"Jeg reiser alene" (Regissør: Stian Kristiansen)

Filmatisering av enda en bok om Jarle Klepp


Innspilt: 2011
Originaltittel: Jeg reiser alene
Nasjonalitet: Norge
Genre: Drama
Manus: Tore Renberg
Skuespillere: Rolf Kristian Larsen (Jarle Klepp), Amina Eleonora Bergrem (Charlotte Isabel Hansen), Ingrid Bolsø Berdal (Herdis Snartemo), Trine Wiggen (Sara Klepp), Pål Sverre Valheim Hagen (Hasse), Henriette Steenstrup (Grete Strandebarm), Gustaf Hammarsten (Robert Göteborg), Marte Aarseth (Anette Hansen)
Spilletid: 94 min.

Filmen "Jeg reiser alene" er basert på Tore Renbergs tredje bok i serien om Jarle Klepp - "Charlotte Isabel Hansen" - som utkom i 2008. Tidligere er den første boka om Jarle - "Mannen som elsket Yngve" - filmatisert.

Jarle studerer litteraturvitenskap på Universitetet i Bergen, eller "Høyden" som den kalles blant innvidde i studentmiljøet i Bergen. Han holder på med hovedfagsoppgaven sin, som handler om Proust, og få ting kunne vært viktigere enn dette. Dersom man ser bort fra damehistorier da - som krydrer tilværelsen når det trengs. En helg uten en durabelig fest går ikke an, og det gjelder å være der det skjer! Sammen med bestekompisen Hasse diskuteres litterærer preferanser og avanserte litteraturvitenskapelige begreper på høyt nivå. 

Så dumper det et brev ned i Jarles postkasse ... Brevet er fra ei jente han kun har et vagt minne om fra en fest for sånn ca. syv år og ni måneder siden. Hvor han våknet opp og hadde en anelse om at de kanskje hadde ligget sammen - uten at han var det minste sikker ... Hun forteller ham nå at det faktisk ble barn av dette, og at Jarle er far til en jente på syv år; Charlotte Isabel Hansen. Jarles verden raser nesten sammen. Han far? Og så kommer dette kvinnemennesket trekkende med dette etter syv år!? Og atpåtil vil hun at han skal stille opp som en mann en ukes tid - være far for sin hittil ukjente datter. Og det til ei jente med et så tåpelig navn! Hva annet kan Jarle gjøre enn å ta imot denne datteren? Men hva annet kan han gjøre enn å ringe sin mor? Barnets mor skal nemlig til Syden ...

Charlotte Isabel - eller Lotte som hun foretrekker å bli kalt - ankommer vitterlig Flesland flyplass på "avtalt" tidspunkt. Og det er en riktig søt jente også, viser det seg. Men motviljen som barnet har til hele situasjonen lyser lang vei. Og det går ikke lange tiden før hun vil hjem til sin mor. Da er det godt at Jarles mor er på vei, langt mer vant som hun er til å takle små barns behov - og med et brennende ønske om å få være farmor til det nyankomne familiemedlemmet. I mellomtiden vil Jarle for all del ikke gå glipp av verken damehistorier eller fester, og det hele går sin skjeve gang med mange morsomme og sjarmerende episoder. Spesielt morsomt er det når studentlivet Jarle lever - en slags intellektuell boble - krasjlander mot datterens viktigste interesser for tiden - prinsesse Diana som nylig er død og Tamagochier ...

Jeg synes den første filmatiseringen av Jarle Klepp-bøkene - "Mannen som elsket Yngve" - var mye, mye bedre enn "Jeg reiser alene". Noe av grunnen til dette er at en del av episodene i herværende film oppleves noe kunstige og ikke rent lite snublende. Selv om skuespillerne glimter til innimellom, ser det spesielt i begynnelsen ut som om de ikke helt har hatt den riktige kjemien seg i mellom. Morsomme replikker blir liksom hengende i løse luften, og den ene episoden glir ikke naturlig og lett over i den neste. Dette bedrer seg heldigvis etter hvert, men det var ikke nok til å berge mitt helhetsinntrykk av filmen. Lille Charlotte Isabel, spilt av skjønne og sjarmerende Amina Elonora Bergrem, kunne imidlertid ikke gjort det bedre! Så ja, jeg ble svært sjarmert, men ender like fullt opp med at denne filmen ikke fortjener mer enn terningkast fire. Det som tross alt trekker opp helhetsinntrykket er at skildringen av studentmiljøet er svært autentisk og at handlingen er lagt til Bergen! Jeg elsker denne byen, hvor jeg selv studerte for atskillige år siden, og bare det å se glimt av byen i en film som dette, løfter den etter min oppfatning. Hvor banalt det enn kan høres ... ;-) Boka er for øvrig definitivt bedre enn filmen. 

Charlotte Isabel Hansen har ankommet Bergen

Lotte vil hjem!

Dama gjør det slutt med Jarle

En bursdagsfeiring lille Lotte ikke kommer til å glemme med det første

Cecilie Enger: "Himmelstormeren"

Ellisif Wessel - rebell og foregangs-kvinne


Utgitt: 2007
Lydboka er innspilt: 2010
Forlag: Lydbokforlaget
Oppleser: Cecilie Enger
Spilletid: 10 t 36 min.

Ellisif Wessel (f. 1866 d. 1949), født Müller, vokste opp i et strengt religiøst overklassehjem i Gausdal. Hun giftet seg med sin fetter Andreas Wessel i 1886. Selv den gang var det å gifte seg med sin fetter ansett som nokså uhørt, men Ellisef bøyde ikke av for sin mors press om å avstå fra giftemål. Hun elsket Andreas og ønsket å få mange barn sammen med ham. At hun skulle gå et barnløst liv i møte, med flere aborter og et barn som døde før det fylte ett år, var helt fjernt for henne da hun reiste til Kirkenes sammen med ham rett etter bryllupet. Han hadde nemlig fått jobb som distrikslege der.

I begynnelsen bisto Ellisif mannen sin i hans arbeid, men det gikk ikke lange tiden før hun begynte å engasjere seg sosialt i Finmark. Overalt ble de vitne til dyp fattigdom og nød, og med sitt Hasselblad-kamera dokumenterte hun elendigheten. Flere forsøk på å få bevilgende myndigheter i Kristiania til å engasjere seg i samene og kvenenes skrikende behov for selv de mest nødvendige ting, strandet like fullt. Ellisif selv var sjokkert og rasende over denne likegyldigheten som ble folket i nord til del. Om det var barnløsheten og dermed mye fritid som gjorde at overklassekvinnen Ellisif Wessel engasjerte seg og ble en rødglødende sosialist, eller om det bare var slik hun var av natur, er ikke godt å si, men mest sannsynlig lå dette dypt i hennes natur. For også i sin ungdom hadde hun engasjert seg sterkt for saker som handlet om de svakeste i samfunnet.

Ellisif engasjerte seg politisk for arbeidernes sak og ble en fagforeningskvinne rundt begynnelsen av det 20. århundre. Det forhold at det ikke var mulig for en arbeider som jobbet hardt og med helsen som innsats å klare å brødfø familien sin fordi lønnen var så elendig, opprørte henne dypt. I tillegg opprørte det henne at arbeidsgiverne, kapitalistene, kalkulerte med at noen liv gikk tapt - i profittens tjeneste. En sames eller kvens liv var ikke så mye verdt. Etter hvert lærte Ellisif seg russisk og tysk, og hun nedla mye arbeid i å oversette sosialistiske tekster. Hun ble dermed en sentral skikkelse i det sosialistiske miljøet, og ble - ikke overraskende - ansett som nokså brysom blant "sine egne". Flere forsøk på å stanse henne lyktes imidlertid ikke, mest av alt fordi Ellisif ikke lot seg skremme av noen. Hun var ikke så opptatt av seg selv, men desto mer glødende for saken. Til slutt ble det gjort forsøk på å få henne erklært som utilregnelig, uten at dette lyktes. Rettssaken svekket henne imidlertid, og etter dette var det ingen som lenger ønsket å publisere artiklene hennes. Hun skrev derfor for sitt eget tidsskrift "Klasse mot klasse".

"Himmelstormeren" er en engasjert bok om en kvinne som har satt dype spor etter seg i Finmark både hva gjelder kampen for kvinnenes og arbeidernes plass i samfunnet, til tross for at det kanskje ikke er så mange som kjenner til henne i dag. Desto mer interessant da at Cecilie Enger har brakt historien om denne kvinnen frem i lyset. Det er jo sjelden A4-menneskene som bringer verden fremover, men rebellene som blir ansett ugreie i sin samtid. Cecilie Enger må ha hatt mengder med historisk materiale tilgjengelig da hun gjorde research til denne boka, for alt som presenteres som fakta er svært overensstemmende med det jeg grovt sett visste om denne kvinnen fra før av og i tillegg har lest meg opp på mens jeg holdt på med den. I tillegg har hun diktet seg inn i hodet til Ellisif Wessel, og laget en roman av dette. Akkurat dette gjorde historien ekstra engasjerende, synes jeg. Som litterært grep er dette velkjent. F.eks. Per Olov Enquist gjør ikke annet i sine bøker. En annen forfatter som også er velkjent for å bruke dette fortellergrepet, og som også har lykkes godt med dette, er Gaute Heivoll. I Cecilie Engers tekst om Ellisif Wessel kan man dessuten merke noe av den temperatur som må ha preget dette rivjernet av en kvinne, som fikk til nesten alt hun satte seg fore. Selv da alle var mot henne og det toppet seg rundt rettssaken, klarte hun å stå oppreist. For et mot hun må ha hatt! Hun fortjener virkelig å bli husket for sine bragder! Her blir det terningkast fem! 

Cecilie Enger (f. 1963)

Kerstin Ekman: "Hendelser ved vann"

Om uoppklarte drap og hemmeligheter


Utgitt i Sverige: 1993
Originaltittel: Händelser ved vann
Oversatt til norsk: 2004
Oversetter: Gunnel Malmström
Forlag: Bokklubben (Århundrets bibliotek)
Antall sider: 425
Priser: Nordisk råds litteraturpris, Augustprisen, Svenska Deckarakademins pris

Boka "Hendelser ved vann" er ansett som en av 1990-tallets ti beste bøker, og Kerstin Ekman mottok bl.a. Nordisk råds litteraturpris for den. Boka inngår dessuten blant de hundre bøkene som er valgt ut til Boklubbens "Århundrets bibliotek". Ekman har skrevet mer enn 25 bøker i løpet av sitt forfatterskap, og regnes som en av Sveriges mest sentrale forfattere.

I bokas første del befinner vi oss i en liten bygd i Nord-Sverige på begynnelsen av 1970-tallet. Til Svartvattnet ankommer Annie sammen med sin datter Mia for å arbeide som lærer i et kollektiv. Skepsisen som møter dem fra bygdas innvånere er til å ta og føle på. 

Så skjer det et groteskt dobbeltmord. Et ungt par blir funnet drept ved et vann, og de første øyenvitnene på stedet er nettopp Annie og Mia. Hva har Annie egentlig sett?  Uhyggen senker seg over det fra før av dystre stedet etter dette, og drapene forblir uoppklarte de neste tyve årene. Det hele kommer til å prege Annie resten av hennes liv ...

      "Mia var sammen med henne da det skjedde. Annie hadde prøvd å holde det hemmelig for henne, og hun kunne neppe huske noe av det. Men hun hadde naturligvis hørt snakk om det etterpå, til lede og vemmelse. Når hun sa at hun hadde vokst opp ved Svartvattnet, ropte folk opp. Der! 
       I begynnelsen av syttiårene hadde Svartvattnet vært en døende bygd blant mange andre. Regnet falt i ansiktene rundt valborgsmessebålet. Luften luktet dieselolje. De fylte kaffebokser med oljedynket sakflis og tente på. Veiene glimtet av disse lyktene noen timer en eneste kveld i året. Ellers ingenting. 
      Og siden hadde denne bygda blitt et svart smykke. Synlig. Fylt av kraft." (side 11)

Den dystre stemningen i bygda er satt, og dette forsterkes av at en av mennene i bygda, Johan, slepes til en brønn og senkes ned i denne av Björne og Pekka. Man skjønner at denne bygda ikke lenger er et blivende sted. I alle fall ikke for Johan ... Mange har litt av hvert å skjule, men hemmelighetene forties. Her snakker man ikke tide og utide!

I del to av boka har det gått tyve år. Mia har blitt en voksen kvinne, og Annie har hele livet levd i skyggen av det uoppklarte dobbeltdrapet som hun aldri har ønsket å snakke om. Til slutt skal det bli et nytt drap som fører til at dobbeltdrapet tyve år tidligere omsider blir oppklart.

Denne boka krever virkelig sin leser! Jeg opplevde den som nokså tung å komme gjennom, rett og slett. Jeg kjenner meg derfor ikke helt igjen i beskrivelsen av page-turner-karakter som mange har gitt denne boka. Når det er sagt er jeg imponert både over språket og forfatterens evne til å tegne en uhyggestemning som får selv den lyseste sommerdag til å fortone seg som november-dyster. Uhyggen ligger der hele tiden, og vi skjønner at morderen kan være hvem som helst. I denne 425 siders dystre romanen, som et stykke på vei har en del likhetstrekk med krimgenren, tegner forfatteren et sterkt samfunnskritisk bilde av en bygdekultur som er preget av lukkethet og manglende involvering av nykommere. Mange har ting de ønsker å skjule, og dermed kastes mistanken på flere. På grunn av bokas litterære kvaliteter synes jeg den fortjener terningkast fem!

Helt til slutt har jeg lyst til å sitere fra Bokklubbens presentasjon av boka:

" .... handlingen i Hendelser ved vann, en samfunnskritisk roman som tematiserer vold og død, og som kan leses på mange forskjellige måter og plan: Den kan leses som en spennende kriminalroman, en psykologisk roman om menneskets nattsider, et familiedrama om flere generasjoner, men også som en dannelsesroman eller en kjærlighetsroman."

Kerstin Ekman

Gåte Inga Litimor

Nikolaj Frobenius; "Så høyt var du elsket"

Vakkert-vondt om et far-sønn-forhold


Utgitt: 2011
Lydboka er innspilt: 2011
Oppleser: Mads Ousdal
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 8 t 15 min.

Nikolaj Frobenius (f. 1965) har i årene fra 1986 utgitt en rekke bøker samt skrevet filmmanus til tre filmer (Insomnia, Øyenstikker og En folkefiende). Fra før av har jeg kun lest tre av hans bøker; "Jeg skal vise deg frykten", "Teori og praksis" og "Det aller minste". "Så høyt var du elsket" er basert på forfatterens egne opplevelser i forbindelse med at hans far opplevde å bli mer og mer alderdomssvekket og syk, inntil han døde i mars i år, 94 år gammel. Samtidig er det grunn til å understreke at dette er en roman, en fiksjon, hvor han altså har brukt sine egne opplevelser som bakteppe mens han har skrevet boka. I følge forfatteren var det veldig sårt å skrive denne boka, samtidig som han fullførte den i løpet av rekordtid.

Emil er filmskaper og har et samlivsbrudd bak seg. Han har imidlertid ny kjæreste. En natt blir han oppringt. Faren har fått slag. Dette blir innledningen til en prosess, hvor faren blir stadig dårligere. Men ikke dårlig nok til å få sykehjemsplass. Han har nemlig ikke tilstrekkelig med "poeng" til det. Han er for åndsfrisk, er ikke dement, og dessuten kan han gå på sine egne bein. At han er full av angst og knapt kan sies å fungere, hjelper ikke det minste. Han har ikke nok poeng til å få sykehjemsplass! Foran ham står det nemlig 20 andre pasienter i kø, og det betyr at det må dø anslagsvis 20 pasienter før det er hans tur.

Frobenius harsellerer med byråkratiet rundt eldreomsorgen, uten at boka noen gang blir politisk. Tvert i mot opplevde jeg boka som sår og vakker, brutal og grusom i sin skildring av maktesløsheten og avmaktsfølelsen når man stanger hodet mot en vegg av paragrafer, uten at det er mulig å trenge gjennom. Emil bestemmer seg gang på gang for å være sindig i sitt møte med forvaltningen, men mislykkes igjen og igjen idet sinnet løper av med ham. At faren ikke får sykehjemsplass betyr at Emil må sette sitt eget voksenliv på vent. Det er ganske enkelt ikke plass for at han kan få et liv, fordi oppfølgningen av faren krever alt av ham. Samtidig som dette er en roman om avmakten mot byråkratiet, er det også en roman om det å bli eldre og bli mer og mer hjelpeløs. Og i mellomtiden stiller Emil seg betimelig spørsmålet om hvor syk faren faktisk må bli før det er mulig å få ham inn på et sykehjem ...

Selv om utgangspunktet er litt annerledes i denne boka, minnet den meg sterkt om Ketil Bjørnstads siste bok - "De udødelige". I Bjørnstads bok var det riktignok ikke noe tema at faren skulle på sykehjem. Der var det dessuten sønnen som var lege, mens det i Frobenius´bok var faren som er lege. I begge bøkene er imidlertid noe av grunntonen hvor lite vakkert det faktisk er å bli så gammel at man er avhengig av andre til den minste, lille ting. Når man kanskje for lengst er mett av dage, og egentlig synes det er greit om det hele hadde vært over ...

Denne boka synes jeg er glitrende skrevet! Når jeg vet hva som har inspirert forfatteren til å skrive boka, er jeg full av beundring over hvordan han har bearbeidet stoffet og gjort det til en meget lesverdig roman, som verken er klisjéfylt, banal eller for privat. Ei heller er den for politisk, selv om den er nådeløs i sin kritikk av byrakratiet. Boka er en vakker-vond skildring av forholdet mellom en far og en sønn, som altfor tidlig ble morløs. Da faren tordnet løs på sønnen og spurte ham hvilken nytte han egentlig hadde gjort for seg, mislykket filmskaper som han var idet han laget filmer ingen egentlig ønsket å se, gjorde det vondt. Mads Ousdal er en av mine yndlingsopplesere, og som vanlig gjør han en meget god figur som oppleser! Her blir det terningkast fem!

Nikolaj Frobenius

Gåte Skrømt

Jon Fosse: "Morgon og kveld"

Surrealisme i nynorsk språkdrakt


Utgitt: 2000
Lydboka er innspilt: 2001
Oppleser: Jørgen Langhelle
Forlag: Fono forlag
Spilletid: 3 t 5 min.


I bokas første del introduseres vi for ekteparet Marta og Olai som venter sitt andre barn, etter at de lenge hadde trodd at de kun kom til å få ett barn. Jordmor Anna er tilkalt fordi Marta ventes å føde når som helst. Og så kommer Johannes, den etterlengtede sønnen, til verden! Født inn i en fiskerfamilie, hvor yrkesvalget går i arv uten muligheter for å velge ...

I bokas andre del har det gått mange år. Johannes er blitt en gammel mann, og vi følger ham i hverdagen. Det hander om trivielle hverdagsrutiner som rullingsen og den neste kaffekoppen, om å vende seg til at kona hans nylig har gått bort. Det er aldri de store hendelsene i livet hans - bare de dagligdagse rutinene ...

Så endrer boka karakter. En av hans avdøde venner har kommet for å hente ham, og i en overgangsfase går Johannes rundt og undres over at f.eks. datteren hans, som kommer mot ham på gata, ikke hilser og bare går rett forbi. Hun ser ham ikke. Fordi Johannes er død ... Om det tok litt tid før jeg skjønte dette, tok det definitivt tid før Johannes selv skjønte at han var død. Det er nærliggende å betegne denne delen av boka som temmelig surrealistisk.

Samtidig som denne lille boka egentlig ikke inneholder særlig handling, er det faktisk et helt livsløp som beskrives mellom permene - fra fødsel til død. I begynnelsen må jeg innrømme at alle repetisjonene i teksten var småirriterende og føltes som et paradoks i forhold til den ellers så sparsomme teksten. Og kanskje er ikke Fosses fortellerstil egentlig min greie, selv om jeg opplever språket hans som poetisk og nærmest rytmisk. Stemningene som manes frem er ikke gitt en hvilken som helst forfatter å klare å skape. Like fullt grep ikke denne boka meg på samme måte som "Andvake", og det til tross for at oppleser Jørgen Langhelle leste med all mulig innlevelse i teksten. Noen ganger kan man etterpå lure på om man var i det rette humøret til å lese en såvidt stillestående roman som "Morgon og kveld" tross alt er, men jeg tror ikke at det var dette som ble feil denne gangen. Likevel undres jeg når andre betegner denne boka som noe av det beste de har lest. Mulig dette skyldes at jeg denne gangen hørte på lydbokutgaven i stedet for å lese papirutgaven, og dermed gikk glipp av det intense ved å lese en roman uten punktum - noe som nærmest "tvinger leseren til å lese på innpust, fortløpende og uten stans", for å sitere Dagbladanmeldelsen av 29.08.2000. Jeg gir denne boka terningkast fire. 

Jon Fosse

"The Agronomist" (Regissør: Jonathan Demme)

Unikt portrett: Jean Dominique fra Haiti


Innspilt: 2004
Originaltittel: "The Agronomist"
Masjonalitet: USA. Haiti
Genre: Dokumentar
Medvirkende: Michele Montas, J.J. Dominique, Aboudja, Jean Dominique, Raoul Labuchin
Spilletid: 90 min.

Med ordene "You cannot kill the truth with a bullet", innleder regissøren Jonathan Demme sin dokumentar om den legendariske haitiske frihetskjemperen Jean Dominique (f. 1930 d. 2000), som sammen med sin kone drev Haitis siste frie radiostasjon - Radio Haiti-Inter. Under stadig skiftende regimer ble arbeidet som radioaktivist stadig vanskeligere, og Jean Dominique og hans kone Michele Montanas ble tvunget i eksil flere ganger. Det siste eksilet endte for Jean Dominiques del med at han ble drept. Drapet har aldri blitt oppklart. Selv mente Dominique for øvrig at han ikke var en journalist, men at han ble det etter hvert. For egentlig var han agronom ... Derav filmens tittel.

Filmen består av en rekke intervjuer med Jean Dominique og hans kone - fortrinnsvis under hans siste eksil i USA. Vi får høre om Dominiques engasjement for rettferdighet, spesielt for de fattigste av de fattige. Han kjempet dessuten for demokrati i et land uten særlig demokratiske røtter. Etter hvert ble hans kone en viktig støttespiller i denne kampen. Det spesielle med deres historie er at de fikk holde på så lenge som de gjorde, uten at det ble foretatt formelle forsøk på å stenge radiokanalen. De ble "bare" beskutt av og til ... Etter Dominiques død drev Michele Montanas radiostasjonen videre i ytterligere tre år, før hun måtte gi opp. 

Filmregissøren Jonathan Demme har mange kjente filmer på sin merittliste, mest spillefilmer, men også endel dokumentarfilmer. At han har hatt en spesiell plass i sitt hjerte for Haiti skjønner vi når vi ser at han allerede i 1987 laget filmen "Haiti: Dreams of Democracy". Ved at dokumentaren "The Agronomist" nå er blitt gjort tilgjengelig også for norske DVD-kjøpere, er det å håpe på at flere får innblikk i den unike historien om Jean Dominique. Gjennom å holde historien om slike personer levende, skapes det håp for mange som lever under tilsvarende forhold, hvor menneskerettigheter ikke betyr noe for sittende regime. Fremtiden ser heldigvis atskillig lysere ut for det haitiske folk i dag, enn bare for en håndfull år siden. Like fullt er Haiti et av verdens fattigste land, en situasjon som ikke akkurat ble bedre etter jordskjelvet i 2010. Hjelpearbeidene og oppbyggingen av landet er imidlertid i full gang. Jeg synes filmen fortjener terningkast fem.

Jean Dominique 

Michele Montana

Händel - Water Music - Suite No 3 in G

Versailles 2005

Inspirert av Woody Allens siste film "Midnight in Paris", har jeg gravet frem noen gamle bilder fra Versailles. Bare det faktum at mitt speilreflekskamera ikke hadde rukket å bli en del av mitt liv på den tiden, får meg til å ønske en reprise av besøket i Versailles. Her er i alle fall et lite utvalg av bildene jeg tok under mitt besøk der i 2005. Og til alle som har lyst til å besøke dette fantastiske slottet: Gjør det! Om sommeren! Og regn med at det tar en hel dag! Hvis du ønsker å lese mer om det barokke slottet, som ble bygget av solkongen, Ludvig XIV, anbefaler jeg Wikipedia.

Inngangen til Versailles

Slottet

Slottet

Dekorerte tak over alt!

Spennende å studere gamle kart!

En av slottets mange lysekroner

Kongestol

Speilsalen

Hall of Battles

Marie Antoinette og barna

Marmorplassen

Hageanlegget

Hageanlegget

Pyramidefontenen

Hageanlegget

Dronningens ballsal

På slutten av besøket i Versailles "tordnet" Händels Water music ut over alle høyttalerne, samtidig som alle fontenene sprutet over med vann. Det var rett og slett magisk å gå rundt i hageanlegget - omgitt av barokkmusikk. Her er en liten smakebit fra stykket. 

Miles Davis - Bye Bye Blackbird

Miles Davis - Summertime

"Midnight in Paris" (Regissør: Woody Allen)

En kjærlighets-erklæring til Paris!


Innspilt: 2011
Originaltittel: Midnight in Paris
Nasjonalitet: Spania, USA, England
Genre: Komedie
Skuespillere: Owen Wilson (Gil Pender), Rachel McAdams (Inez), Marion Cotillard (Adriana), Mimi Kennedy (Helen, Inez´mor), Kurt Fuller (John, Inez´far), Michael Sheen (Paul Bates), Alison Pill (Zelda Fitzgerald), Adrien Brody (Salvador Dali), Tom Hiddleston (F. Scott Fitzgerald), Kathy Bates (Gertrude Stein), Carla Bruni (museumsguide), Corey Stoll (Ernest Hemingway)
Spilletid: 94 min.

Gil og hans forlovede Inez har reist fra USA til Paris sammen med Inez´foreldre, som tilfeldigvis har spandert hele gildet på dem. Nokså raskt etter ankomst viser det seg imidlertid at de har svært ulike forventninger til hva Paris har å by på. Mens Inez bare vil shoppe, danse hele natten og generelt ha det moro på det mer lettlivede viset, er Gil mer ute etter Paris´sjel. Han er en suksessfull filmskaper, men har bestemt seg for at det er forfatter han egentlig ønsker å bli. Dette kan ikke Inez forstå - at han vil seg selv så vondt at han ønsker å kaste seg ut i det ukjente all den tid hans filmer gir evig nok med suksess. For ikke å snakke om klingende mynt i kassen ... Som hans vordende fru en gang i fremtiden kan shoppe villt og hemningsløst for!

Etter et par dager støter de på et vennepar av Inez fra USA. Paul er dessuten tilfeldigvis en av Inez´ekskjærester, og, skal det vise seg, fremdeles et menneske hun beundrer dypt. Det er faktisk ikke den ting den brautende Paul ikke er irriterende ekspert på når det kommer til stykket. Kunst, vin, mat, Paris ... det aller, aller meste i grunnen. Og når Gil ikke orker å henge sammen med denne irriterende Paul og hans vellykkede kone Carol, og Inez velger deres selskap fremfor sin vordende ektemanns selskap, er det ikke til å undres over at det går som det går til slutt ...

Mens Inez er ute på nattestid med ekteparet Bates, dras Gil tilfeldigvis mot en svunnen tid. At Paris er magisk etter midnatt, skal han sannelig få oppleve! For mens han sitter på en trapp og ikke aner hvor han befinner seg, hører han at klokka slår tolv. Midnattstimen har begynt! Plutselig står det en nesten hundre år gammel bil foran ham, og et selskapskledd følge overtaler ham til å bli med. Og vips! så befinner han seg i 1920-årenes Paris. Her dukker F. Scott Fitzgerald, Ernest Hemingway, Gertrude Stein, Pablo Picasso og ikke minst vakre Adriana opp. Gil øyner muligheter til å få sin bok vurdert av fantastiske Gertrude Stein, samtidig som han svermer for Adriana. Kveld etter kveld flykter han fra sin samtid for å være sammen med disse menneskene, mens avstanden mellom ham og Inez vokser og vokser ... Når han forsøker å fortelle om det han har opplevd, møter han utelukkende fnysende forakt fra hennes side. Paris-turen skal komme til å forandre deres liv for all fremtid ... 

På DVD-coveret kan man lese følgende: 
"Paris om morgenen er vakker. Paris om ettermiddagen er sjarmerende. Paris om kvelden er fortryllende. Men - Paris etter midnatt er magisk! "Midtnight in Paris" er Woody Allens elegante og sjarmerende kjærlighetshyllest til Paris." Å ja! Jeg er så til de grader enig!

Kanskje påvirkes min vurdering av denne filmen ikke rent lite av mitt eget forhold til Paris, slik at jeg umulig kan bli 100 % objektiv. Bare åpningsscenene i filmen, sekvensene som er valgt - fantastisk! Og rent bortsett fra at Inez, som spilles av Rachel McAdams, kunne ha vært noe mindre melodramatisk, har jeg absolutt intet å utsette på skuespillerprestasjonene. Her har vi for øvrig en komedie som faktisk er morsom uten å ende opp i det hysteriske. Og når mesterlige Woody Allen slår til (heldigvis uten å spille noen rolle selv!), så blir det i tillegg intelligent humor av det også! Når jeg likevel ender med å gi denne filmen terningkast fem (og altså ikke en sekser), så er det fordi historien blir litt i tynneste laget. For jeg tror at når jeg en gang kommer til å se denne filmen igjen, er det primært for å se nydelig filming av Paris, og kanskje ikke i første rekke å gjenoppleve selve historien. Men jeg må legge til: det blir en sterk fem´er!

Inez og Gil sammen med ekteparet Bates i Versailles´hageanlegg

Gil treffer en sjarmerende antikvitetshandler

Gil og Inez - et par fullstendig på kollisjonskurs

Når drømmen er å oppleve Paris i regnvær ...

Midnight in Paris (Guitar background music)

"Bridesmaids" (Regissør: Paul Feig)

Absolutt sjarmerende, men ...


Innspilt: 2011
Originaltittel: Bridesmaids
Nasjonalitet: USA
Genre: Komedie
Skuespillere: Kristen Wiig (Annie), Rose Byrne (Helen), Jon Hamm (Ted), Maya Rudolph (Lillian), Ellie Kemper (Becca), Melissa McCarthy (Megan), Wendi McLendon-Covey (Rita), Michael Hitchcock (Don), 
Spilletid: 125 min.

Annie (i Kirsten Wiigs skikkelse) er midt i tredveårene og har i grunnen mislykkes med det meste i livet sitt. Som om det ikke var nok at hun lever i Milwaukee og heller ikke har lykkes i å kapre en mann for livet, bor hun i et traurig bokollektiv sammen med et søskenpar man ikke skulle tro at det kunne finnes maken til, hun er blakk, jobben sin har hun fått som en vennetjenesteste mellom sjefen hennes og hennes mor, og hun synes nesten kun å være i stand til å treffe menn som bruker henne på verst tenkelige måte. Kan det bli verre? Absolutt! For i løpet av filmen mister hun jobben sin og det traurige søskenparet ønsker at hun skal flytte ut. De synes nemlig at hun er i traurigske laget selv ...

Midt oppi alt dette ønsker Annies beste venninne Lillian at nettopp hun skal være hennes forlover. Men hvordan skal hun klare dette når hun ikke eier nåla i veggen selv? Så dukker plutselig Helen opp. Hun har alt det Annie mangler. Hun er gift, rik, vanvittig vakker ... og fryktelig keen på å bli forloveren til bruden selv ... Sånn sett er hun selve inngrepet på den vakre kvinnen som ingen orker å være venninne med, fordi de alltid vil havne i skyggen av henne. Helen er for øvrig gift med sjefen til Lillians vordende mann. Det bygger seg opp til et sjalusidrama av de helt store, der de to kvinnene - Annie og Helen - konkurrerer om å skape det mest spektakulære bryllupet noen sinne. Spørsmålet er imidlertid hvem som skal betale for gildet. For brudens far nekter ...

På forhånd hadde jeg hørt mye om hvilken fantastisk morsom film dette skulle være. Ikke få jeg kjenner har nesten bokstavelig talt holdt på å le seg skakk fordervet etter å ha sett denne filmen på kino. Selv ble jeg skuffet. Kanskje blir enkelte av de påstått hylende morsomme scenene mindre morsomme og til og med litt "små" på en 50 tommers TV-skjerm? Jeg vet ikke. Det jeg imidlertid erfarte er at mye av humoren gikk rett hjem hos tenåringene i huset, som jeg så denne filmen med. Selv må jeg innrømme at f.eks. prompehumor ikke er helt min greie. Sammenligningen med den mannlige utgaven av samme type film - "Hangover" - synes jeg heller ikke passet, for den filmen er virkelig skrekkelig morsom! Jeg kan ikke huske å ha ledd så mye noen gang, faktisk.

"Bridesmaids" er like fullt en veldig severdig og søt film full av sjarme! Kanskje er min humor litt på utur med de fleste andre når jeg ender opp med å gi terningkast tre. Jeg knekker sammen og tilstår at det først og fremst er det mollstemte som går rett hjem hos meg. Derfor: ta min vurdering for det den er, nemlig først og fremst min personlige oppfatning. For øvrig er det på sin plass å si at det er mye bra musikk i denne filmen!

Alle brudepikene med forlover Annie i forgrunnen

Den absolutt kuleste brudepiken av dem alle!

Den irriterende smellvakre Helen, som forsøker å

overta plassen til Annie

Annie (i Kirsten Wiigs skikkelse)

Anne Karin Elstad: "Fri"

Etterkrigstid i Kristiansund


Utgitt første gang: 2000
Lydboka er innspilt: 2000
Oppleser: Merete Moen
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 11 t, 24 min

I denne siste boka i serien om Julie har Julie forlatt Storvik gård og flyttet inn til Kristiansund. Hun maktet ikke lenger å bo i kårboligen på Storvik, hvor hun ble vitne til at Josteins kone, datteren av bygdas stor-nazist under krigen, støter både Dreng-Anders og Astrid ut fra gården, uten å ta hensyn til vilkårene for overtakelse av odelen. Jostein følger heller ikke opp sine forpliktelser overfor henne. I stedet ser hun hvordan alt hun forbant med gården, gradvis slettes ut, og slukes av nabogården Aas, hvor altså den tidligere nazisten Hallgrim Aas holder til. I denne boka følger vi henne fra midten av 1950-årene og sånn ca. tyve år frem i tid.

I Kristiansund livnærer Julie seg til å begynne med av søm. Hun syr klær til fintfolket i byen, og det går ikke lang tid før hennes ry som syerske fører til fast jobb i en av byens manufakturer. I de påfølgende årene lever hun mye godt kun for barna og barnebarna, og det er ikke få ting hun etter hvert må forholde seg til. Blant annet er hennes vakreste sønn Helge homofil. Christer har slått seg opp som skuespiller på Nasjonalteateret i Oslo, og er etter hvert blitt en profilert kjendis som deltar i byens sosietetsliv. Ekteskapet med kona Eva hangler imidlertid, og når skilsmissen er et faktum og Julie får presentert ulike fakta fra begge ektefeller, gjør hun som mødre alltid har gjort - både før og etter hennes tid: hun fester mest lit til sønnens historie.

Datteren Sunniva er overhode ikke tam, og Julie fortviles mang en gang over hennes ymse innfall. I motsetning til moren blåser Sunniva i hva folk vil si, og lever et liv i tråd med egne behov uten å ta hensyn til folkesnakk og sladder.

Etter hvert må Julie sitte og se på at barna både skifter kjærester, gifter seg, skilles og treffer nye ektefeller, mens hun gremmes og skammer seg på Storvik-familiens vegne. Hun skjønner imidlertid tidlig at dersom hun ikke skal miste kontakten med barna, må hun la enkelte temaer ligge. I stedet forsøker hun å være et solid anker for barnebarna når foreldrene ikke er fysisk eller mentalt til stede for dem. Da Helenes mann Ivar, Julies svoger, dør, blir disse to kvinnene svært viktige for hverandre. Og så spørs det om Julie en gang for alle skal få anledning til å tenke kun på sin egne behov? Ulrik, en lege på stedet, og hun har lenge hatt et godt øye til hverandre, men Ulrik er gift med en pleietrengende kvinne ...

Som jeg tidligere har skrevet om disse bøkene, opplevde jeg de to første bøkene - "Julie" og "Som dine dager er" - som meget gode, mens den tredje boka - "Lenker" - var litt nedtur. Dette inntrykket har for så vidt også vedvart gjennom "Fri". Forfatteren har åpenbart hatt som ambisjon å få med mest mulig norgeshistorie i boka, og alle gjentakelsene fra de tidligere bøkene opplevde jeg som unødvendige og litt irriterende. Det blir for mye oppramsing og lite som minner om stor litteratur. Uansett er jeg glad for at jeg har fått øynene opp for Anne Karin Elstads bøker, og gleder meg til å lese flere av disse i tiden som kommer. Denne bokserien om Julie har vært engasjerende å følge, og jeg skjønner at jeg har mye å glede meg til når det gjelder bokserien om folket på Innhaug, hvor handlingen er lagt til 1800-tallet. Denne siste boka i serien om Julie - "Fri" - fortjener terningkast fire, synes jeg. Og det er vemodig å ta farvel med familien Storvik ...

Anne Karin Elstad

"I am slave" (Regissør: Gabriel Range)

Sjokkerende om moderne slaveri i dagens London


Innspilt: 2010
Originaltittel: I am slave
Nasjonalitet: England
Genre: Thriller/drama
Skuespillere: Wunmi Mosaku (Malia), Isaach De Bankolé (Bah), Lubna Azabal, Yigal Naor (Said), Hiam Abbass, Nonso Anozie (Hana), Nasser Memarzia (Ibrahim), Selva Rasalingham (Amir), Amaar Sardharwalla (Assi), Jameel Sardharwalla (Rami)
Spilletid: 77 min.

Malia vokser opp i en landsby i Sudan, hvor hun er intet mindre enn en prinsesse i sin stamme. Da hun er i 12 årsalderen, blir landsbyen angrepet av en fiendtlig stamme. I kaoset som oppstår blir hun kidnappet og kjørt av gårde sammen med flere andre unge piker.

I første omgang selges Malia som slave til en kvinne (spilt av Hiam Abbas) som ønsker seg gratis hushjelp. Med ansvar for renhold og matlaging tilbringer hun de neste årene av sin ungdom i fangenskap hos denne kvinnen. Hun bor i et primitivt skur på gårdsplassen, og har nesten ikke de mest nødvendige ting, ulønnet som hun jo er. Selv når sjansen til å rømme oppstår, skjønner Malia at hun ikke har noe sted å dra. Grunnet en bagatell bestemmer kvinnen at Malia skal sendes til hennes slektninger i London.

Da Malia ankommer London, kan hun ikke språket og er fullstendig prisgitt sine nye eiere. Passet hennes inndras, og fordi hun ikke kjenner koden til alarmen i huset, er hun i praksis innesperret også her. Hun har ansvar for renhold, matlaging og barnepass i sitt nye "hjem", og har ingen tid til egne private gjøremål. Etter hvert som hun lærer seg språket, får hun så smått kontakt med familiens sjåfør. Han sjokkeres over at hun er slave i huset, men tør ikke å hjelpe henne fordi han er redd for å miste jobben sin. Takket være ham skjønner imidlertid Malia at truslene om å drepe hennes familie i Sudan dersom hun skulle klare å rømme, er og blir tomme trusler. Hun begynner etter hvert å planlegge sin egen flukt.

Parallelt følger vi Malias fars årelange kamp for å finne sin datter, det eneste barnet han har. Aldri gir han opp å finne henne i live ...

Filmen "I am slave" er basert på den britiske skuespilleren Mende Nazers historie. Selv er hun en tidligere slave fra Sudan, og etter at hun ble fri, har hun engasjert seg i kampen for menneskerettigheter. Det er en utrolig sterk historie vi blir vitne til i denne filmen, som altså handler om moderne slaveri. Selv har jeg tenkt at dette først og fremst skjer i forbindelse med trafficking og sex-handel, og at den form for slaveri som Malia ble utsatt for, for lengst er avskaffet. Det er imidlertid anslått at det i dag lever om lag 5000 kvinnelige slaver under lignende forhold som Malia bare i London. "I am slave reveals the shocking truth that if you´re living in London today, you could be living next door to a slave" står det på DVD-coveret.

DVD´en "I am slave" er flunkende ny på det norske DVD-markedet, men det er merkverdig lite å finne om filmen på norske nettsider. Jeg håper imidlertid at flere blir oppmerksom på denne filmen og dens innhold, som det faktisk er viktig at flere får øynene opp for! Jo mer kunnskap som spres om denne formen for slaveri, jo vanskeligere vil det bli for mennesker som driver med slikt slavehold å holde dette skjult for omverdenen!

Her blir det terningkast seks!

"Miral" (Regissør: Julian Schnabel)

Palestina-Israel-konflikten fra 1948 til 1991


Innspilt: 2010
Originaltittel: Miral
Nasjonalitet: Israel, India, Italia, Frankrike
Genre: Drama
Skuespillere: Willem Dafoe, Freida Pinto, Hiam Abbass, Alexander Siddig, Vanessa Redgrave, Yasmine Elmasri, Omar Metwally
Spilletid: 112 min.
Basert på Rula Jebreals bok "Ørkenblomsten"

I filmen "Miral" følger vi starten på Palestina-Israel-konflikten fra 1948 og frem til 1991, hele tiden sett fra palestinernes side. Barnehjemmet Dar Al-Tifel drives av Hind Husseini, og til dette hjemmet kommer både foreldreløse barn og barn av foreldre som ikke ser seg i stand til å klare oppdragelsen av sine barn på egen hånd.

Mirals mor Pinto flykter fra en voldelig stefar som misbruker henne og søsteren seksuelt. Hun kommer egentlig aldri over dette, og selv om hun senere gifter seg og får datteren Miral, blir hun aldri lykkelig. Til slutt tar hun sitt eget liv. Miral vokser derfor opp uten mor, og faren beslutter etter hvert at hun skal plasseres på Hinds barnehjem.

Miral er en vakker, ung kvinne, som en dag forelsker seg i den politiske aktivisten Hani, og dermed må hun ta et valg: skal hun kjempe for sitt folks fremtid eller holde fast ved det Hind har lært henne, nemlig at fremtiden og landets fred kun kan sikres gjennom utdanning?

Da jeg i sin tid leste boka "Ørkenblomsten", som denne filmen er basert på, reagerte jeg på den noe ensidige fremstillingen av Palestina-Israel-konflikten. Dersom jeg hadde oppfattet at denne filmen var basert på "Ørkenblomsten", tror jeg derfor at jeg kanskje ville ha avstått fra å kjøpe den. Når det er sagt er den absolutt severdig! Men jeg hadde ikke trengt å få historien servert to ganger.

De mer kjente skuespillerne Willem Dafoe og Vanessa Redgrave opptrådte kun i noen mindre sekvenser i filmen, og akkurat dette skuffet meg i og med at de begge har blitt brukt nokså mye i markedsføringen av denne filmen. For øvrig vil jeg fremheve Hiam Abbass som spiller Hind, en skuespiller jeg tidligere har sett i filmen "Sitrontreet". Hun er fantastisk både i rollen som Hind i "Miral" og som enken Salma i "Sitrontreet"! Ut fra en helhetsvurdering ender jeg opp med å gi denne filmen terningkast fire. Det som trekker ned er at historien er noe banal og ensidig fremstilt, mens det som trekker opp er gode skuespillerprestasjoner og realistiske kulisser. Filmen (og boka) er for øvrig basert på en sann historie.

Hind og barnehjemsbarna

Skuespillerne Vanessa Redgrave, Hiam Abbass og Willem Dafoe

Miral og aktivisten Hani

Miral