J.M.G. Le Clézio: "Afrikaneren - portrett av en far"

Fanger Afrikas sjel  


Utgitt i Norge: 2009
Utgitt i Frankrike: 2004
Originaltittel: L´africain
Oversetter: Eve-Marie Lund
Forlag: Arneberg
Antall sider: 88

Det denne lille boka mangler i tykkelse, tar den rikelig igjen på mange andre plan. Her forteller forfatteren om sitt forhold til faren, afrikaneren, som han traff for første gang som åtteåring i Nigeria i 1948. Faren var lege i Afrika, og andre verdenskrig gjorde det umulig for familien å gjenforenes i de årene krigen varte. Kun to år av sin barndom tilbrakte forfatteren i Afrika, men disse to årene skulle prege mer av hans liv og forfatterskap enn resten av barndommen til sammen.

Ikke bare beskriver forfatteren sin far, men han beskriver også Afrika slik han opplevde dette. Og det er et Afrika så totalt annerledes det vi ellers er vant til å lese om når hvite afrikanere forteller sine historier fra dette kontinentet. Det er nemlig en historie der rasisme og hersker-tjener-betraktninger er totalt fraværende. I stedet formidles en stor kjærlighet til landet og de ulike folkeslagene, og til alt som Afrika har så alt for mye av; heten, insektene, tropesykdommene, alle farene ...

Det er med undring den lille åtteåringen betrakter sin far. Den strenge faren som ikke tåler at barn høres, som ikke tolererer at de svarer ham, som anlegger en beinhard kadaverdisiplin i guttenes oppdragelse. Var han slik fra før av, eller var det Afrika som gjorde ham slik? undrer forfatteren - og heller vel mest til det første. Og så undres han på hva som er forbindelsen mellom ham og den ukjente faren.

"Hvert menneske er summen av en far og en mor. Man kan la være å anerkjenne dem, la være å elske dem, man kan tvile på dem. Men de er der, med sine ansikter, holdninger, manerer og manier, illusjoner og håp, formen på hender og tær, fargen på øyne og hår, måten å snakke på, sine tanker, sannsynligvis også med hvor gamle de var da de døde. Alt dette har gått over i oss."

Helt avslutningsvis har jeg lyst til å sitere noe fra boka:

       "Noe er blitt gitt meg, og noe er blitt tatt fra meg igjen. Det absolutt fraværende i min barndom er å ha hatt en far, å ha vokst opp med ham i et varmt familiehjem. Jeg vet at jeg har savnet det, uten sorg, uten noen spesielle illusjoner. Når en mann dag etter dag ser lyset skifte i ansiktet til kvinnen han elsker, når han vokter på hvert stjålne glimt i sitt barns øyne. Alt det ingen portretter eller fotografier noensinne kan fange.
        Men jeg husker alt jeg fikk da jeg kom til Afrika for første gang: En frihet så intens at den brente meg, beruset meg, som jeg nøt inntil det smertefulle,
       Det handler ikke om smak for det fremmedartede; barn har absolutt ikke noe forhold til denne lasten ..."

Sårheten og savnet etter en far med mer varme i seg er tidvis påtrengende, og svært, svært vakkert beskrevet. For meg er det overhode ingen gåte at denne forfatteren fikk Nobels litteraturpris i 2008! Jeg benytter samtidig anledningen til å anbefale hans bok "Gullfisken". "Afrikaneren" er en liten perle av en bok! 
Terningkast fem fra meg - en meget sterk sådan!

"Havet innenfor" (Regissør: Alejandro Amenábar)

Sterkt om retten til en verdig død

Innspilt: 2004
Originaltittel: Mar adentro
Nasjonalitet: Spania
Skuespillere: Javier Bardem, Belén Rueda,Lola Dueñas, Mabel Rivera
Spilletid: 120 min.

Ramón har vært sengeliggende i nesten 30 år, helt siden han skadet seg i en stupeulykke i sin ungdom. Han er lam i hele kroppen og er fullstendig avhengig av andre i forbindelse med alle gjøremål. Til gjengjeld fungerer hodet hans meget godt. Han skriver dikt og er svært oppegående. De siste årene har han likevel bare hatt et ønske: å dø ... Han føler ikke at livet har noe å tilby ham og ønsker seg en verdig død. Pga. sine lammelser er han imidlertid ikke i stand til å ta sitt eget liv. Han ønsker derfor aktiv dødshjelp, men dette er ikke bare forbudt. Det er også forbundet med straffeansvar å gi andre aktiv dødshjelp.

Ramón ønsker hjelp fra en advokat for å få spørsmålet om dødshjelp prøvet for retten. Han har stillet krav om at den advokaten som skal hjelpe ham selv må lide av en dødelig sykdom, for kun en slik advokat kan virkelig forstå hans sak. På den måten kommer Julia inn i hans liv. Hun lider av cadasil, en sykdom som gir henne slag etter slag, og som gradvis svekker helsen hennes. Mens timeglasset er i ferd med å renne ut for henne, engasjerer hun seg i Ramóns sak slik at han skal få prøvet retten til å velge om han vil leve eller dø overfor en domstol. Så oppdager hun diktene han har skrevet, og de inngår en pakt. Dersom Ramón taper rettssaken, skal hun hjelpe ham med livets avslutning etter at diktsamlingen er gitt ut.

I mellomtiden dukker det imidlertid en annen kvinne opp på banen. Rosa har sett Ramón på TV, og hun blir svært fascinert av hans historie. Hun oppsøker Ramón for å få ham til å få lyst til å leve. Det skal vise seg at både Julia og Rosa får endret sine synspunkter og holdninger i møtet med Ramón og hans karismatiske personlighet. Selv er Ramón av den oppfatning at den som virkelig elsker ham, også vil hjelpe ham med å dø ...

Sjelden har jeg opplevd Javier Bardem bedre enn i rollen som Ramón! Og jeg har etter hvert sett ham i en rekke filmer. Det er krevende å fylle en rolle med såvidt mange begrensninger - liggende til sengs gjennom hele den to timer lange filmen og nesten uten andre virkemidler enn ansiktsmimikk og dialoger. Dette klarer imidlertid Javier Bardem med glans! Han er gjennom hele følelsesspekteret - fortvilelse, sorg, depresjon, glede, kjærlighet ... det meste. Dette er nok en film jeg kommer til å se flere ganger, fordi det er så mange aspekter og lag i historien, som det nesten er vanskelig å få med seg dersom man bare ser den en gang. Og så kan jeg ikke hjelpe for at jeg synes Javier Bardem er feiende flott også da ...

Under filmfestivalen i Venezia ble regissøren tildelt en spesialpris, mens Javier Bardem fikk pris for beste hovedrolle. Dessuten ble filmen tildelt Oscar i klassen beste utenlandske film i 2004.

Jeg synes denne filmen fortjener terningkast seks.

Javier Bardem som den unge Ramón

Lola Duenas som Rosa

Javier Bardem og Belén Rueda som hhv. Ramón og Julia

Mario Vargas Llosa: "Til stemorens pris"

Alt for kjærligheten?


Utgitt i Norge: 1992
Utgitt på spansk: 1988 
Originaltittel: Elogio de la madrastra
Oversetter: Kjell Risvik
Forlag: Gyldendal Norsk Forlag
Antall sider: 174

Etter å ha vært elskere i det skjulte en tid, gifter Dona Lucrecia seg med Don Rigoberto. Selv om Dona Lucrecia er 40 år, dyrker Don Rigoberto henne som sin dronning. Selv har han vært enkemann en stund, mens hun har en vond skilsmisse bak seg. Deres samliv er hett og dampende, og de tilber hverandre. De er uendelig lykkelige!

Deres store bekymring har vært hvorvidt Don Rigobertos mindreårige sønn Alfonso kom til å akseptere Dona Lucrecia som sin stemor. Alle bekymringer blir raskt gjort til skamme, for også Alfonso tilber Lucrecia. Lettelsen er stor! Nå kan virkelig intet true Dona Lucrecia og Don Rigobertos ekteskapelige lykke!

Etter hvert viser det seg at Alfonsos tilbedelse av stemoren er vel voldsom. Ja så voldsom at Dona Lucrecia blir engstelig og trekker seg unna ham. Nokså raskt går det imidlertid opp for henne at bortfall av stesønnens tilbedende kjærlighet kan få uante konsekvenser for ekteskapet med Don Rigoberto. Tar hun sjansen på å trekke sin kjærlighet tilbake fra stesønnen? Før hun vet ordet av det, befinner hun seg i en situasjon hvor hun, uansett hva hun gjør, kommer til å trå feil ...

Jeg leste "Til stemorens pris" første gang da den kom som hovedbok i Bokklubben Nye Bøker i 1992. Den gangen var den nok mer sjokkerende enn den oppleves i dag. Det er sagt om "Til stemorens pris" at den er en eggende høysang til sansenes uregjerlige liv, og et verk som vil få det meste av annen "erotisk" litteratur til å virke tam og annenhånds i sammenligning. Jeg er langt på vei enig i dette, selv om det må innrømmes at jeg ikke har allverdens sammenligningsgrunnlag. Det skrives nemlig ikke så mye litteratur innenfor denne genren. Når jeg ser bort fra bokas mer sjokkerende elementer, inneholder den en vakker hyllest til kvinnen slik nesten bare Latin-amerikanske forfattere evner å skrive om dette uten at det blir platt eller vulgært.

Jeg syntes det var viktig å lese "Til stemorens pris" om igjen siden jeg har planlagt å lese den frittstående fortsettelsen "Rigobertos notatbøker". Mario Vargas Llosa fikk som kjent Nobels litteraturpris i år, og jeg har derfor tenkt å lese flere av hans bøker i tiden fremover. 

Ut fra en helhetsvurdering av "Til stemorens pris", mener jeg boka fortjener terningkast fem. 

Atiq Rahimi: "Tålmodighetens stein - Seng-e-saboor"

Utgitt i Norge: 2009
Utgitt i Frankrike: 2008
Originaltittel: Syngué Sabour
Oversetter: Tor Lotherington
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 128

En kvinne sitter ved siden av sin dødssyke mann i det som er igjen av deres utbombede hjem et sted i Afghanistan. Mannen er bevisstløs, og kvinnen holder ham i live ved å gi ham salt- og sukkeroppløsning gjennom en slange fra svelg til mage. Mannens slekt har forlatt henne, mannen og de to døtrene deres, mens de selv har flyktet fra stedet. Kvinnen er ingenting uten mannen sin i dette samfunnet, og er derfor prisgitt hans skjebne.

Mens kvinnen sitter og vokter over mannen sin og ikke aner om han kan høre henne, betror hun ham den ene hemmeligheten etter den andre. Uten avbrytelser får hun omsider fortalt sin historie. Som om mannen hennes var tålmodighetens stein - seng-e-saboor. I persisk mytologi er seng-e-saboor en magisk stein, som en stiller seg foran for å tømme seg for ulykker, lidelser og elendighet som man ikke tør å betro andre. Når steinen har lyttet og tatt til seg alle hemmelighetene, sprekker den en dag og da er man befridd.

Kvinnen og mannen har vært gift i ti år, men hun har aldri opplevd at han har kjærtegnet henne eller kysset henne. Alle lengslene som hun har vært nødt til å legge lokk på for ikke å miste sin ære, har tidvis ført til desperate handlinger.

Mens kvinnen øser ut av seg alle sine hemmeligheter og frustrasjoner, foregår det krigshandlinger rundt huset. Det er ikke helt ufarlig å oppholde seg der. Likevel har hun ikke noe valg ...

Denne lille boka er rett og slett noe av det såreste og vakreste jeg har lest på lenge! Det er en annen bokblogger - Liv med "Lesestua mi" - som nylig gjorde meg oppmerksom på boka. En stor takk til henne!

Skildringene av kvinners plass i det afghanske samfunn er meget sterk kost! Og jeg kommer rett og slett ikke over slutten av boka ...

Forfatteren ble tildelt den prestisjetunge Goncourtprisen for boka i Frankrike i 2008.

Terningkast fem - en sterk sådan!

"East of Eden" (Regissør: Elia Kazan)

James Deans første film


Innspilt: 1954
Norsk tittel: Øst for Eden
Nasjonalitet: USA
Skuespillere: James Dean, Julie Harris, Raymond Massey, Richard Davalos
Spilletid: 102 min.

Noe av det morsomste med DVD´enes popularitet er at gamle filmer blir gjort lett tilgjengelig for alle, og sånn sett kommer til heder og verdighet igjen. Så også med denne gamle filmen fra 1954, med ikonet James Dean i en av hovedrollene. "East of Eden" var den første av i alt tre filmer han rakk å spille inn i løpet av sin 17 måneder korte filmkarriere. De to andre filmene er "Rebel without a cause" og "The Giant". Han døde som kjent i en tragisk bilulykke, bare 24 år gammel. Enda mer tragisk er det at han aldri rakk å oppleve den suksessen han gjorde som skuespiller. Dvs. han fikk med seg noe av blesten rundt "East of Eden", men rakk ikke en gang å oppleve at de to andre filmene ble gjort tilgjengelig for offentlighet.

Jeg har sett alle James Dean-filmene for mange år siden. Men det er så lenge siden at jeg selvsagt ikke husker noe som helst. Denne filmutgaven av "East of Eden" omfatter den siste tredjedelen av John Steinsbecks roman med samme navn. Det er et far-sønn-forhold som står i fokus, og tittelen "East of Eden" henspeiler på kampen mellom bibelske Kain og Abel, den dårlige og den gode sønnen, og hvor Kain slo ihjel Abel og deretter reiste til et sted øst for Eden ...

Brødrene Cal (spilt av James Dean) og Aron (Richard Davalos) vokser opp som to rivaliserende brødre på en ranch ved byen Salinas i Nord-California. Året er 1917 og trusselen om at Amerika kan komme med i krigen mot Tyskland er overhengende. Guttene er morløse, og deres far har fortalt dem at moren er død. Faren elsker Aron dypt og inderlig, mens han har store problemer med å elske sin sønn Cal. Cal vokser derfor opp uten særlig tilgang på farens kjærlighet, og dette bedrer seg ikke akkurat når det viser seg at Cal er den opprørske typen. Faren soler seg i glansen av sin egen fortreffelighet og godhet, og i den sammenhengen kommer Cal sørgelig til kort. Hver gang ... De gangene han faktisk prøver å gjøre noe bra, blir han alltid mistrodd. Ingenting er bra nok.

Ved en tilfeldighet får Cal vite at moren slett ikke er død, men lever i beste velgående. Hun har sågar flyttet til nabobyen Monterey, hvor hun driver et hus av det mer tvilsomme slaget. Han oppsøker henne, kanskje mest for å få bekreftet at han ligner sin mor. Kanskje dét er grunnen til at hans far aldri har klart å elske ham? Fordi han ligner for mye på den kvinnen som en gang svek faren og reiste sin vei? Og som derfor må ha vært en ond kvinne? Cal setter imidlertid i gang mer enn han er i stand til å forutse når han kontakter moren. Og så spørs det hva som må til for at han skal klare å vinne sin fars kjærlighet ... Er det i det hele tatt mulig?

For å si det slik: jeg skjønner meget godt hvorfor James Dean ble en stjerne og et ikon etter denne filmen. Han er jo nesten gjennomsiktig i sin ensomhet, sårbarhet og lengsel etter farens kjærlighet. Å fremstille ungdommer på denne måten på film på midten av 50-tallet var visstnok svært nytt. Frem til da ble forholdet mellom voksne og barn/ungdommer gjerne fremstilt veldig idylliske og ut fra høye idealer om hvordan ting burde være. Med tanke på at James Dean ble et forbilde for sin generasjons unge, så var det kanskje nettopp ved å gi det opprørske et ansikt? Det er sagt om James Dean at han både i denne filmen og i "Rebel without a cause" egentlig spilte seg selv.

Med filmen fulgte en DVD til, hvor det gis en innføring i James Deans biografi, filmene han spilte inn og med intervjuer av folk som kjente ham. Det ga et interessant bilde av hvem han var. Som de fleste store kunstnere var han kanskje ikke blant de mest sosialt begavede, og med et vanskelig sinnelag. Men like fullt et geni på lerretet!

Jeg gir terningkast fem. Ikke fordi filmen ikke er kjempebra (for det er den!), men tiden har gått litt fra denne filmen. Det er noe med det overtydelige uttrykket som den gangen måtte til for å kompensere for dårlig bildekvalitet. Dette kommer man på en måte ikke forbi når man i dag skal vurdere filmer som er over 50 år gamle ...

"Brudens sønn" (Regissør: Juan José Campanella)

Innertier om 40 årskrise og meningen med livet


Innspilt: 2002 
Genre: Drama
Originaltittel: El Hijo de la Novia
Nasjonalitet: Argentina
Skuespillere: Ricardo Darín, Héctor Alterio,Norma Aleandro, Eduardo Blanco, Natalia Verbeke
Spilletid: 125 min.

Jeg ble for alvor oppmerksom på denne filmen etter å ha sett "Hemmeligheten i deres øyne" av samme regissør tidligere i høst. Det var imidlertid ikke mulig å få tak i "Brudens sønn" lenger. Helt til tilfeldighetene førte til at jeg faktisk fant den på et stort DVD-salg på Platekompaniet nylig. Plutselig gjenkjente jeg tittelen på filmen, og fikk fatt i den! Og hvilken lykke! For dette er en kvalitetsfilm av de helt store! Som i "Hemmeligheten i deres øyne" spiller Ricardo Darin hovedrollen også i "Brudens sønn".

Rafael Belvedere (spilt av Ricardo Darin) overtok i sin tid restauranten som faren og moren hans startet i sin ungdom. Han har gjort den til en suksessfull restaurant, men dette har hatt sin pris. Slitet med restaurantet har kostet ham et ekteskap, og han har knapt vært til stede i sin datters liv. Moren hans har Alzheimers sykdom, men Rafael har ikke hatt tid til å besøke henne det siste året. Han lar kjæresten mer eller mindre gå for lut og kaldt vann, fordi restauranten alltid kommer foran alt. Dessuten ønsker Rafael ikke å forplikte seg. Når faren hans ønsker å innlemme ham i planene om å gi sin pleietrengende kone det kirkebryllupet hun aldri fikk, fnyser Rafael av ham, i stedet for å ta inn over seg hvilken ufattelig stor kjærlighet som ligger bak fra farens side. Selv tilbringer han sene kvelder og netter foran TV´n mens han ser på en serie om sin barndoms helt Zorro. Han er 42 år, har ikke en eneste venn og alt som har betydd noe har vært å vise moren at han dugde til noe. Det rakk han aldri før hun forsvant inn i glemselen ...

Men så skjer en rekke uforutsette ting. I første omgang dukker en gammel barndomskamerat opp. Så får Rafael hjerteinfarkt. Og som om ikke det var nok, viser det seg at kjæresten hans er lei av alltid å komme i annen rekke, og truer med å forlate ham. Dette samt en rekke andre ting får Rafael til å ta sin livsførsel opp til ny vurdering. Han er jo ikke det minste lykkelig, og hva er egentlig vitsen med å fortsette i de samme gamle sporene? Hva er det som egentlig betyr noe i livet når det kommer til stykket?

Som nevnt innledningsvis er dette en innertier av en film! Jeg er svært fascinert av Latin-amerikanske filmer, og nesten uten unntak kommer det utrolig gode filmer fra denne verdensdelen! Ricardo Dario spilte Rafael så glitrende at jeg er i ferd med å få meg en ny filmhelt. Vanligvis blir jeg litt utålmodig når filmer varer mer enn to timer, men her glemte jeg fullstendig både tid og sted. Når jeg - ikke overraskende - ender med å gi denne filmen terningkast seks, er dette pga. skuespillerprestasjonene, den glitrende regien, det filmtekniske, historien som sådan - alt! Avslutningsvis vil jeg nevne at det er masse humor i filmen uten at jeg som seer fikk følelsen av å være vitne til en masse fjas.

Denne filmen må da komme i nyutgivelse om ikke alt for lenge!

"Did you hear about the Morgans? (Regissør: Marc Lawrence)

Tamme greier ... 


Innspilt: 2009
Genre: Romantisk komedie
Nasjonalitet: USA
Skuespillere: Hugh Grant, Sarah Jessica Parker, Sam Elliott, Mary Steenburgen, Elisabeth Moss, Michael Kelly, Wilford Brimley
Spilletid: 99 min.

Tenk deg at du ligger i skilsmisseforhandlinger med din eksmann, som du ikke kan utstå fordi han har sviktet deg på det groveste ved å være utro. Så blir dere begge vitne til et mord. Dessverre ser morderen dere, og av frykt for at både du og din eksmann skal bli drept, blir dere satt under et vitnebeskyttelsesprogram. Ikke bare må dere begge forlate prestisjefylte jobber, alle venner, familie m.m. Dere må at på til tilbringe all tid sammen frem til morderen blir tatt! Hvis han blir
tatt ...

Dette er situasjonen for Mary (spilt av Sarah Jessica Parker) og Paul (Hugh Grant). Nåvel ... Paul vil faktisk ha sin ekskone tilbake, men det vil altså ikke Mary . Disse to, urbane så det holder, blir tvunget til å reise til et landsens sted i Wyoming, hvor alle - kvinner som menn - bærer våpen og går med cowboy-hatter. På dette stedet vet alle alt om alle. Marys forundring er også stor når hun oppdager at man på dette stedet slipper å betale ut av hvitøyet for et enkelt klesplagg, men gjerne får tre gensere for prisen av to - til den nette sum av 9,9 dollar!

Det oppstår en del lattervekkende situasjoner der byfrøkenen Mary og hennes eksmann kommer på kollisjonskurs med lokalbefolkningen. Parallelt med at det er en morder der ute som sirkler dem inn, sliter paret seg gjennom sin ekteskapelige krise hjemme hos ekteparet de er internert hos. Og mens Mary lurer på om årsaken til deres problemer er at hun stiller for mange krav til Paul og bør redusere sine forventninger til ekteskapet, får hun klar beskjed fra ekteparet de bor hos at hun selvsagt må forvente "alt" av mannen sin, at hun må slutte å analysere alt mulig og heller se til å få ekteskapet til å fungere igjen. Men er det i det hele tatt mulig å redde deres skrantende ekteskap? Og vil morderen finne dem til slutt?

Dette er en av de komediene det praktisk talt går 13 på dusinet av. Midtveis i filmen innså jeg at dette aldri ville bli det helt store, og jeg fikk problemer med å holde oppmerksomheten på skjermen. (Jeg knekker sammen og tilstår at jeg fant frem stryketøyet og strøk skjorter samtidig som jeg fulgte med på siste halvdel av filmen.) Kanskje er det noe med at jeg har sett litt for mange filmer hvor Hugh Grant spiller nøyaktig samme rolle - den litt hjelpeløse typen som stadig roter det til for seg, og som prøver å smile seg ut av vanskelighetene med litt kjekkaseri. Egentlig tror jeg historien som sådan kunne hatt potensiale for noe mer, men det er altså mye som manglet på at det ble en minneverdig opplevelse å se denne filmen. Det ble for tamt, rett og slett. Ikke var det noe futt i kranglescenene mellom ektefellene heller. Nei, dette var ikke mye overbevisende!

Jeg sitter og funderer på om jeg skal gi terningkast tre eller fire, men heller nok mot en svak firer. Tror faktisk også at jeg da er litt snill, skjønt noe skal produsentene ha for et noen lunde velsmurt opplegg. Uansett går du ikke glipp av veldig mye ved å styre unna denne filmen. 

"Jeg elsket henne" (Regissør: Zabou Breitman)

Sårt og vakkert
Innspilt: 2009
Originaltittel: Je l'aimais
Nasjonalitet: Frankrike
Skuespillere: Daniel Auteuil, Marie-Josée Croze, Florence Loiret-Caille, Christiane Millet
Spilletid: 110 min.

I denne filmen, som er basert på Anna Gavaldas roman "Eg elska ho", møter vi Chloé som nettopp er blitt forlatt av sin mann, som er far til deres to små døtre.  Han har truffet en annen kvinne som han har blitt villt og hemningsløst forelsket i. Chloé er fullstendig knust.  Hun kunne rett og slett ikke ha vært mindre forberedt på det som har skjedd. I affekt oppsøker hun sin svigerfar Pierre, en mann hun aldri egentlig har følt spesiell fortrolighet med.

I løpet av noen få dager innvier Pierre sin svigerdatter i sitt livs dypeste hemmelighet. For over 15 år siden hadde han en elskerinne som han elsket over alt på jord. Han og Mathilde traff hverandre i Japan i forbindelse med et forretningsmøte. Hun var tolk, og Pierre gjorde alle de nybegynnerfeil det var mulig å gjøre i møtet med en fremmed kultur. Like fullt - eller kanskje nettopp derfor? - fallt hun for ham, og dette ble opptakten til et svært lidenskapelig forhold mellom de to.

Hjemme satt Pierres kone - uvitende om alt Pierre delte med en annen kvinne, ting som aldri var blitt henne til del. Pierre hadde det ikke enkelt, samtidig som han for første gang i sitt liv følte seg virkelig levende. Men i skjæringspunktet mellom sine to kvinner var han rådvill og ante ganske enkelt ikke hva han skulle gjøre. Dvs. dersom han fikk velge, ville han ikke ha valgt i det hele tatt, men beholdt begge sine kvinner. Men slik ville ikke Mathilde det ... Og slik tvang hun Pierre til å velge henne bort. Et valg Pierre aldri har kommet over, for siden kunne han like godt ha vært død ...

Gjennom sin historie forsøker Pierre å få Chloé til å innse at hun gjennom bruddet med sin mann faktisk har fått livet tilbake, at hun har fått sjansen til å leve et liv i sannhet og i ekthet ... Alternativet er løgner, løgner og atter løgner ...

Denne filmen er alldeles skjønn! Kjærlighetsaffæren mellom Pierre og Mathilde og det moralske dilemmaet de etter hvert kom opp i, er nydelig skildret. Daniel Auteuil og Marie-Josée Croze spilte Pierre og Mathilde med en slik innlevelse at man nesten skulle tro at de var forelsket i hverandre i virkeligheten også. Og Florence Loiret-Caille spilte den forgråtte og deprimerte Chloé glitrende. Jeg kjente faktisk smerten hennes på kroppen. Selv om dette er en film om alvorlige temaer som svik, utroskap og tap, er det likevel håp når alt ser som mørkest ut. Jeg anbefaler denne filmen på det varmeste!

Terningkast fem!

Daniel Auteuil og Marie-Josée Croze som Pierre og Mathilde

Florence Loiret-Caille som Chloé

Jonathan Franzen: "Korrigeringer"

Utgitt i Norge: 2002
Utgitt i USA: 2001
Originaltittel: The Corrections
Oversatt: Jorunn og Arne-Carsten Carlsen
Forlag: Cappelen
Antall sider: 607 

Den gangen Enid giftet seg med Alfred Lambert, tenkte hun følgende om denne kjekke mannen:



"Hva skulle man tro om Al Lambert? Man hadde de gammelmodige tingene han sa om seg selv, og den ungdommelige måten han så ut på. Enid hadde valgt å tro på de løftene utseendet gav. Livet ble så et spørsmål om å vente på at personligheten han skulle endres.



Mens hun ventet, strøk hun tyve skjorter i uken ..."



Etter som årene gikk og de fikk sine tre barn - Chip, Denise og Gary - har Enid måttet svelge i seg skuffelse på skuffelse. Hennes mann har ikke akkurat vært av den amorøse typen, og mang en gang har hun grått seg i søvn bak ryggen hans i ektesengen, mens kroppen hennes  verket etter kjærlige berøringer som aldri kom. For mannen hennes var og ble følelsesmessig avstumpet, noe også barna har lidd under. Alt som betydde noe for Alfred var nemlig karrieren og oppfinnelsene som han styrte med i ensom majestet i kjelleren, avsondret fra resten av familien i den lille fritiden han tross alt hadde.

Nå er Alfred pensjonert, og har fremskreden Parkinson, demens og depresjon. Enid lider under å ha det fulle og hele ansvaret for mannen sin, som ikke har blitt noe mindre sta med årene. Enid har ett brennende ønske: å samle hele familien til en siste julefeiring i St. Jude! Det skal vise seg å bli alt annet enn enkelt. For å sitere baksideteksten på boka: "Men Gary, Chip og Denise har sine egne miserable liv å leve. De vil ikke hjem til Enids krampekos og Alfreds stadig mer fraværende og forvirrede skikkelse."

Gary er kanskje den mest vellykkede av søsknene tross alt. Han har i det minste en ektefelle og barn - i motsetning til sine søsken. Men ekteskapet knirker i sine sammenføyninger, og med en kone som har forlest seg på populærpsykologi og som feller den ene diagnostiske dommen etter den andre over ham når hun har behov for å manipulere seg frem til et større handlingsrom, så blomstrer ikke akkurat den ekteskapelige lykken. Etter en hel høst med stillingskrig angående hvor julen skal feires, gir Gary opp og bestemmer seg for å reise hjem til foreldrene sine alene. Hvorpå han umiddelbart blir gjenstand for sin kones kjærlige omsorg igjen ...

Denise har etter mange år med hardt arbeid skapt seg et navn innen restaurantbransjen. Men etter å ha innledet et lesbisk forhold med sjefens kone ... og som om ikke det var nok også et forhold med sjefen, får hun sparken. Plutselig står hun på bar bakke økonomisk. Og Chip, den yngste og mest ansvarsløse i søskenflokken, har rotet seg bort i den litauiske mafiaen etter at han fikk sparken som lærer ved universitetet pga. et usømmelig forhold med en av sine studenter. Men som han lakonisk konstaterer etter hvert: han er faktisk den som har minst problemer av dem alle!

Så spørs det da om Enid får oppfylt sitt ønske om en familiegjenforening av det virkelig koselige slaget ...

I denne bitende, satiriske boka kritiserer forfatteren det amerikanske samfunnet og ikke minst den amerikanske drømmen. Ingen av medlemmene i familien Lambert har lykkes i å nå sine drømmer, og er nokså desillusjonerte og skuffede. Tidvis fremsto de nesten som karikaturer. Med en mor som hele deres liv har dekket over alt som ikke var som det skulle være med et smil, og som har latt som alt var greit likevel, er det kanskje ikke så rart at barna har endt opp uten noen egentlig retning i livene sine. For øvrig var det interessant å merke seg Enids misnøye med alt og alle så lenge mannen hennes var i nærheten, mens hun faktisk sluttet å ergre seg så mye når han ikke var der lenger. Som om alle ergrelsene for stort og smått var en slags overlevelsesstrategi slik at hun skulle slippe å tenke for mye på sitt eget begredelige liv, som faktisk var til å grine av.

Oppi alt det tragikomiske er dette like fullt en varm roman, og jeg ble veldig glad i familien Lambert underveis. 

Jeg har endt opp med å gi boka et sterkt terningkast fem. Når boka ikke når helt opp i toppsjiktet er dette fordi jeg opplevde at boka innimellom hadde noen dødpunkter som med fordel kunne ha vært strammet litt opp. Det er selvfølgelig ikke til å komme forbi at jeg sammenligner boka med forfatterens ferskeste roman "Frihet", som jeg synes var hakket bedre enn denne. Grunntonen i begge disse bøkene er for øvrig nokså lik, og det er godt mulig at en som leser "Korrigeringer" først vil like denne boka bedre enn "Frihet". Alt i alt en meget lesverdig bok som det absolutt er vel verdt å få med seg i mylderet av mange gode bøker!

Gåte: "Litle Fuglen"

"Fryktelig lykkelig" (Regissør: Henrik Ruben Genz)

Uhyggelig og velspilt

Innspilt: 2008
Originaltittel: Frygtelig lykkelig
Nasjonalitet: Danmark
Skuespillere: Jakob Cedergren, Lene Maria Christensen, Kim Bodnia, Lars Brygmann
Spilletid: 99 min.

Politimannen Robert har blitt forflyttet fra Köbenhavn til en liten landsby i Sønder-Jylland etter en noe kjedelig episode i privatlivet. Der skal han vikariere som lensmannsbetjent inntil han har bevist at han fungerer normalt og kan returnere til Köbenhavn igjen.

Nokså snart viser det seg at ikke alt er som det skal være i den lille landsbyen. Som det står på filmplakaten: "Alle vet alt, men ingen sier noe". I en stemning som til forveksling kan minne om Twin Peaks, forsøker Robert å orientere seg i landskapet. Hvem kan han egentlig stole på? Kan han i det hele tatt stole på noen? Når Ingerlise oppsøker ham og påstår at mannen Jørgen slår henne, mens Jørgen påstår at kona påfører seg sårmerker utelukkende for å vekke oppmerksomhet - hvem snakker sant? Hvorfor gjør ingen noe? Selv ikke når Ingerlise og Jørgens mindreårige datter vandrer gatelangs med en dukkevogn om kveldene, er det noen som reagerer. Og hva er det Robert egentlig har flyktet fra?

Lokalbefolkningen ønsker minst mulig innblanding fra omverdenen, og vil helst ordne opp selv når noe skjer. Om det så innebærer å skjule alvorlige forbrytelser ... Indrejustisen i bygda ordner opp, og problemene ... ja, de forsvinner som regel i myra ...

Etter hvert som Robert forsøker å innordne seg under det skakk-kjørte regelsettet som gjelder på stedet, synker han selv dyperere og dypere ned i gjørma. Spørsmålet er om han kommer seg løs til slutt, eller rett og slett havner i hengemyra ... ?

Glitrende skuespillere, en uhyggelig historie og en tidvis surrealistisk stemning sørger for at dette blir en film av det mer uvanlige slaget. Det er rett og slett en meget god film, som er vel verdt å få med seg! Filmen er basert på en roman av forfatteren Erling Jepsen, dvs. den samme forfatteren som står bak den kritikerroste romanen "Kunsten å gråte i kor", som også er filmatisert.

Terningkast fem.

En morgen i november ....

Borgestad kirke

Ekely

"Sommerlunch i Roma" (Regissør: Gianni Di Gregorio)

En deilig feelgood-film


Innspilt: 2008
Originaltittel: Pranzo di Ferragosto
Skuespillere: Gianni Di Gregorio, Valeria De Franciscis, Marina Cacciotti, Maria Calìzia, Grazia Cesarini Sforza
Spilletid: 76 min.

Gianni er middelaldrende og arbeidsledig, og bor sammen med sin 93 år gamle mor i bydelen Trastevere i Roma. Han skylder penger over alt, og sorgene drukner han så godt det lar seg gjøre med Chablis.

Da huseieren tilbyr ettergivelse av skyldig husleie mot at Gianni passer moren hans i noen dager, har Gianni i realiteten ikke noe valg. Og da det viser seg at det henger en gammel tante med på slep, så er det bare å bukke og nikke. Bedre blir det ikke da han klager sin nød til huslegen, for plutselig passer han også legens gamle mor.

De gamle damene finner tonen, men enkelt blir det ikke å holde orden på alle. For plutselig stikker huseierens mor av, og legens mor smugspiser opp alle restene av pasta al forno, en rett hun har forbud mot å spise ...

Ikke forvent all verdens skuespillerprestasjoner fra de gamle damene som er med i denne filmen! Len deg heller tilbake og nyt det typisk italienske! Dette er nemlig først og fremst en koselig og passe lang film. Da åpningsscenen viste en restaurant i Trastevere hvor jeg selv har vært og spist et par ganger (restauranten Romolo), var jeg nemlig solgt. Jeg kunne strengt tatt ha ønsket meg flere utescener i filmen - bare for å få muligheten til å suge til meg litt sommerstemning fra min yndlingsbydel i Roma. Det var det dessverre litt sparsommelig med. Like fullt er dette en film som alle Italia-elskere bør få med seg! Gianni Di Gregorio spiller ikke bare hovedrollen i filmen. I tillegg har han skrevet manuset og hatt regien. Filmen har også fått en del priser.

Terningkast fire fra meg.

Cecilia Bartoli-Lascia ch'io pianga

Award

Jeg har fått en award! Denne har jeg fått fra Ann Helen alias Labben, som har den spennende bokbloggen Migrating Coconuts. Tusen takk! ;-)

Reglene er som følger: 

1. Takk den du har mottatt prisen fra

2. Kopier prismerket til bloggen din

3. Fortell hvilke 3 forfattere du regner blant dine favoritter, og nevn en yndlingsbok per forfatter.

4. Send prisen videre til 5 mottakere som du føler fortjener den.



Det er veldig vanskelig å plukke ut kun tre forfattere, men jeg prøver:
1. Ivo Andric: Broen over Drina
2. Stephan Zweig: Sjakknovelle
3. Carl Frode Tiller: Innsirkling 2


Jeg følger mange bloggere, og det er vanskelig kun å velge ut fem. Jeg håper ikke at noen føler seg glemt fordi jeg trekker frem disse:


Labben
Beatelill
Solgunn
Randi
Janke

Arto Paasilinna: "Den senile landmåleren"

Nok en røverhistorie fra finske Paasilinna ...


Den tidligere landmåleren Taavetti Rytkönen aner ikke hvem han er, hvor han bor eller hvorfor han har en hel masse penger på seg. Hadde det ikke vært for at drosjesjåføren Seppo Sorjonen hadde forbarmet seg over ham, er det ikke godt å si hva som kunne skjedd med ham.

Seppo vil mer enn gjerne kjøre den gamle mannen rundt, særlig når han skjønner at gamlingen har penger å betale med. De kjører og de kjører, og etter hvert husker Rytkönen mer og mer, bl.a. hva han heter.

De utroligste situasjoner oppstår, og mengder med alkohol er selvsagt inne i bildet. Det blir også mer og mer åpenbart at Rytkönen er dement, og at han ikke klarer seg alene. Det oppstår et varmt vennskap mellom ham og Seppo, som er temmelig desillusjonert selv. Men ble det morsomt? Vel ... Jeg er en ihuga Paasilinna-fan, men denne boka fenget dessverre ikke. Jeg opplevde ikke at den hadde det viddet som Paasilinnas bøker ellers er så full av. Hvor du blir nesten til randen oppgitt av fortvilelse på hovedpersonenes vegne og samtidig ler deg fillete ... Dette manglet i denne boka, som jeg rett og slett ikke syntes hadde den nerven som jeg ellers forbinder med denne forfatteren.

Det blir bare terningkast tre fra meg denne gangen.

Utgitt i Finland: 1991
Originaltittel: Elämä lyhyt Rytkönen pitkä
Utgitt i Norge: 2010

Oversetter: Ellen Holm Svendsen
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 190

Arto Paasilinna

Carl Frode Tiller: "Innsirkling 2"

Utgitt: 2010
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 400

I bok nr. 1 fikk vi vite at David hadde mistet hukommelsen og hadde satt inn en annonse i avisen der han oppfordret venner og kjente til å skrive brev til ham for å hjelpe ham med å friske opp minnene. I den boka ble vi kjent med Davids barndomsvenn Jon, ungdomskjæresten Silje og stefaren og presten Arvid.

I bok nr. 2 er det barndomsvennene Ole og Tom Roger som forteller. Dessuten treffer vi Paula som bor på gamlehjem, og som fortrinnsvis kjente Davids mor Berit. Hun har fått en annen til å skrive for seg.

Ole er en mann som først og fremst prøver å gjøre alt riktig. Så opptatt er han av å gjøre alt riktig at han faktisk har glemt hva han selv ønsker. Og når hans egne ønsker og behov truer med å komme opp til overflaten, gjør han alt det som står i hans makt for å undertrykke og skjule dette. Etter at han giftet seg med Helen, som har tenåringssønnen Jørgen fra før av, og som han har rukket å få et barn med, kommer han for alvor i skvis mellom henne og sin egen mor. De to kvinnene som han er mest glad i i hele verden, hater nemlig hverandre. Ole forstår heller ikke hvorfor ikke hans egen snillhet og godhet kan møtes med nettopp snillhet og godhet ... Det er imidlertid det stikk motsatte som skjer. Og hva gjør han når mamma forsøker å rydde opp i livet hans? Klarer han å manne seg opp til å si stopp? Moren som hele tiden hevder å ville det beste for ham, men som helt klart har sine egne agendaer ...

Tom Roger er av taterslekt, og har vokst opp i en familie så destruktiv at det ikke er til å undres over hvorfor han har blitt som han har blitt. I likhet med de øvrige slektningene har han aldri fått noe som helst ut av livet sitt. Han er småkriminell, har vel aldri hatt en skikkelig jobb, lever på sosialhjelp og har en selvtillit som er helt under pari, selv om akkurat det er det siste han vil innrømme. Tom Roger tåler ikke å bli ydmyket eller dårlig behandlet, og det skal heller ikke så mye til før han føler seg tråkket på. Han har et farlig sinne i seg som gjør at han er voldelig mot sine kjærester. Han slår, og han slår hardt. Fortvilelsen over at han ikke klarer å kontrollere sinnet sitt - noe som faktisk er oppriktig ment, dog etterpå ... - gjør at kvinnene i hans liv ser den lille gutten i ham og ønsker å redde ham. Så er spørsmålet om det er dette han vil? Å bli reddet altså ...

Paula er pleietrengende og blir stadig oppsøkt av sønnen som er ute etter pengene hennes. Hun misliker dette sterkt, men klarer samtidig ikke å sette seg i mot ham. Paula sliter nemlig med mye dårlig samvittighet overfor sønnen, og føler skyld fordi hun har gjort ham til den han er blitt.

Både Ole, Tom Roger og Paula har nytt å fortelle om David, som sirkles mer og mer inn. Puslespillet er snart ferdig lagt, og nettet snøres inn. Hvem er David når det kommer til stykket? Er han en kyniker som har utnyttet vennene sine med et påstått hukommelsestap, eller er det reelt at han har mistet hukommelsen? Avsløringene fra Paula setter for øvrig Davids lengsel etter å få vite om sitt opphav - dvs. fortrinnsvis sin ukjente far - i et helt annet lys.

Jeg likte den første boka svært godt, og ga den seks på terningen. "Innsirkling 2" burde ha fått terningkast åtte! Noe av det som fascinerte meg veldig denne gangen, er at Tiller borrer enda mer ned i personenes psyke. Jeg ble dypt fortvilet over ikke å få vite mer om spesielt Ole og Tom Roger, og jeg håper inderlig at jeg får svar på hvordan det egentlig gikk med dem når bok nr. 3 kommer. Jeg tror faktisk jeg er mer opptatt av dette enn av David, selv om han hele tiden er den ikke tilstedeværende hovedpersonen i begge bøkene som så langt har kommet ut. Tiller er en mester i å skildre sosiale motsetninger i et klassesamfunn, samt skildre hvordan menneskers liv påvirkes av skyldfølelse og opplevd krenkelse.

Davids mor Berit giftet seg over sin stand da hun inngikk ekteskap med presten Arvid, og for dette får hun gjennomgå i form av stygge bakvaskelser blant sine egne. Medlemmene av det lavere sosiale lag holder hverandre nede, og ingen forlater denne sosiale klassen uten svært store omkostninger og nærmest total sosial utstøtelse. All sosial klatring tolkes som et forsøk på å være finere enn det man egentlig er. Man prøver nemlig ikke å være finere enn dem man vokste opp med, uten at dette blir latterliggjort og mistenkeliggjort av dem som kanskje burde vært glad for at det gikk en vel her i livet. Så oppstår det store eksistensielle spørsmålet om hvem som sitter med fasiten på andre mennesker. Hvem er vi når det kommer til stykket? Den vi selv oppfatter oss som, eller den andre oppfatter oss som? I en verden der nær sagt alle har sine egne agendaer, finnes det ikke et enkelt svar på dette. Og det er nettopp her Tiller er mesterlig! For han tar disse problemstillingene så til de grader på kornet.

Avslutningsvis må jeg fremheve de språklige kvalitetene ved boka. Jeg tør påstå at det ikke er mange av Tillers format i samtidslitteraturen i dag. Antakelig er det bare Knausgård som når opp på dette nivået blant de nålevende norske forfatterne. Her strøs det ikke ut blødmer eller klisjeer. Alt er fullendt og perfekt!

Toppkarakter fra meg!

"Språkets hemmelige liv" (Regissør: Isabel Coixet)

Innspilt: 2005
Nasjonalitet: Spania
Språk: Engelsk
Originaltittel: "La vida secreta de palabras"
Skuespillere: Tim Robbins, Sarah Polley, Javier Cámara, Eddie Marsan, Julie Christie, Sverre Anker Ousdal
Spilletid: 115 min.

Hanna er innvandrer og jobber på fabrikk. Jobben hennes er rutinepreget og kjedelig, men Hanna klager ikke. Hun sier i det hele tatt nesten ingenting. Hun kommer på jobb, gjør det hun er betalt for, spiser lunchen sin alene, jobber til arbeidstidens slutt og drar hjem til leiligheten sin. Hun er aldri borte fra jobben, tar aldri ferie og er sånn sett den perfekte medarbeider ... Eller? Vel, sjefen hennes er fornøyd med innsatsen hennes, men er bekymret for henne. Til slutt tvangssender han henne på ferie.

Problemet er bare at Hanna knapt vet hva ferie er. Likevel reiser hun til kysten, og ved et slumpetreff plukker hun opp at noen etterlyser en sykepleier som kan ta hånd om en brannskadd pasient ute på en borerigg. Hun slår til! Det viser seg at hun egentlig er sykepleier og har spesialutdanning innenfor pleie av brannskadde.

Pasienten Josef (i Tim Robbins skikkelse) er brannskadd etter at han forgjeves prøvde å redde en annen manns liv i en eksplosjonsartet brann. Nå er han nærmest forblindet pga. skader på hornhinnene. Synet kommer tilbake, men det kan ta tid. Han kan altså ikke se sykepleieren som pleier hans brannskadde kropp. Josef er svært nysgjerrig på hvem den ordknappe sykepleieren er. Hun er på sin side svært lite meddelsom. Like fullt lykkes det ham å få henne til å åpne seg etter hvert, og etter dette blir livene deres aldri de samme igjen. Hvilken historie er det Hanna har båret på i alle årene siden hun forlot sitt hjemland?

Dette er en nydelig film som bl.a. handler om hvor forløsende det faktisk er å sette ord på den smerten man har inni seg. Ikke bare ble jeg svært sjarmert av denne filmen, men den fikk meg også til å gråte. Det var selvsagt Hannas historie som gjorde at tårene kom. For det var en uhyggelig sterk historie hun hadde å fortelle. Tim Robbins er en meget erfaren skuespiller som har vært med i mange toppfilmer, mens jeg aldri har hørt om Sarah Polley tidligere. Begge spilte sine roller gnistrende! Han på en fandenivoldsk måte, og hun på en stillferdig måte. Sverre Anker Ousdal hadde en liten birolle som boreplattformsjef, og det var jo litt morsomt da. Det var også interessant å få innblikk i hvor lukket et så lite samfunn kan bli, selv om historien i filmen på ingen måte kan sies å være representativ for hvordan livet på en boreplattform er i virkeligheten. Jeg gir terningkast fem! 

Sarah Polley i rollen som Hanna

Javier Cámara i rollen som kokken Simon samt Sarah Polley som Hanna

Tim Robbins som Josef sammen med sykepleieren Hanna