Det er bare ett skår i gleden … Etter at naboene hans gikk bort, er huset overtatt av Hmong-innvandrere. Og Walt hater nettopp Hmong-innvandrere! Ikke vedlikeholder de huset, ikke holder de hagen i orden og dessuten er det så mange folk som renner ut og inn av huset at det forstyrrer ham. Timene på verandaen er rett og slett ikke det samme lenger. Skeptisk sitter han og skuler på naboene sine, og de skuler like skeptisk tilbake.
Tilfeldighetene vil ha det til at Walt viser frem den gamle Gran Torinoen til nabogutten Thao. At han i neste omgang forsøker å stjele bilen fra ham, forløper ikke upåaktet hen. Med Walt vet råd, og klarer å forhindre tyveriet. Nokså snart får han også innblikk i at Thao egentlig ikke ville dette, men presses av en kriminell gjeng som forøker å tvinge ham til å bli medlem. Uten å ville det, blir Walt sine forhatte naboers helt fordi han har reddet sønnen fra den fryktede gjengen. Thao må som takk for Walts innsats jobbe for ham, og etter hvert oppstår det et varmt vennskap. Walt må også revurdere sine inngrodde holdninger etter hvert som han møter sine naboers betingelsesløse vennlighet. Og han kommer faktisk bedre på bølgelengde med dem enn sin egen familie … Og sakte, men sikkert tiner den gamle gubben opp …
Denne filmen er ganske enkelt nydelig! Clint Eastwood har regissert den, og alt som kommer fra denne mannens hånd er gull! Det furete og værbitte ansiktet hans kledde grinebiterrollen! Filmer som denne, som bidrar til å åpne folks øyne og ufarliggjøre ”de andre”, trenger vi flere av!
