Ian Buruma: "År null - En fortelling om 1945"

Fantastisk historie-fortelling med mange nye perspektiver

Ian Buruma (f. 1951) er en nederlandsk-amerikansk forfatter og akademiker med atskillige bokutgivelser bak seg. Han vokste opp i Nederland med en nederlandsk far og en britisk mor, og han har studert kinesisk litteratur og japansk film. Hans forfatterskap handler for en stor del om asiatisk kultur, særlig om Kina og 1900-tallets Japan. Han ble professor i menneskerettigheter og journalistikk ved Bard College i New York i 2003, og i 2008 fikk han Erasmusprisen. (Kilde: Wikipedia)

"Year Zero" utkom i 2013, og den norske oversettelsen "År null" kom i midten av mars i år på norsk. For dem som følger med i avisene er det neppe til å unngå å se at boka har fått strålende kritikker over alt. Ja, for dette er en bok som de profesjonelle bokanmelderne har skrevet om - og det i en tid hvor antall bokanmeldelser på retur i de fleste store avisene. Og selvsagt er årsaken til dette at "År null" er en viktig bok, en bok det rett og slett er nødvendig å forholde seg til. Man kommer ganske enkelt ikke utenom denne boka dersom man ønsker å forstå andre verdenskrig og det som skjedde etter 1945, og som var med på å forme den verden vi lever i i dag.

Innledningsvis i boka gjør forfatteren rede for hva det er som har fått ham til å interessere seg for krigen, eller nærmere bestemt "år null" som 1945 må sies å ha respresentert - som et skille mellom før og nå. Hvordan var hendelsene forut for år null med på å forme den verden vi etter hvert har fått? Det var spesielt Burumas egen fars historie om krigen som, nettopp fordi den var så forvirrende, tente en gnist av interesse hos ham. En tilfeldighet førte faren til en "avskyelig liten konsentrasjonsleir" i Berlin i 1941, og der tilbrakte han resten av krigen. En ting var den ensformige og trettende fabrikkjobben - noe annet var skammen ved å arbeide for fienden. Dessuten var de hygieniske forholdene kummerlige, og utøy fulgte "selvsagt" med. Fordi faren tross alt var arier, fikk han noen privilegier - som konserter med berlinerfilharmonien. Og dét var kanskje det "verste". Samtidig var det dette som på mange måter fikk ham til å holde ut ... Å komme hjem etter krigen var heller ikke enkelt. Selv bombingen av Berlin var på et vis mer håndterlig ... 

Hva skjedde egentlig rundt omkring i verden da freden "endelig" kom? En ting er i alle fall sikkert: det tok lang tid før folk flest merket noen endring i retning av en bedre fremtid. Først ble det betydelig verre! Det var jo ikke slik at alt bare var lutter glede og jubel. Hevnlysten sto dessverre i veien for dette. 

I Norge kjenner vi til mobbens lemlesting av "tyskertøsene", og det nokså vilkårlige landssvikoppgjøret. Dessuten kjenner vi til den straffen som samfunnet aldri ble ferdig med å dele ut til dem man oppfattet som skyldige - det at man ikke handlet i den ene eller andre butikken fordi vedkommende kjøpmann hadde en fortid fra krigen. Var dette ille i Norge, er det ingen grunn til å tro at det var annerledes i andre land. Samtidig var det ikke mulig å straffe alle som hadde skitnet til navnet sitt under krigen. I Tyskland ville en slik prosess ha vært direkte lammende for fremtiden. Likeså i Japan. Og også i Norge. Hvem skulle være med på å bygge opp landet igjen dersom alle som på et eller annet vis hadde hatt befatning med fienden, skulle straffes? Samtidig trengte samfunnene å statuere noen eksempler, fordi et skille mellom "dem" og "oss" var helt nødvendig når en ny fremtid skulle stakes ut. 

Illustrasjon fra boka

I de fleste land ble seiersgleden institusjonalisert i form av en frigjøringsdag, som i ettertiden har blitt feiret. Nederland fikk 5. mai som sin frigjøringsdag - Norge fikk 8. mai. For et land som Frankrike ble dette annerledes, fordi dette landet jo ble fritt som en følge av D-dagen og invasjonen av Normandie allerede i juni 1944. For dem ble krigens avslutning faktisk et slags antiklimaks. 

Voldshandlingene fortsatte lenge etter at krigen var slutt. Buruma skriver at det var som om alle de som hadde grunn til å ha dårlig samvittighet for sin feighet under krigen, følte et ekstra hat mot dem som vitterlig hadde trådt over noen grenser. Disse ble "lovens" håndhevere ... 

I forbindelse med krigens avslutning kom sjokket over det som hadde hendt med jødene. Selvsagt visste mange statsledere langt mer enn de har villet innrømme i ettertid, men omfanget og måten det hele foregikk på, visste man nok ikke den fulle og hele sannheten om. I forbindelse med befrielsen av Bergen-Belsen 12. april 1945 skriver Buruma følgende på side 44:

"Da soldatene kjørte forbi haugene med lik og brakkene som stinket av avføring og råtnende lik, kunne de knapt tro det de så. Bilder fra Belsen var blant de første som ble publisert i den vestlige pressen, og i Storbritannia ble Belsen det fremste symbolet på nazistenes massemord. Brian Urquhart kunne fortelle at han hadde kjent til nazistenes antisemittisme: "Likevel var "den endelige løsningen", den faktiske utryddelsen av millioner av mennesker, simpelthen umulig å forestille seg. Vi var fullstendig uforberedt på Belsen." Hva hverken han eller de andre britiske soldatene visste, var at Belsen ikke en gang var en utryddelsesleir. Disse leirene lå i Polen, og de fleste var allerede blitt ødelagt av tyskerne før de trakk seg tilbake vestover."

Illustrasjon fra boka

Buruma påpeker at kampen om overlevelse etter krigen ofte hvisket ut klasseforskjeller. Det var dessuten stor forskjell på om man var blant dem som var beseiret eller blant dem som "vant" krigen. Prostitusjon florerte i de første årene etter krigen, rett og slett som en følge av ren nød. Dessuten var det stor forskjell på Tyskland og Japan; i det ene landet var det fremdeles mange som elsket sin "Führer" etter at krigen var over - i det andre var det overveldende flertallet lykkelig over at det gamle regimets tid var over. Selv om det selvsagt fant sted en del overgrep fra de alliertes side overfor lokalbefolkningen i de beseirede landene, er hovedkonklusjonen likevel at dette gikk for seg nokså etterrettelig. Man - dvs. de styrende myndighetene - hadde skjønt såpass (etter den første verdenskrigen) at hevn ikke skaper fred, og la seg på en forsonlig linje, samtidig som amerikanerne ønsket å avnazifisere Tyskland og fjerne fascismen fra de øvrige aksemakt-landene. Fordi også denne prosessen innebar sensur av kritikk, var forsøket på amerikanisering lite vellykket. Samtidig var de beseirede lettet over at de i all hovedsak ble behandlet på en human måte. 

"Noe positivt kom likevel ut av etterkrigstidens kaos, hvor kortvarig det enn var. Benoîte Groults ønske om å skape sin egen frihet hvilte ikke på en illusjon tvers igjennom. I Frankrike ga den provisoriske regjeringen kvinnene stemmerett i mars 1944, selv før Frankrike var befridd. Denne retten sprang direkte ut av mangelen på menn: Begrunnelsen var at kvinnene ville representere sine fraværende ektemenns synspunkter og meninger. Den samme retten ble tilkjent italienske kvinner i 1945, japanske kvinner ett år senere, rumenske og jugoslaviske kvinner i 1946, og belgiske kvinner i 1948. Uansett hvor sterkt enkelte ønsket det, kunne verden aldri helt bli hva den en gang var." (side 67)

De allierte ønsket ikke å tvinge Japan og Tyskland fullstendig i kne, fordi de skjønte at "Jo lenger Europa får lov til å synke ned i gjørmen, desto lengre tid vil det bruke på å reise seg - og desto lenger vil okkupasjonen måtte fortsette." (side 89)      

Men uansett hvor "fornuftig" de styrende myndighetene tenkte om krigsoppgjøret, skjedde det dessverre mange grusomheter i tiden umiddelbart etter frigjøringen. 

"I Dachau sto amerikanske soldater og så på mens SS-vakter ble lynsjet, druknet, knivstukket, kvalt eller slått ihel med spader, og i det minste ved ett tilfelle fikk halsen skåret over med en bajonett, utlånt av en amerikansk menig til en tidligere fange nettopp til dette formålet. Iblant skjøt de amerikanske soldatene selv de tyske vaktene. Og i Dachau henrettet en amerikansk løytnant egenhendig over tre hundre vakter med maskinpistolen sin. Raseriet hans var forståelig; han hadde nettopp sett likhaugene utenfor leirens krematorium." (side 103)      

"Å voldta tyske kvinner, særlig dem som lot til å være rike, og særlig foran herrefolkets vingestekkede eks-krigere, fikk de foraktede Untermenschen til å føle seg som menn igjen. Som en høyere russisk offiser i Berlin sa det: " ... i den første seiersrusen fant karene våre utvilsomt en viss tilfredsstillelse i å gjøre det hett for disse Herrenvolk-kvinnene." Det fortsatte imidlertid langt ut over den første seiersrusen. Voldtekten av tyske kvinner, uhemmet og uhindret, fortsatte hele sommeren 1945. Etter den tid forsøkte russiske militære og sivile myndigheter å sette en stopper for det, i det minste sporadisk, og iblant med røffe virkemidler, deriblant trussel om dødsstraff. Faren for å bli voldtatt av russiske soldater opphørte først i 1947, da bevegelsesfriheten deres ble sterkt begrenset og de ble holdt inne i forlegningene sine." (side 111)

Enkelt var det heller ikke for jødene å vende tilbake til sine hjem. Det vanlige var at andre hadde overtatt boligene deres og eiendelene deres, og at de sto på bar bakke. Og som om dette ikke var nok, ble det i Krakow satt ut et rykte om at jøder hadde drept et kristent barn i synagogen - en eldgammel antisemittisk løgnhistorie. Hatet mot jødene blusset opp igjen, og det ble en stemning mot dette folket som gjorde at det var farlig å bli værende der. De ble også beskyldt for å være kommunister.

"Men selv om mange kommunister var jøder, var de fleste jøder ikke kommunister. Å angripe jødene for det som ble kalt "jødekommunisme" var i beste fall malplassert, og politikk var kanskje ikke hovedkilden til hevnen i det hele tatt. Etter krigen ble de fleste jødene nemlig ikke angrepet fordi de var kommunister, men fordi de var jøder. Og den folkelige antisemittismen forbandt ikke jøder bare med bolsjevisme, men også med kapitalisme. Man antok at de hadde penger, at de var bedre stilt enn andre mennesker, til og med privilegerte. Kommunistene unnså seg ikke for å spille på antisemittisme selv, hvilket er grunnen til at de fleste jødiske overlevende i Polen endte med å forlate landet de var født i." (side 116)

Utover i boka beskriver Buruma på en tankevekkende og interessant måte hvordan verden fant frem til en slags normaltilstand etter krigen. Dette var ikke noe som skjedde helt av seg selv. Tvert i mot krevde denne prosessen klokskap på mange plan, skjønt det skjedde en hel del som må kunne betegnes som dobbeltmoral. Som at friheten alle mente var en menneskerett ikke gjaldt for koloniene ... Som at landene som Sovjetunionen hadde annektert, ikke fikk være med ved forhandlingsbordet da FN ble etablert, mens voldelige diktaturer var med ... Mennesker ble sendt tilbake til sine opprinnelsesland, selv om man visste at de der risikerte både tortur og dødsstraff. Det var viktig å ha med både Sovjet og Kina, og ikke få kameler ble svelget for å få dette til. Og riktig på spissen kom det hele da forhandlingsstedet måtte foregå å et bestemt hotell i USA (Bretton Woods hotell i New Hampshire) som faktisk tillot jødiske gjester ... Man klarte å bli enige om fire prinsipper: ytringsfriheten, trosfriheten, frihet fra nød og frihet fra frykt. "Alle folks rett til å velge den styresform de selv ønsker å leve under", gjaldt som sagt ikke for koloniene (fordi dette ville støte Storbritannia). 

"Samtidig som de seksten polakkene ble torturert i Moskva, diskuterte stormaktene en menneskerettighetserklæring som skulle tas med i innledningen til FN-chartret (Verdenserklæringen om menneskerettigheter kom senere, i 1948). Denne noble frukt av opplysningstidens tenkning så vel som av kristen universialisme, tanken at menneskerettigheter ikke burde komme bare én gruppe til gode, definert ut fra tro, kultur eller politiske grenser, men hele menneskeheten, ble av Stéphane Hessel og mange andre ansett som etterkrigstidens viktigste bidrag. Universelle menneskerettigheter var forbundet med loven, vedtatt under Nürnberg-prosessene, om "forbrytelser mot menneskeheten". Denne var i sin tur forbundet med begrepet "folkemord", definert i 1944 av den polske juristen Raphael Lemkin som "den forsettlige og systematiske utslettelsen, helt eller delvis, av en etnisk, rasemessig, religiøs eller nasjonal gruppe". (side 390)
        
Tanken om et slags forenet Europa for å forhindre senere krig, forløperen til det vi i dag kjenner som EU, var ikke noe nytt, men dette tankesettet fikk nytt fotfeste etter krigen. En annen ting som skjedde var at maktforholdene i Midtøsten endret seg. Mens det tidligere hadde vært England og Frankrike som hadde sterke posisjoner i dette landområdet, ble dette nå overtatt av USA og Sovjet. 

"I London håpet man at Storbritannia og USA sammen ville holde orden i verden etter krigen ved å etablere militærbaser under FNs overoppsyn; USA i Asia og britene i Midtøsten.  ... Det britene ikke helt hadde forstått, var at de var dømt til å spille en beskjeden rolle i den nye verdenen." (side 394)

Alle gode tanker og motiver forhindret likevel ikke utvikling av den kalde krigen i kjølvannet etter andre verdenskrig. Men det skjedde samtidig en del positive ting også. En del kolonier fikk selvstendigheten sin tilbake, og for noen var det dessuten en seier at Israel ble opprettet. Sistnevnte kommer ikke Buruma i særlig grad inn på. Det han derimot behandler svært grundig, er forholdene i Asia, med fokus på Kina og Japan spesielt. 

Buruma avslutter sin bok med følgende:

"År null er i verdens hukommelse blitt overskygget av årene med død og ødeleggelse som gikk forut for det, og de nye dramaene som ventet, i Korea, Vietnam, India-Pakistan, Israel, Kambodsja, Rwanda, Irak, Afghanistan. Men for de som vokste opp etter år null, da så mye ble skapt midt i krigens ruiner, var det kanskje det viktigste året av alle. De av oss som ble født i Vest-Europa, eller i Japan, kunne lett ta for gitt det våre foreldre hadde bygget: velferdsstaten, økonomier som bare lot til å vokse og vokse, internasjonal rett, en "fri verden" beskyttet av et tilsynelatende uangripelig amerikansk hegemoni. 

Det skulle selvfølgelig ikke vare. Ingenting gjør det. Men det er ingen grunn til ikke å gjøre ære på de menn og kvinner som var i live i 1945, gjøre ære på deres strev og sorg, deres håp og drømmer, selv om mange av dem skulle bli til aske, slik det til slutt går med alt." (side 402)

"År null" er en kompleks historiebok, der forfatteren virkelig graver dypt for å forsøke å forstå dynamikken i det som skjedde i vår nære historie. Det handler om kampen for overlevelse, om hvorfor menneskene festet og hadde seg i fredsåret 1945 (et år med rekordmange barn født både i og utenfor ekteskapet, og hvor kjønnssykdommer florerte), om hvorfor hevn ble så viktig og om hva som skulle til for å få en verden som ble betydelig bedre å leve i enn forut for krigen. 

Noe av det som bergtok meg mest med boka var Ian Burumas evne til å knytte historiske hendelser til enkeltskjebner. Hans analyser er preget av både klokskap og raushet. Der andre antakelig bare ville ha sett forfall og umoral, ser han etter nødvendige sammenhenger og han dømmer derfor ikke menneskene for hardt. De var et produkt av sin tid, og ingen som ikke har prøvd skoene til dem som faktisk gikk med dem, har rett til å dømme. Dette minner meg faktisk om noe av det dualistiske forholdet jødene har til dem som overlevde Holocaust. Hva gjorde de for å overleve, for eksempel? Men hvem har rett til å dømme når det handlet om liv og død i helt ekstreme situasjoner? 

Et annet tankevekkende forhold Buruma tar opp i sin bok er vår hang til å romantisere motstandsbevegelsen. Vår tro på motstandsbevegelsens nytte under selve krigen er sterkt overdrevet, mener han. Samtidig erkjenner han at vi etter en krig trenger å tenke at motstand var viktig, fordi dette i seg selv er med på å gjøre verden normal igjen. Det fantes nemlig gode krefter oppi alt det onde ...

Det plager meg noe at en så kunnskapsrik mann som Ian Buruma er så pessimistisk i forhold til fremtiden. Samtidig ser vi en utvikling der ulike regimer spiller på frykt, og hvor folket velger politikere med en politikk som avler mer vold. Vold har aldri løst noen problemer, men tvert i mot skapt en hel del nye problemer. 

Fortellerstemmen i "År null" er intens og krevende, og jeg er ganske sikker på at denne boka bør leses to ganger - minst! - for at man skal få fullt utbytte av den. Forholdene rundt de europeiske landene er for så vidt godt kjent for de fleste som interesserer seg for andre verdenskrig og samfunnet generelt, mens mange av forholdene i Asia (som forfatteren har inngående kjennskap til), opplevdes som noe mer vanskelig tilgjengelig. Men det er sikkert fordi jeg selv ikke kan så mye om dette fra før av. 

Det er spennende at det kommer så mange bøker om andre verdenskrig, som snur opp-ned på vår forestilling om hvordan det var den gangen. Vi ser det særlig i Norge etter at en del sentrale personligheter er døde. Først nå er det stuerent å snakke om hva som egentlig skjedde ... ("9. april - Et historisk bedrag", "Den største forbrytelsen", "Her lå Tirpitz", "Den vennlige fienden" og "Morfar, Hitler og jeg" - bare for å nevne noen (alle linker fører til mine egne omtaler av disse bøkene).)

"År null" er en fantastisk historiebok som det er helt nødvendig å få med seg! Den tar deg med storm fra første side, og den holder deg fast hele veien frem. En pageturner for historieinteresserte!

Utgitt: 2013
Originaltittel: Year Zero
Utgitt i Norge: 2015 
Forlag: Forlaget Press
Oversatt: Christian Rugstad
Antall sider: 433
ISBN: 978-82-7547-765-9
Boka har jeg kjøpt selv.

Ian Buruma (Foto: Michael Childers)

Andre omtaler av boka og forfatteren:
- VG v/Guri Hjeltnes - 14. mars 2015 - Da verden lå i knas - Mange har forsøkt seg på å skrive en slags biografi over verden ved 2. verdenskrigs slutt. Nylig utkom Keith Lowes bok på norsk om «Råskapens Europa», og Tony Judt har i sin suverene bok «Postwar» tegnet verden med skarpt blikk.
Men Ian Burumas bok skiller seg fra disse. For det første er det en bok skrevet med en varme, med en personlig tone, for det andre er dette ikke en akademisk forskningsbasert bok, men bredt anlagt, basert på velvalgt faglitteratur og skjønnlitteratur, andre kulturuttrykk og noen intervjuer.
- NRK v/Hilde Bjørnskau og Nina Stensrud Martin - 22. mars 2015 - (Intervju) Normaliteten etter krigen måtte skapes – Kanadiere, amerikanere og briter kom inn som frigjørere, og var som rockestjerner. De var glamorøse i sine flotte uniformer, hadde med seg silkestrømper og sjokolade som de strødde rundt som gaver. Kvinnene kastet seg etter dem, som med Beatles på 60-tallet.
I boken skriver Buruma mye om at folk i den første tiden etter at krigen var over, hadde veldig mye sex.
Hvorfor er det viktig å snakke om at folk hadde mye mer sex etter 1945?
– Det er mange grunner til at det skjedde. En av dem er at mennene i landene som hadde vært okkupert, var blitt svært demoraliserte av fattigdom og underernæring. Kvinnene led også. Etter årene med elendighet hadde folk behov for å feste.
– Det ble full fest da de glamorøse soldatene kom hjem. Dette varte i 4-5 måneder. Frigjørerne utnyttet nok situasjonen litt, og det ble født mange barn i årene som fulgte.
- Aftenposten v/Mala Wang Naveen - 19. mars 2015 - (Intervju) Forfatter Ian Buruma er ikke optimistisk på vegne av verden - Putin skremmer vettet av verden. Syria er et mareritt. Kina er alliert med Putin. Og i Israel er Netanyahu tilbake i sjefsstolen. Noen grunn til å være optimistisk?
- Nei, jeg er pessimistisk, vi går gjennom en dårlig periode nå. Jeg synes vi skal bekymre oss over alt det du nevnte. Det handler ikke bare om truslene i vår umiddelbare fremtid, eller IS, men om hvordan våre myndigheter reagerer. Netanyahu viser oss en fryktens politikk. De velges ved at de garanterer for sikkerhet. Ut av frykt vil derfor folk støtte ledere og en politikk som vil skape mer vold.
- Morgenbladet v/Ivo de Figueiredo - 12. mars 2015 - Historikeren og engelen - Boken innledes med Walter Benjamins kjente refleksjon over Paul Klees maleri Angelus Novus. I det stiliserte maleriet ser Benjamin en engel med ansiktet vendt mot fortiden, historien, som for den fortoner seg som en eneste rykende ruinhaug. Forferdet ønsker engelen å hele det som er ødelagt, men vinden fra paradiset driver den ubønnhørlig videre, med ryggen først, mot fremtiden.
Der historiens engel er dømt til å suse videre, hensetter Buruma seg til ruinhaugen, med ansiktet vendt fremover. Heller ikke han kan hele noe, men som historiker og forfatter gjør han det engler ikke kan; han tar språket, innlevelsesevnen og fantasien i bruk for å skape en slags mening, en sammenheng av det hele. (Omtalen er dessverre ikke tilgjengelig for andre enn Morgenbladets abonnenter.)
- Aksel Braanen Sterri - 25. mars 2015 - Bokanmeldelse (har stått på trykk i Dagbladet) - Det er viktig å forstå bokas ramme. Burumas bok er ikke et forsøk på å forklare hele etterkrigshistorien. Det er 1945 som er tema for boka, et år han forholder seg relativt strengt til.
En styrke med denne vinklingen er at vi virkelig får føle begivenhetene på nært hold. Med sine mange fortellinger om det å leve i en istykkerskutt verden som forsøker å komme seg videre, gir boka et godt og troverdig bilde av følelsen og utfordringen ved å leve i en slik verden.
En svakhet er at det blir mindre plass til å sannsynliggjøre hvordan hendelsene kom til å bli og hvordan de igjen påvirket sin ettertid. Buruma peker stadig framover, men sammenhengene sannsynliggjøres i liten grad.
Som litterært produkt og populærvitenskapelig framstilling er den likevel en slager. År null kan leses av akademikeren så vel som den som ønsker noe lettlest i påskeferien.
- Klassekampen v/Geir Pollen - 21. mars 2015 - Hjem til menneskene - Å få plass til alt mellom to permer er umulig. En påminnelse om dette får jeg som norsk leser ikke minst av det faktum at Buruma helt utelater de nordiske landenes 1945-historie. Nordgrensen for «År nulls» Europa går ved Hamburg, omtrent. Og det til tross for at det var Norge, med sine 10.000 falne, som gav verden ordet for alle de små og store håndlangerne som gjorde forbrytelsene mulig: quisling.
De nordiske landene slapp billigere unna katastrofen enn landene lenger sør på kontinentet, og i Asia, og kunne derfor også gjennomføre et ryddigere rettsoppgjør. Men oppdratt til å mene at de få som våget å yte aktiv motstand, «gutta på skauen», var (er) uantastelige nasjonalhelligdommer, skulle jeg gjerne ha sett mitt eget fedreland trukket inn i framstillingen, for eksempel i forlengelsen av linjer som dette:
Motstandskampen, som bevisst ble romantisert etter krigen, spilte en svært liten rolle for Nazi-Tysklands og det keiserlige Japans militære nederlag. Voldelige opprørshandlinger, fulgt av brutale represalier mot uskyldige borgere, gjorde ofte mer skade enn gavn.
Men for all del: les Burumas bok! Han tenker og skriver velgjørende selvstendig og overveldende kunnskapsrikt. «År null» vil gjøre deg klokere, men vær samtidig forberedt på å lese langsomt, og to ganger, minst.- Aftenbladet v/Tom Hetland - 23. mars 2015 - Kaos og kamp mellom krig og fred - "År null" er eit portrett av året 1945. Det er ei historieframstilling av sjeldsynt kaliber, både i breidde og innsikt. Så har då også Ian Buruma eit uvanleg godt utgangspunkt. Den engelsk-nederlandske historikaren er spesialist på Asia og islam, professor i menneskerettar og journalistikk ved Bard College i New York, og hadde attpå til ein far som var i tysk arbeidsleir under krigen, og som i motsetning til mange andre gjerne snakka om opplevingane sine. Dermed blir boka også delvis eit personleg prosjekt, sjølv om Buruma er fødd seks år etter krigen.
Forfattaren er på heimebane ikkje berre i Tyskland, Storbritannia og Nederland, men også i Japan, Indonesia og på Filippinane. "År null" er eit meisterverk i samanliknande historie, men også i mentalitetshistorie. Buruma bruker skjønnlitteratur, populærkultur, dagbøker, samtidige skildringar og minnestoff til å teikna tidsbildet sitt. Og i dette bildet er sex og svartebørs like interessant som storpolitikk.

Litt om meg:
Jeg er en fri og uavhengig blogger, helt uten bindinger til noen. Min blogging er en hobby, og jeg tjener ingenting på dette - verken pengemessig eller karrieremessig (sistnevnte fordi jeg jobber med noe helt annet enn litteratur til daglig). Av og til mottar jeg leseeksemplarer fra diverse forlag, og dette opplyser jeg alltid om. Jeg har en omfattende linke-praksis på min blogg. Først og fremst ønsker jeg å bidra til å løfte frem norske bokbloggere gjennom å synliggjøre dem mer. Dessuten ønsker jeg gjennom oversikten "andre omtaler av boka" å gjøre det enklere for mine lesere å finne frem til hva andre har ment om akkurat denne boka - hva enten dette er bloggere eller profesjonelle anmeldere. Jeg sitter jo ikke med fasiten på aktuelle bok, selv om jeg har ment en hel del om den. Når jeg linker til aktuelle forlags presentasjoner av bøkene, ønsker jeg å understreke at dette gjøres på frivillig basis - altså uten noen form for avtale med de ulike forlagene. Jeg tenker at dette kan gi en merverdi for mine lesere, fordi de her kan lese mer om aktuelle bokutgivelse. Det fremgår for øvrig alltid tydelig og klart hos meg hvor ulike linker fører hen.

Tove Nilsen: "Kongen i snø"

Når et levd liv skal gjøres opp ...

Tove Nilsen (f. 1952) har skrevet 26 bøker før hun i fjor kom ut med "Konge i snø". Det begynner å bli noen år siden jeg var en trofast Tove Nilsen-leser. Etter slutten av 1990-tallet er det vel bare "Kreta-døgn" (2003) og "Vingetyven" (2008) som har nådd opp i lesebunkene mine (linkene går til mine egne omtaler av bøkene). Disse to - og særlig den siste - likte jeg svært godt. 

Etter at jeg var på Litteraturhuset den 4. februar i år (linken fører til mitt referat fra denne kvelden), hvor Edvard Hoem og Tove Nilsen samtalte i en times tid, tenkte jeg at det var på høy tid å finne frem den boka jeg kjøpte høsten 2014. Likevel var det lydbokutgaven jeg valgte å lytte til da det kom til stykket. 

"Da jeg var liten, lærte jeg at julaften kunne være årets farligste dag. Det var den dagen alle gledet seg til, jeg også, så det kriblet i kroppen, ingenting kunne overgå synet av treet i stua og gavene under det, gavepapiret med figurer og mønstre som trakk meg til seg. Fra dag én hadde jeg tjuvtittet på siste luke i kalenderen, likevel virket den ny på julaften morgen: Pappluka åpenbarte Jesus i krybben under julestjernen. Himmelens blåfarge og stjernene som gnistret og lyste, jeg mottok det som et under, noe jeg aldri kunne få nok av. 

Det farlige handlet om så mye at jeg tenker på det som en vifte jeg lenge har presset hardt sammen. Noen vil ønske at jeg fortsetter å holde presset. De vil bli stramme i ansiktet, de vil bli bebreidende eller forlegne, de vil si: Måtte du skrive dette? Ja, det måtte jeg. De vil ikke gi seg, de vil minne meg om min egen og mine nærmestes anseelse og spørre om jeg ikke kunne holde visse ting tilbake. Nei, det kunne jeg ikke. Jeg vil frigi det tilbakeholdne og fortelle, men ikke for fort, det må skje gradvis, så jeg ikke mister den kontrollen jeg har gjort meg avhengig av, en kontroll som alltid har vært viktig for meg." (side 7-8)

Allerede her gir forfatteren en pekepinn på hvordan denne boka er. Der f.eks. Karl Ove Knausgaard går rett i strupen på familiehemmelighetene og borrer seg ned i det vonde, der pakker Tove Nilsen varsomt ut sin families hemmeligheter. Fordi det bare er slik hun klarer å fortelle det. Like fullt byr hun på seg selv - det skal ingen være i tvil om. Og det skal ikke mye fantasi til for å lese inn mye utrygghet og sårhet mellom linjene når hun beskriver sin barndom. For øvrig blir det nokså urettferdig å sammenligne måten Tove Nilsen nærmer seg sin families historie med Knausgårds. Knausgård er i en helt annet liga, men det gjør ikke Nilsens bok i seg selv noe dårligere av den grun. Den er bare annerledes. 

Innledningen i boka vitner om en forventet respons på denne type bøker. Ja, folk blir sinte - selv om det ikke er deres egne hemmeligheter som brettes ut. De blir sinte på vegne av de andre som blir avslørt. Kanskje fordi de identifiserer seg sterkt med dem de oppfatter som ofrene for forfatteren? Fordi de ikke ser at det egentlig er motsatt? Barnet kan jo virkelig ikke stilles til ansvar for sine foreldres dysfunksjonalitet. Er det da forbudt å fortelle om det? Skal barna - resten av sitt liv - være med på å vedlikeholde et slags bedrag overfor omgivelsene, fordi det aldri skal kunne snakkes om alt som ikke var som det burde ha vært? Et bedrag som går ut på kun å vise frem det vellykkede, mens all begredeligheten skjules, og det på bekostning av ens egen historie og virkelighet? Selvsagt ikke! Nettopp av den grunn blir jeg forundret når jeg leser om reaksjonene fra Knausgårds farsfamilie, reaksjonene fra alle som elsket "sjonkel Rolf" og som fikk illusjonene ødelagt da sønnen Trond Kirkvåg fortalte den egentlige familiehistorien ... For dette går igjen ... dette at folk føler seg så krenket på andres vegne ... Men kan man i det hele tatt føle seg som et helt menneske dersom fasaden er et falsum?

"Kongen i snø" er ingen "terapi-bok", hvor forfatteren har skrevet seg ut av sin dysfunksjonelle families historie for gradvis å friskne til etter hvert som boka fullføres. Tvert i mot er det en godt moden og reflektert voksen-person som forteller en historie, som det kanskje ikke ville ha vært mulig å fortelle tidligere. I alle fall ikke på den måten ... Man ser ting litt klarere når man selv har fått noen år på baken, og kan betrakte det hele på et par mannsalderes avstand. Måten Tove Nilsen trekker paralleller fra sin mors oppvekst, f.eks. med bestefaren som var forvist fra spisebordet under alle måltider grunnet en utroskapshistorie, til sin egen far som led samme skjebne, viser dette med all tydelighet. Hun har den nødvendige distansen, den distansen som gjør henne i stand til å fortelle en historie og ikke bare et partsinnlegg. 

"Mor var en feminist født i feil tid, hun var en huskatt som når som helst kunne snu vrangskinnet til. På det verste var hun både mink og ilder. Far var både arbeidshest og festløve. Han var også hund, noen ganger logrende og glad, andre ganger sørgmodig. Sammen fikk de en sprengkraft bare de som savner ekstra mye, kan framvise. Etter eksplosjonene roet det seg, men det hardnet alltid til igjen. Da lå gulvet fullt av knuste tallerkener og mors koffert sto framme. Mor reiste aldri noe sted, derfor var kofferten ekstra skremmende, men jeg måtte passe på å skjule at jeg var redd, hvis ikke kunne jeg bli plassert hos onklene og tantene i nærmeste by. I perioden fra jeg var seks, sju og langt opp i småskolen ble jeg sendt på det som ble kalt feriebesøk. Det må ha blitt gjort i beste mening, mor og far ville gi meg en pause mens de forsøkte å ordne opp i sitt." (side 9)

Jeg ser at boka har fått litt juling av enkelte kritikere. Selv likte jeg boka svært godt. Men så har jeg alltid likt å lese historier om spesielle familier, der alt ikke er helt A4, og hvor ting henger sammen mer på tross av enn på grunn av. Det blir som de berømmelige ordene som Tolstoi innleder "Anna Karenina" med. «Alle lykkelige familier ligner hverandre, hver ulykkelig familie er ulykkelig på sin egen måte.» Det er nettopp dette som gjør at det er mye mer interessant å lese om de ulykkelige familiene, og ikke de lykkelige ... 

Jeg opplevde Tove Nilsen som ærlig og oppriktig i sin fremstilling av familiens historie. Ekstra sterkt var det å lese om hvordan moren aldri tillot henne å se faren med sine egne øyne, men alltid gjennom morens. Da moren omsider døde, ble hun kjent med faren sin på hans egne premisser. Det var en helt annen mann hun ble kjent med, en ordentlig fyr som både var ansvarsfull, humoristisk og kunnskapsrik. Ikke den dusten moren ønsket at hun skulle se ... Han som drakk og av og til var voldelig ...

Det andre lesere har opplevd som rotete i fremstillingen, opplevde jeg som et forsøk på å sirkle seg inn til en kjerne - gradvis og i et tempo forfatteren selv har vært bekvem med. Jeg synes hun beskrev sine egne vonde barndomsminner på en usentimental og nokså distansert måte. Kanskje kunne hun ha kostet på seg mer sårhet og varme, også der hun beskriver den ene kjæresten etter den andre? Jeg tror at boka kunne ha blitt enda bedre dersom hun hadde våget å vise frem mer av sine egne følelser. For alle ønsker vi jo å bli elsket og sett for den vi er, og når dette mangler, blir det lille barnet inne i oss aldri 100 % helt ... 

Ingrid Vollans oppleserstemme passet svært godt til historien! 

Jeg kunne selvsagt ha trukket frem en hel masse andre ting fra boka - men det får du heller ha til gode når du skal lese den selv! Jeg anbefaler denne boka varmt! Rett og slett fordi jeg, tross de mangler jeg har påpekt, likte boka svært godt!

Utgitt: 2014 
Forlag: Oktober forlag (papirutgave) / Lydbokforlaget (lydbok)
Oppleser: Ingrid Vollan
Antall sider: 258 / Spilletid: 7 t 20 min.
ISBN: 978-82-495-1295-9 (papirbok)
ISBN: 9788242161437 (lydfil)
Papirboka har jeg kjøpt selv, mens jeg har mottatt lydfilen av Lydbokforlaget

Tove Nilsen (Foto: Steinar Buholm)

Andre omtaler av boka:
- NRK v/Anne Cathrine Straume - 12.11.2014 - Fint farsportrett fra Tove Nilsen - Det er bare mor, far og datter i familien. Mor er husmor med stor H, hun syr, vasker, lager mat og holder hjemmet sammen. Far tjener pengene. Uheldigvis har far på et tidspunkt latt sine øyne falle på en annen kvinne. I stedet for skilsmisse eller forsoning lever de to voksne heretter sine liv adskilt i eget hjem. Mor nekter far å spise middagen hun lager, datteren blir morens gissel: Tar hun farens parti, risikerer også hun å støtes ut av fellesskapet.
Far drikker, det kan få fysiske følger. Mor hevner seg på sitt vis, hun «diamantiserer seg», som Tove Nilsen skriver, hun gjør seg hard og usårlig og straffer dermed ikke bare ektemannen, men også seg selv. Og datteren.
Skammen over dysfunksjonaliteten i den lille familien er godt beskrevet, erfart og følt som den er både av det prisgitte barnet og av den voksne forfatteren. Foreldrenes standhaftige krigføring har lagt et press på datteren, som kanskje, likevel, har fått energi til å skrive seg ut av det knugende og vanskelige.- VG v/Kristine Isaksen - 14.11.2014 - Anstrengt selvutleverende - Fortelleren veksler mellom foreldretemaet og andre bekjennelser fra eget liv etter innfallsmetoden. Hennes flyktige forhold til menn er et tema som går igjen, i en nådeløst selvutleverende stil som ikke har nerve eller gjør særlig inntrykk.
«Knausgård-passasjene» og der boken går inn i nyere diskusjoner om autentisitet og utlevering av sin nærmeste, er de svakeste punkter. Språket har heller ikke alltid god flyt, og de mange hakkete leddsetningene oppleves som rusk i lesemaskineriet.
Tove Nilsen har skrevet virkelighetslitteratur i mange år før det ble en trend, og gjør det best når hun gjør det på sin egen måte. Ikke på den trendy måten.
- Aftenposten v/Anne Merethe K. Prinos - 8.11.2014 - Mellom det matte og briljante -
Best er Konge i snø når den skildrer det umulige forholdet mellom moren og faren og om datteren som er fanget i kryssilden mellom dem. Her har romanen både mye krutt og ømhet på lager. Ikke bare skriver den modne fortelleren begge foreldre frem med store doser varme og forståelse; de fremstår også som høyst interessante romanpersoner.
Moren som er en for tidlig født feminist, og som i datterens øyne omvandler seg til et livsfarlig mytologisk vesen i protest mot ektemannen og begrensningene som er lagt på henne, faren som er formell inntil det komiske, men også en kontinental levemann, full av livslyst og begeistring. Hvem kunne ikke ønske seg å bli gitt potensielt evig liv når det blir gjort på en så kjærlig og litterært pregnant måte?
- Dagsavisen - 05.11.2014 - Beskt og kjærlig om familieliv - Tove Nilsen forteller skarpt og hudløst om det hemmelige familielivet bak fasaden. «Konge i snø» er blitt en modig bok om menneskelig skrøpelighet og utholdenhet. ... Tove Nilsen blir bare bedre med årene. Det må ha krevet mot å skrive «Konge i snø», ikke nødvendigvis fordi den er forankret i forfatterens egne erindringer og barndomsbilder, men fordi den så usentimentalt og overbevisende lar taushet og skam fare og viser fram vår skrøpelighet og forvirring, men også vår evne til tilgivelse og overbærenhet.
- Reading Randi - 28.12.2014 - Romanen hadde en fin atmosfære og skildret på mange måter en gripende familie-historie - til tider hadde den partier som engasjerte meg og berørte meg sterkt, men enkelte skildringer fungerte ikke så bra i helheten - og trakk min bedømmelse nærmere terningkast 4 - enn den 5'n jeg tok høyde for i de første kapitlene jeg lyttet til….. Likevel, Tove Nilsen vil fortsette å være en av mine norske favoritt-forfattere, og jeg kommer helt sikkert til å lese hennes neste roman også.

- Kleppanrova - 22.02.2015 - Sorry, Tove jeg syns den var litt rotete fortalt og tam. Jeg fikk ikke et godt grep på faren, kanskje han var for kuet av moren, han hadde ingen ryggrad hjemme. Moren fremstår sterk og myndig, men det fortelles lite konkret om henne, litt halvkvadede episoder bare. Fra hun var 45 år og ble bedradd brukte hun mye tid på å stelle seg, var hun bare alene?
Tematisk er det mye spennende her, men det skulle vært sortert litt mer og vært utbrodert litt mer noen steder. Der er fint med hint, her ble det litt for mye for meg!
Innimellom er det mange fine historier, særlig fra Tysklandsturen.

- Min bok- og maleblogg - 08.12.2014 - Fars oppvekst med krig og grensetvister, det nåværende tyske og norske samfunnet med innvandring. Og ikke minst de menneskelige opplevelsen i disse hendelsene. Men først og fremst er det en roman som handler om å bryte ut av tradisjonelle mønstre. Bryte ut fra alt som har gjort en vondt. Datteren er forfatter og vil skrive ut de negative følelsene som en oppvekst med foreldre som standhaftig fører krig med hverandre har påført henne. Hun vil finne ut av hvordan en vil ha det i eget liv og i samspill med andre.

Litt om meg:
Jeg er en fri og uavhengig blogger, helt uten bindinger til noen. Min blogging er en hobby, og jeg tjener ingenting på dette - verken pengemessig eller karrieremessig (sistnevnte fordi jeg jobber med noe helt annet enn litteratur til daglig). Av og til mottar jeg leseeksemplarer fra diverse forlag, og dette opplyser jeg alltid om. Jeg har en omfattende linke-praksis på min blogg. Først og fremst ønsker jeg å bidra til å løfte frem norske bokbloggere gjennom å synliggjøre dem mer. Dessuten ønsker jeg gjennom oversikten "andre omtaler av boka" å gjøre det enklere for mine lesere å finne frem til hva andre har ment om akkurat denne boka - hva enten dette er bloggere eller profesjonelle anmeldere. Jeg sitter jo ikke med fasiten på aktuelle bok, selv om jeg har ment en hel del om den. Når jeg linker til aktuelle forlags presentasjoner av bøkene, ønsker jeg å understreke at dette gjøres på frivillig basis - altså uten noen form for avtale med de ulike forlagene. Jeg tenker at dette kan gi en merverdi for mine lesere, fordi de her kan lese mer om aktuelle bokutgivelse. Det fremgår for øvrig alltid tydelig og klart hos meg hvor ulike linker fører hen.

Juan Gabriel Vásquez: "Lyden av ting som faller"

"Ny" Latin-Amerikansk fortellerstemme!

Juan Gabriel Vásquez (f. i Bogotá i 1973) er en colombiansk forfatter med fire romaner, en samling med fortellinger og litterære essays bak seg. Hans mest kjente roman er "El ruido de las cosas al caer" (2011) eller "The Sound of Things Falling" som er den engelske tittelen på boka. Boka utgis for tiden i 25 land, og den norske utgaven - "Lyden av ting som faller" - utkom tidligere i år. For boka vant han i 2014 Impac-prisen (i konkurranse med bl.a. Karl Ove Knausgård). 

Forfatteren, som er utdannet jurist, er meget prisbelønt, og han har også oversatt bøker av bl.a. Joseph Conrad og E.M. Forster, kan jeg lese på Aschehougs nettsider. Han skriver for den colombianske avisen El Espectatodor og regnes som en av de viktigste latinamerikanske samtidsforfatterne. Med andre ord på høy tid at denne forfatteren ble tilgjengelig for norske lesere, tenker jeg! 

Bokas jeg-person er den colombianske juristen Antonio Yammarra. En gang ble han kjent med Ricardo Laverde i en bar. Uten at han på noen måte kan forutse det som senere skjer, skal denne mannen og hans hemmeligheter komme til å få avgjørende betydning i hans eget liv. 

"Mens jeg skrev poengene mine på tavlen, kom han bort til meg og spurte om jeg visste hvor han kunne låne en kassettspiller, slik at han kunne høre på en kassett han nettopp hadde fått. I ettertid har jeg ofte spurt meg selv hva som villa ha skjedd hvis Ricardo Laverde ikke hadde henvendt seg til meg, men til en annen av biljardspillerne. Men det er et meningsløst spørsmål, som vi alle stiller oss selv om fortiden. Laverde hadde gode grunner til å spørre meg. Ingenting kan endre på den saken, slik heller ingenting kan endre på det som skjedde etterpå." (side 14)

Historien fortelles med en rekke frempek på det vi senere skal få vite, men ikke før dette faller naturlig inn i historien. Ricardo har nettopp sonet en lang fengselsstraff og fordi ingen vet for hva, er mannen omspunnet med ikke rent lite mystikk. Antonio og Ricardo fortsetter å treffes i baren, hvor biljardspillet står i fokus. Etter hvert får han vite at Ricardo Laverde venter på kona si Elena Fritts, en amerikanerinne som i sin tid flyttet tilbake til USA. Han får også vite at Ricardo er en pensjonert pilot. 

"Hun er alt for meg. Hun er det eneste jeg har. Ikke be meg om å gå i detaljer, Yammara, det er ikke lett for noen å snakke om sine egne dumheter. Og jeg har begått mine, som alle andre. Jeg rotet det noe jævlig til. Skikkelig jævlig. Du er så ung, Yammara, så ung at du kanskje fortsatt er en jomfru når det gjelder bommerter. Nå snakker jeg ikke om å bedra kjæresten din, om å feie over jenta til bestevennen din, det er barneleker. Jeg snakker om de ordentlige feilskjærene, Yammara, de som du ennå ikke vet hva er. Og godt er det. Nyt det, Yammara, nyt det så lenge du kan: Man er lykkelig når til man går på trynet, og da er det ikke lenger mulig å finne tilbake til det man var. Vel, det er i hvert fall det jeg vil få et svar på i løpet av de nærmeste dagene. Elena kommer, og jeg vil forsøke å finne veien tilbake. Elena er mitt livs kjærlighet. Og vi kom bort fra hverandre. Vi ville det ikke, men sånn ble det. Livet skilte oss, det er sånt som skjer. Jeg tabbet meg ut. Jeg tabbet meg ut, og vi kom bort fra hverandre. Men det viktigste er likevel å forsøke å bøte på dumheten. Selv om tiden er gått, samme hvor mange år, er det aldri for sent å lappe sammen det som er ødelagt. Og det er det jeg skal gjøre når Elena kommer, og det er det jeg skal gjøre. Ingen bommerter kan vare evig ..." (side 29-30)

Så en dag forsvinner Ricardo Laverde, og tilbake sitter Antonio Yammara som angrer over at han sa nei til å bli med Ricardo hjem for et siste glass. Deretter introduseres vi for Aura Rodriquez, kvinnen som ved en tilfeldighet (en graviditet) blir hans kone. 

En dag dukker Ricardo opp igjen og spør altså det ulykksalige spørsmålet om kassettspilleren - et spørsmål som skal føre til at Antonio er sammen med ham da noen skyter og dreper Ricardo ... I samme seanse skades Antonio selv for livet. Denne hendelsen fører til at han blir besatt på å finne ut av Ricardo Laverdes fortid. Kassetten, som viser seg å inneholde noe helt essensielt i forhold til Ricardos kone Elena, fører ham i kontakt med deres datter Maya ... Sammen forsøker de å nøste i Mayas foreldres fortid. Og om Ricardo tenkte at denne familiens påvirkning av hans liv og skjebne tok slutt da Ricardo døde, må han tro om igjen ... 

"Opplevelsen av å være voksen fører med seg den usunne illusjonen av kontroll, og kanskje er den også avhengig av den. Det jeg mener å si, er at det er denne forestillingen om at vi har herredømme over vårt eget liv som lar oss føle oss som voksne, for vi forbinder voksenhet med autonomi, den suverene retten til å avgjøre hva som skal skje med oss. Før eller senere vil vi se at dette er et blendverk, for desillusjonen innhenter oss enten vi vil eller ei; den svikter aldri, har aldri gjort det. Når den kommer, tar vi den imot uten synderlig overraskelse, for ingen som lever lenge nok, kan la seg overraske av at ens egen biografi er formet av fjerne hendelser, av andre menneskers vilje, uten at våre egne valg og beslutninger har hatt stort å si for utfallet. Disse lange prosessene som ender med å støte mot vårt eget liv - iblant for å gi deg det puffet du trenger, iblant for å knuse våre mest storstilte planer til pinneved - ligger som oftest skjult som underjordiske elver, som ørsmå bevegelser i de tektoniske platene, og når jordskjelvet omsider er et faktum, klamrer vi oss til ord som vi har lært å bruke for å berrolige oss selv, ulykke, slump, iblant skjebne. I dette øyeblikk finnes det en kjede av omstendigheter, av feiltagelser og lykkelige beslutninger, hvis konsekvenser venter på meg rundt neste hjørne." (side 221)

I "Lyden av ting som faller" kommer vi tett på forholdene i Colombia, og alt som gjør at dette landet sliter med kriminalitet og nærmest anarki. Her er det ikke først og fremst rettsvesenet som gjør opp med folk, men narkotika-kartellene. Man legger seg ikke ut med disse kartellene ustraffet - verken på den ene eller den andre måten. Underveis støter vi på flodhester på flukt fra dyrehagen som narkobaronen Pablo Escobar i sin tid anla, fly som styrter, terror, vilkårlig vold og narkotikasmugling i stor stil. Romanen speiler med andre ord forholdene i Colombia, slik de har vært gjennom mange år. Forhold som har gjort at forfatteren selv valgte å oppholde seg utenlands fra midten av 1990-tallet og frem til nokså nylig. I dag er han tilbake i fødebyen Bogotá. 

"Lyden av ting som faller" er en slik bok man bør få med seg. Det er ikke ofte det kommer bøker fra Colombia (ikke siden Gabriel García Márquez, så vidt jeg kan erindre), og dét i seg selv trigger i alle fall min interesse. Boka har sterke litterære kvaliteter, og oversettelsen sitter som støpt i forhold til den historien som fortelles. Selv om fortellingen beveger seg frem og tilbake i tid, var det aldri vanskelig å følge den røde tråden i historien. Her er det mange historier flettet inn i hverandre, og med et større bakteppe, nemlig storpolitikken og forholdene i Colombia på den tiden hendelsene fant sted - etter Pablo Escobars død (f. 1949 d. 1993). Og selv om noen av gåtene forblir uløste også etter at siste side i boka er vendt, så var det helt greit. Noen ganger finnes det ikke eksakte svar og løsninger. Man må bare akseptere at enkelte ting er utenfor ens kontroll, uten noen spesiell begynnelse eller slutt. Tilfeldigheter skjer og noen rettferdighet finnes ikke. Og bare for å ha nevnt det, så er ikke dette en thriller, men mer en stillferdig roman.

Jeg anbefaler denne boka varmt - og håper samtidig at flere av bøkene til forfatteren blir oversatt i tiden som kommer!

Utgitt: 2011
Originaltittel: El ruido de las cosas al caer
Utgitt i Norge: 2015 
Forlag: Aschehoug
Oversatt: Christian Rugstad
Antall sider: 272
ISBN: 978-82-03-37057-1
Boka har jeg mottatt fra forlaget

Juan Gabriel Vásquez (Foto: Mélanie Morand/Opale)

Andre omtaler av boka:
- NRK v/Anne Cathrine Straume - 15. mars 2015 - "Intens historiefortelling fra Colombia" - Jakten på hva som førte kameraten i døden blir drivkraften i fortellingen.
Den flyter ubesværet mellom ulike tidsepoker og familiekrøniker. Letingen resulterer ikke i noen fasitsvar, men viser tydelig hvordan storpolitikk og samfunnsomveltninger blir førende for et enkelt menneskes liv. Fortid og nåtid holdes levende som biter av samme virkelighet, minner (og tap av minner) har avgjørende betydning for livet som leves her og nå. For jeg-forteller Antonio får letingen konsekvenser. Tittelen «Lyden av ting som faller» spiller helt konkret på en flyulykke, men rommer også erkjennelsen av liv og fremtidsdrømmer som går i grus.
- Leseriet - 11. mars 2015 - Den som venter en panoramisk anlagt bok om narkoterroren, slik jeg delvis gjorde, vil bli skuffet. Og godt er det. «Lyden av ting som faller» er ikke interessert i å leve opp til enkle forventninger. I stedet er bokas hensikt å fortelle historiene bak nyhetsbildet, hva som skjedde før kuleregnet eller bombeeksplosjonen laget en revne i hverdagen til ordinære mennesker, og viktigere, hva som skjer etterpå. Den handler om barna som vokste opp med å besøke Escobars private og overdådige dyrehage og hva som skjedde da de ble voksne og mistet alle illusjonene.
Ektefølt, dypt alvorlig og tankevekkende.
Anbefales sterkt!
- Artemisias Verden - 4. mai 2015

Litt om meg:
Jeg er en fri og uavhengig blogger, helt uten bindinger til noen. Min blogging er en hobby, og jeg tjener ingenting på dette - verken pengemessig eller karrieremessig (sistnevnte fordi jeg jobber med noe helt annet enn litteratur til daglig). Av og til mottar jeg leseeksemplarer fra diverse forlag, og dette opplyser jeg alltid om. Jeg har en omfattende linke-praksis på min blogg. Først og fremst ønsker jeg å bidra til å løfte frem norske bokbloggere gjennom å synliggjøre dem mer. Dessuten ønsker jeg gjennom oversikten "andre omtaler av boka" å gjøre det enklere for mine lesere å finne frem til hva andre har ment om akkurat denne boka - hva enten dette er bloggere eller profesjonelle anmeldere. Jeg sitter jo ikke med fasiten på aktuelle bok, selv om jeg har ment en hel del om den. Når jeg linker til aktuelle forlags presentasjoner av bøkene, ønsker jeg å understreke at dette gjøres på frivillig basis - altså uten noen form for avtale med de ulike forlagene. Jeg tenker at dette kan gi en merverdi for mine lesere, fordi de her kan lese mer om aktuelle bokutgivelse. Det fremgår for øvrig alltid tydelig og klart hos meg hvor ulike linker fører hen.

Edouard Louis: "Farvel til Eddy Bellegueule"

Om fattigdommens ulekre sider

Edouard Louis (f. 1992) debuterte som romanforfatter i 2014 med "Farvel til Eddy Bellegueule". Det oppsiktsvekkende med boka - i tillegg til at han skrev den da han bare var 22 år samt at boka er et litterært mesterverk - er at den er selvbiografisk og handler om temmelig rystende opplevelser. 

Å vokse opp i arbeiderklassen, og særlig i det nedre skiktet av denne, hvor man på ett eller flere plan skiller seg kraftig ut, har aldri vært enkelt. Og dersom vi i Norge tror at vi har eneretten på Janteloven, så er altså dét feil ... I tillegg er forfatteren homofil, og det å komme ut av skapet i et machosamfunn, der det å være "mann" er å være voldelig og tukte sine kvinner, er nesten en umulighet. Det klarte han derfor først etter å ha flyktet hjemmefra. Jeg vil imidlertid understreke at jeg ikke først og fremst har oppfattet denne boka som en komme-ut-av-skapet-roman. Derimot opplevde jeg den som en roman om det å være annerledes - og intellektuell - i et arbeidersamfunn. Forfatteren er mer enn sin homofili, for å si det sånn. Dessuten - fordi han knapt klarte å erkjenne sin homofili selv i oppveksten, bare aner vi at dette ligger der som et slags bakteppe, uten at temaet som sådan får særlig stor plass.

Edouard Louis het Eddy Bellegueule i oppveksten, men byttet navn da han var 20 år. Etter dette har livet gått mer hans vei, idet han har tatt seg høyere utdannelse og for tiden holder på med en doktorgradsavhandling om klassereiser i litteraturen. Han har redigert en antologi om sosiologen Pierre Bourdieus påvirkning av ettertidens politiske tenkning, og han "er redaktør for serien "Les Mots" ("Ordene"), som omfatter filosofiske og sosiologiske tekster, og som han har bygget opp hos forlaget Presses Universitaires de France". "Farvel til Bellegueule" er blitt en bestselger i Frankrike, og er oversatt til mer enn 20 språk. Louis er tildelt Pierre Guénin-prisen mot homofobi og for like rettigheter. (Kilde: Aschehougs nettsider) 

"Jeg har ingen lykkelige minner fra barndommen. Jeg mener ikke at jeg aldri i løpet av disse årene har følt lykke eller glede. Men smerten er totalitær: Alt som ikke passer inn i dens system, luker den vekk.

I korridoren dukker det opp to gutter, den ene høy og rødhåret, den andre liten og lutrygget. Den høye rødluggen spytter meg i fleisen. Her! ta imot! 

Spyttklysen rant langsomt nedover ansiktet mitt, gul og tyktflytende, lik det surklende slimet som tetter igjen strupen på gamle eller syke mennesker, med en sterk og kvalmende lukt. Den skingrende latteren til de to guttene, Se, horungen har trynet fullt. Den renner fra øyet og ned til leppene, og helt inn i munnen. Jeg tør ikke tørke det bort. Jeg kunne ha gjort det, det hadde bare vært å bruke ermet. Brøkdelen av et sekund, en ørliten håndbevegelse, ville vært nok til å hindre spyttklysen i å nå leppene, men jeg gjør det ikke, av frykt for at de skal bli fornærmet, hisse seg enda mer opp." (side 11)

Det er et brutalt samfunn som skildres i denne romanen. Men om man tenker at brutaliteten blant barna og etter hvert ungdommene er det verste, så blir denne romanen en påminnelse om at de verste faktisk er foreldrene selv ... Foreldre som ser at sønnen deres er annerledes, som er flau over hans annerledeshet og som forsøker å mobbe det vekk i håp om at det skal forsvinne av seg selv ... forsvinne for at sønnen skal bli som de andre guttene. En som spiller fotball og gjør typiske gutteting, som drikker seg full når han er gammel nok, og som kommer hjem med kjærester som han tukter med vold når dét måtte trengs ... Her er det ikke rom for intellektuelle sysler. Det er nemlig for pingler, for folk som tror de er noe, for dem som ikke passer inn ... 

De knallharde forventningene til å passe inn og være som alle de andre, gjelder imidlertid ikke bare mennene, men også kvinnene. 

"Det er nesten som om kvinnene i landsbyen lager barn for å bli kvinner, ellers er de ikke ordentlige kvinner. Da blir de sett på som lesbiske, frigide.

De andre kvinnene utenfor skoleporten begynner å lure, Hu har ikke fått unger ennå, i hennes alder, hu kan ikke være helt normal, hu må være flatbanker, eller frigid, det har blitt for lite puling på´a." (side 48)

Eddys mor er en sint kvinne. 

"Hun var en kvinne som ofte var sint. Hun protesterte så snart hun fikk sjansen, hele dagen protesterte hun mot politikerne, reformene som kuttet ned sosialhjelpen, mot makten, som hun hatet av hele sitt hjerte. Men denne makten som hun hatet, var det hun satte sin lit til når det var snakk om å reagere på noe: mot araberne, mot alkohol og narkotika, mot seksuell adferd hun betraktet som skammelig. Ofte sa hun: Vi trenger orden i detta landet. 

Flere år senere, da jeg leste Stefan Zweigs biografi om Marie Antoinette, skulle jeg tenke på innbyggerne i min barndoms landsby, og særlig moren min, når Zweig snakket om disse rasende kvinnene som, tynget av sult og armod, dro til Versailles i 1789 for å protestere, og som utbrøt "leve kongen!" da de fikk øye på monarken - det var kroppene deres som snakket for dem. De var revet mellom den totale underkastelse for makten og det evige opprør.

Hun var en sint kvinne, men hun visste ikke hva hun skulle gjøre med dette hatet som aldri slapp henne. Hun protesterte alene foran tv-en eller sammen med de andre mødrene utenfor skoleporten." (side 50)

Umuligheten av å kunne vise hvem han egentlig var, førte til at Eddy levde et dobbeltliv gjennom hele ungdomstiden sin. Angsten for hva som for alvor kunne skje dersom han erkjente at det var gutter og menn han først og fremst følte seg tiltrukket av, og ikke kvinner, var lammende. Dette gjorde at han knapt turte å erkjenne det hele for seg selv. 

Det er en meget sterk historie som fortelles i "Farvel til Eddy Bellegueule", og mange er dem som har stilt spørsmål ved om den klassereisen Edouard Louis har foretatt i det hele tatt er mulig. Er det mulig å vokse opp i et så dysfunksjonelt samfunn som han gjorde, og å kunne forløse så mye intellektuelt i så ung alder? Diskusjonen er påtakelig lik den som fulgte etter at Jeanette Walls kom ut med sin selvbiografiske roman "Krystallslottet" i 2005 (linken fører til min omtale av aktuelle bok). Så må det selvsagt sies at der "Krystallslottet" er svært deskriptiv og ikke fullt så litterær, der tar "Farvel til Eddy Bellegueule" dette igjen i mangfold. Det presise språket og mangelen på klisjéer og overdrivelser i denne boka, gjør historien på et vis mye sterkere. Et nakent språk der leseren må tenke selv, er et sterkere virkemiddel enn allverdens detaljer, synes jeg. 

Dette er en roman som blir sittende fastborret i sjelen lenge etter at man har sluttført den. Og slutten - den er emminent! Den vitner nemlig om at det er håp, og at humoren er redningen. 

Dette er en slik bok man må få med seg! I all sin enkelhet er den et lite mesterverk!

Helt til slutt må jeg nevne at oversettelsen er meget god!

Utgitt i Frankrike: 2014
Originaltittel: En finir avec Eddy Bellegueule
Utgitt i Norge: 2015 
Forlag: Aschehoug
Oversatt: Egil Halmøy
Antall sider: 173
ISBN: 978-82-03-37058-8
Boka har jeg mottatt fra forlaget

Edouard Louis (Foto: John Foley/Opale)

Andre omtaler av boka:
- Dagens Næringsliv v/Susanne Hedemann Hiorth - 20. februar 2015 - Ung, skamslått og homo - Kan man fri seg fra sin bakgrunn ved å skrive en bok? Edouard Louis har vakt oppsikt i Frankrike med debutboken «Farvel til Eddy Bellegueule», som også er forfatterens avskjed med sitt gamle jeg. Tittelen viser til navnebyttet. I boken gransker han sitt ubemidlede oppvekstmiljø i en nordfransk landsby, fra han som tiåring blir banket opp, spyttet på og kalt homo og diverse andre ting i korridoren på skolen.
Mer enn en fortelling om å komme ut av skapet, skriver Louis om å bli skjøvet ut, eller aldri passe helt inn. Hjemme lever han ikke opp til macho-idealene: «Men heller ikke jeg visste hvorfor jeg var som jeg var.» Huset er trangt, omgangsformen barsk. For en ung gutt med lav fotballinteresse og tiltrekning mot menn finnes det til slutt bare én vei ut: vekk derfra. «Jeg likte teater, popsangerinner og dukker, mens brødrene mine (og til og med søstrene mine, på sett og vis) foretrakk dataspill, rap og fotball. Etter hvert som jeg ble større, følte jeg de stadig mer tyngende blikkene fra faren min, hans maktesløshet overfor monsteret han hadde skapt, som for hver dag som gikk, bekreftet sin annerledeshet enda litt mer. Det virket som om det ble for mye for moren min, som tidlig hadde kastet inn håndkleet.» ... Edouard Louis er en skarp ny stemme som er verdt å lytte til i et Europa med tiltagende uro. Boken hans får frem at fattigdom ikke er noe vakkert syn, og at de privilegertes toleranse, på tross av hykleri og blindhet, er å foretrekke fremfor fysisk vold. Det gjør også mindre vondt.
- NRK v/Anne Cathrine Straume - 27. februar 2015 - Rystende opprørsroman fra Frankrike - «Farvel til Eddy Bellegueule»​ er en smart roman. Den kunne fort bli tårevåt og selvopptatt, det er nesten vanskelig å se for seg at en personlig mobbehistorie som dette ikke skulle bli det.
Men denne unge forfatteren løfter blikket. Kapitlene har titler som: «Væremåte», «Mannsrollen», «Portrett av moren min om morgenen» eller «Portrett av moren min gjennom hennes egne historier». Overskriftene indikerer et analyserende blikk, og det er nettopp dette blikket Edouard Louis besitter: Han beskriver et helt miljøs strukturelle sannheter like mye som han beskriver seg selv.
Og dette er noe av storheten ved denne lille romanen. På den ene siden er fortellingen minutiøs-konkret og refererer overraskende detaljerte inntrykk fra et barn som føler seg utenfor. På den andre siden skildres spennet mellom den harde realismen og de milde drømmene. Teksten inviterer, helt uten å bli høytflyvende, til refleksjon rundt de store, franske temaene frihet, likhet og brorskap.
- Morgenbladet v/Ane Farsethås - 5. mars 2015 - En klasseflyktning krysser sitt spor -
Farvel til Eddy Bellegueule, debutromanen til 22 år gamle Édouard Louis, som med sin selvopplevde skildring av vold og brutalitet i nedre arbeiderklasse har solgt over 200 000 eksemplarer i Frankrike, kan ved første øyekast se vel enkel ut. En historie om en ung homofil gutt, som i barndommen hundses av mobbere og egen familie, men som flytter til storbyen, kommer ut av skapet og finner sin egen identitet, det lyder kjent?
Ved andre øyekast, og særlig om man har fått med seg vidunderbarnets inntreden i de mest prestisjetunge akademiske sirkler i en alder da de fleste ikke har kommet lenger enn til å planlegge sin første ferie uten foreldrene, kan den samme boken nesten virke for tungt lastet med akademisk ballast. Etter å ha flyktet fra en uvanlig tøff oppvekst i en liten by i Nord-Frankrike – vi snakker snarere om klasseflukt enn klassereise her – ble Eduoard Louis alt som tyve­åring redaktør for en serie akademiske utgivelser i den franske sosiologen Pierre Bourdieus ånd.

Litt om meg:
Jeg er en fri og uavhengig blogger, helt uten bindinger til noen. Min blogging er en hobby, og jeg tjener ingenting på dette - verken pengemessig eller karrieremessig (sistnevnte fordi jeg jobber med noe helt annet enn litteratur til daglig). Av og til mottar jeg leseeksemplarer fra diverse forlag, og dette opplyser jeg alltid om. Jeg har en omfattende linke-praksis på min blogg. Først og fremst ønsker jeg å bidra til å løfte frem norske bokbloggere gjennom å synliggjøre dem mer. Dessuten ønsker jeg gjennom oversikten "andre omtaler av boka" å gjøre det enklere for mine lesere å finne frem til hva andre har ment om akkurat denne boka - hva enten dette er bloggere eller profesjonelle anmeldere. Jeg sitter jo ikke med fasiten på aktuelle bok, selv om jeg har ment en hel del om den. Når jeg linker til aktuelle forlags presentasjoner av bøkene, ønsker jeg å understreke at dette gjøres på frivillig basis - altså uten noen form for avtale med de ulike forlagene. Jeg tenker at dette kan gi en merverdi for mine lesere, fordi de her kan lese mer om aktuelle bokutgivelse. Det fremgår for øvrig alltid tydelig og klart hos meg hvor ulike linker fører hen.

Vibeke Riiser-Larsen: "Et sted skinner det"

Stillferdig om ensomhet og isolasjon

Generelt om det å debutere som forfatter i Norge:

Jeg innrømmer det like godt med det samme! Mitt hjerte brenner litt ekstra for norske debutanter, som forsøker å bli lagt merke til i mylderet av alle nyutgivelsene som kommer hvert eneste år. At dette ikke er enkelt, viser ikke minst en artikkel i NRK publisert 9. mars 2015 med tittelen "Vinner-debutanter ikke lagt merke til". Videre kunne vi i ingressen lese følgende:

"De to debutantene som ble tildelt priser av Kulturdepartementet i dag er oversett av de tradisjonelle medienes litteraturkritikere. En av vinnerne takket i stedet bokbloggere for oppmerksomheten." 

Det hjelper ikke en gang å skrive god litteratur. Oversett blir de aller fleste likevel - og debutanter i særdeleshet. Mange av de nye fortellertalentene som debuterer, kommer følgelig aldri ut med flere bøker. De gir ganske enkelt opp. Man trenger nemlig en sterk økonomi i ryggen for å ha råd til å skrive bøker som ikke selger. Og det er en myte at god litteratur selger helt av seg selv. I denne konteksten kjenner jeg på sterk aversjon når jeg ser dårlig litteratur bli tilbudt pallevis i bokhandlerne. Psykologien i markedet er at de fleste vanlige lesere får en følelse av at "oi - dette må være en bra bok, siden alle tør å satse så veldig på akkurat denne boka!" Møtet med pallene er så massiv at man ikke kommer seg videre til hyllene, der anonyme bokrygger møter en. 

Tenk om flere kunne ha tenkt mer slik:

Jenssen er mer opptatt av de mange utgivelsene enn enkelte bestselgere.

– Gyldendals «Fifty Shades of Grey», som er flere bøker, gjør kanskje et synlig utslag på resultatene. Men for oss er det viktigere å selge 100 eksemplarer ekstra av hver bok – enn å få frem den ene oppsiktsvekkende megaselgeren, sier Jenssen. (Kilde: Arikkel i Dagens Næringsliv 24. februar 2015 - med overskriften "Danker ut Gyldendal")

Hvem er Vibeke Riiser-Larsen?

Vibeke Riiser-Larsen kom tidligere i år ut med sin debut-bok "Et sted skinner det". Jeg har både forsøkt å finne ut hvem hun er, og ikke minst om det er noen av de profesjonelle anmelderne som har viet denne boka oppmerksomhet. 

Vibeke Riiser-Larsen er 41 år gammel og er fra Oslo. For tiden studerer hun sosiologi. Hun har alltid likt å skrive. (Kilde: Beathes bokhylle) Mer enn dette har jeg ikke klart å finne ut om forfatteren, heller ikke på Aschehougs nettsider. Det er for øvrig bare på bloggene Beathes bokhylle og  Leseløven, jeg så langt har funnet noen omtaler av boka, som har vært i salg i to måneder allerede. Ikke en eneste profesjonell anmelder har omtalt boka! Ikke denne heller ... Sånn sett er hun i "godt selskap", Vibeke Riiser-Larsen ... Det den vanlige leser bør merke seg er at mangelen på omtaler ikke sier noe som helst om en bokas kvalitet (eller mangel på sådan). 

Om boka:

Ungjenta Sigrid jobber i informasjonsdisken i en butikk som til forveksling minner om Claes Ohlsson ut fra varesortimentet som nevnes jevnlig utover i boka. Jobben er ensformig, men Sigrid setter sin ære inn på å bli flink. Dette går ut på å kunne utenat mest mulig om hvor kundene kan finne de ulike varetypene. Hun må også takle vanskelige og sure kunder. Dem møter hun med stoisk ro og saklighet. 

"Hun hadde pause med Odd som stod i kassen. Odd fortalte om en tante han hadde, som hadde fått igjen på skatten. Bare 326 kroner. Men likevel. Han hadde lest i avisen at det var mange som ble lurt av den elektroniske selvangivelsen, men dette med tanten hans viste at systemet tross alt fungerte. 

Sigrid bare hørte på. Sa ingenting. Det trengtes heldigvis ikke, for Odd pratet i vei så lenge han hadde et publikum. Han skulle overta gården etter faren sin. En grisefarm, for sikkerhets skyld. Odd mente at det luktet så vondt der at han fikk migrene allerede tjue minutter før han kom frem. Han hadde ingen kone. Eller kjæreste. Bare damer han traff på nettet som dumpet ham etter den første kaffen." (side 7-8)

Sigrids liv er temmelig monotont. Ikke bare er jobben monoton, men det skjer også svært lite i livet hennes. Hun har ingen venner, og er henvist til å fylle livet sitt med en form for innhold helt på egen hånd. Moren er syk og må ta piller for ikke å bli lei seg, og tante Else følger opp både henne og Sigrid. Hver fjortende dag ringer nemlig tante Else for å høre hvordan det går, og Sigrid har kommet i hu med at hun like godt kan ta telefonen. Ellers får hun både tante Else og faren på døra før hun får snudd seg, og så mye kontakt ønsker hun rett og slett ikke. Sånn sett er det helt greit at faren bare ringer et par tre ganger i året. Oppe på loftet står det en fryseboks, hvor Sigrid putter alle musene - og av og til en rotte - som hun finner i musefellene hun har satt ut ... 

At Sigrid ikke er helt som andre, skjønner vi fort. Men er det ensomheten eller evnene hennes det skorter på? Eller forsterker det ene det andre? Måten hun betrakter verden på forteller i alle fall noe om et liv med lite ytre stimuli. Et liv som først føles levende når hun står overfor de døde musene, og betrakter det som er inni dem ... Samtidig finner hun alltid en forklaring på ting, eller skjønner at det er mye hun rett og slett ikke forstår. Episoder som er egnet til å fremkalle latteren hos oss lesere, men som kanskje først og fremst egentlig er litt triste ... ? 

"Da alle var kommet og hadde fått kaffe og funnet plassene sine, kom en dame med sort skjørt og jakke som var i forskjellig stoff, frem på gulvet midt i ringen og sa velkommen. Hun hadde mye sminke og skjev munn. Sigrid tenkte at det kanskje var fordi hun hadde hatt slag. Eller så hadde hun bare bommet med leppestiften. Det var vanskelig å si." (side 163)

Men noe skjer etter hvert i livet til Sigrid, som til daglig går rundt med et navneskilt på jobben, som forteller at hun heter Torill. En dag blir hun nemlig bedt om å gjøre innkjøp for en nabo hver fredag. Jobben er godt betalt, fordi ingen så langt har orket å ta dette på seg. Halvorsen lukter nemlig vondt og han sikler når han snakker. Dessuten dukker Snorre opp i Sigrids liv. For første gang i sitt liv får hun seg kjæreste. 

Like fullt ... etter hvert går det meste skeis. Blant annet blir Sigrid trakassert av det forrige verneombudet på jobben, Ragnhild. Ragnhild har vel ikke akkurat de beste antennene for forskjellighet på arbeidsplassen, og hun tråkker på den sarte sjelen som Sigrid er - uten å fatte konsekvensene av det hun gjør ... Sigrid som balanserer så hårfint på en knivsegg, der det skal så lite til for at hun skal vippe ned på feil side ... Og tilsvarende skal det egentlig uhyre lite til for at hun skal holde sitt liv gående, slik det alltid har vært. 

Denne boka berørte meg dypt. I og for seg beskrives et miljø som er veldig, veldig annerledes mitt eget liv. Samtidig kommer man fra tid til annen i kontakt med en Sigrid eller en Odd. Fordi boka bidrar til å gi innsikt i hva som rører seg i en person som Sigrid, har vi godt av å lese dette. Hun er jo langt mer enn det arbeidskollegaene hennes ser. Med tilsynelatende enkle virkemidler tar forfatteren oss med inn i en stemning, som både er urovekkende og spennende. Med psykologisk innsikt viser hun oss hva som skjer når et lett krenkbart og ensomt menneske møter uforstandige mennesker i sitt miljø. Ekstra spennende er det å få innblikk i hvordan et hvert menneske har sin egen logikk for hva som driver dem til å gjøre nettopp det de gjør. Uansett hvor annerledes og fremmed dette kan virke for andre mer velfungerende mennesker, slutter jeg aldri å la meg fascinere av hvor forskjellig virkeligheten kan fortone seg, alt etter hva man er utrustet med i utgangspunktet. I dette tilfellet en sart og ensom sjel, som faktisk får ting til å fungere et langt stykke på vei ... Inntil alt bare rakner ... Det gjorde vondt å lese denne historien!

Boka er godt skrevet, og det skal bli spennende å følge Vibeke Riiser-Larsen videre! Denne boka anbefaler jeg varmt!

Utgitt: 2015
Forlag: Aschehoug 
Antall sider: 220 sider 
ISBN: 978-82-03-35896-8
Jeg har mottatt leseeks. av boka fra forlaget

Vibeke Riiser-Larsen (Foto: Niklas Lello)

Andre omtaler av boka:
- Beathes bokhylle - 5. februar - 2015 - Det var mye i boken som fascinerte meg og jeg er i grunnen imponert over hva forfatteren har fått til i sin debut, når det er så bra som dette på første forsøk hva har vi ikke da i vente om forfatteren bestemmer seg for å skrive flere bøker. ikke for å legge noe press her altså.Du kan like godt lære deg navnet først som sist, Vibeke Riiser- Larsen, sånn der har du det! Anbefales varmt og inderlig!
- Frank Savoia - Leseløven - 8. mars 2015 - En sårbar roman om ensomhet - Romanen er enkel og lettlest, med korte kapitler. Den gir et godt innblikk i en ganske så monoton butikkjobb. En blir trist av å lese den, og synes synd på jenta som en lar seg føle med, som ikke blir oppdaget av de rundt henne. På den måten er romanen engasjerende. Den er ikke noe spennende lesning, men nødvendig, fordi noen rundt oss har det slik.
- Bøker & Bokhyller - 17. mars 2015 - To innsiktsfulle bøker om å ha det fælt - Aldri har jeg lest ei sterkere bok om sårbarhet, ensomhet og isolasjon. Det er så nært og tett på, så gjennom og under huden, så vondt og trist at det er vanskelig å forestille seg at dette bare er fantasi, en roman, og jeg kjenner faktisk litt på den dårlige samvittigheta mi etter å ha lest boka.
- Les mye - 24. mars 2015 - Når ho er på jobb og står bak skranken som informasjonsmedarbeidar, kjem orda utan problem. Da har ho ein fasit å gå etter, eit hyllenummer å oppgi. Men når det er utanfor ein gitt setting, står orda fast og ho har vanskeleg for å prate. Ikkje alt Sigrid gjer, er like lett å forstå. Men vi skjøner at det heng saman med den vanskelege barndommen hennar. Sigrid ønsker seg meir enn alt ikkje å vere aleine, men gjer samtidig alt for å unngå å kome i situasjonar er ho må vere saman med andre. Eg synest forfattaren skildrar einsemda svært godt, og får fram dette desperate og dobbelte i dei som er litt for vand med å vere for seg sjølv. Det enklaste er å sleppe tosemda, men det å vere aleine tærer også mest.
Ein svært fin roman med eit like viktig tema.
Anbefalast varmt.

Litt om meg:
Jeg er en fri og uavhengig blogger, helt uten bindinger til noen. Min blogging er en hobby, og jeg tjener ingenting på dette - verken pengemessig eller karrieremessig (sistnevnte fordi jeg jobber med noe helt annet enn litteratur til daglig). Av og til mottar jeg leseeksemplarer fra diverse forlag, og dette opplyser jeg alltid om. Jeg har en omfattende linke-praksis på min blogg. Først og fremst ønsker jeg å bidra til å løfte frem norske bokbloggere gjennom å synliggjøre dem mer. Dessuten ønsker jeg gjennom oversikten "andre omtaler av boka" å gjøre det enklere for mine lesere å finne frem til hva andre har ment om akkurat denne boka - hva enten dette er bloggere eller profesjonelle anmeldere. Jeg sitter jo ikke med fasiten på aktuelle bok, selv om jeg har ment en hel del om den. Når jeg linker til aktuelle forlags presentasjoner av bøkene, ønsker jeg å understreke at dette gjøres på frivillig basis - altså uten noen form for avtale med de ulike forlagene. Jeg tenker at dette kan gi en merverdi for mine lesere, fordi de her kan lese mer om aktuelle bokutgivelse. Det fremgår for øvrig alltid tydelig og klart hos meg hvor ulike linker fører hen.