Snart tilbake til normaltilstand ...

Disse skjønne ungdommene ønsket å bli foreviget foran Oslo-tigeren -
selve symbolet på Tiger-staden ;-)

I dag, nesten en uke etter de forferdelige terrorangrepene, ser det ut til at Oslo er i ferd med å vende tilbake til normaltilstanden igjen. Atter er det masse folk i gatene. I stedet for utelukkende alvorstunge ansikter ser man flere smil. Mitt inntrykk er dessuten at det til og med er mange turister i byen - som altså ikke er blitt skremt bort. Og ikke få Oslo-beboere er turister i egen hjemby.

Mange går fremdeles rundt og ser og tar inn inntrykkene av blomstene før de visner for alvor, mens atter andre er  i gang med "business as usual" ... Jeg gikk rundt i sentrum i dag - egentlig med helt andre hensikter enn å fotografere. Like fullt er jeg glad for at jeg hadde med kameraet, for det er fremdeles mange inntrykk det er ålreit å få festet på film for ettertiden ...

Her er bildene jeg tok i dag.

En rose for hvert av dødsofrene 

Nei, vi skal aldri glemme!

Nesten ikke et vindu som var helt - her i Torggata, like nedenfor jobben min

Et forrykende regnvær kom over sentrum i ettermiddag, og et telt falt omtrent 

i hodet på gjestene som satt under (på Youngstorget)

Glassrutene på Fiskeriet (Oslos mest fantastiske sjømat-butikk, som 

holder til i Arbeiderpartiets hus på Youngstorget) gikk føyken. Men 

heldigvis ble det ingen personskader!

Alle himmelens sluser åpnet seg

Og nå regnet det virkelig for alvor!

Den gamle, ærverdige klokka i Møllergata 19 gikk i stykker forrige fredag

Høyblokka i Regjeringskvartalet er nå dekket til

Stortorget

Blomster ved Domkirken

Roser i mengder utenfor Domkirken

Utenfor Domkirken

Sperringene i Grubbegata er skjøvet nærmere Regjeringskvartalet

Storgata med Domkirken i bakgrunnen

Fontenen i Spikersuppa

Roser i mengder

På Løvebakken

Fredfylte Karl Johan med Slottet i bakgrunnen

Oslo - for tiden rosenes by ...

Utenfor Megazone i Møllergata, der det oppsto
personskader etter bombeangrepet.

Alle blomstene som preger byen i dag, er overveldende! Dette sammen med mantraet "Om én mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen", har preget sorgprosessen i hovedstaden og i resten av vårt land de siste dagene.

I resten av verden beundrer man folket i det lille landet Norge for sin sindige og kjærlighetsfylte sorgbearbeidelse som så totalt mangler elementer av hevn - slik vi møtte motsetningen i USA for nesten nøyaktig 10 år siden, hvor Bush lovet å knuse fienden. Men hva annet kan vi gjøre? Hendelsene i de 10 årene som har gått siden Bush proklamerte at han aktet å knuse fienden, har i alle fall ikke ført til mer fred i verden. Snarere tvert i mot ...

Med fare for å virke klisjéfylt må det være tillatt å si at jeg er stolt av å være norsk i disse dager. Jeg er stolt av myndighetene som har taklet krisen så godt, jeg er stolt av statsministeren vår som på en sindig og verdig måte har samlet folket i sorgen, jeg er stolt av alle som har bidratt til at gjerningsmannen er tatt, at Oslo igjen er blitt en trygg by, at panikken aldri tok overhånd, at absolutt alt er gjort for å sikre gjenopprettelse av ro og orden ... Og at ikke flere menneskeliv gikk tapt, tross alt. Vi er mange som "nesten kunne ha vært der", og marginene i forhold til at katastrofen kunne ha blitt enda verre, var små ...

Her er mine inntrykk fra Oslo sentrum i dag - en by forvandlet til et hav av roser ...

Youngstorget

Mengder med hilsner

Regjeringskvartalet i bakgrunnen

Torggata

Blomsterhavet utenfor Domkirken i morgentimene i dag

Utenfor Domkirken

Nå er det faktisk ikke plass til mer ...

Mange vil se blomsterhavet utenfor Domkirken med egne øyne - gjerne på nytt og på nytt

Inne i Domkirken

Tenner lys for de døde, sårede, savnede og sørgende

Tente lys

Utenfor Stortinget

Stortinget

Utenfor Stortinget

Nedenfor Stortinget

Stortinget

Inngangen til Grubbegata var også dekorert med roser

In memory of the terror attacks in Oslo 22th july 2011 "Til ungdommen"

Amin Maalouf: "Leo Afrikaneren"

Mesterlig historisk roman om maurerne og deres skjebne i årene etter 1492


Utgitt på fransk: 1986
Originaltittel: Léon L´Africain
Utgitt første gang på norsk:  1993
Oversatt fra fransk til norsk: Christina Amadou
Forlag: Pax forlag
Antall sider: 380

Etter å ha reist gjennom Andalucia tidligere i sommer, hvor det fremdeles er så tydelige tegn etter maurernes/arabernes herredømme fra 711 til 1492 e.Kr., har jeg lyst til å lese absolutt alt jeg kommer over av litteratur om denne epoken. Da jeg ble tipset om Maaloufs "Leo Afrikaneren", måtte jeg bare ha den! Og jeg ble virkelig ikke skuffet, for dette er en fantastisk roman om en periode i Europas historie som var preget av uroligheter, grusomheter og krig gjennom flere år. Ingen som har lest denne boka, kan være i tvil om at de spor araberne etterlot seg i Andalucia bar preg av en kultur så velutviklet at det er helt forfeilet å kalle okkupasjonen barbarisk. Ja, at man faktisk kan stille spørsmål ved hvem som i realiteten var barbarere på den tiden ... Da araberne og jødene - rundt 300 000 i alt - ble fordrevet fra den iberiske halvøy på slutten av 1400-tallet, var de spanjoler på lik linje med landets øvrige innbyggere. Og den landflyktighet de andaluciske araberne og jødene ble sendt ut i, skulle vedvare i atskillige år ... Det er dette denne boka handler om.

Leo Afrikaneren - eller Johannes Leo av Medici - som bokas jeg-person ble hetende etter at han kom til Roma, het egentlig Hassan, sønn av Muhammed al-Wazzan. Han ble født av muslimske foreldre i Granada i 1487. I årene forut for 1492 levde sultanen et liv i stor overflod på palasset Alhambra. Hans livsførsel førte til vrede blant folket, og dette bidro vesentlig til at det var relativt enkelt å nedkjempe maurerne da de kristne med kong Ferdinand og dronning Isabella i spissen, gjenerobret Andalucia i 1492. På denne tiden sto inkvisisjonen i fokus i den kristne delen av Europa, og alle som ikke frivillig gikk med på å omvende seg til kristendommen, ble drept. Jøder og muslimer, som tidligere hadde levd fredelig sammen med de kristne, fikk nå tre år på seg til å bli omvendt eller forlate Andalucia. Men i inkvisisjonens ånd hjalp det likevel ikke å bli omvendt, fordi det var lite som skulle til for å bli anklaget for å utøve sin opprinnelige religion i smug. Både jøder og muslimer måtte derfor flykte over til det afrikanske kontinent for å komme i sikkerhet. Underveis lurte landeveisrøvere, som visste at karavanene med flyktninger inneholdt absolutt alt de eide ... Man var heldig om man kom seg unna med livet i behold.

Da Hassans foreldre flyktet fra Andalucia til Fez, var han kun syv-åtte år. I Fez var flyktningene på mange måter uønsket. Jødene var ikke ønsket noe sted - verken hos de kristne eller hos muslimene. Området ble oversvømmet av folk i nød, og skuffelsen over at de andaluciske muslimene heller ikke fikk hjelp av sine egne, var stor. Etter hvert begynte ryktene om at de kristne var på erobrertokt i Nord-Afrika å florere. Dessuten var trusselen fra ottomanerne sterk. Men før det kom så langt at Fez var truet på alvor, rakk Hassan å vokse opp, få seg familie, bli velhavende på grunn av sin velutviklene forretningssans og evne til å ta visse risiki i en urolighetens tid. Og hadde det ikke vært for et mord på en av stedets despoter, kunne nok Hassan ha levd i Fez en god stund til. I stedet blir han sendt ut i landflyktighet, forvist av stedets hersker, og havner denne gangen i Kairo. Så fører skjebnen ham til Roma, hvor han etter hvert blir vitne til opptøyer grunnet lutheranernes protester, som først starter i Tyskland og til slutt nesten ender med Romas fall i 1527 ... I mellomtiden blir han satt i lære og tvangskonvertert til kristendommen, noe som gjorde ham velegnet som diplomat når kristne og muslimer sto mot hverandre.

Leo Afrikaneren er en historisk korrekt person, selv om man vet relativt lite om hans liv. Forfatteren Amin Maalouf har plassert ham i en del av de viktigste historiske hendelsene på denne tiden. Som reisende og diplomat befant Leo Afrikaneren seg i Granada under Boabdils herredømme - den siste mauriske herskeren i Granada. Videre var han i kontakt med Selim I og Suleiman den store, og i årene i Roma pleiet han nær omgang med pave Leo X, Adrian VI og Clement VII. Gjennom dette fortellergrepet får vi som lesere en spesiell nærhet til de viktige og skjellsettende historiske hendelsene på den tiden. Maalouf skriver svært godt - så godt at jeg er fristet til å kalle denne boka et mesterverk! Jeg vet allerede nå at dette er en bok jeg kommer til å lese igjen på et senere tidspunkt.

Fortellerformen har preg av memoarer - ført i pennen av Leo Afrikaneren, som opptrer som jeg-person - og boka er delt inn i fire; en om Granada (1488 - 1494), en om Fez (1494 - 1513), en om Kairo (1513 - 1519) og til slutt en om Roma (1519 - 1527). Hele tiden er det kontroverser mellom kristendommen og islam som står i fokus, uten at det egentlig handler så mye om religion i seg selv. Religionene bidrar derimot mer til å skape skillelinjer mellom dem som er med eller i mot, slik religion i all tid er blitt (mis)brukt når det hisses til motsetninger og krig. I dette perspektivet er dette er en ytterst interessant og velskrevet bok! Jeg gir terningkast seks!

Amin Maalouf debuterte med "Leo Afrikaneren" i 1986, og han har senere skrevet en rekke bøker om møtet mellom religioner og kulturer. Jeg kommer helt klart til å bestrebe meg på å få tak i flere av hans bøker!

Amin Maalouf

Ord blir så fattige ...

Ord blir så fattige når man skal forsøke å uttrykke følelser rundt den tragedien som har rammet Norge.

I Oslo i dag, dagen etter tragedien, er det en dempet stemning i gatene. De fleste butikker er stengt, og selv om det absolutt er en del folk ute i gatene, er det ikke i nærheten av det antall mennesker som pleier å være i sentrum på vanlige lørdager. Folk er dessuten stillere enn vanlig - som om alle trenger tid før det for alvor går opp for dem hva som egentlig har skjedd. Hvordan vil det som har skjedd prege vårt land i tiden som kommer? Er det virkelig over? Hva vet vi i forhold til om det kan være flere enn den pågrepne 32-åringene som står bak ugjerningene? Kan det skje igjen? Så mange spørsmål, og så få svar ...

I dag har jeg gått rundt i Oslo for å kjenne på stemningen og ikke minst mine egne følelser rundt det som har skjedd. Selve åstedet og en god del av omegnen er avstengt på grunn av den pågående etterforskningen, så jeg var i likhet med alle andre henvist til å holde meg utenfor sperrelinjene. Samtidig som jeg gikk rundt i sentrum, tok jeg noen bilder, og her er et lite utvalg. 

Bybildet i Oslo preges fremdeles av mye knust glass

Mange bygninger har fått store skader

Den indre kjernen av Oslo befinner seg bak sperrelinjene til politiet

Militært personell over alt

Knuste vinduer i regjeringskvartalet

En god del mennesker hadde møtt frem for å se hvordan det egentlig sto til med Oslo sentrum

Man blir nokså alvorstynget av så mye synlig militært personell i byen

Helt nytt i Oslo at kirkene er åpne

Mange søkte trøst i kirkene i dag

Akersgata

Var det dette hun drømte om da hun valgte en 

militær karriere?

Hektisk virksomhet med å sikre knuste vinduer på gateplan

Blomster fra sørgende er lagt ut ved Stortorvets Gjestgiveri

Knuste glass i hele gata

Skadene på bygningene i regjeringskvartalet er betydelige - 

nesten ikke ett vindu er helt ...

Heller glissent på Karl Johan

Ekstra styrker passer på offentlige bygg som f.eks. Stortinget

Bevæpnede vakter foran Stortinget

Også Slottet bevoktes

Glassmestrene har nok å gjøre både i dag og i tiden fremover

Også Domkirken holdt åpent i dag. Mange fant veien inn for å tenne lys for 

ofrene etter terrorhandlingene ... Jeg var heller intet unntak.