"Nawals hemmelighet" (Regissør: Denis Villeneuve)

Når sannheten blir for tung å bære ...


Moren til tvillingene Jeanne og Simon er død, og de befinner seg hos notarius Lebel som moren hadde arbeidet hos de siste 15 årene av sitt liv i eksil i Canada. Han leser opp morens testamente og leverer dem samtidig to konvolutter. Den ene konvolutten skal de overrekke til sin far, som de trodde for lengst var død, den andre til en bror de ikke ante at de hadde. Først når dette er gjort, kan de sette opp en gravstøtte med morens navn på.

Simon blir forbannet over det han oppfatter som et sykt spill fra deres avdøde mors side, mens Jeanne ønsker å finne ut av det som moren har bedt dem om. Moren var åpenbart meget depressiv mens hun levde, og de siste ukene av hennes liv var hun meget taus.

Jeanne reiser tilbake til morens hjemsted i Libanon. Til sin store forferdelse blir hun nærmest kjeppjaget derfra da de finner ut hvem hun er. Det viser seg at moren - Nawal Marwan - som ung pike ble gravid med en palestiner. Fordi hun var kristen og han muslim, hadde ikke forholdet livets rett, og hennes elsker ble derfor drept.

Nawal var heldig og unnslapp derfor en skjebne som offer i en æresdrapssak. I stedet tok hennes bestemor seg av henne frem til fødselen, mot at hun frivillig gikk med på å gi fra seg barnet og deretter reise vekk. Før barnet ble gitt bort, tatoverte bestemoren tre punkter på barnets hæl. I første omgang reiste Nawal til sin onkel inne i byen, hvor hun skulle gå på skole for å lære å skrive og lese. Det brøt ut uroligheter i landet, og hun oppdaget at barnehjemmet der sønnen hennes hadde befunnet seg frem til da, var slettet ved jorden.

Tilfeldigheter førte til at Nawal havnet i hendene på en radikal opprørsorganisasjon, hvor hun fikk i oppdrag å drepe en sentral kristen leder. Etter dette havnet hun i fengsel med en dom på 15 år. Kjent som "kvinnen som synger", en kvinne det var umulig å knekke, ble hun utfordret av torturisten Abu Tareq, en brutal skarpskytter som dreper nærmest uten mål og mening. Torturen og alle voldtektene fikk til slutt følger ...

Mens Jeanne og Simon leter i sin mors fortid, avdekkes lag for lag av hennes hemmeligheter. Men sannheten er atskillig verre enn noen av dem noen gang kunne ane ...

Denne filmen tok fullstendig innersvingen på meg. Det er en historie som rommer så mye grusomhet at selv fantasien kommer til kort. Selv ikke de involverte skjønner hva de har vært med på før det er for sent. Like fullt sitter jeg igjen med spørsmålet: hvordan kunne moren virkelig ønske at barna hennes skulle finne ut av alt dette? Noen ganger gjelder nemlig ordtaket om at når sant skal sies, er det best å holde kjeft. Jeg var i alle fall fullstendig lamslått da alle avsløringene lå fremme i dagen.

Skuespillerprestasjonene til Lubna Azabal, hun som spilte Nawal Marwan, var det ingenting å si på. Når det gjelder de øvrige skuespillerne og deres rolletolkninger, synes jeg disse var tilfredsstillende, uten at det ble virkelig glitrende. Scenene fra Libanon var for øvrig meget autentiske og det var ikke vanskelig å forestille seg hvordan det måtte ha vært der mens krigen og urolighetene raste. Historien er for øvrig meget tankevekkende mtp. hvilken fortid mange flyktninger som har kommet til vesten faktisk har med seg i bagasjen ... Her blir det terningkast fem.

Filmen ble for øvrig Oscarnominert til beste utenlandske film i 2011.

Innspilt: 2010
Originaltittel: Incendies
Nasjonalitet: Canada
Språk: Fransk
Genre: Drama
Skuespillere: Lubna Azabal (Nawal Marwan), Mélissa Désormeaux-Poulin (Jeanne Marwan), Maxim Gaudette (Simon Marwan), Rémy Girard (Jean Lebel), Allen Altman (notarius Maddad)
Spilletid: 2 t. 10 min.

Jeanne og Simon får morens testamente opplest av Notarius Lebel

På jakt etter sannheten om moren

Hvem var hun egentlig .... moren?

En smertelig oppdagelsesreise

Finn Skårderud: "Uro - En reise i det moderne selvet" (utdrag)

Dypdykk i sjelslivet

Jeg har hatt Finn Skårderuds 450 sider tykke bok "Uro" liggende på nattbordet en stund, men det har hele tiden kommet en rekke andre bøker, som av ulike årsaker har fått forrang. Med introduksjonen "alle som har en minimal trang til selvrefleksjon bør lese denne boken", har jeg forstått at denne boka hører med når jeg har ambisjoner om å nå et visst dannelsesnivå i løpet av livet. Imidlertid var det kjærkomment å pløye gjennom denne lydbokutgaven, som tar for seg et bitte lite utvalg av de temaer som hovedboka tar opp. Med en spilletid på 1 t og 19 minutter, sier det seg selv at utvalget er beskjedent. Men for et utvalg like fullt! Jeg fikk ikke noe mindre lyst til å lese boka, for å si det sånn!

I "Uro - En reise i det moderne selvet" tar Finn Skårederud for seg noen sentrale temaer som har betydning for selvfølelsen og utviklingen av denne. I den første av i alt to CD´er snakker han først om de flinke barna og deretter om skammen og dens betydning for selvfølelsen.

"De flinke barna klarer alt. Og det er alt de klarer." skriver Skårderud. Han analyserer flinkheten som fenomen, og relaterer dette til egne erfaringer i terapirommet. Erfaringene kaller han betraktninger om tilpasningens psykologi og forestillelsens psykologi. De flinke barna blir gjerne de gode hjelpere på livets vei, og svært mange havner naturlig nok i helsevesenet. Deres egne behov blir neglisjert - ikke bare av omverdenen, men også av dem selv.

"De skrekkelige barna er et problem. De flinke barna er derimot ikke noe problem. Og kanskje det kan være deres problem. Jeg skal ikke lage psykologisk misere av hva som faktisk ser ut til å fungere godt. Hva er mer naturlig enn å tenke at de som lykkes, har talenter og blir rost for sine prestasjoner, har en sterk og stabil selvfølelse? Men så er det ofte ikke slik. 

Det er disse dette handler om. Mange av de flinke barna kan fortjene omtanke og omtale. Dette er en liten omtanke for alle de barn som sitter i bilenes bakseter på familieturene og forteller vitser og synger sanger for å holde den dårlige stemningen unna. Dette er til ære for de flinke barna som med sine ferdigheter og sin evne til omsorg får de andre til ikke å bekymre seg; alt er såre godt. Dette er for dem hvis kropper også har sammensverget seg. Selv om de er syke, får de ikke feber. De kan gå på skolen som vanlig. Astma, ja vel, sukkersyke til og med, men du verden som takler det. De er så flinke." (side 54 i selve boka). 

I den andre CD´en snakker Skårderud om hypokondri. Her trekker han inn medias betydning for utbredelsen av helsefrykt, og ikke minst den generelle motstanden mot å få sin lidelse stemplet som "psykisk". Ved at lidelsen blir stempet som psykisk, føler pasienten seg nedvurdert og mistrodd. Men som Skårderud selv sier - det meste henger sammen og er mer komplekst enn enten fysisk eller psykisk. Han har også noen interessante refleksjoner rundt utviklingen av flere såkalte psykosomatiske sykdommer. Nærliggende i denne sammenheng er magesåret, som lenge ble ansett som psykosomatisk, men som altså hadde en bakteriell årsak.

I følge Skårderud er det tre fenomener som gjør at en lidelse skal få status som en epidemisk sykdom eller så kalt mote-lidelse; 1. Pasienter jakter på forklaringer. 2. Leger jakter på pasienter.  3. En støttende kultur, som bekrefter den patologiske folkloren. I den forbindelse karakteriserer Skårderud sykdom som den kanskje mest populære medievaren i dag, hvor den språklige smitteevnen er enorm. Tabloidaviser, ukepresse, selvhjelpsbøker, støtteforeninger, talkshows,  elektroniske medier m.m. bidrar til dette. 

Til en hver tid har rundt 10 % av befolkningen vært arbeidsuføre på grunn av sammensatte og uklare symptombilder. Tretthet, muskel- og skjelettsmerter, konsentrasjons- og hukommelsesbesvær eller kraftløshet er deler av dette bildet. Mangel på såkalt objektive funn fører til at almennlegen må ty til ulike forklaringer. I følge Skårederud er det interessant hvordan lidelsene skifter navn og forklaring - ikke bare gjennom tidene, men også over landegrensene. F.eks. er fibromyalgi en hyppig anvendt diagnose i Norge, men diagnosen anvendes sjeldnere i Sverige. I Sverige forklares de samme symptomene langt hyppigere med amalgamforgiftning eller el-allergi. I England derimot blir diffuse plager uten objektive funn forklart som ettervirkninger av virusinfeksjoner. I USA er det chronic fatique syndrome (kronisk tretthet) som er "landeplagen". Og slik kunne man fortsette. Uansett hva man har valgt å kalle dette opp gjennom tidene og uansett hvilket land man bor i, er en ting i alle fall sikkert: symptomene består. Spesifiseringen av symptomene er svært kulturfølsomme, og symptombildet speiler det som er legitimt i den kulturen man til en hver tid lever i.

Når jeg samtidig med at jeg skriver denne bokomtalen, sitter og blar i papirutgaven og finner temaer som narsissisme, psykopati, "Jeg lider, derfor er jeg", kunsten å kjede seg på godt og vondt, utmattelsen, om bøkenes betydning - bare for å nevne noe - har jeg bare en ting å si: jeg gleder meg til å kaste meg over resten! Finn Skårderud er en psykiater jeg har stor respekt for, og jeg opplever at han nærmer seg de ulike temaene med både undring og respekt. Her blir det terningkast seks!

Utgitt: 1998
Lydboka er innspilt: 2000
Forlag/utgivelse: NRK
Oppleser: Per Frogner
Spilletid: 1 t 19 min.

Finn Skårderud

Bert Jansch - The Bright New Year (Performed by Yair Yona) | יאיר יונה

Carl-Johan Vallgren: Den vidunderlige kjærlighetens historie

Hva er egentlig kjærligheten?

"Den vidunderlige kjærlighetens historie" starter med et brev datert 15. juli 1994 fra Jonathan Barefoot til frøken Fågel - begge "senkomne frukter av et monsters kjærlighet". Og dermed starter historien om Hercule Barfuss, som ble født på et horehus i Köningsberg i 1813. Moren hans døde under fødselen, og ble sånn sett spart for det gruoppvekkende synet sønnen hennes var: et barn med et enormt hode, et deformert hareskår, spaltet tunge, uten armer eller hender, dverg, øglehud, hår på ryggen, uten hørsel ... Med datidens menneskesyn var konklusjonen klar: dette var ikke et menneske, men et monster som den onde selv hadde hatt en finger med i spillet på da "det" ble unnfanget.

Mot alle odds vokser Hercule opp. Kanskje er det allerede da kjærligheten til den vakre Henriette, ei lita jente som ble født samme natt på samme sted, som redder ham? Den vidunderlige kjærlighetens makt .... Etter hvert som de vokser opp, blir hun hans livs store kjærlighet, og vise versa. Hercule oppdager at han ikke bare kan lese andre menneskers tanker. Han kan også styre deres handlinger. På den måten klarer han å kommunisere med omverdenen til tross for sine store handicap. Denne evnen kommer imidlertid til å koste ham dyrt mang en gang i årene som følger. Blant annet forvitrer troen på at det finnes noe godt dypest inne i de fleste mennesker ...

Henriette og Hercules veier skilles og etter dette skal Hercules liv kun handle om én ting: å finne Henriette igjen. I mellomtiden følger vi ham mens han befinner seg på et asyl, deretter på et kloster og etter mye om og men også i Vatikanet. Underveis møter han mer ondskap enn man kunne ane fantes, nettopp fordi han er i stand til å avsløre menneskers onde tanker bak et tilsynelatende tilforlatelig ytre. Uten å røpe for mye, kan jeg si så pass at det gode vinner til slutt - nettopp fordi kjærlighets makt er vidunderlig! Hercule Barfuss får til slutt oppleve kjærligheten - til tross for sitt heslige ytre - og han får sin hevn. Veien dit er imidlertid både tornefull og tidvis nesten umulig ...

Denne boka er bare helt utrolig! Samtidig som vi følger Hercule gjennom hans i alt 101 levde år, er dette også en historie om hvordan synet på annerledes tenkende og utseende mennesker har endret seg i løpet av 1800-tallet og frem til i dag. Underveis er Hercule og hans groteske utseende selve innbegrepet på det onde selv, men så viser det seg at det er verden omkring ham, ikke Hercule selv, som faktisk er ond. Sjebnen som blir ham og andre innsatte til del under oppholdet i asylet, der de lenkes til veggene i årevis, barn som selges, kirkens menn som er de fremste til å utøve tortur mot vanskapninger - alt så uhyggelig at det til tider grenser mot det surrealistiske, men så er det faktisk så virkelig og reelt at man kan få grøsninger av mindre. Og hadde det ikke vært for Hercules fremragende tankeleser-talenter, som gjør at han kan forutse hva som skal skje, ville han aldri kommet levende fra det.

"Den vidunderlige kjærlighetens historie" er en slags moderne historie om skjønnheten og udyret, der ingenting er slik det kan synes som ved første øyekast. Den peneste "innpakningen" kan skjule det mørkeste dyp av hat, misunnelse og ondskap, mens det gode selv finnes der man minst aner det. Et tankekors i en verden der det kan synes som om det kun er det ytre som teller ... Boka trollbant meg fra begynnelse til slutt, selv om jeg nok opplevde slutten som litt vel langdryg. Som i den første boka jeg leste av Carl-Johan Vallgren - "Kunzelmann & Kunzelmann" - fant jeg språket svært vakkert. Og Kai Remlov leste også her, noe som var frydefullt å høre på! Terningkast fem!

Reading Randi har også skrevet om denne boka.

Utgitt: 2002
Originaltittel: Den vidunderliga kärlekens historia
Utgitt på norsk: 2004
Oversatt: Knut Ofstad
Forlag: Lydbokforlaget (Tiden forlag står bak utgivelsen av papirutgaven)
Oppleser: Kai Remlov
Spilletid: 10 t 34 min.

Carl-Johan Vallgren

Tomm Kristiansen: "Langs myrraveien"

Tomm Kristiansen i storform! 

Nok en gang har jeg gått løs på en av Tomm Kristiansens mange bøker. Jeg fascineres veldig av hans fortellinger fra Afrika. Denne gangen omfatter hans reiseskildring mer enn kun Afrika, for i "Langs myrraveien" er han innom både Sri Lanka, Nepal og Bangladesh i tillegg til Jemen og Zanzibar - bare for å ha nevnt noen av landene.

Det er en ydmyk forteller som presenterer sine inntrykk fra reisene han har foretatt. Han er innforstått med at han med sin vestlige bakgrunn har noen begrensninger når han skal tolke de nærmest uforståelige tingene han blir vitne til. Dette nærmer han seg med undring og respekt, slik at også leserne med alle sine ulike preferanser kan legge sitt i det som formidles. Og når han møter noe han ikke helt forstår, avstår han fra å kaste seg ut i heftige diskusjoner.

Det er mye humor mellom linjene når Kristiansen legger ut om Norges bidrag som fredsmegler på Sri Lanka eller om Arne Fjørtoft som snor seg gjennom systemene i de landene hvor han skal få norske penger til å virke som selvhjelp. At spesielt tamiltigrene i Sri Lanka er ytterst skeptiske til den norske iveren etter å megle for fred, og ikke stoler på at Norge ikke har egeninteresser her, får Kristiansen til å høres ytterst betimelig ut. Innsatsen - i den grad den kan kalles det - er langt på vei latterlig naiv. Den eneste grunnen til at noen skulle gidde å bry seg om oss og vår iver etter å bidra, er dersom vi kan spe på med noen bistandskroner samtidig.

Jeg har alltid lurt på hva myrra egentlig er. I denne boka fikk jeg svar. Dette er en kostbar salve som kvinner bruker for å få livmoren til å trekke seg sammen etter fødsler. Så da Maria og Jesusbarnet mottok "røkelse, myrra og gull", så skjønner vi herved hvilken takknemlig gave dette må ha vært å få.

Kristiansen er en formidabel forteller! Ikke bare forteller han mange spennende historier om folkene han møter, men han byr også på seg selv. Møtet med en afrikansk tjenestemann som krever 20 dollar pr. mann for at de skal få krysse en landegrense, er fantastisk, selv om forfatteren her demonstrerer den hvite mann på sitt verste. Og da han og reisefølget hans satt i en togkupé og venter på at en kvinnelig togkonduktør skulle komme innom å gi dem en natta-klem - da lo jeg godt.

I samtalene med menneskene han møter underveis, blir han selv utfordret mht. norske forhold. Som kvinnen som ikke kan forstå at vi tar livet av ulvene som har drept noen sauer mens de har vært på beite uten tilsyn. Ulvene gjør jo bare det som er deres rovdyrnatur. Og hvilken rett har vi til å bestemme hvilke dyr som skal få leve i den norske naturen? Når bøndene er så dumme at de slipper sauene ut på beite uten tilsyn, så kan de bare ha det så godt. Og tenker de ikke på hvilke lidelser dyrene gjennomgår dersom de blir skadet og ikke får pleie umiddelbart?

Som alltid når jeg har lest (unnskyld: hørt) en Tomm Kristiansen-bok, opplever jeg at jeg lærer mye. Denne gangen synes jeg imidlertid at han gapte over litt for mye på en gang. Han kunne med fordel ha begrenset temaene noe. Like fullt er også dette en terningkast fem-bok! Engasjementet hans for alt han har å formidle er intet mindre enn meget fascinerende! Og aller best liker jeg å høre ham lese sine egne bøker - som her!

Utgitt første gang: 2002
Lydboka er innspilt: 2003
Forlag: Lydbokforlaget
Oppleser: Tomm Kristiansen
Spilletid: 8 t 1 min.

Tomm Kristiansen

"Garbage Dreams" (Regissør: Mai Iskander)

Om Zaballeen-folket utenfor Kairo

Et lite stykke utenfor Kairo ligger verdens største søppel-landsby (Garbage City). Denne landsbyen huser sånn cirka 60 000 mennesker som livnærer seg av søppelet som de om lag 17 millioner egypterne som bor i Kairo, produserer. Folket kalles Zaballeen, som betyr søppel-folket på arabisk. Denne lille folkegruppen er koptiske kristne (egyptiske kristne).

I denne dokumentaren følger vi noen tenåringsgutter gjennom deres daglige virke. I tillegg til at vi introduseres for et intrikat system for søppelsortering, der 80 % av søppelet på en eller annen måte kommer til nytte og resirkules av søppel-folket selv, får vi høre om guttenes drømmer for fremtiden. I denne landsbyen får man nemlig ikke gifte seg før man har klart å skaffe sin egen leilighet. Sånn er det bare, og dette aksepteres av alle. Og å bli gift - det er den store drømmen.

Folkene i landsbyen nyttiggjør seg av plast, brus- og ølbokser, papir og papp, ting de finner og som fremdeles er brukbare - kort sagt det meste. Å arbeide med søppel er ikke ufarlig. Uten at dette blir forklart nærmere i denne dokumentaren, så trenger man ikke mye fantasi for å skjønne at knust glass kan gi skader, matavfall i forråtnelse kan frembringe sykdommer og føre til oppvekst av rotter og den slags ... osv.

Selv om søppel-folket befinner seg nederst på rangstigen i det egyptiske samfunnet, er dette et folk full av optimisme. De klarer dessuten å brødfø seg selv på en helt akseptabel måte. Her har de og deres forfedre levd i de siste hundre årene, og uten å kreve betaling for å fjerne søppelet, har de sørget for at Kairo er en ren og ordentlig by. Og slik kunne det ha fortsatt, hadde det ikke vært for at internasjonale selskaper er hyret inn for å håndtere byens søppel. Sjokkert blir de vitne til at det meste kastes og at bare 20 % av søppelet resirkuleres. Guttene tvinges etter hvert til å gjøre andre valg som får betydning for fremtiden.

Denne dokumentaren er filmet over et par års tid. Helt på slutten får vi vite hvordan det har gått med guttene og deres familier. Livet er blitt vanskeligere, uten at særlig mange av dem har hatt en sjanse til å komme seg videre. Deres utkomme har skrumpet inn. Det er mindre klingende mynt i kassen å leve for.

Filmen har mottatt en hel haug med priser. Det synes jeg ikke er det minste rart, for historien om denne folkegruppen, som har utviklet så gode systemer for søppelsortering og resirkulering at så mye som 80 % av søppelet kan utnyttes, er virkelig vel verdt å gjøre seg kjent med. Mange storbyer i verden har store problemer med å håndtere sitt søppel på en forsvarlig måte, og voksende søppelberg er dessuten en global problemstilling. I Garbage Village har de egne søppelskoler for å oppdatere seg på nye metoder for resirkulering, og her lærer dessuten barna å lese og skrive. En virkelig tankevekkende film, som jeg synes fortjener terningkast fem! 

Innspilt: 2009
Originaltittel: Garbage Dreams
Nasjonalitet: Egypt, USA
Genre: Dokumentar
Spilletid: 79 min.

"Roman Polanski: Wanted and Desired" (Regissør: Marina Zenovich)

Nytt lys over gamle sannheter


Så lenge jeg kan huske har jeg vært vanvittig fascinert av Roman Polanski og hans filmer. Filmene hans tåler å bli sett om og om igjen, uten at magien blir borte. Mannen selv er, om ikke magisk, så i alle fall myteomspunnet grunnet spesielt to hendelser i hans liv - i tillegg til en rekke veldig talentfulle og spesielle filmer. Førstnevnte hendelse handler om drapet på hans kone Sharon Tate på slutten av 1960-tallet - sistnevnte om hans seksuelle forbindelse med en 13 år gammel jente på slutten av 1970-tallet. Det er i all hovedsak den siste hendelsen denne dokumentaren handler om.

Roman Polanski ble født i Frankrike i 1933. Faren var jøde. I 1937 flyttet familien tilbake til Polen, og etter nazistenes okkupasjon av landet, havnet foreldrene hans i deres klør. Selv klarte Roman Polanski å unnslippe, og hans flukt fra jøde-ghettoen i Krakow har senere inspirert ham til å lage den prisbelønte filmen "Pianisten". Han har for øvrig studert ved filmskolen i Łódź, kan jeg lese på Wikipedia. 

Roman Polanski giftet seg med Sharon Tate på slutten av 1960-tallet. Da Sharon var gravid i åttende måned ble hun drept av medlemmer av Charles Mansons "familie". Tilfeldigheter gjorde at Roman ikke var hjemme da ugjerningen fant sted. I tiden som fulgte ble han i amerikanske medier beskyldt for å ha drept sin kone og de andre som var til stede i huset hans på drapstidspunktet. Mediene spekulerte i at en som kunne lage en så okkult film som "Rosemary´s Baby (1968), måtte ha kontakter innenfor slike miljøer. Drapet ble imidlertid oppklart, og Roman Polanski, som var knust pga. tapet av sin elskede hustru, gikk fri fra alle mistanker.

Roman Polanski laget i årene etter en rekke fantastiske filmer - bl.a. "Macbeth" (1971), "Chinatown" (1974) og "Leieboeren" (1976). Hans hang til kvinner - spesielt de yngre - var velkjent.

Våren 1977 ble Roman Polanski innblandet i en skandale hvor han ble beskyldt for å ha voldtatt den 13 årige Samatha Gailey etter først å ha dopet henne ned. Tiltalen lød på voldtekt ved bruk av narkotika, perversjon, sodomi, uanstendig og vellystig seksuell kontakt med en mindreåring under 14 år. Enden på visa var at saken kokte ned til ulovlig seksuell omgang med en midreårig, hvilket var og er alvorlig nok når man befinner seg i USA. Der kan nemlig en slik forbrytelse føre til livstidsstraff.

I begynnelsen stilte Polanski opp for det amerikanske rettssystemet. Etter hvert utviklet det hele seg til en regelrett heksejakt, hvor dommer Laurence J. Rittenband åpenbart var mer opptatt av showet rundt saken enn hensynet til offeret og for den saks skyld den tiltalte. Samantha, som i dag bærer etternavnet Geimer, er intervjuet i dokumentaren, og hun uttaler at hun følte seg mer og mer utilpass. For Roman Polanskis del førte det til slutt til at han rømte landet, for aldri siden å vende tilbake. Han har også unngått opphold i land med utleveringsavtale med USA, inntil han i 2009 ble arrestert i Sveits. Dommer Rittenband ble for øvrig i sin tid tatt av saken, og årsaken er nokså åpenbar. Under etterforskningen inhabiliserte han seg selv i sin iver etter å få tatt Roman Polanski, koste hva det koste ville. Han ønsket også å få Roman underkastet det vi etter norsk rett ville ha kalt judisiell observasjon, bl.a. for å finne ut om han var truende til å kunne gjenta forbrytelsen.

I dokumentaren møter vi de sentrale aktørene i saken mens etterforskningen pågikk. Bl.a. møter vi jentas advokat Roger Gunson, i sin tid plukket ut for å representere uskylden, pen og skoleguttaktig som han den gang fremsto som. Vi møter dessuten Roman Polanskis forsvarer Douglas Dalton, og en av etterforskerne jeg ikke har klart å få med meg navnet på. For øvrig en person med en slik iver etter å ta innersvingen på Roman Polanski at man kan lure på hva som egentlig drev ham, og hvor uhildet han egentlig var ... Roman har hele tiden tilstått å ha hatt sex med en mindreårig, og det er aldri avdekket noe mer enn akkurat dette. Ille nok selvfølgelig, men når man hører på enkelte av de involverte, skulle man tro det dreide seg om en seriemorder. Og paradoksalt nok - slik tittelen antyder: I USA er Roman Polanski ettersøkt ("wanted") - i Europa er han høyt skattet og ønsket ("desired") ...

Denne dokumentaren kaster nytt lys over historien om heksejakten på Roman Polanski etter at skandalen rundt ham og hans forhold til den 13 år gamle jenta var et faktum. Det er kanskje ikke så rart at han valgte å flykte fra det hele? Det ble aldri noen rettssak etter at han forsvant ut av landet. I ettertid har Roman bedyret at han har angret på det han utsatte jenta for ... 

Her blir det uten tvil terningkast seks!

Innspilt: 2008
Originaltittel: Roman Polanski: Wanted and desired
Genre: Dokumentar
Spilletid: 100 min.


 

Jeg tar med en link til en artikkel om arrestasjonen i Sveits, som står på NrKs nettsider og er datert 03.10.2011. 

Roman Polanski etter arrestasjonen i 1977

Roman Polanski og hans kone Sharon Tate

Utvilsomt en flott mann

Regissøren begynner å dra på årene ... 

Helga Flatland: Bli hvis du kan. Reis hvis du må.

Om skjebnesvangre valg

Forfatteren Helga Flatland (f. 1984) debuterte med romanen "Bli hvis du kan. Reis hvis du må.", og for denne fikk hun både Tarjei Vesaas´ debutantpris, Ungdommens Kritikerpris og Aschehougs debutantstipend. Mitt kjennskap til denne forfatteren er fortsettelsen av denne boka - "Alle vil hjem. Ingen vil tilbake." - en bok jeg absolutt burde ha lest etter denne første ... men slik ble det av ulike årsaker ikke.

I "Bli hvis du kan. Reis hvis du må." møter vi fire jeg-personer: Tarjei, Jon Olav, Karin og Trygve. Gjennom disse fire jeg-personene blir vi også introdusert for Tarjeis søster Julie, deres far Hallvard og Trygves kamerat Sigurd. Karin er Tarjei og Julies mor, mens Jon Olav er en godt voksen nabo. Det ungguttene Tarjei og Trygve etter hvert får felles med Kristian, er at de av ulike beveggrunner velger å verve seg som soldater til de norske styrkene i Afghanistan. Dette blir et helt fatalt valg fordi ingen av dem kommer levende hjem.

De fire fortellerstemmene skreller av ulike lag av en og samme historie. Tarjei forteller om sin oppvekst i den lille navnløse bygda, hvor faren hele tiden har en klar forventning om at det er han og ikke søsteren og odelsjenta Julie som skal overta gården. Men Tarjei har ikke det minste lyst til å bli bonde. Han har akademiske begavelser av de helt sjeldne, men selv om han egentlig har mest lyst til å gå på medielinjen på videregående, gir han etter for presset og velger landbrukslinjen. Og faren som med sin beste vilje ikke mener å presse sønnen, setter ham likevel i en vanvittig lojalitetskonflikt. Skal han følge sine egne drømmer eller farens? Dette dilemmaet er med på å påvirke Tarjei når han skal velge, og når det han aller helst vil er å komme seg vekk, samme hvor ... 

Jon Olav er nabo av Hallvard og Karin, og er Sigurds far. Gjennom ham blir vi vitne til det som etter hvert skjer med naboene - både før og etter at Tarjei og de andre guttene forulykker i Afghanistan. Det har dessuten skjedd noe med sønnen som gjør at han isolerer seg, ikke fikser livet sitt. Men fordi han aldri sier noe, får verken han eller kona tak på hva det er eller hva de kan gjøre for å hjelpe ham.

I bokas tredje del forteller Karin om hvordan hun traff mannen sin i Oslo og etter hvert valgte å gifte seg med Hallvard og flytte til hjembygda hans for å bli gardkjerring. Dvs. det ble hun vel egentlig aldri, for gårdsdriften var fullt og helt mannens ansvar. Hun beskriver et ekteskap av den nokså ensomme sorten, hvor gården hele tiden kommer i veien for hennes nærhet til ektemannen. Morsrollen fyller henne etter hvert fullstendig da Julie kommer til verden, mens hun sliter med skyldfølelse over aldri helt å klare å elske sønnen Tarjei. Dette fører etter hvert til at hun går meget aktivt inn i rollen som mor for ham, og når det kommer til stykket er det faktisk hun som forstår ham best av dem alle. Hun ser hvordan han sliter med alle forventningene fra faren som han ikke helt klarer å innfri, mens han prøver å slippe ut av farens grep uten helt å klare det. Hun lider med sønnen når Hallvard kun vil se sider hos Tarjei som han selv liker, men overser de andre sidene som faktisk er den egentlige Tarjei. Julie og hennes ønske om å overta gården som den rettmessige odelsjenta hun faktisk er, overses totalt. For øvrig følger vi Julie som blir mor til lille Solveig, mens kjæresten og barnets far Mats har reist tilbake til Østlandet.

Helt til slutt er det Trygves historie vi får høre. Han forteller om kivingen mellom guttene i oppveksten, om hvor viktig det er å høre til, være som de andre. Og så er han likevel ikke som de andre, men det må ingen få vite noe om. Han er forelsket i Sigurd. Dette skremmer vettet av ham. Samtidig lengter han etter at alle skal få vite hvem han egentlig er. I alle fall de aller nærmeste. Men når han nevner dette for Sigurd, får han beskjed om at dersom han sier noe om dem, kommer han aldri til å se Sigurd igjen. Med dette i bakhodet, velger han å verve seg til kampen i Afghanistan ... Ikke egentlig fordi han vil vekk, men mest fordi de andre kameratene forventer at han er med.

Jeg sa det da jeg omtalte oppfølgeren til denne boka ("Alle vil hjem. Ingen vil tilbake."), men gjentar det gjerne: jeg er meget imponert over denne debuten fra en så ung forfatter som Helga Flatland! Ikke bare borrer hun dypt i personskildringene, men dette gjør hun på en så elegant måte at hun aldri overforklarer, men lar det bli igjen noe som leseren selv kan gruble litt videre på. Dessuten har hun skapt fire jeg-personer som hver for seg fremstår som svært troverdige, uten å ty til for mye drama eller klisjéer. Det ligger så mye mellom linjene, så mye uuttalt. Om Karins ekteskap med en fåmælt mann av bygda som ikke sier ting i utrengsmål, om ensomheten dette skaper hos henne, som er fra byen ... Om Tarjeis manglende evne til å gjøre opprør mot en far som ikke vil forholde seg til noe annet enn det han vil se, om hva dette gjør med ham ... Om vanskelighetene ved å stå frem som homofil i ei lita bygd selv nær opp til vår nåtid ... Om hvordan det er å vokse opp og ikke helt vite hvilken retning livet skal ta, og hvor de som står en nærmest kommer med råd nærmest utelukkende for å fremme egne ønsker og ikke barnets. Om hvilke fatale konsekvenser det kan få dersom man ikke følger sine egne drømmer ... Alt dette har Helga Flatland klart å fange i denne lille boka, hvor målformen veksler fra bokmål til nynorsk på en så fortreffelig måte at jeg som leser knapt tenkte over at det skiftet. Her blir det et sterkt terningkast fem!

Utgitt: 2010
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 171

Helga Flatland

"Møte med Margueritte" (Regissør: Jean Becker)

Koselig feelgood-film, men heller ikke noe mer


Germain er en 50 år gammel mann som knapt har lært å lese så langt i livet. Gjennom små glimt får vi innblikk i hans kjærlighetsløse oppvekst med en kald mor som heller enn å elske ham, har spottet og ydmyket ham. Germain bor i en campingvogn i hagen utenfor huset til sin mor, og spottingen har hun i grunnen fortsatt med gjennom alle år. Han føler seg som et null, lite verdt og udugelig. Også på skolen ble han utsatt for mobbing fra en lærers side, og dette smittet selvsagt over på klassekameratene. Utrolig nok har han klart å få seg en kjæreste, og det til gjengjeld en ung og vakker kvinne.

En dag han sitter på sin sedvanlige plass i parken for å telle duer, dukker den 95 årige Margueritte opp. Det viser seg at også hun liker å telle duer, og grunnet deres felles interesse på dette punktet, kommer de raskt i snakk. Hver dag treffes de på denne spesielle benken i parken, og etter nokså kort tid begynner Margueritte å lese høyt for Germain fra Albert Camus berømte roman "Pesten". Germain, som aldri har trodd at bøkenes verden var noe for ham, fascineres av historien. Særlig det at han faktisk klarer å se for seg det som skjer i romanen. Det utvikler seg et varmt vennskap mellom Germain og den eldre kvinnen.

Margueritte er imidlertid i ferd med å bli blind, og da det går opp for Germain at hun innen kort tid ikke kommer til å være i stand til å lese for ham, går han inn for å lære å lese selv. Og så er det han som leser for henne. I mellomtiden er det åpenbart at det går mot slutten for Germains mor, som gjør flere og flere pussige ting, helt hinsides all fornuft ...

Filmen "Møte med Margueritte" er basert på Marie-Sabine Rogers roman "Å telle duer". Romanen var helt grei, og hadde det ikke vært for at jeg liker Gérard Depardieu svært godt samt at filmen er omtalt som "en uimotståelig perle", ville jeg nok ikke giddet å se den. Sannheten er uansett at jeg ble skuffet. Samtidig er det en koselig feelgood-film som absolutt er severdig. Den gamle kvinnen spilles av Giséle Casadesus, og hun er inntagende og yndig som Margueritte. Gérard Depardieu kommer også ut av det med æren godt i behold. Men som i boka ble det også i filmen litt for lite driv. Sånn sett er det positivt at filmen kun varer i 82 minutter. Kanskje har det blitt litt for mange bøker og filmer av denne typen fra Frankrike, hvor det enten dreier seg om en kassedames betroelser eller for den saks skyld en anonym portnerske som - mot alle odds - faktisk har høy grad av dannelse. Fellesnevneren er at det snus opp-ned på fordommer om hva man forbinder med klassetilhørighet i det ellers meget klasseinndelte franske samfunnet. Men der f.eks. "Pinnsvinets eleganse" var original og kompleks (både som bok og film), blir herværende film litt for grunn. Dessuten er det irriterende (fordi det er lite realistisk) når den mannlige skuespilleren (Gérard Depardieu) er kjempetykk, analfabet og 50 år, mens den kvinnelige skuespilleren er inntagende vakker, åpenbart intelligent og knapt kan være særlig mer enn 20 - 25 ... Her blir det terningkast fire.

Innspilt: 2010
Originaltittel: La tête en friche
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama / komedie
Skuespillere: Gérard Depardieu, Gisèle Casadesus
Spilletid: 82 min.

Germain og Margueritte i parken

Germain og moren hans

Germain og kjæresten

"The Story of Qiu Ju" (Regissør: Zhang Yimou)

Byråkrati på landsbygda i Kina


Qiu Ju og ektemannen Qinglai er bosatt på landsbygda i Kina, hvor de lever av å dyrke chili i et slags bonde-kollektiv. Qiu Ju er gravid med sitt første barn, og svangerskapet er i siste fase.

En dag fornærmer Qinglai ved en inkurie sjefen Wang Shantang. Qinglai uttaler noe om at Shangtai bare driver med høns, og dette tar Shangtai som en grov fornærmelse og en nedvurdering av ham som mann siden han kun har fire døtre og ikke har vært i stand til å frembringe en sønn. I sinne sparker han Qinglai i lysken, med den følge at den ene testikkelen hans skades stygt. Han må oppsøke lege og klarer ikke å ta opp sitt arbeid i lang, lang tid.

Qiu Ju er rasende. En ting er at sjefen har sparket hennes mann, men at han forsøker å ramme forplantningsevnen hans, er å gå for langt. Hun ønsker en uforbeholden unnskyldning fra Shangtai. Selv er hun svært nervøs for at barnet hun bærer ikke skal være en gutt, og at hun og mannen heller ikke skal få anledning til å få et barn til dersom det skulle bli en jente.

Qiu Ju oppsøker det lokale politikontoret for å få hjelp, men alt hun oppnår er at politimannen foreslår en salomonisk løsning. Han mener at Shangtai hadde grunn til å bli fornærmet, men at det var galt av ham å sparke en underordnet. Derfor foreslår han at Shangtai må betale en erstatning. Qiu Ju vil imidlertid ikke ha penger, men en unnskyldning, en uforbeholden sådan. Det får hun ikke, og da Shangtai atpåtil strør 20 10 Yuan-sedler utover bakken og ber henne plukke disse opp, samtidig som hun må bøye seg for ham 20 ganger, snur Qiu Ju på hælene og går.

Deretter reiser Qiu Ju og hennes manns yngre søster Meizi inn til byen, og til slutt ender det med rettssak. I mellomtiden anmodes Qinglai om å ta røntgenbilde av ribbenene sine for å få et bevis på hvor alvorlig skaden faktisk var ... Qinglai ønsker etter hvert at de skal gi seg, livredd for at de skal bli stemplet som vanskelige i landsbyen. Qiu Ju gir seg imidlertid ikke! Men kan hun vinne mot et mannsdominert byråkrati når det kommer til stykket? Hvor det i prinsippet er den sterkestes rett som gjelder?

Dette er en historie om mot og en hardnakket tro på at rettferdigheten skal vinne til slutt. Det er også en historie om hvor galt det kan gå dersom det går prinsipper i en sak, og man ikke klarer å stoppe i tide. Stoltheten blir dyrekjøpt for Shangtai som ikke på noe tidspunkt er villig til å innta en mer ydmyk holdning. Med Kinas vakre og fargerike fjellandskap som kulisse følger vi den høygravide Qui Ju på hennes ferd oppover i byråkratiet. Gong Li er også denne gangen sterk og klar i sin rolletolkning, og det er ikke til å undres over at hun har oppnådd den anerkjennelse og berømmelse som har blitt henne til del i årenes løp. Da hun spilte inn "The Story of Qiu Ju" var hun relativ ung - fremdeles ikke 30 år. Dette er dessuten den andre filmen hun i sin tid spilte i, hvor Zhang Yimou var regissør. Filmen er for øvrig ikke så kontroversiell som "Ju Dou" var. Den har mottatt en rekke priser og nominasjoner, både som beste utenlandske film og for Gong Li´s prestasjoner i rollen som Qiu Ju. Jeg leste et sted at mange av scenene i filmen er spilt inn med skjult kamera, slik at dagliglivet i provinsen skulle fremstå så autentisk som mulig. Vi kommer svært tett på dagliglivets rutiner i landsbyen, og det er et fargerikt kulturliv som skildres. Jeg gir terningkast fem - et sterkt sådan!

Innspilt: 1992
Originaltittel: Qiu Ju da guansi
Norsk tittel: Historien om Qiu Ju
Nasjonalitet: Kina
Genre: Drama (politisk drama)
Skuespillere: Gong Li (Qiu Ju), Ge Zhijun, Yang Liuchun, Liu Peiqi, Lei Laosheng
Spilletid: 99 min.

Gong Li i rollen som Qiu Ju

Qiu Ju og Meizi har dratt inn til byen for å klage saken videre oppover i systemet

Qiu Ju

Qiu Ju og hennes familie

Thorvald Steen: "Historier om Istanbul"

Boblende fortellerglede!

"Dette er ingen vanlig reiseguide for Istanbul. Det er nok av slike, og flere av dem er gode. Hensikten med denne lille boka er å vise hvorfor du må se denne byen. Her vil jeg skildre noen møter jeg har hatt med mennesker i Istanbul. Personer som har lært meg hvorfor dette er verdens viktigste by. For mange i vår del av verden er dette en godt bevart hemmelighet. Dette er kanskje i seg selv en god nok årsak til å reise. Det er ikke uten grunn at det er blitt slik. Martin Luther var for eksempel så redd for tyrkerne at han sa "Fri oss fra tyrkerne og det onde!" Hva bunner frykten og fordommene i? Jeg skal prøve å gi noen av svarene. Om du reiser til Istanbul, vil møtet med menneskene, praktbyggene, beliggenheten og historien forandre deg for alltid. Fordi blandingen av det bysantinske og det osmanske på så mange direkte og indirekte måter henger igjen i dagens Istanbul, er det mulig å leve seg inn i byens historie."

Slik innleder Thorvald Steen sin nokså beskjedne bok, som i papirutgave utgjør 198 sider, og i lydbokformat kun tre CD´er med en spilletid på tre timer. Nokså raskt kommer opplysningen om at det meste av det som er interessant å se i det gamle Istanbul ligger innenfor en radius på en km. Hagia Sofia, ansett som verdens største kirke (og bygget mens bysantinerne hadde makten over byen), skjønt den i dag er et museum etter å ha tjent som moské gjennom mange århundrer, utgjør den aller viktigste severdigheten. Men byen rommer også en rekke flotte moskéer som ble bygget i den osmanske perioden - mest kjent er Den Blå Moské.

Hagia Sofia ligger ved inngangen til Bosporos-stredet som deler byen i to - med en del i Europa og en del i Asia.

Opprinnelig het byen Bysants og den ble grunnlagt 600 f.Kr. Det bysantiske riket varte i nesten 1000 år, og hadde Bysants som sitt hovedsete, inntil byen ble erobret av romerne i 330 e.Kr. Byen skiftet deretter navn til Konstantinopel og hadde sin storhetstid mellom 800 og 1000 e.Kr.

På grunn av sin beliggenhet var byen gjenstand for mange angrep utenfra, og Østromerriket falt etter at byen ble invadert og erobret av osmanerne. Sultanatet ble etablert i 1453.

Det osmanske riket og sultanatet opphørte i 1923, og etter at Kemal Atatürk kom til makten ble Ankara, som ble ansett mer uberørt av påvirkning utenfra og sånn sett mer genuint tyskisk, gjort til hovedstad. Byen endret atter navn, og Konstantinopel ble til Istanbul.

I dag bor det drøyt 12 millioner mennesker i Istanbul, og det antas at tre millioner er kurdere. Foruten å fortelle den fascinerende historien om Sigurd Jorsalfars pilegrimstokt til Istanbul i 1108 - 1111, hvor formålet var å sikre seg en del av Jesu´kors, forteller forfatteren om de viktigste severdighetene man bør få med seg når man besøker Istanbul. Mye av bysantisk og osmansk kunst er godt bevart, og nettopp dette gjør denne byen så interessant. 

Bildene ovenfor viser hvordan Bosporos-stredet deler byen i to.

Steen gir også et interessant bilde av de forandringer Tyrkia gjennomgikk etter at Kemal Atatürk overtok makten i 1923, og hva han gjorde for at Tyrkia skulle bli en sekulær stat hvor religiøs tro var og ble et privat anliggende. Han er dessuten innom de mest kjente forfatterne i dag, som Orhan Pamuk og Yasar Kemal. Vi får ellers innblikk i det yrende livet i basarene og de mest elementære regler for pruting.

Denne lille boka elsket jeg! Thorvald Steen levendegjør sitt livs elskede by så godt at jeg for min del ikke er i tvil om jeg må reise dit, og det snart! Jeg lærte dessuten mye som jeg ikke visste fra før. Her blir det terningkast fem!

Utgitt første gang: 
Lydboka er innspilt: 2008
Forlag: Lydbokforlaget
Oppleser: Thorvald Steen
Spilletid: 3 t. 1 min.

Thorvald Steen

"Annie Leibovitz - Life Through A Lens" (Regissør: Barbara Leibovitz)

Spennende portrett av en berømt fotograf


Annie Leibovitz (f. 1949) er en av USAs mest kjente fotografer. Det hun er aller mest berømt for er sine bilder av nesten alt som kan krype og gå innenfor showbiz. Enkelte av fotografiene hun har tatt har til og med endret menneskers liv. Som bildet av den gravide Demi Moore, noe som i begynnelsen var "too much" for det amerikanske publikum ... Som bildet av Whoopi Goldberg nedsenket i et badekar med melk ... Som bildet av en naken John Lennon som omfavner sin kvinne Yoko Ono få timer før han ble drept ... Som flere bilder av Arnold Schwarznegger som ung og relativt ukjent kroppsbygger ... Og som Bette Midler badende i et hav av roser ... Bare for å nevne noen av bildene Annie Leibovitz er kjent for. Få har vel dessuten vært så nær viktige historiske hendelser gjennom såvidt mange år som nettopp hun.

I perioden 1970 til 1983 jobbet Annie Leibovitz for musikkmagasinet Rolling Stone. Dette ga henne tilgang til mange celebriteter, deriblant rockestjerner som Mick Jagger og Keith Richard, som også er intervjuet i denne dokumentaren. Noe av det som gjør Annies bilder så gode er bl.a. at hun ikke opptrer som en primadonna selv, slik mange berømte fotografer har en tendens til, og at hun bruker mye tid på å bli kjent med dem hun skal fotografere. Dermed får hun frem det menneskelige i sine fotoobjekter. Hun glir inn i miljøene og bare er der uten å gjøre for mye ut av seg. Nærmest ubemerket og fullstendig ujålete kommer hun inn i de innerste sirkler, der fotografer normalt ikke slipper til. Dette kombinert med stor respekt for dem hun skal fotografere, slik at ingen er engstelige for at uheldige bilder skal bli brukt mot dem når det minst passer seg slik. Tror jeg etter å ha sett denne dokumentaren om henne, hvor man får innblikk i mye av det unike ved hennes bilder ...

Etter hvert har Annie blitt vel så berømt som dem hun fotograferer, og i dag kan hun diktere hvordan hun ønsker kulissene. Berømtheter som Donald Trump som ønsker å få sin gravide kone fotografert halvnaken i profil - med struttende mage - mens hun kommer ut av kroppen på en jumpojet, betaler det som skal til for å få dette til, må vite. Jeg for min del ble aller mest fascinert av bildene Annie tok før hun ble skikkelig berømt selv, fordi jeg mener at svart-hvitt-bildene hun tok den gangen er betydelig mer kunsteriske enn de oppstyltede bildene hun har tatt i senere år, som mest av alt minner om reklame-boards, kun produsert for å selge et produkt. Det var noe mer ekte over de opprinnelige bildene, rett og slett.

For meg som er godt over gjennomsnittet interessert i fotografering selv, var denne filmen særdeles interessant. Historien om Annie Leibovitz er også historien om en kvinne med et spesielt blikk for egnede foto-objekter, som lever i symbiose med sitt kamera og som nesten ikke er i stand til å se verden uten å tenke på hvordan den vil ta seg ut gjennom en kameralinse. Det er en spennende kvinne vi blir kjent med i denne filmen! Her blir det terningkast fem!

Annie Leibovitz har for øvrig gitt ut flere bøker med sine bilder.

Sitat fra en artikkel om Leibovitz på Wikipedia:
"Leibovitz claims she never liked the word "celebrity". "I've always been more interested in what they do than who they are, I hope that my photographs reflect that." She tries to receive a little piece of each subjects personality in the photos."


Innspilt: 2006
Originaltittel: Annie Leibovitz - Life Through A Lens
Nasjonalitet: USA
Genre: Dokumentar 
Spilletid: 90 min.

Meryl Streep

Whoopi Goldberg

Yoko Ono og John Lennon

Annie Leibovitz foran sitt berømte bilde av Demi Moore

Annie Leibovitz

Bette Midler