Rundreise i Spania - 09 Guernika (eller Gernika-Lumo)

Guernica var ett av punktene på programmet i forbindelse med min manns og min rundtur i Spania tidligere i sommer. Dersom det er interessant å se hele reiseruta vår, kan man klikke på denne linken.

Jeg antar at mange kjenner historien om Guernica og dens betydning i Baskerland gjennom århundrer. I nettopp denne byen og under et helt spesielt eiketre møttes baskiske ledere til samlinger når viktige beslutninger skulle treffes. Helt frem til den fatale dagen i slutten av april 1937, da Franco ofret byen for at nazistene skulle få øve seg på å gjennomføre massive bombeangrep fra fly ... Byen ble så ødelagt at den aldri siden skulle gjenoppstå som senter for baskerne. Ødeleggelsene inspirerte Picasso til å male sitt berømte maleri Guernica, som i dag kan beskues på museet Reina Sofia i Madrid. Dette maleriet har jeg vært så heldig å få se en gang, og så fascinert ble jeg at dette maleriet - selvsagt i form av en plakat - henger på vårt kjøkken den dag i dag.

Picasso selv sa om verket, mens han arbeidet på det (kopiert fra Wikipedia):

«Den spanske striden er reaksjonens kamp mot folket, mot friheten. Mitt hele kunstnerliv har vært en evinnelig kamp mot reaksjonen og kunstens død. Hvordan kunne noen da et øyeblikk tenke seg at jeg ville samstemme i reaksjon og død? . . I dette arbeidet, som jeg vil kalle «Guernica», og i alle mine senere arbeider har jeg lagt inn min avsky for den militære kasten som har senket Spania i et hav av lidelse og død»

Historien om det som skjedde i Guernica er for øvrig nydelig fortalt av forfatteren Dave Boling i boka "Guernica". Den jødiske forfatteren Chaim Potok skriver også om hendelsen i sin bok "Davitas harpe". Dersom man ønsker å sette bombingen av Guernica inn i en større kontekst, anbefales for øvrig Antony Beevors bok "Kampen om Spania", som handler om den spanske borgerkrigen.

Guernica er selvsagt gjenoppbygget, men fremstår i dag som en nokså kjedelig by. Det som imidlertid er interessant å få med seg, er restene av det gamle eiketreet som er bygget inn i en paviljong. Stedet valfartes av baskerne i dag. Paviljongen ligger rett ved den vakre Europaparken, som det fint går an å kombinere å få med seg dersom man først har funnet frem til Guernika. Det gjorde i alle fall vi. For øvrig bor det litt i overkant av 16 000 mennesker i Guernica i dag - i byen som ble grunnlagt i 1366.

Vi plasserer Gernika-Lumo på kartet

På vei til Gernika kom tåken sigende. Baskerland ligger i et fjellområde hvor denne værtypen visstnok dominerer nokså ofte.

Trolsk stemning over Baskerland

Idet vi kjørte inn i byen, skjønte vi fort hvorfor denne byen gjennomgående blir beskrevet som stygg.

Men virkeligheten er sjelden svart-hvitt, heldigvis.

Fargerik grafitti med slagord

Vi satte fra oss bilen rett utenfor Europaparken, og deretter spaserte vi gjennom parken og frem til den berømte eika.

Dette monumentet er satt opp for å minnes de falne under andre verdenskrig

En vakker park!

Baskerne valfarer stedet hvor den 300 år gamle eika, som i dag er forsteinet etter 

bombeangrepet 26. april 1937, står. Eika anses som symbolet på det baskiske folks gamle røtter.

Skulpturene i Europa-parken

Etter endt besøk i Guernika, gikk turen videre til Bilbao ... 

Rundreise i Spania - 08 Monestir de Montserrat

I denne artikkelen skal jeg ta for meg Monestir de Montserrat, som er ett av stedene min mann og jeg besøkte på vår rundtur i Spania i sommer. Tidligere har jeg tatt for meg flere andre steder, og planen er at jeg skal lage en artikkel om hvert enkelt sted vi besøkte.

Montserrat er et benidiktinerkloster som ligger oppe i Montserrat-fjellet et lite stykke vest for Barcelona. Montserrat må ikke forveksles med en karibisk øy med samme navn, eller byen Montserrat som ligger i bunnen av dalen hvor Montserrat-fjellet reiser seg. Dersom man skal manøvrere seg opp i fjellene til dette klosteret ved hjelp av bil og GPS, er det et poeng å søke på "Monestir de Montserrat" og ikke kun på "Montserrat". For øvrig går det tog fra Barcelona til Montserrat-kloseret, og dette er antakelig den enkleste måten å ta seg frem til klosteret på.  

Montserrat-fjellet er så totalt annerledes alle andre fjell jeg har sett noe annet sted!

Montserrat betyr "det takkete fjellet". Den høyeste toppen ligger 1236 meter over havet. Området hvor klosteret ligger regnes som Catalonias helligste sted, og man antar at klosteret ble anlagt ca. 800 år e.Kr. På begynnelsen av 1800-tallet ble klosteret ødelagt og alle munkene som holdt til der drept, men senere er dette bygget opp igjen. 

I dag er stedet en viktig turistattraksjon, kanskje først og fremst for spanjolene selv, men det er viktig å understreke at stedet fremdeles er et kloster bebodd med munker. Hovedattraksjonen er den vakre basilikaen som huser den svarte jomfruen av Montserrat. Det sies at jomfruen er Montserrats sjel, og at den ble brakt til klosteret allerede 50 år e.Kr. av selveste St. Peter. Senere undersøkelser viser imidlertid at statuen mest sannsynlig stammer fra 1100-tallet. 

Veien opp til Montserrat-klosteret er virkelig både lang og "tornefull", der veien snirkler seg oppover fjellene. Man må faktisk regne med at man ikke rekker så mye mer enn å besøke klosteret i løpet av en hel dag. Det er dessuten så mange inntrykk å ta inn at dette rett og slett bør få tid til å synke før man retter oppmerksomheten sin mot andre ting.

Det kan lønne seg å starte nokså tidlig på dagen dersom man ønsker å besøke Montserrat, fordi det allerede i elleve-tolv-tiden er så fullt på parkeringsplassen at det kan være vanskelig å få parkert. 

Endelig var vi fremme på toppen! Og her ble vi slått i bakken pga. stedets helt spesielle skjønnhet. 

Underveis er det mange detaljer å få med seg. Særlig hvis man ikke bare ser rett frem, men også opp.

Utsikten på toppen av Montserrat-fjellet er svimlende! 

Det går både kabelvogn og bane/tog opp til Montserrat-klosteret. 

Her ligger det både kafeer, hotell og restauranter. 

Placa de Santa Maria

Den indre borggården, med basilikaens fasade

Detalj fra basilikaens fasade

Fresker i svalgangen inn til basilikaen

Basilikaen ble bygget i 1881, og erstattet den opprinnelige kirken som sto ferdig på slutten av 1500-tallet, men som altså ble ødelagt på begynnelsen av 1800-tallet. 

Etter å ha stått en god stund i kø for å slippe inn i basilikaen og til det aller helligste - den svarte jomfruen av Montserrat - kom vi omsider inn ... Her snirkler køen seg av gårde, for ingen forhaster seg når man endelig har kommet frem til jomfruen. Det bringer lykke å ta på jomfruen, og noen tar seg også tid til å be en bønn til jomfruen, som i 1881 ble utpekt som Catalonias skytshelgen. 

Og så sto vi til slutt foran henne selv. Mange bilder ble tatt, og vi måtte dessuten gjennomføre vår egen lille sermoni siden vi hadde reist så langt for å se henne. Da var det befriende deilig at ingen som sto bak oss i køen ga uttrykk for travelhet ... 

Et magisk øyeblikk å stå foran den svarte jomfruen

Vakre glassmalerier

Basilikaen er virkelig storslagen! 

Vi var faktisk så heldige at vi fikk oppleve den spesielle Montserrat-hymnen som synges av munkene inne i basilikaen kl. 13.00 - Salve Regin y Virolai. Jeg har tatt med et klipp fra YouTube for spesielt interesserte. 

Det ble også tid til å tenne lys - en tradisjon min mann og jeg

pleier å opprettholde når vi besøker kirker i forbindelse med 

våre utenlandsbesøk

Ubeskrivelig flott natur på vei ned fra Montserrat-fjellet

"Pirates of the Caribbean: On Stranger Tides" (Regissør: Rob Marshall)

Herlig oppfølger!


Innspilt: 2011
Originaltittel: Pirates of the Caribbean: On Stranger Tides
Nasjonalitet: USA
Genre: Action, eventyr, fantacy
Skuespillere: Johnny Depp (Jack Sparrow), Penélope Cruz (Angelica, Blackbeards datter), Ian McShane (Blackbeard), Geoffrey Rush (Hector Barbossa), Kevin McNally (Gibbs), Stephen Graham (Scram), Keith Richards (Teauge Sparrow), Astrid Bergès-Frisbey (Syrena), Judi Dench, Gemma Ward, Óscar Jaenada, Richard Griffiths
Spilletid: 136 min. 

I åpningsscenen av filmen - den fjerde i rekken av Pirates of the Caribbean-filmene - blir vi vitne til at Gibbs er arrestert, anklaget for å være Jack Sparrow. I siste liten blir han reddet av selveste Jack Sparrow selv, som har tatt dommeren til gissel og agerer dommer selv. Men allerede under flukten fra rettssalen, tas de atter til fange og bringes til kong Georges slott.

Kong George er på jakt etter ungdomskilden, som skal befinne seg ute i havet et eller annet sted. I siste liten har Gibbs spist kartet - etter å ha pugget hver minste detalj av det. Dermed er det kun han og Jack Sparrow som vet hvor kilden er. Mens de befinner seg på kongens slott, dukker Black Pearls tidligere kaptein, den godeste Hector Barbossa opp. Kongen har utstyrt ham med et skip hvis formål er å finne ungdomskilden, men før de kommer så langt - og etter at Barbossa har fortalt en sjokkert Jack Sparrow at skipet Black Pearl har sunket i havet - flykter Jack Sparrow hals over hode i et stunt så fantastisk at selv ikke en kung fu i asiatiske filmer kunne gjort dette bedre ...

Jack Sparrow havner imidlertid i klørne på en annen kaptein av det heller lurvete slaget. Kaptein Blackbeard er ingen ringere enn faren til Angelica, kvinnen Jack Sparrow aldri har sluttet å elske. Deretter starter et kappløp uten sidestykke for å finne ungdomskilden, og spørsmålet er hvem som kommer frem først ... Kongens skip ledet av kaptein Barbossa, kaptein Blackbeards skip eller noen av de andre skipene som også er på vei? Underveis introduseres vi for vakre havfruer, hvis tårer skal være nøkkelen til kilden, som skal gjøre at den som drikker av den lever evig "ever after" ...

Det er sjelden at oppfølgerfilmer holder koken i film etter film. Etter den svært skuffende tredje filmen i denne Pirates of the Caribbean-serien, synes jeg imidlertid at fireren tar seg betydelig opp. Johnny Depp i Jack Sparrows skikkelse er så fornøyelig at bare han gjør det morsomt å se denne filmen. Dessuten er jeg fan av Geoffrey Rush, som jeg relativt nylig opplevde i den mer seriøse filmen "Kongens tale", hvor han spilte kongens logoped. Her er han imidlertid i en helt annen setting, som skurk og pirat. Og han er så herlig i rollen at det bare er til å gi seg ende over. Jeg har for øvrig mer sansen for Penélope Cruz enn for Keira Knightly, som spilte i tre´eren "At World´s End". Hun oser av kvinnelighet og ikke rent lite femme fatale. Kulissene i disse filmene har det aldri vært noe å si på. Heller ikke skuespiller-talentene. Denne gangen opplevde jeg like fullt at historien var morsommere, mer spennende og mer fantasifull. Selv om jeg i utgangspunktet ikke trykker fantacy-genren til mitt bryst ... Jeg kommer faktisk ikke fra å måtte gi denne filmen terningkast fem. Kanskje ikke den sterkeste fem´eren, men dog ... For øvrig må jeg legge til at ungdommene i huset elsket denne filmen!

Johnny Depp i rollen som piraten Jack Sparrow

Fantastiske kulisser!

Masse humor!

På jakt etter ungdomskilden

Noen av de vakre havfruene var mindre onde enn andre ...

Geir Gulliksen: "Forenkling"

Barnlig foreldrelykke


Utgitt: 2010 
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 168

Forfatteren Geir Gulliksen har frem til nå vært helt ukjent for meg - inntil jeg fikk denne boka spesielt anbefalt av innehaveren i min stam-bokhandler for et par uker siden. Til min store forbaueselse kan jeg lese på Wikipedia at han har en rekke bokutgivelser bak seg - utgivelser som har gått meg fullstendig hus forbi. Mange av dem er riktignok diktsamlinger, og det kan selvsagt være noe av forklaringen. Like fullt - fire voksenromaner har han gitt ut, og "Forenkling" er den siste i rekken, som kom ut i 2010.

Boka handler om det pur unge studentparet Kristin og Kim som er dypt og inderlig forelsket i hverandre. Så dypt og inderlig at de egentlig ikke har lyst å gi plass til andre i sitt forhold enn hverandre. Hvor den ene slutter og den andre begynner, er ikke viktig for dem, for de er ett med hverandre. Kim heter forresten ikke Kim, men Kristin liker ikke hans egentlige navn og ender opp med å kalle ham Kim, som hun synes er mye finere. Det er Kim, som egentlig ikke heter Kim, helt enig i.

En dag oppdager Kristin at hun er gravid, og i den forbindelse bestemmer paret seg for å leie en mer egnet leilighet. Tilfeldigvis blir de leietakere i sokkelleiligheten til det litt eldre, barnløse paret Anna og Per. Uten egentlig å ville det, infiltreres Kristin og Kims liv i utleiernes liv. Samtidig som det å bli førstegangsforeldre er et sjokk for dem, kanskje særlig for Kims vedkommende, og Anna og Per kommer vel tett innpå, trenger de deres mer modne hjelp i en fase hvor babyen tærer på kreftene deres. Kim er farlig nær å skade barnet når han innimellom rister det for å få det til å slutte å gråte. Da de en dag opplever at de sovner i dobbeltsenga med spebarnet mellom seg, og våkner av at barnet, som fremdeles ikke kan krabbe selv, ligger på stuegulvet, regner de med at noen må ha vært inne i leiligheten deres. Gradvis bygges det opp en uhyggelig spenning mellom de nybakte foreldrene og det barnløse utleierparet ... Og det unge parets kjærlighet settes på så harde prøver at spørsmålet er om deres kjærlighet har en sjanse til å overleve ...

Geir Gulliksen skriver svært, svært godt! Og selv om han i likhet med mange av sine samtidige har gått på forfatterskole i Bø, har han helt sin egen fortellerstemme. Den mest dekkende beskrivelsen jeg kan komme på om hans måte å skrive på, er nærmest poetisk. Jeg siterer fra side 16:

"Han satt oppe om nettene mens det uformelige, det uferdige, det uforståelige vokste. Han satt som om noen ventet på ham, det måtte vel i så fall være henne. Var det sånn? At hun ventet på at han skulle ta henne igjen, at han endelig en gang skulle sitte overfor henne med åpent og avklart ansikt?
Se.
Se på meg.
Ser du meg?
Ja, jeg ser deg, og jeg lar meg bli sett av deg."

Det er virkelig en uhyggelig stemning som bygges opp etter hvert, og jeg klarte en stund ikke å legge boka fra meg. Desto større ble overraskelsen da jeg - med fare for at jeg nå røper for mye av handlingen - opplevde at spenningen til slutt forduftet ut i ingenting. Eller kanskje handlet boka egentlig om at parets indre spenninger ble projisert ut til omgivelsene? At den største faren egentlig lå i dem selv hele tiden? Styrken i boka ligger utilsomt i at vi kommer svært tett på hovedpersonene og deres følelser. Selv om jeg, etter å ha tenkt meg grundig om, ender med å gi denne boka kun terningkast fire - en sterk sådan, vet jeg med meg selv at dette er en forfatter jeg skal se nærmere på!

Andre bokbloggere som har skrevet om boka:
Jeg leser

Geir Gulliksen

"Belarusian Waltz" (Regissør: Andrzej Fidyk)

Hviterussisk dokumentar-komedie


Innspilt: 2007
Originaltittel: Belarusian Waltz
Nasjonalitet: Norge
Genre: Dokumentar
Produsent: Torstein Grude
Spilletid: 74 min.

Hviterussland grenser mot de baltiske statene Latvia og Litauen, Polen og Ukraina, og regnes som Europas siste diktatur. I underkant av 10 millioner mennesker bor i dette landet, som har vært under diktatoren Alexandr Lukasjenkos jernstyre siden 1994. På grunn av en rekke brudd på menneskerettighetene, er landet svært isolert og deltar ikke på de arenaer som andre land gjør. Blant annet er Hviterussland - eller Belarusia som det heter på russisk - utestengt fra Europarådet.

Piraya Film er et norsk filmproduksjonsselskap som har laget et knippe filmer om totalitære regimer. Etter at jeg nylig så filmen "Yodok Stories", ble jeg svært nysgjerrig på filmselskapets øvrige filmer, deriblant "Belarusian Waltz" og "On a Tightrope".

I "Belarusian Waltz" møter vi kunstneren Alexander Pushkin, som har lovet å vise frem den typiske hviterussiske folkesjelen. Hva er det som f.eks. gjør at hviterusserne i større grad enn andre folkegrupper har latt seg assimillere inn i Russland? På en måte de baltiske folkegruppene aldri gjorde ... bare for å nevne ett eksempel ... For en stor del møter vi redde mennesker som snur seg bort når kameraet dukker opp. Dette ønsker de ikke å ha noe med å gjøre i det hele tatt. 

Etter hvert skjønner vi at filmens prosjekt mer og mer handler om Pushkin selv. Med humor i bøtter og spann gjør han det han kan for tiltrekke seg oppmerksomhet fra myndighetene. Hvorfor får han lov til å la det 400 år gamle hviterussiske flagget, som er forbudt, henge på huset sitt, uten at myndighetene river det ned? Vi snakker tross alt om et land som har fjernet alle uønskede elementer fra overflaten i generasjoner. Og når han maler bilder av hviterussiske helter som det sittende regimet ikke anerkjenner, og stiller disse opp utenfor en offentlig bygning, i påvente av at en millitærparade skal komme frem, men ender opp med å bli fjernet fra stedet - selvsagt sammen med maleriene sine - så slippes han ut nesten like fort som han ble buret inne. 

Det er åpenbart ingen som tar Pushkin alvorlig, og sånn sett blir han kanskje heller et slags alibi for myndighetene enn noe annet. For se! Det er faktisk lov å protestere, uten at man "forsvinner" av den grunn! "Alle andre støtter Lukasjenko - bortsett fra Pushkin! Og det lever vi helt greit med her!" Det blir som Pushkins kone uttaler - utdannet historiker som hun er - at når alle de intellektuelle i prinsippet er fjernet fra landet, så er det bare massene tilbake ... Og de - de er en del av "massene" ... 

Denne humoristiske dokumentaren har hatt stor internasjonal suksess og har vært nominert til den norske Emmy-prisen såvel som til European Film Academy Awards for beste dokumentar.

Jeg ble svært sjarmert av denne filmen, som jeg i utgangspunktet hadde forventet skulle være like alvorstung som "Yodok Stories". Og så var det rett og slett noe helt annet. Samtidig som den lune humoren hele tiden ligger der, aner vi imidlertid et bakenforliggende stort alvor. For samfunnet som vises frem har på mange måter stoppet opp for 50-60 år siden. Befolkningen har ingen tilgang til internett eller andre deler av det moderne vestlige samfunnet. Om du er fattig eller rik, avhenger av om partiboken er i orden. Og bare et blikk på folks tannstatus, som virkelig er elendig, sier mye om hvor kort velstandsutviklingen har kommet. Dvs. den har aldri kommet i gang i dette landet. Bakgårdene er fylt opp med skrot, for man vet aldri hva man kan få bruk for, og redskapene som brukes er primitive. Så midt oppi all humoren er det fullt mulig å se hvilken pris det hviterussiske folket betaler for sitt styresett ... I tillegg til at de ikke tør å si noe, mene noe om noe ... Med mindre man altså heter Alexander Pushkin og er kunstner ... ;-) Her blir det terningkast fem!

Kunstneren Alexander Pushkin protesterer mot alt og alle

Pushkin slår et slag for glemte og ikke anerkjente helter

Pushkin arresteres for n´te gang ...

Per Petterson: "I kjølvannet"

Om dyp, dyp sorg


Utgitt: 2000
Lydboka er innspilt: 2010
Oppleser: Finn Schau
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 4 t 41 min.
Priser: Brageprisen 

Tidligere har jeg kun lest "Ut og stjæle hester", "Til Sibir" og "Jeg forbanner tidens elv" av Per Petterson, og jeg tilhører nok en av de sjeldne som ikke helt har klart å få tak i magien i Pettersons bøker - kanskje spesielt ikke hva gjelder "Ut og stjæle hester". Mange har forsøkt å forklare meg den, og har lykkes et bitte lite stykke på vei, men ikke helt. Uansett - jeg gir meg ikke, og har nå altså lest enda en av Pettersons bøker, denne gangen ei tynn lita flis som det bare tok et par dager å komme gjennom.

"I kjølvannet" skal være en av fire - muligens fem? - bøker om Arvid Jansen og hans familie, leste jeg et sted. Bøkene er nokså frittstående og står for så vidt på egne bein, men det kan nok likevel være en fordel i alle fall å vite om de andre. "Til Sibir" (1996) og "Jeg forbanner tidens elv" (2008) er to av bøkene i "serien". "Ekkoland" (1989) er en tredje. "I kjølvannet" handler om tiden etter de handlingene som finner sted i "Jeg forbanner tidens elv", selv om den altså kom ut åtte år tidligere.

Forfatteren selv mistet mor, far, en bror og et søskenbarn i Skandinavian Star-ulykken i 1990, og med dette som bakteppe blir det kanskje enklere å forstå romanfiguren Arvid Jansen - for ikke å snakke om hvilken bragd det er å skrive en slik bok uten å bli for personlig, eller for den saks skyld å klare å ha den nødvendige distansen til hendelsen slik at man unngår å bli sentimental.

I bokas åpningsscene får vi vite at Arvids familie ble rammet av en katastrofe seks år tidligere, da foreldrene ble drept - ja, nettopp i Skandinavian Star-ulykken. Det er en ensom og desillusjonert mann vi møter i denne boka. Han er skilt, hard og forbitret der han sitter og mimrer over sitt eget levde liv, og møysommelig forsøker å komme seg til hektene etter at det meste har rast sammen. Selv unngikk han å være ombord i båten som tok hans foreldres liv, fordi han glemte å kjøpe billett. Han sliter med et uavklart forhold til sin far, som han egentlig aldri kjente, men nå er det for sent å få gjort noe med dette. Innimellom aner vi noen lysglimt, men de er heller små ... Samtidig som vi blir vitne til en voksen manns sorg over noe som skjedde for en del år tilbake, kommer vi nokså tett på i forhold til hans sorg etter å ha mistet sin kone og den daglige kontakten med sine barn. 

Jeg skal ikke underslå at jeg kanskje hadde fått mer ut av denne boka dersom jeg hadde lest den selv, i stedet for å lytte til lydbokutgaven. Når det er sagt, vil jeg spesielt berømme Finn Schau for sin ypperlige opplesning! Nok en gang sitter jeg likevel tilbake og undrer meg over hva det er jeg ikke helt forstår som skal være så genialt med Pettersons bøker? Er det fordi jeg er kvinne at jeg ikke helt forstår? På samme måte som menn ikke er helt med på notene når det er tale om "dame-bøker" med mye føleri? Jeg vet ikke, men det er betimelig å stille spørsmålet. Jeg får uansett lyst til å sitere en bokanmeldelse fra Dag og Tid nr. 14, datert 6. april 2000: "I kjølvannet vil truleg bli ståande som ei av dei finaste og varaste skildringane vi har i norsk litteratur av forholdet far son, fordi det er skrive i forlenginga av ei djup og uutsletteleg sorg. Ja, kanskje derfor og nettopp derfor. Sorg kobla saman med ein grunnleggande tvil er gammalt brygg som alltid har gitt stor diktning." Jeg ender med terningkast fire - egentlig i all ydmykhet! Og er samtidig lutter øre for andre oppfatninger av boka!

Andre bloggere som har skrevet om boka:
Kleppanrova

Per Petterson