Oslo - for tiden rosenes by ...

Utenfor Megazone i Møllergata, der det oppsto
personskader etter bombeangrepet.

Alle blomstene som preger byen i dag, er overveldende! Dette sammen med mantraet "Om én mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen", har preget sorgprosessen i hovedstaden og i resten av vårt land de siste dagene.

I resten av verden beundrer man folket i det lille landet Norge for sin sindige og kjærlighetsfylte sorgbearbeidelse som så totalt mangler elementer av hevn - slik vi møtte motsetningen i USA for nesten nøyaktig 10 år siden, hvor Bush lovet å knuse fienden. Men hva annet kan vi gjøre? Hendelsene i de 10 årene som har gått siden Bush proklamerte at han aktet å knuse fienden, har i alle fall ikke ført til mer fred i verden. Snarere tvert i mot ...

Med fare for å virke klisjéfylt må det være tillatt å si at jeg er stolt av å være norsk i disse dager. Jeg er stolt av myndighetene som har taklet krisen så godt, jeg er stolt av statsministeren vår som på en sindig og verdig måte har samlet folket i sorgen, jeg er stolt av alle som har bidratt til at gjerningsmannen er tatt, at Oslo igjen er blitt en trygg by, at panikken aldri tok overhånd, at absolutt alt er gjort for å sikre gjenopprettelse av ro og orden ... Og at ikke flere menneskeliv gikk tapt, tross alt. Vi er mange som "nesten kunne ha vært der", og marginene i forhold til at katastrofen kunne ha blitt enda verre, var små ...

Her er mine inntrykk fra Oslo sentrum i dag - en by forvandlet til et hav av roser ...

Youngstorget

Mengder med hilsner

Regjeringskvartalet i bakgrunnen

Torggata

Blomsterhavet utenfor Domkirken i morgentimene i dag

Utenfor Domkirken

Nå er det faktisk ikke plass til mer ...

Mange vil se blomsterhavet utenfor Domkirken med egne øyne - gjerne på nytt og på nytt

Inne i Domkirken

Tenner lys for de døde, sårede, savnede og sørgende

Tente lys

Utenfor Stortinget

Stortinget

Utenfor Stortinget

Nedenfor Stortinget

Stortinget

Inngangen til Grubbegata var også dekorert med roser

In memory of the terror attacks in Oslo 22th july 2011 "Til ungdommen"

Amin Maalouf: "Leo Afrikaneren"

Mesterlig historisk roman om maurerne og deres skjebne i årene etter 1492


Utgitt på fransk: 1986
Originaltittel: Léon L´Africain
Utgitt første gang på norsk:  1993
Oversatt fra fransk til norsk: Christina Amadou
Forlag: Pax forlag
Antall sider: 380

Etter å ha reist gjennom Andalucia tidligere i sommer, hvor det fremdeles er så tydelige tegn etter maurernes/arabernes herredømme fra 711 til 1492 e.Kr., har jeg lyst til å lese absolutt alt jeg kommer over av litteratur om denne epoken. Da jeg ble tipset om Maaloufs "Leo Afrikaneren", måtte jeg bare ha den! Og jeg ble virkelig ikke skuffet, for dette er en fantastisk roman om en periode i Europas historie som var preget av uroligheter, grusomheter og krig gjennom flere år. Ingen som har lest denne boka, kan være i tvil om at de spor araberne etterlot seg i Andalucia bar preg av en kultur så velutviklet at det er helt forfeilet å kalle okkupasjonen barbarisk. Ja, at man faktisk kan stille spørsmål ved hvem som i realiteten var barbarere på den tiden ... Da araberne og jødene - rundt 300 000 i alt - ble fordrevet fra den iberiske halvøy på slutten av 1400-tallet, var de spanjoler på lik linje med landets øvrige innbyggere. Og den landflyktighet de andaluciske araberne og jødene ble sendt ut i, skulle vedvare i atskillige år ... Det er dette denne boka handler om.

Leo Afrikaneren - eller Johannes Leo av Medici - som bokas jeg-person ble hetende etter at han kom til Roma, het egentlig Hassan, sønn av Muhammed al-Wazzan. Han ble født av muslimske foreldre i Granada i 1487. I årene forut for 1492 levde sultanen et liv i stor overflod på palasset Alhambra. Hans livsførsel førte til vrede blant folket, og dette bidro vesentlig til at det var relativt enkelt å nedkjempe maurerne da de kristne med kong Ferdinand og dronning Isabella i spissen, gjenerobret Andalucia i 1492. På denne tiden sto inkvisisjonen i fokus i den kristne delen av Europa, og alle som ikke frivillig gikk med på å omvende seg til kristendommen, ble drept. Jøder og muslimer, som tidligere hadde levd fredelig sammen med de kristne, fikk nå tre år på seg til å bli omvendt eller forlate Andalucia. Men i inkvisisjonens ånd hjalp det likevel ikke å bli omvendt, fordi det var lite som skulle til for å bli anklaget for å utøve sin opprinnelige religion i smug. Både jøder og muslimer måtte derfor flykte over til det afrikanske kontinent for å komme i sikkerhet. Underveis lurte landeveisrøvere, som visste at karavanene med flyktninger inneholdt absolutt alt de eide ... Man var heldig om man kom seg unna med livet i behold.

Da Hassans foreldre flyktet fra Andalucia til Fez, var han kun syv-åtte år. I Fez var flyktningene på mange måter uønsket. Jødene var ikke ønsket noe sted - verken hos de kristne eller hos muslimene. Området ble oversvømmet av folk i nød, og skuffelsen over at de andaluciske muslimene heller ikke fikk hjelp av sine egne, var stor. Etter hvert begynte ryktene om at de kristne var på erobrertokt i Nord-Afrika å florere. Dessuten var trusselen fra ottomanerne sterk. Men før det kom så langt at Fez var truet på alvor, rakk Hassan å vokse opp, få seg familie, bli velhavende på grunn av sin velutviklene forretningssans og evne til å ta visse risiki i en urolighetens tid. Og hadde det ikke vært for et mord på en av stedets despoter, kunne nok Hassan ha levd i Fez en god stund til. I stedet blir han sendt ut i landflyktighet, forvist av stedets hersker, og havner denne gangen i Kairo. Så fører skjebnen ham til Roma, hvor han etter hvert blir vitne til opptøyer grunnet lutheranernes protester, som først starter i Tyskland og til slutt nesten ender med Romas fall i 1527 ... I mellomtiden blir han satt i lære og tvangskonvertert til kristendommen, noe som gjorde ham velegnet som diplomat når kristne og muslimer sto mot hverandre.

Leo Afrikaneren er en historisk korrekt person, selv om man vet relativt lite om hans liv. Forfatteren Amin Maalouf har plassert ham i en del av de viktigste historiske hendelsene på denne tiden. Som reisende og diplomat befant Leo Afrikaneren seg i Granada under Boabdils herredømme - den siste mauriske herskeren i Granada. Videre var han i kontakt med Selim I og Suleiman den store, og i årene i Roma pleiet han nær omgang med pave Leo X, Adrian VI og Clement VII. Gjennom dette fortellergrepet får vi som lesere en spesiell nærhet til de viktige og skjellsettende historiske hendelsene på den tiden. Maalouf skriver svært godt - så godt at jeg er fristet til å kalle denne boka et mesterverk! Jeg vet allerede nå at dette er en bok jeg kommer til å lese igjen på et senere tidspunkt.

Fortellerformen har preg av memoarer - ført i pennen av Leo Afrikaneren, som opptrer som jeg-person - og boka er delt inn i fire; en om Granada (1488 - 1494), en om Fez (1494 - 1513), en om Kairo (1513 - 1519) og til slutt en om Roma (1519 - 1527). Hele tiden er det kontroverser mellom kristendommen og islam som står i fokus, uten at det egentlig handler så mye om religion i seg selv. Religionene bidrar derimot mer til å skape skillelinjer mellom dem som er med eller i mot, slik religion i all tid er blitt (mis)brukt når det hisses til motsetninger og krig. I dette perspektivet er dette er en ytterst interessant og velskrevet bok! Jeg gir terningkast seks!

Amin Maalouf debuterte med "Leo Afrikaneren" i 1986, og han har senere skrevet en rekke bøker om møtet mellom religioner og kulturer. Jeg kommer helt klart til å bestrebe meg på å få tak i flere av hans bøker!

Amin Maalouf

Ord blir så fattige ...

Ord blir så fattige når man skal forsøke å uttrykke følelser rundt den tragedien som har rammet Norge.

I Oslo i dag, dagen etter tragedien, er det en dempet stemning i gatene. De fleste butikker er stengt, og selv om det absolutt er en del folk ute i gatene, er det ikke i nærheten av det antall mennesker som pleier å være i sentrum på vanlige lørdager. Folk er dessuten stillere enn vanlig - som om alle trenger tid før det for alvor går opp for dem hva som egentlig har skjedd. Hvordan vil det som har skjedd prege vårt land i tiden som kommer? Er det virkelig over? Hva vet vi i forhold til om det kan være flere enn den pågrepne 32-åringene som står bak ugjerningene? Kan det skje igjen? Så mange spørsmål, og så få svar ...

I dag har jeg gått rundt i Oslo for å kjenne på stemningen og ikke minst mine egne følelser rundt det som har skjedd. Selve åstedet og en god del av omegnen er avstengt på grunn av den pågående etterforskningen, så jeg var i likhet med alle andre henvist til å holde meg utenfor sperrelinjene. Samtidig som jeg gikk rundt i sentrum, tok jeg noen bilder, og her er et lite utvalg. 

Bybildet i Oslo preges fremdeles av mye knust glass

Mange bygninger har fått store skader

Den indre kjernen av Oslo befinner seg bak sperrelinjene til politiet

Militært personell over alt

Knuste vinduer i regjeringskvartalet

En god del mennesker hadde møtt frem for å se hvordan det egentlig sto til med Oslo sentrum

Man blir nokså alvorstynget av så mye synlig militært personell i byen

Helt nytt i Oslo at kirkene er åpne

Mange søkte trøst i kirkene i dag

Akersgata

Var det dette hun drømte om da hun valgte en 

militær karriere?

Hektisk virksomhet med å sikre knuste vinduer på gateplan

Blomster fra sørgende er lagt ut ved Stortorvets Gjestgiveri

Knuste glass i hele gata

Skadene på bygningene i regjeringskvartalet er betydelige - 

nesten ikke ett vindu er helt ...

Heller glissent på Karl Johan

Ekstra styrker passer på offentlige bygg som f.eks. Stortinget

Bevæpnede vakter foran Stortinget

Også Slottet bevoktes

Glassmestrene har nok å gjøre både i dag og i tiden fremover

Også Domkirken holdt åpent i dag. Mange fant veien inn for å tenne lys for 

ofrene etter terrorhandlingene ... Jeg var heller intet unntak.

Ufattelig ....

Bildet er lånt fra en nettartikkel i Aftenposten

Etter den ufattelige tragedien som har skjedd i Oslo sentrum og på Utøya, går mine tanker til alle dem som skal leve videre med tragedien og følgene av denne.

Jeg håper også at denne saken får ikke bare det norske folk, men også resten av verden til å stå sammen! Og at de som bistår i det vanskelige arbeidet med å rydde opp etter ugjerningene får all den støtte de trenger, og ikke bebreidelser for alt som kunne vært gjort annerledes sett i etterpåklokskapens lys.

Rose-Marie

Stig Sæterbakken: "Usynlige hender"

Lite troverdig plott


Utgitt: 2007
Lydboka er innspilt: 2008
Oppleser: Jan Grønli
Forlag: Cappelen Damm
Spilletid: 6 t 9 min.

For ca. ett år siden forsvant en 14 år gammel jente sporløst. Ingen vet hva som skjedde med henne. Lever hun, eller er hun drept? Hva var motivet bak det hele? Politiet har lett i blinde, og det er rett før saken vurderes henlagt. Som et siste forsøk settes førstebetjent Kristian Wold på saken. Hans mandat er å snu og vende litt på steinene på nytt, for å sikre at alle eventualiteter er tatt i betraktning.

Førstebetjent Wold har til å begynne med den nødvendige følelsesmessige distansen til saken - inntil han går med på å treffe moren til den forsvunne jenta. Dette skal vise seg å bli fatalt for flere enn disse to. Moren har aldri gitt opp håpet om at datteren skal bli funnet. Kristian Wold er imidlertid der at saken snart bør henlegges; det finnes nemlig ikke en eneste ledetråd i saken. Men så vil skjebnen det slik at han forelsker seg fullstendig i denne kvinnen, som nærmest er hudløs i sin sorg. Hva har hun i det hele tatt å tilføre i et kjærlighetsforhold, der hun befinner seg dypt, dypt inne i sorgen etter datteren? Og hvordan påvirker dette Kristian Wold? Klarer han å henlegge forsvinningssaken til slutt?

I begynnelsen opplevde jeg denne romanen som besnærende og svært interessant. Jan Grønli leser fantastisk godt, og dette bidro til at opplevelsen av boka ble betydelig høynet. Men etter hvert som det hele begynte å ta av, datt hele romanen sammen som et korthus. Jeg trodde ikke lenger på plottet, og da var løpet kjørt for min del. Og slutten ... den er så spekulativ og ekkel at det kan være det samme! Selv om det meste overlates til leserens fantasi ... Jeg hørte faktisk slutten to ganger for sikkerhets skyld for å være sikker på at jeg ikke hadde gått glipp av en eneste detalj, bare for å oppdage at det hadde jeg ikke. Det var ikke mer ... Jeg har vært i tvil om jeg skal gi denne boka terningkast tre eller fire. Første halvdel fortjener en firer, mens den siste halvdelen fortjener en treer. Det får derfor bli en solid treer.

Stig Sæterbakken

Seaside Rendezvous - Queen

Rundreise i Spania - 06 Cadiz

I denne sjette artikkelen om min og min manns rundreise i Spania, ønsker jeg å gi en liten smakebit på Cadiz, som vi kun var innom i noen få timer på turen vår. 

Cadiz ligger på en halvøy som strekker seg ut i Atlanterhavet, se kartet nedenfor. På mange måter er Cadiz Spanias svar på USAs Key West, idet halvøya i realiteten består av en lang, smal "tarm" som strekker seg ut i havgapet.

Cadiz ble grunnlagt av fønikerne i 1100 f.Kr., og har opp gjennom historien hatt en svært viktig betydning for Spania som sjøfartsnasjon. Det var bl.a. her to av Columbus´ reiser til den nye verden startet. Ellers er det jo litt morsomt å lese om at byen faktisk også har vært base for vikingflåter fra midten av 800-tallet, og at selveste Olav den hellige har vært her.

I dag er Cadiz Andalucias viktigste og største havneby, og det bor ca. 130 000 mennesker her. Vårt inntrykk etter å ha kjørt gjennom Cadiz er at her har det åpenbart vært viktig å få plass til mest mulig. Høye hus dominerer dessverre bebyggelsen. Litt usjarmerende synes vi ... 

Ellers må det i rettferdighetens navn understrekes at vi på ingen måte rakk å gjøre oss særlig godt kjent med Cadiz og alt det denne byen tross alt har å by på.

Våre inntrykk kan i grunnen oppsummeres med bildene nedenfor.

Vi kjører gjennom Cadiz

Bymuren

Atlanterhavet neste ...

Her står det folk og fisker i Atlanterhavet

Estetikk for alle penga ... 

... og flotte parker

Jeg er nesegrus i beundring over slike parker!

Koselige tapas-barer

Byens skyggefulle, grønne lunger blir brukt!

En tapas-lunch bestående av squid (friterte mini-blekksprut)

Byens katedral i bakgrunnen

Mye hav rundt Cadiz

Katedralen

Et folk som er opptatt av kunst og pene utsmykninger!

Så var det dags å komme seg videre ...

Tomm Kristiansen: "Afrika - en vakker dag"

Afrikas stemme har talt


Utgitt: 2006
Forlag: Cappelen
Lydboka er innspilt i 2007
Oppleser: Tomm Kristiansen
Spilletid: 13 t 31 min.

Journalist og utenrikskorrespondent i NrK Tomm Kristiansen utga i 2006 boka "Afrika - en vakker dag". Fra før av hadde han utgitt hele ni bøker, alle om Afrika, uten at jeg har fått med meg en eneste en av dem ... Etter å ha lest "Afrika - en vakker dag", skjønner jeg at det er på tide å gjøre noe med dette.

Forfatteren innleder boka med å fortelle om fotografen Kevin Carters prisvinnende bilde (Wanting a meal) med motiv av en gribb som sitter ved siden av et utmagret og døende pikebarn og venter ... Dermed var tonen for boka satt for mitt vedkommende, og store deler av den ble lest (eller rettere sagt: hørt) med gråten i halsen.

Jeg vet ikke helt hva jeg ventet av denne boka. Kanskje et mer optimistisk bilde av Afrika enn det jeg fikk servert? I stedet ble det en elendighetsbeskrivelse så sterk at jeg til tider hadde store problemer med å fordøye det jeg leste. For Kristiansen gaper over mye - tidvis kanskje for mye? Han har så mye på hjertet, så mye han har sett som han vil presse inn i denne boka.

Forfatteren beskriver sannhetskommisjonens arbeid i Sør-Afrika under ledelse av tidligere biskop Desmond Tutu, korrupsjonsskandalen rundt Winnie Mandela, Mandelas suksess i et Sør-Afrika med en hvit befolkning som holdt pusten da de svarte fikk stemmerett fordi de fryktet represalier som aldri kom ... Videre skriver han om Robert Mugabes tilraning av all makt i Zimbabwe, noe som førte til at det meget velfungerende landet ble styrt rett inn i katastrofen. En ting var nemlig å ta fra de hvite farmerne jorda deres, men det var ingen kompetente farmere til å overta driften av gårdene etter at de hvite enten var drept eller hadde flyktet. Dessuten gagnet overtakelsen ikke folket som sådan, kun en liten maktelite ... Vi får også høre om Idi Amins brutale styresett i Uganda, inntil han ble styrtet i 1978/79, og om folkemordet i Rwanda i 2004. Bare for å nevne noe ...

Det var faktisk ekstra sterkt å høre denne boka bli lest av forfatteren selv. Med en stemme som en mitraljøse dundrer han løs med sine budskap. I begynnelsen fikk jeg inntrykk av at hans formål med boka var å tegne et annet og mer optimistisk bilde av Afrika enn det vi får fra media. I stedet opplevde jeg at han forsterket det bildet jeg allerede hadde. Det var som å sitte foran Dagsrevyen og høre innslag på innslag med Tomm Kristiansen som utenrikskorrespondent fra Afrika. Det hele ble både nært og sterkt. De beste partiene av boka synes jeg var da forfatteren beskrev egenopplevde ting.

Enkelte har kritisert forfatteren fordi de mener at han ikke graver dypt nok i årsakene til Afrikas problemer. Han burde endelig ha kunnskaper nok. For meg som verken er statsviter, historiker eller lignende, og som kanskje av den grunn kanskje ikke stiller meg kritisk nok til stoffet som blir presentert i boka (?), var Kristiansens forsøksvise analyser på årsakene tilstrekkelige så det holdt! Det finnes antakelig ingen fasitsvar på hva som er årsaken til hva - utover de vanlige forklaringsmodellene om at kolonimaktene ødela Afrika, og at verdens øvrige markeder (som f.eks. EU) senere har stengt Afrika ute fra en reell konkurranse slik at landene aldri vil klare å komme opp på det samme økonomiske nivået som resten av verden. Dette kombinert med manglende erfaringer med demokratisk styresett, har gjort at litt for mange av landene på det afrikanske kontinent har vært sårbare for despoter, som har tilranet seg makten og tilgangen på alt av ressurser. Selv der forholdene faktisk lå til rette for suksess, ble dette altså ødelagt. Sultkatastrofer, borgerkriger og tidvis også folkemord har fulgt i kjølevannet ...

Det er lett å kritisere Tomm Kristiansens bok som for unyansert, siden han gaper over så mye. Det han i alle fall har oppnådd hos denne leseren, er et brennende ønske om å lære mer om Afrikas historie! Jeg har vært i tvil om jeg synes denne boka fortjener terningkast fire eller fem, men har endt med terningkast fem. Denne boka ruver nemlig helt klart over bestselgerne som hos meg gjerne ender med terningkast fire. Mange av historiene i boka om gruoppvekkende overgrep, mishandling og drap, kommer jeg nemlig aldri til å glemme ... 

Tomm Kristiansen