Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

søndag 16. september 2012

Ismail Kadare: "Tre sørgesanger fra Kosovo"

Om bakgrunnen for Balkankrigen på 1990-tallet

Ismail Kadare (f. 1936) er en albansk forfatter med en svær produksjon av bøker på sin merittliste. Det er ikke så mye jeg vet om denne forfatteren, rent bortsett fra at han er ansett som Albanias fremste forfatter i dag. Dermed er han en forfatter jeg absolutt føler at jeg burde lese noe av. Da øynene mine falt på denne lille boka sist jeg var innom et antikvariat, var jeg derfor ikke sen om å plukke den frem. På Wikipedia kan jeg lese at han i sin tid kom på kant med albanske styresmakter, og at han i perioder ikke fikk lov til å publisere noe. I 1990 søkte han om asyl i Frankrike. Kun seks-syv av hans bøker er oversatt til nor
sk.

"Tre sørgesanger fra Kosovo" utkom på albansk i 1998, og det eksemplaret jeg sitter med utkom i 1999, oversatt fra fransk. På forlagets nettsider kan jeg lese at boka er utsogt og ikke kommer i salg igjen. Dermed er man henvist til antikariatene eller bibliotekene dersom man ønsker å få tak i den.

"Aldri hadde det hendt at freden kom styrket ut etter rykter om krig. At det etter håp om fred brøt ut krigshandlinger, var derimot nesten alminnelig på den store halvøya.

Man hadde iblant følelsen av at halvøya virkelig var vidstrakt, at det var plass til alle på den - til atskillige språk og religioner, til ti-tolv folkeslag og statsdannelser, kongedømmer og fyrstedømmer, for ikke å si tre keiserriker, hvorav to - serbernes og bulgarernes - var beseiret, mens det tredje, det bysantiske, til skam for seg selv og for hele kristenheten, hadde underkastet seg tyrkerne.

Men det kom andre tider; folk forandret mening og landområdet virket altfor trangt. Denne følelsen av trangboddhet oppsto ikke så mye av gnisnin
gene mellom territorier og de ulike folkeslagenes språk, som av levninger fra gamle dager. Det var gammelt nag som de angjeldende folkene gikk og ruget over i ensomhet, helt til den dagen da alt virket uutholdelig ... " (side 7)

Våren 1389 skjedde det noe helt usedvanlig på det som etter hvert 
fikk navnet Balkan:

"Det var det som skjedde denne våren i 1389, da det nesten øyeblikkelig etter den første nyheten som innvarslet en helt ualminnelig fredsperiode, dukket opp en annen som gikk ut på at det ville bli krig, og at det også kom til å bli noe utenom det vanlige." (side 9)

Det store slaget skulle nemlig komme til å stå på Kosovosletten (eller Svarttrostsletten),  hvor serberne tapte i kampen mot tyrkerne. Kadare har en noe distansert fortellerstil når han beretter om det som skjedde i 1389, og som senere - nærmere bestemt i 1989 - ble brukt for alt det var verdt for å hisse til krig på Balkan under Serbias statsleder Slobodan Milosevics ledelse. I tre små beretninger - derav tittelen "tre sørgesanger" - får vi høre Balkans svar på våre norske skalde-historier, om kriger og seire, gammelt nag og hat og "om hvordan menneskene her for alltid siden har vært bundet av sin fortid, ute av stand til å frigjøre seg fra sine gamle lenker av uvennskap og nag" (sitat fra smussomslaget). Bunner all ufreden i denne delen av Europa i en gammel forbannelse og et lik som ligger begravet på sletten?


Selv om denne boka bare rommer 100 sider, har jeg brukt litt tid på den. Ikke fordi den på noe vis er tungt fordøyelig, men mer fordi det var mye jeg ønsket å tenke litt rundt før jeg gikk videre. Mange ulike stemmer slipper til, og helt til slutt er det den døde, han som ligger begravet på sletten som får tale:

"Tiden har gått. Fem århundrer har henløpt siden den dagen som så meg stupe. Og så hundre og søtti år. Så seks hundre. Jeg er fremdeles her, alene i min türbe, under den lille flammen på denne usle lampen. Larmen fra dem, liksom havets bulder, vil stadig ikke ta slutt.

... Allah! Nå er det ov
er ti århundrer og jeg er lei av å ligge i ensom majestet i den kristne uendeligheten. Iblant, i de dystreste stunder, undres jeg på om det ikke er mitt blod som er opphav til alle disse redslene. Keg vet at dette er en vanvittig hypotese; likevel bønnfaller jeg Deg, Herre, i min ikke-væren, om endelig å innvilge meg glemsel! Gjør så mitt blod blir trukket ut og ført bort fra denne iskalde sletten. Og de må ikke nøye seg med å fjerne blyvasen, men pløye opp og spavende jorden under mitt telt, der hvor bakken først ble innsatt med dette blodet. Ja, min Gud, rydd jorden godt omkring meg, for det skal bare noen dråper til for å romme fortsettelsen av all verdens erindring ..." (side 99 - 100)

Dette har nok for mitt vedkommende vært hø
stens store overraskelse så langt og jeg er veldig klar på at denne boka fortjener terningkast fem. Først og fremst fordi jeg opplevde det språklige som svært godt og dernest fordi det var fascinerende og interessante historier som ble fortalt.

Det kunne være veldig interessant å høre om det er noen andre som har lest noe av Ismail Kadare, og som har et og annet tips å komme med i den forbindelse!

Utgitt på albansk:
1998
Originaltittel: Tri kenge zie per Kosoven
Utgitt i Norge: 1999
Oversatt fra fransk: Tom Lotherington
Forlag: J. W. Cappelens Forlag AS
Antall sider: 100


Ismail Kadare

"The Inner Life of Martin Frost" (Regissør: Paul Auster)

Om skaperevnens pris

Paul Auster er først og fremst forfatter - en av dem jeg skatter høyest - men han opptrer fra tid til annen også i rollen som filmregissør. Så langt har jeg kun sett "Blue in the Face" (1995) og "Smoke" (1995) (til gjengjeld har jeg sett dem mange ganger), men Auster har også regissert filmer som "The Music of Chance" (1993 - basert på hans roman med samme navn), "Lulu on the Bridge" (1998) og "The Inner Life of Martin Frost" (2007 - basert på en bitte liten flik av hans roman "Illusjonenes bok, som egentlig handler om noe helt annet). For et par uker siden lyktes det meg å få tak i de to siste filmene via Amazon, mens jeg fremdeles jobber med å finne ut av hvordan jeg kan få tak i "
The Music of Chance".

I "The Inner Life of Martin Frost" møter vi forfatteren Martin Frost , som nettopp har blitt ferdig med en roman, og som har fått låne huset til noen venner av seg mens de er på reise. Der har han tenkt å slappe av i et par uker - få seg en hardt tiltrengt ferie i ensom majestet. Han blir derfor noe overrasket over at han rett etter ankomst får en idé til en novelle. Som alltid har han skrivemaskinen sin med, så det er uansett ingen krise.

Dagen etter ankomst i vennenes hus våkner Martin Frost opp, glad og fornøyd - inntil han forskrekkes av at det ligger en kvinne ved siden av ham i sengen. Kvinnen er tilsynelatende like forskrekket som Martin. Hun forteller at hun heter Claire og er niesen til dem som eier huset. Også hun har kommet dit for å slappe av, lese og kose seg.

Martin og Claire blir enige om at de skal holde til i hver sin del av huset, og gjøre sine egne ting uten å forstyrre hverandre. Martin begynner å skrive på sin historie, mens Claire tar med seg en bok ut i hagen hvor hun fordyper seg i en tekst. Da det nærmer seg middagstid, oppsøker Martin likevel Claire. Kanskje først og fremst fordi hun er en vakker kvinne som vekker hans attrå? I alle fall er det noe med henne som gjør at han føler seg svært tiltrukket av henne. Nokså snart viser det seg at Claire har det på samme måte, og før kvelden har passert, havner de i heftige favntak.

Etter hvert som forholdet til Claire utvikler seg, er det som om en stor skapertrang forløses i Martin. Han skriver og skriver, og det han får til føles genialt. Det er som om Claire fungerer som hans muse. Så skjer det underlige ting. I første rekke får Martin telefon fra vennene han låner huset av, og da han forteller om Claire, kan de avkrefte at de over hode har noen niese. I første omgang skaper det forvirring hos Martin, inntil Claire tilstår at hun har kommet dit nettopp pga. ham. Martin bestemmer seg for å gi forholdet en sjanse, ikke minst fordi han har utviklet dypere følelser for Claire. Han fortviles imidlertid over at Claire synes å bli sykere og sykere jo nærmere slutten av historien han nærmer seg. Martin tvinges til å ta et slags valg; kunsten eller kjærligheten? Men valget skal likevel vise seg å ikke bli fullt så enkelt, for plutselig er Claire forsvunnet. Hvem var hun egentlig? Et virkelig menneske eller en fantasi? Det hele kompliseres ytterligere da en av bygdas menn Jim Fortunato dukker opp med en ny kvinne som han tilbyr Martin ...

For å ta det viktigste først: Paul Austers filmer er ikke som andre filmer! Her må man forvente det uventede, at handlingen tar en helt annen retning enn man først tror, at man plutselig sitter der med flere spørsmål enn svar. De rutinerte skuespillerne Davis Thewlis og Irène Jacob i rollene som henholdsvis Martin og Claire fungerte ypperlig i samspillet seg i mellom. Jeg fikk virkelig tro på deres lidenskap. At bøker og skriveprosesser står i fokus i mye av det Paul Auster skriver om, er heller ikke ueffent. Paul Austers datter Sophie Auster dukker for øvrig overraskende opp på slutten av filmen - kanskje som en ny muse? Den delen av filmen var kanskje det jeg likte minst, fordi det på en måte bidro til å gjøre poengene overtydelige. Mysteriet kunne godt ha hengt i en slags løs tråd, og fått meg som seer til virkelig å lure og gruble i lang tid etterpå. For øvrig vil jeg fremheve filmmusikken og stemningen denne skapte. Nettopp musikken er svært sentral i Paul Austers filmer, og der overlates intet til tilfeldighetene. Jeg fikk derfor lyst til å skaffe meg filmmusikken, slik jeg i sin tid gjorde etter å ha sett spesielt "Smoke". Alt i alt en film jeg føler for å gi terningkast fem


Innspilt: 2007
Originaltittel: The Inner Life og Martin Frost
Nasjonalitet: USA, England
Genre: Drama 
Skuespillere: David Thewlis (Martin Frost), Irène Jacob (Claire Martin), Michael Imoerioli (Jim Forunato), Sophie Auster (Anna James)
Spilletid: 93 min.


Skrivingen går trått ...
En morgen er det plutselig en ukjent kvinne i Martins seng ...
Hvem er denne Claire egentlig?

torsdag 13. september 2012

"Anonymous" (Regissør: Roland Emmerich)

Mysteriet rundt Shakespeares skuespill
Det har i mange århundrer vært spekulert på om det virkelig var William Shakespeare (f. 1564 d. 1616) som skrev de fantastiske skuespillene som han har blitt kreditert for - ikke minst fordi han visstnok fremsto som en nokså enkel sjel i sin samtid og neppe hadde innsikt i aristokratiets levesett, slik skuespillene vitner om at forfatteren av disse nødvendigvis må ha hatt. Fordi skuespill og teater hadde så lav status på den tiden samt det faktum at mange av skuespillene utleverte overklassen og aristokratiet og tilla mennesker fra de høyere sosiale lag til dels nokså slette egenskaper, noe som skapte voldsomme reaksjoner, antar man at skuespillenes rette forfatter ikke kunne stå frem i sin samtid uten å risikere å bli utstøtt av sin stand.

Vi introduseres for livet på hoffet rundt dronning Elizabeth I (f. 1533 d. 1603). En av dem hun omgikk med var Lord Oxford, som her presenteres som ham som faktisk skrev skuespillene om Hamlet, Othello, Romeo og Julie m.m. Alle skuespillene hadde nemlig det til felles at de hovedsaklig handlet om makt, intriger, sjalusidrap, umulig kjærlighet o.l. i aristokratiet - et miljø William Shakespeare strengt tatt ikke hadde tilgang til.

Lord
Oxford fremstilles som en mann som bare måtte skrive for å føle at livet hadde noen verdi for ham. Omgivelsene rundt ham og i særdeleshet hans kone skammet seg dypt over ektemannens hang til å skrive, og det gikk på respekt og selvfølelse løs at han ikke klarte å la være å produsere skuespill, som den gangen provoserte makteliten og tidvis nesten kunne føre til opptøyer da stykkene ble vist på teateret.

Vi
får dessuten innblikk i dronning Elizabeth Is kjærlighetsliv, der hun - tross sitt rykte som jomfru - tok for seg av elskere ved hoffet. Dronningen fikk selv en avgjørende rolle i den virkelige forfatterens liv, samtidig som hun ble viklet inn i et kjærlighetsdrama hun neppe hadde forutsatt konsekvensene av ... 

Jeg elsket denne filmen! Å se Vanessa Redgrave i rollen som dronning Elizabeth I var en opplevelse i seg selv! Fra før av har jeg kun sett henne i rollen som Mary Stuart i filmen "Mary, Queen of Scots", og da i en atskillig yngre utgave (1971). I en av scenene i "Anonymous" blir hun nærmest tatt på sengen - ustelt, og med sitt grå og tynne hår hengende i tjafser, for ikke å snakke om at hun var tannløs på sine eldre dager - da en av hennes tidligere elskere kom styrtende inn i hennes sovekammer før hun hadde fått på seg alle lagene med kremer, all staffasjen og alle kostymene som hun var så kjent for. Denne episoden skriver også Richard Herrmann om i sin bok "Livet med Elizabeth". Men i motsetning til Richard Herrmann som forholder seg respektfullt til at dronning Elizabeth I angivelig var jomfru og aldri levde ut sine lyster og drifter, fremstilles hun i denne filmen som en lidenskapelig kvinne med mange elskere i sine yngre dager - en kvinne som ikke giftet seg fordi hun ikke ønsket å spille andrefiolin i et ekteskap, men som ønsket å beholde regien og kontrollen selv.

For øvrig er tem
aet i filmen uhyre interessant, og jeg synes at Filmweb har oppsummert dette så elegant at jeg tillater meg å sitere dette:

"T
emaet Anonymous spekulerer over, har i århundrer fascinert akademikere og briljante begavelser fra Mark Twain og Charles Dickens til Henry James og Sigmund Freud. Eksperter har diskutert, bøker har blitt skrevet, og lærde har viet sitt liv til å beskytte eller avsløre teorier rundt forfatterskapet til de mest kjente verkene i engelsk litteratur. Anonymous fremsetter ett mulig svar, med fokus på en tid da politiske intriger, lyssky romanser i The Royal Court, og de onde planene til grådige adelsmenn som hungrer etter tronens makt, ble eksponert på det mest uventede sted: Londons teaterscene."

Jeg er faktisk litt i tvil om jeg skal gi denne filmen terningkast fem eller seks. Skuespillerprestasjonene, gjenskapingen av et  tidsriktig bilde av 1500-/1600-tallets London, kulissene og dramaturgien er glitrende - og alt dette drar i retning av toppkarakter denne gangen. For Tudor-interesserte er filmen et absolutt must å få med seg! Og Vanessa Redgrave er - som tidligere nevnt - i seg selv vel verdt å få med seg!


Innspilt: 2011

Originaltittel: Anonymous
Nasjonalitet: Storbritannia
Genre: Drama
Skuespillere: Vanessa Redgrave (dronning Elizabeth I), Joely Richardson (den yngre dronning Elizabeth I)Rhys Ifans (Edward de Vere, lord Oxford), Davis Thewlis (William Cecil, den første baronen av Burghley), Xavier Samuel (Henry Wriothesley, den tredje jarlen av Southampton), Jamie Campbell Bower (den yngre lord Oxford) m.fl.
Spilletid: 125 min.




Joely Richardson i rollen som den yngre dronning Elizabeth I - her dansende med
den yngre lord Oxford
dronningen og hennes elsker

Vanessa Redgrave i rollen som den eldre dronning Elizabeth I
William Shakespeare - en enkel bondetamp?

John Martyn - "Angeline" (Live from 1986)

tirsdag 11. september 2012

Richard Herrmann: "Livet med Elizabeth - historien om Tudor-dynastiet på den engelske tronen"

Den siste Tudor-monark

Richard Herrmann (f. 1919 d. 2010) var London-korrespondent for NRK i årene 1964 - 1977, og i årene 1967 til 1993 utga han intet mindre enn 16 bøker, som alle handlet om England på et eller annet vis. Det være seg om kjente engelske kriminalgåter (f.eks. Jack the Ripper), om Churchill, engelsk fotball, puber, Englands historie generelt og London bys historie spesielt - og i særdeleshet om engelske dronninger (Elizabeth, Mary Stuart og Vict
oria).

Jeg vokste opp med Richard Herrmanns radio-reportasjer fra London. Med sin særegne fortellerstil preget av humor og varme, poenger med snert og med et engasjement som smittet over eteren, satt jeg fjetret til radioen for å høre når han fortalte om London, om mordere og ofre, om Henrik VIII og alle hans koner osv. Nettopp hans bok om dronning Elizabeth I fra Tudor-epoken i England har jeg et spesielt forhold til fordi jeg har hørt, lest, hørt og lest denne en del ganger opp gjennom tidene. Dessuten har jeg etter hvert utviklet en spesiell interesse for Tudor-epoken, som varte fra 1485 til 1603, og som i all hovedsak omfatter tre monarker; Henrik VII, Henrik VIII og Elizabeth I (og kun i korte perioder hhv. Edvard VI og (Bloody) Mary - samt nidagersdronningen Lady Jane).

Lydbokutgaven av "Livet med Elizabeth" (som for øvrig ligger på YouTube) er en forkortet utgave av Richard Herrmanns bok med samme tittel, som utkom i 1986. Det er helt nytt av året at lydboka er tilgjengelig på markedet. Mens papirutgaven av boka inneholder 367 sider samt en kronologisk oversikt over de viktigste hendelsene helt bakerst, tar det bare litt i underkant av fem timer å høre seg gjennom lydbokutgaven. Det sier seg selv at man går glipp av ganske mye av Herrmanns historiske verk om den sagnomsuste dronning Elizabeth I, som jeg har ham mistenkt for å holde som sin yndling blant de engelske monarker av kvinnekjønn. På den annen side er det en opplevelse i seg selv å høre ham selv fortelle historien om Tudor-huset, hvor Elizabeth I var så sent
ral.

"Hun var den mektigste kvinnen i verden. Hun hadde også vært den mest ettertraktede i yngre år. Konger og fyrster, unge og fyrrige, gamle og gebrekkelige hadde stått i kø for hennes slanke hånd. Om det var hennes kjærlighet de var ute etter, eller makten og æren som fulgte med henne - det skal være usagt. Noe av begge deler kanskje for de fleste av dem. Mange hadde stått henne etter livet, blant hennes nærmeste og blant hennes fiender ute i den store verden. Det var ikke få, verken her eller der. Og hun hadde selv mer enn ett liv på samvittigheten av forædere og rivaler, noen mer skyldige eller uskyldige enn andre. Hun hadde selv vært et uønsket barn. Hun var til de grader uvelkommen at hennes egen far nektet å være med da hun skulle føres til dåpen. Han ville ha en sønn. En pike var en fornærmelse. Hennes egen mor var blitt halshugget. Hun var blitt erklært for uekte barn å være av konge og parlament, og gjort arveløs til alt jordisk gods og all menneskelig aktelse. Men hun skulle komme til å sitte på den engelske tronen i nesten et halvt århundre. Og hun skulle gjøre landet sitt til en stormakt mens hun ordnet opp for folket sitt. Fremfor alt en stormakt på havet. Det skulle bli begynnelsen på et verdensrike som kom til å vokse og vokse i fire hundre år, til det største imperium historien har opplevd helt fram til vår egen tid."

Vi introduseres blant annet for h
istorien om Elizabeths far, Henrik VIII, han med alle konene. Mange forbinder ham med kongen som tok livet av alle konene sine ved å hugge hodene av dem, men det var faktisk bare to av dem som led denne skjebnen. Den første av dem var som tidligere nevnt Elizabets mor, Anne Boleyn. Vi får også høre om en konge som var langt fra så vakker og feiende flott som han ble fremstilt i TV-serien om Tudor, med flotte Jonathan Rhys Meyers i rollen som Henrik VIII, som jeg tidligere har omtalt på bloggen min. Tvert i mot ble kongen etter hvert en meget fet mann, med en livvidde på mer enn 1,5 meter, og med et verkende og stinkende leddsår han aldri ble kvitt. Med sin første kone, Katherine av Aragon, fikk han datteren Mary (senere Bloody Mary), med sin andre kone, Anne Boleyn, fikk han datteren Elizabeth (senere Elizabeth I) og med sin tredje kone, Jane Seymore, som døde i barsel, fikk han den svakelige sønnen Edvard (som kun regjerte en kort tid som Edvard VI - men som mindreårig med en regent - han døde i en alder av 15 år). Flere barn fikk han ikke, alle sine koner til tross. At det skulle være ham det var noe galt med, streifet ikke menn på den tiden. Kvinnenes oppgave var å føde sønner, og klarte de ikke det, var det vær-så-god-neste.

Kivingen mellom Mary og Elizabeth og deres respektive støttespillere om hvem som var rette arving til tronen etter at Edvard VI døde i 1553, var tøff. Valget sto mellom katolske Mary i et protestantisk land og den uekte, men dog protestantiske Elizabeth. Historien kjenner vi - det ble Mary som i første omgang ble kronet som dronning, men hun regjerte kun i om lag fem år (da døde hun), og etter dette overtok Elizabeth tronen. Ingen av Henrik VIIIs barn fikk etterkommere, og da dronning Elizabeth døde i 1603, var Tudor-husets tid over. Stuartene overtok etter dette tronen. Richard Herrmann forholder seg for øvrig til at dronning Elizabeth I forble jomfru inntil sin død, vel vitende om at hun hadde både kjærester og friere - i motsetning til mange andre historikere som mener at hun hadde et seksuelt forhold til jarlen av Leicester. At hun var en fyrrig kvinne, var det derimot ingen tvil om. Og kanskje var en av grunnene til at hun avsto fra å gifte seg og gi seg kjærligheten i vold at hun fryktet hva voldsomme følelser ville gjøre med henne - jf. farens mange kvinne-historier. Dernest at hun fryktet konsekvensene av å gi fra seg den makten hun hadde og ikke minst likte å ha, som det politiske mennesket hun tross alt var. En annen mulighet er at det var så mange stridigheter ute i Europa på den tiden at det kunne få uante konsekvenser dersom hun valgte en fremfor en annen. Å gifte seg under sin stand fremsto ikke som noe 
alternativ.

"Livet med Elizabeth" handler også om menneskene rundt henne. Blant annet var hun samtidig med William Shakespeare. Sånn sett er det interessant at Richard Herrmann stiller spørsmål ved om det egentlig var Shakespeare som skrev teaterstykkene han er blitt kredittert, eller om det var en annen som sto dronningen og hoffet nært som sto bak disse. Teaterstykkene handler som kjent mye om makt og rivalisering på høyt nivå, umulig kjærlighet, konspirasjoner o.l. Akkurat dette er det nylig laget en film om - Anonymous - hvor vi treffer Vanessa Redgrave i rollen som den aldrende dronning Elizabeth I. Her fremstilles hun som den hun etter hvert ble da alderen gjorde seg gjeldende; tannløs og tynn i håret, desperat etter å skjule sine alderdoms svakheter blant annet ved å fjerne alle speil på slottet, slik at hun skulle slippe å bli minnet på hva som skjedde med hennes ytre.

Jeg synes som vanlig at Richard Herrmann er en fantastisk historieforteller, og at det dessuten er morsomt å høre ham lese selv. Han er såpass muntlig i formen at det passer med høytlesing av hans utlegninger, hvor han briljerer med sin dybdekunnskap om denne kvinnen over alle kvinner, dronning Elizabeth I. Det er nok ingen annen engelsk dronning det er laget så mange filmer om som av nettopp henne, og selv har jeg både sett en hel del av dem og dessuten omtalt dem i tur og orden på min blogg. Nedenfor følger en oversikt over Tudor-filmer omtalt her.

Jeg synes denne boka fo
rtjener terningkast fem - et sterkt sådan.

Papirutgaven
ble utgitt: 1986
Lydboka ble utgitt: 2012
Oppleser: Richard Herrmann
Forlag: Cappelen Damm
Spilletid: 4 t 50 min.


Richard Herrmann
Filmer om Tudor-dynastiet, som jeg har omtalt i bloggen min:
- "Elizabeth" (1998) - Cate Blanchett i rollen som Elizabeth I
- "Elizabeth I" (2006) - Helen Mirren i rollen som Elizabeth I
- "Elizabeth: the golden age" (2007) - Cate Blanchett i rollen som Elizabeth I
- "Søstrene Boleyn" (2007)
- "The other Boleyn Girl" (2003)
- "A man for all season" (1966)
- "Lady Jane" (1986)
- "Mary, Queen of Scots" (1971) - Glenda Jackson i rollen som Elizabeth I
- Tudor-serien (fire sesonger) (2007 - 2010)
- "Anonymous" (2011) - Joely Richardson og Vanessa Redgrave i rollene som hhv. den yngre og den eldre Elizabeth I

mandag 10. september 2012

"Into the White" (Regissør: Petter Næss)

Krigsdrama fra andre verdenskrig i den norske fjellheimen 
I forbindelse med tyskernes invasjon av Norge i 1940 skjøt mannskapet på et tysk fly ned et britisk fly og vise versa, med den følge at besetningen på begge fly - hhv. tre tyske og to britiske - måtte nødlande i den norske fjellheimen. Dette skjedde den 27. april 1940, og stedet var Strynefjellet. Tilfeldighetene gjorde at både de tyske og de britiske flyverne søkte ly i samme hytte, der de måtte samarbeide for å overleve. "Into the White" handler om dette - om hva som skjedde mens de oppholdt seg i hytta, med stadig minkende matrasjoner og tilgang på brensel, mens uværet raste utenfor.

Til å begynne med hadde tyskerne overtaket og holdt britene som fanger. Tanken var å ta seg frem til tettbebygde strøk, men dette viste seg å være helt umulig pga. uværet. Underveis ble rollene skiftet, slik at det var britene som fikk overtaket og holdt tyskerne som fanger. Inntil det kun handlet om å overleve, og de begynte å samarbeide. Sakte men sikkert vokste det frem et sterkt vennskap, som for et par av dem som overlevde krigen skulle komme til å vare livet ut.

Skuespillerprestasjonene i denne filmen er etter min mening av ypperste kvalitet. Spesielt vil jeg fremheve tyske Florian Lukas, som spiller løytnant Horst Schopis, og norske Stig Henrik Hoff, som spiller feldwebel Wolfgang Strunk. Den første i rollen som en korrekt tysk soldat som ønsket at alt skal gå riktig for seg - den andre som en noe mutt, misforstått kunstner som hadde flyktet inn i soldatrollen for å slippe unna sin fars forventninger om at han skulle overta familiebusinessen. Lachlan Nierboer som den britiske kaptein Charles P. Davenport, er for øvrig fornøyelig i rollen som en bortskjemt britisk aristokrat som ikke vet bak-frem på de mest elementære kjøkkenredskaper. Men i stedet for å bli et dyptgripende psykologisk drama, fikk filmen i stedet et komikkens skjær over seg. Dermed ble en i og for seg interessant del av historien rundt tyskernes invasjon av Norge, en grei nok film, men ikke blant de store som kommer til å bli stående igjen som en klassiker av noe format. Alt i alt en film som etter min mening fortjener terningkast fire.

Innspilt: 2
011
Originaltittel: Into the White
Nasjonalitet: Norge 
Språk: Engelsk/tysk/norsk
Genre: Drama / krigsfilm
Skuespillere: Rupert Grint (skytter Robert Smith), Stig Henrik Hoff (feldwebel Wolfgang Strunk), David Kross (underoffiser Josef Schwartz), Florian Lukas (løytnant Horst Schopis), Lachlan Nieboer (kaptein Charles P. Davensport), Kim Haugen, Knut Joner, Sondre Krogtoft Larsen, Morten Faldaas
Spilletid: 1 t 40 min.




De tyske soldatene tenner på sitt havarerte fly og legger i vei til fots
Stig Henrik Hoff i rollen som tyske feldwebel Wolfgang Strunk
David Kross som tyske underoffiser Josef Schwartz
Lachlan Nieboer og Rupert Grint som hhv. engelske kaptein Charles P. Davenport
og skytter Robert Smith
Florian Lukas som tyske løytnant Horst Schopis

søndag 9. september 2012

Stockholm september 2012

Jeg har nettopp vært en tur i Stockholm, og i den forbindelse tok jeg noen bilder i Gamla Stan. Her er et bitte lite utvalg.

















Forfattermøte med Gabi Gleichmann på Jødisk Museum i Oslo onsdag ettermiddag den 5. september 2012

Gabi Gleichmann på Jødisk Museum i Oslo

Tidligere denne uka arrangerte Jødisk Museum i Oslo høstens første forfattertreff - denne gangen med svensk-norske Gabi Gleichmann, som tidligere i høst debuterte med romanen "Udødelighetens elixir". 

Dette som en del av en jødisk kulturuke med fokus på det typisk jiddiske ...


Foreløpig er det kanskje ikke så mange som har rukket å stifte nærmere bekjentskap med innholdet i "Udødelighetens elixir", men lovnader om at dette er en roman "som bobler over av kunnskap om europeisk og jødisk kultur og historie" er kanskje tilstrekkelig for de fleste til at man tenker - "denne romanen MÅ jeg få med meg!"?

"Her e
r fortellinger om det verste og det beste mennesket har klart å frembringe. Vi møter den 350 år gamle vandrende jøden Salman de Spinoza, Voltaire som ikke kan motstå den 17 årige Shoshana, Hitler og Stalin midt i et parti sjakk, Freud som diagnostiserer pasienter på avstand - for å nevne noen karakterer."

Alt dette love
r baksideteksten på romanens smussomslag. Og mens leserne så langt elsker denne romanen, har enkelte kritikere vært skeptiske - angivelig fordi "det er man" når man får seg forelagt en bok som er blitt såvidt mye hausset opp som nettopp denne ... Som om det var forfatternes ansvar at så mange har elsket boka og trykket den til sitt bryst? Gleichmann er for øvrig debutant med denne boka - selv om han på ingen måte er en amatør i skrivekunsten. 

I alle fall - det var ikke sin debutbok Gabi Gleichmann kom for å snakke om på Jødisk Museum sist onsdag. Med den noe provokative tittelen "Hvorfor lese toraen når vi har Philip Roth?", åpnet han et foredrag som varte rundt en times tid, og hvor han dro tilhørerne med seg gjennom store deler av den jødiske litteraturen. Og i et heseblesende tempo, hvor undertegnede noterte frenetisk underveis (godt hjulpet av en meget kunnskapsrik venninne ved siden av, som hjalp til der det skortet hos undertegnende), fikk jeg med meg et foredrag som antakelig har åpnet en hel mengde porter inn i det typisk jødiske, som jeg altså ikke hadde tilstrekkelige kunnskaper om fra før av.

Jødisk Museum var fylt til randen med tilhørere - så mange at det faktisk ikke var sitteplasser til alle. Det gjorde antakelig ingenting, for hele salen var fullstendig fjetret under foredraget og enset ikke tiden.

Få av tilhørne har lest toraen, men de fleste ga u
ttrykk for å ha et forhold til Philip Roth. Gleichmann oppfordret derfor de tilstedeværende til å forsøke å lese det gamle testamentet (hvor toraen er de fem mosebøkene) som en litterær tekst og ikke en religiøs tekst. Antakelig vil de fleste av oss da oppleve at teksten taler til oss på en helt annen måte enn vi er vant til - som uttrykk for tekster skrevet som poesi i en kabalistiske tradisjon, skrevet i en tid hvor alt handlet om sakrale og hellige tekster, og hvor verdslig kultur og litteratur var fraværende. Det gamle testamentet er satt sammen av mange tekster, skrevet av ulike "forfattere", og speiler dermed mange ulike uttrykksformer som den gangen var tillatt. Rent innholdsmessig inneholder tekstene dessuten mange paradokser og tvetydigheter, som gir rom for ulike tolkninger. 


Opprinnelig eksisterte det ikke noen verdslig jødisk litteratur, men under den franske revolusjonen begynte det så smått i dukke opp noe som kunne ligne. Noen av disse ble f.eks. Franz Kafka (tsjekkisk jøde) påvirket av på 1920-tallet. 

Nokså tidlig i foredraget stilte Gabi Gleichmann spørsmålet om hva som egentlig er jødisk litteratur? Finnes det noen kjennetegn? Kafka var f.eks. ikke en spesifikk jødisk forfatter fordi han ikke skrev om jødisk liv og levned. På den annen side var det flertydige i hans litteratur et uttrykk for det typisk jødiske, påpekte Gleichmann. 

Den typiske jødiske romanen tar utgangspunktet i at rammen i historien finner sted i en shtetl - et nokså lukket jødisk samfunn, men hvor det også kunne bo ikke-jøder. Her snakket man jiddisch, og persongalleriet var gjerne gitt på forhånd. Faren var familiens overhode, moren - gjerne noe matroneaktig i formen - holdt hele familien sammen. Dessuten handlet det om en masse døtre som man ønsket å gifte bort. Mao. kan man i noen grad snakke om en form for "standard persongalleri". Denne form for jødiske romaner oppsto på 1800-tallet. 

Sjolom-Aleichem var en jiddischspråklig russisk-jødisk forfatter og populær humorist. I følge Gabi Gleichmann er forfatteren nokså misvisende kalt "jødenes Mark Twain" - selv om begge forfattere har det til felles at de har fanget det lille menneskets perspektiv. 

På grunn av pogromer i Russland, forlot mange jøder Russland og Øst-Europa og mange dro bl.a. til USA. Der oppto det en fattig arbeiderklasse bestående av jøder, som i all hovedsak ble svært skuffet over det forgjettede landet de hadde sett for seg at de skulle bli en del av. Litteraturen som oppsto i kjølevannet av dette var og ble en slags proletar-litteratur, som handlet om å være mislykkede flyktninger som lengtet hjem, og som aldri riktig ble integrert i det samfunnet de kom til. Litteraturen som oppsto forble dermed kun interessant for dem som ble beskrevet - nemlig jødene selv. 


Først da det dukket opp forfattere som også tok innover seg verden utenfor, ble den jødiske litteraturen interessant utenfor sitt eget miljø. En slik forfatter var I. L. Peretz, som levde og døde i Polen. Han anses som en stor forfatter fordi det er så mange lag i historiene hans, noe som gjør at det er mulig også for ikke-jøder å få noe ut av disse. Imidlertid var det få jødiske forfattere som sprengte grenser i sin litteratur. Dermed ble den heller ingen stor litteratur. Noen unntak fantes selvsagt, og i den forbindelse nevnte Gleichmann bl.a. Isaac B. Singers storebror og for den saks skyld den kjente nobelprisvinneren selv.

Den typiske ji
ddische litteraturen ble for øvrig drept - først av Hitler og senere av Stalin. Hvor mange jødiske intellektuelle som avgikk med døden i ulike konsentrasjonsleire - og dermed alt de sto for sammen med alle bøkene de hadde skrevet, kunsten de hadde laget - alt dette knuste altså en kultur som kun i kort tid - historisk sett - hadde sett dagens lys.

Is
aac B. Singer var den første jødiske forfatteren som skrev historier fra små jødiske samfunn, som også nådde ut til resten av verden. Antakelig lyktes han fordi han maktet å tilføre historiene sine noe universelt om det å være menneske - og ikke utelukkende det typisk jødiske. For undertegnede som har vært en stor elsker av Singers litteratur helt fra studiedagene kan jeg legge til at kanskje handler det aller mest om humoren og varmen i hans bøker, om hovedpersoner som vikler seg inn i den ene umulige situasjonen etter den andre, slik at man nesten forgår av spenning og bare må lese videre. Bøkene om "Familien Moscat" og "Fiender - en kjærlighetshistorie" er ubetalelige i så måte. 



En annen forfatter Gleichmann trakk frem som helt fantastisk, var for øvrig Chaim Grade. Han var dessuten opptatt av å trekke frem et lite knippe med kvinnelige jødiske forfattere, som Gertrude Stein (mest kjent for å bidra til oppdagelsen av andre kunstnere - mer enn det hun presterte selv),  Erica Jong, Tillie Olsen, Cynthia Ozick, Nicole Krauss og Marilyn French. Han siterte dessuten de siste linjene av et dikt skrevet av den jødiske poeten Emma Lazaus, og som kan leses på sokkelen på Frihetsgudinnen.

Den nye amerikanske jødiske kulturen og litteraturen besto i etterkrigstiden av inntrykk fra innvandrere som hadde forlatt sine røtter, og som ikke ble tatt godt i mot i det amerikanske samfunnet. Det var et fattig proletariat uten utdannelse, og med et messiansk verdensbilde. Selv om miljøet etter hvert fikk tilførsel av velutdannede og ressurssterke flyktninger fra Europa, ble de intellektuelle kreftene i miljøet ikke integrert i det amerikanske samfunnet. Jødiske forfattere skrev derfor på denne tiden om baksiden av den amerikanske drømmen. Og dersom man ikke klarte å leve av sin skrivekunst, var det nokså vanlig at jødiske forfattere dro til Hollywood for å skrive filmmanus på si´. 


Henry Roth var en forfatter som i 1934 skrev sin store roman "Call it sleep". Fordi jødene slet med å bli integrert i det amerikanske samfunnet, ble ikke romanen hans virkelig kjent før tredve år senere. Først da ble man oppmerksom på hvilket mesterverk dette faktisk var. Da så også verden i følge Gabi Gleichmann helt annerledes ut. Men det var først tredve år etter dette igjen at Henry Roth skrev sine berømte bøker "Mercy of a Rude Stream", vol. 1 - 4 (som egentlig skulle ha bestått av syv deler, men så døde forfatteren før han fikk fullført det som skulle bli hans livsverk). 


Både før og på begynnelsen av andre verdenskrig kom som tidligere nevnt intellektuelle jøder til USA i hopetall, og det var særlig innenfor noen få arenaer de gjorde seg gjeldende - bl.a. innenfor finans, innenfor de store vitenskaper og innenfor filmindustrien. En av dem var Norman Mailer - mest kjent for romanen "The Naked and the Dead", som senere ble filmatisert. En annen var Saul Bellow, en mann Gleichmann betegner som den mest komplette forfatter i etterkrigstiden, og som bl.a. sørget for å oversette Isaac B. Singers bøker fra jiddisch til engelsk og som dermed gjorde bøkene hans tilgjengelig for resten av verden. Bellow debuterte med romanen "Dangling Man".

Gleichmann beskriv
er krefter i USA som ønsket å isolere jødisk litteratur som noe provinsielt, noe som kun angikk jødene og få utenfor disse miljøene. En del jødiske forfattere strittet i mot, fordi de ønsket å bli akseptert som amerikanere - ikke bare som jøder. Fordi et lite fåtall gikk i bresjen for dette og politiserte litteraturen på dette punktet, åpnet det amerikanske samfunnet seg etter hvert mer opp. Bernard Malamud nevnes som en annen forfatter av stor betydning. Hans fortellinger handler om jøder i hans samtid i USA.

Noen jødiske forfattere 
er imidlertid jødiske uten å være spesifikt jødiske forfattere. Et eksempel er Paul Auster, som f.eks. skriver om det mest amerikanske av det amerikanske - nemlig base ball. Et annet eksempel er Philip Roth, som i sin tid skrev sin mest berømte roman - Pornoys besværlige liv i 1969 - en roman som fikk så mye uønsket oppmerksomhet at det nesten holdt på å knekke ham. Dette skriver han faktisk om - riktignok som fiksjon, men lett gjenkjennelig sådan - i romanen om Zuckerman. Det jødiske miljøet raste mot forfatteren fordi han i "Portnoys besværlige liv" skildret en del seksuelle tabuer, som mange mente satte jødene i et dårlig lys. Men uten grensesprengende skildringer - ingen virkelig god litteratur. Selv om dette gjorde noe med Philip Roth, klarte han likevel å bevare sin integritet, og Gleichmann mener at han er "inkarnasjonen av det beste i jødisk litteratur".

Helt
til slutt var Gleichmann innom forfattere som Chaim Potok, en mann som gjorde det geniunt jødiske kjent for all verden, og det ble også noe diskusjon rundt andre forfattere som vi tilhørere savnet i foredraget - bl.a. Stefan Zweig og Elie Wiesel. Sistnevnte forfatter skrev for øvrig først og fremst erindringer og ikke skjønnlitteratur. Gleichmann konkluderte vel på et slags vis med at mye av den jødiske litteraturen handler om å verne om minner og sørge for at disse ikke blir glemt, men at jødisk litteratur for øvrig er like sammensatt som annen litteratur og ikke lenger har de kjennetegnene man kan snakke om hva gjelder noe eldre jødisk litteratur.

Foredraget v
ar meget spennende og lærerikt, og det var en opplevelse å sitte og høre på en så kunnskapsrik mann som Gabi Gleichmann! Jeg ser virkelig frem til å lese hans bok!


Etter foredraget sto boksignering på programmet

Margaret Skjelbred: "Du skal elske lyset"

Vakkert og grusomt om en oppvekst i et strengt religiøst bygdemiljø 

Lille Alva er som åtteåringer flest. I alle fall som lykkelige åtteåringer flest, glad som hun er i både sin mor og sin far - forskånet for det som er vondt her i verden har hun levd i familiens lille lykkeboble med en pappa som betyr så uendelig mye for 
henne.

"Pappa, sier jeg, - vi skal bo i dette huset bestandig, ikke sant?
- Bestandig! sier pappa med stort ettertrykk. - Bestandig, lille rapphøne ... små rapphøns, forandrer han det til, for han har løftet meg opp for å svinge meg rundt mens han gjentar ordet "bestandig", og dermed har søsteren min kommet pilende, slik hun - bestandig - gjør, med sitt rop om trekosing. - Trekosing!
  Og så danser vi rundt på stuegolvet, på det av golvet som ikke er dekket av flytteekser, oppnedvendte stoler og stålamper på halv tolv, mens vi skråler: - Bestandig, bestandig, vi skal bo her bestandig! Helt til mamma kommer inn med en middagstallerken i hver hand. Hun prøver å kjefte på pappa fordi han har sluttet å rydde, mens hun blir fanget av oss tre i en runddans og en firkosing. Det er jeg og søsteren min som griper tak i henne med hver vår arm, den som vi ikke har slynget rundt halsen på pappa, og hun lar seg dra med, vi kan høre klirret fra tellerknene idet de møtes bak pappas rygg, så brått at vi alle etterpå, da den elleville dansen er over, må undersøke om det er gått skår av dem. Det er det ikke. De er like hele." 
(side 9)

Og akkurat slik kunne kanskje lykken ha smilt til den lille familien fortsatt - hadde det ikke vært for at pappa en dag ikke kommer hjem. Aldri skal han komme hjem, for han er død.

"Mamma vil bare ha pappa, men pappa kommer ikke, han skal aldri komme. Søster prøver å rope på ham, men pappa kan ikke høre lenger. Han kan ikke se heller. Han er død og skal begraves på kirkegården." (side 11)

"Jeg er åtte år. Ingen har lært meg å sørge. Så jeg gjør det på min måte ... " (side 13)

I løpet av denne korte innledningen i romanen er rammen for historien satt. Den skal handle om sorg, om det å miste noen man er glad i, noen som betyr alt for en. Fortellerstemmen veksler gjennom boka - noen ganger er det moren som er fortellerstemmen - andre ganger barnet Alva, mest hun faktisk. Mens moren forsvinner inn i en sorg så dyp at hun nesten ikke er i stand til verken å se eller ta hensyn til sine barn, flytter den nå reduserte familien tilbake til morens hjembygd. Der er det streng religiøsitet som gjelder, og alt Alva har forbundet med livet - lyset, gleden og latteren - er med ett revet bort fra henne. Redningen blir på mange måter alle minnene hun har fra tiden sammen med faren, og at faren dukker opp en slags trøsterolle i henns fantasi hver gang hun har behov for det. Spesielt den strenge bestefaren, som er strengere enn Gud selv, fremstår som en skremmende figur for Alva. Mye av det han står for, klarer hun aldri helt å forstå. Kjærlighet, omsorg og virkelig nærhet er fraværende i bestefarens humørløse formaninger, og mon tro om han ikke egentlig forakter både datteren og barnebarna på grunn av de valgene datteren gjorde da hun valgte å gifte seg med en mann utenfor menigheten?

Etter hvert slipper flere stemmer til, blant annet en aldrende Alva (som i realiteten er den som forteller historien om sin barndom og følgende det fikk for familien hennes da faren døde), o
g tidvis var det en utfordring å henge med på hvem som var hvem - særlig fordi jeg valgte lydbokutgaven i stedet for papirutgaven av boka. Et dystert bedehusmiljø tegnes, og spesielt i de sekvensene hvor Alva er fortellerstemmen blandes virkelighet og fantasi på en slik måte at det fra tid til annen var litt vanskelig å skille mellom hva som var hva. Når det er sagt opplevde jeg dette som en nydelig roman - både vakker og grusom som sitt vis - hvor fortellergrepet minnet en hel del om Skjelbreds tidligere roman "Gulldronning, perledronning". Vi er noen ganger i det mørke og dystre, andre ganger i det lyse og glade. Og lille Alva, som etter hvert vokser til og kommer i tenårene, kjenner inni seg hva som føles riktig og hva som føles galt, men det er ikke alltid at de voksne følger disse spillereglene. Dette forvirrer henne - særlig fordi hun ikke har noen å gå til for å spørre. Dermed står hun i fare for å få ødelagt sin naturlige rettesnor i livet - magefølelsen - fordi hun aldri får bekreftet at hun på en måte føler "rett". Det handler også om Alvas mor, som i sin tid forlot alt det dystre i hjembygda for å få et bedre liv fylt av kjærlighet og varme, men som etter sin manns død må vende hjem til alt hun i sin tid tok avstand fra, fordi hun i realiteten ikke har noe valg. Men det er en høy pris hun betaler for dette.

Ingrid Vollan leste nydelig, m
en i etterpåklokskapens lys angrer jeg likevel på at jeg ikke leste papirutgaven i stedet. Dette har ingenting å gjøre med selve opplesningen, men desto mer å gjøre med hvordan boka er skrevet. Jeg ser derfor ikke bort fra at dette er en bok jeg på et senere tidspunkt kommer til å få behov for å lese på nytt. Alt i alt - når jeg hensyntar både det språklige og det rent innholdsmessige - mener jeg at denne boka fortjener terningkast fem. Med noe tydeligere overganger ville jeg kanskje tenkt i retning av terningkast seks, men det blir det altså ikke denne gangen. Uten at jeg dermed mener at romanens kompleksitet og avdekkingen av gamle familiehemmeligheter - lag på lag - på noen måte trekker ned helhetsinntrykket av boka ...

U
tgitt: 2011
Forlag: Lydbokforlaget
Oppleser: Ingrid Vollan
Spilletid: 8 t 23 min.


Margaret Skjelbred

Populære innlegg