Ebba D. Drolshagen: "Den vennlige fienden - Wehrmacht-soldater i det okkuperte Norge"

Når vår historie- forståelse må skrives om

Ebba D. Drolshagen (f. 1948) er tysk oversetter og forfatter. Hun ble født i Büdingen i Hessen, Tyskland, men tilbrakte sine første leveår i Ålesund. Hun har norsk mor og tysk far. Bl.a. har hun oversatt Edvard Hoems bøker til tysk, kan jeg lese på Wikipedia. Forfatteren bor i dag dels i Frankfurt og dels i Oslo, ut fra det jeg har forstått.

Drolshagen debuterte som forfatter i 1987, og hun har særlig befattet seg med andre verdenskrig som tema i sine bøker. Det er kun "De gikk ikke fri. Kvinnene som elsket okkupasjonsmaktens soldater" som tidligere er utgitt på norsk (2009). "Den vennlige fienden" kom ut i Tyskland i 2009, og den norske utgaven som kom ut i 2012, er en bearbeidelse av originalen. 

"Mellom 1940 og 1945 bodde inntil 350 000 Wehrmacht-soldater i Norge i tillegg til de den gang knapt tre millioner nordmennene. Likevel er det forbausende sjelden at det i de utallige bøkene som er utgitt i Norge om krigsårene så mye som nevnes at nordmenn og tyskere var tvunget til å organisere en hverdag med hverandre, fremfor alt på landet. Enda mindre fortelles om hvordan dette gikk til. 

Grunnen til dette er lett å forstå: Etter den tyske kapitulasjonen ville ingen - verken i Norge eller i noe annet av de tyskokkuperte landene - huske annet enn svart og hvitt, og det betød: samarbeid og motstand. 

Men i krigsårene hadde de aller fleste levd mellom disse ytterlighetene. For dem hadde den største utfordringen bestått i å tilpasse seg okkupasjonsmakten så mye at de ikke brakte seg selv og familien i fare - men ikke så mye at de forrådte fedrelandet. 

Nettopp denne hverdagsgråsonen mellom samarbeid og motstand har alltid interessert meg spesielt: Hvordan oppstår en ny normalitet i en slik ekstrem situasjon? Hvordan forandres bildet som okkupant og okkupert har til hverandre, når de må leve side om side i månedsvis, ofte årevis?" (side 7)

Drolshagen sammenligner Norge og Frankrikes forhold til tyskerne før krigsutbruddet. Mens franksmennene gjennom mange kriger med nabolandet anså tyskerne som barbarer, hadde nordmenn flest et helt annet forhold til Tyskland. Tvert i mot anså nordmenn dette landet som kulturens høyborg - i likhet med England. Det var fra disse landene de fleste nye impulser kom. Frankrike var forberedt på tysk invasjon, mens Norge ble fullstendig tatt på senga. Millioner av franskmennene flyktet før invasjonen (dette skriver bl.a. Irène Némirovsky om i romanen "Storm i juni"), mens nordmenn - litt satt på spissen - ble stående nokså tafatt med hendene i lomma og se på, mens en noe stusslig mengde med tyske soldater marsjerte nedover Karl Johan. Dette sier mye om de kulturelle forskjellene landene imellom. 

Forfatteren har intervjuet både norske og tyske tidsvitner gjennom en årrekke (de fleste er døde i dag), og har sammenlignet deres historier med hverandre. Når hun skreller vekk ulikheter i måten vi tolker f.eks. avvisning og vennlighet på, sitter hun igjen med en kjerne av den samme historien, som likevel er vidt forskjellig. De tyske soldatene er opptatt av at de selv var så vennlige. Den norske sivilbefolkningen var høflige, fordi de visste at det lille minste feiltrinn kunne få fatale konsekvenser. Det som for dem var å vise en kald skulder, ble av tyskerne oppfattet som vennligsinnethet. Det er ikke for ingenting at det i denne konteksten snakkes om en "fløyelskledd jernneve". På overflaten fredelig og rolig - rett under overflaten ingen tvil om hvem som var seierherrer og herrefolk, og hvem som hadde å underordne seg. Drolshagen er like fullt opptatt av å få frem at det bak okkupasjonsuniformen fantes en mann, et menneske. Et menneske som ofte var en plaget vernepliktig uten særlig makt eller valg. Som lengtet hjem til familien sin, kjæresten eller rett og slett livet sitt. 

Norge var ikke det verste landet å komme til, siden det nesten ikke fant sted kamphandlinger her - med unntak av kampene rundt Narvik, som varte en måneds tid før engelskmennene uventet trakk seg tilbake og overlot soldatene og Norge til sin egen skjebne. Og det i et øyeblikk der tyskerne nesten var overvunnet ... I alle fall - fraværet av krigshandlinger og kamper gjorde at mange tyske soldaters historier høres ut som den reneste speiderleir-fortelling. Ikke til å undres over at mange betegnet denne tiden som den beste i deres liv. 

I de fem årene okkupasjonen varte, var nordmenn og tyskere nødt til å forholde seg til hverandre. Spesielt på småsteder ble soldatene mer menneskeliggjort og mindre fiender, og dette gjorde at det ikke var så lett å se hvem som var fiende og hvem som var venn - like så vanskelig blant nordmennene som blant tyskerne, faktisk. Kollaboratører fantes overalt - også innad i en og samme familie - og man kunne ikke stole på noen. Dersom man hadde fornærmet en nabo noen år tidligere, kunne dette få store konsekvenser under krigen dersom man da plutselig befant seg på hver sin side av konflikten. Det pussige er at franskmennenes forhold til de tyske okkupantene ikke var særlig forskjellig fra nordmenns - tross forhistorien med tro på at tyskerne var barbarer. 

"Det er faktisk vanskelig bare å huske det man selv har opplevd, og holde fast ved sine egne minner når man senere hører om de store hendelsene som fant sted denne dagen og hva disse kom til å bety. De fleste tidsvitner anstrenger seg for å varte opp med minner som tilsvarer det historiske øyeblikket og tilhørerens forventninger. Dette skjer ikke nødvendigvis bevisst, det ville være helt feil å si at de lyver. De vet bare intuitivt hvilke svar som duger og hvilke som ikke gjør det." (side 47)

Særlig i Frankrike opplevde de beseirede forundret at okkupantene ikke var de barbarene de hadde forventet seg. Flertallet var faktisk ikke bare helt normale, men også hyggelige og behagelige mennesker. Seierherrene på sin side hadde vanskelig for å forstå at så mange sivilister fortsatte å være tilbakeholdne, og at bare noen få var vennlige mot dem. De mente at det var tydelig at ikke alle forsto at de hadde gode hensikter og ønsket å redde dem fra engelskmennene. At de som seierherrer ikke ble elsket, forundret dem ... (side 87)

Arbeidskraft var en stor mangelvare under krigen, og fordi mange soldater kom fra bondelandet selv, hjalp de ofte til med innhøsting og den slags. Under slike forhold var det umulig ikke å komme nær hverandre, å unngå at det kunne oppstå relasjoner og vennskap. Andre ganger var det tyskerne som trengte hjelp til å bygge brakker, bruer, veier o.l., og dette ga de norske byggefirmaene nok å gjøre - i tillegg til at enkelte rett og slett tjente seg rike på tyskerne. Dette ble akseptert - i motsetning til kvinnenes befatning med fienden. 

"Kjærlighetsforhold mellom fiender støtte ikke bare mot krigspåbudet om en kald skulder. Det var også anstøtelig fordi det for det meste dreide seg om forhold mellom ugifte, og dermed en krenkelse mot alle kristenmoralske påbud. Det passet ikke at en ugift kvinne moret seg sammen med menn, slett ikke for en gift kvinne heller, hvis ikke hennes mann var til stede. Dermed oppsto snart klisjeen om den lettferdige, grådige og korrupte "tyskertøsen", som holdt hånden åpen (og fikk den fylt), men andre sivilister, de sanne patriotene, ikke fikk noe. Denne fremstillingen er så feil at man kan si at den er fordreid i ondsinnet hensikt. Faktisk profitterte barn, menn og kvinner på soldatenes (tidvise) overflod minst like mye som de baktalte kvinnene, antakelig en god del mer." (side 107)

De norske guttene og unge mennene på denne tiden var stort sett nokså bondske, lutrygget og kledd i ukledelige posebukser og gjerne for korte gensere som de for lengst hadde vokst ut av. Norge var et fattig land og det var ikke flust verken med klær eller mat. Så kom de tyske soldatene, kledd i flotte uniformer. "Stoff og snitt forhindret en altfor bøyd holdning og beskytter bæreren mot hans egen dårlige smak. For når alt kom til alt, var det store flertall av de staute tyske soldatene like store heimfødinger som sine norske jevnaldrende." (side 43) Og så kan man selvsagt legge til at mange av de tyske soldatene var akkurat like staute og full av gode verdier som de norske mennene på deres egen alder. Svært få innehadde noen form for reell makt, men var å anse som vanlige vernepliktige som helst ville hjem. Den gangen som nå skilte man mellom vanlige menige og befalet, som sto nærmere det øvre makthierarkiet i nazi-Tyskland. 

Men selv om noen (les: norske menn) tjente seg søkkrike på handel med tyskerne, var det kvinnene som fikk svi etter krigen. Mennene hadde jo ikke noe valg (...), mens kvinnene i aller høyeste grad var unnværlige. De måtte ikke ... Alle husker vel Hanna Kvanmos bok "Dommen", hvor hun ble straffet for å ha jobbet som sykepleier i Røde Kors. Heller ikke hun slapp unna fordømmelsen (ja, måtte hun ikke i tillegg sone fengselsstraff?). Mens mennene som tjente penger på tyskerne og la grunnlaget for senere rikdom for seg og sine familier, slapp fri. "Noen måtte jo holde Norge i gang" -  selv om det var krig. Kvinnene som forelsket seg i fienden var verre enn verst. Mange ble skamklipt i frihetsrusen, mens innsatte fanger på Grini som ikke var der pga. motstandskamp men fordi de hadde stjålet fra tyskerne, regelrette tyver (men som dermed "motarbeidet fienden"), ble feiret på lik linje med motstandskjemperne ... Kvinnelige motstandkjempere fikk for øvrig heller ingen del av æren som burde ha tilfalt dem. 

"En beskyldning om upatriotisk oppførsel var en sosial dødsdom som man heller ikke ble kvitt etter krigen. Da fantes det nemlig ingen lenger som hadde vært venn med en tysker. De som i private memoarer eller i samtale med meg eller andre innrømmet å ha kjent en eller flere soldater, begynte uten unntak fortellingen med å bedyre at de ikke hadde oppsøkt denne kontakten. De hadde ikke kommet unna, den hadde vært uunngåelig: De hadde jobbet sammen, tyskeren hadde vært innlosjert i huset, han hadde kommet for å kjøpe melk (og revepelser). Kjernen i alle historiene er at man hadde avvist representanten for okkupasjonsmakten på det mest bestemte, men likevel ikke hadde kunnet motstå mennesket i uniformen fordi han - vel, fordi han var et menneske. De som var barn den gangen, brukte gjennomgående alder og uskyld som argument." (side 122-123)

Drolshagen er også innom temaet de norske jødene og behandlingen av disse, hvor det særlig er den nesten totale mangelen på interesse for deres skjebne som gjør størst inntrykk. Hun stiller også spørsmål ved hva folk egentlig visste - særlig de tyske soldatene. 

"Ikke noe europeisk land som var okkupert av tyskerne under annen verdenskrig, gikk før på åtti- eller nittitallet for alvor i gang med å utforske sin egen medvirkning ved utplyndringen og forvisningen av og drapene av sitt eget lands jøder." (side 147)

Kvinnene som hadde hatt tyske kjærester ble lenge ansett som kollaboratører og landsforrædere. Barna deres ble stigmatisert. Akkurat dette hører til Norges mørkeste og mest skamfulle historie. At disse barna ble plaget på grunn av sitt opphav - det var noe man aksepterte. Slik var det bare ... 

Noen av de tidligere tyske soldatene ønsket å reise tilbake til Norge for å se igjen stedet de hadde bodd på i en årrekke, men også for å møte dem de hadde oppfattet som venner under krigen. Stor var overraskelsen over at de ble møtt med kalde skuldre. De fleste nordmenn visste så altfor godt hvordan det gikk med dem som ble fordømt som forrædere etter krigen, og ønsket ikke å utsette seg for ringeakt ved å åpne dørene for tyskere på nytt. Denne holdningen satt i - tiår etter tiår. Selv den dag i dag er ikke dette helt over, noe jeg ikke minst har merket selv når jeg har fortalt om en tysk venn, som tidligere var i Norge som soldat. Dersom han fremdeles hadde levd, ville han ha vært over 90 år. Han elsket Norge og nordmenn, og kom tilbake til Norge - om og om igjen - så lenge helsen holdt. Når jeg har fortalt om ham, har det blitt stille rundt meg, særlig blant eldre mennesker som selv opplevde krigen. 
          
Mitt ønske er at flere burde få øynene opp for Ebba D. Drolshagens bok "Den vennlige fienden"! Drolshagen tar opp en del tabuer - som at det i det hele tatt var mulig med vennskap mellom okkupant og okkupert - og som det er på høy tid å bringe frem i lyset. Kanskje er det nettopp i vår tid at denne delen av vår nære historie skal komme frem, slik den virkelig var? Alle bokutgivelsene nå for tiden tyder på det! 

Styrken ved Drolshagens fremstilling er at hun ikke lar noe ligge, men snur og vender på alt hun kommer over, og stiller det ene retoriske spørsmålet etter det andre. Hun er ydmyk i forhold til alt hun ikke vet, og overlater til leseren å trekke en hel del av konklusjonene. Vi har vel alle hørt noen historier fra tidsvitner i egne familier, lest litt her og der, sett noen filmer, lært om krigen på skolen - og stadig, stadig tvinges vi til å revurdere tidligere vedtatte "sannheter". Og vi må erkjenne at krigsoppgjøret var forferdelig urettferdig og lite egnet til å ivareta rettssikkerheten til individet, at kvinnene ble urimelig hardt straffet i forhold til mennene (forelskelse versus egen økonomisk berikelse - hva var egentlig verst?), at vi ikke kan skryte på oss at vi tok vare på de få jødene som bodde her da tyskerne kom, at definisjonsmakten på hvem som ytte motstand og hvem som var landsforrædere ikke satt der den burde (dvs. den satt faktisk ikke i rettsapparatet, men i massehysteriet og hevngjerrigheten hos folket flest, og dermed ble det tilfeldig hvem som ble dømt og hvem som ikke ble det) ... osv. I denne konteksten er Drolshagens bok svært viktig! Og selv sitter jeg og lurer på om tabuet fremdeles er så stort at boka ikke ble ofret særlig oppmerksomhet da den kom ut ... Jeg har i alle fall ikke klart å finne en eneste anmeldelse av den på nettet.

Jeg anbefaler denne boka på det aller sterkeste!

Utgitt: 2009
Originaltittel: Der freundliche Feind. Wehrmachtssoldaten im besetzten Europa
Norsk bearbeidet utgivelse: 2012
Forlag: Spartacus
Oversatt: Oliver Møystad
Utgitt med støtte fra Institusjonen Fritt Ord
Antall sider: 239 (inkl. et rikholdig noteverk og kildehenvisninger)
ISBN: 978-82-430-0616-4
Boka har jeg kjøpt selv

Ebba D. Drolshagen (Bildet er lånt fra forlaget)

Lotta Elstad: "Et eget rom"

Årets morsomste roman!

Lotta Elstad (f. 1982) er historiker, forfatter og journalist. "Et eget rom" er hennes fjerde bok og andre roman. Aller mest kjent er hun nok for sakprosaboka "En såkalt drittjobb", der hun skriver om da hun tok seg jobb (som stuepike?) ved et Thon-hotell, en såkalt drittjobb. Den boka har jeg av en hel del grunner anskaffet (blant annet fordi jeg selv har jobbet som stuepike uten arbeidskontrakt i hin hårde dager), og ser frem til å lese! Men først altså ... "Et eget rom"! 

Hovedpersonen i romanen er Anna Louisa Germaine Millisdotter. Hun bor i en herskapelig leilighet i Skovveien på Frogner, Oslos beste vestkant. Der lever hun sammen med Harold i et noe underlig bofellesskap. En gang arvet nemlig Anna Louisa sin del av leiligheten av sin far, motvillig etter å ha tilhørt den politiske ytterste venstresiden i hele sitt liv. Inntil hennes verdisyn endret seg, og hun senere - en god stund senere - i forbindelse med naboens dødsfall ble overrasket over sin egen materielle grådighet ... (Hvor kom den egentlig fra?) Hun ønsket seg nemlig resten av etasjen - ja, rett og slett å kunne slå sammen to leiligheter til en gigantisk enhet på 250 kvadratmeter. 

Styret sa imidlertid nei til at Anna Louise kunne kjøpe naboens leilighet, og den eneste gjenværende muligheten hun hadde var å la Harold, vennen hennes, opptre som stråmann og kjøpe leiligheten for hennes penger. Ja, pengene i seg selv - også det en arv etter faren - var et stort problem, fordi de på dette tidspunktet befant seg utenlands og mest sannsynlig var "skitne". Okke som - Anna Louisa fikk det som hun ville til slutt - og Harold ble med på kjøpet. Samlivet deres består i å møtes på midten til måltidene, mens de ellers lever hver sine liv i hver sine fløyer av den gigantiske leiligheten. Med en haug av egne rom å boltre seg på ... 

Anna Louisa, tidligere professor og nå pensjonist, bråvåkner altså den 7. desember 2013. Og for å sitere fra bokas baksidetekst:

"En kronikk i landets nest største avis minner henne om at offentligheten er full av nek. Og at verden trenger henne - tross alt."

Kronikken er skrevet av ingen ringere enn Katarina Ulv, en tidligere student og elev av Anna Louisa, som hun i sin tid kom på kant med. Nå er Ulv, erkefienden, selv professor. Skal Anna Louise svare på innlegget? Ja! Det føler hun for! Men hun nekter å forholde seg til nymotens digitale kommunikasjon, og boka skal på mange måter handle om Anna Louisas jakt på en postkasse hvor hun kan poste sitt innlegg - i et ekte brevs form! Resten av boka består av en herlig rekke av refleksjoner over det livet hun har levd, hva som har preget og fremdeles preger henne, stort og smått av skjellsettende hendelser i det offentlige Norge og tidvis også resten av verden - alt hylende morsomt fortalt, inntil den siste delen av boka bringer mer alvor på banen. 

Hva har de egentlig felles, Anna Louisa og Harold? Vissheten om at det er noen tilstede når en av dem setter et kyllingbein i halsen? Lidenskap er det i alle fall ikke. To nerder av det eksentriske slaget; hun i dag professor emeritus, han en forhenværende kirurg, eller håndverker som han ynder å kalle seg. Begge gjør i begynnelsen av sitt pussige samliv store anstrengelser for å komme over på den annens banehalvdel. Som at de begge leser "På sporet av den tapte tid" - på originalspråket, må vite ... Deler de noe mer enn en sammenslått leilighet, når alt kommer til alt? I tillegg til samme sosiale bakgrunn? Selv har Anna Louisa lest et sted at par som abonnerer på samme tidsskrifter har større sannsynlighet for å holde sammen. Men hva med dem? De abonnerer på alt som det er mulig å abonnere på, uten at hun i grunnen har registrert at samlivslykken har blomstret mer av den grunn. 

Hun og Harold abonnerte på alt. Derfor hadde hun en gang gått grundigere til verks, og sjekket kompatibiliteten deres ved å ta en the big five personality-test. For effektivitetens skyld hadde hun fylt ut hans svar for ham, og hun fant ut at der han skåret høyt på "kontroll", rangerte hun høyt på skalaen for "kaostoleranse". Han skåret middels på "temperament", hun høyt på "ro", han høyt på "utadvendt" og hun lavt på "varme" (hun husket ikke den siste kategorien), og hun reagerte på at de norske hobbypsykologene hadde oversatt det engelske agreeability med "varme", som om medgjørlighet og medfølelse hadde noe med hverandre å gjøre. Medgjørlighet var ikke en bærende egenskap, mente hun. Faktisk var den en upålitelig en; et menneskets ansvar er å være fritt. 

Harolds frykt for Anna Louisas potensielt manglende "varme" var imidlertid det eneste som hadde gitt ham kalde føtter. (side 41)

Ja, kanskje i tillegg til at Harold var redd for om Anna Louisa i det hele tatt var snill ... Mens hun minnes mormorens ord om at "Husk. Det er bare plass til ett geni i en familie.", og bestemmer seg for at hun ikke skal vike plass for noen - ikke for noen!

Boka er full av vittige refleksjoner som fikk meg til å hyle ut i latter et utall ganger. Det er noe med den intelligente satiren, som gjelder absolutt alt Anna Louisa er i befatning med. Som når hun tenker på sin far, som var rik på gods og gull, som han ønsket at hans raddis-datter skulle arve etter ham. Mens hun mest av alt foraktet alt han sto for - inntil det snudde. Som han så prosaisk pleide å si:

"Man blir ikke rik av å jobbe. Man blir rik av at andre jobber for en." 

Lærdommen bidro til hennes marxistiske gjennomfart, og senere til hennes latskap, men i begynnelsen vekket den en fascinasjon for faren. Han som hadde byttet navn til Millis i et eksentrisk øyeblikk (navnebyttet hadde selvsagt noe med nazismen å gjøre, men denne historien har ikke plass til flere tråder), og Anna Louise hadde dermed fått dette besynderlige etternavnet. Hun slapp imidlertid å ha Jambe til fornavn, som hennes venninne, poetdatteren nedi gata. Mens Jambes far skrev med aktive linjeskift, snakket Anna Louisas om å plassere verdier og la penger "jobbe". Han brukte ord som akkumulering og generering - nok til å kunne hyre revisorer som fant smutthull i systemer, og systemer ville alltids jobbe mot en, men det var bare en del av leken. Dessuten hadde han med penger sørget for at hun unnslapp småborgerlige strebere, og fikk tilhøre sjiktet der man transcenderte skikk og bruk og var stolt av det. (side 66)

Som tidligere nevnt - i slutten av boka kommer det et nytt alvor over teksten, og plutselig ser vi Anna Louisa som den hun er: en eldre kvinne som går motstrøms og ikke har fulgt helt med i tiden. Livet hennes begynte som raddis og endte som fin Frogner-frue, men uansett bakgrunn slipper man ikke unna at livet er hardt for de fleste, særlig når helsen begynner å gjøre seg mer og mer gjeldende. 

Mer har jeg ikke tenkt å si om handlingen i boka, som kan tolkes i mange retninger fordi den er full av doble budskap, fortettet med morsomheter og spark både i den ene og den andre retningen. Dermed blir dette ikke bare en roman om to pussige typer som tilfeldighetene har ført sammen, men noe mer og større: en samfunnssatire. På grunn av mangetydigheten i romanen og det fortettede budskapet, er dette en bok man med fordel kan lese flere ganger, og stadig oppdage nye sider som man atter kan le av og/eller fundere videre over. 

Verken Anna Louisa eller Harold er særlig troverdige som typer, men som litterært grep er begge som romanens persongalleri godt egnet til å skape de mest fantastiske situasjoner! Om ikke samlivet deres blir noe plott, så bidrar det i alle fall til å skape spenninger i teksten. I det virkelige liv ville nok en type som Anna Louisa forblitt singel og ensom, fordi hun med sitt vidd og sin skarpe og ondskapsfulle tunge ikke ville ha tiltrukket seg noen, men snarere skremt alle vekk. Uten Harold ville imidlertid ikke "Et eget rom" blitt så til de grader morsom som den har blitt. Tittelen har en klar parallell til Virginia Woolfs essay med samme navn, og nevnes da også innledningsvis. Sånn rent bortsett fra at Anna Louisa har flust med egne rom, der hun for det meste lever alene i sin egen fløy av den herskapelige Frogner-leiligheten i Skovveien, stopper i grunnen all likhet med Woolfs idéer der. For ikke dikter hun, ikke har hun barn og ikke er hun økonomisk avhengig av noen. Hun sliter heller ikke med å skape seg plass for sine egne greier. 

Min påstand er at "Et eget rom" er årets morsomste roman! Og bare for å ha nevnt det: Boka er anmeldt i siste nummer av Morgenbladet - av ingen ringere enn Bernhard Ellefsen, og han likte den! Utover dette har jeg forunderlig nok ikke funnet noen flere anmeldelser på nett - verken blant de profesjonelle anmelderne eller blant bloggerne. 

Min anbefaling er: gå ikke glipp av denne fantastisk morsomme romanen! 

Utgitt: 2014 
Forlag: Flamme Forlag
Antall sider: 201 
ISBN: 978-82-8288-060-2
Forfatterens blogg
Jeg har mottatt et anmeldereksemplar fra forlaget

Lotta Elstad (Foto: Lånt fra Bok365)

Andre omtaler av boka:
- Morgenbladet v/Bernhard Ellefsen - 18. desember 2014 - Frihet på Frogner - "Lotta Elstad har skrevet en intellektuell underholdningsroman av solid merke." (Dessverre ligger anmeldelsen bak en betalingsmur)
- Bloggeren Lena fra Les mye - 31. desember 2014 - Et eget rom er noe så genialt som "et moderne kammerspill", en feministisk samfunnssatire om "penger, pupper og professorater". Den erfarne leser vil kjenne igjen tilknytningen til Virginia Woolfs essay med samme navn, og se at Anna Louisa også sliter med å finne sitt rom, sin plass i det hele. Med sin siste kronikk krever hun igjen å få ordet og eie rommet i offentligheten. Boken er intelligent og har følgelig flere rom i rommet, historier i historien. Intet ser ut til å ha blitt overlatt til tilfeldighetene, og selv kulissene spiller sin rolle glitrende.

Odd Klippenvåg: "Ada"

En skjønn roman om kjærlighet

Ved et slumpetreff oppdaget jeg forfatteren Odd Klippenvåg (f. 1951) for et års tid siden. Da kom jeg nemlig over romanen "Et personlig anliggende", en bok som virkelig var en flott leseopplevelse! Rett og slett en annerledes norsk roman - en slik man ikke snubler over for ofte. Og stor var min forundring over at dette er en forfatter med en formidabel produksjon av romaner og noveller, og så hadde jeg virkelig aldri hørt om ham ... " (For fullstendig bibliografi - se Wikipedia.)

"Ada" er Klippenvågs 20. bok, og da jeg hørte om den sist lørdag, var jeg ikke sen om å skaffe meg boka. Jeg hadde lest den ut før kvelden var omme. Klippenvåg vant for øvrig Riksmålsforbundets litteraturpris 2014 for nettopp denne romanen. Det sier ikke lite!

På forlagets nettsider kan man lese følgende om forfatteren:

"Odd Klippenvåg er usynlig dekorert med tittelen forfatternes forfatter - det vil si en av de edle, som litt for få vet noe om. Romanen i år, Ada, er en vidunderlig vakker bok som setter seg solid plass i den som leser. Klippenvåg skriver korte romaner. De er som kammermusikk."

Paul er pensjonist og er gift med Bodil, som er 15 år yngre enn ham. Noen felles barn fikk de aldri, men Paul har like fullt - eller kanskje nettopp derfor - vært som en far for datteren Harriet som Bodil hadde fra før av. De har hatt et godt ekteskap, selv om forholdet nok stort sett har holdt seg på det jevne. Han introvert og mest bekvem i bøkenes verden - hun livlig og utadvendt og med "ansvar" for parets sosiale liv. Kanskje er det dette - den lille ubalansen i forholdet - som gjør at trangen til å kjenne på det som skjedde på midten av 1950-tallet, presser slik på ... Den gangen Paul var 20 år og kom til et lite kystsamfunn i Nord-Norge som lærer. En spesiell hendelse har satt sine spor i ham - kjærlighetsforholdet han innledet til den nesten dobbelt så gamle Ada, som hadde et stort skjemmende fødselsmerke i ansiktet og et hareskår som ikke var særlig pent operert. Kvinnen han elsket, men ikke kunne tillate seg å få fordi de to ikke stemte med bildet de fleste hadde (og fremdeles har?) på kjærligheten og et normalt parforhold. 

"Skrivingen har vært en stor sjelelig påkjenning. For hvor mye husker man egentlig etter så mange år? Det meste husker man episodisk, har jeg kommet til, ikke de lange linjer. Man husker lyder og lukter, og synsinntrykk naturligvis. En og annen replikk. Derfor må mye på disse sidene nødvendigvis være diktning. Men oppriktig og sann diktining, vil jeg hevde. I et forsøk på å forstå ... "

"Ada" handler om forstillelse og skam, hemmelighold på grunn av stor aldersforskjell, og forholdene på et lite sted. Alt i en tid da Norge var et fattig land. I en tid hvor det relasjonelle betydde mer enn det materielle. I en tid hvor livet handlet om ikke å gjøre seg bemerket, men helst gli sømløst inn i omgivelsene uten å sette spor etter seg. I en tid hvor det handlet om å passe inn og ikke stikke seg ut. Alt i en tid hvor hemmeligheter mellom mennesker likevel oppsto, men hvor de ikke ble snakket om. Så vender Paul og kona tilbake til Nord-Norge, og til bygda som en gang var uten veiforbindelse og som kun hadde forbindelse med omverdenen via havet. Ingenting av det Paul husker er der lenger. Spor fra fortiden blir likevel påtrengende synlig ...

Paul er bokas jeg-person, og måten han minnes det som en gang preget ham så sterkt som ung mann, er både vart og rørende fortalt, uten noen gang å bli sentimentalt. Det forventes at han skal innlede et forhold med den unge, vakre og vitale Mette, men det er Ada han faller for - til tross for at hun har et ansikt som ikke akkurat kan sies å svare verken til datidens eller ettertidens skjønnhetsideal. Så er likevel ikke dette det som blir avgjørende for den unge Paul. Forholdet blomstrer i et bitte lite samfunn der alle vet det meste om alle, og hvor det eneste de i grunnen kan skjule seg bak er mørketiden, det absolutte mørke i vinterhalvåret. Men etter hvert som forholdet utvikler seg og våren og sommeren nærmer seg, opphører mørket og erstattes av et allestedsnærværende og avslørende lys ... Og er det noe forholdet ikke tåler, så er det avsløring. I periferien er Finn, som vi aner er homofil, men som ikke kan leve ut sin legning i de trange forholdene i bygda, og som derfor er beredt til å forlate hjemstedet, reise ut.

Klippenvåg er god på å tegne troverdige mennesker og tilhørende miljøer. Hans nordnorske bakgrunn gjør at han har førstehånds kjennskap til hvordan forholdene i en nordnorsk bygd var den gangen Norge var et fattig land med dårlig infrastruktur, umalte hus, bygder uten veiforbindelse og den lett schizofrene smålige rausheten som i grunnen preger et hvert bygdesamfunn, den gangen som nå. De litterære kvalitetene i boka løfter det som ellers kunne ha blitt enda en kjærlighetsroman av det mer ordinære slaget, til noe atskillig mer og annet. Er det noe denne boka ikke er, så er det ordinær. Tvert i mot finner jeg poesi mellom linjene etter hvert som kjærlighetsforholdet utvikler seg mellom de to, Paul og Ada, hvor en aldrende mann memorerer over sitt livs kjærlighetsforhold, det aller, aller første ...

Jeg anbefaler boka på det varmeste! Og så lover jeg mine lesere at jeg skal komme tilbake med flere Klippenvåg-omtaler!

Utgitt: 2014 
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 153 
ISBN: 978-82-02-45169-1
Boka har jeg kjøpt selv

Odd Klippenvåg (Foto: lånt av forlaget)

Andre omtaler av boka og intervjuer med forfatteren:
- Lofotposten v/Finn Stenstad - 20. september 2014 - Enkelt, vakkert, usentimentalt -
"Det lille tettstedet huser noen hunder sjeler der alle kjenner alle, og alle vet omtrent om alt som foregår. Paul skal bo på to rom over klasserommene. Der steller han for seg selv. Han blir halvkjent med sin eldre kollega og hans kone. Skolens pedell er Ada som har datteren Kirsti, en av Pauls kvikkeste elever. Ada vasker klasserom og rengjør også Pauls husvære en gang i uka. Hun er dyktig, men preges av et stort, rødrosa fødselsmerke i halve ansiktet og et synlig arr etter en hareskårsoperasjon.
Paul drages mot henne, på tross av det vansirede ansiktet. Og det utvikler seg til nærhet mellom Paul og den eldre Ada som ender i et heftig, men hemmeligholdt kjærlighetsforhold. Slik må det være fordi sladder og rykter verserer i det trange miljøet. Det erfarer Paul når han dessuten forbarmer seg over den lett fordrukne og jevnaldrende Finn, som, røpes det, har homofile tendenser."
- Nordlys v/Tove Myhre - 25. september 2014 - Å skrive seg under overflata - – Jeg hadde tenkt å skrive om et forhold hvor den ene var stygg, rett og slett, men fant ikke helt historien før nå. Da var det interessant med nysgjerrige, unge Paul uten særlig livserfaring som møter Ada, et voksent menneske med en voldsom vond livserfaring Og blir fascinert. I vår tid er vi veldig opptatt av overflate. Vi legger ut selfies på Facebook, det er plastisk kirurgi, ting som gjør at vi ikke ser hva som er under overflata. Det har jeg følt har vært viktig å skrive om.
- Sonitus v/Kristine Kleppo i Cappelen Damm - 20. desember 2014 - Hvordan åpne et menneske - Intervju med Odd Klippenvåg - I høst kom romanen «Ada». Tidligere i år ble han tildelt Riksmålsprisen for den. Lederen for juryen Olav Egil Aune begrunner det slik:
– Odd Klippenvåg er usynlig dekorert med tittelen forfatternes forfatter – det vil si en av de edle, som litt for få vet noe om. Romanen i år, Ada, er en vidunderlig vakker bok som setter seg solid plass i den som leser. Klippenvåg skriver korte romaner. De er som kammermusikk.
Likevel har ikke «Ada» blitt anmeldt i en eneste rikavis. Det kan virke som om dette var en av de bøkene kritikerne glemte å lese i år, og da kan det jo være så god den bare vil. Journalistene har ikke oppdaget den, og problemet sprer seg til leserne, som ikke blir oppmerksomme.
- Forlagsliv v/Anne Østgaard - 15. november 2014 - Odd Kippenvåg tildelt Riksmålsforbundets litteraturpris 2014 - I Ada er handlingen lagt til 50-tallet. Unge Paul drar til et øysamfunn nordpå for å arbeide som lærer. Ada, som har et skjemmende fødselsmerke hun prøver å skjule, vasker på skolen og er mor til ett av barna. Hun er eldre enn Paul, likevel innleder de et forhold. Dette er en bevegende roman: en klassisk kjærlighetshistorie om et umake par, om skjebne og natur, om dybde og overflate, fortvilelse og skam, det skjønne og uskjønne i forening.

Patrick Modiano: "Gater i mørke"

Årets Nobelprisvinner endelig tilgjengelig på norsk!

Patrick Modiano (f. 1945) fikk som kjent Nobelprisen i litteratur tidligere i høst. Tre av bøkene hans har tidligere vært utgitt på norsk ("Gater i mørke", på norsk første gang i 1979 - "Ungdomstid", på norsk første gang i 1982 - "Søndager i august", på norsk første gang i 1988), men ikke en eneste en av dem var å oppdrive på norsk da kåringen fant sted. 

Det har vært knyttet stor spenning til gjenutgivelsen av bøkene, men forlaget ønsket først å revidere sine oversettelser. Derfor har det tatt litt tid før bøkene ble tilgjengelige på nytt. Jeg har selvsagt kjøpt alle tre - nydelige, litt mer enn vanlig forseggjorte paperbacks - og har sett veldig frem til omsider å få lest disse. 

Modiano har for øvrig en formidabel produksjon av bøker bak seg, jf. Wikipedia, hvor hele hans bibliografi er listet opp. Med tanke på den debatten som Jan Kjærstad nylig har reist om at de fleste forfatterskap er over etter fem bøker, er det interessant å merke seg at det var spesielt i begynnelsen av Modianos karriere han var en prisbelønt forfatter (i alle fall dersom informasjonen på Wikipedia stemmer). Modiano debuterte som forfatter i 1968 og "Gater i mørke" ("Rue des boutiques obscures" på originalspråket) var hans sjette bok. 

"Jeg er ingenting. Ikke mer enn en uklar silhuett, den kvelden, på en fortauskafé. Jeg satt og ventet på at regnet skulle gi seg, en skur som hadde begynt idet Hutte gikk. 

Noen timer før hadde vi møttes for siste gang i Byråets lokaler. Hutte satt som vanlig bak det massive skrivebordet, men hadde beholdt frakken på, slik at det hersket en umiskjennelig oppbruddsstemning. Jeg satt rett overfor ham, i skinnstolen som var beregnet på klientene. Det skarpe lyset fra opallampen blendet meg. 

- Ja, ja, Guy ... Nå er det slutt ..., sa Hutte og sukket." (side 7)

Bokas jeg-person er Guy Roland. Han har vært ansatt i Huttes privatdetektivbyrå de siste åtte årene. Byrået Hutte startet i 1947 og som hadde hatt atskillige medarbeidere før Guy ... Deres oppgave var å skaffe klientene det Hutte kalte "mondene opplysninger", og dette foregikk blant folk av "det gode selskap". Guy lider av hukommelsestap, og nå har han bestemt seg for at han skal reise til Nice og jakte på sin fortid. Det var Hutte som i sin tid hjalp ham med falske identitetspapirer, og det var også Hutte som ga ham navnet Guy Roland. Guys identitet og fortid forsvant jo med hukommelsestapet. 

Så starter jakten på fortiden med kun én liten ledetråd til å begynne med. Et eneste navn, som skal lede ham til det neste navnet og som igjen skal lede ham videre ... Noen relasjoner tåler at han er åpen om sitt hukommelsestap, andre ikke. Det er heller ikke uten smerte at Guy graver i fortiden sin, ikke minst når han tror at han er på rett spor, bare for å måtte gi slipp på noe som kunne ha tydet på en mer lovende fortid enn hva som tydeligvis har blitt ham til del. Gamle bilder og brev, for ikke å snakke om rene tilfeldigheter, gjør at Guy sakte men sikkert nærmer seg sannheten om seg selv. Den vakre kvinnen Gay Orlow er det flere som kjenner til, og en hel del tyder på at hun og miljøet rundt henne kan bli nøkkelen til Guys fortid. Gay selv tok selvmord mens hun fremdeles var ganske ung. 

"Underlige mennesker. Av dem som går gjennom livet uten å etterlate seg spor. Vi snakket ofte om dem, Hutte og jeg - skapninger som forsvinner som dugg for solen. De dukker plutselig opp, glitrer en stakket stund, og vekk er de. Skjønnhetsdronninger. Gigoloer. Svermere. De fleste av dem var ubestemmelige selv i levende live, lik vanndamp som aldri fortettes." (side 56)

Og da er vi kanskje ved noe av kjernen i romanen; for hva er egentlig et menneske? Når ingen husker eller forbinder noe ved en, heller ikke en selv? Hva er da igjen av et levd liv? Og hjelper det egentlig å finne sin fortid når man i grunnen ikke har satt noen spor etter seg? For Guy er jakten på egen fortid på mange måter det eneste han har å klamre seg til. Uten fortiden er han ... ingenting. Han følger billedlig sett en hel del mørke gater, hvor han må snu og gå tilbake for å finne en ny mørk gate ... Og det han etter hvert finner - ja, hva er egentlig det? Et slags levd liv? 

Jo flere løse brikker Guy klarer å få tak i fra sin fortid, desto enklere skal det etter hvert bli for ham å huske noen bruddstykker.

"Et flyktig bilde fór gjennom meg, som bruddstykkene av en drøm man prøver å gripe tak i idet man våkner, for å rekonstruere hele drømmen. Jeg så meg selv komme gående i et mørkt Paris og dytte opp døren til denne bygningen i rue Cambacérès. Så ble jeg plutselig blendet, og i noen sekunder så jeg ingenting, på grunn av den brå overgangen mellom det hvite lyset i entreen og mørket ute." (side 97)

Man bør ikke forvente mye spenning på det ytre planet når man leser "Gater i mørket". Det meste foregår i Guys hode, der han strever med å finne noe som er hans. Bakenfor eller under det hele - om ikke som en slags undertekst, men kanskje mer som en refleksjon det er naturlig å gjøre seg som leser - ligger det større spørsmål av eksistensiell art: For er ikke de fleste av oss "skapninger som (en dag) forsvinner som dugg for solen"? Som ikke kommer til å etterlate oss mange spor, og som derfor kommer til å forsvinne fra jordens overflate og etter hvert bli glemt? Sånn sett er Guys hukommelsestap et slags bilde på hva de fleste av oss har i vente en dag. At vi bare blir borte, som om vi aldri har vært her ... som et ingenting i det store og det hele ... Slik som slutten antyder: "Hun har allerede rundet hjørnet, og våre liv, forsvinner de ikke i tussmørket, like raskt som denne barnesorgen?" (side 197)

"Gater i mørke" er meget godt skrevet, uten at jeg vil påstå at jeg kunne ha gjettet at Patrick Modiano ville ha fått Nobelprisen i litteratur dersom jeg hadde lest nettopp denne boka før pristildelingen. Men kanskje har jeg enda til gode å lese hans aller beste bøker?

For øvrig vil jeg fremheve at boka er lett tilgjengelig. Men selv om den er lettlest, krever den likevel årvåkenhet fra leserens side. Det ligger nemlig mye meningsinnhold i setningene og mellom linjene, og dette kan man fort gå glipp av dersom man rusher i vei. 

Jeg gleder meg allerede til å lese de to øvrige nyutgitte bøkene av Patrick Modiano!

Utgitt i Frankrike: 1978
Originaltittel: Rue des boutiques obscures
Utgitt første gang på norsk: 1979
Denne utgaven er utgitt: 2014 
Forlag: Cappelen Damm
Oversatt: Mona Lange
Antall sider: 196
ISBN: 978-82-02-47973-2
Boka har jeg kjøpt selv

Patrick Modiano (Foto: Lånt av forlaget)

Andre omtaler av boka:

- Reading Randi - 30. oktober 2014 - Denne romanens jakt på identitet synes jeg ble veldig spennende, nostalgisk, og litt trist på samme tid - noe nøstes opp etter hvert, noe er blindspor eller ikke slik det syntes i utgangspunktet.Det er gater, det er mørke, det er russere, kommunister? - det er emigrasjon, det er flyktninger, det er jøder - Guy Roland kommer på sporet av litt av hvert - ledetrådene er fotografier - han ser et gruppebilde, hvor han tror han er en av personene i gruppen. Og så får han en hel rød eske med fotografier - er det her han skal finne beviser på levd liv?
"Jeg ble stående uten å røre meg, med den store røde esken under armen, som et barn på vei hjem fra et fødselsdagsselskap;…" (Guy, s.33)
- Min bok og maleblogg - 17. januar 2015 - Gater i mørke er en original roman. Her er det mye spenning, men samtidig ro. Det er en roman som er lett å lese, men krever likevel at en bruker tid. Detaljer betyr mye, og alle vandringer i mørke gater, billedlig og i realiteten, har alle betydninger for innholdet. Ikke bare en bok om å lete etter identitet, men en bok om hva det vil si å leve, hva det vil si å eksistere.

Luke Harding: "Snowden-filene"

Historien om et dysfunksjonelt etterretnings-apparat 

Luke Harding (f. 1968) er en britisk journalist som jobber som utenrikskorrespondent for The Guardian. De siste årene har han skrevet flere bøker, blant annet om WikiLeaks og det forhold at han selv ikke lenger er ønsket i Russland. Den siste boka hans er "Snowden-filene", og den presenterte han bl.a. på Juristkongressen 2014. Boka utkom på engelsk tidligere i år, og Forlaget Press har sørget for å få den oversatt i ekspressfart. 

"Edvard Snowdens avsløringer har berørt alle verdens land - også Norge. Etter Snowdens første lekkasje til The Guardian i juni 2013 har vi fått vite mye om målene og fremgangsmåtene til det mektige amerikanske etterretningsbyrået National Security Agency (NSA). NSA har overvåket ikke bare fiender, men også venner, deriblant Tysklands forbundskansler Angela Merkel - og europeere i sin alminnelighet. 

Snowden-dokumentene tvinger nordmenn til å stille seg noen ubehagelige spørsmål. I hvilken grad er de norske styresmaktene - de nåværende så vel som tidligere - delaktige i USAs elektroniske overvåkning? Har norske myndigheter delt norske borgeres private data med den nære samarbeidspartneren i USA? Og har USA noen gang avlyttet den politiske ledelsen i Norge? Vi vet ikke hva NSA har overvåket i Norge, men vi kjenner omfanget. Tallene for Norge er oppsiktsvekkende. I løpet av én måned vinteren 2012-2013 innhentet NSA data om over 33 millioner norske telefonsamtaler - i gjennomsnitt 1,2 millioner pr. døgn. Ifølge Snowden-dokumentene overvåker byrået andre europeiske land på samme måte. Masseinnsamling foregår i Tyskland, Frankrike, Brasil og en rekke andre land. Dataene blir sendt til Fort Meade, NSAs hovedkvarter i nærheten av Washington. Nøyaktig hvor dypt samarbeidet mellom USA og Norge stikker, er svært omstridt." (sitat fra bokas forord på side 7)

Det forhold at Edvard Snowden ble en varsler, var ikke noe som skjedde over natta. Tvert i mot tok det relativt lang tid fra at han begynte å reagere på den massive overvåkningen av alminnelige amerikanske borgere i første omgang, til at han besluttet å varsle om dette og sendte en e-post med ordene "Jeg er en betrodd ansatt i etterretningstjenesten ..." til en journalist.

I USA som i Norge er lovverket rundt lagring av data og muligheten for overvåkning av enkeltborgere strengt. Overvåkning skal i prinsippet kun finne sted i tilfeller hvor det er grunn til skjellig mistanke om noe kriminelt. Og det finnes regelverk - i alle fall i Norge - for bruk av det som kalles overskuddsinformasjon, og om hvor lenge det er lov til å lagre data om folk. Regelverket er så strengt at selv ikke helsemyndighetene kan bruke helsedata uten uttrykkelig samtykke fra den det gjelder. 

Avsløringene som fulgte i kjølevannet av Snowden-lekkasjene har vist at regelverket ikke følges, og at NSA (i samarbeid med britene) nærmest har full kontroll over internett og elektroniske medier. De har tvunget nettselskaper som Microsoft, Yahoo, Facebook, Google etc. til å gi kontinuerlig innsyn i alle brukeres data - angivelig i anti-terrorens tjeneste. Det eksisterer et eget regelverk om innsyn som vanlige borgere ikke kjenner til ... Avsløringene viser også at alle blir overvåket - alt som går av mailer på nettet, alle telefonsamtaler, alle elektronisk kommunikasjon som sms´er etc. - alt overvåkes. Ja, selv ikke kryptering av telefoner og mailer er 100 % sikker ... 

Da Snowden kom med sine avsløringer, inngikk den engelske avisen The Guardian og den amerikanske avisen The Times et samarbeid. Dette var helt nødvendig av flere grunner. Ikke bare var det mye materiale som måtte gjennomgås, men England og USA har ulike regelverk for oppbevaring og avsløring av informasjon som kan sies å være truende for rikets sikkerhet. Det gjaldt for all del å unngå at redaksjonene skulle bli tvunget til å gi fra seg materialet de hadde fått fra Snowden, fordi dette i verste fall kunne bety avisens sikre død. 

Både i USA og i Europa vekker dette med overvåkning av borgerne dårlige minner. I USA har man både McCarthy-perioden og Nixon-skandalen å se tilbake på, og særlig personer som er mislikt av myndighetene vil i et slikt system være utsatt. I Øst-Europa skal vi ikke mange år tilbake før Stasi gjorde livet utrygt for mange. Men i motsetning til østblokk-overvåkningen, der hver 6. eller 7. borger jobbet innenfor etterretningen, har ikke USA så vidt mange mennesker ansatt i etterretningstjenesten. På den annen side krever ikke overvåkning i dag såvidt store personalmessige ressurser som den gangen. Et godt søkeprogram, og det er gjort på rekordtid å hente frem det man til enhver tid tenker er relevant informasjon om enkeltpersoner. 

Det kommer tydelig frem i boka at Snowden ikke ble varsler for å vekke oppmerksomhet rundt sin egen person, eller at han av andre grunner hadde personlige interesser. Selv fremstår han som en bekjeden mann som helst vil leve sitt liv i fred og ro. Da han valgte å varsle, og dermed også på mange måter ødela sitt eget liv ved å bli verdens mest ettersøkte mann, var det fordi han mente at overvåkningen er grunnlovsstridig og at han ikke ønsker å leve et liv der hver minste lille ting som skjer i hans og andres liv, ender opp i en logg hos NSA. Dette strider mot hans grunnverdier. Han har betalt en meget høy pris for å bli varsler, der han i dag sitter fast i Russland fordi ingen land er villige til å ta ham i mot. Man ønsker ikke å risikere konsekvensene ved dette mot en stormakt som USA. Selv risikerer han livsvarig fengsel dersom han blir tatt og ført til USA.

"Det har vært nok ulovligheter fra myndighetenes side nå. Det er hykleri å rette slike anklager mot meg. Allmennheten har fått mindre makt på grunn av det de har gjort." Han innså at det antakleig kom til å gå ham "ille". Men han sa at han ikke angret på det han hadde bestemt seg for, at han ikke ønsket å leve i en verden der "alt jeg gjør og sier, blir registrert". Som han forklarte: "NSA har skapt en infrastruktur som setter dem i stand til å avlytte nær sagt hva som helst. Og dermed blir det aller meste som foregår av mellommenneskelig kommunikasjon, sanket inn." De føderale styresmaktene hadde kapret internett, sa han. De hadde gjort det til en maskin som spionerte på hele befolkningen." (side 98)

Edvard Snowden (Foto: AP Photo)

Snowden har omtalt sine egne handlinger som fedrelandskjærlighet, og han så ikke på lekkasjene som et svik, men som et nødvendig korrektiv til et etterretningssystem som var blitt dysfunksjonelt. 

"USA er i bunn og grunn et godt land," fastholdt han. "Vi har gode mennesker med gode verdier. Men maktstrukturene jobber for å pleie seg selv, for å øke sin makt på bekostning av allmennhetens frihet." (side 99)

Noe av det som har fremkommet av de avslørende Snowden-filene er bl.a. en hemmelig kjennelse av 25. april 2013, hvor etterretningen tvang USAs største teleselskaper til å utlevere telefonlogger over milloner av amerikanske kunder til NSA. Man måtte være høyt klarert for i det hele tatt å få se kjennelsen, men for teleselskapene betydde dette at de ikke hadde noe valg. Man snakker om en masseovervåkning som er uten hensyn til om folk har begått lovbrudd eller vært delaktig i terrorisme ... 

Et samarbeid mellom det amerikanske NSA og det britiske GCHQ avsløres i boka, og gir grunnlag for å hevde at dersom USA er ille på dette området, så er Storbritannia enda verre. En stadig større bruk av kryptering byr på etterretningsmessige problemer, men ikke verre enn at også dette kan løses, slik jeg forstår det. Så lenge mailtrafikk og annet krysser britisk eller amerikansk jord, er overvåkningen et faktum. 

De fleste som har vært på kurs i nett-sikkerhet, vet at en mail som sendes fra en mailbox til en annen, er innom mange lands servere på veien. Her er det mulighet for å lagre absolutt alt som er innom, selv om det er tale om tiendedels sekunder. Derfor får vi høre at det å sende e-post må likestilles med å sende et postkort ... Det er en grunn til at man får tilsendt passord med gyldighet i maksimalt noen minutter på e-post, før man selv må gå inn og endre disse i systemene. Teknologisk er det altså en enkel sak å overvåke internett-brukere, men det krever atskillig flere ressurser å lagre slike mengder data som amerikanerne og britene opererer med. I alle fall over tid. Og USA har i følge Snowden i løpet av det siste tiåret, eskalert etter 11. september 2001, i hemmelighet jobbet med å samle så og si alt av kommunikasjon som kommer inn i eller går ut av landet. (se side 171)

Men hva nå? Luke Harding skriver i sin bok at alt rabalderet i kjølevannet av avsløringene har ført til mer debatt rundt temaet overvåkning. Det skjer faktisk en del spennende ting rundt forbi, og kanskje i særdeleshet i USA. Det må vel likevel anses som en slags skjebnens ironi at det eneste landet som har vært villig til å gi Snowden asyl, er Russland. For om tilsynsmekanismene i USA var skakk-kjørte, så var de ikke-eksisterende i Russland ... Men kanskje blir amerikansk lovgivning en gang endret, slik at Snowden kan vende tilbake til det hjemlandet han tross alt elsker. 

Noe av det som skuffet meg mest underveis i lesningen, var president Obamas holdninger til overvåkningen generelt og Snowden spesielt. Mannen som fikk Nobels fredspris ved kanskje først og fremst ikke å være Bush jf., slik Luke Harding så lakonisk fremstiller det hele. Frihetens land og demokratiets høyborg - og så en skandale som dette, som kun er egnet til å skade landet og bli en utenrikspolitisk katastrofe ... 

"Europaparlamentet stemte for nye, strenge lover om datasikkerhet. Målet var å hindre at EU-data innhentet av selskaper som Google, Yahoo og Microsoft havnet på NSAs servere. Lovforslaget var et eksplisitt motangrep mot PRISM og hadde til formål å begrense delingen av EUs informasjon med land utenfor EU. Det inneholdt også et forslag o at EU-borgere skulle ha rett til å slette alle sine digitale opplysninger fra nettet, og at selskaper som brøt med disse reglene, skulle ilegges store bøter.

Dette punktet var blitt strøket fra Europakommisjonens opprinnelige forslag i 2012 etter lobbyvirksomhet fra USA. USA mente at disse nye reguleringene ville skade næringslivet, noe Silicon Valley sa seg enig i. Men beskyldningene om at NSA spionerte på dem, gjorde mange i Europa hardere til sinns, og de som ønsket reformer, fikk større gjennomslagskraft. (Til slutt kom Storbritannia USA til unnsetning, da David Cameron overtalte de allierte i EU til å utsette eventuelle nye regler til 2015.) (side 232)

I dag snakker alle om nettsuverenitet, for derigjennom å gjøre det vanskeligere for NSA å få tak i nasjonale data. Dette har imidlertid en del andre uheldige sider - som at det blir enklere for totalitære land å overvåke egne innbyggere ... 

For øvrig har den gode gammeldagse skrivemaskinen enkelte steder fått en renesanse etter avsløringene i kjølevannet av Snowden-saken. I India lagres ikke lenger topphemmelige dokumenter elektronisk - bare for å nevne ett eksempel. 

Også i USA har det vært heftig debatt etter avsløringene. Kongressen er splittet i synet på om Snowden er en varsler eller en forræder, i spørsmålet om privatliv versus sikkerhet, om saken er viktig eller uviktig osv. Obama har gått i spissen for at reformer skal innføres, men de sterkeste skeptikerne er ikke overbevist. Er det tale om reformer eller "reformer"? Er endringsviljen og prosessen reell, eller er det tale om en skinnprosess? De store selskapene som Apple, Google, Facebook, Microsoft, Twitter og AOL har forlangt at myndighetene må slutte med overvåkning uten mistanke, og i stedet konsentrere seg om enkeltpersoner det er grunn til å mistenke. Det gjenstår å se hva som kommer ut av dette. 

Min bok med dedikasjon fra forfatteren

Luke Hardings bok "Snowden-filene" er uhyggelig aktuell og interessant, og etter å ha lest den sitter jeg igjen med en følelse av uro. Tenk på alle elektroniske spor et moderne menneske tross alt legger etter seg i løpet av et liv, og så sitter det noen og samler sammen alt dette i databaser rundt omkring i verden. En ting er det man velger å legge ut i full offentlighet selv, men det er mye annen korrespondanse som ikke er ment for andre enn de impliserte parter, og hvor formuleringene garantert ville ha vært annerledes dersom man hadde visst at andre enn dem dette var ment for også skulle lese alt. Et land kan ha all verdens gode eller mindre gode intensjoner, men hva da dersom et i og for seg vennligsinnet land blir okkupert av et annet ikke fullt så vennligsinnet land, som med på kjøpet får med seg alle de lagrede opplysningene om landets borgere? Aller, aller verst blir det når et land som oppfatter seg som et demokrati, masseovervåker alle landets innbyggere uten deres vitende og vilje - på tvers av de offisielle lovene. 

Jeg savnet at det hadde funnet sted direkte samtaler mellom forfatteren og Edvard Snowden, men dette har vært en umulighet siden Snowden ikke kan forlate Russland, og fordi Harding ikke er velkommen i Russland. Jeg sitter igjen med et sterkt sympatisk bilde av en varsler som har betalt en høy pris for privatlivet til oss alle. Dessuten fremstår forfatteren som meget kunnskapsrik og troverdig. Den delen av boka som handler om hvordan myndighetene i USA og Storbritannia forsøkte å forhindre offentliggjøring av skandalen, er nærmest thriller-aktig, og uhyggelig spennende. 

Ellers vil jeg fremheve boka som godt skrevet og er meget detaljert rundt absolutt alt som har skjedd i Snowden-saken fra lekkasjene var et faktum, og frem til helt nylig før boka gikk i trykken. Boka er dessuten meget tankevekkende for alle oss som elsker internett og sosiale medier ... 

Denne boka anbefaler jeg sterkt alle til å lese! 

Utgitt på engelsk: 2014
Originaltittel: The Snowden Files
Utgitt i Norge: 2014 
Forlag: Forlaget Press
Oversatt: John Grande
Antall sider: 285
ISBN: 978-82-7547-707-9
Boka har jeg fått i gave.

Luke Hardington (Foto: lånt fra forlaget)

Andre omtaler av boka:
- VG v/Stein Inge Jørgensen - 12. februar 2014 - Overvåkernes  skrekk - Men boken handler først og fremst om det som gjorde Snowden kjent. Harding skriver utfyllende om etterretningsorganenes eksplosive aktivitet etter 11. september, samt hvordan de tøyer eller overskrider sine mandater. Gjennom å følge de tre journalistene som arbeidet tettest med varsleren, får vi også et innblikk i hvordan lekkasjene ble forsøkt stanset fra høyeste hold. I omtalen av det politiske etterspillet i USA og Storbritannia, fremstår spesielt britiske myndigheter i et skremmende autoritært lys.
- Dagbladet v/Arnhild Aass Kristiansen - 13. februar 2014 - Var villig til å dø - «Jeg er en betrodd ansatt i etterretningstjenesten,» skrev den ukjente avsenderen. Som i en spionfilm møttes de flere måneder senere på et hotell i Hong Kong. Snowden hadde forlatt kjæresten, jobben og hjemlandet for å følge sin overbevisning.
- Har han oppnådd det han ønsket?
- Han sa at han gjorde dette fordi han ønsket debatt. Han har ført til debatt over hele verden. Sånn sett har det vært en spektakulær suksess, sier Luke Harding." 

SALIF KEITA Sina (Soumbouya) - DJ RASGAD VINCENT Collection

Péter Esterházy: "Hjertets hjelpeverb - innføring i skjønnlitteraturen"

Bemerkelsesverdig bok fra ungarsk forfatter!

Péter Esterházy (f. 1950) er, ved siden av Péter Nádas, Ungarns største forfatter og en av den europeiske samtidslitteraturens aller største, kan jeg lese på forlagets nettsider. "Hans bøker kjennetegnes av språklig virtuositet og stor oppfinnsomhet, enten han skildrer sin egen samtid eller sitt lands historie."

Agora Publishing står bak to norske utgivelser av Péter Esterházys bøker; "Ingen kunst" (2013) og "Hjertets hjelpeverb - innføring i skjønnlitteraturen". Begge handler om et mor-sønn-forhold - den ene mens moren lever i beste velgående, den andre mens moren er døende. Begge bøker er utsøkt vakre og forseggjorte, slik Agora Publishing har lagt vekt på. Et vakkert innhold krever en vakker innbinding! 

Péter Esterházy har imidlertid skrevet langt flere bøker enn dette, og en fullstendig bibliografi finnes på Wikipedia. Her fremgår det at Esterházy debuterte som forfatter i 1979, og at hans hovedverk er "Himmelsk harmoni" ("Harmonia Caelestis) som utkom på ungarsk i 2001 og på norsk i 2004 (på Gyldendal forlag). Dessverre er denne boka ikke lenger tilgjengelig. Akkurat dét håper jeg at Gyldendal gjør noe med!

Ellers ser jeg på nettet at utgivelsen av "Ingen kunst" fikk en del oppmerksomhet i media; VG skrev om denne boka 28. oktober 2013 og NRK gjorde det 15. mai 2013. Om "Hjertets hjelpeverb", som utkom tidligere i år, finner jeg ingenting. Akkurat det synes jeg er rart - særlig tatt i betraktning viktigheten av Esterházys forfatterskap. 

Noe som for øvrig kan være verdt å få med seg før man setter i gang med Péter Esterházys forfatterskap, er hans familiehistorie. Dette fordi denne familiehistorien kan bidra til å øke forståelsen for tekstene han har produsert i årenes løp. Jeg siterer fra NRKs artikkel om forfatteren:

"Esterhazy-familien var inntil 2. verdenskrig en av Ungarns aller rikeste. Kommuniststyret fratok familien all eiendom i 1948 og forviste dem fra Budapest. I sin nye bok "Ingen kunst" skriver Esterhazy en fiktiv historie om sin mor. Den er eksperimentell og lekende, med en mor som hele tiden blander seg inn i sin sønns skriving:

– Min mor var alt annet enn en tøff kvinne. Hele sitt liv var hun stengt inne i en typisk østeuropeisk tjener-rolle som hustru og mor. Men i glimt så jeg den sterke kvinnen hun kunne være, hun som kunne levd med letthet. Derfor har jeg diktet frem denne tøffe damen som elsker fotball og som på 1950-tallet redder familien unna deportasjon på grunn av sitt vennskap med Ungarns største fotballspiller Ferenc Puskas, forteller Esterhazy."

Sånn sett er det nok ikke tilfeldig at Gabi Gleichmann og hans kone Anette Gleichmann, personene bak forlaget Agora Publishing, har satset på en forfatter som Péter Esterházy. Gabi Gleichmann er selv av jødisk opprinnelse og med røtter fra Ungarn. 

"Hjertets hjelpeverb" er en kortroman på 89 sider, som handler om en mors død. Den består av tre deler. I den første delen (frem til side 42) er fortellerstemmen den døende morens eldste sønn. I den andre delen (fra side 44-80) er det moren selv som forteller, mens den siste delen (fra side 81) igjen er en sønn som fører ordet. 

Det er en høyst bemerkelsesverdig roman, denne "Hjertets hjelpeverb". Totalt annerledes alt annet jeg har lest tidligere ... Teksten er eksperimentell, den er meget litterær og den er både lett og leken. Dersom man ikke har et minimum av kunnskap om strukturen i boka på forhånd, og kjenner til noe av forfatterens bakgrunn, kan teksten fort føles noe utilgjengelig. Med denne viten faller imidlertid det meste på plass. Og for dem som våger å gå i gang med Esterházy, så er det jo en trøst å vite at bøkene hans ikke er blant de tykkeste - hvis man da ser bort fra hovedverket hans, som jeg nevnte innledningsvis. Denne romanen er nemlig på grensen til murstein-preget. 

Forfatteren skriver følgende i sitt forord på side 7:

"De  fortellingene som blir skrevet nå for tiden er alle meget vakre, betydningsfulle, dype og nyttige, temperamentsfulle eller besindige. De mangler bare innledning. Derfor bestemte jeg meg for å skrive fortellingen slik at den skulle kreve en innledning. 

Det er nesten to uker siden min mor døde, jeg må gi meg i kast med arbeidet før den voldsomt heftige tvangen ved begravelsen, det å skrive-om-det, forandrer seg til den sløve ordløsheten jeg reagerte med da jeg fikk vite om dødsfallet. 

Ja, til verket!, for trangen til å skrive om min mor, dukker riktignok svært uventet opp iblant, men den er også svært usikker, det vil si, skal jeg ta meg sammen for at jeg ikke ganske enkelt og ut fra øyeblikkets lyst skal hamre papiret fullt med én eneste bokstav, m m m m m mmm m mmmmmmmm m mmm m m m"

"Hjertets hjelpeverb" handler kort og godt om en mors død, og om alt som skjer rundt henne i hennes siste tid. Det hele starter med at faren ringer til sine fire barn, som strømmer til fra hver sine verdenshjørner. At moren har følt seg "temmelig pyton" hadde de visst i årevis, men at det nå snart var ute med henne - det overrasket barna. 

Vekselsvis med små og store bokstaver - som om det som står i stor skrift er noe som bør påkalle ekstraordinær årvåkenhet fra leseren der ordene roper opp fra sidene - føres vi inn i denne familiens skjellsettende hendelser, hvor moren ligger for døden. Så skal vi etter hvert forstå at hvem som lever og hvem som dør, levende i døden eller død i livet, er høyst relative begrep. Dette kommer særlig på spissen idet moren overtar fortellerstemmen og snakker som om det er sønnen som er død, og ikke hun ... Underveis dukker det opp litterære preferanser, antydninger som trekker oss tilbake til dikaturtidens Ungarn, vonde skygger fra fortiden ... alt egnet til å gi teksten all den smerten som jeg mener skiller stor litteratur fra høyst middelmådig litteratur. Dette skjer i en slags synergi mellom innhold, form og setninger som tidvis er så brutale at de stakk i meg. 

"Legen som behandlet mor betraktet oss fra døren. Det var ikke mulig å lese noe av ansiktet hans. Han var en venn av min bror. "Døden bor i sin mors innvoller, gamle ørn." Slik sa han det. Jeg likte ikke denne tonen, en mann skulle ikke stille seg ved dødens side, som om han var likestilt med den. Selv om han var lege og dermed kjente til et og annet knep, selv om han visste at keiseren iblant var uten klær. "Vet du hva, din mor kunne godt skynde seg å dø," sa han nikkende, og da jeg stirret som forstenet på ham, tilføyde han, lik en skuespiller: "Ingen grunn til forskrekkelse, jeg er en kynisk voltaireianer." "Jeg skjønner," nikket jeg krenket. "Hverken døden eller dens herre, Gud, tar oss alvorlig. Dette har vi ett eneste svar på, et som er mennesket verdig. Ikke å ta dem alvorlig." Jeg var redd ham; når jeg så på ham, noe jeg hemmet forsøkte å unngå, følte jeg det som om jeg hadde kjent ham i tusen år, og jeg fikk en ubehagelig følelse. "Også døden må man ville."

På vei ut stakk en klam, blek hånd opp fra en av sengene, et fientlig vesen, en ondartet vekst, og klamret seg til vår søster. Jeg så skremt og frastøtt på den bleke armen. Den gamle kvinnen satte seg opp i sengen og skrek til vår søster, som om hun visste hvem hun var. "Du!" Vår søster prøvde irritert å rykke løs hånden, men kvinnen holdt den i et jerngrep. Hånden hennes spente seg krampaktig: redselsfullt: alle mødre har like hender! "Du, det var du som drepte meg, du skygge, det var du som drepte meg i 56!". La henne få det som hun vil," hvisket noen fort. "Ja, det var jeg som drepte deg." "Skygge," fortsatte hun, "skygge, det var bare halvparten! Innrøm også at du ikke var glad i meg! At du bare trengte meg til ...!" "Nei, nå får det være nok!" ropte jeg som en streng lærer og styrtet ut. Så: "Hvorfor innrømmet du det?" spurte jeg. "Er du idiot, eller?!" sa vår søster og så på meg som en vilt fremmed kvinne. 

"VI TRODDE AT LIVET VAR EN FEST OG AT VI HADDE NOE I VENTE." (side 18)

Dersom du ønsker å lese en bemerkelsesverdig tekst litt utenom det vanlige, er dette boka for deg! Underlig nok har ingen foreløpig anmeldt denne boka, og jeg er kanskje aller mest overrasket over at Morgenbladet ikke har plukket den opp. 

Jeg for min del har lyst til å lese mer av Péter Esterházy, og venter dessuten på at forfatterens hovedverk "Himmelsk harmoni" skal bli utgitt på nytt. Jeg synes alltid det er spennende å bli kjent med "nye" ungarske stemmer innenfor litteraturen! Ikke minst fordi Ungarn, som er et land jeg har reist på kryss og tvers av, står meg spesielt nær. 

Utgitt i Ungarn: 1985

Originaltittel: A sziv segédigéli

Utgitt i Norge: 2014 

Forlag: Agora Publishing

Oversatt: Kari Kemény

Antall sider: 89

ISBN: 978-82-93139-22-5

Jeg har mottatt leseeksemplar fra forlaget.

Péter Esterházy (Foto: ukjent)