"Did you hear about the Morgans? (Regissør: Marc Lawrence)

Tamme greier ... 


Innspilt: 2009
Genre: Romantisk komedie
Nasjonalitet: USA
Skuespillere: Hugh Grant, Sarah Jessica Parker, Sam Elliott, Mary Steenburgen, Elisabeth Moss, Michael Kelly, Wilford Brimley
Spilletid: 99 min.

Tenk deg at du ligger i skilsmisseforhandlinger med din eksmann, som du ikke kan utstå fordi han har sviktet deg på det groveste ved å være utro. Så blir dere begge vitne til et mord. Dessverre ser morderen dere, og av frykt for at både du og din eksmann skal bli drept, blir dere satt under et vitnebeskyttelsesprogram. Ikke bare må dere begge forlate prestisjefylte jobber, alle venner, familie m.m. Dere må at på til tilbringe all tid sammen frem til morderen blir tatt! Hvis han blir
tatt ...

Dette er situasjonen for Mary (spilt av Sarah Jessica Parker) og Paul (Hugh Grant). Nåvel ... Paul vil faktisk ha sin ekskone tilbake, men det vil altså ikke Mary . Disse to, urbane så det holder, blir tvunget til å reise til et landsens sted i Wyoming, hvor alle - kvinner som menn - bærer våpen og går med cowboy-hatter. På dette stedet vet alle alt om alle. Marys forundring er også stor når hun oppdager at man på dette stedet slipper å betale ut av hvitøyet for et enkelt klesplagg, men gjerne får tre gensere for prisen av to - til den nette sum av 9,9 dollar!

Det oppstår en del lattervekkende situasjoner der byfrøkenen Mary og hennes eksmann kommer på kollisjonskurs med lokalbefolkningen. Parallelt med at det er en morder der ute som sirkler dem inn, sliter paret seg gjennom sin ekteskapelige krise hjemme hos ekteparet de er internert hos. Og mens Mary lurer på om årsaken til deres problemer er at hun stiller for mange krav til Paul og bør redusere sine forventninger til ekteskapet, får hun klar beskjed fra ekteparet de bor hos at hun selvsagt må forvente "alt" av mannen sin, at hun må slutte å analysere alt mulig og heller se til å få ekteskapet til å fungere igjen. Men er det i det hele tatt mulig å redde deres skrantende ekteskap? Og vil morderen finne dem til slutt?

Dette er en av de komediene det praktisk talt går 13 på dusinet av. Midtveis i filmen innså jeg at dette aldri ville bli det helt store, og jeg fikk problemer med å holde oppmerksomheten på skjermen. (Jeg knekker sammen og tilstår at jeg fant frem stryketøyet og strøk skjorter samtidig som jeg fulgte med på siste halvdel av filmen.) Kanskje er det noe med at jeg har sett litt for mange filmer hvor Hugh Grant spiller nøyaktig samme rolle - den litt hjelpeløse typen som stadig roter det til for seg, og som prøver å smile seg ut av vanskelighetene med litt kjekkaseri. Egentlig tror jeg historien som sådan kunne hatt potensiale for noe mer, men det er altså mye som manglet på at det ble en minneverdig opplevelse å se denne filmen. Det ble for tamt, rett og slett. Ikke var det noe futt i kranglescenene mellom ektefellene heller. Nei, dette var ikke mye overbevisende!

Jeg sitter og funderer på om jeg skal gi terningkast tre eller fire, men heller nok mot en svak firer. Tror faktisk også at jeg da er litt snill, skjønt noe skal produsentene ha for et noen lunde velsmurt opplegg. Uansett går du ikke glipp av veldig mye ved å styre unna denne filmen. 

"Jeg elsket henne" (Regissør: Zabou Breitman)

Sårt og vakkert
Innspilt: 2009
Originaltittel: Je l'aimais
Nasjonalitet: Frankrike
Skuespillere: Daniel Auteuil, Marie-Josée Croze, Florence Loiret-Caille, Christiane Millet
Spilletid: 110 min.

I denne filmen, som er basert på Anna Gavaldas roman "Eg elska ho", møter vi Chloé som nettopp er blitt forlatt av sin mann, som er far til deres to små døtre.  Han har truffet en annen kvinne som han har blitt villt og hemningsløst forelsket i. Chloé er fullstendig knust.  Hun kunne rett og slett ikke ha vært mindre forberedt på det som har skjedd. I affekt oppsøker hun sin svigerfar Pierre, en mann hun aldri egentlig har følt spesiell fortrolighet med.

I løpet av noen få dager innvier Pierre sin svigerdatter i sitt livs dypeste hemmelighet. For over 15 år siden hadde han en elskerinne som han elsket over alt på jord. Han og Mathilde traff hverandre i Japan i forbindelse med et forretningsmøte. Hun var tolk, og Pierre gjorde alle de nybegynnerfeil det var mulig å gjøre i møtet med en fremmed kultur. Like fullt - eller kanskje nettopp derfor? - fallt hun for ham, og dette ble opptakten til et svært lidenskapelig forhold mellom de to.

Hjemme satt Pierres kone - uvitende om alt Pierre delte med en annen kvinne, ting som aldri var blitt henne til del. Pierre hadde det ikke enkelt, samtidig som han for første gang i sitt liv følte seg virkelig levende. Men i skjæringspunktet mellom sine to kvinner var han rådvill og ante ganske enkelt ikke hva han skulle gjøre. Dvs. dersom han fikk velge, ville han ikke ha valgt i det hele tatt, men beholdt begge sine kvinner. Men slik ville ikke Mathilde det ... Og slik tvang hun Pierre til å velge henne bort. Et valg Pierre aldri har kommet over, for siden kunne han like godt ha vært død ...

Gjennom sin historie forsøker Pierre å få Chloé til å innse at hun gjennom bruddet med sin mann faktisk har fått livet tilbake, at hun har fått sjansen til å leve et liv i sannhet og i ekthet ... Alternativet er løgner, løgner og atter løgner ...

Denne filmen er alldeles skjønn! Kjærlighetsaffæren mellom Pierre og Mathilde og det moralske dilemmaet de etter hvert kom opp i, er nydelig skildret. Daniel Auteuil og Marie-Josée Croze spilte Pierre og Mathilde med en slik innlevelse at man nesten skulle tro at de var forelsket i hverandre i virkeligheten også. Og Florence Loiret-Caille spilte den forgråtte og deprimerte Chloé glitrende. Jeg kjente faktisk smerten hennes på kroppen. Selv om dette er en film om alvorlige temaer som svik, utroskap og tap, er det likevel håp når alt ser som mørkest ut. Jeg anbefaler denne filmen på det varmeste!

Terningkast fem!

Daniel Auteuil og Marie-Josée Croze som Pierre og Mathilde

Florence Loiret-Caille som Chloé

Jonathan Franzen: "Korrigeringer"

Utgitt i Norge: 2002
Utgitt i USA: 2001
Originaltittel: The Corrections
Oversatt: Jorunn og Arne-Carsten Carlsen
Forlag: Cappelen
Antall sider: 607 

Den gangen Enid giftet seg med Alfred Lambert, tenkte hun følgende om denne kjekke mannen:



"Hva skulle man tro om Al Lambert? Man hadde de gammelmodige tingene han sa om seg selv, og den ungdommelige måten han så ut på. Enid hadde valgt å tro på de løftene utseendet gav. Livet ble så et spørsmål om å vente på at personligheten han skulle endres.



Mens hun ventet, strøk hun tyve skjorter i uken ..."



Etter som årene gikk og de fikk sine tre barn - Chip, Denise og Gary - har Enid måttet svelge i seg skuffelse på skuffelse. Hennes mann har ikke akkurat vært av den amorøse typen, og mang en gang har hun grått seg i søvn bak ryggen hans i ektesengen, mens kroppen hennes  verket etter kjærlige berøringer som aldri kom. For mannen hennes var og ble følelsesmessig avstumpet, noe også barna har lidd under. Alt som betydde noe for Alfred var nemlig karrieren og oppfinnelsene som han styrte med i ensom majestet i kjelleren, avsondret fra resten av familien i den lille fritiden han tross alt hadde.

Nå er Alfred pensjonert, og har fremskreden Parkinson, demens og depresjon. Enid lider under å ha det fulle og hele ansvaret for mannen sin, som ikke har blitt noe mindre sta med årene. Enid har ett brennende ønske: å samle hele familien til en siste julefeiring i St. Jude! Det skal vise seg å bli alt annet enn enkelt. For å sitere baksideteksten på boka: "Men Gary, Chip og Denise har sine egne miserable liv å leve. De vil ikke hjem til Enids krampekos og Alfreds stadig mer fraværende og forvirrede skikkelse."

Gary er kanskje den mest vellykkede av søsknene tross alt. Han har i det minste en ektefelle og barn - i motsetning til sine søsken. Men ekteskapet knirker i sine sammenføyninger, og med en kone som har forlest seg på populærpsykologi og som feller den ene diagnostiske dommen etter den andre over ham når hun har behov for å manipulere seg frem til et større handlingsrom, så blomstrer ikke akkurat den ekteskapelige lykken. Etter en hel høst med stillingskrig angående hvor julen skal feires, gir Gary opp og bestemmer seg for å reise hjem til foreldrene sine alene. Hvorpå han umiddelbart blir gjenstand for sin kones kjærlige omsorg igjen ...

Denise har etter mange år med hardt arbeid skapt seg et navn innen restaurantbransjen. Men etter å ha innledet et lesbisk forhold med sjefens kone ... og som om ikke det var nok også et forhold med sjefen, får hun sparken. Plutselig står hun på bar bakke økonomisk. Og Chip, den yngste og mest ansvarsløse i søskenflokken, har rotet seg bort i den litauiske mafiaen etter at han fikk sparken som lærer ved universitetet pga. et usømmelig forhold med en av sine studenter. Men som han lakonisk konstaterer etter hvert: han er faktisk den som har minst problemer av dem alle!

Så spørs det da om Enid får oppfylt sitt ønske om en familiegjenforening av det virkelig koselige slaget ...

I denne bitende, satiriske boka kritiserer forfatteren det amerikanske samfunnet og ikke minst den amerikanske drømmen. Ingen av medlemmene i familien Lambert har lykkes i å nå sine drømmer, og er nokså desillusjonerte og skuffede. Tidvis fremsto de nesten som karikaturer. Med en mor som hele deres liv har dekket over alt som ikke var som det skulle være med et smil, og som har latt som alt var greit likevel, er det kanskje ikke så rart at barna har endt opp uten noen egentlig retning i livene sine. For øvrig var det interessant å merke seg Enids misnøye med alt og alle så lenge mannen hennes var i nærheten, mens hun faktisk sluttet å ergre seg så mye når han ikke var der lenger. Som om alle ergrelsene for stort og smått var en slags overlevelsesstrategi slik at hun skulle slippe å tenke for mye på sitt eget begredelige liv, som faktisk var til å grine av.

Oppi alt det tragikomiske er dette like fullt en varm roman, og jeg ble veldig glad i familien Lambert underveis. 

Jeg har endt opp med å gi boka et sterkt terningkast fem. Når boka ikke når helt opp i toppsjiktet er dette fordi jeg opplevde at boka innimellom hadde noen dødpunkter som med fordel kunne ha vært strammet litt opp. Det er selvfølgelig ikke til å komme forbi at jeg sammenligner boka med forfatterens ferskeste roman "Frihet", som jeg synes var hakket bedre enn denne. Grunntonen i begge disse bøkene er for øvrig nokså lik, og det er godt mulig at en som leser "Korrigeringer" først vil like denne boka bedre enn "Frihet". Alt i alt en meget lesverdig bok som det absolutt er vel verdt å få med seg i mylderet av mange gode bøker!

Gåte: "Litle Fuglen"

"Fryktelig lykkelig" (Regissør: Henrik Ruben Genz)

Uhyggelig og velspilt

Innspilt: 2008
Originaltittel: Frygtelig lykkelig
Nasjonalitet: Danmark
Skuespillere: Jakob Cedergren, Lene Maria Christensen, Kim Bodnia, Lars Brygmann
Spilletid: 99 min.

Politimannen Robert har blitt forflyttet fra Köbenhavn til en liten landsby i Sønder-Jylland etter en noe kjedelig episode i privatlivet. Der skal han vikariere som lensmannsbetjent inntil han har bevist at han fungerer normalt og kan returnere til Köbenhavn igjen.

Nokså snart viser det seg at ikke alt er som det skal være i den lille landsbyen. Som det står på filmplakaten: "Alle vet alt, men ingen sier noe". I en stemning som til forveksling kan minne om Twin Peaks, forsøker Robert å orientere seg i landskapet. Hvem kan han egentlig stole på? Kan han i det hele tatt stole på noen? Når Ingerlise oppsøker ham og påstår at mannen Jørgen slår henne, mens Jørgen påstår at kona påfører seg sårmerker utelukkende for å vekke oppmerksomhet - hvem snakker sant? Hvorfor gjør ingen noe? Selv ikke når Ingerlise og Jørgens mindreårige datter vandrer gatelangs med en dukkevogn om kveldene, er det noen som reagerer. Og hva er det Robert egentlig har flyktet fra?

Lokalbefolkningen ønsker minst mulig innblanding fra omverdenen, og vil helst ordne opp selv når noe skjer. Om det så innebærer å skjule alvorlige forbrytelser ... Indrejustisen i bygda ordner opp, og problemene ... ja, de forsvinner som regel i myra ...

Etter hvert som Robert forsøker å innordne seg under det skakk-kjørte regelsettet som gjelder på stedet, synker han selv dyperere og dypere ned i gjørma. Spørsmålet er om han kommer seg løs til slutt, eller rett og slett havner i hengemyra ... ?

Glitrende skuespillere, en uhyggelig historie og en tidvis surrealistisk stemning sørger for at dette blir en film av det mer uvanlige slaget. Det er rett og slett en meget god film, som er vel verdt å få med seg! Filmen er basert på en roman av forfatteren Erling Jepsen, dvs. den samme forfatteren som står bak den kritikerroste romanen "Kunsten å gråte i kor", som også er filmatisert.

Terningkast fem.

En morgen i november ....

Borgestad kirke

Ekely

"Sommerlunch i Roma" (Regissør: Gianni Di Gregorio)

En deilig feelgood-film


Innspilt: 2008
Originaltittel: Pranzo di Ferragosto
Skuespillere: Gianni Di Gregorio, Valeria De Franciscis, Marina Cacciotti, Maria Calìzia, Grazia Cesarini Sforza
Spilletid: 76 min.

Gianni er middelaldrende og arbeidsledig, og bor sammen med sin 93 år gamle mor i bydelen Trastevere i Roma. Han skylder penger over alt, og sorgene drukner han så godt det lar seg gjøre med Chablis.

Da huseieren tilbyr ettergivelse av skyldig husleie mot at Gianni passer moren hans i noen dager, har Gianni i realiteten ikke noe valg. Og da det viser seg at det henger en gammel tante med på slep, så er det bare å bukke og nikke. Bedre blir det ikke da han klager sin nød til huslegen, for plutselig passer han også legens gamle mor.

De gamle damene finner tonen, men enkelt blir det ikke å holde orden på alle. For plutselig stikker huseierens mor av, og legens mor smugspiser opp alle restene av pasta al forno, en rett hun har forbud mot å spise ...

Ikke forvent all verdens skuespillerprestasjoner fra de gamle damene som er med i denne filmen! Len deg heller tilbake og nyt det typisk italienske! Dette er nemlig først og fremst en koselig og passe lang film. Da åpningsscenen viste en restaurant i Trastevere hvor jeg selv har vært og spist et par ganger (restauranten Romolo), var jeg nemlig solgt. Jeg kunne strengt tatt ha ønsket meg flere utescener i filmen - bare for å få muligheten til å suge til meg litt sommerstemning fra min yndlingsbydel i Roma. Det var det dessverre litt sparsommelig med. Like fullt er dette en film som alle Italia-elskere bør få med seg! Gianni Di Gregorio spiller ikke bare hovedrollen i filmen. I tillegg har han skrevet manuset og hatt regien. Filmen har også fått en del priser.

Terningkast fire fra meg.

Cecilia Bartoli-Lascia ch'io pianga

Award

Jeg har fått en award! Denne har jeg fått fra Ann Helen alias Labben, som har den spennende bokbloggen Migrating Coconuts. Tusen takk! ;-)

Reglene er som følger: 

1. Takk den du har mottatt prisen fra

2. Kopier prismerket til bloggen din

3. Fortell hvilke 3 forfattere du regner blant dine favoritter, og nevn en yndlingsbok per forfatter.

4. Send prisen videre til 5 mottakere som du føler fortjener den.



Det er veldig vanskelig å plukke ut kun tre forfattere, men jeg prøver:
1. Ivo Andric: Broen over Drina
2. Stephan Zweig: Sjakknovelle
3. Carl Frode Tiller: Innsirkling 2


Jeg følger mange bloggere, og det er vanskelig kun å velge ut fem. Jeg håper ikke at noen føler seg glemt fordi jeg trekker frem disse:


Labben
Beatelill
Solgunn
Randi
Janke

Arto Paasilinna: "Den senile landmåleren"

Nok en røverhistorie fra finske Paasilinna ...


Den tidligere landmåleren Taavetti Rytkönen aner ikke hvem han er, hvor han bor eller hvorfor han har en hel masse penger på seg. Hadde det ikke vært for at drosjesjåføren Seppo Sorjonen hadde forbarmet seg over ham, er det ikke godt å si hva som kunne skjedd med ham.

Seppo vil mer enn gjerne kjøre den gamle mannen rundt, særlig når han skjønner at gamlingen har penger å betale med. De kjører og de kjører, og etter hvert husker Rytkönen mer og mer, bl.a. hva han heter.

De utroligste situasjoner oppstår, og mengder med alkohol er selvsagt inne i bildet. Det blir også mer og mer åpenbart at Rytkönen er dement, og at han ikke klarer seg alene. Det oppstår et varmt vennskap mellom ham og Seppo, som er temmelig desillusjonert selv. Men ble det morsomt? Vel ... Jeg er en ihuga Paasilinna-fan, men denne boka fenget dessverre ikke. Jeg opplevde ikke at den hadde det viddet som Paasilinnas bøker ellers er så full av. Hvor du blir nesten til randen oppgitt av fortvilelse på hovedpersonenes vegne og samtidig ler deg fillete ... Dette manglet i denne boka, som jeg rett og slett ikke syntes hadde den nerven som jeg ellers forbinder med denne forfatteren.

Det blir bare terningkast tre fra meg denne gangen.

Utgitt i Finland: 1991
Originaltittel: Elämä lyhyt Rytkönen pitkä
Utgitt i Norge: 2010

Oversetter: Ellen Holm Svendsen
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 190

Arto Paasilinna

Carl Frode Tiller: "Innsirkling 2"

Utgitt: 2010
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 400

I bok nr. 1 fikk vi vite at David hadde mistet hukommelsen og hadde satt inn en annonse i avisen der han oppfordret venner og kjente til å skrive brev til ham for å hjelpe ham med å friske opp minnene. I den boka ble vi kjent med Davids barndomsvenn Jon, ungdomskjæresten Silje og stefaren og presten Arvid.

I bok nr. 2 er det barndomsvennene Ole og Tom Roger som forteller. Dessuten treffer vi Paula som bor på gamlehjem, og som fortrinnsvis kjente Davids mor Berit. Hun har fått en annen til å skrive for seg.

Ole er en mann som først og fremst prøver å gjøre alt riktig. Så opptatt er han av å gjøre alt riktig at han faktisk har glemt hva han selv ønsker. Og når hans egne ønsker og behov truer med å komme opp til overflaten, gjør han alt det som står i hans makt for å undertrykke og skjule dette. Etter at han giftet seg med Helen, som har tenåringssønnen Jørgen fra før av, og som han har rukket å få et barn med, kommer han for alvor i skvis mellom henne og sin egen mor. De to kvinnene som han er mest glad i i hele verden, hater nemlig hverandre. Ole forstår heller ikke hvorfor ikke hans egen snillhet og godhet kan møtes med nettopp snillhet og godhet ... Det er imidlertid det stikk motsatte som skjer. Og hva gjør han når mamma forsøker å rydde opp i livet hans? Klarer han å manne seg opp til å si stopp? Moren som hele tiden hevder å ville det beste for ham, men som helt klart har sine egne agendaer ...

Tom Roger er av taterslekt, og har vokst opp i en familie så destruktiv at det ikke er til å undres over hvorfor han har blitt som han har blitt. I likhet med de øvrige slektningene har han aldri fått noe som helst ut av livet sitt. Han er småkriminell, har vel aldri hatt en skikkelig jobb, lever på sosialhjelp og har en selvtillit som er helt under pari, selv om akkurat det er det siste han vil innrømme. Tom Roger tåler ikke å bli ydmyket eller dårlig behandlet, og det skal heller ikke så mye til før han føler seg tråkket på. Han har et farlig sinne i seg som gjør at han er voldelig mot sine kjærester. Han slår, og han slår hardt. Fortvilelsen over at han ikke klarer å kontrollere sinnet sitt - noe som faktisk er oppriktig ment, dog etterpå ... - gjør at kvinnene i hans liv ser den lille gutten i ham og ønsker å redde ham. Så er spørsmålet om det er dette han vil? Å bli reddet altså ...

Paula er pleietrengende og blir stadig oppsøkt av sønnen som er ute etter pengene hennes. Hun misliker dette sterkt, men klarer samtidig ikke å sette seg i mot ham. Paula sliter nemlig med mye dårlig samvittighet overfor sønnen, og føler skyld fordi hun har gjort ham til den han er blitt.

Både Ole, Tom Roger og Paula har nytt å fortelle om David, som sirkles mer og mer inn. Puslespillet er snart ferdig lagt, og nettet snøres inn. Hvem er David når det kommer til stykket? Er han en kyniker som har utnyttet vennene sine med et påstått hukommelsestap, eller er det reelt at han har mistet hukommelsen? Avsløringene fra Paula setter for øvrig Davids lengsel etter å få vite om sitt opphav - dvs. fortrinnsvis sin ukjente far - i et helt annet lys.

Jeg likte den første boka svært godt, og ga den seks på terningen. "Innsirkling 2" burde ha fått terningkast åtte! Noe av det som fascinerte meg veldig denne gangen, er at Tiller borrer enda mer ned i personenes psyke. Jeg ble dypt fortvilet over ikke å få vite mer om spesielt Ole og Tom Roger, og jeg håper inderlig at jeg får svar på hvordan det egentlig gikk med dem når bok nr. 3 kommer. Jeg tror faktisk jeg er mer opptatt av dette enn av David, selv om han hele tiden er den ikke tilstedeværende hovedpersonen i begge bøkene som så langt har kommet ut. Tiller er en mester i å skildre sosiale motsetninger i et klassesamfunn, samt skildre hvordan menneskers liv påvirkes av skyldfølelse og opplevd krenkelse.

Davids mor Berit giftet seg over sin stand da hun inngikk ekteskap med presten Arvid, og for dette får hun gjennomgå i form av stygge bakvaskelser blant sine egne. Medlemmene av det lavere sosiale lag holder hverandre nede, og ingen forlater denne sosiale klassen uten svært store omkostninger og nærmest total sosial utstøtelse. All sosial klatring tolkes som et forsøk på å være finere enn det man egentlig er. Man prøver nemlig ikke å være finere enn dem man vokste opp med, uten at dette blir latterliggjort og mistenkeliggjort av dem som kanskje burde vært glad for at det gikk en vel her i livet. Så oppstår det store eksistensielle spørsmålet om hvem som sitter med fasiten på andre mennesker. Hvem er vi når det kommer til stykket? Den vi selv oppfatter oss som, eller den andre oppfatter oss som? I en verden der nær sagt alle har sine egne agendaer, finnes det ikke et enkelt svar på dette. Og det er nettopp her Tiller er mesterlig! For han tar disse problemstillingene så til de grader på kornet.

Avslutningsvis må jeg fremheve de språklige kvalitetene ved boka. Jeg tør påstå at det ikke er mange av Tillers format i samtidslitteraturen i dag. Antakelig er det bare Knausgård som når opp på dette nivået blant de nålevende norske forfatterne. Her strøs det ikke ut blødmer eller klisjeer. Alt er fullendt og perfekt!

Toppkarakter fra meg!

"Språkets hemmelige liv" (Regissør: Isabel Coixet)

Innspilt: 2005
Nasjonalitet: Spania
Språk: Engelsk
Originaltittel: "La vida secreta de palabras"
Skuespillere: Tim Robbins, Sarah Polley, Javier Cámara, Eddie Marsan, Julie Christie, Sverre Anker Ousdal
Spilletid: 115 min.

Hanna er innvandrer og jobber på fabrikk. Jobben hennes er rutinepreget og kjedelig, men Hanna klager ikke. Hun sier i det hele tatt nesten ingenting. Hun kommer på jobb, gjør det hun er betalt for, spiser lunchen sin alene, jobber til arbeidstidens slutt og drar hjem til leiligheten sin. Hun er aldri borte fra jobben, tar aldri ferie og er sånn sett den perfekte medarbeider ... Eller? Vel, sjefen hennes er fornøyd med innsatsen hennes, men er bekymret for henne. Til slutt tvangssender han henne på ferie.

Problemet er bare at Hanna knapt vet hva ferie er. Likevel reiser hun til kysten, og ved et slumpetreff plukker hun opp at noen etterlyser en sykepleier som kan ta hånd om en brannskadd pasient ute på en borerigg. Hun slår til! Det viser seg at hun egentlig er sykepleier og har spesialutdanning innenfor pleie av brannskadde.

Pasienten Josef (i Tim Robbins skikkelse) er brannskadd etter at han forgjeves prøvde å redde en annen manns liv i en eksplosjonsartet brann. Nå er han nærmest forblindet pga. skader på hornhinnene. Synet kommer tilbake, men det kan ta tid. Han kan altså ikke se sykepleieren som pleier hans brannskadde kropp. Josef er svært nysgjerrig på hvem den ordknappe sykepleieren er. Hun er på sin side svært lite meddelsom. Like fullt lykkes det ham å få henne til å åpne seg etter hvert, og etter dette blir livene deres aldri de samme igjen. Hvilken historie er det Hanna har båret på i alle årene siden hun forlot sitt hjemland?

Dette er en nydelig film som bl.a. handler om hvor forløsende det faktisk er å sette ord på den smerten man har inni seg. Ikke bare ble jeg svært sjarmert av denne filmen, men den fikk meg også til å gråte. Det var selvsagt Hannas historie som gjorde at tårene kom. For det var en uhyggelig sterk historie hun hadde å fortelle. Tim Robbins er en meget erfaren skuespiller som har vært med i mange toppfilmer, mens jeg aldri har hørt om Sarah Polley tidligere. Begge spilte sine roller gnistrende! Han på en fandenivoldsk måte, og hun på en stillferdig måte. Sverre Anker Ousdal hadde en liten birolle som boreplattformsjef, og det var jo litt morsomt da. Det var også interessant å få innblikk i hvor lukket et så lite samfunn kan bli, selv om historien i filmen på ingen måte kan sies å være representativ for hvordan livet på en boreplattform er i virkeligheten. Jeg gir terningkast fem! 

Sarah Polley i rollen som Hanna

Javier Cámara i rollen som kokken Simon samt Sarah Polley som Hanna

Tim Robbins som Josef sammen med sykepleieren Hanna

"Fatter´n" (Regissør: Josef Fares)

Innspilt: 2010
Originaltittel: "Farsan"
Nasjonalitet: Sverige
Skuespillere: Jan Fares, Torkel Petersson,Hamadi Khemiri, Nina Zanjani, Anita Wall, Juan Rodriguez, Jessica Forsberg
Spilletid: 97 min.

Aziz jobber i en skraphandel sammen med Juan og sjefen Jörgen. De tre er svært forskjellige. Jörgen sliter i ekteskapet sitt og lurer på om han kanskje er for lite macho. Juan er singel og er stadig på damejakt. Aziz ble enkemann for 10 år siden, men plages ikke av å være singel. Han har jo sønnen Sami og svigerdatteren Amanda! Dessuten venter de barn, og han gleder seg til å få en riktig stor familie.

Problemet er bare at Sami ikke kan få barn. Han orker ikke tanken på å fortelle dette til sin far, og får kona med på å spille gravid. Dersom alt går etter planen får de et lite adoptivbarn på den tiden Amanda liksom skal føde. Hun vagger rundt med stor mage og later som hun er gravid, mens hun under klærne har en pute. Det hele er nokså patetisk, men Sami orker ikke å fortelle faren sin at han ikke er en ordentlig mann ... Og når det skjærer seg i forhold til det barnet de egentlig skulle adoptere, så aner Sami ganske enkelt ikke hva han skal gjøre. Han utsetter og utsetter å fortelle faren sannheten, og kona blir mer og mer oppgitt over å være tvunget til å være med på et nokså uverdig spill.

Så får Sami det for seg at dersom faren bare får seg dame, så kommer det meste til å bli mye enklere ... Da får han noe annet enn ham, Amanda og barnet å være opptatt av. Han skal imidlertid snart komme til å angre på det han dermed setter i gang!

Filmen "Fatter´n" når ikke på noen måte opp til Josef Fares sin fantastiske komedie "Jalla! Jalla!" som kom i 2000. Det er riktignok mange fornøyelige scener i filmen, og jeg lo opp til flere ganger, men mest av alt kjedet jeg meg dessverre. Mange av scenene ble rett og slett for dumme. Jeg opplevde f.eks. at han som spilte faren, Jan Fares, ble fremstilt som temmelig enkel og dum. Jeg skjønner ikke at det var nødvendlig. Han hadde jo knapt flere replikker å spille på enn 3-4 stykker, som gikk igjen og igjen i absolutt alle situasjoner i filmen. Jeg klarte heller ikke helt å tro på den figuren Nina Zanjani spilte (dvs. Amanda). Hun ble for anstrengt. Man blir liksom ikke noen god skuespiller bare ved å smile og være pen. I tillegg dukket det opp noen fruentimmere som fatter´n ble presentert for, og dette ble også temmelig dumt og nesten karikaturaktig fremstilt, som om det å være singel innvandrerkvinne er ensbetydende med å være på desperat mannfolkjakt. Den eneste av skuespillerne jeg synes kom noenlunde hederlig fra det, var Hamadi Khemiri, dvs. han som spilte Sami. Filmen tok seg litt opp på slutten, med opptil flere rørende scener. Det er disse scenene som redder filmen fra å få terningkast to. Jeg har nemlig landet på terningkast tre. 

Hamadi Khemiri som Sami og Jan Fares som Fatter´n Aziz

"Women without men" / "Kvinner uten menn" (Regissør: Shirin Neshat)

Innspilt: 2009
Nasjonalitet: Frankrike, Tyskland, Østerike
Språk: Persisk/engelsk
Originaltittel: Zanan-e bedun-e mardan
Skuespillere: Pegah Ferydoni, Arita Shahrzad, Shabnam Tolouei, Orsi Tóth
Spilletid: 95 min.

Det historiske bakteppet i denne filmen er de politiske forholdene i Iran i 1957. Sjahen flyktet da de millitære gjorde et statskupp, men vendte som kjent tilbake etter en tid. Det sies at det var i denne perioden grunnlaget for den islamske revolusjonen i Iran i 1979 ble skapt. Da forlot sjahen Iran for godt, og siden har landet vært styrt av religiøse ayatollaher.

Vi møter fire kvinneskjebner. Fakhri lever i et kjærlighetsløst ekteskap. Akkurat hvor meningsløst livet og ekteskapet med hennes humørløse og surt fordømmende ektemann har vært, går for alvor opp for henne da hennes fordums elskede dukker opp igjen i Iran etter mange år i utlendighet. Dette gir henne mot til å gå fra sin mann og etablere seg i et falleferdig herskapshus med en vidunderlig hage ute på landet.

Her dukker Zarrin opp, mer død enn levende. Hun har flyktet fra et liv i prostitusjon, skrekkslagen etter at hun ikke lenger klarte å se ansiktene til kundene sine. Og etter hvert finner også Faezeh veien dit. Hennes venninne Munis er død, etter å ha tatt livet av seg grunnet de strenge forholdene broren har latt henne leve under. Som 30 åring og ugift var Munis lite verdt som kvinne og menneske. Faezeh, også hun ugift, kan ikke vende hjem til sine etter en voldtekt. Hun er nå en kvinne uten ære ... og uten fremtid.

Livene til disse kvinnene flettes sammen. Selv om de er svært ulike, har de likevel mye felles nettopp fordi de er kvinner i et land som Iran. Etter hvert trenger omverden seg inn på deres fredede lille plett, og dette får noen konsekvenser ingen av kvinnene hadde forutsett.

Kvinneskjebnene vi får innblikk i er ikke ekstreme på noe vis. Tvert i mot er de nokså hverdagslige i et land hvor kvinneundertrykkelse lever i beste velgående. Ikke å få bestemme over sin egen skjebne, sine egne valg, hvilke drømmer man skal få lov til å forfølge, hvilken ektefelle man skal slå seg til ro med ... Jeg tror knapt Vestens kvinner kan forestille seg dette. For hva blir egentlig igjen når all individuell frihet tas fra en, og det knapt finnes andre former for frihet heller? Uttrykket i filmen er malerisk og magisk. Kun det aller nødvendigste av replikker er med. Jeg ble veldig berørt mens jeg så på filmen. Fordi regissøren Shirin Neshat selv er perser, har hun maktet å fortelle en svært nyansert historie. Det er absolutt håp! For selv et undertrykket folk - kvinner som menn - har sine metoder og lar seg ikke kue så lett, selv om det kan se slik ut på overflaten. Det har selvfølgelig ikke vært mulig å lage denne filmen i Iran, og Neshat lever selv i eksil i dag.

Terningkast fem.

"Bin Jip" / "Tomme hus" (Regissør: Kim Ki-Duk)

Innspilt: 2007
Nasjonalitet: Korea
Engelsk tittel: " 3 Iron"
Skuespillere: Lee Seung-Yeon, Jae Hee, Kwon Hyuk-Ho, Joo Jin-Mo
Spilletid: 85 min.
En ung mann bryter seg inn i folketomme hus. Han er ikke ute etter å stjele, men ønsker på en måte å leve beboernes liv mens han oppholder seg i husene deres. Han lager mat, vasker klærne deres og sover i sengene. Dessuten tar han alltid bilder av seg selv inne i husene han har brutt seg inn i. Når han forlater åstedet, er det knapt så noen kan skjønne at det i det hele tatt har vært noen der.

Alt går imidlertid ikke etter planen. Et sted er det ikke så folketomt som den unge mannen tror. En ung kvinne er mishandlet av mannen sin og har satt seg inne i et klesskap. Undrende følger hun med på hva inntrengeren driver med. Da han til slutt oppdager at hun er i huset, oppstår den en non verbal kontakt og gjensidig sympati mellom dem. Så kommer mannen hennes hjem, og etter et basketak mellom ektemannen og inntrengeren, ender det med at kvinnen blir med ham.

Kvinnen blir med på å bryte seg inn i tomme hus. Uten at de noen gang veksler et eneste ord, oppstår det en dyp kjærlighet mellom dem. En gang blir de overrasket av at huseierne kommer hjem midt på natta, og et annet sted finner de et lik. Det oppstår det problemer med politiet, og den unge mannen kommer i fengsel. Han må sone sin straff, mens kvinnen blir hentet av sin voldelige ektemann. Da straffen er sonet, oppsøker gutten alle husene han har vært inne i. Og ingenting blir helt som før ...

Filmen er regissert av Kim Ki-Duk, den samme mannen som står bak filmen "Vår, sommer, høst, vinter ... og vår". Jeg opplevde den som veldig spesiell og kanskje litt sær eller smal. Jeg satt like fullt som fjetret til skjermen det meste av tiden, fascinert spesielt av den unge mannen som aldri sa et ord og som øvde seg på å bli usynlig. At det nesten ikke var replikker i filmen, reagerte jeg ikke på. Ord var rett og slett ikke nødvendig, fordi bildene fortalte det som var verdt å si. Etter hvert ble filmen også uhyggelig spennende!

Filmen har fått en rekke priser fordi den er så spesiell. Jeg er veldig i tvil om jeg skal gi terningkast fire eller fem. Jeg tror det må bli noe i midten.

"Kirsebærblomster" (Regissør: Doris Dörrie)

Innspilt: 2008
Originaltittel: Kirschblüten - Hanami
Nasjonalitet: Tyskland
Skuespillere: Elmar Wepper, Hannelore Elstner, Aya Irizuki, Nadja Uhl, Maximilian Brückner
Spilletid: 123 min.

Ekteparet Rudi og Trudi bor i Bayern, mens to av barna deres bor i Berlin og det tredje i Tokyo. Ikke bare har foreldrene og barna blitt fremmedgjort i forhold til hverandre, men så har også skjedd med ektefellene. De vet knapt om hverandres drømmer lenger. Trudi underviser på en danseskole og elsker den japanske dansen Butoh. Rudi lever et svært rutinepreget liv. Han misliker forandringer sterkt, og Trudis fascinasjon for Butoh-dans forstår han ganske enkelt ikke. Hver gang Trudi nevner drømmen om å dra til Japan, oppleve Butoh-dans og det berømte Fuji-fjellet, avspises hun av Rudi.

Så blir Rudi syk. Han vet det ikke selv, men han er dødelig syk. Trudi vet det, og hun ønsker derfor at de skal reise og besøke barna i Berlin. Kanskje for siste gang for Rudis vedkommende ... I Berlin merker de at barna egentlig ikke har tid til dem. De er i veien, til bry. Trudi ønsker at de skal dra til kysten for å se havet, noe Rudi bare motvillig går med på. Og mens de er ved havet, dør Trudi helt uventet. I kjølevannet av hennes dødsfall går det for alvor opp for Rudi at han kanskje aldri egentlig kjente sin kone. Hun fortalte ham jo om drømmene sine, men han tok dem aldri på alvor. Enten var ting for dyrt, de hadde ikke tid, de kunne gjøre det senere ... At det ikke skulle bli tid til dette, streifet ham aldri.

Rudi bestemmer seg for å reise til Tokyo for å besøke sønnen. Med seg i kofferten har han noen av sin avdøde kones klær. På den måten føler han at hun er med på reisen. Det skal bli en reise som byr på mange nye opplevelser for vane- og rutinemennesket Rudi. Bl.a. et mer ekte møte med sønnen, et nydelig vennskap med en ung Butoh-danserinne, vandringer i Tokyos gater under kirsebærblomstringen m.m.

Dette er virkelig en tankevekker av en film! Rett og slett en påminnelse om hvor viktig det er å leve mens man gjør det, være ålreite mot dem vi er glad i, ikke utsette ting eller la være å forfølge sine drømmer. En dag kan det nemlig være for sent, og vi vet ikke når. Den delen av handlingen som foregikk i Japan var ganske enkelt henførende. Vennskapet mellom Rudi og Butoh-danserinnen Yu var så vakkert. Tenk om Rudi bare et øyeblikk hadde møtt sin egen kone så åpent som han møtte denne i og for seg ukjente unge kvinnen? Begge hadde det til felles at de nylig hadde mistet en de var glad i - han sin kone og hun sin mor. Og begge var nærmest gjennomsiktige i sin sorg. For øvrig lærte jeg en del om Butoh-dans som jeg ikke visste fra før av. Budskapet i filmen er svært jordnært og enkelt, og kan vel aldri sies mange nok ganger: det er aldri for sent å oppfylle en drøm! Men ikke utsett det!

Terningkast fem.

Hannelore Elstner som Trudi og Elmar Wepper som Rudi

Rudis møte med Yu (Aya Irizuki) i en av Tokyos mange parker

Ved Fuji-fjellet

"Sykkeltyvene" (Regissør: Vittorio De Sica)

Rørende om et far-sønn-forhold

Innspilt: 1948
Originaltittel: Ladri Di Biciclette
Nasjonalitet: Italia
Skuespillere:  Lamberto Maggiorani, Enzo Stajola, Lianella Carell, Gino Saltamerenda,Vittorio Antonucci, Giulio Chiari, Michele Sakara, Elena Altieri, Carlo Jachino, Nando Bruno, Fausto Guerzoni, Umberto Spadaro,Massimo Randisi
Spilletid: 86 min.

Vi befinner oss i etterkrigstidens Roma hvor arbeidsledigheten er svært høy. Har man jobb, går det meste greit. Har man ikke jobb, er dette ensbetydende med fattigdom og sult.

Antonio Ricci er arbeidsledig, og så er han plutselig så heldig at han får tilbud om en jobb. Jobben går ut på å klistre opp kinoplakater rundt i byen. For å få jobben må han imidlertid ha en sykkel, men det har ikke Antonio. Gode råd er dyre, og ved å pantsette familiens sengetøy får han tak i en sykkel. Dermed kan han takke ja til tilbudet om jobb. Hele familien er både lettet og lykkelig!

Antonio har imidlertid knapt rukket å tiltre jobben før sykkelen hans blir stjålet. Han forfølger sykkeltyven et stykke, men må til slutt gi opp. Tyven har for stort forsprang. Fortvilelsen er stor, for ikke bare står jobben hans på spill. Hva skal familien spise dersom han ikke klarer å brødfø dem?

Antonio og sønnen Bruno tar opp jakten på sykkeltyven etter at saken er anmeldt til et temmelig likegyldig politi. Vi følger dem gjennom byen, og blir dermed vitne til at noen har det bedre enn dem, mens andre faktisk har det atskillig verre. Samholdet blant dem som befinner seg nederst på rangstigen, er sterk. Så sterk at selv om noen har stjålet noe, beskyttes tyven til det siste ...

Denne filmen er omtalt som et mesterverk. Jeg tror man må være godt over middels skolert innen film-kunsten for å skjønne hvorfor, men litt hjelp har jeg fått ved å slå opp hva som står om den i boka "1001 filmer du bør se før du dør". Filmen omtales som ett av nøkkelverkene i italiensk nyrealisme, og skildringen av far-sønn-forholdet anses som kanskje den fineste i filmens historie. Det var noe helt nytt at et barns perspektiv ble tatt med i en film, slik som det er gjort her. Jeg opplevde også forholdet mellom Antonio og sønnen Bruno som rørende. Filmen er innspilt i 1948, dvs. for mer enn 60 år siden. Den har absolutt noe å by på fremdeles. Blant annet skildrer den noen moralske dilemmaer som er ganske interessante. Dessuten belyser filmen en epoke i Italias historie, som for ettertiden har verdi i seg selv. Jo, jeg likte absolutt filmen, selv om jeg ikke er i stand til å bedømme den ut fra filmtekniske kriterier. Jeg synes filmen fortjener terningkast fem.

Helt avslutningsvis nevner jeg at filmen ble Oscar-belønnet (ærespris - beste utenlandske film).