Luke 23: Hans Børlis dikt "Lengselen"

Foto (av et maleri): Rose-Marie Christiansen

LENGSELEN

Den som har lengselen i seg

er aldri fattig.

Lengselen kan legge 

en blå kongekappe

selv over tiggerens 

magre skuldre.

Hans Børli

Hver dag i hele adventstiden vil jeg dele et dikt med mine lesere.

Luke 22: Erling Christies dikt "Døden er ingen avskjed"

Foto: Rose-Marie Christiansen

DØDEN ER INGEN AVSKJED

Hvem sier de døde sover?

Hvem sier at dette var alt, eller at

det finnes en verden av større renhet

der de som forlot oss gikk inn

til evig skinnende ungdom?

Hit har vi fulgt deg

med vår avmektige mildhet

og trøstes hjelpeløst flakkende hender

Hit har vi fulgt deg

med ord av den store uvirkelighet

som ingen klage kan gjennomtrenge.

Til vi igjen

gikk langsomt bort under trærne.

Sover du nu, eller gikk du

inn i de lysende sternetåkers 

frysende fjernhet

Dit våre ord, våre ytterste syner

aldri kan gå?

Barn, jeg sier deg:

Døden er ingen søvn

Døden er ingen avskjed.

Uendelig nær er ditt smil, dine henders

gave av jordisk ømhet:

Uendelig nær er du alltid her

er de døde bestandig her og ny

i evig lys over hverdagens skritt 

på jorden.

Erling Christie

Hver dag i hele adventstiden vil jeg dele et dikt med mine lesere.

Luke 21: Hans Børlis dikt "Du blir grå"

Foto: Rose-Marie Christiansen

DU BLIR GRÅ

Du blir grå etter hvert som 

livet tar livet fra deg.

Liten og grå.

Men rommet over deg vokser seg større

jo mer du sjøl minker bort.

Du less ikke bli vár det,

du kavar trottig på,

likner ei pjuskete gammal kråke

som sjangler på vingene

over en flammende kveldshimmel,

luter nakken og kikker nærig

etter noe etendes 

nede på stubbmarkene.

Hans Børli

Hver dag i hele adventstiden vil jeg dele et dikt med mine lesere.

Luke 20: Gunnar Reiss-Andersens dikt "Til hjertene"

Foto: Rose-Marie Christiansen

TIL HJERTENE

Glem aldri henne

du aldri møtte, -

som kanskje møter 

deg etter døden.

Glem aldri henne

som kanskje ventet

på å få møte

deg hele livet.

Glem aldri henne

som har din lengsel.

Glem aldri henne

for den du elsker.

Glem aldri henne

for hun alene

er det du elsker

i den du elsker.

Gunnar Reiss-Andersen

Hver dag i hele adventstiden vil jeg dele et dikt med mine lesere.

Luke 19: Hans Børlis dikt "Hold sinnet ditt mjukt!"

Foto: Rose-Marie Christiansen

HOLD SINNET DITT MJUKT!

- Hold sinnet ditt mjukt, 

sier en stemme i vinden.

- La det ikke stivne

av år og alder. Smør det

med dagens gule soltalg,

dynk det med dogg fra en blomsterkalk,

garv det i motgangs bitre saltlake.

Hold sinnet ditt vart og villig

som greina i brisen:

en hvileplass for fugler

med vingen blå av himmelduft.

Hans Børli

Hver dag i hele adventstiden vil jeg dele et dikt med mine lesere.

Julegavetips

Det er knapt en uke igjen til jul, og ikke all verdens med tid dersom alle julegavene enda ikke er i hus. I dette blogginnlegget kommer jeg med noen boktips til deg som er opptatt av kvalitetslitteratur, og som ønsker å finne den perfekte gaven til din kjære, søsken, foreldre, svigerforeldre, fjerne slektninger, gode venner og bekjente. Samtlige linker nedenfor går til mine egne bokomtaler.

Til ham:

De fleste menn jeg kjenner leser ganske lite, men når de først leser går det mye i krim eller typiske "manne-bøker", som feks. Jon Michelets serie om krigsseilerne - "En sjøens helt" - der femte bind kom ut i høst. 

Jeg er selv ingen stor krimelsker, men jeg bor sammen med en som er det. Dersom jeg skal trekke frem en krimforfatter som er meget høyt skattet hjemme hos oss, så må det bli Chris Tvedt! Lars Kepler er eller ikke å forakte. Begge er ute med flunkende nye bøker i år; Chris Tvedt med "Djevelens barn" og Lars Kepler med "Kaninjegeren". 

Dersom han som du ønsker å kjøpe en bok til, er en leser som konsumerer mye forskjellig innenfor litteratur, passer samtlige tips nedenfor - under overskriften "til henne" - også for ham! 

Til henne (og ham?):

En av høstens store snakkiser er Vigdis Hjorths bok "Arv og miljø". Årsaken til dette er blandingen av fiksjon og virkelighet, og en debatt som har rast i mediene om etikk innenfor litteraturen. Personlig likte jeg boka svært godt, men jeg innser samtidig at den ikke passer for alle. Boka er krevende å lese, og man bør ha sansen for bøker med psykologisk dybde for å like den. Gjør man det, kommer man ikke utenom "Arv og miljø"! (For øvrig er det noen lesere som har problemer med boka pga. de etiske sidene ved den. Det er mao. fullt mulig å ha sansen for psykologiske bøker uten å like denne boka.)

Og mens vi er inne på det virkelighetsnære ... Edouard Louis´ bok "Voldens historie" handler om alt som skjer (fortrinnsvis) etter en voldtekt i forfatterens leilighet. Forfatteren borrer dypt i egen psyke, og åpner dessuten opp flere andre perspektiver som det er mulig å se det hele fra. Det er ytterst interessant. Forfatteren, som er homofil,  skriver svært godt!

Hva med å gi Lucia Berlins novellesamling "Håndbok for vaskedamer" til svigermor? Med mindre din svigermor er sart av natur og ikke orker råskapen i disse novellene ... Her er det mye levd kvinneliv, inspirert av det livet som den avdøde forfatteren selv levde i sin tid. Det er kvinner som drikker, kvinner med kols, vaskedamer som vet mer om ektefellene hun vasker hos enn de vet om hverandre osv. 

Eller hva med å sette vennene dine - både hun og han - på sporet av Karl Ove Knausgårds eminente encyklopedi ved rett og slett å gi dem "Om høsten"? Sannsynligheten for at de bare må fortsette med de tre neste bøkene - "Om vinteren", "Om våren" og "Om sommeren" - er stor! Dermed gir du dem muligheten for mye litterær glede - utover den ene boka! 

Patti Smith står for meg som er av de virkelig bedre nålevende forfatterne. Jeg ble fullstendig betatt av hennes bok "Just kids", og var mer enn klar da "M Train" kom ut på norsk. Den nynorske oversettelsen er bare helt fantastisk, og den fikk meg i sin tid til å anbefale lesere følgende: "Les sakte og nyt!" Boka passer for alle som har et forhold til forfatteren og den tiden hun har levd i. Samtidig er det kanskje greit å vite at temaet musikk så godt som fraværende i boka. 

Anne Enrights bok "Veien til Boolavaun" er en bok som jeg vil tro passer for de fleste. Vi følger barna i en familie, hvis liv har blitt høyst forskjellige, på vei hjem til en mor som skal selge barndomshjemmet. Her finner vi et nokså lavmælt familiedrama av typisk irsk merke. Det jordnære og realistiske har stor plass i romanen.

Kjenner du noen som har planlagt en ferietur til Shetland, Orknøyene eller Hebridene? I så fall er Kirsti MacDonald Jaregs bok "Øyene i vest - Hebridene, Orknøyene og Shetland" den perfekte gave for dem! Boka utkom i 2011, men er fremdeles enkel å få tak i. Jareg kom i høst ut med en ny bok - denne gangen om Irland. Jeg har ikke lest den enda, men har selvsagt kjøpt den. I hennes bøker får du høre alle historiene om stedene hun har besøkt på øyene. Historier du selv aldri vil få tak i som vanlig turist, men som altså beriker din egen turistopplevelse. 

I "Gi meg himmelen" skriver den kinesiske eksil-forfatteren Xue Xinran om Kinas ettbarnspolitikk. Kanskje er dette en bok for en av familiens kvinner?

Adonis problematiserer i sin bok "Vold og islam" forholdet mellom islam og makt, helt fra islams begynnelse og frem til i dag. Boka er en samtalebok, og underveis kommer forfatteren inn på den arabiske våren, som han mener har vært helt katastrofal. Men - kanskje er det for tidlig å trekke de helt store konklusjonene enda? I alle fall - dette er en bok å bli klokere av! Og hans budskap må for all del ikke misforståes (med eller uten bevisst vilje), slik at frontene mellom Vesten og arabiske land forsterkes ytterligere. 

Sigurd Falkenberg Mikkelsen kom i høst ut med boka "Arabiske høst", og her kommer vi virkelig tett på det som skjedde  tiden fra 2010 og frem til i dag. Les og bli litt klokere, tenker jeg! Dette er nok ikke boka du gir i gave til en innvandrerfientlig slektning eller venn, men kanskje til en som gjerne søker mer kunnskap for å få en balansert oppfatning av det som skjer i verden?

Edvard Hoems bøker om egen slekt på Mørekysten og utvandring til USA og Canada, passer for alle, er min påstand. Selv har jeg både lest "Slåttekar i himmelen", "Bror din på prærien" og "Land ingen har sett" (den siste har jeg ikke rukket å omtale enda), og jeg elsker serien! Det er noe med ømheten i skildringen både av kvinne- og manneskjebner som virkelig berører dypt! Jeg har blitt utrolig glad i menneskene i disse bøkene, og kjenner på en sterk glede ved at det skal komme flere bøker i serien! Disse bøkene kan du gi til hvem som helst - menn og kvinner, unge og gamle, storlesere og sporadiske lesere ... De kommer til å elske den, alle som en!

Og mens vi først er inne på serier, så kommer vi selvsagt ikke utenom Elenea Ferrantes bøker. "Mi briljante venninne", "Historia om det nye namnet" og "Det som flyktar og dei som blir". Den fjerde og siste boka i serien kom i høst. Jeg har ikke rukket å lese den enda. Napoli-kvartetten passer for de fleste, fordi det er så mange 
lag i serien. Hva du enn gjør: Ikke kall dette "damelitteratur"! For det er det ikke! Serien passer også for menn - vel og merke de av dem som også leser andre ting enn bare krim. 

Ketil Bjørnstad har begynt på et spennende prosjekt, der han skal skrive seg gjennom tiår for tiår. Dette er bøker for den nostalgiske, som vil ha et tilbakeblikk på våre nære historie. Vi følger ham gjennom barndom og ungdomstid i "Sekstitallet", og inn i voksentilværelsen i "Syttitallet". 

Av norske boktitler i høst nevner jeg også Monica Isakstuens bok "Vær snill med dyrene", Tore Renbergs bok "Du er så lys", Tomas Espedals bok "Året", Ivo de Figueiredos bok "En fremmed ved mitt bord", Erling Kagges bok "Stillhet i støyens tid" og Miriam Stendal Boulos´ bok "Lykke og eksil - om Rune Christiansens forfatterskap". 

Og nesten helt til slutt nevner jeg Ta-Nehisi Coates´ bok "Mellom verden og meg", som er en knallsterk bok om rasisme i vår tids USA. Få øynene opp for denne viktige boka! Gi den til tenåringen, til svigerfar, til mannen din eller kona! Alle har godt av en dose litteratur av dette kaliberet! 

Glem heller ikke Tommi Kinnunens bok "Der fire veier møtes", som bærer bud om et spennende nytt finsk forfatterskap. Her kommer det en oppfølger. 

"Den første sten" av den erfarne danske forfatteren Carsten Jensen er også vel verdt å få med seg. I ytterste konsekvens en "manne-bok" om krigen i Afghanistan! 

"Hatet mitt får dere ikke" av Antoine Leiris er en litterært sterk bok om det som skjer etter en terroraksjon, der forfatteren og hans sønn blir fratatt hhv. sin kone og mor ...

Jeg håper at jeg har gitt deg opp til flere idéer om julegaver til familie og venner! 

Lykke til og god jul! 

Rose-Marie 😊

Luke 18: Hans Børlis dikt "Rart å tenke på"

Foto: Rose-Marie Christiansen

RART Å TENKE PÅ

Rart å tenke på dette: Det finnes

milliarder av mennesker i verden

som ikke vet at du er til.

Likevel

stiger hvert menneske på Jorden

ut i livets lys

gjennom dine følsomme pupiller,

omspunnet av dine nervers

brennende spindeltråd, prisgitt

din død, som er 

et mektig susende verdenstre

med røtter djupt i mørket

i hvert hjerte på Jorden.

Hans Børli

Hver dag i hele adventstiden vil jeg dele et dikt med mine lesere.

Luke 17: Arnulf Øverlands dikt "En hustavle"

Foto: Rose-Marie Christiansen

EN HUSTAVLE 

Det er en lykke i livet 

som ikke kan vendes til lede: 

Det at du gleder en annen, 

det er den eneste glede. 

Det er en sorg i verden 

som ingen tårer kan lette: 

Den at det var forsent 

da du skjønte dette. 

Ingen kan resten av tiden 

stå ved en grav og klage: 

Døgnet har mange timer:
Året har mange dage.

ARNULF ØVERLAND

Hver dag i hele adventstiden vil jeg dele et dikt med mine lesere.

Luke 16: Jan Erik Volds dikt "Ta vare"

Foto: Rose-Marie Christiansen 

Ta vare

på vennene, ta VARE

på vennligheten, vis gjerne

litt selv om du kan, dagen er blå

og dagen er grønn, dagen er

hvit - det er ikke annet

enn livet det her, vi er alle borte - nå

eller om litt, take it easy menneske

but take it, det er ikke

annet en virkelighet

vet du, snart er 101 inne snart

er 101 ute - jeg sier:

vennlighet varer lenger; ta VARE

på vennligheten, ta VARE

på vennene - HEI HEI! ta nå

vare på hverandre.

Jan Erik Vold

Hver dag i hele adventstiden vil jeg dele et dikt med mine lesere.

Luke 15: Alf A. Sæters dikt "Lærdom"

Foto: Rose-Marie Christiansen                   

LÆRDOM 

Å elska 

er å vera stille 

nesten heile tida 

og ha varme hender. 

Å elska 

er ikkje å vakta, 

men å sjå en annan veg 

til rett tid. 

Snakk ikkje om ekstasen 

når du meiner 

kjærleiken. 

Dei bur på kvar sin stad 

og møtest 

sjeldan. 

Snakk heller 

om å gå til fots 

gjennom de tusen kvardagar 

og aldri halda opp 

med å vera den rette. 

Å elska 

er å tenne lys 

og tørke tårer 

natt og dag.

ALF A. SÆTER

Hver dag i hele adventstiden vil jeg dele et dikt med mine lesere.

Luke 14: Halfdan Rasmussens dikt "Hvis du vil være blid og smuk"

Foto: Rose-Marie Christiansen

HVIS DU VIL VÆRE BLID OG SMUK

Hvis du vil være blid og smuk, 

så skal du drikke morgendug, 

og spise aftenrøde, 

og drysse stjerner i dit hår, 

og gnide dine tynde lår, 

med måneskin og fløde.

Men vil du være vild og varm, 

med hængerøv og kæmpebarm, 

og fuld af narrestreger.

Så skal du kigge i et spejl, 

og elske alle dine fejl, 

og være som du plejer!

Halfdan Rasmussen

Hver dag i hele adventstiden vil jeg dele et dikt med mine lesere.

Luke 13: Tor Ulvens dikt "Minutter"

Foto: Rose-Marie Christiansen

Minutter

Minutter, kanskje timer

av din egen eksistens

som du har glemt,

men som jeg

husker. Du lever

et hemmelig liv

i en annens minne.

Tor Ulven

Hver dag i hele adventstiden vil jeg dele et dikt med mine lesere.

Luke 12: Piet Heins gruk "Om at leve i nuet"

Foto: Rose-Marie Christiansen

Om at leve i nuet

At leve i nuet er livets teknik –

og alle folk gør deres bedste,

men halvdelen vælger det nu, som gik,

og halvdelen vælge det næste.

Og det forrige nu og det kommende nu

bliver aldrig i livet præsente,

og alle folks levetid går sågu

med bare at mindes og vente.

For det nu, som er gået, er altid forbi,

og det næste bliver aldrig det rette.

Næ, sørg for, at nuet, du lever i,

éngang for altid er dette.

Piet Hein

Hver dag i hele adventstiden vil jeg dele et dikt med mine lesere.

Tomas Espedal: "Året"

Om livet og døden og den livslange kjærligheten

Tomas Espedal (f. 1961) debuterte som forfatter i 1988. Likevel var det først da "Imot kunsten" utkom i 2009 at jeg for alvor ble oppmerksom på hans forfatterskap. Han mottok både Gyldendalprisen og Kritikerprisen for boka. Aller størst oppmerksomhet vakte det likevel at han ble nominert til Nordisk råds litteraturpris. Det ble han for øvrig også for boka "Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv" (2006). Siden utkom "Imot naturen" (2011), og den fikk han Brageprisen for. Senere har han også utgitt "Bergeners" (2013) og "Mitt privatliv. Liv og kunst. Liv som kunst" (2014). Jeg har kun lest "Imot kunsten", "Imot naturen" og "Bergeners" tidligere. (Samtlige linker peker til mine omtaler av disse bøkene.) 

Lenge ble Tomas Espedal betegnet som "kritikeryndling", og jeg tror ikke at jeg overdriver når jeg hevder at det var med "Imot kunsten" at han for alvor fikk sitt gjennombrudd som forfatter utenfor den engere kretsen av beundrere. Det var først da "alle" ønsket å lese bøkene hans, og det var vel også da "kulturkjerringene" toget inn på banen ... Til forfatterens store frustrasjon ... 

Etter å ha lest "Året" er min konklusjon følgende: Denne forfatteren har sannelig evnen til å fornye seg! Og dette mener jeg på tross av at man kan si at dette er "enda en bok om eks-kjæresten Janne!" For hun er med i denne boka også, slik hun var det i "Imot naturen" og i "Bergeners". Skjønt den siste boka handler om så mye mer, og er så full av humor at lattertårene mine trillet mang en gang under lesningen. Det gjorde de ikke mens jeg leste "Året". Like fullt vil jeg si at også denne boka appellerte til mine følelser, men på en annen frekvens. Jeg kunne ane et forklaringsbehov fra forfatterens side i denne boka. Hvorfor blir han aldri ferdig med kjærlighetssorgen etter bruddet med Janne? Er han normal? I boka, som nærmest er dagbokaktig i formen, og som er skrevet som prosalyrikk, dypdykker han i temaet "menn som kun har elsket en kvinne i sitt liv". Det er sparsomt med tegnsetting, og dette gir innholdet et intenst preg. For man får jo nesten ikke puste, har ikke noen hvileskjær i teksten ...

"Jeg ville gjerne skrive en bok om årstidene 
vår høst sommer vinter
de lyse dagene i april og juni
mørket i august
beskrive månedene ukene dagene
timene på dagen 
og forandringene som gjentar det samme
alltid på en ny måte.  
.... 
Det er lyden av opphør
den overdøves av vinden som blåser 
en ny årstid jeg 
vil beskrive hver eneste dag 
i et helt år
men hvor og når begynner året
på kjøkkenet eller i stuen
i september eller november?" (side 9-10)

Så begynner han like godt i april. Sjette april, for å være mer presis. Han skriver om seg selv, noen ganger i første person entall, andre ganger i annen person. Dette er en velkjent fortellerteknikk som gjør at vi kommer enda tettere på bokas hovedperson, fordi fortelleren utenfor jeg´et som regel er mer allvitende enn det begrensede selvet. 

Vi følger forfatteren på en reise fra Nice til Avignon, der hvor 1300-talls poeten Francesco Petrarca bygget huset hvor han trakk seg tilbake for å skrive. Petrarca elsket kun en kvinne i sitt liv - Laura - og det var en kjærlighet som aldri ble forløst, men som varte i mange tiår etter hennes død. I Canzonieres skriver han om at man ikke kan holde fast ved den man elsker. Kjærligheten vil ikke vare, og det vi elsker er "en drøm som flyr ... det er en poetisk sannhet". (side 19)

"Kjærligheten
hva vet du om den
før du mistet den du elsker 
før du forstår at du ikke kan leve uten henne
og likevel skal du leve
uten henne.
Selv om du tror at du skal dø
uten henne
skal du leve
og nå vet du hva kjærlighet er
og hva den kan gjøre med deg
her er du på livets grense
mot døden
nå kan du velge 
om du vil leve eller dø.
Og når du vil leve
hvordan skal du leve uten den du elsker
hvordan leve alene
uten kjærlighet
jeg vet ikke." (side 30)

Hos Francesco finner han svar på flere hemmeligheter - blant annet om hva ensomhet er. For som han sier på side 45: 

"Også tapet av kjærlighet 
er kjærlighet
sier han. 
Og du er alene med denne kjærligheten
det er det som er ensomhet
sier han."

Beskrivelsen av faren som kommer til middag hver torsdag, et arrangement forfatteren har laget i stand for å tvinge faren til å bevege seg til fots i alle fall en dag hver uke, er rørende og samtidig brutal. Han betrakter forfallet som alderen uvegerlig påfører faren hans, den høyt beundrede faren hans, og han ønsker å forhindre det hele i å gå for fort. Faren er 78 år gammel og sitter for mye i ro, med den følge at musklene i beina svinner hen og gjør ham sårbar for å bli svimmel og falle. Så begynner faren likevel å kjøre bil de få hundre meterne som skiller deres leiligheter, og dette bringer forfatteren helt ut av fatning. Han blir rasende og sender faren på dør. Faren som kun har elsket en kvinne i hele sitt liv ... moren hans som allerede har rukket å være død i et par tiår ... Ingen andre kvinner kunne fylle tomrommet etter henne. Kanskje faller ikke eplet så langt fra stammen likevel, tenkte jeg. 

Er det mulig å elske en og samme kvinne hele livet, selv etter at hun har sluttet å elske ham, spør forfatteren. Hva slags kjærlighet er i så fall det? Er det et selvbedrag, eller er kjærligheten enda større enn i det virkelige liv, når den ikke blir realisert? Underveis fabler forfatteren med tanker om å reise til Oslo for å banke opp Jannes nye kjæreste, og til slutt reiser han også til Oslo ... Mens han innimellom drikker til dels mye, så pass at han av og til gjør innkjøpene sine på forskjellige polutsalg for å kamuflere mengden av drikkevarer i lokalmiljøet sitt ... Og slik bedøver han sorgen og ensomheten, tomheten etter Janne ... 

Vi kommer også på innsiden av hva det vil si å reise rundt å signere bøker, holde foredrag, bli intervjuet og snakke "nonsens om politikk og litteratur ... om livene våre". (side 145) Å reise rundt uten inntekt og uten penger, og likevel ha en høy anseelse i den borgerlige verden som "holder liv i oss og den såkalte kunsten vi lager fordi borgerligheten trenger kunst og navnene våre for å opprettholde en viss anstendighet som samfunn", opplevde jeg som en tankevekkende refleksjon. Er det slik det er? Er det så tomt? Eller er det kjærlighetssorgen som hele tiden ligger i bunnen av ham, som gjør at alt oppleves så intetsigende? Uten kjærlighet, ingen mening? Og som får ham til å takke nei da han får en middagsinvitasjon til Skaugum? Eller handler dette om noe annet? Om en erkjennelse av ikke å høre til i slike selskaper? 

I bunn og grunn er alle Espedals bøker egentlig dagbøker fra hans eget levde liv. Som jeg skrev innledningsvis, opplevde jeg likevel "Året" som en annerledes bok, som innebærer fornyelse i forfatterskapet. Pga. den prosalyriske formen ble meningsinnholdet sterkere og mer fortettet, og dette appellerte i all hovedsak til meg. Kanskje særlig fordi jeg er inne i en periode av livet mitt der jeg leser en del lyrikk. Noen ganger beveget forfatteren seg faretruende nær det banale og klisjéfylte, men stort sett holdt det akkurat. 

Mange forfattere har latt seg inspirere av årstidene. Det er nærliggende å trekke frem Karl Ove Knausgårds encyklopedi. Jeg har lest alle sammen, og linken peker til mine bokanmeldelser av de fire bøkene som inngår i encyklopedien. Gaute Heivoll utga i 2014 boka "De fem årstidene" og Arthur Rimbaud utga i 2002 boka "Årstid i helvete". Espedals bok "Året" ligner mest på Knausgårds prosjekt, men er like fullt svært annerledes. 

Jeg sa det forrige gang, og jeg sier det igjen: Jeg håper at Tomas Espedal i neste bok skriver om noe helt annet enn Janne. Nå holder det! Likevel vil jeg ikke nøle med å anbefale "Året" varmt! 

(Eks-kjæresten Janne heter i virkeligheten Silje Aanes Fagerlund, og hun debuterte tidligere i år med boka "Eneste", hvor hennes versjon av kjærlighetsforholdet med Tomas Espedal fremgår.)

Svært mange har anmeldt denne boka: Ingunn Økland i Aftenposten ("Bære eller briste"), Knut Hoem i NRK ("Perler fra litteraturens bakrom"), Tom Egil Hverven i Klassekampen ("Speilvirkninger: Espedal skriver sitt vante kjærlighetstema inn mellom klimaendringer og båtflyktninger, til en tankevekkende tekst."), Bjørn Gabrielsen i DN Magasinet ("Fyllikvisdom"), Turid Larsen i Dagsavisen («Året» er en bok som byr på et stort spekter av beskrivelser og refleksjoner, og er sånn sett en typisk Tomas Espedal bok.) og  Olaf Haagensen i Morgenbladet (Med sin nye roman, Året, stadfester Tomas Espedal sin posisjon som majuskelromantikeren i norsk litteratur fremfor noen. I det espedalske univers er det ingenting som ikke liksom er stavet ut med en stor, oppad mot evigheten strebende forbokstav. De tre K-ene – Kunsten, Kjærligheten og Kvinnen – ruver selvsagt ekstra høyt. Men alt som hører med i forfatterens verden, eller kommer i hans vei, er tegnet i etterskinnet fra Novalis’ blå blomst.). Dessuten har følgende bloggere skrevet om boka:  Artemisias Verden (Veldig nært og personlig, ærlig, selvutleverende både om seg selv og sin kjærlighetssorg, forholdet til faren, eksen, eksens nye kjæreste og sin egen drikking.), Tine sin blogg (For meg ble dette en ujevn leseopplevelse, dels fordi noe traff midt i hjertet, mens formatet og gnålet irriterte meg.), Kulturbloggen til Guffen (For ein flott forfattar Tomas Espedal er.) og Med bok og palett (En noe sår roman, med syting og selvmedlidenhet. Ikke det jeg helst leser. Men oppbyggingen av romanen er så bra, at jeg klarer å la være å irritere meg.)

Utgitt: 2016
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 207
ISBN: 978-82-05-49567-8
Boka har jeg kjøpt selv

Tomas Espedal (Foto: Jakob Dall)

Luke 11: Egil Ulateigs dikt "Ikke for nær"

Foto: Rose-Marie Christiansen

IKKE FOR NÆR

Ikke for nær
nei ikke for nær
da skygger vi for hverandre
vi vil leve i solen

men ikke for langt borte
for greinene våre må få stryke
hverandre i kveldsvinden

og i de dype nettene
vil vi føle den andres langsomme åndedrett
i takt med stjernene og skyene som driver sakte vekk
og i det første glitter av morgen
vil jeg høre løvet ditt rasle nær meg

ikke for nær
så vi suger næring av samme jord
for da kan vi aldri bli store

men så tett sammen
at vi kan ta i hverandre
når vi er ensomme
og falle nær hverandre
til slutt.

Egil Ulateig

Hver dag i hele adventstiden vil jeg dele et dikt med mine lesere.