Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

torsdag 29. oktober 2015

Hong Kong - om byen og øya (2015)

Sidegate til Nathan Road, Kowloon (Foto: RMC)
For litt over en måned siden var mannen min og jeg på en ukes ferie i Hong Kong, og rett etter hjemkomsten laget jeg et innlegg fra turen med noen inntrykk fra turen (denne linken fører til innlegget). 

Det bor i overkant av 7 millioner mennesker i Hong Kong og befolkningstettheten er ca 6500 innbyggere pr. kvadratkilometer. Til sammenligning bor det ca 13 innbyggere pr. kvadratkilometer i Norge. Arealet som disse drøyt 7 millioner menneskene bor på er om lag dobbelt så stort som Oslo fylke. 

Kart over Hong Kong
Det er langt å reise til Hong Kong! Det går ingen direkteflyvninger fra Norge, så man må belage seg på minst en mellomlanding. Vi valgte å reise med SAS og hadde en mellomlanding i Arlanda både på ut- og inn-reise. Flyturen fra Arlanda tok ca. 10 timer (pluss minus). Dersom du har mulighet for det, anbefales det å oppgradere flybilletten til en pluss-billett. Da får du mer komfort under reisen. 

Kowloon (Foto: RMC)
Hong Kong er en spesiell administrativ region i Kina, og dette har sammenheng med at den frem til 1997 var en britisk koloni. Man trenger ikke visum for å reise fra Norge til Hong Kong. Dersom man har planer om f.eks. å reise over grensen til Kina i nord, trenger man derimot visum - i likhet med i resten av Kina. 

Hong Kong består av en halvøy som kalles De nye territoriene. Her ligger blant annet Kowloon, der vi valgte å bo. Dessuten består Hong Kong av Hongkong-øya. Her ligger Hong Kong by, og syd på øya finner vi byene Aberdeen og Stanley, som er vesensforskjellig fra Hong Kong by.

Hong Kong by er overveldende! I deler av byen er trafikken så heftig at man "må" ha pauser fra støyen. Det trengte i alle fall vi. I andre deler av byen finner du nærmest småby-preg. Hong Kong er for øvrig en av verdens dyreste byer å leve i.

Dersom du planlegger å reise til Hong Kong, kan det være verdt å merke seg at det i grunnen ikke spiller så stor rolle hvor du bor. Avstandene er korte, og det tar aldri mer enn maks. en time inn til Hong Kong by uansett hvor du reiser fra. Ønsker du derimot utsikt utover havna, kan det være en fordel å velge et hotell i Kowloon. For det første er det litt rimeligere å bo der i forhold til i Hong Kong by (det var i alle fall vårt inntrykk da vi søkte etter hotell på nettet). For det andre er det færre store veier og derfor mindre trafikk, og båtforbindelsen mellom fastlandet og Hong Kong-øya er meget god. Star Ferry går i skytteltrafikk mellom Tsim Sha Tsui på sydspissen av Kowloon og Hong Kong by. Sitter du under dekk, koster det ca. 2 kroner pr. billett, mens en billett på øvre dekk koster 2,5 kroner. Myntenheten Hong Kong Dollar er tilnærmet 1:1 mot norske kroner. 

En ung jente følger sin bestemor (Foto: RMC)
Det er et par-tre øyer man bør besøke under et Hong Kong-besøk. Den ene øya er man innom når man ankommer Hong Kong, fordi flyplassen ligger der. Øya heter Lantau, og har bruforbindelse til Kowloon. Den andre interessante øya er Cheng Chau, og den bør man besøke! Den tredje øya heter Lamma. Den er ikke fullt så interessant, men bevares: Har du tid, så er det jo morsomt å ha vært der. Vi var på alle tre, og dette skal jeg skrive om i et senere blogginnlegg.

Eksentrisk dame styrter avgårde for å komme først inn i båten ...
(Foto: RMC)
Hong Kong Tram (to etasjes trikker) er virkelig moro å kjøre! Å sitte oppe i andre etasje, og suse frem og tilbake gjennom byen, er fantastisk morsomt! Nå skal jeg riktignok innrømme at tog og lignende har en stor plass i mitt hjerte, men i tillegg er det noe med å se travelheten i byen fra høyden. Trikken i Hong Kong går på tvers av byen, så man får samtidig sett mye. 

Mennesker i gatene (Foto: RMC)
Ellers må jeg si at menneskene i byen fascinerte meg aller mest. Det er så mange av dem, og inntrykket vi satt igjen med er at alt fungerte så smidig. Infrastrukturen er imponerende, både på land og vann. Vi så ikke en eneste trafikkulykke, og selv om vi var ganske vågale i matveien, ble vi ikke syke. Nå skal det sies at man bør være forsiktig med for mye sjømat på denne kanten av verden, fordi lokale råvarer inneholder mer tungmetaller enn vi kanskje liker å tenke på. Sør Kina-havet er forurenset! Men litt lokal sjømat skader ikke! Og bare for å ha presisert det: maten smakte fantastisk, enten vi befant oss på en fin restaurant eller ute på en av øyene under noe mer beskjedne forhold. 

I Soho kommer man tettere på folkene (Foto: RMC)
Dersom du er i Hong Kong og ønsker å komme litt tettere på folkene, er det i gatene litt høyere oppe i byen du skal gå. Soho er en ytterst sjarmerende del av byen. Gatebildet er preget av fotgjengere og syklister og heller lite biler. Her er det dessuten mange matmarkeder, og det er jo litt artig å gå rundt og observere. I denne bydelen er det dessuten mange hippe barer og spisesteder med mat fra hele verden. Soho er bratt - angitt til 25 % stigning flere steder. Det anbefales derfor varmt å ta taxi til toppen og gå ned, i alle fall dersom du befinner deg i byen i den varme delen av året. Og når jeg først er inne på det med taxier: det er billig å ta taxi i Hong Kong! Styr imidlertid unna rushen, fordi du da risikerer å bli stående helt stille i bilkø. Likevel skal det mye til før du selv da risikerer å bli ruinert. Vi opplevde en gang å bli stående i en times stillestående kø mellom Hong Kong by til Stanley, og regningen lød likevel ikke på mer enn om lag 150 kroner til slutt. 

En av de noe kaotiske sidegatene i Soho (Foto: RMC)
Hva shopper man i Hong Kong? Vel - nå er ikke jeg den beste til å komme med shoppingråd, fordi jeg egentlig ikke er så veldig opptatt av det når vi er ute og reiser. Men jeg kan jo nevne spisepinner, te og te-rekvisita, skinn etc. Dessuten er det mye flott kunst å få kjøpt, men vær forberedt på at det koster! Hong Kong er stinn av merkevarebutikker, men billig er det ikke. 

Kowloon Park (Foto: RMC)
Hong Kong har mange severdigheter å by på, og dem skal jeg skrive mer om i senere innlegg. Det er også mulig å komme seg til Macao fra Hong Kong. Vi dro dit, og dette skal jeg også skrive mer om senere.

Synlig politi i gatene (Foto: RMC)
Vi opplevde den vanlige Hong Kong-beboeren som svært hyggelig og vennlig, og dette kombinert med at vi var på et spennende sted, gjorde vår ferie til en flott opplevelse! 

Nathan Road, Kowloon (Foto: RMC)

tirsdag 27. oktober 2015

"Vivianes kamp" (Regissører: Ronit og Shlomi Elkabetz)

Intenst og sterkt ekteskapelig kammerspill fra Israel

"Vivianes kamp" er en israelsk film fra 2014, og den er skrevet og regissert av søsknene Ronit og Shlomi Elkabetz. Ronit spiller selv  hovedrollen som Viviane Ansalem, kvinnen som ønsker skilsmisse fra ektemannen Elisha. (Kilde: Wikipedia) Filmen vant hovedprisen (Sølvspeilet) i forbindelse med filmfestivalen Film fra Sør (som arrangeres i Oslo hvert år) i 2014, og den ble også nominert til Golden Globe i kategorien beste utenlandske film. 

Handlingen i "Vivianes kamp" finner sted i en rabbinerdomstol, og det er et fortettet og intenst kammerspill vi blir vitne til. Ekteparet Viviane og Elisha har vært gift i en årrekke, men nå orker ikke Viviane mer. Hun vil ha skilsmisse. For å få dette må ektemannen samtykke, og uten hans samtykke nekter rabbinerne å gi henne "gett", dvs. skilsmissepapirer. 

Vi skjønner etter hvert at det er viktig for Viviane å få sin skilsmisse uten at det hele skal ende i en skittentøysvask. Hun fremfører derfor ingen klagemål mot ektemannen, men fokuserer på at de ikke passer sammen og aldri har gjort det. Elisha forhaler prosessen ved ikke å møte opp i domstolen, og uten hans tilstedeværelse er rabbinerne øyensynlig låst og kan intet gjøre for henne. Etter sterkt press, dukker han opp til slutt, men kun for å fortelle at han ikke ønsker å tillate skilsmisse.  Rabbinerne insisterer på at Viviane må flytte hjem og gjenoppta samlivet med sin ektemann, fordi de ikke uten videre kan gi opp. Viviane stiller opp, men uten at samlivet på noen måte endrer kurs. 

Til stede i rabbinerdomstolen begynner rabbinerne etter hvert å spørre ut 
Viviane og advokaten om de har et forhold, og det hele ender nærmest som 
en farse. 
Vivianes desperasjon stiger etter som månedene - for ikke å si årene - går. Hun blir sintere og sintere, og skjønner ikke hva som er vitsen med å møte opp i rabbinerdomstolen når rabbinerne likevel ikke foretar seg noe som helst. Etter hvert forstår rabbinerne at noe må gjøres, og vitner innkalles. Nå utvikler rettssaken seg for alvor til en farse. Rabbinerne utspør vitnene om de mest intime detaljer om ekteparet Ansalem, og det ene mer aparte vitneprovet etter det andre avgis. Det handler om søsken og naboer, forretningsforbindelser og andre. Fellestrekket for disse er at alle som støtter Elishas sak beskriver ham som den perfekte ektemann, mens Viviane fremstilles som tvilsom. Vivianes vitner rakker ned på Elisha og fremhever Vivianes edle vesen. Med andre ord et klassisk ekteskapsdrama, men med den vesentlig forskjell at kvinner i de fleste siviliserte samfunn har rett til å avslutte et ekteskap som ikke lenger fungerer.

Hatefulle blikk utveksles i rettssalen.
Til slutt orker ikke Viviane å høre mer, og så kommer den egentlige historien om ekteskapet frem ... Det handler om en ektemann som har utøvd grov psykisk vold gjennom hele ekteskapet. At hun i det hele tatt har klart å holde seg oppreist i alle årene de har vært gift, er faktisk en gåte. Men selv ikke nå kan rabbinerne gjøre noe for henne ... Hvor langt må det hele utvikle seg før det er mulig å få "gett"? Hvor mye verdt er hennes ønske om frihet, om retten til å leve et anstendig liv? Hvor mange år er det mulig å holde det gående i rabbinerdomstolen uten at noe avgjørende skjer?

På gangen sitter partene og vitnene, mens de venter på at det skal bli deres tur.
I og med at handlingen i filmen i sin helhet foregår i en rabbinerdomstol og på et venteværelse, og handler om israelsk skilsmisselovgivning versus det moderne liv, er dette en krevende film å ta inn over seg. Her bør man ikke forvente seg for mye av ytre handling, og det er dessuten en fordel om man er interessert i andre kulturer generelt og jødisk kultur spesielt. Er man det, får man til gjengjeld desto mer ut av filmen. Skuespillerprestasjonene er formidable, og filmen bæres av karakterene i dramaet alene, uten ytre staffasje av noe slag. Jeg vil anta at filmens tema er rimelig provoserende i Israel, fordi den belyser kvinnenes svake situasjon i tilfeller der et ekteskap ikke fungerer og det er kvinnen som ønsker seg ut av det, mens mannen nekter. Innimellom alt det triste er det også rom for humor - særlig under vitneavhørene ... For meg som lever i et helt annet samfunn, der kvinner har rettigheter, var det sterkt å følge den fortvilte kampen for et verdig liv. Rabbinernes grafsing i ekteparets privatliv var også både tankevekkende og provoserende. Hva skulle de egentlig med disse detaljene når alt likevel sto og falt på ektemannens samtykke?

"Vivianes kamp" er den tredje filmen i en triologi som søskenparet Ronit og Shlomi Elkabetz har laget om kvinneundertrykkelse og ekteskap i Israel, kan vi lese på Film Fra Sør sin presentasjon av filmen.  De to foregående het "Take a Wife" (2004) og "7 Days "(2008). "Vivianes kamp" har for øvrig klare paralleller til den iranske filmen "Nader og Simin - et brudd",  som jeg har omtalt på bloggen min for 3 1/2 år siden (linken fører til min omtale).

Innspilt: 2014 
Originaltittel: Gett: Le procès de Viviane Amsalem
Nasjonalitet: Israel
Språk: Hebraisk
Sjanger: Drama
Skuespillere: Ronit Elkabetz (Viviane Ansalem), Menashe Noy, Simon Abkarian m.fl.
Spilletid: 1 t 56 min.

søndag 25. oktober 2015

Kenneth Moe: "Rastløs"

Interessant bekjennelses-roman fra en norsk debutant!

Kenneth Moe (f. 1987) debuterte for en drøy uke siden på Pelikanen Forlag med kortromanen "Rastløs". Han er dessuten den første debutanten som noen gang utgis på dette forlaget. Ingen ringere enn Karl Ove Knausgård har vært redaktør.

I "Rastløs", som er en kortroman på bare litt over 100 sider, møter vi en navnløs jeg-person, men nokså raskt skjønte jeg at boka handler om ham selv. Måten han fikk navnet sitt på - et navn som "ligger nær toppen av kriminalitets- og konkursstatistikkene" - gjør det nemlig nærliggende å tenke på Kenneth (side 16), forfatterens eget fornavn. 

Vår jeg-person er blitt forlatt av jenta han elsker. Det er tale om ung og uerfaren kjærlighet av den sorten som er så sterk og altoppslukende at den nesten er til å ta sin død av. Hvordan skal han komme løs fra grepet, uten å gå fullstendig til grunne i sin lidelse? Selvsagt ved å være streng mot seg selv og latterliggjøre sine egne følelser - som om kjærlighetssorg er noe man kognitivt kan trene seg på å takle ut fra en slags logisk ligning som går opp bare man gjør det riktig. Og så er det likevel ikke så enkelt ... 

Utlegningene har form av korte brev eller tekster som best kan karakteriseres som prosaiske, kun avbrutt av aforismer som mest av alt handler om litteratur (men ikke bare det). 

"Førsteinntrykket var at du utstrålte noe nervøst og ufarlig jeg ikke stolte på. Jeg måtte finne noe stygt fort, måtte beskytte meg, måtte avvise deg før du rakk å avvise meg. Du så på meg, liksom forførerisk over ølglasset, uten at jeg trakk den slutningen - men jeg kom frem til at blikket ditt var troløst, troløst og søkende, og jeg tenkte at du var en sånn man falt for mot sin vilje, var fast bestemt, pekte på øynene og sa: "De der funker ikke på meg." (side 20)

Men han faller for jenta og hun svikter ham, og tilbake sitter han og sørger. Kiloene raser av, sorgen forsøkes reparert gjennom tilfeldig sex med andre - og likevel ... likevel slipper det ikke taket. "Det hender jeg tenker at jeg er for praktisk anlagt til å ha vondt på den måten som føles ekte", tenker han (side 45). Mens han utforsker hva ensomhet rommer og knapt beveger seg utenfor leiligheten sin, synker han likevel ikke helt ned i gjørma av selvmedlidenhet. I alle fall ikke lenge av gangen. Det er nemlig da de kognitive stemmene inni ham våkner og begynner å forsvare seg mot det bedrag en ikke gjengjeldt kjærlighet faktisk er. For er en forelskelse noe annet enn begjær når den ikke blir gjengjeldt?, tenker jeg ...  

"Hvis én eneste av livets overflater synes overbevisende, så føler jeg for å skrape i den. Skrape og skrape til noe annet pipler ut. Først har jeg presset begjæret mitt inn i visse former: Setninger, typografi. Alt sammen apollinsk og kontrollert. Nå ligger begjæret så flott på arkene. Nå ligger begjæret sånn at det nesten er innbydende. Nå føler jeg trangen til å skrape. Til blod pipler ut. Til gul fettmasse og infisert, stinkende utflod drypper ned på hånden din, ja, renner nedover fingrene dine. Ingenting får være flott. Ingenting får være statisk. Det er nok en sykdom jeg har, en tvang i meg. Jeg skriver som sagt ikke for å dyrke gørra. Jeg kjemper mot fristelsen hele tiden. En fristelse som melder seg også i dagliglivet: Jeg piller på tapeten og på flasset maling, buster til håret når det ligger for rett, tygger på egne lepper til de blir helt fillete, og tenker i stykker hvert spor av storsinnethet jeg ser tegn til hos meg selv og andre. Jeg blir så rastløs i dette rommet. Alt står stille og jeg vil ha det til å flyte." (side 80)

Når jeg tenker på bokas tema - kjærlighetssorg - i kombinasjon med bokas tittel - rastløshet - kjente jeg at den traff! Å bli opptatt av et annet menneske, elske et annet menneske som ikke elsker tilbake - ikke alle fall ikke deg - gjør en rastløs, rykker bort fundamentet av ro i tilværelsen. Dette har alle som har vært ulykkelig forelsket, kjent på. Aforismene var fine, men jeg skjønte ikke helt hva de gjorde i denne boka. Som setningen som plutselig dukker opp i teksten - stående for seg selv på en blank side: "En bok er et forsøk på å bli et bedre menneske - eller den er ingenting." (side 50) Det er et fantastisk sitat, som jeg uten videre kan slutte meg til, men hva mener egentlig forfatteren med dette i akkurat denne boka? Etter min oppfatning ville boka som sådan ha tjent på at aforismene - i alle fall de fleste - hadde blitt spart til en annen anledning eller føyd til i teksten som sådan, fordi jeg ikke opplevde at de tilførte noe vesentlig i boka. I stedet ble det noe svulstig. Når det er sagt, skriver Kenneth Moe godt og man får virkelig følelsen av at her er det jobbet hardt med setningene. Det er litt farlig å komme med slike uttalelser, fordi man kan bidra til å sette bøker i båser, men jeg tipper at denne boka spesielt vil slå godt an blant yngre menn som fremdeles ikke har funnet den de vil dele livet sitt med. 

Jeg ser frem til å følge denne forfatteren i fremtiden. Her er det spennende potensiale!

Utgitt: 2015
Forlag: Pelikanen
Antall sider: 110
ISBN: 978-82-93237-46-4
Jeg har mottatt leseeks. fra forlaget.


Kenneth Moe (Foto: Lånt av forlaget)
Andre omtaler av boka og forfatteren:
- Littkritikk v/Annette Orre - 19. oktober 2015 - Livet bak persiennene  
- Bok365 v/Elin Brend Bjørnhei - 14. september 2015 - Knausgård er den skarpeste leseren jeg har hatt

Om årets nobelprisvinner i litteratur på Litteraturhuset 21. oktober 2015

Svetlana Aleksijevitsj (Foto: ukjent)
Svetlana Aleksijevitsj (f. 1948) er som kjent tilkjent årets Nobelpris i litteratur. Selv om hun så langt har mottatt over 20 litterære priser, vil jeg anta at Nobelprisen er den aller, aller viktigste og gjeveste av dem alle. Selv har jeg så langt bare rukket å lese "Bønn for Tsjernobyl", som hun utga første gang i 1997 - 11 år etter Tsjernobylulykken - og som kom på norsk i 2014 (Solum Forlag står bak utgivelsen - linken går til min omtale av boka). Dette er en av fem bøker i en syklus som kalles Utopiens stemmer. Forfatteren har benyttet samme fortellerteknikk i alle disse bøkene, som det har vært ekstremt krevende å skrive. 

Litteraturhuset (i Oslo) introduserte forfatteren med følgende programerklæring:

"Det handler om fortellingene som ikke får plass i den offisielle versjonen av historieskrivingen. Med sine polyfone utgivelser gir Svetlana Aleksijevitsj vanlige mennesker et språk og et rom til å fortelle hva som hendte da verdenshistorien rammet dem.

Aleksijevitsj er den første hviterusseren som har mottatt litteraturprisen, og er også en sjelden fugl som sakprosaforfatter. Med fembindssyklusen Utopiens stemmer har hun satt fokus på sovjetmenneskenes unike og snart utdøende erfaringer, Bøkene hennes har da også skapt kontroverser og blitt forbudt både i Russland og Hviterussland." 

Det er vanskelig å oversette Svetlana Aleksijevitsj´bøker, og oversettelsene anses derfor som kunststykker i seg selv. 

Onsdag den 19. oktober var det paneldebatt om Svetlana Aleksijevitsj´ forfatterskap på Litteraturhuset. I tillegg til den svenske forfatteren og litteraturkritikeren Peter Fröberg Idling, som innledet med å si noen ord om forfatteren, satt følgende personer i panelet:
- forfatter og redaktør Gabi Gleichmann
- Russland-forsker Julie Wilhelmsen
- filosof og diplomat Ellen Svendsen (ordstyrer i debatten)

Alle hadde det til felles at de har møtt Svetlana Aleksijevitsj. 

I sin innledning påpekte Idling at forfatteren har intervjuet svært mange mennesker, noe som i seg selv gjør at det ligger svært mye arbeid bak hver bok. Deretter har hun redusert intervjuene ned gjennom stram regi, og på denne måten har hun skapt overveldende historier og en kraftfull litteratur

Svetlana Aleksijevitsj har alltid ønsket å skrive, og det hun har brukt livet sitt på er å skrive om hva helt vanlige mennesker opplevde i forbindelse med helt spesielle verdensbegivenheter. I "Krigen har intet kvinnelig ansikt" skriver hun om hvordan kvinnelige soldater opplevde krigen der og da. Det hun fant mye av var det som kan samles under begrepet ideologisk naivitet, noe som for øvrig er det som særlig kjennetegner sovjetmennesket. Da kvinnene kom hjem, ble deres mannlige kollegaer hyllet, mens de selv ble utstøtt. Alle de som ikke selv hadde vært i krigen, klarte ikke å forestille seg at kvinner kunne krige og drepe, og antok derfor at kvinnenes rolle i krigen var å jobbe på bordeller. Boka ble forbudt da den utkom. 

"De sista vittnena" (boka er så langt ikke utgitt på norsk) handler om barns opplevelser på østfronten (linken går til en svensk nettside). Forfatteren selv er så og si usynlig i sine egne tekster. Komposisjonen stiger og synker, og slik løfter bøkene hennes seg til Nobel-klassen, der de hører hjemme, understreket Idling. 

"Kister av sink" (boka har nettopp kommet ut på norsk - Kagge forlag står bak utgivelsen) handler om invasjonen av Afghanistan i 1979. De unge soldatene kom hjem i forseglede sink-kister, slik at ingen skulle kunne se hvor lemlestede likene var. Forfatteren endte i en rettssak etter bokutgivelsen. 

"Bønn for Tsjernobyl" utkom i 1997, og handlet om Tsjernobyl-ulykken. "Tiden Second Hand" er den siste boka i serien Utopiens stemmer. Da kommunismen falt, sto et helt folk tilbake uten noen mening med livene sine. Kommunismen var et falsum, hvor ideen besto i å lage et lykkerike. Ifølge Idling har forfatteren i sine bøker "skapt en intensitet og et tempo på mesterlig vis". "Hvor mye menneskelighet finnes det i et menneske?" Aleksijevitsj ble anklaget for ikke å elske de store ideene. Hun innvendte da at hun elsket de små menneskene ... 

Etter Idlings innledning, startet paneldebatten. 


I panelet satt Ellen Svendsen (ordstyrer), Russlandforskeren Julie Wilhelmsen,
forfatteren og redaktøren Gabi Gleichmann og forfatteren og litteraturkritikeren
Peter Fröberg Idling.

Gabi Gleichmann fortalte at første gang han møtte forfatteren, var tidlig på 1990-tallet. Han kan russisk, og han leste boka om kvinnene og krigen på originalspråket. Spesielt husker han hvordan han irriterte seg over alle setningene som sluttet med "...". Han traff Aleksijevitsj igjen i fjor, og beskriver henne som en veldig interessant person. Hun skriver på en veldig spesiell måte. Mens andre stiller seg mellom historiene og fortellingen om dem, er Aleksijevitsj nærmest transparent. Selv om han liker bøkene hennes, har han ikke blitt inspirert til å skrive på denne måten selv. 

Julie Wilhelmsen beskriver Aleksijevitsj som klassisk sannhetsvitne. Hun har lest alle bøkene hennes fordi hun (snart?) skal intervjue forfatteren. Det er tungt å sette seg dypt inn i russisk politikk, og nettopp derfor er det fint å møte en forfatter som Svetlana Aleksijevitsj. Aleksijevitsj ønsker å vekke folk. Wilhelmsen prøver å forstå legitimeringen av krig, og i den konteksten bekrefter Aleksijevitsj mange av de hypotesene og analysene hun arbeider med. 

Ordstyrer Ellen Svendsen stilte panelet spørsmål om hvilken sjanger Aleksijevitsj´ bøker kan kategoriseres under. De mest kreative personer blander fiksjon og dokumentar, og er det vi kaller "sjangeroverskridende". Gleichmann mener at Aleksijevitsj ikke skriver sakprosa, slik de fleste synes å mene, men en hybrid. Hun skaper stor litteratur av fakta. Heldigvis fokuserer Svenska Akademien på forfatterskap, og på å spre litteratur som flere bør lese. 

Hvordan arbeider Svetlana Aleksijevitsj, spurte Svendsen? Idling mente at det handler om å lytte, ta seg tid og være streng i redigeringsarbeidet. Det er en ekstremt tidkrevende måte å jobbe på. Det finnes ingen fotnoter i Aleksijevitsj´ bøker. Sjanger-diskusjoner er noe bibliotekarer har funnet på for å få orden på sine biblioteker, mente han. Hele salen brøt ut i latter av denne kommentaren. 


Skuespiller Andrine Sæther leste høyt fra
Aleksijevitsj´ bøker mellom ordvekslingene.
Gleichmann mente at det spesielle med Aleksijevitsj´ bøker er at hun ikke har fanget Moder Russland, men folket! Hun er en slags sjels-historiker, og han viste til at dette faktisk er en betegnelse forfatteren har brukt på seg selv. Hun forsøker å fange summen av alle menneskenes sjeler, for å finne ut hva dette egentlig er. Materialisme er ikke interessant for russerne, men dette var det eneste de ble tilbudt da kommunismen falt sammen på 1990-tallet. Russerne er et folk som har gjennomgått et stort eksperiment. Gleichmann mener at Aleksijevitsj er en forbedret utgave av Freud, men dog skjønnlitterær i sitt uttrykk. 

Hvordan klarte man å skape sovjet-mennesket, spurte Svendsen?

Wilhelmsen påpekte at Stalin var den gode far for russerne. Han skapte en stor idé som spilte på menneskets behov for å være en del av noe stort. Da er det også enkelt å ofre seg for den gode saken. Ideen sto over folket. Den trodde de på. Nettopp derfor ble friheten så tom da kommunismen falt. De sto der - avkledd og naken - og alt de ble tilbudt var materialisme. For ikke å snakke om de enorme sosiale ulikhetene ... 

Gleichmann påpekte at under kommunismen forsvant folk, intelligensiaen ble drept, alt privat forsvant. Sovjettiden var et skrekkvelde. Selv vokste Gleichmann opp i Ungarn, som den gangen var okkupert av Sovjet. Sovjet ble fremstilt som et lykkeland, og da han selv kom til Moskva for første gang, oppdaget han alle løgnene. Han fant blant annet fattigdom - det var ikke bare noe som eksisterte i Vesten. 

Sovjetveldet bygget på en dyp menneskeforakt. Det var kun det kollektive som hadde betydning. Individet hadde ingen verdi. Løgner var satt i system. Bare når det gjelder invasjonen på Krim og krigen i Ukraina, er det i følge Wilhelmsen tegnet et voldsomt narrativ. Dette narrativet får unge, frivillige menn til å reise ut i krigen. Når narrativet bryter sammen og ikke stemmer med virkeligheten lenger, lyver styresmaktene. I dag lyves det f.eks. om at det ikke finnes soldater i Øst-Ukraina, selv om det er soldater der. For å få narrativet til å stemme, har soldatene ikke på seg noe som kan identifisere dem som russiske soldater. Når de dør, vet ingen hvem de er. De pårørende blir sittende igjen med mange ubesvarte spørsmål på grunn av dette. Myndighetene lyver og lyver, igjen og igjen. 


Gabi Gleichmann
I følge Wilhelmsen er hele det tidligere sovjetiske samfunnet omkalfatret. Alt for å lage en ytre fiende. Dette er en måte å holde folket sammen på, og som før eller siden munner ut i en krig. Egentlig er dette en felles oppskrift for all krig, og i særdeleshet for totalitære regimer. 

Hva er det som gjør oss til mennesker? Hva er det som gjør at livet er verdt å leve, på tross av all lidelse? Temaene kjærligheten, døden og lidelsen går som en rød tråd gjennom fembinds-syklusen Utopiens stemmer. I følge Idling er Aleksijevitsj i gang med et nytt bokprosjekt. Nå intervjuer hun mennesker om deres relasjon til kjærligheten. 

Hva kan vi trekke ut av Svetlana Aleksijevitsj´bøker?, spurte Svendsen. Wilhelmsen svarte ved å stille et annet spørsmål: Hvordan kan russerne like Putin? Han er en sterk leder, en ny far, og han har gjenreist troen på at Russland er stort og sterkt. Slik blir han svaret på lengselen i menneskene, og han gir dem en mening oppe i alt. Putin artikulerer en ny russisk nasjonalisme, og akkurat dette er skremmende. Vi så det under invasjonen av Krim, som ble forsvart med at Russland måtte ta vare på russerne som bodde der, og som ble forsømt av ukrainerne. Wilhelmsen forklarer Putins apell ved at han fremstår som en god leder. Likevel finnes det en som er enda mer populær i Russland enn Putin, innvendte Gleichmann. Hele salen ventet i spenning for å høre hvem det var. Gleichmann røpet deretter at den mest populære mannen i Russland i dag er Stalin! 

Putin omgir seg med fascister og han bygger opp en ideologi som er skremmende, mente Wilhelmsen. En slik politikk krever en ufri presse og drap på dissidenter for å kunne lykkes ...

Har Aleksijevitsj´ litteratur en kraft i seg til å endre mennesker?, spurte Svendsen. Idling mente at hennes bøker bør leses av alle! Det går rett og slett ikke an å lese disse bøkene og fremdeles tro på ideologier etterpå. Han mente at man blir mer humanistisk av å lese slike bøker. Gleichmann innvendte at de som virkelig kunne ha trengt å lese slike bøker, dessverre ikke leser dem. Som Idling mente også han at man blir mer følsom av å lese bøker av denne typen. Det handler om å få mer kunnskap og det handler om å få øynene opp for flere perspektiver på en og samme hendelse. Dersom enkeltmennesker leser slike bøker, blir de forandret. Når mange nok leser, kan det skje noe. Men en bok alene kan ikke i seg selv endre verden. 

Wilhelmsen mente at Russlands kriger ikke er annerledes enn andre kriger. Putin har gjenreist troen på at russerne som folk er enestående, etter at perestoikaen rev ned sovjet-menneskets selvbilde. Den gangen hadde alle tak over hodet og en jobb. Det var riktignok ingenting i butikkene, men alle hadde det til felles at de ikke fikk tak i noe. I dag er det høy arbeidsledighet. Butikkene er fulle av varer, men det er bare noen få som har glede av disse varene. Resten må i dag - som tidligere - klare seg uten. De sosiale ulikhetene er noe som har kommet med materialismen og "friheten". Lidelse er det russiske folkets historie. Gleichmann påpekte at lidelse og fattigdom skaper store begrensninger for menneskets utfoldelse. Å lese Svetlana Aleksijevitsj bøker gjør man ikke uten å bli svært, svært berørt ... 


I Litteraturhusets bokhandel var det mulig å få kjøpt Svetlana Aleksijevitsj´
bøker.

tirsdag 20. oktober 2015

Lise Galaasen: "Jenna"

Interessant kvinne-portrett fra Trysil

Lise Galaasen (f. 1961) er født og oppvokst på Trysil. Tidligere har hun utgitt fire faglitterære bøker - blant annet "Mat for barn" (2007 - sammen med Margit Vea), "1000 tips for småbarnsforeldre" (2012) og "Mamma for harde livet". "Jenna" er hennes første roman. Til daglig er Lise Galaasen redaktør i Cappelen Damms fagredaksjon. (Jeg har selv møtt forfatteren en gang, og vi er venner på Facebook, uten at jeg anser meg inhabil til å skrive om boka av den grunn. Men nå vet mine lesere i alle fall dette!)

"Jenna" handler om Lise Galaasens farmor, som ble født i 1888 og som døde i 1988. Hun rakk ikke å bli 100 år. Farmoren var 73 år da forfatteren ble født, og hun var farmorens yngste barnebarn. 

Gjennom hele oppveksten har Galaasen utelukkende hørt positive ting om farmoren. "Kan noen være en engel tvers igjennom? Hva var det i hennes omgang med andre mennesker som gjorde at de løftet henne opp til noe umenneskelig godt? Jeg forstod hennes usvikelige kjærlighet til alle i den store familien, uavhengig av hva de sa og gjorde og mente, jeg opplevde den sjøl. Ingen et menneske som henne. Men hvordan er det mulig å være den som alltid stiller opp, å ha en slik urokkelig styrke, å adri stenge noen ute, å tåle alle slag livet gir, å aldri si et vondt ord om noen, liten eller stor? Det kjentes som hun ble et glansbilde, uten sider som balanserte godheten og gjorde henne til ei kvinne av kjøtt og blod. Jeg vil at min farmor skal være et helt menneske, for slik blir hun sann for meg." (fra etterordet på side 212)

Lise Galaasen fant det umulig å forholde seg kun til eksakte nedtegnelser da hun skrev boka om sin farmor. Hun har gjort grundig research, men for å få mer dikterisk frihet, brukte hun fiktive navn på Jennas samtidige. Da sto hun friere i sin skriving. Hele poenget var å finne frem til hvem farmoren var. Kjærligheten mellom Jenna og ektemannen Gustav var for øvrig reell nok, og her har hun basert seg på en rekke brev som de skrev til hverandre. Gustav var noen år eldre enn Jenna, og han giftet seg på sett og vis under sin stand, i alle fall dersom man skal basere den slags vurderinger på ligningspapirene fra gårdene de kom fra. 

Alle som har har forgapt seg fullstendig i Anne Karin Elstads romaner om livet i bygde-Norge for godt over 100 år siden, for ikke å snakke om Edvard Hoems romaner om egen slekt (fra Romsdalen), vil få mye ut av romanen "Jenna". I "Jenna" får vi innblikk i hvordan folk levde i Trysil for mer enn 100 år siden. Selv om Jenna var heldig og faktisk fikk gifte seg med ham hun ville ha, er det ikke fritt for at vi også her får vite om gravide tjenestejenter som ikke fikk gifte seg med gårdens sønner, selv om det dreide seg om ekte kjærlighet. Det gikk da virkelig en grense for hvor langt man kunne gå i å gifte seg under sin stand. Vi møter imidlertid ikke på bygdedyret i Galaasens fremstilling. Tvert i mot beskrives et raust og inkluderende samfunn der selv de med mindre bagasje ble tatt godt hånd om. Var østlandsbygdene kanskje rausere fordi livet på gårdene ikke var fullt så karrig som på Vestlandet og i resten av Norge på den tiden? Eller var folket i østlandsbygdene av et mer hjertevarmt slag, mindre "kristelige" enn resten av landet som de var på den tiden?

Lise Galaasen har avlevert et solid stykke dokumentarisk roman med "Jenna". En ting er den grundige researchen hun har gjort. En annen ting er at romanen er skrevet på Trysil-dialekt. For meg som leser var det enkelt å mane frem en stemning, slik det må ha vært på den tiden. Jeg ser det levende for meg, der hele familien var samlet på kjøkkenet, der store og små kom og gikk, der det beste man hadde å servere ble spart til gjestene, og hvor tiden ble brukt til noe nyttig absolutt hele tiden. Det eneste jeg savnet var tilstedeværelsen av en gudstro. Men kanskje blander jeg bare inn minner om min egen mormor som hadde en sterk tro, selv om den på slutten av hennes liv bare besto i at andakten på radioen surret og gikk i bakgrunnen uten at noen hørte etter hva som ble sagt. 

Beskrivelsen av en kvinne med ansvar for åtte barn, og som likevel maktet å gi dem en utdannelse, og som i tillegg stilte opp for alt og alle, selv om det flere ganger holdt på å koste henne gården, er rørende. Var hun et overmenneske? Nei, det tror jeg ikke. Jeg tror faktisk at hun "bare" var et dugandes kjerringemne av det slaget det faktisk fantes en god del av på den tiden. Østlandsbygdene hadde den fordelen andre deler av landsbygda i Norge ikke hadde, og det var større nærhet til skoler. Dette gjorde nok også at bevisstheten rundt betydningen av skolegang var større når små ressurser skulle fordeles og prioriteres. Det jeg virkelig bet meg merke i var beskrivelsen av et menneske som aldri hadde et vondt ord å si om noen. Det er sjelden vare - både den gangen og i dag!

Dette er en roman du bør få med deg dersom du er mer enn middels interessert i historie. Noe av det jeg likte godt med måten Lise Galaasen skriver på, er alle spørsmålene hun stiller. Hun feller ingen dommer, men er åpen og nysgjerrig i sin tilnærming. Jeg skulle ønske at hun hadde tillatt seg å dikte litt mer, og at flere av notene (dvs. kommentarer og kilder) til boka hadde vært flettet inn i selve historien om Jenna og hennes folk. Det hadde løftet romanen enda mer, tror jeg. Galaasen skriver svært godt og interessant! Det er fint at historier som dette løftes frem, for dem finner man ikke i historiebøkene våre. 

Jeg anbefaler boka varmt! 

Utgitt: 2015
Forlag: Vega Forlag 
Antall sider: 288 (kommentarer og kilder fra side 216 flg.)
ISBN: 978-82-8211-460-8
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget


Lisa Galaasen (Foto: Bildet har jeg lånt av forlaget)
Andre omtaler av boka:
- Foreløpig ingen ... 

Send meg en link dersom du oppdager at noen andre har skrevet om boka, eller du har blogget om den selv.

søndag 18. oktober 2015

Svetlana Aleksijevitsj: "Bønn for Tsjernobyl"

En bok som forandrer deg som menneske!

Svetlana Aleksijevitsj (f. 1948 i Ukraina) er hviterussisk journalist og forfatter, og hun skriver på russisk. For en ukes tid siden mottok hun Nobels litteraturpris - som den første hviterusser noen gang. 

Det er sakprosa som er Aleksijevitsj´sjanger, og det fremgår av den norske Wikipedia-siden om henne at fem av hennes bøker er oversatt til norsk; "Kvinner. Moderne kvinnelige sovjetiske forfattere, noveller" (1988), "Krigen har intet kvinnelig ansikt" (2014), "Bønn for Tsjernobyl" (2014), "Slutten på det røde mennesket" (2015) og "Kister av sink" (2015). På den engelske Wikipedia-siden kan det synes som om forfatteren totalt har skrevet seks bøker. Nå som hun har mottatt Nobels litteraturpris, kan vi regne med at den komplette bibliografien blir gjort tilgjengelig ikke bare på norsk, men på all verdens språk. Fra før av er flere av bøkene hennes allerede oversatt til mer enn 30 språk. Listen over alle prisene hun har mottatt fra 1984 og frem til i dag, er svært lang! (Se nederst på den engelske Wikipedia-siden! Jeg teller 21 priser!)

Forfatteren lever i dag praktisk talt i eksil (akkurat nå bor hun i Sverige), fordi bøkene hennes er forbudt i Hviterussland.

Selv var jeg ikke i nærheten av å gjette at akkurat Svetlana Aleksijevitsj skulle vinne den prestisjefylte Nobelprisen i år. Det sier nok mer om hvor lite jeg har fulgt med, enn noe annet. Navnet hennes har nemlig vært på manges lepper både i fjor og i år når man har gjettet på aktuelle Nobelpris-kandidater. Dette har kommet til uttrykk i mang en avisartikkel. Det ser jeg jo nå. Når det er sagt hadde jeg allerede to av hennes bøker liggende i mine ulest-bunker (og jeg har allerede kjøpt en tredje). Veien var derfor ikke lang til å plukke opp en av disse, og da var det den mest prisbelønte av dem alle - "Bønn for Tsjernobyl" - som det var mest nærliggende å velge.

"26. april 1986 kl. 01.23.58 ødela en serie eksplosjoner reaktoren og bygningen til aggregat nummer 4 på Tsjernobyl atomkraftverk like ved grensa til Hviterussland. Tsjernobyl ble det 20. århundres største teknologiske katastrofe.

For lille Hviterussland (med en befolkning på 10 mill.) ble det en nasjonal tragedie, til tross for at hviterusserne selv ikke har et eneste atomkraftverk. Det er fremdeles et jordbruksland, med en befolkning som hovedsaklig bor på landsbygda. Under andre verdenskrig utslettet de tyske fascistene 619 landsbyer og deres innbyggere på hviterussisk jord. Etter Tsjernobyl mistet landet 485 landsbyer og tettsteder: 70 av dem ligger begravd i jorda for godt. Hver fjerde hviterusser omkom i krigen, i dag bor hver femte på kontaminert territorium. Det blir 2,1 mill. mennesker, hvorav 700 000 er barn. Stråling er hovedårsaken til den demografiske nedgangen. Fylkene Gomel og Mogiljov ble hardest rammet av Tsjernobyl-katastrofen, og dødsraten oversteg fødselsraten med 20 %." (side 119)

Innledningen av boka inneholder den historiske bakgrunnen, og ingen bør være i tvil om hvor stor tragedien faktisk var etter å ha lest dette. Norge ble også rammet i form av forurenset nedbør, noe som var ille nok. Plutselig måtte vi forholde oss til begreper som bequerel, og store mengder med beitende reinsdyr måtte slaktes ned. I motsetning til i Sovjetunionen, hadde vi myndigheter som tok sine forholdsregler og som opplyste folket. Og fordi vi hadde systemer for det, ble det oppdaget at noe "stort" hadde skjedd. Sovjetiske myndigheter gikk ikke ut med informasjon om hva som hadde skjedd før verdensopinionen forlangte det, og selv etter dette var informasjonen sparsom.

Aleksijevitsj´ bok handler grovt sett om to ting: det ene er selve ulykken, som var uhyrlig nok i seg selv. Men det aller, aller verste er alt hemmeligholdet, som gjorde at folk ikke ble informert og dermed kunne ta sine forholdsregler. Det er ikke en gang forsket på følgene av ulykken, slik jeg har forstått det, og ingen vet dermed eksakt hvilke følger atomulykken faktisk fikk. 800 000 vernepliktige soldater og spesialinnkalte ryddemannskaper ble sendt til katastrofeområdet for å rydde opp. De vernepliktige var så vidt ferdige med skolen - de øvrige var i gjennomsnitt 33 år. I ettertid døde mange - hvor mange vet ingen - ofte med vanvittig smertefulle sykdomsforløp. Misdannede barn ble født, kreftforekomsten økte ... Historiene som fortelles i "Bønn for Tsjernobyl" er så sterke at det faktisk krever sterk mage for i det hele tatt å klare å lese bok a. 

"Bønn for Tsjernobyl" består av en rekke monologer, der man knapt kan merke at forfatteren i det hele tatt er til stede. Kapitlene har titler som "Monolog om hvorfor folk husker", "Monolog ved en avstengt brønn", "Monolog om kartesiansk filosofi og om å spise kontaminert smørbrød sammen med et annet menneske bare for å slippe å skamme seg" osv. Det er enkeltmennesker som snakker. Det er ryddemannskaper, vernepliktige, enker, familie, barn, jordmødre, offentlige tjenestemenn ... Etter kommunismens fall, noe mange hevder nettopp skyldtes Tsjernobyl-ulykken, turte folk å snakke. 

Gjennom monologene får vi innblikk i det typiske sovjetmennesket, der "vi-et" er langt viktigere enn "jeg-et". De involverte, de som kom tett på atomreaktorene og folkene som ble hardest rammet, ble pålagt taushetsplikt av myndighetene. Lenge verserte rykter om at det var CIA som sto bak, og det gjaldt for all del å unngå at fienden skulle kunne bruke dette mot dem. Dessuten gjaldt det å unngå panikk i folket. At man i starten kunne unngå de verste stråleskadene dersom man inntok jod, ble underkommunisert. Og folket skjønte ikke at grøden fra jorda faktisk var kontaminert - forurenset av stråling - og spiste den likevel. Enkelte klarte heller ikke å la være å spise misdannede kalver som ble født i tiden etter ulykken, for det var jo mat det også ... Hvem brydde seg om stråling? Man kunne jo ikke se strålene! 

Menneskene som bodde i nærheten av atomreaktorene ble tvangsevakuert. De forlot eiendelene sine under løfte om å få komme tilbake i løpet av få dager. De fikk aldri komme tilbake, og sørget over at alt de eide og hadde var tapt for dem. Den nye sykkelen, pelskåpen de hadde spart til i årevis, den flunkende nye TV`n ... Siden ble husene plyndret av omreisende bander ...

"- Det var som å reise fra en krig ... 

Vi grep tingene våre, katten fulgte etter oss hakk i hæl til stasjonen, så den fikk være med. Vi reiste med tog i tjue døgn, de to siste dagene hadde vi bare surkål på glass og kokt vann igjen. Vi holdt vakt ved dørene, en med brekkjern, en med øks, en med hammer. Kan du tenke deg ... En natt ble vi angrepet av banditter. Vi ble nesten drept. Folk dreper for et kjøleskap eller en tv nå. Det var som å reise fra en krig, selv om det foreløpig ikke var noen skyting i Kirgisistan, der vi bodde. 

... Vi hadde et fedreland, nå fins det ikke mer. Hva er jeg? Mamma er ukrainer, pappa er russer. Jeg er født og oppvokst i Kirgisistan og giftet meg med en tatar. Hva er barna mine? Hvilken nasjonalitet har de? Vi har blitt blandet alle sammen, blodet vårt er blitt blandet. I passene til meg og barna står det at vi er russere, men vi er ikke russiske. Vi er sovjetiske! Men det landet der jeg ble født, fins ikke. Verken det stedet som vi kalte fedreland, eller den epoken som også var vårt fedreland. Nå er vi som flaggermus. Jeg har fem barn: Eldstesønnen min går i åttende klasse, minstejenta går i barnehagen. Jeg tok dem med hit. Landet vårt fins ikke, men vi fins." (side 94-95)

De som prøvde å gjøre opprør mot fortielsene og hemmeligholdet, ble anklaget for å være provokatører og panikkmakere. Gassmaskene som ryddemannskapene fikk utdelt var så upraktiske at ingen gadd å bruke dem, og når dosimetrenes skalaer ble sprengt fordi strålingen var så formidabel, ble resultatene bortforklart og ignorert. Store mengder vodka ble gitt til disposisjon, for så lenge folk drakk seg fulle var de i og for seg også medgjørlige. Og når det først snakkes om vodka ... Den gangen atomkraftverkene i Tsjernobyl ble bygget, skal visstnok en hel del av sementen og bygningsmaterialene som var beregnet på reaktorene, ha blitt byttet bort mot vodka ... Så kan man saktens spekulere i om dette i neste omgang fikk betydning når ulykken først var et faktum.

En av dem som var med på oppryddingen, hadde også vært i Afghanistan. Men som han sa:

"Da jeg kom hjem fra Afghanistan visste jeg at jeg skulle leve. Med Tsjernobyl var alt omvendt: Det dreper deg først når du er hjemme igjen.

Jeg dro hjem ... Og det var da det begynte ..." (side 108)

Ekstra ille var det da opprydderne etter Tsjernobyl-ulykken kom tilbake til sine ordinære jobber. Her fikk de beskjed om å slutte med å være syke - ellers ville de bli oppsagt. En av dem protesterte. Han gikk til direktøren og sa at "dere får ikke lov til å si oss opp", "vi var i Tsjernobyl", "vi redda dere", "beskytta dere" ... Svaret han fikk var "Det var ikke vi som sendte deg dit."

Og så var det all urettferdigheten ... 

"I en ekstrem situasjon er mennesket noe helt annet enn det mennesket de skriver om i bøkene. Det mennesket de skriver om i bøkene, så ikke jeg noe til, jeg traff ikke på noen sånne. Alt er omvendt. Mennesket er ingen helt. Vi kjøpslår alle med apokalypsen. Både store og små. Bruddstykker flimrer forbi i hukommelsen ... Bilder ... Kolkosformannen vil frakte ut familien sin pluss ting og møbler i to biler, og partiorganisatoren ber om å få en ting til seg. Han krever rettferdighet. Men i flere dager allerede - det var jeg vitne til - har en barnehage måttet vente på å bli kjørt ut. Av mangel på transport. For kolkosformannen var to biler for lite til at han fikk pakket ned alt pikkpakket i huset, inkludert treliters-glassene med syltetøy og saltet mat. Jeg så på når de pakket inn i bilene neste dag." (side 158-159)

Kanskje ikke til å undres over at Sovjetunionen falt i denne tiden ... ?

"Sovjetunionen falt ... Styrtet sammen ... Og likevel fortsatte folk lenge å vente på hjelp fra dette store og mektige landet som ikke lenger eksisterte. Vil du høre diagnosen min? En blanding av fengsel og barnehage, det er det sosialisme er. Den sovjetiske sosialismen. Mennesket ga staten sin sjel, samvittighet og sitt hjerte, og fikk rasjoner tilbake. Så kom det an på om man hadde flaks, for noen fikk en stor rasjon, og andre fikk en liten. Men en ting var likt - man fikk den i bytte mot sin sjel. Det vi fryktet mest, var også at fondet vårt bare skulle dele ut sånne rasjoner. Tsjernobyl-rasjoner. Folk var allerede blitt vant til å vente og klage: "Jeg er en tsjernobyler. Jeg har krav på det, fordi jeg er en tsjernobyler." Slik jeg ser på det nå var Tsjernobyl en stor prøvelse for vår ånd ... For vår kultur." (side 193-194)

Kanskje var det vissheten om det store bedraget folket var blitt utsatt for, eller splittelsen i landet, der de som unnslapp atomkraftverkets ulykke faktisk var forbannet og misunnelige på dem som fikk ekstra oppmerksomhet (og penger?) fordi de hadde opplevd Tsjernobyl, samtidig som Tsjernobyl-ofre ble en pariakaste i landet (strålingen kunne smitte, man skygget unna) ... Ikke vet jeg ... Men mye av dette kommer til uttrykk blant dem som får uttale seg i "Bønn for Tsjernobyl". Igjen og igjen ... 

"- Det er en alvorlig ulykke. Etter mine beregninger (jeg hadde allerede drøftet det med noen i Moskva og regner på det) er en radioaktiv søyle på vei mot oss. Mot Hviterussland. Det må øyeblikkelig iverksettes forebyggende jodbehandling for befolkningen, og alle som bor i nærheten av verket, må evakueres. Folk og dyr i en radius på 100 kilometer, må flyttes. 
- Jeg har allerede fått rapport, sier Sljunkov. - Det var en brann der, men den er slukket.
Jeg klarer ikke å beherske meg.
- Men det er bedrag! Åpenlyst bedrag! Enhver fysiker kan fortelle deg at det brenner opp fem tonn grafitt i timen. Du kan jo bare tenke deg hvor lenge reaktoren kommer til å brenne!" (side 319)

Det verserte mange rykter om at kontaminert mat fortsatt ble solgt til folket. At staten faktisk lurte dem. En familie valgte å kjøpe det dyreste kjøttet - "for sikkerhets skyld". Siden viste det seg at det nettopp var det dyreste kjøttet som inneholdt mest stråleskadet kjøtt. Myndighetene gikk nemlig ut fra at de færreste hadde råd til så mye dyrt kjøtt, og da var det kanskje greit å fordele det litt i det dyreste kjøttet ... ? Sa ryktene ... Ville det kanskje bli hungersnød i tillegg dersom man skulle bli nødt til å kaste alt kjøttet? 

Fem år etter ulykken var kreft i skjoldbruskkjertelen hos barn tretti ganger vanligere enn tidligere (side 327), og man begynte å registrere medførte utviklingsfeil og sykdommer. Ti år etter ulykken var hviterussernes gjennomsnittlige levealder forkortet til 55-60 år ... 

"Jeg tror på historien ... På historiens dom ... Tjernobyl er ikke over, Tjernobyl har så vidt begynt ..." (side 327)

Det er et forferdelig skremmebilde som tegnes i Svetlana Aleksijevitsj´ bok "Bønn for Tsjernobyl"! Boka kom ut på russisk allerede i 2005. Gjennom å gi så mange stemmer spalteplass i boka, får vi et solid innblikk i hvordan Tsjernobyl-ulykken rammet et helt folk. Og vi skjønner at siste ord ikke er sagt i denne saken. Så annerledes alt ville ha vært dersom det hadde vært mer åpenhet rundt det som skjedde den gangen! Vi lever i en moderne tid, men likevel mangler vi mulighet til å få den fulle og hele sannheten rundt konsekvensene av ulykken. Forfatteren har gjort en formidabel jobb når hun har intervjuet mengder med berørte mennesker over flere år. Her er det nettopp de som med egne ord forteller det de har opplevd, og det er sterke historier vi får høre. Hvordan kan man forholde seg til radioaktiv stråling når man ikke får informasjon om risikoen? For mange ble strålefaren nærmest science fiction. De klarte ikke å forholde seg til at de sto overfor en reell fare. Dermed ble virkningene av ulykken dobbelt ille. Det var ille nok at reaktoren eksploderte og sendte ut masse radioaktivt støv som kom ned som regn over store områder. Men det hadde ikke trengt å bli ille som det ble dersom sovjetiske myndigheter hadde gått ut med informasjon og advarsler. Fagfolkene visste jo hvor farlig radioaktiv stråling var - også på midten av 1980-tallet! De menneskelige lidelsene i kjølevannet av atomreaktorulykken er nesten uten sidestykke i historien. I alle fall når man snakker om følger av moderne teknologi!

Nå som Svetlana Aleksijevitsj har blitt tildelt Nobelprisen i litteratur, vil nok det føre til at flere enn ellers leser hennes bøker. "Bønn for Tsjernobyl" er en viktig bok på flere plan. Boka er lærerik, opplysende og interessant - både for den som ønsker å forstå hva som skjedde i Tsjernobyl og for den som ønsker å skjønne hva som kjennetegner det typiske sovjet-mennesket. Måten forfatteren formidler historiene på, der hun tilsynelatende har gjort seg selv overflødig og lar menneskene fortelle sine historier uavbrutt, gjør noe med en som leser. Man kommer tett på dem som forteller. Alle historiene om sterk kjærlighet - både til menneskene, dyrene og jorda - etterlater leseren nesten som et vrak etterpå ... Dette er uhyggelig sterk lesning! Og det er en bok som forandrer deg som menneske. Dette er ikke en bok man leser i full fart. Her gjelder det å bruke tid, slik at historiene rekker å synke inn før man går videre.

Avslutningsvis vil jeg nevne at boka er fantastisk skrevet. Her må oversetteren ha gjort en formidabel jobb!

Utgitt på russisk: 1997
Originaltittel: Чернобыльская молитва/Cernobylskaja Molitva
Utgitt i Norge: 2014
Forlag: Solum forlag
Oversatt: Hege Susanne Bergan
Antall sider: 362
ISBN: 978-82-560-1763-8
Jeg har mottatt leseeks. fra forlaget.


Svetlana Aleksijevitsj (Foto: Kabakova)
Om boka og forfatteren:
- NRK v/Oddvin Aune og Hilde Bjørnskau - 8. oktober 2015 - Svetlana Aleksijevitsj er tildelt Nobelprisen
- Aftenposten v/Per Kristian Aale - 8. oktober 2015 - Portretterer Sovjet Tsjernobyl ga dødsstøtet til Sovjet-kommunismen, mener Svetlana Aleksijevitsj som har viet forfatterskapet sitt til å beskrive det hun kaller "det grusomme eksperimentet Sovjetunionen".
- Morgenbladet v/Carina Elisabeth Beddari - 8. mai 2014 - Sjelens historiker 
- Dagsavisen v/Gerd Elin Stava Sandve - 24. mai 2014 - Men sovjetmennesket var ikke død - Nobel-favoritt Svetlana Aleksievitsj skriver rystende bøker om små, ordinære menneskers nær umenneskelige innsats i krig og konflikt. Hun ser med redsel på at Putins nasjonalistiske heltekult øker i styrke.
- Prosa v/Erika Fatland - Essay: Stor litteratur om det lille mennesket

lørdag 17. oktober 2015

Roy Jacobsen: "Hvitt hav"

Barrøy-folket er tilbake!

Roy Jacobsen (f. 1954) debuterte som forfatter med novellesamlingen "Fangeliv" i 1982. I årenes løp har han utgitt 23 bøker, for det meste romaner. 

Det er nå to år siden Jacobsen kom ut med romanen "De usynlige" (linken fører til min omtale av denne boka). I denne boka ble vi kjent med familien Barrøy som bodde på den fiktive øya Barrøy på Helgelandskysten. Det 20. århundret var i gang, og vi fornemmet etter hvert virkningen av første verdenskrig, kanskje først og fremst ved at svenske arbeidere søkte arbeid i Norge. De var svært fattige, og levde fra hånd til munn. Liv og død og også galskap slo inn blant øyboerne. Alle var ikke like godt rustet for det harde livet på kysten, og det var særlig ensomheten og lengselen etter litt kjærlighet som mest av alt truet den sjelefreden som ellers preget dette svært fåmælte folkeslaget. 

Persongalleriet i "De usynlige" var lite, og det var særlig Barbro, Ingrid og Lars som sto sentralt. Barbro var Ingrids tante, mens Lars var Barbros farløse sønn. Vi fulgte livet til øyboerne gjennom årstidene, deres kamp mot naturkreftene og betydningen av Lofotfisket. 

Jeg er blant dem som ble helt forgapt i romanen "De usynlige", men fra enkelte hold kom det skarp kritikk i forhold til bokas litterære kvaliteter. Det var særlig Morgenbladets anmelder Bernhard Ellefsen som var kritisk, mens resten av Norges anmeldere i all hovedsak var samstemte om bokas glitrende litterære kvaliteter. Noen bokbloggere var for øvrig også kritiske. 

Ikke visste jeg at det skulle komme en oppfølger, men allerede i fjor høst begynte ryktene om dette å gå. Dermed vokste også lengselen etter å få vite hvordan det egentlig gikk med Barbro, Ingrid og Lars. For ikke mange ukene siden kom romanen "Hvitt hav", og jeg var snar om å sikre meg et eksemplar. Mens handlingen i "De usynlige"gikk over et par ti-år, går handlingen i "Hvitt hav" over knapt et år (1944/1945).

"Fisken kom først. Mennesket er bare en seiglivet gjest ved havet. Nå kom formannen inn og spurte om noen av jentene kunne flekke, det var kommet et uventet innsig torsk. Ingrid så opp fra sildetønna og rettet blikket mot kaia, der dansende snsøfiller forsvant i svart treverk, tørket hendene på forkleet og fulgte etter ham inn i salteriet og stilte seg ved siden av flekkarbenken og et kar med sløyd fisk. De så på hverandre. Han nikket mot kviven på bordet, den lignet en liten øks." (side 7)

Året er 1944 og Ingrid jobber på land. Familien er spredt for alle vinder og det er krig. Drømmen om å vende hjem til Barrøy lever imidlertid i beste velgående, og en dag ror hun hjem i prammen som har ligget under kaia gjennom hele vinteren. Med seg har hun varer hun har kjøpt for det hun har tjent ved fiskemottaket.

Ute på Barrøy er Ingrid mutters alene. Lars er borte. Han kom ikke hjem etter Lofotfiske fordi han hadde funnet kjærligheten. Barbro ligger på sykehus. Selv om Ingrid er sterk og er eslet for øylivet, tærer ensomheten på henne. Så dukker det opp noe brunt tøy som ligner vadmel i fjæra, og etter hvert finner hun flere klær. Hvor kommer de fra? Noen dager senere ser hun ørnene bakstende, som om de sloss om et bytte ... Det er lik som har dukket opp ... Mange lik ...

"Hun gikk lenger inn og fikk øye på en mann til, under to dunsekker og et gammelt hestedekken. Hun trakk det av ham og så at han var kledd i de samme brune fillene, polstret med de samme treulldottene, som tøt ut av ermer og hull, og over det hele en uniform med distringksjoner og vinkler, en tysk uniform, men han hadde ikke skjeggstubber, han var for ung, og han var i live." (side 29)

Dermed starter en kamp om liv og død. Ingrid redder den unge mannens liv, og selv om de ikke forstår et ord av hverandres språk, blir de elskere. Ingrid skjønner at hun er nødt til å holde ham - Alexander - skjult for omverdenen siden det er krig. Hvem er denne mannen? Tysk er han åpenbart ikke. Senere får hun høre at britiske fly har senket en tysk troppetransport noen mil lenger sør, og at flere hundre mennesker, kanskje tusener, er drept. I løpet av noen uker opplever hun sin livs kjærlighetshistorie. Den handler om intens lidenskap. 

I bokas andre del befinner Ingrid seg på asylet. Hun husker ingenting av hva som har skjedd, men ønsker å komme seg tilbake til Barrøy og Alexander, mannen hun elsker. Hvor lenge er det siden hun ble tatt bort fra øya? Det aner hun ikke. Midt oppi alt får evakueringen av Finnmark vinteren 1944/1945 stor betydning for Ingrids og Barrøys videre skjebne ... Det skal etter hvert bli riktig så folksomt der. 

Jeg leser med undring noen anmelderes oppfatning av at Ingrid beskrives som et overmenneske i Roy Jacobsens roman. Slik oppfattet ikke jeg henne. Overlevelsesinstinktet er imidlertid sterkt hos de fleste mennesker, og for Ingrids del tenker jeg at hun var en av dem som faktisk passet til å leve ute i havgapet. Likevel var hun ikke mer overmenneske enn at dramatikken rundt Alexander fikk henne nærmest til å miste forstanden og hukommelsen i en periode. Uten å røpe for mye av handlingen, er det åpenbart at noe virkelig dramatisk var foranledningen til at Ingrid endte på asylet for en periode. 

Krigsårene var dramatisk særlig for dem som levde i randsonen av Norge. Kysten var en slik randsone. Ikke bare fikk kystfolket på Helgelandskysten merke følgene av Rigel-katastrofen da rundt 2500 krigsfanger - hovedsaklig øst-europeiske fanger - druknet utenfor Sandnessjøen. I tillegg lå landsdelen strategisk til da Finnmark ble tvangsevakuert i krigens siste måneder. Her måtte vanlige folk stille opp for å ta imot flyktninger, fordi den norske (okkuperte) stat ikke hadde egne husrom til alle. Om det var solidaritetstankegangen som var sterkere den gangen, eller om det handlet om okkupasjonsmaktens tvang, er ikke godt å si, men folk tok faktisk i mot flyktningene, selv om det betydde at det ble mindre mat til dem selv. Var de supermennesker av den grunn? Jeg tror det handlet mer om opplevelse av fellesskap og en felles fiende, i tillegg til at det var en dyd av nødvendighet å stå sammen. For Ingrid som hadde levd så lenge alene, var det også kjærkomment med selskap på den ensomme øya. 

Jeg synes det er spennende at Roy Jacobsen spinner videre på kystfolkets skjebne, og knytter dette til samme persongalleri gjennom flere bøker. I min verden har han lykkes godt både med "De usynlige" og "Hvitt hav". Han skriver godt, og jeg er også begeistret for metaforbruken hans. Dramaet rundt Ingrid da hun skulle føde var det eneste som skurret for meg. Hva ville forfatteren med dette? Jeg hadde også litt problemer med å skjønne sammenhengen da Ingrid plutselig befant seg på asyl, men så falt denne brikken pent på plass i handlingen. Partiet i boka som handler om at øya fylles med mennesker, noen "nye" og noen "gamle", kunne etter mitt skjønn ha vært utbrodert enda mer. Jeg ville så gjerne få vite mer! Her lukter det for øvrig enda en oppfølger lang vei! 

Min konklusjon er at "Hvitt hav" er en verdig oppfølger av "De usynlige"! Jeg anbefaler den derfor uten videre varmt! Og så håper jeg at vi i oppfølgeren/oppfølgerne får vite mer om hva som egentlig skjedde under krigen, og at forfatteren også skriver om den dramatiske avfolkningen av øysamfunnet noen ti-år etter andre verdenskrig!

Utgitt: 2015
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 235
ISBN: 978-82-02-49287-8
Boka har jeg kjøpt selv


Roy Jacobsen (Foto: Frode Hansen, VG)
Andre omtaler av boka:
- VG v/Guri Hjeltnes - 4. september 2015 - Vakkert og brutalt - Han er kystfolkets mester, Roy Jacobsen, en virtous poetisk skildrer av en kystkultur med fiske, båtmannskap og praktisk virke - terningkast seks
- Dagsavisen v/Turid Larsen - 4. september 2015 - Jacobsen i storform - "Hvitt hav" er blitt en storslått fortelling, raffinert og besk, med lang ettersmak.
- NRK v/Marta Norheim - 8. september 2015 - Over toppen - Få kan som Roy Jacobsen mane fram slitets kvinner og menn langs nordlandskysten. Denne gongen bikkar det over og blir for mykje av det gode. Kva har skjedd?
- Dagens Næringsliv v/Bjørn Gabrielsen - 3. september 2015 - Tilbake til Barrøy - Jacobsen vender tilbake til den nordnorske kysten og miljøet fra "De usynlige". "Hvitt hav" er lakonisk, dyptloddende norsk litteratur av en type man skulle tro ingen lagde lenger.
- Vårt Land v/Astrid Fosvold - 28. september 2015 - Ingen himmel over Barrøy - Roy Jacobsens nyeste roman har et rikt persongalleri full av hverdagshelter, men enkelte blir framstilt som supermennesker.
- Kleppanrova - 10. oktober 2015 
- Tine sin blogg - 15. oktober 2015 
- Artemisias Verden - 11. oktober 2015
- Tor Hammerøs blogg - 29. september 2015 - En sjelden opplevelse 
- Reading Randi - 21. november 2015 

Populære innlegg