lidelsen blir stempet som psykisk, føler pasienten seg nedvurdert og mistrodd. Men som Skårderud selv sier - det meste henger sammen og er mer komplekst enn enten fysisk eller psykisk. Han har også noen interessante refleksjoner rundt utviklingen av flere såkalte psykosomatiske sykdommer. Nærliggende i denne sammenheng er magesåret, som lenge ble ansett som psykosomatisk, men som altså hadde en bakteriell årsak.

I følge Skårderud er det tre fenomener som gjør at en lidelse skal få status som en epidemisk sykdom eller så kalt mote-lidelse; 1. Pasienter jakter på forklaringer. 2. Leger jakter på pasienter.  3. En støttende kultur, som bekrefter den patologiske folkloren. I den forbindelse karakteriserer Skårderud sykdom som den kanskje mest populære medievaren i dag, hvor den språklige smitteevnen er enorm. Tabloidaviser, ukepresse, selvhjelpsbøker, støtteforeninger, talkshows,  elektroniske medier m.m. bidrar til dette. 

Til en hver tid har rundt 10 % av befolkningen vært arbeidsuføre på grunn av sammensatte og uklare symptombilder. Tretthet, muskel- og skjelettsmerter, konsentrasjons- og hukommelsesbesvær eller kraftløshet er deler av dette bildet. Mangel på såkalt objektive funn fører til at almennlegen må ty til ulike forklaringer. I følge Skårederud er det interessant hvordan lidelsene skifter navn og forklaring - ikke bare gjennom tidene, men også over landegrensene. F.eks. er fibromyalgi en hyppig anvendt diagnose i Norge, men diagnosen anvendes sjeldnere i Sverige. I Sverige forklares de samme symptomene langt hyppigere med amalgamforgiftning eller el-allergi. I England derimot blir diffuse plager uten objektive funn forklart som ettervirkninger av virusinfeksjoner. I USA er det chronic fatique syndrome (kronisk tretthet) som er "landeplagen". Og slik kunne man fortsette. Uansett hva man har valgt å kalle dette opp gjennom tidene og uansett hvilket land man bor i, er en ting i alle fall sikkert: symptomene består. Spesifiseringen av symptomene er svært kulturfølsomme, og symptombildet speiler det som er legitimt i den kulturen man til en hver tid lever i.

Når jeg samtidig med at jeg skriver denne bokomtalen, sitter og blar i papirutgaven og finner temaer som narsissisme, psykopati, "Jeg lider, derfor er jeg", kunsten å kjede seg på godt og vondt, utmattelsen, om bøkenes betydning - bare for å nevne noe - har jeg bare en ting å si: jeg gleder meg til å kaste meg over resten! Finn Skårderud er en psykiater jeg har stor respekt for, og jeg opplever at han nærmer seg de ulike temaene med både undring og respekt. Her blir det terningkast seks!

Utgitt: 1998
Lydboka er innspilt: 2000
Forlag/utgivelse: NRK
Oppleser: Per Frogner
Spilletid: 1 t 19 min.

Finn Skårderud

Bert Jansch - The Bright New Year (Performed by Yair Yona) | יאיר יונה

Carl-Johan Vallgren: Den vidunderlige kjærlighetens historie

Hva er egentlig kjærligheten?

"Den vidunderlige kjærlighetens historie" starter med et brev datert 15. juli 1994 fra Jonathan Barefoot til frøken Fågel - begge "senkomne frukter av et monsters kjærlighet". Og dermed starter historien om Hercule Barfuss, som ble født på et horehus i Köningsberg i 1813. Moren hans døde under fødselen, og ble sånn sett spart for det gruoppvekkende synet sønnen hennes var: et barn med et enormt hode, et deformert hareskår, spaltet tunge, uten armer eller hender, dverg, øglehud, hår på ryggen, uten hørsel ... Med datidens menneskesyn var konklusjonen klar: dette var ikke et menneske, men et monster som den onde selv hadde hatt en finger med i spillet på da "det" ble unnfanget.

Mot alle odds vokser Hercule opp. Kanskje er det allerede da kjærligheten til den vakre Henriette, ei lita jente som ble født samme natt på samme sted, som redder ham? Den vidunderlige kjærlighetens makt .... Etter hvert som de vokser opp, blir hun hans livs store kjærlighet, og vise versa. Hercule oppdager at han ikke bare kan lese andre menneskers tanker. Han kan også styre deres handlinger. På den måten klarer han å kommunisere med omverdenen til tross for sine store handicap. Denne evnen kommer imidlertid til å koste ham dyrt mang en gang i årene som følger. Blant annet forvitrer troen på at det finnes noe godt dypest inne i de fleste mennesker ...

Henriette og Hercules veier skilles og etter dette skal Hercules liv kun handle om én ting: å finne Henriette igjen. I mellomtiden følger vi ham mens han befinner seg på et asyl, deretter på et kloster og etter mye om og men også i Vatikanet. Underveis møter han mer ondskap enn man kunne ane fantes, nettopp fordi han er i stand til å avsløre menneskers onde tanker bak et tilsynelatende tilforlatelig ytre. Uten å røpe for mye, kan jeg si så pass at det gode vinner til slutt - nettopp fordi kjærlighets makt er vidunderlig! Hercule Barfuss får til slutt oppleve kjærligheten - til tross for sitt heslige ytre - og han får sin hevn. Veien dit er imidlertid både tornefull og tidvis nesten umulig ...

Denne boka er bare helt utrolig! Samtidig som vi følger Hercule gjennom hans i alt 101 levde år, er dette også en historie om hvordan synet på annerledes tenkende og utseende mennesker har endret seg i løpet av 1800-tallet og frem til i dag. Underveis er Hercule og hans groteske utseende selve innbegrepet på det onde selv, men så viser det seg at det er verden omkring ham, ikke Hercule selv, som faktisk er ond. Sjebnen som blir ham og andre innsatte til del under oppholdet i asylet, der de lenkes til veggene i årevis, barn som selges, kirkens menn som er de fremste til å utøve tortur mot vanskapninger - alt så uhyggelig at det til tider grenser mot det surrealistiske, men så er det faktisk så virkelig og reelt at man kan få grøsninger av mindre. Og hadde det ikke vært for Hercules fremragende tankeleser-talenter, som gjør at han kan forutse hva som skal skje, ville han aldri kommet levende fra det.

"Den vidunderlige kjærlighetens historie" er en slags moderne historie om skjønnheten og udyret, der ingenting er slik det kan synes som ved første øyekast. Den peneste "innpakningen" kan skjule det mørkeste dyp av hat, misunnelse og ondskap, mens det gode selv finnes der man minst aner det. Et tankekors i en verden der det kan synes som om det kun er det ytre som teller ... Boka trollbant meg fra begynnelse til slutt, selv om jeg nok opplevde slutten som litt vel langdryg. Som i den første boka jeg leste av Carl-Johan Vallgren - "Kunzelmann & Kunzelmann" - fant jeg språket svært vakkert. Og Kai Remlov leste også her, noe som var frydefullt å høre på! Terningkast fem!

Reading Randi har også skrevet om denne boka.

Utgitt: 2002
Originaltittel: Den vidunderliga kärlekens historia
Utgitt på norsk: 2004
Oversatt: Knut Ofstad
Forlag: Lydbokforlaget (Tiden forlag står bak utgivelsen av papirutgaven)
Oppleser: Kai Remlov
Spilletid: 10 t 34 min.

Carl-Johan Vallgren