Nobelprisvinnere

Innerholmen, Helgelandskysten

Hvor mange av de Nobelprisvinnende forfatterne har du lest bøker av?
Jeg ble litt nysgjerrig selv, og bestemte meg for å finne dette ut for eget vedkommende. Selv om det er forfatteren som får prisen for sitt forfatterskap generelt, er det ikke til å komme forbi at det gjerne er en bestemt bok som ofte er årsaken til pristildelingen. Slike forhold har jeg ikke tatt hensyn til når jeg har gått gjennom listen nedenfor og tellet opp hvor mange Nobelprisforfattere jeg har lest bøker av.

Av de totalt 102 Nobelprisvinnerne i årene 1901 til 2012, har jeg lest 46 (dette tallet oppdateres fortløpende etter hvert - men da jeg opprinnelig laget denne artikkelen, hadde jeg kun lest 36). Det er ikke spesielt mye, og jeg har derfor bestemt meg for å gjøre noe med dette.

For øvrig ble jeg en smule overrasket over at det er så mange av vinnerne jeg rett og slett ikke aner hvem er. Mange forfattere har blitt stående som en slags klippe etter pristildelingen, og "alle" vet hvem de er. Mens andre altså har blitt glemt ... Hvorfor kan man jo lure på. Ble bøkene for spesielle? Overlevde de ikke tidens tann? Kom det aldri noen flere bøker fra samme forfatter? Eller er det mine kunnskaper som rett og slett er mangelfulle?

Det har tidligere pågått en diskusjon på Bokelskere (www.bokelskere.no) om hvorvidt Nobelprisvinnere skriver tyngre litteratur enn andre, dvs. at det skulle være vanskeligere og mer krevende å lese en bok av en Nobelprisvinnende forfatter enn andre. Et stykke på vei er nok dette tilfelle, men det gjelder langt fra alle. Mange av bøkene som er skrevet av Nobelprisvinnere - ofte de bøkene som er årsaken til at forfatterne har havnet på Svenska Akademiens liste - er dessuten både humoristiske og folkelige. Og det er ikke til å komme forbi at man er garantert litteratur av høy kvalitet når man åpner en slik prisbelønt bok. Det forhindrer imidlertid ikke at det er enkelte forfattere som skriver på en slik måte at jeg har hatt problemer med å komme gjennom enkelte bøker. Herta Müller er i så måte et eksempel på dette, skjønt det skal underskrives at den boka jeg i sin tid leste var en av de første hun skrev, flere tiår før pristildelingen. "Pustegynge" av Herta Müller var nemlig noe helt annet! Saramago er en annen forfatter jeg fremdeles ikke har lest noe av - men jeg jobber med saken!

Her finner du oversikten over alle forfatterne som har mottatt Nobels litteraturpris. Ved å klikke på forfatternes navn, får du opp mer informasjon om den enkelte. Jeg har "gulet ut" forfatterne jeg har lest en eller flere bøker av.

Dersom du ser at det er enkelte forfattere du mener at jeg og andre bare MÅ stifte et nærmere bekjentskap med, så ikke nøl med å legge igjen et boktips eller to!

Jeg vedlegger også en link til Wikipedia.

År	Navn	Land
1901	Sully Prudhomme	Frankrike
1902	Theodor Mommsen	Tyskland
1903	Bjørnstjerne Bjørnson	Norge (mine omtaler)
1904	Frédéric Mistral	Frankrike
1904	José Echegaray y Eizaguirre	Spania
1905	Henryk Sienkiewicz	Polen
1906	Giosuè Carducci	Italia
1907	Rudyard Kipling	Storbritannia
1908	Rudolf Christoph Eucken	Tyskland
1909	Selma Lagerlöf	Sverige (mine omtaler)
1910	Paul Johann Ludwig Heyse	Tyskland
1911	Maurice Maeterlinck	Belgia
1912	Gerhart Hauptmann	Tyskland
1913	Rabindranath Tagore	India
1915	Romain Rolland	Frankrike
1916	Carl Gustaf Verner von Heidenstam	Sverige
1917	Henrik Pontoppidan
1917	Karl Adolph Gjellerup	Danmark
1919	Carl Friedrich Georg Spitteler	Sveits
1920	Knut Hamsun	Norge (mine omtaler)
1921	Anatole France	Frankrike
1922	Jacinto Benavente	Spania
1923	William Butler Yeats	Irland
1924	Władysław Stanisław Reymont	Polen
1925	George Bernard Shaw	Irland
1926	Grazia Deledda	Italia
1927	Henri Bergson	Frankrike
1928	Sigrid Undset	Norge (mine omtaler)
1929	Thomas Mann	Tyskland (mine omtaler)
1930	Sinclair Lewis	USA
1931	Erik Axel Karlfeldt	Sverige
1932	John Galsworthy	Storbritannia
1933	Ivan Aleksejevitj Bunin	Russland (mine omtaler)
1934	Luigi Pirandello	Italia
1936	Eugene Gladstone O'Neill	USA
1937	Roger Martin du Gard	Frankrike
1938	Pearl S. Buck	USA
1939	Frans Eemil Sillanpää	Finland
1944	Johannes V. Jensen	Danmark
1945	Gabriela Mistral	Chile
1946	Hermann Hesse	Sveits (mine omtaler)
1947	André Gide	Frankrike
1948	Thomas Stearns Eliot	USA/Storbritannia
1949	William Faulkner	USA
1950	Bertrand Russell	Storbritannia
1951	Pär Lagerkvist	Sverige
1952	François Mauriac	Frankrike
1953	Sir Winston Churchill	Storbritannia
1954	Ernest Hemingway	USA (mine omtaler)
1955	Halldór Laxness	Island (mine omtaler)
1956	Juan Ramón Jiménez	Spania
1957	Albert Camus	Frankrike (mine omtaler)
1958	Boris Pasternak	Russland
1959	Salvatore Quasimodo	Italia
1960	Saint-John Perse	Frankrike
1961	Ivo Andric	Jugoslavia (mine omtaler)
1962	John Steinbeck	USA (mine omtaler)
1963	Giorgos Seferis	Hellas
1964	Jean-Paul Sartre (afviste at modtage prisen)	Frankrike
1965	Mikhail Aleksandrovitj Sjolokhov	Russland
1966	Nelly Sachs	Tyskland/Sverige
1966	Samuel Josef Agnon	Israel
1967	Miguel Ángel Asturias	Guatemala
1968	Yasunari Kawabata	Japan
1969	Samuel Beckett	Irland
1970	Aleksandr Isajevitj Solsjenitsyn	Russland
1971	Pablo Neruda	Chile
1972	Heinrich Böll	Vest-Tyskland
1973	Patrick White	Australia
1974	Eyvind Johnson	Sverige
1974	Harry Martinson
1975	Eugenio Montale	Italia
1976	Saul Bellow	Canada/USA
1977	Vicente Aleixandre	Spania
1978	Isaac Bashevis Singer	USA
1979	Odysseus Elytis	Hellas
1980	Czesław Miłosz	Polen/USA
1981	Elias Canetti	Storbritannia (mine omtaler)
1982	Gabriel García Márquez	Colombia (mine omtaler)
1983	William Golding	Storbritannien
1984	Jaroslav Seifert	Tjekkoslovakia
1985	Claude Simon	Frankrike
1986	Wole Soyinka	Nigeria
1987	Joseph Brodsky	Rusland/USA
1988	Naguib Mahfouz	Egypt (mine omtaler)
1989	Camilo José Cela	Spania (mine omtaler)
1990	Octavio Paz	Mexico
1991	Nadine Gordimer	Sydafrika
1992	Derek Walcott	Saint Lucia
1993	Toni Morrison	USA (mine omtaler)
1994	Kenzaburo Oe	Japan (mine omtaler)
1995	Seamus Heaney	Irland
1996	Wisława Szymborska	Polen
1997	Dario Fo	Italia (mine omtaler)
1998	José Saramago	Portugal
1999	Günter Grass	Tyskland
2000	Gao Xingjian	Frankrike
2001	Vidiadhar Surajprasad Naipaul	Trinidad & Tobago/Storbritannien (mine omtaler)
2002	Imre Kertész	Ungarn
2003	John Maxwell Coetzee	Sydafrika (mine omtaler)
2004	Elfriede Jelinek	Østerike
2005	Harold Pinter	Storbritannia
2006	Orhan Pamuk	Tyrkia (mine omtaler)
2007	Doris Lessing	Storbritannia (mine omtaler)
2008	Jean-Marie Gustave Le Clézio	Frankrike (mine omtaler)
2009	Herta Müller	Tyskland (mine omtaler)
2010	Mario Vargas Llosa	Peru / Spania (mine omtaler)
2011	Tomas Tranströmer	Sverige
2012	Mo Yan	Kina

2013	Alice Munro	Canada (mine omtaler)
2014	Patrick Modiano	Frankrike (mine omtaler)

2015	Svetlana Aleksijevitsj	Hviterussland (mine omtaler)
2016	Bob Dylan	USA

Marie-Sabine Roger: "Å telle duer"

Utgitt i Frankrike: 2008
Utgitt i Norge: 2010
Original tittel: La tête en friche
Oversetter: Agnete Øye
Forlag: Pax Forlag A/S
Antall sider:  218

Germain Chazes er en mann på førtifem år. I hele sitt liv har han blitt betraktet som dum. Forholdet mellom ham og hans mor er heller ikke det aller beste. Germain har vel mest av alt følt seg svært uønsket i hele sitt liv, og dette har gjort ham til en ufølsom og nokså vulgær person.

I fritiden sitter Germain i parken og fordriver tiden med å telle duer, hvis han da ikke sitter på puben med sine nokså tvilsomme kompiser eller er sammen med Annette, et kvinnemenneske han først og fremst anser som tidtrøyte.

En dag støter han på den gamle damen Margueritte. Stor er hans forbauselse da det viser seg at denne gamle damen i likhet med ham liker å telle duer. Gjennom flere tilfeldige treff i parken, utvikles gradvis et vennskap mellom den nokså udannede Germain og den forfinede gamle damen. Hvem skulle vel ha trodd at disse to hadde noe som helst til felles?

Germain kan ikke lese, og er mer eller mindre analfabet. Han liker imidlertid gode historier, så da Margueritte foreslår at hun skal lese "Pesten" av Albert Camus for ham, sitter Germain som fjetret. Etter hvert skal det vise seg at det faktisk er Margueritte som får nytte av vennskapet, og ikke omvendt ... Den gamle damen holder nemlig på å bli blind. Og med Germain skjer det endringer, store endringer. Bøkenes verden åpner også opp andre sider ved ham. Som evnen til å elske ...

Dette er en veldig søt historie, som er svært morsomt fortalt. Noe mer enn det synes jeg imidlertid ikke at denne boka er. Jeg vet at mange trykker den til sitt bryst og opphøyer den til noe helt spesielt. For meg tok den aldri helt av. Jeg opplevde mange av poengene som nokså billige, og selv om boka ikke var direkte klisjéfylte, så var det virkelig ikke mye om å gjøre. Terningkast fire fra meg.

Bloggutfordring

Island neste ...

Beate har utfordret meg til å svare på spørsmålene nedenfor, og jeg måtte jo selvfølgelig ta denne utfordringen på strak arm! ;-) I skrivende stund sitter jeg på en øy langt ut i havgapet på Helgelandskysten, og nettforbindelsen er så som så .... Men jeg får det til!


1. Hvilken romanfigur skulle du ønske du var?

Dette har jeg virkelig aldri tenkt på. Jeg har aldri drømt om å være noen av romanfigurene jeg har lest om - ikke siden den gangen jeg leste Sølvpilen og min største drøm var å være Månestråle.

Uansett måtte det i så fall ha vært en svært fri sjel - som Oda Krogh i Ketil Bjørnstads biografi om henne ... Men jeg ville ikke ha vært kvinne på den tiden, med alle de begrensninger som heftet ved det å være kvinne den gangen. Det er i grunnen skrevet mye mer spennende litteratur om menn enn om kvinner ...

2. Hvilken romanfigur minner mest om deg selv?

Jeg synes i grunnen ikke jeg har lest noen bøker om personer som skulle minne om meg ... Det er derfor veldig vanskelig å svare på dette spørsmålet.

3. Hvilken tittel gir deg gåsehud?

Dave Eggers "Et forbløffende talentfullt, dypt rystende verk". Denne boka er forbløffende på alle mulige måter! Tittelen og de forventningene dette skapte, ble innfridd så det holdt! Flere burde i grunnen få øynene opp for denne perlen av en bok!

4. Nevn minst tre bøker du ikke klarte å legge fra deg.

Jeg velger blant bøkene jeg har lest i inneværende år:
"Min kamp bind 2" av Karl Ove Knausgård (den beste boka i serien, mener jeg!)
"Elskede Sputnik" av Haruki Murakami (besnærende og vakker - en av Murakamis beste!)
"Brente skygger" av Kamila Shamsie (en page turner av de helt store)

5. Nevn tre bøker du irriterte deg over eller ikke orket å lese ferdig.

"Jeg er brødrene Walker" av Jan Kjærstad (oppkonstruert fjas!)
"Frognerfitter" av Alexia Bohwim (gi heller pengene til Frelsesarmeen enn å bruke penger på denne boka!)
"Trist som faen" av Ari Behn (dette var tynne og triste greier ... ikke verdt det papiret de såkalte novellene er skrevet på!)

6. Har du leseritualer?

Det kan jeg vel ikke egentlig si at jeg har. Jeg har imidlertid noen lesevaner.

Jeg MÅ alltid ha minst en bok med meg uansett hvor jeg er. Å sitte på bussen uten en bok = bortkastet tid. Å stå i en lang kø uten en bok = bortkastet tid. Osv. Jeg leser i grunnen over alt, mange ganger også når jeg går. Der jeg leser minst er på senga. En periode hørte jeg mengder med lydbøker, men denne interessen har avtatt noe etter hvert.

Ellers liker jeg å ha flere bøker gående på en gang. Spesielt dersom jeg holder på med en veldig tung bok, må jeg ha en annen og lettere bok parallelt. Jeg har tidligere opplevd å få lesesperre når jeg har slitt med en tung bok, og den parallelle lettere boka skal hindre dette .... trur eg ... ;-)

Jeg leser ALDRI slutten på en bok mens jeg holder på med den. Og det er forbudt å lage eselører i mine bøker.

Når jeg har lest en god bok, MÅ jeg eie den. Jeg føler meg rett og slett ikke som et helt menneske dersom jeg ikke har boka innen rekkevidde. Denne vanen - eller uvanen - begynner etter hvert å bli en smule plagsom, fordi jeg snart ikke har plass til en eneste bok til i huset. ;-)

7. Hva synes du om at gode bøker blir filmatisert?

Det synes jeg er strålende, selv om jeg ikke alltid opplever filmene som like vellykkede. Som regel går det helt greit dersom det er så pass lenge siden jeg har lest aktuelle bok at mine egne bilder har gått i glemmeboka. Da begynner jeg nemlig ikke å sammenligne filmen med boka, og klarer å vurdere filmen på dens egne premisser. Dersom regissøren har laget en happy ending på en bok som ikke hadde en slik slutt - bare for å tekkes publikum og lage en feel good-greie på den - DET er for dumt! Ikke bare blir det for dumt, men det irriterer vettet av meg!

En film kan for øvrig aldri leve opp til en bok, ganske enkelt av den grunn at det visuelle uttrykket er så totalt annerledes enn det skrevne ord. F.eks. opplevde jeg filmen "The boy in the striped pyjamas" som en radbrekking av boka, hvor nettopp det gradvis avslørende - sett gjennom et barns naive øyne - utgjorde hele bokas magi. Derfor var jeg nødt til å frigjøre meg fullstendig fra boka, og se filmen på dens egne premisser. For filmen var fin den! I seg selv ...

8. Har du en favorittfilmatisering?

Å, det er mange! Jeg klarer ikke å velge bare en film!

"Postmannen", "Breakfast at Tiffany`s", "Yacobian-bygningen" ... bare for å ha nevnt noen.


Jeg oppfordrer andre bloggere til å gjøre den samme øvelsen! ;-)

Rose-Marie

Ytterholmen

En plass der ingen skulle tro at noen kunne bo ...

Måker i formasjon

Solnedgang ute i havgapet

Havørn

Et magisk øyeblikk

Magisk lys

Solnedgang på Helgelandskysten

Havsule

Ytterholmen

Karl Ove Knausgård: "Min kamp 5"

Utgitt: 2010
Forlag: Forlaget Oktober
Antall sider: 607

I denne femte boka om Karl Ove Knausgård befinner vi oss hovedsakelig i Bergen. Der ankommer han etter oppholdet i Nord-Norge og en etterfølgende loffetur til Hellas, hvor han nesten holdt på å strande, pengelens og for stolt til å be noen om hjelp.

Å skulle studere i Bergen var intet mindre enn frydefullt! Fra før av hadde han kun besøkt broren Yngve der, og dette medførte en rekke forventninger til hvor fantastisk dette skulle bli. Sånn sett var han lite forberedt på alle de råtne hyblene som ble studenter til del, og hvor fort gjort det var å bli blakk midtveis i semesteret – etter elleville studentfester tilsynelatende uten bekymringer.

Et sted Knausgård bodde var det til og med rotter. I en by med en konstant boligmangel grunnet tilstrømming av tusenvis av utenbys studenter, var det få som gadd å pusse opp utleiehyblene. De fikk jo leid dem ut uansett. Og studentene innfant seg med det fordi de ikke hadde noe valg. Å bli blakk i midten av november var imidlertid en ganske annen sak … Når man var nødt til å ta strøjobber midt i den verste eksamensperioden, var veien mot det totalt mislykkede kort.

Knausgårds år på Skrivekunstakademiet ble en stor skuffelse, til tross for at forfattere som Jon Fosse og Ragnar Hovland ledet skolen. Han fikk ikke til noen ting. Alle andre fremsto som mye mer begavet enn ham selv, og det meste av det han klarte å produsere av tekster ble karakterisert som klisjefylte, uten dybde og spenning i teksten. Nærtagenheten kom tidvis i veien for at han klarte å ta til seg kritikken og lære noe av dette. I perioder hvor han var blakk, brukte han mer og mer tid på å ta vakter på Sandviken psykiatriske. Som den sjenerte unge mannen han var, trengte han alkoholrus for å klare å komme ut av skallet sitt. Alkoholen ble i det hele tatt et stort problem for ham, fordi han mistet all kontroll over seg selv. Og fylleangsten satt lenge i etter de verste festene. Noe som derimot ordnet seg til det bedre, var forholdet til damer. Plutselig ville damene ha ham!

I de påfølgende årene følger vi en ung desperat mann, som forsøker seg som forfatter, men som mislykkes gang på gang. Han er svært opptatt av at han SKAL bli forfatter, men hva i all verden skal han skrive om? Kamerater rundt ham debuterer i tur og orden, mens han ikke får til noe som helst.

I denne femte boka er Knausgård atter på høyden igjen! Dette er en bok som fortjener terningkast 6! Ikke bare skriver han som vanlig usedvanlig godt, men i denne boka beveger han seg ned i dypet av sin sjel igjen – slik han gjorde i bok nr. 1 og 2. Jeg kjente igjen at det noen ganger gjorde vondt å lese hans beskrivelser av seg selv som ung, mislykket student i Bergen. I denne boka er faren så godt som fraværende. Samtidig er han til stede i Knausgårds bevissthet. At faren ikke kan møte i bryllupet da han gifter seg med Tonje, knekker ham nesten, selv om han egentlig ikke ønsker å ha sin forfyllete far til stede.

Dessuten fikk jeg en stor beundring for Knausgård, som til tross for mange år med mislykkede forsøk på å bli forfatter, faktisk til slutt klarer det. Ikke bare fikk han antatt romanen ”Ute av verden” – den ble en knallsuksess!

Dette er en bok som virkelig berørte meg! Dette kan selvfølgelig ha en del å gjøre med at jeg selv har studert i Bergen, og har vanket på de samme utestedene som Knausgård gjorde noen år etter meg – Hulen, Garage, Café Opera, Henrik, Wesselstuen etc. At jeg etter å ha lest 2500 sider om Knausgård, fremdeles vil ha mer, er ganske enkelt utrolig! Denne kolossen av en roman i seks bind, er – selv om det sjette bindet ikke har kommet enda – nødt til å lykkes! Jeg kommer til å stille meg i kø den dagen den siste boka kommer!

Rolling Stones: Angie

Hwang Sok-Yong: "Herr Han"

Utgitt i Korea: 2002
Utgitt i Norge: 2009
Original tittel: Han-sii yondaegi
Oversatt Jarne Byhre
Forlag: Solum Forlag
Antall sider: 125

Vi møter herr Han i en liten koransk landsby og året er 1971. Ingen vet hvem han er, for han har levd avsondret fra de fleste siden han kom dit for tre år siden. Det derimot ingen har kunnet unngå å få med seg, er at han livnærer seg ved å ta strøjobber og at han drikker. Etter hvert er han knapt i stand til å ta vare på seg selv. Da han plutselig dør, starter beboerne i huset hvor han har bodd, et intrikat spill for å sikre seg rommet hans. Kynismen kan kun forstås ut fra mangelen på det meste, og hvor særlig mangelen på et noen lunde anstendig husvære smerter befolkningen mest. Hvem er denne herr Han og hva har gjort at han tilsynelatende har valgt et liv blant fremmede?

Mens Koreakrigen raste mellom nord og sør i årene 1950 – 53, ble herr Han, som er lege, utkommandert som militærlege i nord. Legeyrket var hans livs kall og han var så lite politisk engasjert som det overhode gikk an å bli. Fordi han verken ønsket å fremstå som kommunist eller gikk med på å favorisere partipampene og deres slektninger og meningsfeller, ble han til slutt nødt til å flykte til Sør-Korea.

Problemene sluttet imidlertid ikke i Sør-Korea. Fordi han nok en gang nektet å gå i andres ærend, tårnet problemene seg opp på nytt. Og sakte men sikkert gikk han til grunne gjennom en prosess som til forveksling kunne ligne en kafka-prosess.

Dette er den første boka jeg har lest av den koreanske forfatteren Hwang Sok-Yong. Forfatteren har selv betalt en høy pris for sitt forfatterskap, idet han har sittet i fengsel i flere år grunnet sine ytringer. Dessuten har han i perioder av sitt liv måttet leve i eksil.

Det er sagt om denne boka at den egentlig handler om forfatterens egen slektshistorie. Det er en sterk historie om en rettsstats fallitt og hvor det kun var penger som til syvende og sist telte. Når det er viktigere å bruke penger på å bestikke dommeren enn å få en advokat til å gjøre en rettskaffen jobb, finnes det ikke lenger rettferdighet. Kostnadene for enkeltmenneskene var enorme. Sånn sett blir bøker som dette i tillegg til å fortelle en viktig og avslørende historie om forholdene under Koreakrigen, en påminnelse om viktigheten av å opprettholde visse moralske standarder i et hvert land.

Terningkast fem.

Jan Erik Vold: "Funny"

Funny

Tenk at jeg er født
- hvor urimelig
det er at jeg skulle bli født, jeg
født i Oslo den attende oktober nittehundreogniogtredve
etter Kristus, på Vor Frues Hospital, jeg
født som gutt, veiende
4100 gram, sunn og frisk, født
medio oktober (visstnok
på en onsdag) og altså unnfanget i
januar bør det bli, at det ble jeg
som ble født, jeg som ble unnfanget da, min sædcelle
som fant veien fram og var først (eller den foretrukne
om nå eggcellen, min eggcelle, hadde noe valg), det er da
til den usannsynlighet
grensende at det var jeg, nettopp jeg og ingen annen enn jeg
det skulle nedlegges grunnstein for
der og da, hvem kunne ant noe slikt i januar 39? jeg Jan Erik
Vold blindt umælende allerede i gang
med å samle mine bokstaver og celledele seg
gjennom morula og blastula til et froskevesen
sprengende mot mavens labyrinter, altinnsugende, for så
oktober s.å. være klar
til å presse seg ut til menneske – har jeg forresten fortalt
vi ble tatt med keisersnitt, min søster og jeg, februar 44
oktober 39, i soldrakt et bredt dobbeltarr
nedover moderens mave, det var p.g.a. hennes smale
bekkenparti, derav vår smukke hodeform
(sies det) – at denne statistiske så godt som
umulighet, sjansene mindre enn en til en milliard, har gått bort
og gjort virkelighet av seg: DET BLE MEG! – dette
tenker jeg på i stunder det ikke faller helt greit
å være født, jeg strammer meg opp og tenker høyt:
SORRY BRØDRE, DET BLE MEG
JEG FÅR PRØVE Å GJØRE SÅ GODT JEG KAN

Fra Mor Godhjertas glade versjon. Ja, 1968