Luke 15: Alf A. Sæters dikt "Lærdom"

Foto: Rose-Marie Christiansen                   

LÆRDOM 

Å elska 

er å vera stille 

nesten heile tida 

og ha varme hender. 

Å elska 

er ikkje å vakta, 

men å sjå en annan veg 

til rett tid. 

Snakk ikkje om ekstasen 

når du meiner 

kjærleiken. 

Dei bur på kvar sin stad 

og møtest 

sjeldan. 

Snakk heller 

om å gå til fots 

gjennom de tusen kvardagar 

og aldri halda opp 

med å vera den rette. 

Å elska 

er å tenne lys 

og tørke tårer 

natt og dag.

ALF A. SÆTER

Hver dag i hele adventstiden vil jeg dele et dikt med mine lesere.

Luke 14: Halfdan Rasmussens dikt "Hvis du vil være blid og smuk"

Foto: Rose-Marie Christiansen

HVIS DU VIL VÆRE BLID OG SMUK

Hvis du vil være blid og smuk, 

så skal du drikke morgendug, 

og spise aftenrøde, 

og drysse stjerner i dit hår, 

og gnide dine tynde lår, 

med måneskin og fløde.

Men vil du være vild og varm, 

med hængerøv og kæmpebarm, 

og fuld af narrestreger.

Så skal du kigge i et spejl, 

og elske alle dine fejl, 

og være som du plejer!

Halfdan Rasmussen

Hver dag i hele adventstiden vil jeg dele et dikt med mine lesere.

Luke 13: Tor Ulvens dikt "Minutter"

Foto: Rose-Marie Christiansen

Minutter

Minutter, kanskje timer

av din egen eksistens

som du har glemt,

men som jeg

husker. Du lever

et hemmelig liv

i en annens minne.

Tor Ulven

Hver dag i hele adventstiden vil jeg dele et dikt med mine lesere.

Luke 12: Piet Heins gruk "Om at leve i nuet"

Foto: Rose-Marie Christiansen

Om at leve i nuet

At leve i nuet er livets teknik –

og alle folk gør deres bedste,

men halvdelen vælger det nu, som gik,

og halvdelen vælge det næste.

Og det forrige nu og det kommende nu

bliver aldrig i livet præsente,

og alle folks levetid går sågu

med bare at mindes og vente.

For det nu, som er gået, er altid forbi,

og det næste bliver aldrig det rette.

Næ, sørg for, at nuet, du lever i,

éngang for altid er dette.

Piet Hein

Hver dag i hele adventstiden vil jeg dele et dikt med mine lesere.

Tomas Espedal: "Året"

Om livet og døden og den livslange kjærligheten

Tomas Espedal (f. 1961) debuterte som forfatter i 1988. Likevel var det først da "Imot kunsten" utkom i 2009 at jeg for alvor ble oppmerksom på hans forfatterskap. Han mottok både Gyldendalprisen og Kritikerprisen for boka. Aller størst oppmerksomhet vakte det likevel at han ble nominert til Nordisk råds litteraturpris. Det ble han for øvrig også for boka "Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv" (2006). Siden utkom "Imot naturen" (2011), og den fikk han Brageprisen for. Senere har han også utgitt "Bergeners" (2013) og "Mitt privatliv. Liv og kunst. Liv som kunst" (2014). Jeg har kun lest "Imot kunsten", "Imot naturen" og "Bergeners" tidligere. (Samtlige linker peker til mine omtaler av disse bøkene.) 

Lenge ble Tomas Espedal betegnet som "kritikeryndling", og jeg tror ikke at jeg overdriver når jeg hevder at det var med "Imot kunsten" at han for alvor fikk sitt gjennombrudd som forfatter utenfor den engere kretsen av beundrere. Det var først da "alle" ønsket å lese bøkene hans, og det var vel også da "kulturkjerringene" toget inn på banen ... Til forfatterens store frustrasjon ... 

Etter å ha lest "Året" er min konklusjon følgende: Denne forfatteren har sannelig evnen til å fornye seg! Og dette mener jeg på tross av at man kan si at dette er "enda en bok om eks-kjæresten Janne!" For hun er med i denne boka også, slik hun var det i "Imot naturen" og i "Bergeners". Skjønt den siste boka handler om så mye mer, og er så full av humor at lattertårene mine trillet mang en gang under lesningen. Det gjorde de ikke mens jeg leste "Året". Like fullt vil jeg si at også denne boka appellerte til mine følelser, men på en annen frekvens. Jeg kunne ane et forklaringsbehov fra forfatterens side i denne boka. Hvorfor blir han aldri ferdig med kjærlighetssorgen etter bruddet med Janne? Er han normal? I boka, som nærmest er dagbokaktig i formen, og som er skrevet som prosalyrikk, dypdykker han i temaet "menn som kun har elsket en kvinne i sitt liv". Det er sparsomt med tegnsetting, og dette gir innholdet et intenst preg. For man får jo nesten ikke puste, har ikke noen hvileskjær i teksten ...

"Jeg ville gjerne skrive en bok om årstidene 
vår høst sommer vinter
de lyse dagene i april og juni
mørket i august
beskrive månedene ukene dagene
timene på dagen 
og forandringene som gjentar det samme
alltid på en ny måte.  
.... 
Det er lyden av opphør
den overdøves av vinden som blåser 
en ny årstid jeg 
vil beskrive hver eneste dag 
i et helt år
men hvor og når begynner året
på kjøkkenet eller i stuen
i september eller november?" (side 9-10)

Så begynner han like godt i april. Sjette april, for å være mer presis. Han skriver om seg selv, noen ganger i første person entall, andre ganger i annen person. Dette er en velkjent fortellerteknikk som gjør at vi kommer enda tettere på bokas hovedperson, fordi fortelleren utenfor jeg´et som regel er mer allvitende enn det begrensede selvet. 

Vi følger forfatteren på en reise fra Nice til Avignon, der hvor 1300-talls poeten Francesco Petrarca bygget huset hvor han trakk seg tilbake for å skrive. Petrarca elsket kun en kvinne i sitt liv - Laura - og det var en kjærlighet som aldri ble forløst, men som varte i mange tiår etter hennes død. I Canzonieres skriver han om at man ikke kan holde fast ved den man elsker. Kjærligheten vil ikke vare, og det vi elsker er "en drøm som flyr ... det er en poetisk sannhet". (side 19)

"Kjærligheten
hva vet du om den
før du mistet den du elsker 
før du forstår at du ikke kan leve uten henne
og likevel skal du leve
uten henne.
Selv om du tror at du skal dø
uten henne
skal du leve
og nå vet du hva kjærlighet er
og hva den kan gjøre med deg
her er du på livets grense
mot døden
nå kan du velge 
om du vil leve eller dø.
Og når du vil leve
hvordan skal du leve uten den du elsker
hvordan leve alene
uten kjærlighet
jeg vet ikke." (side 30)

Hos Francesco finner han svar på flere hemmeligheter - blant annet om hva ensomhet er. For som han sier på side 45: 

"Også tapet av kjærlighet 
er kjærlighet
sier han. 
Og du er alene med denne kjærligheten
det er det som er ensomhet
sier han."

Beskrivelsen av faren som kommer til middag hver torsdag, et arrangement forfatteren har laget i stand for å tvinge faren til å bevege seg til fots i alle fall en dag hver uke, er rørende og samtidig brutal. Han betrakter forfallet som alderen uvegerlig påfører faren hans, den høyt beundrede faren hans, og han ønsker å forhindre det hele i å gå for fort. Faren er 78 år gammel og sitter for mye i ro, med den følge at musklene i beina svinner hen og gjør ham sårbar for å bli svimmel og falle. Så begynner faren likevel å kjøre bil de få hundre meterne som skiller deres leiligheter, og dette bringer forfatteren helt ut av fatning. Han blir rasende og sender faren på dør. Faren som kun har elsket en kvinne i hele sitt liv ... moren hans som allerede har rukket å være død i et par tiår ... Ingen andre kvinner kunne fylle tomrommet etter henne. Kanskje faller ikke eplet så langt fra stammen likevel, tenkte jeg. 

Er det mulig å elske en og samme kvinne hele livet, selv etter at hun har sluttet å elske ham, spør forfatteren. Hva slags kjærlighet er i så fall det? Er det et selvbedrag, eller er kjærligheten enda større enn i det virkelige liv, når den ikke blir realisert? Underveis fabler forfatteren med tanker om å reise til Oslo for å banke opp Jannes nye kjæreste, og til slutt reiser han også til Oslo ... Mens han innimellom drikker til dels mye, så pass at han av og til gjør innkjøpene sine på forskjellige polutsalg for å kamuflere mengden av drikkevarer i lokalmiljøet sitt ... Og slik bedøver han sorgen og ensomheten, tomheten etter Janne ... 

Vi kommer også på innsiden av hva det vil si å reise rundt å signere bøker, holde foredrag, bli intervjuet og snakke "nonsens om politikk og litteratur ... om livene våre". (side 145) Å reise rundt uten inntekt og uten penger, og likevel ha en høy anseelse i den borgerlige verden som "holder liv i oss og den såkalte kunsten vi lager fordi borgerligheten trenger kunst og navnene våre for å opprettholde en viss anstendighet som samfunn", opplevde jeg som en tankevekkende refleksjon. Er det slik det er? Er det så tomt? Eller er det kjærlighetssorgen som hele tiden ligger i bunnen av ham, som gjør at alt oppleves så intetsigende? Uten kjærlighet, ingen mening? Og som får ham til å takke nei da han får en middagsinvitasjon til Skaugum? Eller handler dette om noe annet? Om en erkjennelse av ikke å høre til i slike selskaper? 

I bunn og grunn er alle Espedals bøker egentlig dagbøker fra hans eget levde liv. Som jeg skrev innledningsvis, opplevde jeg likevel "Året" som en annerledes bok, som innebærer fornyelse i forfatterskapet. Pga. den prosalyriske formen ble meningsinnholdet sterkere og mer fortettet, og dette appellerte i all hovedsak til meg. Kanskje særlig fordi jeg er inne i en periode av livet mitt der jeg leser en del lyrikk. Noen ganger beveget forfatteren seg faretruende nær det banale og klisjéfylte, men stort sett holdt det akkurat. 

Mange forfattere har latt seg inspirere av årstidene. Det er nærliggende å trekke frem Karl Ove Knausgårds encyklopedi. Jeg har lest alle sammen, og linken peker til mine bokanmeldelser av de fire bøkene som inngår i encyklopedien. Gaute Heivoll utga i 2014 boka "De fem årstidene" og Arthur Rimbaud utga i 2002 boka "Årstid i helvete". Espedals bok "Året" ligner mest på Knausgårds prosjekt, men er like fullt svært annerledes. 

Jeg sa det forrige gang, og jeg sier det igjen: Jeg håper at Tomas Espedal i neste bok skriver om noe helt annet enn Janne. Nå holder det! Likevel vil jeg ikke nøle med å anbefale "Året" varmt! 

(Eks-kjæresten Janne heter i virkeligheten Silje Aanes Fagerlund, og hun debuterte tidligere i år med boka "Eneste", hvor hennes versjon av kjærlighetsforholdet med Tomas Espedal fremgår.)

Svært mange har anmeldt denne boka: Ingunn Økland i Aftenposten ("Bære eller briste"), Knut Hoem i NRK ("Perler fra litteraturens bakrom"), Tom Egil Hverven i Klassekampen ("Speilvirkninger: Espedal skriver sitt vante kjærlighetstema inn mellom klimaendringer og båtflyktninger, til en tankevekkende tekst."), Bjørn Gabrielsen i DN Magasinet ("Fyllikvisdom"), Turid Larsen i Dagsavisen («Året» er en bok som byr på et stort spekter av beskrivelser og refleksjoner, og er sånn sett en typisk Tomas Espedal bok.) og  Olaf Haagensen i Morgenbladet (Med sin nye roman, Året, stadfester Tomas Espedal sin posisjon som majuskelromantikeren i norsk litteratur fremfor noen. I det espedalske univers er det ingenting som ikke liksom er stavet ut med en stor, oppad mot evigheten strebende forbokstav. De tre K-ene – Kunsten, Kjærligheten og Kvinnen – ruver selvsagt ekstra høyt. Men alt som hører med i forfatterens verden, eller kommer i hans vei, er tegnet i etterskinnet fra Novalis’ blå blomst.). Dessuten har følgende bloggere skrevet om boka:  Artemisias Verden (Veldig nært og personlig, ærlig, selvutleverende både om seg selv og sin kjærlighetssorg, forholdet til faren, eksen, eksens nye kjæreste og sin egen drikking.), Tine sin blogg (For meg ble dette en ujevn leseopplevelse, dels fordi noe traff midt i hjertet, mens formatet og gnålet irriterte meg.), Kulturbloggen til Guffen (For ein flott forfattar Tomas Espedal er.) og Med bok og palett (En noe sår roman, med syting og selvmedlidenhet. Ikke det jeg helst leser. Men oppbyggingen av romanen er så bra, at jeg klarer å la være å irritere meg.)

Utgitt: 2016
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 207
ISBN: 978-82-05-49567-8
Boka har jeg kjøpt selv

Tomas Espedal (Foto: Jakob Dall)

Luke 11: Egil Ulateigs dikt "Ikke for nær"

Foto: Rose-Marie Christiansen

IKKE FOR NÆR

Ikke for nær
nei ikke for nær
da skygger vi for hverandre
vi vil leve i solen

men ikke for langt borte
for greinene våre må få stryke
hverandre i kveldsvinden

og i de dype nettene
vil vi føle den andres langsomme åndedrett
i takt med stjernene og skyene som driver sakte vekk
og i det første glitter av morgen
vil jeg høre løvet ditt rasle nær meg

ikke for nær
så vi suger næring av samme jord
for da kan vi aldri bli store

men så tett sammen
at vi kan ta i hverandre
når vi er ensomme
og falle nær hverandre
til slutt.

Egil Ulateig

Hver dag i hele adventstiden vil jeg dele et dikt med mine lesere.

Luke 10: Arne Rusets dikt "Vi kan ikkje eige kvarandre"

Foto: Rose-Marie Christiansen 

VI KAN IKKJE EIGE KVARANDRE

vi kan ikkje eige kvarandre

tusen dikt har fortalt oss

at vi ikkje kan eige kvarandre,

men vi kan låne kvarandre

og gløyme levere tilbake.

Arne Ruset

Hver dag i hele adventstiden vil jeg dele et dikt med mine lesere.

Luke 9: André Bjerkes dikt "Øyeblikket"

Foto: Rose-Marie Christiansen 

ØYELIKKET

Det var ditt beste og eneste dikt,

det som du aldri skrev,

men som plutselig var i deg selv

en dag da du gikk og drev -

Hva var det som kom?

Hva var det som vokste og ble til en flom?

En svale i luften? Et minne om fryd?

En regndråpes lyd?

Det var ikke ord,

men bare et brus gjennom nerver og blod.

Et svimmelt sekund som du ikke forstod,

var du ett med den hellige, evige jord.

Men prøvde du grådig å fange den inn

og holde den fast,

den glede som seilte igjennom ditt sinn,

det lynsnare kast

av en drøm, av en duft,

da var det det brast.

Da grep dine hender den tomme luft -.

André Bjerke

Hver dag i hele adventstiden vil jeg dele et dikt med mine lesere.

Luke 8: Tor Jonssons dikt "Når du er borte"

Foto: Rose-Marie Christiansen

NÅR DU ER BORTE

Nærast er du når du er borte.

Noko blir borte når du er nær.

Dette kallar eg kjærleik – 

Eg veit ikkje kva det er.

Før var kveldane fylte 

Av susing frå vind og foss.

Nå ligg ein bortgøymd tone

Og dirrar imellom oss.

Tor Jonsson

Hver dag i hele adventstiden vil jeg dele et dikt med mine lesere.

Luke 7: Rolf Jacobsens dikt "Problem I"

Foto: Rose-Marie Christiansen

Problem I

Bilder

går rett inn.

Ord 

må en omvei.

Sang og klang

går rett inn.

Bokstavene

må en omvei

innom i hausen

derfor

anstrengende. Til nød

plaktatskrift,

men helst ikke.

  

Rolf Jacobsen

Hver dag i hele adventstiden vil jeg dele et dikt med mine lesere.

Luke 6: André Bjerkes dikt "På jorden et sted"

Foto: Rose-Marie Christiansen 

PÅ JORDEN ET STED

Tro ikke frosten som senker en fred

av sne i ditt hår.

alltid er det på jorden et sted

tidlig vår.

Tro ikke mørket når lyset går ned

i skumringens fang.

alltid er det på jorden et sted

soloppgang.

André Bjerke 

Hver dag i hele adventstiden vil jeg dele et dikt med mine lesere.

Luke 5: Ukjent - "Din tanke er fri"

Foto: Rose-Marie Christiansen 

DIN TANKE ER FRI

Din tanke er fri 

Hvem tror du den finner.

Den flykter forbi 

Slik skygger forsvinner. 

Den kan ikke brennes 

Av fiender kjennes 

:/: Og slik vil det alltid bli 

Din tanke er fri:/:

Jeg tenker hva jeg vil 

Mitt ønske bestemmer. 

I stillhet blir det til, 

i ukjente drømmer. 

Min tanke og lengsel 

vil bryte hver stengsel. 

:/:Og slik vil det alltid bli 

Min tanke er fri:/:

Og tvinges vi inn 

Bak jernslåtte dører. 

Da flykter den vind 

som tankene fører 

Fordi våre tanker 

Kan rive ned skranker. 

:/:Og slik vil det alltid bli 

Vår tanke er fri:/:

UKJENT

Norsk tekst: Alf Cranner

Hver dag i hele adventstiden vil jeg dele et dikt med mine lesere.

Åse Dragland: "Kroppen snakker - Ny viten om kroppsspråket vårt"

Alt du trenger å vite om kroppsspråk - og litt til! 

Åse Dragland (f. 1951) har rundt 30 års erfaring som forskningsjournalist, og har blant annet vært redaktør for forskningsmagasinet Gemini ved SINTEF/NTNU. Tidligere har hun utgitt boka "Kroppens skjulte intelligens" (2011).

I "Kroppen snakker" presenteres både tidligere oppleste og vedtatte sannheter om kroppsspråket vårt, og helt ny viten - nemlig oppdagelsen av speilnevronene. 

Målgruppen for boka er "den alminnelige, nysgjerrige leser som for sosialarbeidere, lærere, sykepleiere eller coacher som jobber med mennesker til daglig". (Sitat fra bokas smussomslag)

Boka er delt inn i fem deler. De handler om det tause språket, om hvordan kroppen (og dens ulike deler) snakker, om hvordan vi speiler hverandre, om hvordan vi kan utnytte kroppsspråket og om hvordan kroppsspråk og speiling kan sies å være basert på kultur. 

Hva er egentlig kroppsspråk? Begrepet i seg selv sier at det er hele måten vi uttrykker oss på - minus ordene. (side 8) Det er alminnelig antatt at 80-90 % av vår kommunikasjon er såkalt non-verbal. Kroppen lyver sjelden eller aldri - i motsetning til ordene. Hva er det som gjør at de fleste av oss utvikler empati (evnen til å sette seg i andres ståsted), mens andre ikke gjør det eller sliter med å forstå andre mennesker? Hva er det som gjør at vi liker noen mennesker, men ikke andre? Hva påvirker hvem vi forelsker oss i? 

"I denne boken skal vi se på at spesielle celler i hjernen gjør oss i stand til å gjenkjenne uttrykk og sinnsstemninger hos andre; og mer enn som så: Cellene fører til at de samme følelsene - enten det er glede eller sorg - veller opp i oss! 

Vi skal undersøke hvorfor mennesker som mangler ansiktsuttrykk på grunn av sykdommer eller skjønnhetsbehandling, skaper forvirring og sinne hos andre mennesker." (side 9)

Når vi snakker om det tause språket eller non-verbal kommunikasjon, er det viktig å være klar over at det er store kulturelle forskjeller i verden, som gjør at ett og samme signal/kroppsuttrykk kan bli svært ulikt oppfattet. En italiener er mye mer spontan og livlig enn en nordmann, og mens direkte øyekontakt i noen deler av verden anses som en naturlig del av kommunikasjonen, kan dette andre steder bli oppfattet som frekt. Vi nordmenn er vel heller ikke kjent for det mest aktive kroppsspråket, og dette gjør at vi i noen kulturer oppfattes som kalde og avvisende. 

"Den største "databanken" for ikke-verbal kommunikasjon finner vi i ansiktet til den nye personen. Vi ser vanligvis hit for å sjekke om ansiktet uttrykker det samme som personen sier. Så lytter vi til tonen for å finne ut om det er følelser blandet inn i det som sies - og helt til sist hører vi ordene som blir sagt. Det som sies kan for eksempel være både kynisk og sarkastisk, men vi vil oppfatte det som en spøk så lenge han smiler og ser ut som en jovial person." (side 28)

Samtidig er det viktig å være oppmerksom på at vi mennesker har lett for å trekke forhastede konklusjoner, og dømmer mennesker ut fra et førsteinntrykk som senere ofte viser seg å være feil. Sterkt overvektige mennesker stigmatiseres f.eks. som late, og undersøkelser har også vist at leger er mindre villige til å behandle mennesker med fedme enn pasienter med normal vekt ... (side 30) 

I et arbeidsforhold vil man slite med å kunne være en god leder for medarbeiderne sine, dersom de føler at man ikke forstår dem. Selv om det i noen situasjoner vil være bedre å vise styrke og kompetanse, kan dette slå helt feil dersom dette går på bekostning av varme og troverdighet. Viktigheten av å bli kjent med dem man skal lede, kan ikke undervurderes. Når tilliten er etablert, vil medarbeiderne som regel også være mer lydhøre for hva den andre har å si. Det går for øvrig begge veier. Er ikke tilliten der, risikerer man å bli tolket med vrange briller - uansett hvor gode intensjoner man måtte ha. 

Åse Dragland forteller i sin bok om oppdagelsen av speilnevroner. Det handler om nevroner i hjernen som gjenkjenner følelser og aktiviteter hos andre mennesker, og som gir oss en umiddelbar forståelse for hva andre mennesker føler eller gjør. "Vi trenger ikke å reflektere, overveie eller tenke logisk; opplevelsen av hvordan den andre har det, er der med det samme. "Speilnevronene visker ut grensen mellom oss selv og andre." "(side 180)

Alle har vi vel møtt mennesker som helt eller delvis synes å mangle evnen til å sette seg inn i andres følelser. Det kan handle om mennesker som sliter med dette og trenger hjelp av andre for å forstå en situasjon som utviklet seg uheldig, eller det kan handle om mennesker som absolutt ikke forstår konsekvensene av egne ord og handlinger og som heller ikke er interessert i å forstå egne bidrag all den tid all skyld legges på den eller de andre. I det ene tilfellet handler det kanskje "bare" om sosial ubehjelpelighet, mens det i det andre tilfellet kan være tale om langt alvorligere tilstander. Min påstand er at dette også kan overføres til skriftlig kommunikasjon, selv om dette er vanskeligere, fordi man kun har ordene og ikke et kroppsspråk som kan mildne eller forsterke utsagn. I slike sammenhenger vil historikk fra tidligere og konteksten kunne kompensere en hel del. Dette temaet faller imidlertid utenfor denne bokas ramme.

"Forskerne mener at aktiviteten i speilnevronene kan forstås som en indre følelse av å være forbundet med handlingen." (side 182)

"Speilnevronene har gitt forskerne en helt ny forståelse av den kroppslige kommunikasjonen mellom mennesker. Det kan se ut som om cellene spesialiserer seg i å gjenkjenne både ansiktsuttrykk og kroppsspråk hos andre mennesker. Dermed kan de som oftest oppfatte både handlinger og intensjoner andre måtte ha." (side 183)

Er evnen til empati genetisk eller tillært? Hva er årsaken til at noen personer er åpne, varme og medfølende, mens andre ikke er det?

"Empati er evnen til å leve seg inn i andres følelser. Å ha empati med noen innebærer å oppfatte hvordan andre har det, samtidig som man ikke tolker andres følelsesliv som om det var ens eget." (side 186)

Mennesker uten empatiske evner oppfattes som selvsentrerte, kalde og ufølsomme. Forskning har vist at evnen til å føle medlidenhet er en grunnleggende evne i mennesker, noe vi både kan uttrykke og forstå. 

Psykopater har ikke den samme automatiske reaksjonen som normale mennesker har. Psykopatens evne til empati er viljestyrt. Fordi en psykopat ikke som andre mennesker klarer å "tyde" følelsene hos andre, trenger de å høre at den andre sier klart og tydelig "jeg er lei meg" for i det hele tatt å forstå at den andre er lei seg. Først da kan de ta inn over seg at det kanskje er på tide å endre kurs. 

"Det er nærmest umulig å forestille seg et indre liv til en psykopat siden de ikke kan føle det samme som en "normal" person. Mens en skuespiller avslutter rollen sin etter endt arbeidstid, vil mangelfull empati, dårlig selvinnsikt, ansvarsfraskrivelse og storhetstanker være typiske trekk hos en psykopat hele tiden. De forstår ikke smerte på det emosjonelle plan - kun frustrasjon over ikke å få det de vil ha. For dem er dette smerte." (side 193)

Forskerne tror at empati har sammenheng med de genetiske speilnevronene, men at empati i tillegg kan oppøves og læres. (side 200)

Hva sitter jeg igjen med etter å ha lest denne boka? For det første tenker jeg at det er interessant at alt som er verdt å vite om kroppsspråk er samlet i denne boka. Jeg kan ikke komme på noe som kan relateres til kroppsspråk, som ikke er nevnt her. En god del av dette er vel kjent viten, i alle fall for alle oss som fra før av interesserer seg for kommunikasjon mellom mennesker. Forfatteren snakker om dobbeltkommunikasjon, om løgn og sannhet, om hva kriminaletterforskere ser etter i jakten på forbrytere, om virkningen av botox i ansiktet (meget interessant!), om sykdommer som gjør at ansiktsmimikk blir borte (og hva dette gjør med relasjonen til andre mennesker), om intimsonen osv. Forskning rundt speilnevronene hadde jeg knapt hørt om tidligere, mens speiling av andre mennesker er velkjent. Egentlig handler det om det samme, men forskningen forklarer hva som ligger bak speilingen.

Åse Dragland skriver lett og ledig, og hun skriver på en slik måte at hun fanger leserens interesse fra første side. Hvis jeg skal trekke frem noe jeg oppfattet som negativt så må det være at boka er for kort. Enkelte temaer kunne hun godt ha utdypet enda mer. Det som gjorde boka interessant for meg var alle de konkrete eksemplene hun krydret tekstene sine med underveis. Noen av eksemplene var egnet til ettertanke. Som f.eks. hvilket sterkt signal det er å sitte overfor andre mennesker med armene i kors foran brystet. Kroppsspråk er også knyttet til konteksten og den forhistorien vi har med menneskene vi kommuniserer med. Dersom noe har gått skikkelig galt i en relasjon, skal det svært mye til for å få oss til å endre oppfatning av den andre eller oppfatte noe som helst som vennligsinnet senere. 

Jeg anbefaler denne boka til alle som ønsker å forstå mer av andre mennesker - og også om hvordan man selv virker på andre. Kroppsspråk handler i bunn og grunn om kommunikasjon! 

Utgitt: 2016 
Forlag: Flux Forlag 
Antall sider: 267
ISBN: 978-82-92773-79-6
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget 

Åse Dragland 

Luke 4: A.O. Vinjes dikt "Den dag kjem aldri ..."

(Foto: Rose-Marie Christiansen)

Den dag kjem aldri...

Den dag kjem aldri at eg deg gløymer, 

for om eg søver, eg um deg drøymer. 

Om nott og dag er du like nær, 

og best eg ser deg når myrkt det er. 

Du leikar kringom meg der eg vankar. 

Eg høyrer deg når mitt hjarta bankar. 

Du støtt meg fylgjer på ferdi mi, 

som skuggen gjeng etter soli si. 

Når nokon kjem og i klinka rykkjer, 

d'er du som kjem inn til meg, eg tykkjer: 

Eg sprett frå stolen og vil meg té, 

men snart meg sig atter ende ned. 

Når vinden lint uti lauvet ruslar, 

eg trur d'er du som gjeng der og tuslar! 

Når sumt der burte eg ser seg snu, 

eg kvekk og trur det må vera du. 

I kvar som gjeng og som rid og køyrer, 

d'er deg eg ser; deg i alt eg høyrer: 

I song og fløyte- og felelåt, 

men endå best i min eigen gråt. 

A.O. Vinje.

Hver dag i hele adventstiden vil jeg dele et dikt med mine lesere.

Luke 3: Hans Børlis dikt "Jeg hadde så lite"

(Foto: Rose-Marie Christiansen)

JEG HADDE SÅ LITE …

Jeg hadde så lite å gi deg, bror!

Ord bare.- Ord

som hvisket i snøfall’og vind fra nord.

Du hørte dem ikke,

- ditt liv var for hardt og nært.

Men sammen eier vi noe

ordløst kjært.

Sammen eier vi alt som

jeg fåfengt søkte å si.

Ingen blomme blømte forgjeves

i laugg og li.

HANS BØRLI

Hver dag i hele adventstiden vil jeg dele et dikt med mine lesere.

Luke 2: Hans Børlis dikt "Ordene"

(Foto: Rose-Marie Christiansen)

Ordene

Angsten for ordene
den har jeg kjent.
Vers har jeg skrevet
og vers har jeg brent.
Tvilen i hjertet mitt
kviskret i hån:
"Fattigpilt er du,
som dikter på lån.
Arket er vakrest
når det er kvitt.
Spar det for ordet
som ikke er ditt".


Hans Børli

Hver dag i hele adventstiden vil jeg dele et dikt med mine lesere.