Amsterdam april 2010

I april i 2010 var jeg en tur i Amsterdam, og dette er noen av bildene jeg tok. Amsterdam er virkelig vel verdt et besøk eller to!

Rembrandts Plass

En av Amsterdams mange bruer

Mange morsomme loppemarkeder

Rembrandts hus

Rembrandts hus

Syklistenes by

Sykler over alt!

Mangt et sjarmerende hjem ... 

Kanalbyen

Bruenes by

"Vanære" (Regissør: Steve Jacobs)

Innspilt: 2008
Original tittel: "Disgrace"
Varighet: 114 min.
Skuespillere: John Malkovich, Eriq Ebouaney, Jessica Haines, Scott Cooper, Fiona Press

Filmen ”Vanære” bygger på J.M. Coetzees roman med samme navn – en roman han fikk Booker-prisen for og som dessuten førte til at han fikk Nobels litteraturpris. Vi møter den middelaldrende litteraturprofessoren David Lurie (i John Malkovich´ skikkelse), som innleder et forhold med en av sine studenter. Da forholdet blir oppdaget, forsøker skolestyret å finne ut hva som har skjedd. Det legges opp til at dersom David ber oppriktig om unnskyldning, vil alt kunne fortsette som før. I stedet nekter han å be om unnskyldning Hvorfor skulle han det når han ikke angrer noe som helst? Selv det forhold at han mister jobben, endrer ikke hans oppfatning på dette punkt. 

David reiser for å besøke sin datter Lucy, som bor nokså avsides og isolert. Lucy har nettopp avsluttet et lesbisk forhold. I tiden etter avvikling av apartheid er det på ingen måte trygt for hvite. Datteren har både våpen og mange kamphunder for å beskytte seg mot uønskede gjester. I tillegg har hun solgt deler av jorda hun eide til en afrikaner, som til gjengjeld skal beskytte henne. Like fullt forhindrer ikke dette at tre svarte unggutter ankommer, overfaller Lucy og faren, voldtar  henne og tømmer huset for alle verdier, som de kjører bort i Davids bil. Hennes beskytter er av en eller annen grunn bortreist mens overfallet finner sted.

Lurie er helt sjokkert over sitt eget lands tilstand. Han er dessuten sjokkert over at datteren nekter å politianmelde forholdet og at det ikke er første gang disse guttene har vært på uønsket visitt og voldtatt datteren. Det viser seg også at voldtekten har fått følger …  En av overfallsmennene er til alt overmål en slektning av Lucys ”beskytter”, uten at dette medfører noen handling verken fra ham eller Lucy.

Det  er noen år siden jeg leste boka som filmen er basert på. Filmen er nokså tro mot boka, selv om fokuset her er lagt mer på det som skjer etter professorens avskjed fra universitetet enn hva jeg kan huske at boka gjør. Etter mange år med undertrykkelse har de innfødte i Sør-Afrika omsider fått sin frihet og rett til likeverd i forhold til de hvite i landet. I stedet for å leve side om side som likeverdige mennesker, snus maktbalansen og det er nå de svarte som hetser de hvite. Mange år med undertrykkelse har skapt et hat så dypt at man kan lure på om de hvite har noen fremtid på dette kontinentet i det hele tatt. Filmen reiser i det hele tatt en rekke interessante spørsmål om skyld, tilgivelse, ære, vanære, hat og håp eller mangel på sådan. Det er først og fremst en dyster og mørk historie som fortelles. Filmen er ganske enkelt glitrende!

Tomas Espedal: "Imot kunsten"

Utgitt: 2009
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 164

Dette er ikke den enkleste boka å skulle skrive en bokomtale om. Det tok nemlig en stund før jeg selv skjønte sammenhengen mellom det jeg i begynnelsen oppfattet som temmelig løse fragmenter, hvor forfatteren springer i tid og mellom ulike personer, uten at overgangene forklares nærmere.

I boka ”Imot kunsten”, som Espedal mottok Kritikerprisen for, skriver forfatteren om seg selv og sin familie i tre generasjoner. Han vokste selv opp i Bergen. Etter å ha mistet kona, flyttet han og datteren ut til Askøy. I sin iver etter å slukke alle savn hos datteren, forsøkte han både å være far og mor for henne. Gjennom hans allestedsnærværelse i ett og alt, fikk datteren til slutt nok. Hun hadde intet behov for at faren alltid skulle være der for henne. Hun trengte luft og ikke minst frihet.

Espedal forsøker å livnære seg som forfatter. Han og datteren lever faretruende nær fattigdomsgrensen. Det er så vidt det går rundt. Han skriver seg gjennom sin ensomhet og fortvilelse, noen ganger ved å se tilbake på sitt eget liv og andre ganger ved å grave i familiens historie. Han har mange fellestrekk med sin bestefar, som oppdro sine to morløse døtre alene. Fellesnevneren for både ham selv, faren og bestefaren er deres ensomhet.

Det tok litt tid før jeg vennet meg til Espedals spesielle fortellerstil, der han noen ganger maner på det samme, nesten som om han er redd for at leseren ikke skal forstå hva han mener dersom han ikke gjentar seg selv. Etter hvert ble det nettopp denne måten å fortelle historiene på som fascinerte meg mest. Mens andre forfattere strør om seg med metaforer, bruker Espedal et enkelt språk. Som for eksempel på side 124, hvor han skriver følgende:

”Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare meg uten min far, jeg våger ikke å tenke på det, og likevel tenker jeg på det tidlig og sent, om morgenen når jeg våkner og om kvelden: jeg vil ikke klare meg uten ham. Jeg må klarer meg uten ham; om noen år er han borte …”

Gjennom denne måten å beskrive sitt savn og sine lengsler, får forfatteren frem noe ekstraordinært sårt. Og som jeg som leser ble sterkt berørt av. Han er også glitrende til å beskrive stemninger. Som når han på side 46 skriver:

“Leiligheten hadde alt, men den manglet kjærlighet, det var ingen kjærlighet mellom mannen og kvinnen i denne leiligheten, snarere en forakt som med årene vokste til hat, i årene etter at de to døtrene hadde flyttet ut var det ingenting annet enn hat tilbake, hatet mellom mannen og kvinnen, det fylte alt, hvert eneste rom. Det ble synlig det som hadde vært skjult i den store leiligheten, denne forakten, dette innestengte hatet, det kom frem og ble helt tydelig, vi så og hørte det nå, hvordan de angrep og såret hverandre, hvordan de skjelte hverandre ut og ydmyket hverandre, hvordan de gneldret til hverandre, som to dyr, han og hun.”

Alt i alt en svært fascinerende og spesiell roman , som jeg med stor sannsynlighet kommer til å lese om igjen. Da slipper jeg også å sitte og lure på hvem sin historie forfatteren er i gang med å fortelle; sin egen, farens eller bestefarens historie. Jeg skjønner svært godt at denne boka har blitt prisbelønt og også ble nominert til Nordisk Råds Litteraturpris.

Andre bokbloggere som har omtalt boka:

- Knirk

"Menn som stirrer på geiter" (Regissør: Grant Heslov)

Innspilt: 2009
Lengde: 1 t 33 min.
Original tittel: The Men Who Stare at Goats
Skuespillere: George Clooney, Ewan McGregor, Jeff Bridges, Kevin Spacey m.fl.

Journalisten Bob Wilton kommer over det han mener er et journalistisk scoop. Det dreier seg om en topphemmelig gruppe soldater i det amerikanske forsvaret som trenes opp i å drive med psykologisk krigføring. Ved hjelp av paranormale metoder skal soldatene psyke ut motstanderne og i verste fall stirre dem til døde. Treningen foregår på geiter – derav filmens tittel. Andre metoder går ut på å lese motstandernes tanker, gå gjennom vegger, se inn i fremtiden osv.

En dag sitter Wilton i en bar i Kuwait, hvor han venter på å komme inn i Irak der han skal dekke Golfkrigen. I baren sitter også Lyn Cassady (i Clooneys skikkelse), og de to kommer i prat. Pga. en tilfeldighet som fører til at Cassady tror Wilton er en del av en større plan, innvier han Wilton i sitt oppdrag. Han er nemlig på jakt etter mannen som i sin tid var hans læremester. Denne mannen har forsvunnet og ved hjelp av sine paranormale evner skal Cassady forsøke å finne ham. Wilton blir med Cassady inn i Irak, og på veien inn i ørkenen må de forsere uante hindere …  

Før jeg valgte å se denne filmen, fikk jeg den presentert som et mesterverk. Mens jeg så på filmen undret jeg meg imidlertid over mye. Blant annet er filmen plassert inn i kategorien komedie. Jeg tror ikke jeg lo en eneste gang. Filmen, som bygger på en roman med samme navn av Jon Ronson, harselerer mye med det amerikanske forsvaret, uten at den ble noe morsommere av den grunn. Det påstås at filmen bygger på en sann historie. I så fall er historien svært oppsiktsvekkende, og det er kanskje først og fremst her at filmen kan sies å være interessant. Jeg opplevde imidlertid filmen som kjedelig. Hadde det ikke vært for toppskuespillerne George Clooney, Jeff Bridges og Kevin Spacey, tror jeg at jeg hadde gitt meg halvveis i filmen …  

Barcelona april 2010

For ca. et år siden var jeg i Barcelona, og her er noen av bildene jeg tok under oppholdet. 

Bygningsdetalj fra La Rambla

Reklame trenger ikke å være kjedelig!

Turister overalt

Detalj fra fasaden på Familia sagrada

I denne byen må man gå med hodet høyt hevet ... ellers går man glipp av mye ...

I Barcelona er vindusshopping gøy!

Fantastiske Park Güell

Morsomme detaljer i Gaudis Park Güell

Holder et øye med oss ...

Stemningsfullt

Einar Skjæråsen: "Du ska itte trø i graset"

Du ska itte trø i graset

Du ska itte trø i graset,
spede spira lyt få stå.
Mållaust liv har og e mening
du lyt sjå og tenkje på.
På Guds jord og i hass hage
er du sjøl et lite strå.

Du ska itte røre reiret,
reiret er e lita seng.
Over tynne bån brer erla
ut sin våre varme veng.
Pipet i den minste strupe
ska bli kvitring over eng.

Du ska itte sette snuru
når du sir et hara-spor.
Du ska sjå deg for og akte
alt som flyg og spring og gror.
Du er sjøl en liten vek en,
du treng sjøl en storebror.

Einar Skjæraasen

Karl Ove Knausgård: "Min kamp 3"

Utgitt: 2010 
Forlag: Forlaget Oktober
Antall sider: 423

I denne tredje boka er det Karl Oves barndom som skildres; fra han som baby ankom deres nye hus i et byggefelt på Tromøya sammen med mor, far og sin eldre bror Yngve og frem til 13 års-alderen. 

Gjennom hele barndommen var Karl Ove livredd sin svært uforutsigbare far. Faren hadde sider som han konsekvent skjulte for sin kone. Når hun var til stede, balanserte hun galskapen. På side 245 skriver forfatteren:

“Hun reddet meg, for hadde ikke hun vært der, hadde jeg vokst opp alene med pappa, da ville jeg før eller siden ha tatt livet mitt, på den ene eller andre måten. Men hun var der, pappas mørke ble balansert, jeg lever, og at jeg ikke gjør det med glede, har ingenting med balansen i barndommen å gjøre. Jeg lever, jeg har egne barn, og med dem har jeg i grunnen bare forsøkt å få til én eneste ting, nemlig at de ikke skal være redd for sin far. Det er de ikke. Det vet jeg. Når jeg kommer inn i rommet de er i, krymper de seg ikke, ser de ikke ned i gulvet, smetter de ikke ut så snart de får sjansen, nei, ser de på meg, er det likegyldig registrerende, og er det noen jeg blir glad over å bli oversett av, er det dem. Er det noen jeg er glad over å bli tatt som en selvfølge av, er det dem. Og skulle de helt ha glemt at jeg var der når de selv blir førti, skal jeg takke og bukke og ta imot.”

Verken han eller broren fikk noen gang lov til å ha venner på besøk. Ikke kunne de springe i trappa, skru på TV´n, lage seg mat selv, gå på plenen i hagen … Over alt var det forbud, forbud, forbud. Og for den minste lille ting kunne faren eksplodere … når moren ikke var der. Hjemmet var derfor et sted hvor den unge Knausgård oppholdt seg så lite som mulig.

I oppveksten oppsto det et behov for å hevde seg, være best i noe. Og var det noe Karl Ove var god på, så var det å prestere på skolen. Dessuten leste han ikke bare mye – han leste enormt mye. Men flinke elever ble ikke populære, og var det noe som var viktig for ham, så var det å være populær og å bli likt. Å være ung gutt og en tynn liten flis var en utfordring. Dessuten tok han plagsomt lett til tårene. Å få merkelappen ”femi” var ingen spøk … Denne merkelappen var det ganske enkelt ikke mulig å riste av seg når man først hadde fått den. Hans spesielle oppvekstvilkår gjorde ham dessuten nokså sårbar for kritikk, og det ga seg noen utslag som gjorde at enkelte trakk seg unna ham, uten at han ble direkte mobbet. Den unge Knausgård lengtet etter å bli voksen, slik at han kunne bestemme over sitt eget liv. Å være prisgitt en far som rett og slett ikke likte sitt eget barn og behandlet ham deretter, var nesten ikke til å holde ut. Og faren var ingen hvem som helst heller. Han var ungdomsskolelærer …

Ble det for mye om Knausgårds barndomstid i denne boka? Jeg opplevde det ikke slik. I bok nr. 1 er Knausgård i all hovedsak innom tenårene sine, mens denne boka omhandler årene forut. Oppbyggingen i denne boka er også annerledes enn i de to foregående. Her fortelles nemlig historiene kronologisk, uten alle vekslingene i tid og sted som i de to første bøkene. Alle episodene som omhandlet faren gjorde det vondt å lese. Noen av utslagene fra faren var riktignok en del av det man oppfattet som grei barneoppdragelse den gangen, selv om disse metodene heldigvis gikk av moten etter hvert. ”Svarer du meg!?” brøler faren for eksempel mot sønnen. Som barn skulle man ikke ”svare” de voksne. Det ble nemlig ansett som svært frekt. Å gi barna juling var imidlertid ikke vanlig så sent som på 70-tallet. Barneoppdragelsen som generelt ble gitt på denne tiden var kun egnet til å ydmyke barna på det groveste, og fratok dem all selvfølelse og selvtillit. Men selv om enkelte foreldre, herunder også Knausgårds far, gikk for langt, oppfattet de seg selv å være i sin fulle rett til å gjøre hva som helst overfor sine barn i ”oppdragelsens øyemed”. Like fullt var dette en del av den privates sfære som man ikke snakket om …

Selv om denne boka ikke når helt opp til de to første bøkene, synes jeg den var mye bedre enn hva jeg fryktet etter å ha lest en del anmeldelser. Den gjorde et sterkt inntrykk på meg! Jeg er veldig klar for bok nr. 4!

Karl Ove Knuasgård: "Min kamp 2"

Utgitt: 2009
Forlag: Forlaget Oktober
Antall sider: 562


Var min begeistring enorm etter å ha lest bok nr. 1, så var den ikke noe mindre mens jeg leste denne boka. For jeg opplevde faktisk bok nr. 2 som enda bedre enn den første. Borte var de litt langtekkelige passasjene, som jeg var raus nok til å overse i bok nr. 1 fordi summen av inntrykkene var så imponerende, men som ikke hadde holdt i bok etter bok.

I denne boka får vi først og fremst innblikk i samlivet med Linda, og de utfordringene det byr på for dem som par etter hvert som barna melder sin ankomst. For en ting er Knausgård sikker på; han vil ha tre barn slik at det er barna, ikke foreldrene, som er i flertall.

Å komme til Stockholm hvor han kun hadde en venn fra før av, var ikke enkelt. Når han i tillegg var en nokså taus mann, en som ikke uten videre bød på seg selv sånn i tide og utide, og en som opplevde at småpraten med kassadama og andre rett og slett ikke gikk, fordi de ikke skjønte hva han sa, så ble han enda tausere. Egentlig er det ha selv, personen Karl Ove Knausgård, som fascinerer mest! Så lite som kommer til uttrykk i det ytre, og så mye indre liv og refleksjoner! Takk og lov at han faktisk er forfatter, slik at vi som lesere får innblikk i hva som foregår inne i denne ellers så tause mannen!

Det som trollbant meg mest mens jeg leste denne boka, var ikke først og fremst referansene til annen stor litteratur eller samtalene med andre intellektuelle, som det er en del av, men tvert i mot det gjenkjennbare hverdagslige. At hans samboer lider av manisk depressivitet og at Knausgård er så åpen om det, opplevde jeg som ekstra interessant. Prosessene han gikk gjennom før det løsnet med den andre boka, som omhandler engler på jorda … gnistrende godt beskrevet. Alle hans betraktninger av menneskene rundt seg … jeg ble fengslet!

Jeg gleder meg enormt til å ta fatt på den tredje boka, men først må jeg ha en liten Knausgård-pause.

Karl Ove Knausgård: "Min kamp 1"

Utgitt: 2009
Forlag: Forlaget Oktober
Antall sider: 434

Jeg pleier sjelden å kaste meg over bøker som er hauset voldsomt opp i media, og som regel blir jeg skuffet når jeg lar meg friste likevel. All debatten rundt Knausgårds bøker gjorde meg imidlertid vanvittig nysgjerrig. Så pass at jeg tenkte at denne begivenheten MÅTTE jeg få med meg mens den fremdeles pågår.

Min kamp 1 er første bok av i alt seks planlagte bøker, og inngår i et selvbiografisk verk. Jeg tviler på at jeg er i stand til å si noe nytt som ikke er skrevet tidligere om denne første boka, men det har jeg heller ingen ambisjoner om. Sjelden har jeg begynt på en bok som har bergtatt meg så til de grader allerede fra første side! Som kjent er denne boka innstilt til Nordisk Råds Litteraturpris, noe som ikke blir hvem som helst til del, og det fortjener den i aller høyeste grad! For dette er litteratur på et helt annet nivå enn det vi vanligvis får servert fra norske forfattere i dag. Jeg tror jeg har til gode å lese en så vanvittig godt skrevet roman på svært, svært lenge. Ikke bare bergtok boka meg – den gjorde meg i tillegg nesten helt hudløs mens jeg leste. For så grenseløst utleverende er forfatteren av seg selv at det gjorde vondt å lese den. Det er så jeg undres stort over det fokus enkelte beskrivelser av navngitte personer i boka har fått, gjerne kun i en bisetning. For hvor grusom er ikke forfatteren først og fremst i sin bedømmelse av seg selv ?

I all hovedsak handler denne første boka om forfatterens oppvekst i Kristiansand, og det er spesielt forholdet til faren som går som en rød tråd gjennom boka, inntil dette overtar hele boka i siste halvdel. Men da er faren død, og forfatteren og broren har reist til farmoren i Kristiansand, der faren bodde de siste årene. Synet som møter dem er sjokkerende!

Forfatterens forhold til faren har satt dype spor i ham. Faren hvis haukeblikk alltid var til stede, faren som så ”alt” og aldri unnlot å la en eneste anledning gå fra seg til å kritisere, faren som egentlig kun så det negative. Og som tross sitt nærvær likevel var så fjern og utilgjengelig ikke bare for forfatteren, men også for broren hans. Forholdet til faren, for ikke å si mangelen på et forhold, preger Knausgård i hele tyveårene, og gjør at hans studietid i Bergen fremstår som et eneste langt parentes i livet hans. Han får ikke til noen ting, og fremstår som en taper. Ikke har han draget på damer og ikke er han i stand til å skaffe seg en eneste venn. Men hvordan kan noen i det hele tatt like ham når han ikke liker seg selv? Han famler rundt og prøver å finne et ståsted i livet. Det skal tydeligvis gå noen år før han får dette til.

Dette er faktisk en av de beste bøkene jeg har lest! Bok nr. 2 er allerede innkjøpt og jeg kan nesten ikke vente med å komme i gang med den.

Andre bokbloggere som har omtalt boka:
- Knirk

"Iraq in fragments" (Regissør: James Longley)

Innspilt: 2006
Spilletid: 94 min. 


I denne unike dokumentarfilmen møter vi helt vanlige mennesker i det okkuperte Irak i perioden 2003 - 2005. James Longley har benyttet 300 timer med råfilm for å lage denne 1,5 timer lange dokumentaren.

Saddam Hussein er detronisert, og amerikanerne går i bresjen for å innføre demokrati i landet. Den vanlige iraker vet bedre. De har skjønt at det er oljen og kun den okkupantene er interessert i å beskytte. Saddams tyrrani er skiftet ut med anarkisme, utrygghet og varemangel. Barn som tidligere fikk gå på skole, må nå arbeide for å livnære seg selv og familiene sine.

11 åringen Mohammad har aldri lært å lese og skrive, og jobber i en garasje i Bagdad. Under normale omstendigheter skulle han ha gått på skole, men de viktigste og mest grunnleggende årene av hans liv ble frarøvet ham pga. krigen. Han hundses og latterliggjøres av arbeidsgiveren sin, som dels kritiserer ham for å jobbe for lite når han faktisk forsøker å få med seg litt undervisning på den lokale skolen, og dels fordi han ikke har lært seg å lese og skrive.

Sadr følger sjia-muslimenes valgkamp i det sydlige Irak. Vi får bl.a. innblikk i hva som har gjort at sjia-muslimer og sunni-muslimer ikke klarer å enes om noe. Saddam Hussein sørget nemlig for å sette disse gruppene opp mot hverandre under sitt 35 år lange diktaturvelde.

Helt til slutt følger vi noen kurdere som faktisk er glad for amerikanernes invasjon. De er et hardt prøvet folk som ble undertrykket på det mest grusomme under Saddams regime. Det var spennende å følge de eldres indoktrinering i de unge om viktigheten av å få seg en utdannelse. Dette gjelder både kvinner og menn.

Denne filmen har fått en rekke priser og er blitt genierklært. Antakelig skyldes dette at stoffet som presenteres er svært autentisk og gir et sant og ekte innblikk i livet i Irak etter amerikanernes invasjon. Dette er ikke en historie fortalt av seierherrene, men av det lidende folket i Irak. Et folk som faktisk var vant til en infrastruktur på et temmelig høyt nivå, og som nå er satt mange tiår tilbake i utviklingen. Filmen er sånn sett veldig interessant og lærerik. Dens styrke ligger i at den ikke tar stilling til noen av sidene i konflikten og sånn sett overlater til seeren å trekke sine egne konklusjoner.

Haruki Murakami: "Elskede Sputnik"

Utgitt på norsk: 2010 

Utgitt i Japan: 1999

Forlag: Pax Forlag A/S

Oversetter: Magne Tørring

Antall sider: 249

Jeg-personen K er ikke bare fascinert av 22 år gamle Sumire. Han elsker henne inderlig. Sumire på sin side gjengjelder ikke hans kjærlighet, og K må derfor nøye seg med å være hennes fortrolige venn. Til gjengjeld er han Sumires eneste venn. Begge er svært, svært ensomme og lever alene i sine univers, fremmedgjort som de også er overfor sine respektive familier.

Sumire har lenge forsøkt å bli forfatter og har derfor kuttet ut sine universitetsstudier. Så langt har hun ikke lykkes i å produsere tekster som kan bli til noe mer enn skrivebordskuffefyll.

Den dagen Sumire stormforelsker seg i den nesten dobbelt så gamle kvinnen Miu, er det vennen K hun betror seg til. Selv ante ikke Sumire at hun var lesbisk før hun altså tilfeldigvis forelsket seg i en kvinne.

Miu er alt Sumire ikke er; elegant, vakker, glamorøs og suksessrik. Miu føler ingen erotisk tiltrekning overfor Sumire, og aner heller ikke at Sumire er så betatt av henne. Hun ønsker imidlertid å knytte Sumire til seg, og tilbyr henne jobb. For Mius skyld legger Sumire skrivingen på hylla og ofrer seg fullt og helt for rollen som hennes sekretær. Ikke bare slutter hun å røyke, men hun må innfinne seg med et normalt liv som innebærer å stå opp om morgenen og ikke la livet først og fremst leves nattestid.

Den første delen av boka handler mest om samtalene mellom K og Sumire, mens den andre delen handler om Miu og Sumire. Sumire henvender seg til K for å diskutere litteraturens betydning, kjærligheten til Miu, skrivingen sin og en hel masse andre ting som hun til enhver tid stiller spørsmål ved. K stiller opp for Sumire hver gang. Selv når hun desperat ringer midt på natten, er han der for henne. Hans kjærlighet til Sumire gjør ham på mange måter ute av stand til å sette grenser for henne.

Så drar Sumire og Miu på en lengre reise i Europa, hvor Miu skal inngå avtaler med en rekke vinprodusenter både i Frankrike og Italia. Reisen avsluttes med en ferie på en liten gresk øy.  En dag ringer Miu K. Sumire er forsvunnet og hun ber ham innstendig om å komme fordi hun trenger hans hjelp.  Hva har skjedd med henne? Og klarer K og Miu å nøste i trådene som Sumire har etterlatt seg?

Mens jeg leste denne boka tenkte jeg at dette er noe av det beste jeg har lest av Murakami. Historien er svært enkel og nokså ukomplisert. Så hva er det som egentlig fascinerer meg så sterkt? I første rekke er det nok språket, som er inntagende nydelig. Murakami strør om seg med metaforer uten at jeg noen gang fikk følelsen av at det ble for mye.  Jeg tror også at persongalleriet han opererer med har stor betydning.  Sumire har rollen som den unge kvinnen som ikke riktig passer inn noe sted, og som i all sin følsomhet nesten er gjennomsiktig. Jeg-personen K står sånn sett mer stødig i livet. Kjærligheten til Sumire har imidlertid gjort ham ensom, fordi han er ute av stand til å forplikte seg overfor noen andre. Innerst inne håper han nemlig at Sumire skal bli hans, og da gjelder det å være klar. Murakami er grenseoverskridende der han tidvis veksler mellom realisme og en nesten drømmeaktig måte å beskrive sentrale hendelser i boka på. Derfor er ikke dette en bok man rusher gjennom. Tvert i mot leste jeg den med varsomhet. Det eneste negative jeg kommer på å si om denne boka, er at den er for tynn. For øvrig er det en perfekt roman som fortjener toppkarakter!

Andre omtaler av boka:
- ebokhyllami - 13. april 2012

Richard Yates: "Revolutionary Road"

Utgitt på norsk: 2009
Utgitt opprinnelig (USA): 1961
Forlag: Forlaget Oktober
Antall sider: 336



Vi befinner oss på midten av 50-tallet i en liten forstad utenfor Connecticut. Frank og April har vært gift i noen år og har to små barn. Det er en nokså trøstesløs og forutsigbar tilværelse de har glidd inn i. En endeløs dans hvor vennene de har veksler på å invitere hverandre, men uten at noen er villige til å slippe hverandre bak sine fasader ...

Frank har en intetsigende jobb i samme firma som faren i sin tid jobbet i, mens hans vakre kone April går hjemme. Hun drømte i sin tid om å bli skuespillerinne.

I åpningsscenen i boka har April debutert i et amatørteater, og stykket er en fullstendig fiasko. Ekteparet gjennomgår sin til nå mest alvorlige krangel - en av det mer nedrige slaget. Ekteskapet har skrantet en stund uten at noen av dem har vært villige til å innrømme dette - selv ikke overfor seg selv. Gamle drømmer om et annet liv druknet etter hvert som barna kom (i veien).

En dag får imidlertid April den glitrende ideen at de kan flykte fra Tomheten av det livet de lever, og reise til Europa for godt. Med ett går ekteskapet inn i en ny vår, for nå har de et felles prosjekt. Reaksjonene fra omgivelsene er fornøyelig beskrevet; hele spekteret fra vantro til beundring møter dem. Men mens de planlegger salg av huset, oppbrudd m.m., går ikke ting helt slik som forventet ...

Denne boka koste jeg meg veldig med! Personskildringene er humoristiske samtidig som alvoret ligger rett bak.  Skildringen av et konformt forstadsliv der alle på død og liv må gjøre det "riktige" hele tiden og samtidig fjerner livsgnisten i sitt eget liv fordi det ikke er rom for spontanitet, er mesterlig! Dette er en bok jeg vil tro MANGE kommer til å falle for!

Boka er filmatisert. 

"Inju - the Geisha killer" (Regissør: Barbet Schroeder)

Innspilt: 2008
Spilletid: 100 min.

Alex Fayard er en suksessfull forfatter innen krimgenren, som har latt seg inspirere av en berømt japansk krimforfatter som skriver de mest bestialske bøker. Ingen har noen sinne lykkes i at møte den japanske forfatteren, og han er omspunnet med mystikk.

Da Alex ankommer Tokyo på en boksigneringsturné, blir han truet på livet av den japanske forfatteren. Etter et besøk i et japansk tehus kontakter geishaen som var til stede på tehuset ham. Hun er overbevist om at en tidligere beiler er den japanske forfatteren. Han har nemlig truet henne på livet og hun trygler Alex om hjelp.

Nokså snart befinner Alex seg som en brikke i et livsfarlig spill, hvor han ikke kan være sikker på hva som er fiksjon og hva som er virkelighet. Hvem er den japanske forfatteren og hva vil han med Alex?

Jeg opplevde denne filmen som nokså spekulativog egentlig lite engasjerende. Hvorvidt det skyldes at filmen som sådan er dårlig eller at jeg ikke helt har sansen for denne filmgenren, skal være usagt.

"De andres smak" (Regissør: Agnés Jaoui)

Innspilt: 2000

Skuespiller: Agnés Jaoui

Spilletid: 106 min.

Regissøren Agnés Jaoui spiller selv hovedrollen i denne filmen. Hun er en enslig kvinne med stor appetitt på menn, og jobber i en bar.

Parallelt følger vi to menn som er hyret inn som livvakt for en desillusjonert mann som lever i et temmelig tomt ekteskap, hvor fruen kun er opptatt av sin egen gode smak og andres håpløst dårlige smak. Da han tar timer i engelsk hos en skuespillerinne, begynner livet hans å ta en mer interessant vending.

Etter hvert viser det seg at begge livvaktene - den ene en mann som tar for seg og velger, den andre en som tar det han tilfeldigvis blir til del - har forhold til en og samme kvinne, selvsagt uten at de vet om hverandre.

Filmen er karakterisert som komedie og er profilert som "Årets beste film" (riktignok i 2000), men ikke en gang dro jeg på smilebåndet da jeg så på denne filmen. Denne filmen var ikke morsom. Den var egentlig ikke engang interessant. Jeg ser at skuespillerkarakterene tidvis kunne være noe krevende, og derfor havner den ikke helt i bunnsjiktet. Men totalt sett ikke en film som kommer til å sette noen varige spor hos meg.

"Madame Bovary" (Regissør: Tim Fywell) - 2000

Innspilt: 2000
Originaltittel: Madame Bovary
Nasjonalitet: England, USA
Genre: Drama
Skuespillere: Frances O'Connor, Claire Hackett, Jessica Oyelowo, Hugh Bonneville, Jenny Howe, Trevor Peacock, Keith Barron, Mary Macleod, David Troughton, Hugh Dancy, Phillip Manikum, Greg Wise, Adam Cooper, Roy Macready, Thomas Wheatley, Desmond Barrit, Stanley Lebor, Willie Ross, Eileen Atkins, Barbara Jefford, Joe Roberts, Marian Diamond, Joe McGann
Spilletid: 2 t 32 min.
Filmen er basert på Gustave Flauberts roman med samme navn.

Emma gifter seg med enkemannen Bovary. Med seg har hun mange romantiske forventninger til hva ekteskapet skal innebære, inspirert som hun er av de utallige romanene hun har lest om kjærlighet, lidenskap og romantikk. Men landsbylegen Bovary er en enkel mann. Han forguder sin kone, men noe romantisk sinnelag er han ikke i besittelse av.

I løpet av deres ekteskap kommer det derfor til å bli alle andre enn ektemannen som får gleden av Madame Bovarys kvinnelige varme. Etter hvert pådrar hun også familien en uoverkommelig gjeld, og til slutt går ikke bare hun, men hele familien til grunne på grunn av dette.

Filmen er ikke tro mot boka, og fordi jeg nettopp hadde lest boka, irriterte dette meg. Skuespillerprestasjonene er imidlertid meget gode. Da jeg så filmversjonen ble jeg også mer i stand til å forstå Madame Bovary. Mens jeg leste boka, fikk jeg nemlig et inntrykk av henne som en grisk og egoistisk kvinne, som ikke var lett å tilfredsstille på noen måte. Jeg ender opp med terningkast fem.

Helene Uri: "Den rettferdige"

Utgitt: 2009
Spilletid: 10 t, 26 min.
Oppleser: Jan Grønli
Forlag: Lydbokforlaget

I boka ”Den rettferdige” får vi høre om Karsten og Marianne, som lever i et helt vanlig ekteskap og som har døtrene Henriette og Elisabeth. Marianne er riktignok misfornøyd med at Karsten aldri ”ser henne”, og en kveld provoserer hun frem en innrømmelse fra hans side om utroskap. Karsten kastes på dør, og nokså molefunken tar han inn hos sin elskerinne Barbro. Lite aner han om hva han har i vente …

Marianne er rasende på Karsten. Ønsket om hevn og ødeleggelse styrer mye av handlingene hennes i den første tiden etter separasjonen. En mistanke om at Karsten kanskje kan ha gjort noe mot døtrene deres, begynner først som en vag tanke. Hun oppsøker den pensjonerte dommeren Edvard Frisbakke som nettopp er kjent for å ha fått dømt mange fraskilte menn i overgrepssaker. Og når saken først begynner å rulle, ruller den fort …

Karsten tar det hele med knusende ro. Lever han kanskje ikke i en rettsstat, hvor rettferdigheten skjer fyllest? Men da de medisinsk sakkyndige fastslår at jentenes underliv bærer sterkt preg av seksuelle overgrep, og spesielt Elisabeth påstår at hun har opplevd skremmende ting med sin far, skjønner selv Karsten at han kanskje ikke har en god sak likevel. Selv om han er uskyldig! Barbro støtter han under hele prosessen som nesten ikke er til å holde ut. Karsten elsker sine barn, men mister dem som en nokså direkte følge av sin utroskap …

Karsten må i fengsel, men slutter aldri å tro på at han en gang skal bli renvasket. Etter endt soning dukker det opp nye teorier rundt tidligere påståtte fysiske bevis på seksuelle overgrep. Det viser seg at det antakelig er mange – svært mange – som er dømt på bakgrunn av feilvurdering av såkalte bevis. Og når ingen ringere enn Edvard Frisbakke tar sjeen i egne hender og forsøker å hjelpe ofrene han i sin tid dømte, er det kanskje håp også for Karsten?

Gjennom denne boka forteller Helene Uri om en manns skjebne blant mange. I hysteriet etter Bjugn-saken skjedde det dessverre en rekke justismord, som ødela ikke helt få familier. Et forhold var mennene som ble feilaktig dømt. Et annet var barna som feilaktig ble definert som incestofre.

Jeg opplevde denne romanen som meget god. Helene Uri kryper virkelig inn under huden på Karsten og forsøker å skildre historien sett fra hans synsvinkel, samtidig som hun også forsøker å få frem døtrenes følelser, ekskonas følelser, Karstens nye kjærestes følelser … Alt i alt en meget vellykket bok, synes jeg!

Ayse Onal: "Æresdrap - menn som drep kvinner"

Utgitt: 2008
Forlag: Det Norske Samlaget
Antall sider: 236


Jeg kom over boka ”Æresdrap” av den tyrkiske journalisten Ayse Onal ved en tilfeldighet i forbindelse med vårens Mammut-salg. I første rekke tenkte jeg at det ville være interessant å lese litt sporadisk i boka, men der tok jeg feil. Jeg endte nemlig med å sluke hele boka. Historiene grep tak i meg og gjorde det umulig ikke å lese videre.

Ayse Onal laget rundt årtusenskiftet en TV-serie om menn som hadde begått æresdrap. Hun ønsket å finne ut hva som er bakgrunnen for disse tragiske drapene gjennom å intervjue menn som hadde drept mødre, søstre og døtre. Boka er basert på denne TV-serien.

Vi blir kjent med ni drapsmenn som forteller sine respektive historier. Dette er historier om små samfunn hvor sladderen florerer, og hvor det skal svært, svært lite til før en jentes rykte ødelegges. Når skaden først har skjedd, er veien til æresdrap heller kort. Historiene som fortelles er rystende. En ung jente ble drept bare fordi hun så på en gutt på markedet. En annen fordi hennes bror antok at hun var prostituert, idet det var dette ryktene antydet. Obduksjonen av henne viste imidlertid at hun fremdeles var jomfru. Andre ungjenters fatale feiltrinn besto i å bli forelsket, noen ganger i feil menn, av og til med graviditet som følge. Og hvordan skal en kvinne hvis egne behov og ønsker ikke teller, være i stand til å sette grenser når en situasjonen krever dette? Når jenta aldri har lært å si nei?

Det mest interessante ved denne boka er å høre hvilke tanker disse mennene gjør seg når de sitter i fengsel og skal sone sin straff. De fleste angrer dypt, men slett ikke alle. For hadde de egentlig noe valg? På mange måter er de like mye offer for situasjonen som den de drepte. Inni mellom traff imidlertid journalisten  på menn som sa at ”jeg kunne jo bare ha flyttet …”

I et fåtall av tilfeller ble drapsmennene hyllet som helter etter drapet. I de fleste tilfeller opplevde de imidlertid at hele slekta tok avstand fra dem. Ingen besøkte dem i fengselet, hvor de var etterlatt til seg selv og sine egne tanker. Og hvis de trodde at drapet de begikk skulle få slutt på sladderen, tok de feil. Paradoksalt førte dette bare til at sladderen tok helt av. Og æren sin kunne de se langt etter …

Tyrkia har innført strenge straffer mot æresdrap, uten at dette har hjulpet enkelte steder på landsbygda. Æresdrap begås i første rekke blant de fattigste og mest uvitende, i samfunn hvor æren i grunnen er det eneste av verdi som familiene har.

Denne boka er svært interessant og jeg anbefaler virkelig flere å lese den!

"Cinema Paradiso" (Regissør: Guiseppe Tornatore) - 1988

I denne skjønne filmen, som i 1989 fikk Oscar for beste utenlandske film, får den fremgangsrike regissøren Salvatore Di Vita høre at barndomsvennen Alfonso er død. Dette får ham til å tenke tilbake på opplevelser han ikke har tenkt på på flere år.

Alfonso drev kinoen Paradiso, og filmene samlet som regel hele landsbyen. Kyssescener fra Hollywood-filmer ble behørig klippet bort, til stor ergrelse både for dem hvis ekteskap for lengst hadde stivnet og for de svermeriske ungdommene på stedet.

De gamle filmene ble etter hvert en ren brannfelle, og en dag brant kinoen ned. Gamle Alfonso ble blind som følge av brannen, og Salvatore overtok deretter oppgavene hans. Et dypt vennskap oppsto mellom dem.

Senere lovet Salvatore seg selv at han aldri skulle vende tilbake til barndomshjemmet, men bryter dette løftet for å delta i Alfonsos begravelse.

Dette er en film som tåler å bli sett mange ganger!