Bergen 2011

Forrige helg var jeg i Bergen, byen jeg bodde i under studiene. Her er et knippe av bildene jeg tok. 

Bybanen med Florida i bakgrunnen

Nygårsbrua

Grieghallen

Lille Lungegårdsvann

Sentrum av Bergen

Parken ved Lille Lungegårdsvann

Ole Bulls Plass

Bryggen

På Elisabeth Gallefoss´ healing-utstilling

Audun Hetland gallerier

Fra Kirkens Bymisjons Kafe Magdalena

Lekker grafitti

På Høyden

Nygårdsparken

Parken ved Zoologisk museum

Zoologisk museum

Sydneshaugen

Johanneskirken

Sånn som dette er det bare i Bergen!

Koselige smug nedenfor Dragefjellet

Dragefjellet, juridisk fakultet

Et regntungt Bergen

Denne dagen lå tåka tett over åskammene

"Beautiful Boy" (Regissør: Shawn Ku)

En tankevekkende og viktig film om å være foreldre til et barn bak en skole-massakre!


Innspilt: 2010 
Originaltittel: Beautiful Boy
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Maria Bello (Kate Carroll), Michael Sheen (Bill Carroll), Alan Tudyk (Eric), Moon Bloodgood (Trish), Kyle Gallner (Sam Carroll), Meat Loaf (motell-eieren), Cody Wai-Ho Lee, Austin Nichols
Spilletid: 96 min.

Kate og Bill Carroll har kun et barn - sønnen Sam, eller Sammy som de kaller ham. For ca. ett år siden flyttet Sammy hjemmefra for å begynne på college. De håper og tror at han trives, men mens faren registrerer at gutten har blitt noe mer stille, forholder moren seg til at alt er som det pleier.

En kveld ringer Sammy hjem. Moren babler i vei om ferieplanene deres, og registrerer ikke at sønnen ikke er helt seg selv. Dagen etter er det en eneste sak som dominerer nyhetsbildet: en skolemassakre som har funnet sted nettopp på den skolen sønnen deres går. Massakren betegnes som en av USAs verste, med over 20 drepte studenter. Drapsmannen, også han en student ved skolen, ender massakren ved å ta sitt eget liv.

Kate forsøker å komme i kontakt med Sammy gjennom dagen, men oppnår ingen kontakt. En gryende angst er i ferd med å våkne i henne. Kan Sammy være en av de drepte? Da politiet ut på ettermiddagen samme dag dukker opp utenfor deres hjem, fjernes en hver tvil om at deres eneste sønn ikke lenger er i live. Men dette er ikke alt. Det var Sammy som drepte studentene ...

Hvordan kan livet fortsette etter en så grusom hendelse? I første omgang nekter Kate å innse at det faktisk er hennes sønn som står bak den uhyrlige handlingen. Det hele må være en misforståelse. Like fullt går realitetene opp for henne i all sin gru nokså snart. Ikke minst da huset deres omringes av pressefolk ... De skjønner nokså raskt at de rett og slett ikke kan fortsette å bo der, og flytter midlertidig inn hos Kates bror. Etter hvert skjønner også Bill at det er viktig å gå ut med en beklagelse, slik at de sørgende ikke skal tro at de ikke har tanke for ofrene bak sønnens massakre. I mellomtiden opplever Trash, den fem-seks-årige sønnen til Kates bror, å bli trakassert i barnehagen fordi han er fetteren til monsteret Sam Carroll.

Spekulasjonene i media om hvilken rolle foreldrene har spilt for å frembringe et slikt monster av et barn, florerer. Og mens ekteskapet deres går sin skjeve gang, der de hele tiden er i utakt i forhold til hverandre og sin måte å håndtere sorgen på, begynner de faktisk å lure selv også. Kunne de ha avverget dette? Var det ikke noen tegn de burde ha sett tidligere, og som kunne ha avverget det som skjedde? Hva med samtalen de hadde med sønnen dagen før ugjerningen. Prøvde Sammy egentlig å fortelle dem noe? Mens Kate altså plapret i vei om seg og sitt, alvorlig opptatt som hun var av familiens neste ferieprosjekt? Da det hele kuliminerer i en heftig krangel med gjensidige beskyldninger om hvem som gjorde hva - for ikke å snakke om hvem som ikke gjorde nok - er spørsmålet om ekteskapet i det hele tatt står til å redde ... Og da Bill forsøksvis tar opp jobben sin igjen, og opplever at kollegaene stirrer på ham, som om han var en gullfisk i en bolle, skjønner han at ikke kan fortsette i dette firmaet ... Særlig ikke da det går opp for ham at heller ikke sjefen er overbegeistret for at han er tilbake, fordi han faktisk er en belastning for firmaets omdømme.

Dersom det ikke hadde vært for at Norge nylig har opplevd en massakre selv, ville jeg ha tenkt at omverdenens behandling av foreldrene til gutten som begikk skolemassakren, er typisk amerikansk. Nå er jeg ikke sikker lenger. Tvert i mot tenker jeg at denne filmen viser nettopp hvordan det er når noen opplever at det barnet de har oppdratt og elsket over alt på jord, begår en handling så uhyrlig at det skaper sjokkbølger ikke bare i det landet dette finner sted, men faktisk i en hel verden.

I historien som fortelles i denne filmen, står vi overfor en helt normal familie hvor foreldrene ikke har mishandlet sin sønn - verken fysisk eller psykisk. Som de fleste foreldre finner de like fullt et lass av ting de kan bebreide seg selv for at de ikke gjorde bedre eller annerledes, men uten at vi dermed snakker om en dysfunksjonell familie av verste sort. De fleste normale mennesker leter som regel etter det normale - ikke det unormale, og sånn sett er det ikke så rart at disse foreldrene ikke fanget opp nøyaktig hvor dårlig fatt det var med sønnen deres, som jo heller aldri ba om hjelp. Like fullt straffer samfunnet foreldrene til gutten så hardt at livet deres rakner fullstendig. Ikke kan de fortsette å bo i sitt hjem, ikke kan mannen fortsette i sin jobb, og selv moren opplever at hun i sin jobb som freelance korrekturleser utsettes for snoking i privatlivet deres. De har blitt en ting som alle mener de er i sin største rett å mene noe om - uavhengig av hvem de egentlig er. Eller var ... Denne filmen er tankevekkende på en slik måte at den burde vekke bred samfunnsdebatt. Ikke bare om hvordan samfunnet behandler foreldre av massemordere, men generelt om hvordan foreldre av barn som har gjort noe galt behandles. Noen ganger handler det rett og slett "bare" om at barnet er psykisk syk og dermed ikke skjønner konsekvensene av egne handlinger ... uten at foreldrene kan bebreides med en slik kraft som vi ser i denne filmen.

Skuespillerprestasjonene til Maria Bello og Michael Sheen er ypperlige. Historien i filmen er interessant og tankevekkende og den gjorde et sterkt inntrykk på meg. Foreldrenes reaksjoner på hva deres eget barn kan prestere av uhyrligheter, dukker for tiden opp i mange sammenhenger, bl.a. i den nylig oversatte boka "Vi må snakke om Kevin" av Lionel Shriver. Jeg tror ikke denne filmen er vist på kino i Norge, men det burde den absolutt ha vært! For dette er en film som hele Norge hadde hatt godt av å se nettopp nå! Her blir det terningkast fem!

Sammy Carroll - en helt normal gutt?

Sorg og skyldfølelse splitter ektefellene

Hvis ikke kjærligheten er nok - hva kan da redde dem?

Marianne Fredriksson: "Simon og eiketrærne"

ch

Utgitt første gang: 1985
Originaltittel: Simon och ekarna
Oversatt: Gunnel Malmström
Lydboka er innspilt: 2006
Oppleser: Katja Medbøe
Forlag: Fono forlag
Spilletid: 11 t 33 min. (papirutgaven: 352 sider)

"- Bare en vanlig jævlig eik, sa gutten til treet. - Snaue femten meter høy, det er ikke mye å være kry av. 
- Og ikke er du hundre tusen år heller. 
- Snaut hundre, sa han og tenkte på farmoren sin, som var nærmere nitti og bare en vanlig gnålete kjerring. 
Navngitt, oppmålt og sammenlignet fjernet treet seg fra gutten. 
Men fremdeles kunne han høre at det sang i den store kronen, vedmodig og bebreidende. Da grep han til vold og pælmet den runde steinen, som han så lenge hadde spart i bukselommen, rett inn i stammen.
- Nå tenker jeg du holder kjeft, sa han. 
I samme øyeblikk ble det store treet taust, og gutten, som visste at noe vesentlig hadde skjedd, svelget klumpen i halsen og ville ikke kjennes ved sorgen." (side 7)

Slik innledes boka om Simon og eiketrærne, som så mange har trykket til sitt bryst og erklært som noe av det beste de har lest noensinne - en bok Marianne Fredriksson (født i 1927, død i 2007) skrev i godt moden alder. Innledningen bærer bud om noe nærmest poetisk, og det er vel blant annet dette som har gjort at så mange elsker denne boka.

Simon Larsson vokser opp som adoptivsønn av Erik og Karin. Senere viser det seg at hans mor - Karins søster - ble besvangret av en jødisk spillemann. Naiv som hun var trodde hun lenge at hennes romanse med denne spillemannen var en slags drøm, og hun skjønte ikke før barnet var nesten fullbårent at hun faktisk var gravid. Siden hun ikke var gift, måtte hun gi fra seg barnet, og hennes barnløse søster fremsto dermed som et godt alternativ for sønnen hun etter hvert fødte.

Vi befinner oss i Gøteborg før, under og etter andre verdenskrig. Selv om Sverige ikke deltok i krigen, kunne jødehatet merkes svært godt også der. Simon vokser opp med bevissthet rundt at han er av jødisk avstamning, men det er først etter at han møter Isak, som også er jøde, at han blir mer bevisst sin egen opprinnelse. Isak kommer fra Berlin, og har så vidt unnsluppet nazistene.

Vi følger Simon og Isak fra de er i tiårsalderen og frem til de er rundt tredve år gamle. Der Isak tilsynelatende meget lett forserer de utfordringer han står overfor gjennom livet, strever Simon mer med å finne et slags fotfeste for sin egen identitet. Mye faller riktignok på plass den dagen han endelig får vite hvem hans mor og far var, skjønt vissheten om at hans mor ikke ville ha ham, plager ham sterkt. Underveis skjer merkelige ting, og noen ganger er det vanskelig å skille det virkelige fra det uvirkelige. Simons utvikling forvanskes av problematiske følelser som misunnelse og sjalusi mht. hva Isak får til med sitt liv, og som han selv ikke mestrer. Isak er født inn i en overklassefamilie hvor mye tas som selvsagt, mens Simon har vokst opp under nokså enkle kår. Men på tross av alle ulikhetene dem i mellom, er de nærmest som brødre å regne. Vi blir også vitne til hva litt for tette bånd mellom adoptivmoren Karin og Simon gjør med ham i hans løsrivelsesprosess.

Denne boka er svært vakker og vár, og er nydelig skrevet! Samtidig som det fortelles om mange hverdaglige trivialiteter, er det både dybde og mange lag i historien - så mange at jeg er sikker på at man kan lese denne boka flere ganger og stadig oppdage nye sider ved den. Katja Medbø var absolutt den rette til å lese denne boka! Jeg tror ikke dette er siste gangen jeg leser den - særlig ikke fordi jeg nettopp har kjøpt papirutgaven som akkurat nå selges for 59 kroner (innbundet) i Bokklubben. I mellomtiden kom jeg over lydbokutgaven på biblioteket og valgte derfor å høre på lydboka i stedet. Her blir det terningkast fem!

Boka er filmatisert.

Andre bokbloggere som har skrevet om bok:
Kleppanrova 
Ellikkens bokhylle

Marianne Fredriksson

Auschwitz-Birkenau (2007)

For en del år siden besøkte jeg Auschwitz-Birkenau. Jeg har lyst til å dele noen av bildene jeg tok i den forbindelse, med dere. For å forsterke stemningen på stedet, har jeg valgt å vise dem med sepia-effekt.

"Vi ses igjen barn" (Regissør: Louis Malle)

Frankrike i 1944


Innspilt: 1987
Originaltittel: Au revoir, les enfants
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama
Skuespillere: Gaspard Manesse (Julien Quentin), Raphaël Fejtö (Jean Kippelstein alias "Jean Bonnet"), Francine Racette (Juliens mor), Stanislas Carré de Malberg (Juliens eldre bror), Philippe Morier-Genoud (Fader Jean), François Berléand (Fader Michel), François Negret (kjøkkenhjelperen), Peter Fitz (Muller), Irène Jacob (Mademoselle Davenne)
Spilletid: 104 min.

Handlingen i filmen foregår over noen få uker vinteren 1944. Elleveårige Julien er en av mange barn av velstående parisiske familier som sendes på internatskole på landet, sånn for sikkerhets skyld under en kritisk fase av andre verdenskrig. Han hater å måtte gi avkall på sitt privatliv og sine privilegier, og må ufrivillig friste en tilværelse sammen med andre gutter på internatskolen, hvor ingen har eget rom men må sove sammen på en svær sovesal. Indrejustisen blant guttene er beinhard, og her er det ikke plass for pingler. De blir i så fall lett offer for trakassering.

Julien har problemer med å tilpasse seg i begynnelsen, og plages av episoder med sengevæting, som han forsøker å skjule så godt det lar seg gjøre. Det skal lite til for å bli gjort til latter blant guttene, og alle prøver så godt de kan å spille at de er tøffere enn tøffest.

En dag ankommer Jean Bonnet. Han er nokså sky og går mye for seg selv. Det som imidlertid skinner gjennom er at han er meget begavet i nær sagt alle fag, og at han i tillegg er en meget habil pianospiller. Julien er svært nysgjerrig på Jean, og denne nysgjerrigheten trigges ytterligere av at Jean svarer nokså svevende de gangene han spør ham om familien hans. Julien finner etter hvert ut at Jean egentlig heter Jean Kippelstein og er jøde. Etter først å ha tatt avstand fra ham fordi det er lite populært å være flink, oppstår det under tiden sterke vennskapsbånd mellom de to guttene.

De velstående guttene på skolen selger matvarer de får hjemmefra til kjøkkenhjelperen, som selger disse varene videre på svartebørsen. På den måten sper han på sin nokså tarvelige lønn, og får råd til å holde seg med en kjæreste. En dag blir han imidlertid tatt, og i den forbindelse mister han jobben. For å slippe å bli stående fullstendig på bar bakke, ser han ingen annen utvei enn å alliere seg med nazistene. Det skal bli skjebnesvangert for Jean Kippelstein og en liten håndfull jøder som skolens rektor har holdt skjult for tyskerne ... At kjøkkenhjelperen i det hele tatt kjenner til at det befinner seg jøder på skolen, skyldes en uskyldig kommentar fra Julien ved en tidligere anledning.

Denne prisbelønte filmen er basert på Louis Malle´s egne traumatiske opplevelser fra andre verdenskrig. Filmen anses som en av Malle´s viktigste og mest verdsatte filmer. Malle rakk å lage om lag 20 filmer før han døde i 1995, og fra før av tror jeg at jeg kun har sett Damage - også det en film av ypperste klasse. "Au revoir, les enfants" er selvfølgelig nevnt i "1001 filmer du bør se før du dør", og her er nettopp filmens selvbiografiske trekk trukket frem.

De katolske internatguttene har knapt skjønt alvoret bak antisemittismen før det er for sent, og den dagen Jean og de andre jødiske guttene hentes av Gestapo blir skjellsettende for all fremtid. Så skjellsettende at Malle for egen del laget dette mesterverket av en film og sånn sett udødeliggjorde sin egen historie. Guttene spilte sine roller helt ut til fingerspissene troverdig, og filmen viser også hvilket eksentrisk miljø som dannet seg på den isolerte skolen, hvor kun flyalarmene bidro til å bryte de daglige rutinene. Dette er en film som gjorde et sterkt, sterkt inntrykk på meg! Jeg må også nevne at nydelige Irène Jacob dukket opp i en liten birolle som pianolærerinne. Hun debuterte faktisk i denne filmen. Jeg synes filmen fortjener terningkast fem. Et sterkt et ...

Avskjedsscenen mellom Julien og hans mor

Jean Bonnet, den nye gutten i klassen

På sovesalen

Et tyskokkupert Frankrike

Jean Bonnet hos pianolærerinnen Davenne

Åge Grønning: "Og stjernens navn er Malurt"

Spennende om myte-omspunnet stjerne


Utgis i november/ desember 2011
Forlag: Bokforlaget Publica
Antall sider: 320
Boka er mottatt fra forfatteren

Denne boka kommer først ut i november/desember i år, og jeg har fått den tilsendt fra forfatteren. Tidligere har jeg nemlig omtalt hans debutbok "Sannheten", som er en satirisk roman om Jehovas vitner.

Handlingen i "Og stjernens navn er Malurt" er lagt til Bergen, så da jeg reiste av gårde til Bergen torsdag ettermiddag, falt det nokså naturlig å plukke den med seg i forbifarten. Allerede mens jeg satt på Gardermoen og ventet på flyavgang til Bergen, var jeg godt i gang med boka, som omhandlet en hel masse kjente steder; Torgallmenningen, Ole Bulls Plass, Wesselstuen etc., etc.  Nostalgisk for meg som har bodd i denne byen i syv år av mitt liv ...

I første kapittel introduseres vi for Viggo Østvold, som en kort stund opptrer som jeg-person i boka. Nokså snart skifter perspektivet til "han", og dermed kan vi også følge de andre personene i boka, uten at Viggo er med. For noen år siden studerte Viggo juss uten å avlegge noen form for eksamen. I stedet endte han opp som sjåfør i Posten, og der har han blitt siden. Mens han står og blar i en bok om en myteomspunnet stjerne i en bokhandel, støter han plutselig på Britt Hovden, en kvinne han møtte på et Qi Gong-kurs for mange år siden. Allerede den gangen følte han seg tiltrukket av henne, men han turte vel egentlig aldri å gjøre noe fremstøt.

Møtet med Britt skal vise seg å bli et vendepunkt i Viggos liv. Fra å ha levd et heller anonymt og nokså alminnelig liv, snus det meste på hodet i tiden som kommer. Britts far døde for en tid tilbake, og blant etterlatenskapene hans kom Britt over et dokument som har med rikets sikkerhet å gjøre. Det var aldri meningen at hennes far skulle få tilgang til dette dokumentet, og dette kostet ham antakelig livet.

På tross av alle forholdsregler Britt tar i sitt møte med Viggo, går det nokså raskt opp for dem at de holdes under oppsyn og forfølges fra flere kanter, men av hvem? At det hele har med Planet X og en nært forestående kataklysme (stor global katastrofe) å gjøre, som det i første omgang er mayaene som har spådd skal skje i slutten av 2012, er imidlertid rimelig sikkert. Videre at noen få utvalgte er prioritert å skulle bli reddet, mens resten av befolkningen mest sannsynlig går den sikre død i møte ... Og at det er av største viktighet for myndighetene å forhindre at dette kommer ut ... Dermed starter en jakt på liv og død. Har de i det hele tatt en sjanse til å unnslippe?

Boka er spennende og plottet svært interessant. Særlig fordi det meste er forankret i virkelige hendelser, men dog fortolket på en annen måte enn det vi er vant til. Som at klimakrisen er en bløff og at årsaken til ekstremværet vi har blitt vitne til i de senere årene, er en planet på vei mot jorda og ikke global oppvarming. Og at det ligger en skjult plan bak oppbygging av ulike matvarelagre rundt forbi, bl.a. på Svalbard ... Selv om boka er på over 300 sider, tok det meg mindre enn 1 1/2 døgn å lese denne boka - selv om jeg samtidig var meget opptatt og egentlig ikke hadde særlig mye tid til å lese. Jeg måtte lese videre! Boka var virkelig spennende!

Det som imidlertid trekker helhetsinntrykket av boka ned, er det språklige. Boka kunne ha tjent på at det hadde vært lagt mer arbeid ned i en språkvask. Nå er nok jeg i overkant pirkete når det gjelder det språklige, og det er slett ikke sikkert at særlig mange vil irritere seg over de samme tingene som jeg gjorde. En ting er at det bommes på bruk av "da" og "når", men det som kanskje var enda mer irriterende var en tidvis overdreven bruk av enkelte adjektiver og metaforer. F.eks. brukes begrepet paradigmeskifte i så mange sammenhenger at ordets egentlige betydning mister sin kraft. Setninger som "Han begynner å betvile sterkt hele oppdraget" er heller ikke gode. Videre blandes bruken av presens og fortid - ofte i samme avsnitt. Her burde forfatteren ha bestemt seg for om han ønsket å skrive i det jeg pleier å betegne som dramatisk presens, hvor vi som lesere nærmest sitter på skulderen til hovedpersonen og er med i handlingen, eller om han ønsket å skrive i fortid, slik de fleste forfattere foretrekker (antakelig fordi dette er enklest).

Når jeg skal bedømme boka under ett, hvor altså handlingen trekker opp, mens det språklige trekker ned, pleier dette å bli en vurdering mellom terningkast tre og fire. Dette er for øvrig en bok lesere med sans for mystikk og konspirasjonsteorier kan komme til å trykke til sitt bryst!

Åge Grønning

"Alle årets dager" (Regissør: Alain Corneau)

Historisk drama fra 1600-tallets Frankrike


Innspilt: 1991
Originaltittel: Tous les matins du monde
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama
Skuespillere: Jean-Pierre Marielle (Monsieur de Sainte Colombe), Gérard Depardieu (Marin Marais), Anne Brochet (Madeleine), Guillaume Depardieu (den unge Marin Marais), Carole Richert (Toinette)
Spilletid: 110 min.
Vinner av syv Oscars!

Marin Marais (f. 1656 d. 1728) var en kjent fransk komponist og cellist, som gikk i lære hos mesteren Monsieur de Saine-Colombe i en kort periode av sitt liv. Denne filmen handler bl.a. om hvordan det gikk til at han ble tatt opp som elev hos den sky einstøingen og cellist-mesteren de Sainte-Colombe.

Den dagen Monsieur de Sainte-Colombe mistet sin kone, sluttet han å bry seg om hva som skjedde rundt ham. Han mistet interessen for det sosiale liv, og hadde det ikke vært for døtrene Madeleine og Toinette, hadde han nok for alltid meldt seg ut av samfunnet for øvrig, kun oppslukt av sin cello fra morgen til kveld.

Fordi de Sainte-Colombe øvet på sin cello absolutt hele tiden, ble hans evner til å traktere dette instrumentet helt emminent. De få gangene han holdt konserter, kom folk fra fjern og nær for å høre hans vakre spill. Forsøk fra Ludvig XIV på å få ham til hoffet, mislyktes hver gang. Etter hvert lærte han døtrene sine å spille cello, og de tre - faren og hans døtre - holdt konserter en gang for hver årstid.

En dag dukker den unge Marin Marais opp hos mesteren. Han har blitt kastet ut av et guttekor fordi han har kommet i stemmeskiftet og ikke lenger duger til å synge sopran. Nå ønsker han å lære å spille cello av den store mesteren. Imidlertid avviser mesteren ham i første omgang, fordi han ikke er interessert i å lære opp en som kun har ett mål for øye: å underholde kongen av Frankrike ved hans hoff. Dersom han skal ønske å lære ham opp, må han være genuint opptatt av musikken og den alene. Etter mye om og men blir imidlertid Marais tatt opp som elev av mesteren, og de to utvikler et spesielt forhold. Hadde det ikke vært for at Marin Marais kaster sine øyne på mesterens døtre - i første omgang Madeleine - ville dette samarbeidet antakelig har endt mer fredfullt enn hva det gjorde ... Til slutt må nemlig Marin Marais velge mellom en karriere som musiker og kjærligheten.

Filmen er basert på en del av Marin Marais livshistorie, dvs. i all hovedsak i den perioden hvor han gikk i lære hos mesteren de Sainte-Colombe. I første rekke er dette en stemningsfull film full av vakker musikk og estetikk. Like fullt var den noe langtekkelig og tidvis faktisk kjedelig. Jeg får ikke helt tak på hva det var jeg syntes ikke fungerte helt. Kanskje var det alle de undertrykte følelsene som aldri kom helt til overflaten. Selv romansen mellom den unge Marin Marais og Madeleine manglet gnist, til tross for at Guillaume Depardieu som altså spilte komponisten som ung mann, var vidunderlig skjønn, og Madeleine tilsvarende henrivende vakker. Marin Marais den eldre - spilt av Gérard Depardieu - var i grunnen bare livstrett og fjern. Det eneste som så ut til å fungere i hans liv til slutt, var hans evne til å trylle frem de vakreste toner fra sin cello. Så mange forventninger, så mange unge liv som på mange måter bare ebbet ut uten å bli forløst på noe vis ... Denne filmen hadde jeg mange forventninger til, både pga. alle Oscar-statuettene den har vunnet og pga. skuespillerne, men jeg ble dessverre skuffet. Her blir det terningkast fire. 

Den store cellist-mesteren lærer sin datter Madeleine å traktere celloen

Guillaume Depardieu som Marin Marais den yngre

Det oppstår en romanse mellom Madeleine og Marin Marais

Gérard Depardieu som Marin Marais den eldre

Visdomsord fra Kina

Bokas tittel: Tao Te Ching
Utgitt første gang i Norge: 2010
Forlag: Cappelen Damm
Oversatt: Bente Lohne
Gjendikter: Åse-Marie Nesse
Antall sider: 208

For en tid tilbake fikk jeg sterkt anbefalt boka "Tao Te Ching".  Foranledningen var at jeg hadde begynt med Qi Gong ... 

Foreløpig har jeg ikke hatt all verdens tid til å sette meg inn i boka, men kan nevne at den regnes som en av de viktigste tekstene i kinesisk kultur, og taoismens store klassikere. Boka inneholder - for å sitere Bokklubben - "en frodig samling av gamle ordtak og visdomsperler med kommentarer.

Med en noe spesiell bakgrunn ønsker jeg å sitere kapittel 60 i dette prakteksemplaret av en bok, som jeg har en sterk mistanke om kommer til å få stor betydning for meg i fremtiden. 

Å styre et stort rike   

er som å koke en liten fisk: 

det er best å gå varsomt frem. 

Om den vise tar Tao til hjelp 

vil det onde tape sin kraft; 

og han kan ikke skade andre. 

Bare den som har te 

finner indre ro.