Stefan Zweig: "Sjakknovelle"

Utgitt i Østerrike: 1943
Utgitt første gang i Norge: 1951
Original tittel: "Schachnovelle"
Forlag: H. Aschehoug & Co.
Antall sider: 113

Etter å ha forelsket meg i Stefan Zweigs bok "I følelsenes vold", har jeg nedlagt mye arbeid i å få tak i flere av hans bøker. Denne boka var jeg så heldig å få tak i fra et antikvariat, og jammen tror jeg at det er en førsteutgave også. I alle fall er den trykket i 1951, og det står intet i den om at den har vært utgitt tidligere.

Bokas navnløse jeg-person har nettopp gått ombord i en passasjerdamper på vei fra New York til Buenos Aires da han får øye på den ungarske sjakkmesteren Mirko Czentovic. Mange myter er spunnet rundt denne bondetampen av en udannet og lite skolert sjakkmester. Blant annet sies det at han er analfabet, og at det eneste han egentlig kan er å spille sjakk. Rent sosialt er han fullstendig hjelpeløs. Hans inntreden i den nokså snobbete sjakk-verdenen har derfor vakt stor forbauselse og ikke rent lite forargelse. Sjakk anses nemlig som en stor kunst som krever høy grad av intelligens. Like fullt har Czentovic, sin manglende skolegang til tross, seilt opp som en mester og en man nødvendigvis må forholde seg til i de probre sjakk-kretser.

Jeg-personen brenner etter å komme i kontakt med sjakkmesteren, men dette skal vise seg svært vanskelig. Sjakkmesteren holder seg for seg selv og ønsker åpenbart ikke kontakt med de andre passasjerene. Han skjønner derfor at han må bruke kløkt for å tiltrekke seg sjakkmesterens oppmerksomhet, og hva er vel mer naturlig enn å starte med å spille et slag sjakk med en annen passasjer?

Etter noen dager sirkler omsider sjakkmesteren seg inn på de sjakkspillende. Passasjeren McConnor utfordrer sjakkmesteren, som går med på å spille med ham dersom han får betalt. Det viser seg snart at McConnor har lite å stille opp med mot sjakkmesteren, men selvinnsikten står det heller skralt til med. Gang på gang utfordrer han mesteren - bare for å gå på det ene sviende nederlaget etter det andre. Helt til en ukjent passasjer dukker opp og kommer ham til unnsetning i siste øyeblikk ... Hvem er så denne passasjeren, og hvordan har han klart å tilegne seg så mesterlige evner i denne edle sjakk-kunsten? En man aldri har hørt noe om, en som aldri før har gjort seg gjeldende i sjakk-kretsene ... Og som er i stand til å slå selveste mesteren ... ?

Sjelden har jeg lest en så til de grader gjennomarbeidet novelle, hvor hver eneste setning er fullkommen helt ned til den minste detalj! Det språklige er imidlertid en ting. Oppbyggingen av spenningen i historien og ikke minst de psykologiske aspektene ved den, er en annen. Og jeg som ikke er det minste interessert i sjakk - i alle fall ikke på dette nivået - ble helt fjetret av fortellingens kraft. Særlig beretningen om den ukjente sjakkspillerens bakgrunn var fascinerende lesing! I løpet av historien er vi innom temaer som spilleavhengighet og tortur i regi av Hitler-Tyskland. Underveis tenkte jeg at mon tro om ikke sjakkmesteren Czentovic hadde Aspergers syndrom ... ?

Av boka "1001 bøker du må lese før du dør" side 422 følger det at boka ble utgitt posthumt i 1943, året etter at forfatteren og hans kone hadde begått selvmord. Novellen regnes som et av Zweigs mest kjente litterære verker.

Her kan det selvsagt ikke bli noe annet enn terningkast seks.

Noen burde sørge for at denne novellen blir utgitt igjen, slik at den blir tilgjengelig for flere lesere! (Og det har også Heinesen forlag gjort!)

Andre bokbloggere som har omtalt denne boka:
- Lines bibliotek

Kenzaburo Oe: "Lær oss å vokse fra vår galskap"

Utgitt på norsk: 1998
Utgitt i Japan: tre noveller hhv. 1957, 1961, og 1969
Original tittel: Shi-iku (Budskap) - 1957, Seventeen (Seventeen) - 1961 og 
Warera no kyoki o ikimobiru michi o oshieyo (Lær oss å vokse fra vår galskap) - 1969
Forlag: Cappelens Forlag a.s.
Oversetter: Tone Sandøy
Antall sider: 182

At jeg i det hele tatt ble oppmerksom på denne japanske forfatteren, skyldes flere tilfeldigheter. For det første at jeg har fått det for meg at jeg skal lese flere bøker av Nobelprisvinnere, og for det andre at en diskusjonstråd på nettstedet Bokelskere.no førte til at denne boka ble spesielt anbefalt. Forfatteren ble tildelt Nobels litteraturpris i 1994, uten at jeg har noen erindring om dette ... Det viste seg helt umulig å fremskaffe denne boka, så jeg måtte til slutt på biblioteket for å få tak i den.

I denne lille, tynne boka er tre noveller samlet. Det er tre høyst forskjellige noveller, men de har det til felles at de er usedvanlig godt skrevet. Noe annet ville vel knapt være å forvente siden forfatteren tross alt har fått Nobels litteraturpris!

I den eldste novellen - "Buskap" - aner vi at vi befinner oss under andre verdenskrig. Jeg-personen er en ung gutt som får dagene til å gå gjennom lek, rivalisering med andre gutter osv. Stort sett skjer det svært så lite i den avsidesliggende landsbyen. Da et amerikansk fly styrter i nærheten og den eneste overlevende, beskrevet som en svær neger-soldat, blir tatt til fange, blir han hele landsbyens naturlige midtpunkt. For noe så eksotisk har de aldri vært borte i før ... Så lenge det er fred, er det ingen fare ... men så snur alt veldig brått og ingenting blir som før.

Novellen "Seventeen" var nok den som gjorde sterkest inntrykk på meg. Vi møter en ung gutt som stort sett føler seg nokså mislykket, helt til han begynner å lefle med høyreekstremistiske krefter. Sånn sett en klassisk historie om hvem som i det hele tatt blir ekstremister.

I tittelnovellen møter vi en mann som hele tiden omtales som "den fete mannen". Han har et mildest talt uavklart forhold til sin mor. Farens siste år og for den saks skyld også hans død er åpenbart omspunnet med mange hemmeligheter, og det fete mannen ønsker at moren skal fortelle om faren hans. Uten særlig hell ... 

"Da han var liten hadde moren latt som om hun gikk fra vettet hver gang han prøvde å spørre henne om farens selvpålagte isolasjon og plutselige død, og stengt veien for kommunikasjon på den måten."

Spørsmålet er om han til slutt klarer å forsone seg med seg selv og finne en slags fred.

Jeg synes det var spennende å få kjennskap til denne lille novellesamlingen! Det er noe spesielt med nordmenn og japansk litteratur! Dersom jeg en eller annen gang skulle komme over noen flere oversatte bøker av denne forfatteren, kommer jeg til å kaste meg over dem!

Terningkast fem.

"Shirin" (Regissør: Abbas Kiarostami)

Innspilt: 2008
Nasjonalitet: Iran
Spilletid: 92 min.

I denne filmen betrakter vi mer enn 100 ulike kvinneansikter, der de sitter og ser på en film basert på et persisk dikt av Nizami fra det 12. århundre. Dette diktet er Irans "svar" på legenden om Romeo og Julie, altså om umulig kjærlighet hvor de elskende er villige til å dø for hverandre.

Hele tiden hører vi lydene fra film-lerretet og får sånn sett med oss hele historien av Nizami. Kvinnenes ansikter røper hele følelsesregisteret; forbauselse, latter, tristhet, glede, likegyldighet og gråt - etter hvert som handlingen skrider frem. Vi ser unge ansiklter, gamle ansikter, vakre ansikter, mindre vakre ansikter ... og det er vel stort sett det ...

Å lage en hel film utelukkende bestående av ansikter i ulike uttrykksformer er sikkert både kreativt og originalt, men hvor mye ga det meg egentlig når det kom til stykket? Svært lite er jeg redd. Rent bortsett fra at jeg nå kjenner det gamle persiske diktet fra det 12. århundre i grove trekk ...

Filmen ble nok i særeste laget for meg, men av respekt for kunstneren som står bak, unnlater jeg å felle noen dom i form av terningkast denne gangen.

Et lite eksperiment

I dag har jeg sittet og lekt meg litt med bildemanipulering, og her er resultatet!

Seamus Heaney: "Digging"

Digging


Between my finger and my thumb

The squat pen rests; as snug as a gun.

Under my window a clean rasping sound

When the spade sinks into gravelly ground:

My father, digging. I look down

Till his straining rump among the flowerbeds

Bends low, comes up twenty years away

Stooping in rhythm through potato drills

Where he was digging.

The coarse boot nestled on the lug, the shaft

Against the inside knee was levered firmly.

He rooted out tall tops, buried the bright edge deep

To scatter new potatoes that we picked

Loving their cool hardness in our hands.

By God, the old man could handle a spade,

Just like his old man.

My grandfather could cut more turf in a day

Than any other man on Toner's bog.

Once I carried him milk in a bottle

Corked sloppily with paper. He straightened up

To drink it, then fell to right away

Nicking and slicing neatly, heaving sods

Over his shoulder, digging down and down

For the good turf. Digging.

The cold smell of potato mold, the squelch and slap

Of soggy peat, the curt cuts of an edge

Through living roots awaken in my head.

But I've no spade to follow men like them.

Between my finger and my thumb

The squat pen rests.

I'll dig with it.

- from Death of a Naturalist (1966)

"Green Zone" (Regissør: Paul Greengrass"

Innspilt: 2010
Nasjonalitet: USA
Skuespillere: Matt Damon, Brendan Gleeson, Greg Kinnear, Amy Ryan, Khalid Abdalla 
Spilletid: 115 min.

I forbindelse med USAs invasjon av Irak i 2003, ble offiseren Roy Miller og hans team sendt inn i landet for å finne kjemiske våpen som sikre kilder hadde bekreftet skulle befinne seg der. Hele berettigelsen for å gå til krig mot Irak sto og falt på det faktum at de skulle finne kjemiske våpen.

Med livet som innsats og fra bakholdsangrep til bakholdsangrep, fant imidlertid Miller og teamet hans ingenting. Ikke bare det, men stedene de hadde i oppdrag å sikre kontrollen over, hadde åpenbart ligget brakk i årevis. De mest latterlige ordre ble delt ut fra øverste hold, og Miller (i Matt Damons skikkelse) begynner å ane at det er noe som ikke stemmer. Dette inntrykket bekreftes av folk innenfor CIA, som heller ikke stoler på forsvarets informanter. Her er det mange ulike agendaer ute og går, og enkelte ønsker ikke at sannheten skal komme frem.

I mellomtiden hersker det reneste kaos i landet generelt og Bagdad spesielt. Folk mangler rent vann, og entusiasmen for amerikanernes såkalte redningsaksjon kjølner når de mest essensielle dagligvarer mangler. Det hele topper seg da amerikanske myndigheter går ut med beskjed om at det irakiske forsvaret ikke vil bli trukket inn i frigjøringskampene og overgangen fra Saddams terrorvelde til demokrati. Og når skepsisen dominerer, er det svært så utrygt for soldatene å bevege seg fritt omkring. Spørsmålet er om det vil lykkes Miller å få gehør for at noen lyver.

Matt Damon er en glitrende skuespiller, og denne gangen er han helt på høyden. (”Rollen i ”The Informant” må virkelig ha vært en avsporing!) Det er slike roller som dette jeg liker å se ham i! Filmens tittel ”Green Zone” henspeiler på den sikre sonen som amerikanerne opprettet i et land hvor fullstendig anarki truet med å overta når som helst. Jeg opplevde for øvrig fremstillingen av partene i krigen som rimelig balansert, og ikke så ensidig svart-hvitt som amerikanske filmer tradisjonelt har vært. For øvrig vil jeg fremheve at kulissene i filmen var flott laget til, slik at de fremsto som svært realistiske. Jeg regner jo med at innspillingen ikke har funnet sted i Irak … Selve plottet i filmen er heller ikke tatt ut av løse luften, men spiller på de spekulasjonene som har versert til gangs i den offentlige debatten i de fleste vestlige land i tiden etter invasjonen. For noen kjemiske våpen har til dags dato aldri blitt funnet …

Filmen fortjener etter min mening terningkast fem.

Noen glimt av sommerlykke

Vovsetreff

Margaritter

Et godt puseliv

Ukjent

Jeg aner ikke hva slags tre dette er, men vakkert er det!

Avocado

Gode sommerminner

Et teppe av små, små staudeblomster

En peon på sitt vakreste

Andemor er ute med sine søte små

Chili fra hagen

"London River" (Regissør: Rachid Bouchareb"

Innspilt: 2009
Skuespillere: Brenda Blethyn, Sotigui Kouyaté, Marc Baylis
Nasjonalitet: Algerie / England / Frankrike
Spilletid: 89 min.

Den 7. juli 2005 ble London rammet av flere bombeeksplosjoner i byens kollektivtransport. Mrs. Sommers ser på nyhetene og ringer sin datter bare for å forsikre seg om at hun har det bra. Men ingen svarer. Hun ringer flere ganger, men fremdeles er det ikke noe svar.

Etter et par dager bestemmer hun seg for å reise fra den øya hun bor på i den engelske kanalen, og inn til London. Hun finner datterens leilighet, og han som eier den låser henne inn. Datteren er ikke der. I stedet finner hun tegn til at det også bor en mann der.

Mrs. Sommers kontakter politiet, som i grunnen ikke kan gjøre så mye for henne. Etter hvert kommer hun i kontakt med afrikaneren Ousmane, som er på leting etter sønnen sin. Det viser seg at hans sønn og Mrs. Sommers datter har vært kjærester, og at de har gått på samme kurs i arabisk. Ja, det er tom. ting som kan tyde på at Mrs. Sommers datter har vært i ferd med å konvertere til islam ...

Mrs. Sommers møter Ousmane med alle de fordommer man kan forvente at en eldre kvinne som fortrinnsvis har bodd på landet, har til muslimer etter de forferdelige bombeangrepene. Det skal likevel vise seg at hun er i stand til å endre holdningene sine til denne for henne ukjente mannen, og sammen forsøker de å finne ut av hva som faktisk har skjedd. Det forhold at deres barn elsket hverandre, gjør noe med forholdet dem i mellom.

Dette er en film som ikke primært handler om terrorangrepene i London i 2005, men snarere om menneskene som rammes etter en slik forferdelig hendelse. Filmen fokuserer på det enkle og mellommenneskelige, og det er ikke mange virkemidler som er tatt i bruk for å få frem avmakten hos en mor og en far som leter etter sine forsvunnede barn. Sånn sett er dette er en veldig jordnær film i typisk britisk stil.

Terningkast fem.

Filmen fikk for øvrig Sølvbjørnen i Berlin i 2009.

Paul Auster: "Usynlig"

Utgitt i USA: 2009
Utgitt i Norge: 2010
Original tittel: "Invisible"
Oversatt: Torleif Sjøgren-Erichsen
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 223

Det er alltid stor spenning knyttet til nye bøker fra Paul Auster! Denne gangen skuffer han ikke! Boka "Usynlig" hadde for øvrig release tidligere denne uka. 

Adam Walker er litteraturstudent i USA på slutten av 60-tallet. På en fest støter han helt tilfeldig på en fransk gjesteprofessor ved navn Rudolf Born og hans umælende samboer Margot. Under samtalen får han et tilbud han strengt tatt ikke kan avslå: penger til å starte et eget litterært tidsskrift.

Etter å ha kommet seg over den første forbauselsen og mistenksomheten, slår Adam til. Men hvem er egentlig denne mannen? Hvorfor kommer han fra "det store intet" og tilbyr ham - en ung, i utgangspunktet nokså ubetydelig 20-åring - en haug med penger han mest sannsynlig kommer til å tape?

Møtet med Rudolf og Margot skal komme til å endre Adams liv fullstendig! I typisk Paul Auster-stil ledes han nemlig gjennom en rekke av tilfeldigheter, som til syvende og siste bestemmer hvilken retning livet hans skal komme til å få. Og underveis er det rystende historier som fortelles! Handlingen foregår over en periode på 40 år, og avsløringene som kommer stykkevis og delt, holdt meg som leser i åndeløs spenning helt til siste side. Underveis er vi innom både New York, Paris og London, og helt til slutt på en karibisk øy ..

Auster er også i denne boka innom temaet fremmedgjøring, og i den forbindelse fristes jeg til å komme med et sitat fra boka:

"... men da hjemmet begynte å falle fra hverandre - da moren din trakk seg inn i en tilstand av permanent, skyldbetynget sorg og faren din knapt var til stede lenger - måtte du lete andre steder etter en form for bærekraftig eksistens. ... Du ville utmerke deg på alle felt, og fordi du var så heldig å være utstyrt med en over gjennomsnittlig intelligens og en atletisk kropp, var karakterene dine alltid blant de høyeste i klassen, og du bemerket deg i alle sportsgrener. Du satte deg aldri ned og tenkte gjennom disse tingene (det var du for ung til), med disse bedriftene veide litt opp for den dysterheten som omga deg hjemme, og jo bedre du klarte deg, desto sterkere ble din uavhengighet fra moren og faren din."

Boka er bygget opp på en veldig spesiell måte. I begynnelsen er det Adam Walker selv som er jeg-personen. Etter hvert fortelles Adams historie i form av et brev eller en historie til en tidligere studiekamerat av Adam - i tredjeperson, presens. Og i sluttfasen av boka opereres det med tredjeperson, preteritum. Samtidig veksles det mellom tre ulike fortellerstemmer ... Forvirret? Ikke det minste hvis man utelukkende tenker på forteller-stilene. Men ja hvis man tenker på innholdet i boka. For hva er sant og hva er fiksjon?

Dette er en høyst besynderlig bok i ekte Paul Auster-stil! Og jeg elsket boka! Nå forstår jeg også svært godt sitatet på smussomslaget om at man får lyst til å lese den om igjen når siste side er vendt. For jeg er der selv! Skjønt hvis jeg snart skal gå i gang med mer Auster, tror jeg det må bli gjenlesing av "Sjansespill" og "Levitian", som i tillegg til "Moon Palace" er Austers aller beste bøker etter min mening. "Moon Palace" gjenleste jeg for 2-3 år siden, mens det nå er 13-14 år siden jeg leste de andre. Jeg har for øvrig aldri helt skjønt andres fascinasjon for "New York-trilologien". Det er kanskje den Auster-boka jeg har likt dårligst.

"Usynlig" er en spennende bok, som jeg ikke hadde lyst til å legge fra meg under lesingen. Ulike omstendigheter har like fullt ført til at jeg brukte noen dager på denne nokså tynne boka, og det tror jeg faktisk var like greit. For mange av sekvensene i boka krever faktisk en god del av leseren, og det var fint å få litt tid til å dvele over disse før jeg gjøv løs på resten! Språket Auster bruker er nokså enkelt, og han opererer ikke med de helt store faktene når han skriver. Dette harmonerer godt med historiene han forteller, som sannelig er avanserte nok! "Usynlig" er en bok jeg anbefaler på det varmeste!

Terningkast seks for boka "Usynlig"!

Her er en link til andre bøker av Paul Auster som jeg har omtalt i min blogg.

"Triage - lev eller dø" (Regissør: Danis Tanovic)

Innspilt: 2009
Skuespillere: Colin Farrell, Christopher Lee, Sandra Ni Bhroin, Branko Djuric og Nick Dunning
Nasjonalitet: Belgia / Irland /Spania / Frankrike
Spilletid: 100 min.

Mark og David er begge erfarne krigsfotografer. Ikke bare er de kollegaer, men de er også bestevenner. Det er også ektefellene deres. David og hans kone venter barn, og David ønsker ikke lenger å risikere livet for det optimale "scoop".

De reiser sammen til Kurdistan på slutten av 1980-tallet, og har base ved et feltsykehus mens kampene raser rundt dem. Her møter de bl.a. legen som avgjør hvem som skal få leve og hvem som skal dø - dvs. "triage". De som uansett ville ha dødd, får en kule i hodet for å slippe unødige lidelser ...

Mens David preges av det som skjer på hjemmebanen, er Mark helt hektet på sine "scoop". Det er som om han ikke skulle befinne seg i den virkelige verden ... som om kameraet kan verne ham mot all den ondskapen han har rundt seg. Da David vil reise hjem fordi kamphandlingene har kommet nærmere og fremstår som mer truende, nekter Mark å reise.

Så skjer det noe dramatisk, og plutselig befinner Mark seg på feltsykehuset. Han er heldig og etter få dager reiser han hjem, kun litt halt i den ene foten. Men hva har skjedd med David?

Mark vender hjem til kona Elena, tilsynelatende uanfektet. Men så bryter han fullstendig sammen - med alle tegn til å være krigstraumatisert. Hva skjedde egentlig i Kurdistan? Og hva vet han om David?

Dette er en film som virkelig gjør inntrykk! Hvor mange ganger sitter vi ikke i godstolen hjemme og ser på nyhetsinnslag fra krigsherjede land - uten tanke for hva de som står bak reportasjen utsetter seg for i den hensikt at verden skal få vite hva som egentlig skjer? Selvfølgelig er det innbyggerne i det krigsherjede landet som er aller mest utsatt for fare, men de har ikke noe valg. Krigsreporterne og -fotografene drar imidlertid fra en ellers trygg hjemmetilværelse for å være med på å dokumentere det som skjer, ofte med stor fare for eget liv. De fleste krigsfotografer er dessuten freelancere, og fanges ikke opp av noe system når det går galt, som i dette tilfellet for Mark sin del ...

En tankevekkende film som fortjener terningkast fem. Jeg setter ekstra stor pris på at filmen er europeisk! Dermed er historiefortellingen ikke fullt så melodramatisk eller svart-hvitt som jeg ofte synes amerikanske krigsfilmer er.

Colin Farrell i rollen som Mark.

"En helt vanlig dag på jobben" (Regissør: Terje Rangnes)

Innspilt: 2010
Skuespillere: Jan Gunnar Røise, Jon Øigården, Ingar Helge Gimle
Spilletid: 85 min.


Jeg har verken giddet å lese boka eller å gå på kino for å se denne filmen, men da DVD´en kom, tenkte jeg "hvorfor ikke?" Det var faktisk med litt spenning jeg satte meg ned for å se denne filmen, som av kritikerne er blitt rost opp i skyene, men som likevel ikke ble noen publikumssuksess.

Som kjent er filmen basert på Håvard Melnæs´sin bok med samme tittel. Han hadde drømt om å bli journalist mer eller mindre i hele sitt liv, men trodde nok ikke at han skulle falle så dypt som det faktisk var nødvendig å gjøre for å bli en "god" sladder-presse-journalist.

I boka som filmen er basert på forteller Håvard Melnæs om sine ni år som Se og Hør-journalist. Ukebladet er i filmen omtalt som Folk Flest. Hans karriere tok virkelig av da Mette Marit dukket opp som kronprinsens hemmelige kjæreste. Dette kuliminerte til slutt i ekteskap, og ukebladet mesket seg i Mette Marits utsvevende fortid utelukkende med det mål for øye å tjene penger.

Så dukket Sven O. Høiby opp på banen, og for gratis øl og småpenger plapret han villig vekk. Det oppsto etter hvert et gjensidig avhengighetsforhold mellom ham og ukebladet, og på slutten var hele forholdet utelukkende nedrig, nedrig, nedrig ... Like fullt klarte verken Høiby eller ukebladet å gjøre noe med situasjonen. Høiby trengte pengene - ukebladet var livredd for at noen andre skulle stjele både storyen og kilden deres.

Inni mellom skildres tilløp til godhet fra journalistene i ukebladet. Ja, for de forsøkte jo faktisk å beskytte den godeste Høiby mot seg selv, men til ingen nytte. Høiby ønsket publisitet rundt sin person, og fant stadig på nye sprell for å være attraktiv for ukebladet. Som å gifte seg med en stripper og ha Sputnik som forlover ...

Forhandlingene med store og små kjendiser om nyhetsoppslag og penger florerte, og etter disse avsløringene burde vel nyhetens interesse for de såkalte sannhetene som serveres i sladder-pressen dø ut? Nope ... Dette vil folk ha - og det spiller faktisk liten rolle hva som er sant og usant. Forstå det den som kan!

Jeg synes filmen var nokså ujevn i starten. Ja, tidvis var den også direkte kjedelig. Men så kom Høiby på lerretet - i Ingar Helge Gimles skikkelse - og etter dette satt jeg fjetret. Jeg ble så til de grader fascinert av Gimles glitrende skuespillertalenter at jeg nesten glemte det moralske dilemmaet som tross alt er filmens hovedtema. Han var nemlig til forveksling vanvittig lik Høiby selv. Jon Øigarden er også en opplevelse når han tordner svært, svært kynisk overfor sine journalist-medarbeidere om at de måtte bli enda råere ...

Like fullt synes jeg filmen bare er litt over middels - terningkast fire - men understreker at den absolutt er vel verdt å se; om ikke annet så for å oppleve Ingar Helge Gimle som Sven O. Høiby! (I ettertid har jeg fått vite at Gimle er tildelt en velfortjent Amanda-pris 2010 for beste mannlige birolle!)

Etter å ha vært vitne til sladder-pressens bedritne arbeidsmetoder i denne filmen, er jeg ekstra stolt over å kunne si at jeg til dags dato aldri har kjøpt et eneste Se & Hør-blad noen gang!

"Skyggen" (Regissør: Roman Polanski)

Innspilt: 2010
Original tittel: The Ghost Writer
Skuespillere; Ewan McGregor, Kim Cattrall, Pierce Brosnan, Olivia Williams, Tom Wilkinson, Timothy Hutton og James Belushi
Spilletid: 123 min.

En kjent britisk skribent (en såkalt ghost writer) blir bedt om å ta oppdraget med å fullføre skrivingen av den tidligere britiske statsministeren Adam Langs memoarer. Forgjengeren er død under mystiske omstendigheter.

Grunnet en del grums fra fortiden, lever Adam Lang (i Pierce Brosnans skikkelse) og hans kone i eksil i USA. Og det dukker stadig opp nye avsløringer om hans rolle i den såkalte krigen mot terror. Intet middel var hellig i den sammenheng. I alle fall ikke i USA. I Europa derimot, og i særdeleshet i England, var tonen en annen. Hvorfor løp Adam Lang hele tiden i amerikaneres ærende? Protesterte han i det hele tatt på noe som helst som ble presentert fra amerikansk hold? Parallellene til Tony Blair og de beskyldningene som har vært rettet mot ham, er i så måte temmelig tydelige, selv om Polanski setter det hele atskillig mer på spissen.

Det går ikke lang tid før ghost writeren (glitrende spilt av Ewan McGregor, en skuespiller som stadig oftere dukker opp i toppfilmer for tiden) begynner å ane ugler i mosen. Oppdraget han har begitt seg inn på, er ikke det han trodde det var ... Da han aner at han er i livsfare, begynner flukten og forfølgelsen. Hvem kan han egentlig stole på?

Mer av handlingen ønsker jeg ikke å røpe, annet enn at filmen er åndeløst spennende og har en svært, svært overraskende slutt. Roman Polanski er helt på høyden i denne filmen, som helt klart har politiske over- og undertoner. Litt paradoksalt er det dog at hovedpersonen har søkt eksil i USA, landet Roman Polanski selv aldri kan vende tilbake til uten å bli arrestert.

Regien i filmen er mesterlig! Selv om jeg hadde ønsket en annen slutt, tar sluttscenen fullstendig kaka! Mer fullendt kan det faktisk ikke bli! Jeg var aldri så lite imponert! Ellers vil jeg fremheve kulissene på øya hvor den forhenværende statsministeren hadde søkt eksil. Dit fikk jeg lyst til å reise! Pierce Brosnan kler rollen som småslesk, profesjonelt hyggelig eks-statsminister, mens Ewan McGregor stadig imponerer i rolle etter rolle, så også i denne filmen.

DVD´en har nettopp kommet i salg, og er etter min mening vel verdt å se!

Terningkast seks!

Jon Fosse: "Andvake"

Utgitt: 2007

Forlag: Det Norske Samlaget

Antall sider: 75

Alida og Asle har flyktet fra hjembygda og har reist inn til Bjørgvin for å finne arbeid og et husvære. Alida skal føde hvert øyeblikk, og fortvilelsen stiger etter hvert som avslagene kommer. Et blikk på Alidas store mage, og ingen har noe rom til utleie … Ute er det kaldt og vått. Hva skal de gjøre?

Mens desperasjonen øker, opplever vi gjennom vare tilbakeblikk forholdene de har reist fra. Asle som har blitt foreldreløs og kastet ut av naustet der moren og han bodde, inntil hun døde og eieren trengte naustet selv. Alida som aldri har følt seg elsket av sin mor, fordi søsteren Oline var så mye mer foretrukket …

Gjennom et manende og repeterende språk, tegner Jon Fosse ikke bare et vakkert bilde av kjærligheten mellom Alide og Asle, men han får også frem desperasjonen deres. Og stemningen der de driver rundt i gatene, uten å vite hvor de skal gå. En situasjon som til slutt driver Asle så langt at han er villig til å gjøre hva som helst for å kunne ta vare på sin kjære Alida …

Dette er den første boka jeg har lest av Jon Fosse, og det kommer garantert ikke til å bli den siste. Jeg ble for øvrig overrasket da jeg åpnet boka og begynte å lese. Her var det nemlig sparsomt med tegnsetting og avsluttede setninger. Men det er som en bokelsker har uttalt på nettstedet Bokelskere.no: her går kunsten foran grammatikken! For nettopp denne fortellerstilen gjorde historien til noe helt for seg selv.

Dette er en historie eller novelle som er veldig annerledes det meste av det jeg har lest tidligere. Samtidig minner fortellerstilen – særlig det manende, repeterende - litt om Tomas Espedals stil, men med den forskjell at Fosse skriver nynorsk. Noen ganger måtte jeg lese enkelte avsnitt om igjen i håp om å forstå hva forfatteren egentlig forsøkte å fortelle, bare for å oppdage at det ikke var mer å hente, men at forfatteren mest sannsynlig overlot den videre tolkningen til leserens fantasi. 

Jeg gir terningkast fem til denne boka.

Lawrence Hill: "Noen kjenner mitt navn"

Utgitt i USA: 2007

Utgitt i Norge: 2009

Original tittel: The book of negroes

Oversatt: Stian Omland

Forlag Font Forlag

Antall sider: 461

I boka ”Noen som kjenner mitt navn” forteller den afrikanske kvinnen Aminata sin livshistorie fra hun ble røvet fra landsbyen Bayo i 1745 og solgt som slave, til hun oppnådde sin frihet rundt århundreskiftet femti år senere. Det er en svært, svært fascinerende historie som her fortelles!

Aminata var bare 11 år da hun ble tatt til fange på Afrikas vestkyst. Med svært små marginer overlevde hun den forferdelige reisen over Atlanteren til South Carolina i Amerika, der hun ble solgt videre som slave til plantasjeeieren Robinson Appleby. Nokså snart skulle det vise seg at hun var i besittelse av store evner. Ved et slumpetreff og i dypeste hemmelighet lærte hun å lese og skrive, og dette kombinert med kunnskapene hennes som jordmor, skulle gang på gang gjøre det mulig for henne å overleve, nær sagt uansett hvilke omstendigheter hun kom opp i gjennom sitt liv.

Livet på Applebys indigo-plantasje var beinhardt slit fra morgen til kveld. Lydigheten ble pisket inn i slavene, og retten til å være menneske opphørte ganske enkelt. Voldtekter, videresalg, splittelse av ektefolk, frarøving og videresalg av barna deres, sykdommer, død … alt dette var en del av hva man måtte regne med som slave i South Carolinas sumper. Like fullt viste negerslavene en forbløffende evne til overlevelse og tilpasning.

Etter at Aminata var blitt fratatt sin sønn som hun hadde fått med ektemannen Chakuro som bare sporadisk dukket opp ved ujevne mellomrom, nektet hun å arbeide mer for Appleby. Han ga henne til slutt opp og solgte henne videre til jøden Lindo.  Med dette ble en bedre epoke innledet i Aminatas liv. For hos Lindo fikk hun lese bøker, oppgavene hun ble satt til var mer i samsvar med hennes evner, hun slapp å bli slått og fikk bedre mat. Men heller ikke her var alt bare fryd og gammen. Hun var fremdeles slave og ikke herre over sin egen skjebne.

Etter noen år flyktet hun fra Lindo, overlevde kampene mellom opprørerne og britiske soldater om herredømmet i staten New York (uavhengighetskrigen), flyktet til den britiske fristaten Nova Scotia og var etter noen år med på overfarten til det som i dag er kjent som Sierra Leone, hvor byen Freetown ble etablert ved hjelp av frie og hjemkomne afrikanere. Drømmen om landsbyen Bayo slapp ikke taket, men var det virkelig lurt å bli med slavehandlerne inn i Afrikas jungel? Kunne hun stole på hjemlenderne, på mange måter hennes eget folk?

Aminata skulle få en nokså avgjørende betydning i kampen for å få slutt på slaveriet blant britene. Dvs. slaveriet  som sådan fortsatte å eksistere helt frem til den amerikanske borgerkrigen rundt 1860-årene, men det ble omsider slutt på at negerslaver ble hentet fra Afrika.

Selv om dette er en fiktiv historie med i all hovedsak korrekte historiske fakta som bakteppe, gjorde den et usedvanlig sterkt inntrykk på meg. Gjennom Aminatas historie menneskeliggjøres slavenes lidelser på en meget troverdig måte. Når retten til å bestemme over egen kropp, når retten til å beholde barna man setter til verden, når retten til å være sammen med den man elsker – når alt dette opphører, hva blir igjen av det rent menneskelige? Hvordan orket de å kjempe for å overleve? Mange bukket dessverre under, ikke sjelden ved at de rett og slett ga opp. Like fullt er denne historien en påminnelse om at det faktisk ikke er grenser for hva mennesker kan prestere i kampen for å overleve. 

Denne boka er en page turner av de helt store! Etter en noe treg start, klarte jeg ikke å legge boka fra meg. Bokas styrke ligger i et nokså enkelt språk uten de helt store faktene, og hvor forfatteren heller ikke faller for fristelsen å meske seg i lidelsene til hovedpersonen. Jeg mener denne boka fortjener terningkast fem!

Jeg ser virkelig frem til flere bøker fra denne forfatteren!

Andre bloggere som har omtalt boka:
- Bokelskerinnen

"Earth" (Regissør: Deepa Mehta)

Innspilt: 2005

Nasjonalitet: Indisk

Genre: Drama
Skuespillere: Aamir Khan, Nandita Das og Rahul Khanna
Spilletid: 101 min.

Året er 1947 og vi befinner oss i Lahore i India. Det nærmer seg løsrivelsen fra britisk koloniherredømme, og spenningene i India er til å ta og føle på. Britene har spådd at landet kommer til å kollapse fullstendig når det ikke lenger er under Dronningens sikre herredømme, idet muslimene kommer til å forlange at India skal deles i to.

Etter som tidspunktet for frigjøring nærmer seg, øker spenningene mellom muslimer, hinduer og sikher. Vi følger en Parsee-familie, som mener at de ikke er utsatt for noen fare fordi Parsee´ene er venner med alle. De huser imidlertid en ung hindu-jente - Ayah, og det skal vise seg at dette ikke er helt ufarlig.

Da løsrivelsen fra britene er et faktum, bryter urolighetene løs. Myrderier, bestialske drap, regelrette henrettelser, voldtekter ... et voldsomt hat avles etter hvert som hver av sidene i konflikten blir vitne til de andres voldeligheter. Da det viser seg at Lahore plutselig skal tilhøre den nye muslimske staten Pakistan, er ingen andre enn muslimer trygge i denne delen av landet.

Kjærlighet mellom muslim og hindu er med ett umulig, hvilket får fatale konsekvenser for Ayah. Misbruk av et barns troskyldighet - i Lennys skikkelse - blir helt avgjørende ... En kjærlighet så ildfull som mellom hindu-jenta og en muslimsk mann er sjelden beskrevet på film.

"Earth" er en av tre såkalte elementfilmer. Tidligere har Deepa Mehta regissert "Vann" (eller "Water") og "Fire" (eller "Ild"). Nok en gang har Mehta levert et mesterverk av en film! Den grep meg så intenst at jeg allerede nå vet at jeg kommer til å se den igjen og igjen .... Nydelig filming, fantastiske skuespillere, en fascinerende historie og en lidenskap hinsides en hver fornuft! Dersom du har mulighet for å få tak i noen av disse elementfilmene - løp og kjøp!

Terningkast seks!

Jeg tar også med en kobling til en interessant artikkel om filmen:
http://www.tft.ucla.edu/mediascape/Spring05_ScreenAngst.pdf 

"Dykkerklokken og sommerfuglen" (Regissør: Julian Schnabel)

Innspilt: 2007
Skuespillere: Mathieu Amalric, Emmanuelle Segner, Marie-Josée Croze, Anne Consigny
Spilletid: 112 min.


Jean-Dominique Bauby var inntil 8. desember 1995 sjefsredaktøren i motemagasinet Elle. Trebarnsfar hadde han også rukket å bli, skjønt han hadde sviktet barnas mor til fordel for en elskerinne. Så skjer det helt utenkelige - det ingen går rundt og frykter når man er i sin beste alder: Jean-Do får slag og havner i koma. Da han våkner opp, er han fullstendig lam. Dvs. hjernen er uskadd og musklene i det ene øyelokket er intakt. Han er mao. fange i sin egen kropp - i en tilstand som kalles "locked-in-syndrom". Det han ønsker mest av alt, er bare å dø.

Omgitt av medisinsk ekspertise klarer imidlertid Jean-Do å kommunisere med omverdenen. Ved hjelp av et sinnrikt system som krever stor tålmodighet både fra ham selv og den han skal kommunisere med, klarer han faktisk å uttrykke tankene sine. Han ender sågar opp med å skrive bok, ut fra hvordan han opplever situasjonen som fange i egen kropp. Når noe slikt er mulig, finnes det faktisk ingen grenser for hva mennesker er i stand til å prestere.

Denne filmen er meget spesiell! Hele tiden ses det meste fra Jean-Do´s eget perspektiv, bokstavelig talt gjennom hans øyne. Hvordan han ble behandlet som pasient - både på godt og vondt - og hvordan han gjennom ukuelig optimisme klarte å uttrykke tankene sine i den tilstanden han befant seg i. Kort tid etter boklanseringen døde han. Filmen er basert på en sann historie, og temaet berører oss alle. For SÅ fort kan livet snu! Fra at man lever et vanlig liv den ene dagen, til at alt er snudd fullstendig på hodet i neste øyeblikk ...

Filmen har vunnet en rekke priser. Den gjeveste av alle i europeisk sammenheng var nok Cannes Film Festivals pris til Julian Schnabel som beste regissør i 2007.

Terningkast fem.