"Om Perserriket" på Litteraturhuset søndag 11. november 2011

Litteraturhuset

Norges første litteraturhus ble åpnet i Oslo høsten 2007. Det har beliggenhet i Wergelandsveien 29, og i følge husets nettsider besøker mer enn 250 000 mennesker huset hvert eneste år. I dette huset foregår det litt av hvert, og i tillegg til arrangementene (alt fra møter med nasjonale og internasjonale forfattere, temauker og alskens foredrag) er det også café og bokhandel her. Mange av arrangementene er gratis, og hvis de koster noe, er det ikke prisen som er problemet, men heller det at etterspørselen som regel ikke står i forhold til antallet som slipper til. 

Eivind Heldaas Seland

Kl. 13.00 i dag var det duket for foredrag om Perserriket ved Eivind Heldaas Seland, postdoktor ved Universitetet i Bergen. I løpet av en knapp time fikk vi høre om Perserrikets grunnleggelse, ekspansjon og fall. 

Seland startet med å fortelle om Astyages, den siste kongen av det Mediske imperiet (fra 585 - 550 f.Kr.), et rike hvor persene bare var et av mange stammeforbund. En natt drømte Astyages at hans datter Mandane kom til å føde en sønn, som skulle styrte ham fra tronen. I årene som fulgte gjorde han alt som sto i hans makt for å forhindre at nettopp dette skulle skje. Like fullt skulle det bli Mandanes sønn Kyros som gjennom et opprør mot morfaren styrtet Medien, Lydien og Babylon, og som dannet det persiske riket 550 f.Kr. 

Vi fikk også høre om det nyassyriske riket som hadde sin begynnelse i 934 f.Kr., og som varte frem til 609 f.Kr. Assyria var i denne perioden den mektigste nasjonen i verden. 

Dessuten fortalte Seland om Perserkrigene - en serie av kriger mellom grekerne og perserne i årene 500 f. Kr. til 448 f. Kr. Dareios den store var persisk konge fra 521 f. Kr. til 486 f.Kr. og var dermed sentral i den forbindelse. Følgene av Perserkrigene var at persisk ekspansjon stoppet opp, og at tanken om en gresk enhet oppsto. Perserriket besto likevel som før. 

Noe av problemene for historikerne i dag er at det meste av historien er skrevet av grekerne - først og fremst Herodot (f. 484 f.Kr. - d. 425 f. Kr.). Ikke bare var historieskrivingen preget av en fiendtlig holdning og et utenfra-perspektiv, men det var også avstand i tid mellom da hendelsene fant sted og frem til de ble nedskrevet nesten 100 år senere. Grekerne satte sine idealer om frihet opp mot det de oppfattet som østlig ufrihet. De historiske kildene må derfor tolkes i lys av dette - og ikke som et uttrykk for hvordan det i realiteten var. Likevel lever mange av mytene om perserne videre, noe som ikke minst har kommet til uttrykk bl.a. i Oliver Stones film om Aleksander den store fra 2004. Her fremstilles Aleksander som en modig konge som går i front for sine krigere i et av slagene mot perserne, mens perserkongen fremstilles som feig, feminin og tilbaketrukket i forhold til sine tropper, som rykker frem uten noen egentlig ledelse, preget av kaos og lite struktur. Sannheten er nok, i følge Seland, at perserne var vel så strukturerte og dyktige i krigføring som grekerne. 


Aleksander den store (f. 356 f.Kr. d. 323 f.Kr.) førte som nevnt ovenfor grekerne i krig mot perserne, og gjennom tre store slag knuste han perserhæren. I dag anses han som den første greske kongen, som ønsket å integrere det persiske og det greske. 

Dersom man er interessert i å lese mer om Perserriket, også slik det artet seg som Aklamenidenes Persia (ca. 648 - 330 f.Kr.), Hellenistisk Persia (330 - 170 f.Kr.), Partisk Persia (170 f.Kr. - 226 e.Kr.) og Sasanidenes Persia (226 - 650 e.Kr.), kan man lese mer om dette på denne linken til Wikipedia.

Aleksandersarkofagen - Arkeologisk museum i Istanbul
Foto: RMC (April 2012)

Helt til slutt tar jeg med et dikt som Seland trakk frem. 

The Persian Version

Truth-loving Persians do not dwell upon
The trivial skirmish fought near Marathon.
As for the Greek theatrical tradition
Which represents that summer's expedition
Not as a mere reconnaisance in force
By three brigades of foot and one of horse
(Their left flank covered by some obsolete
Light craft detached from the main Persian fleet)
But as a grandiose, ill-starred attempt
To conquer Greece - they treat it with contempt;
And only incidentally refute
Major Greek claims, by stressing what repute
The Persian monarch and the Persian nation
Won by this salutary demonstration:
Despite a strong defence and adverse weather
All arms combined magnificently together. 

Robert Graves

Litteraturanbefalinger fra Seland

The Music of Chance (Regissør: Philip Haas)

Filmatisering av Paul Austers "Sjansespill"

For en tid tilbake skrev jeg en omtale/anmeldelse av filmen "The Inner Life of Marting Frost" med Paul Auster som regissør. I forbindelse med researchen jeg da foretok, oppdaget jeg at også Austers roman "Sjansespill" (eller "Music of Chance") var filmatisert. Denne filmen har jeg nå fått låne, og dermed har jeg omsider fått anledning til å se den selv. Gamle filmer dukker til stadighet opp som DVD´er tilgjengelig for filmentusiaster, og min drøm er at dette også skal skje med denne filmen, selv om det nærmer seg tyve år siden den ble innspilt. 

Paul Auster skrev "Sjansespill" i 1990 - som den femte av sine bokutgivelser i følge Wikipedia (jeg tror i alle fall at den engelske omtalen av forfatteren inneholder en komplett historikk med ditto bibliografi og filminnspillinger). At boka allerede i 1993 ble filmatisert, sier noe om at temaet i boka må ha fenget. Selv tenker jeg at dette kanskje er den mest uhyggelige boka Paul Auster har skrevet. Den er nesten litt Ian McEwan-aktig i plottet. 

Den forhenværende brannmannen Jim Nashe har etter å ha arvet sin far, skilt seg fra seg kone, kjøpt en ny bil og lagt ut på landeveien. At han må ha fartet litt rundt en stund på denne måten, skjønner vi etter hvert siden han kun har om lag 10 000 dollars igjen av sin farsarv den dagen han ved en tilfeldighet treffer på Jack Pozzi. Kanskje er det derfor han synes mer enn klar for å være med på det som skal komme? Nashe plukker opp haikeren Pozzi, som blodig og forslått entrer bilen. 

Det viser seg at Pozzi er en profesjonell gambler, som nylig har tapt 10 000 dollars etter å ha spilt poker med to eksentriske millionærer. Selv mener han at dette kun skyldes uflaks, og han er mer enn klar for en rematch så snart han har tjent opp pengene. Der og da bestemmer imidlertid Nashe seg for å tilby siste rest av sin farsarv - 10 000 dollars - for at Pozzi kan utfordre millionærene på nytt. Som sagt, så gjort - og så drar de til millionærenes residens, en gedigen eiendom som er forskanset bak høye gjerder med piggtråd. 

Til å begynne med blir Nashe og Pozzi vist rundt i huset til millionærene. Den yngste av dem har bygget en slags verdensby i miniatyr, som fyller et digert rom, og menneskefigurene som opererer i byen, viser seg å være nært knyttet opp til virkeligheten på en uhyggelig måte. 

Så starter spillet. Pozzi vinner til å begynne med alt som er, og da millionærene bestemmer seg for å satse mer penger på spillet, er han mer enn overmodig og faller til slutt for eget grep. I desperasjon blir først Nashe´s bil spilt ut, og så taper de den også. Mot bedre vitende spiller de på kreditt, og taper nye 10 000 dollars. Da det går opp for dem at millionærene ikke har til hensikt å la dem forlate residensen, men ønsker å binde dem til en slavelignende kontrakt som går ut på å sette opp en diger mur, går alvoret i all sin gru opp for dem. Så spørs det om de har karakter nok til å holde dette ut. I mellomtiden bygger det seg opp et grufullt hat mot Calvin Murks, mannen som pisker dem i arbeid dag etter dag ... 

"Music of Chance" er en uhyggelig film basert på en like uhyggelig roman. Paul Austers forfatterskap har noen kjennetegn som går igjen fra roman til roman, og ett av dem er livets tilfeldigheter, eller som det er formulert i denne filmen: "life is  a game of chance". Samtidig er dette en film som kanskje dypest sett handler om den amerikanske drømmen - om at hvem som helst kan lykkes, bare man går hardt nok inn for det. Og om at snarveier til denne drømmen har sin pris, idet det har formodningen mot seg at noe kommer for lett? Filmen handler også om hevn, og om at det er en slags skjør balanse i alt. Skuespillerne som er valgt for de ulike rollene i filmen er kanskje det som imponerer meg aller mest med denne filmen. James Spader som den maniske og lite utholdende Jack Pozzi, Mandy Patinkin som den jordnære Jim Nashe, M. Emmet Walsh som den skeptiske og nøkterne Calvin Murks, og Charles Durning og Joel Grey i rollene som de eksentriske millionærene Bill Flowe og Willy Stone, den ene formidabelt tykk og den andre en tynn liten flis.  Det er først og fremst skuespillernes rolletolkninger som skaper filmen, som jeg alt i alt bedømmer til terningkast fem. 

Og så håper jeg at filmen snart blir mer tilgjengelig for folk flest og Paul Auster-entusiaster spesielt! I mellomtiden kan jeg anbefale nye Auster-entusiaster å starte med å lese boka. 

Innspilt: 1993
Originaltittel: Music of Chance
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama(-thriller)
Manus: Paul Auster, Belinda Haas, Philip Haas
Skuespillere: James Spader (Jack Pozzi), Mandy Patinkin (Jim Nashe), M. Emmet Walsh (Calvin Murks), Charles Durning (Bill Flowe), Joel Grey (Willy Stone) m.fl.
Spilletid: 98 min.

Nashe plukker opp haikeren Pozzi - noe som skal gi livet hans
en helt annen retning enn han kunne forestille seg på forhånd ...

Så kan spillet starte ... 

Paul Auster med en liten rolle i filmen

Javier Marías: "Forelskelsene"

Mesterlig kjærlighetsdrama fra en av Spanias største nålevende forfattere!

Forfatteren Javier Marías (f. 1951) anses som en av Spanias største nålevende forfattere, kan jeg lese på bokas vaskeseddel. Hele 15 bøker har han utgitt i årene 1971 og frem til dags dato, hvorav 14 er oversatt til engelsk og så vidt jeg har klart å finne ut - kun fire til norsk. "Forelskelsene" er den siste - "Ond natur, eller med Elvis i Mexico" er den første. I tillegg kommer "I morgen under slaget tenk på meg" og "Det feige hjerte". Forfatteren har de siste årene opplevd et internasjonalt gjennombrudd i følge forlaget, og bøkene hans er oversatt til nærmere førti språk. 

Kanskje ikke til å undres over at jeg aldri hadde hørt om forfatteren før jeg snublet over en begeistret omtale av "Forelskelsene" hos bokbloggeren Janicke bak bloggen "Jeg leser" tidligere i høst? Da hun beskrev denne boka som noe av det beste hun hadde lest, ble jeg nemlig svært, svært nysgjerrig! Noen dager etter mottok jeg boka i gave, og det meste av det jeg hadde liggende på vent i lesebunken ble skjøvet til side til fordel for denne boka. 

I "Forelskelsene" møter vi bokas jeg-person Maria, en kvinne som er ansatt i et forlag, og som hver morgen spiser frokost på en bestemt café før hun går på jobb. Ved et av nabobordene sitter det et par som hun foreløpig ikke kjenner navnene til. Etter hvert skal hun imidlertid få vite at mannen heter Miguel Desvern og at kvinnen, hans kone, heter Luise. Maria anser dem som det perfekte par, intenst lykkelige som de alltid ser ut, oppmerksomme og vennlige mot hverandre, vakre og vellykkede. Dette paret blir nærmest hennes forbilde, og hun gleder seg hver dag til å se dem igjen, betrakte dem på avstand, nyte det de har sammen - kanskje i håp om at noe av lykken skal smitte over på henne selv? Da paret en dag ikke dukker opp, heller ikke neste dag eller i dagene som følger, blir hun helt ute av seg. Hva har skjedd?

Som leser ble jeg fanget fra første stund med denne innledningen:

"Siste gang jeg så Miguel Desvern eller Desverne, var også siste gang hans kone, Luise, så ham, hvilket i grunnen var besyndelig og kanskje urettferdig, tatt i betraktning at hun jo var nettopp det, hans kone, mens jeg, derimot, var en fremmed kvinne som aldri hadde vekslet et ord med ham. Jeg visste ikke engang hva han het, det fikk jeg først vite da det allerede var for sent og han hadde vært avbildet i avisen, knivstukket og halvt skjorteløs og på nippet til å bli en død mann, hvis han da ikke allerede var blitt det i sin egen fraværende bevissthet, som aldri skulle vende tilbake: Det siste han må ha forstått var at han var stukket ned ved en feiltakelse og uten grunn, det vil si helt meningsløst, og dessuten igjen og igjen, redningsløst, snarere enn én enkelt gang for å utslette ham fra verden der og da og fordrive ham fra jorden med øyeblikkelig virkning. For sent til hva, må jeg spørre meg. Sannheten er at jeg ikke vet det." (side 9)

Miguel blir drept av en parkeringsvakt og det hele er en ren misforståelse. Parkeringsvakten er nemlig overbevist om at Miguel står bak det forhold at begge hans døtre har havnet i prostitusjonsmiljøet. Luise er helt knust på grunn av drapet på hennes høyt elskede ektemann, og mens hun sørger sliter hun med å finne et nytt fotfeste i livet for seg selv og barna. Ved et tilfelle blir Maria invitert hjem til henne, og med en usedvanlig åpenhet betror Luise seg til henne. Mens hun er på besøk, dukker Javier Diaz-Varela opp. Han er en venn av Luises familie, og stiller opp i sorgen ... 

Etter som handlingen i boka skrider frem, trekkes Maria inn i noe hun ikke aner rekkevidden av, og som det reneste kriminalroman bygges det opp en spenning som gjør boka åndeløst spennende og ikke til å legge fra seg. Innimellom med digresjoner til annen litteratur og kjente personligheter som f.eks. den berømte Milady i De tre musketerer - kvinnen som ble avslørt med en innbrent lilje i skulderen, hengt av sin ektemann, for deretter å gjenoppstå fra de døde og anta nye skikkelser i de påfølgende bøkene. Og oppi alt dette filosoferer forfatterens alter-ego, bokas jeg-person, rundt de evige spørsmål som kjærligheten generelt og forelskelser spesielt. Fører forelskelser noe godt med seg når det kommer til stykket, eller er det kun tale om destruktive krefter som kan få mennesker til å gjøre de utroligste ting i den tro at kjærligheten helliger alt?  

Denne boka er rett og slett et litterært mesterverk! Det går lang tid mellom hver gang jeg leser en bok som på alle tenkelige vis er mesterlig - både hva gjelder det rent språklige, dypden i personskildringene, plottet, dramaturgien ... kort sagt alt! I den forbindelse er det også på sin plass å trekke frem oversetteren - Kristina Solum - som nødvendigvis må ha gjort en fabelaktig oversetterjobb. Og slutten - den er så finurlig og overraskende at jeg nesten ikke klarte å puste mens jeg leste de siste 5-6 sidene. Her blir det terningkast seks! Og så er det å håpe på at flere av Javier Marias´ bøker blir oversatt - fort!

Utgitt i Spania: 2011
Originaltittel: Los enamoramientos
Utgitt i Norge: 2012
Oversatt: Kristina Solum
Forlag: Forlaget Press
Antall sider: 336

Javier Marías

Kronikk om Stefan Zweig i Aftenposten i dag

"En bro til dagens Europa" - kronikk i Aftenposten i dag ved Gabi Gleichmann

I dagens Aftenposten skriver forfatteren Gabi Gleichmann om den østerrikske forfatteren Stefan Zweig, hvis forfatterskap nesten har gått i glemmeboka i årenes løp. Desto mer gledelig å lese at bøkene hans nå trykkes i nye opplag, og at det "flere steder i Europa arrangeres symposier om arbeidet hans". Det er nettopp i år 70 år siden forfatteren tok sitt eget liv mens han befant seg i eksil i Brasil, idet han ikke øynet håp for Europa etter at Hitler vant frem. 

Jeg venter med spenning på at bøkene til Stefan Zweig skal gis ut igjen på norsk! Selv har jeg omtalt noen av hans bøker her på min blogg. Dette er følgende bøker:

1. I følelsenes vold
2. Evige øyeblikk
3. Sjakknovelle
4. Amok
5. De utålmodige av hjertet
6. Verden av i går



Jeg sakser fra Gleichmanns kronikk i Aftenposten i dag:

Litterær stjerne

Zweig var en av mellomkrigstidens største litterære stjerner, selve symbolet på Europas intellektuelle samhørighet. Bøkene hans solgte i hundretusener av eksemplarer og var det store samtaleemnet i kultiverte borgerlige hjem. Han skrev, foreleste og som forsvarer av en humanisme som bekjempet krig og nasjonalisme, påvirket han mennesker. Med nær forbindelse til samtidens fanebærere for overnasjonale tanker og fred anså han geniene innen kunst og vitenskap som banebrytere for en ny og mer edel verdensorden.

Glemselens slør

Men etter hans død la det seg et glemselens slør over ham. Når bøkene hans får en ny renessanse i vår tid, skyldes det trolig at de fungerer som en bro til et kontinent i krig og forfall - til et Europa som solgte seg til djevelen - og han fremstår som et uovertruffent tidsvitne. Fremfor alt er hans mesterverk Verden av i går, når EU-konstruksjonen i disse dager befinner seg på gyngende grunn, en viktig påminnelse om selve grunntanken med det europeiske fellesskapet - nemlig å forhindre krig.

Zweig var født i 1881 og vokste opp i et rikt og assimilert jødisk hjem i Wien. Allerede som 20-åring debuterte han med en diktsamling. Men han hadde ikke høye tanker om seg selv som lyriker. I stedet oppga han som sin eneste ressurs å være sine venners venn. Han behersket flere språk og opptrådte ubesværet i de fleste kulturkretser. Han oppsøkte celebriteter som Romain Rolland, André Gide og James Joyce og fikk med tiden et omfattende kontaktnett.Fre

Fri for bindinger

Han var en av de ivrigste i kretsen av frankofile i de tyskspråklige landene. Romain Rollands helhjertede internasjonalisme lokket mest. Selv betraktet han seg som helt fri for bindinger - nasjonale så vel som religiøse - og var opptatt av de «evig allmennmenneskelige spørsmålene».

Zweig fornektet aldri at han var jøde, men han ville ikke la forfedrenes tro bli et fengsel for hans egne følelser. Dessuten var han kritisk til sionistenes bestrebelser for å forene jødene i en nasjonalstat. Han elsket tilværelsen som diasporajøde, men ble til slutt dens offer.

Skeptisk til Stalins politikk protesterte Zweig mot utrenskningene og forutså tidlig nazismen. Han gjorde ikke aktiv motstand mot Hitler, mest fordi han ikke var en stridens mann. Men han hjalp kolleger i nød og var gavmild med pengene sine. Han utnyttet sitt verdensrenommé ved å skaffe de hjemløse innreise- og oppholdstillatelse.

Hans egen verden falt i grus

Det varte ikke lenge før hans egen verden falt i grus. Allerede i 1933 gjennomførte politiet en husransakelse hjemme hos ham under påskudd av å mistenke pasifisten for å gjemme våpen. Året etter ble bøkene hans brent på bålet i Tyskland. Snart ble verdensborgeren drevet i landflyktighet, og hans østerrikske pass ble inndratt. Riktignok unngikk han dermed å bli ydmyket i Wiens gater og unnslapp kuvognene til utryddelsesleirene. Men han trivdes ikke i eksil. Lenge oppholdt han seg i London, der han irriterte seg over de sportsinteresserte engelskmennenes slappe livsstil. Lesesalen på British Museum ble et slags hjem for ham etter at han hadde mistet sitt naturlige publikum og var henvist til å skrive for oversettere.

I London giftet han seg på nytt med sin unge sekretær. Redselen for å havne i engelske fascisters hender drev paret til Brasil. De bosatte seg i byen Petrópolis. Men han fant seg ikke til rette der heller.

Savnet av hjemlandet fikk forfatteren til å vende hjem som dikter. Mens verden sto i brann, skrev han Verden av i går - som er et skarpt oppgjør med den krigshissende nasjonalismen som hadde hjemsøkt Europa.

Det er tydelig at Matuschek har trukket store veksler på denne minneboken av et verk. Vil man virkelig fordype seg i Zweigs verden, bør man heller lese denne boken enn den ellers utmerkede tyske biografien.

Kvinner er fraværende

Zweig satte «En europeers minner» som undertittel for å markere at boken mer enn å være en selvbiografi, tar for seg en slags kulturhistorie. Denne miksen er naturlig, ettersom han synes å ha pleiet omgang med omtrent hver eneste intellektuelt og kunstnerisk skapende europeer. Her møter man Sigmund Freud, Rainer Maria Rilke, Auguste Rodin, Richard Strauss med flere og får servert en rekke miniportretter. Aller best er Zweig når dem han er kritisk til, legges under lupen. Men man forundres over at kvinner er helt fraværende blant de store personlighetene som passerer revy.

Århundreskiftets Wien fremstår hos Zweig som noe av en mangekulturell utopi. Han skriver varmt om det liberalistiske sinnelaget til byens borgerlige partier, som trodde på fremskrittet og toleranse, og kunne ikke forestille seg at det i et av Wiens nedslitte ungkarshoteller bodde en mann som et par tiår frem i tid skulle tvinge jødene til å skure fortauene med tannbørsten sin. Særlig avsnittene om forfatterens ungdom i hovedstaden og dens seksuelle vilkår, har fått status som en uvurderlig informasjonskilde.

Full av motsigelser

Zweigs skildring av hvordan fascismen og nazismen med sin skamløse brutalitet får fotfeste etter første verdenskrig, samtidig som han selv arbeider utrettelig med den internasjonale forbrødringen, er også slående innsiktsfull. Det er med stigende vrede og avmakt man leser disse uopphørlig fascinerende minnene om årene før annen verdenskrig. Fremfor alt er det den sterke sprengkraften som oppstår mellom en mer naiv livsholdning, da troen på fremtiden fremdeles var sterk og ubesudlet, og humanismens fallitt - som senere ble Europas skjebne - som gjør denne boken så intens og treffende.

Matuschek skildrer Zweig som en person full av motsigelser, som tok seg selv høytidelig og manglet selvironi. Frykten for aldring, den åndelige hjemløsheten, Hitlers seire og vissheten om at det tyske språket forvitret til oppildnende brøl fra nazistenes talerstoler, gjorde at han kjente seg bortkommen. Tilværelsen var gått i oppløsning, barbariet så ut til å vinne seierrikt frem og han innså at verden ikke hadde plass til en Stefan Zweig. Siden livet mistet sin mening, ble døden en uimotståelig beiler.

I februar 1942 ordnet forfatteren sine bankaffærer, takket den brasilianske staten for gjestfriheten og la siste hånd på romanen Sjakknovelle. Kledt i en elegant dress svelget han en stor dose sovemedisin og la seg på sofaen. Hans unge kone kunne ikke tenke seg å leve uten ham. Hun svelget resten av medisinen og la seg ved siden av ham. Neste dag ble paret funnet i hverandres favn.

"Kon-Tiki" (Regissør: Thor Heyerdahl)

Den originale Kon-Tiki-filmen

Jeg har tidligere lest og omtalt boka som både denne dokumentaren og det jeg har valgt å kalle 2012-filmen er basert på, og jeg viser til denne. 

Som tidligere nevnt ønsket Thor Heyerdahl å bevise at det var mulig å manøvrere seg fra Peru til Polynesia ved hjelp av en balsaflåte, slik at folkevandring langs denne sjøveien ikke kunne utelukkes. I filmen vises hvordan balsaflåten ble bygget. Det var viktig at byggingen var så tro mot inka-indianernes flåter som mulig, hvilket innebar at det kun var tauverk som kunne benyttes for å binde balsatrestokkene sammen. Senere skulle det vise seg at denne byggeteknikken var helt genial, fordi uvær og andre påkjenninger mot flåten fikk tauverket til å jobbe seg inn i treverket i stedet for å bli slitt. Dermed ble tauet også beskyttet mot ytterligere slitasje. Båtens navn var for øvrig inspirert av navnet på inkaenes solgud. 

I filmen får vi for alvor innblikk i hva det ville si å være på storhavet i all slags vær på en liten flåte. Under hele den lange turen, som startet den 28. april 1947 i Peru, støtte de ikke på en eneste båt. De var helt prisgitt naturkreftene og havstrømmene, slik disse mest sannsynlig har beveget seg fra Peru mot Polynesia gjennom årtusener. Før de la ut på ferden fikk de vite at havet ville være dødt for fisk så snart de kom bort fra kysten, og at de derfor burde ha med nok proviant på båten til hele reisen. Dette viste seg å være fullstendig feil. Til en hver tid kunne de nemlig ta om bord det de måtte ønske av fisk. De støtte også på mye hai og hval. 

Filmen, som vant Oscar i 1951 for beste dokumentarfilm, var basert på smalfilm, kan jeg lese på Wikipedia. Teknisk sett er kvaliteten på filmen helt grei, men etter dagens standard holder den likevel ikke helt mål. Det som imidlertid gjør at man legger dette til side, er det unike ved det hele - at man her filmer et eventyr slik ingen andre før dem har vært i nærheten av å gjøre. Mange av de mest dramatiske høydepunktene i boka er ikke med i filmen, men blir fortalt av Thor Heyerdahl, som har en forbausende mye bedre engelskuttale enn hva han hadde på sine eldre dager (akkurat dette var jeg faktisk litt spent på på forhånd). Og årsaken er selvsagt åpenbar: når livet sto på spill, var det vel ikke akkurat filming guttene tenkte på. Vi får like fullt innblikk i noe av det de gikk gjennom. Og mens Thor Heyerdahl på forhånd hadde vært opptatt av å finne besetningsmedlemmer som ikke kjente hverandre fra før av, og som ikke skulle rekke å gå lei av hverandres historier i løpet av den 3-4 måneder lange turen (eller 101 dagene, for å være helt nøyaktig), for ikke å si rekke å gå hverandre på nervene, preges filmen av lutter glede og idyll om bord på flåten. De gikk i det hele tatt godt over ens med hverandre. 

Det var moro å få sett denne filmen igjen, som jeg har sett flere ganger i løpet av oppveksten der den gikk i reprise gang på gang på NrK. Jeg gir terningkast fem! 

Innspilt: 1947-1950
Originaltittel: Kon-Tiki
Nasjonalitet: Norge
Genre: Dokumentar
Medvirkende: Thor Heyerdahl, Herman Watzinger, Erik Hesselberg, Knut Haugland, Torstein Raaby, Bengt Danielsson
Spilletid: 75 min.

Les mer om Kon-Tiki-ekspedisjonen på Filmarkivets nettsider. 
Her kan du se filmen. 




Bilder fra filmen:

"En ny vår" (Regissør: Rob Reiner)

Skuffende lite magisk

Den noe aldrende og alkoholiserte forfatteren Monte Wildhorn (i Morgan Freemans skikkelse) er blitt en skikkelig grinebiter på sine gamle dager. Det er noen år siden han mistet sin kone, og med det forsvant også evnen til å skrive. Da han ankommer den lille byen Belle Isle i rullestolen sin, er han forbitret og mutt, negativ så det holder og ikke det grann hyggelig å ha med å gjøre. 

I nabohuset bor det en alenemor - Charlotte O´Neil (spilt av Virginia Madsen) - med tre jenter fra ca. syv år og oppover i tenårene. Den ene skjønnere enn den andre - ja, kanskje bortsett fra eldstejenta som er midt i puberteten og nokså sur hele tiden. Moren er i skilsmisseforhandlinger med deres far, og savnet av en far som hele tiden svikter når det gjelder gjør at all vreden vendes mot moren. Lite sjarmerende, men i bunn og grunn aller mest sårt, skal det vise seg. 

Det er den mellomste av døtrene til Charlotte som til syvende og sist skal finne veien inn i hjertet til grinebiteren Monte. Med et brennende ønske om å lære å lage historier, nærmer hun seg ham. Og Monte, som har bestemt seg for å bruke sommeren til å drikke whiskey, tiner gradvis opp. Ikke bare finner han tilbake til sitt gamle jeg, men han begynner også å skrive ... Og med det kommer også livsgnisten tilbake. 

Alt ligger til rette for at "En ny vår" - som egentlig handler om en sommer - skal bli en feelgood av det riktig gode slaget. Morgan Freeman er i alle fall en fantastisk skuespiller, og det er intet i veien med hans tolkning av rollen som Monte Wildborn. Det er bare det at historien som sådan er syltynn og helt mangler magi. Dermed ble jeg sittende igjen med et inntrykk av en film helt på det jevne. Ikke bare det - den kjedet meg rett og slett, og jeg lo ikke en eneste gang. Noen forsøksvise greier på en slags gryende romanse mellom ham og alenemoren fremsto heller ikke som troverdig, selv om de begge prøvde hardt. På grunn av ny design på de tidligere så glitrende Filmweb-sidene, er det ikke lenger mulig å se om filmen har vært vist på norske kinoer, men jeg ville kanskje tro at denne ikke nådde opp i den forbindelse. Jeg gir terningkast tre. 

Innspilt: 2012
Originaltittel: The Magic of Belle Isle
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama / komedie
Skuespillere: Morgan Freeman (Monte Wildhorn), Virginia Madsen (Charlotte O´Neil), Madeline Carroll (Willow O´Neil), Emma Fuhrmann (Finnegan O´Neil), Nicolette Pierini (Flora O´Neil) m.fl.
Spilletid: 105 min.

Morgan Freeman som Monte Wildhorn

Et spesielt forhold oppstår mellom Monte og Charlottes mellomste datter

Virginia Madsen som Charlotte O´Neil

Thor Heyerdahl: "Kon-Tiki-ekspedisjonen" (lydbok)

Eventyrlig!



Som kjent er Thor Heyerdahls Kon-Tiki-ekspedisjon nylig filmatisert, og filmen med Pål Sverre Hagen i hovedrollen som Heyerdahl går fremdeles på norske kinoer. Etter at filmen hadde premiere, har det oppstått en del støy rundt den fordi slektninger av ett av besetningsmedlemmene (Herman Watzinger) hevder at produsenten har tuklet med historiske fakta rundt ham - angivelig for å gjøre filmen mer severdig. Dermed bidrar man til å svekke ettermælet etter vedkommende, hevder de. Noe av dette har vært med på å bidra til at jeg har ønsket å gjenlese Heyerdahls opprinnelige bok om ekspedisjonen, samt å se hans egen film fra denne, før jeg ønsker å se 2012-filmen. 

Jeg leste "Kon-Tiki-ekspedisjonen" første gang mens jeg gikk på videregående skole på begynnelsen av 1980-tallet. Dette førte til en økende interesse for Heyerdahls øvrige ekspedisjoner, og jeg leste en periode alt jeg kom over om og av ham. Noen bøker i boksamlingen min ble det også etter hvert. Ikke alle påstander Heyerdahl har kommet med, har vist seg å holde vann. Viktigst for meg har imidlertid alltid vært det eventyrlige preget ved alt han utforsket, utfordret og leverte i løpet av sitt liv. 

Jeg har denne gangen valgt å høre en lydbokopplesning, som opprinnelig ble utgitt av Fono Forlag i 2004. Rettighetene til boka er det imidlertid Cappelen Damm som sitter med i dag, og den er gitt ut på nytt i forbindelse med 2012-filmen. Selv har jeg et gammelt eksemplar av boka fra 1971 - antakelig den samme utgaven som forfatteren utga i 1948, året etter at ekspedisjonen fant sted. Mens denne boka ikke akkurat kan sies å være et høyverdig litterært verk, er det åpenbart at lydbokutgaven er forbedret på alle mulige vis - både i detaljrikdommen og hva gjelder språklige kvaliteter. 

Min Heyerdahl-boksamling

I løpet av sitt liv utga Thor Heyerdahl (f. 1914 d. 2002) femten bøker i følge Wikipedia. Disse bøkene omhandler bl.a. de i alt åtte ekspedisjonene han gjennomførte i løpet av sitt liv. Kon-Tiki-ekspedisjonen fant sted i 1947, og var den tredje i rekken. Det var nettopp de to foregående ekspedisjonene hans til Polynesia i hhv. 1938-1939 og 1939-1940 som inspirerte ham til å gjennomføre Kon-Tiki-ekspedisjonen. Teorien hans om at Polynesia var befolket av mennesker fra Sør-Amerika og ikke Asia, ble nemlig ikke akseptert av det vitenskapelige miljøet. Nettopp ved å foreta en ekspedisjon fra Peru til Polynesia på en balsaflåte, ønsket Heyerdahl å bevise at det var mulig å forflytte seg over denne havstrekningen. Årsaken til at Heyerdahl var så sterkt overbevist om at menneskene i Polynesia kom fra Sør-Amerika var at det på øyene ikke finnes spor etter at det har funnet sted en utvikling fra et laverestående til et høyerestående samfunn. Han mente dette styrket hans teori om at disse menneskene kom fra et annet sted enn det som hadde vært hevdet - noe han ikke minst har funnet støtte for på sine senere ekspedisjoner - bl.a. til Påskeøya. 

I boka forteller han om jakten på økonomisk ryggdekning for turen og arbeidet med å finne de rette folkene til å bemanne flåten. I alt seks menn ble med på turen - alle med sine dedikerte oppgaver for å gjøre det hele mulig. Disse var - i tillegg til Heyerdahl selv - Herman Watzinger, Bengt Danielsson, Erik Hesselberg, Knut Haugland og Torstein Raaby.

Kon-Tikis rute i Stillehavet

Og mulig var det, skulle det vise seg. Reisen tok 101 dager - fra Callao i Peru og til øya Raroia i Tuamoto-arkipelet (stadig i følge Wikipedia). 

Selv om man sitter med fasiten (dvs. at de kom frem - alle i levende live), er det like fullt en spennende historie som fortelles i boka, med Frank Tangen som en utmerket oppleser. Etter at besetning var i gang med sin strabasiøse reise over havet, kommer de tett innpå naturen. Fiskearter ingen frem til da hadde sett, dukket opp. Flyvefisk havnet ombord i flåten, men mer mystisk var det f.eks. at de fant blekkspruter på taket og i masten. Hvordan hadde de klart å havne der, om de ikke kunne fly? Underveis ble de også utsatt for kraftig uvær, og mot alle odds klarte de seg likevel. Mest dramatisk var det likevel da ett av medlemmene havnet over bord, og med små marginer ble reddet etter noen kraftanstrengelser og et mot som ikke kan sies å være annet enn meget heroiske. Alt de opplevde ble sirlig notert ned i tillegg til at de laget film underveis, og resultatet ble en bok som ble oversatt til 70 språk og en film som fikk Oscar (den første og eneste i sitt slag helt frem til 2007) som beste dokumentar i 1951. 

Kon-Tiki 

Alt i alt en svært spennende bok og en interessant innfallsvinkel når jeg senere skal se Heyerdahls dokumentarfilm (som er tilgjengelig i disse dager pga. 2012-filmen). Her blir det terningkast fem!

Papirutgaven av boka ble opprinnelig utgitt: 1948
Lydbokutgaven er innspilt: 2004
Oppleser: Frank Tangen
Opprinnelig forlag: Fono Forlag
Rettigheter til boka i dag: Cappelen Damm
Spilletid: 7 t 40 min.

"The Great Debaters" (Regissør: Denzel Washington)

Om debattkunst og kamp om rettigheter for fargede i 1930-tallets USA

Denzel Washington (f. 1954) har så vidt jeg har klart å finne ut, kun regissert et par filmer i løpet av sin karriere. "Antwone Fisher" (2002) var den første - "The Great Debaters" (som av en eller annen grunn har skiftet tittel til "The Challenge" da den ble presentert for det norske film-markedet) den andre. I tillegg er han produsenten av filmen "The Book of Eli". Regissøren har selv en sentral rolle i "The Great Debaters", som for øvrig har Oprah Winfrey som produsent. 

Melvin B. Tolson - her spilt av selveste Denzel Washington - er lærer på Wiley College i Texas på midten av 1930-tallet. Dette er i en tid hvor fargede ikke får gå på de samme skolene som hvite, og hvor rasisme florerer. Å være farget og ville opp og frem her i verden, er forbundet med stor fare og kan være livsfarlig. En mobb av hvite truer nesten bak hver sving, og til og med politiet er infiltrert av tjenestemenn med holdninger til å få grøsninger av. I beste fall ser de en annen vei - i verste fall er de involvert selv. Lynsjing og drap av fargede får sjelden konsekvenser i det hele tatt. I dette miljøet vokser USAs lovende ungdommer opp, et miljø hvor de fargede kan se langt etter å få de samme rettighetene som hvite. 

Tolson har som oppgave å plukke ut egnede kandidater til den årlige debatt-konkurransen ved Harvard-universitetet. Året er 1935. Etter en audition velger han ut to av skolens sjarmører (Henry Lowe og Hamilton Burgess), mens James Farmer og Samantha Books (hun ikke bare som den første kvinnen, men også den første fargede kvinnen) stiller som reserver. Deretter følger vi disse fem mens de intensivt trener frem til konkurransen. I mellomtiden oppstår det et gryende forhold mellom Henry og Samantha, som får avgjørende betydning for gruppen. Ikke minst fordi James blir helt satt ut av at Samantha er forelsket i Henry og ikke i ham selv. Det hele ender med at det er James og Samantha - ikke Henry og Hamilton - som stiller til debatt ved Harvard, hvor temaet som skal debatteres er "en urettferdig lov er ikke en lov i det hele tatt". Så spørs det om de har en sjanse til å vinne mot et av verdens mest prestisjefylte universiteter  ... Og om de klarer å forsere det største hinderet - nemlig massive forsøk både fra privatpersoner og myndigheter som forsøker å stanse dem, livredde som de er for at de fargede skal få noen innflytelse i samfunnet. 

Denzel Washington spiller som vanlig helt fantastisk! Bare det forhold at han er med, gjør det vel verdt å se nær sagt en hvilken som helst film. I tillegg har denne filmen så mange kvaliteter at den etter min oppfatning ender helt i toppskiktet. Gjenskapelsen av et 1930-tallsmiljø i USA fremstår som meget troverdig. Likeså beskrivelsen av den angsten som preget de fargede i en tid hvor det gjaldt å stå på i kampen om like rettigheter, om de i det hele tatt skulle gjøre seg noe håp om en bedre fremtid - en kamp som dessverre krevde sine ofre ... Filmen er basert på en sann historie, men det er grunn til å understreke at en hel del er endret i forhold til det som egentlig skjedde. Wiley College vant debattkonkurransen, men ikke mot Harvard Universitet. Derimot mot University of Southern California, kan jeg lese på Wikipedia. Akkurat dette trekker ned det helhetsinntrykket jeg sitter med av filmen. For det er ikke til å komme bort fra at det nettopp er det faktum at historien skal være sann, som gjør størst inntrykk. Da kunne man i det minste vært tro mot de historiske fakta, som er en mer enn god nok historie i seg selv. Uansett - den debatten som finner sted til slutt, er og blir et kunststykke! Her blir det terningkast fem!

Innspilt: 2007
Originaltittel: "The Great Debaters"
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Denzel Washington (Melvin B. Tolson), Forest Whitaker (James L. Farmer Sr.), Denzel Whitaker (James L. Farmer Jr.), Nate Parker (Henry Lowe), Jurnee Smollett (Samantha Booke), Jermaine Williams (Hamilton Burgess) m.fl.
Spilletid: 122 min.

Denzel Washington i rollen som Melvin B. Tolson

Tre av kandidatene til den store debattkonkurransen

En gryende romanse mellom to av debatt-kandidatene

"Hva gjør vi nå?" (Regissør: Nadine Labaki)

Sjarmbombe fra Libanon

Nadine Labaki (f. 1974) er nok atskillig mer kjent som skuespiller enn som regissør, idet hun har spilt i en hel del filmer, mens hun kun har regissert to. Den første filmen hun regisserte er "Caramel" (med originaltittelen "Sukkar Banat" eller "Karamell", som den het på norsk), og den andre er "Hva gjør vi nå?" ("den engelske tittelen er "Where do we go now?"). Labaki har selv sentrale roller i begge disse filmene, og det er derfor hun som preger filmplakatene. Jeg har selv sett "Karamell", men dette var før jeg begynte å blogge om filmer. Når det kommer noe så sjelden som en film fra Libanon, er dette en må-se-og-eie-film for mitt vedkommende. I det hele tatt er jeg svært fascinert av det meste av film som kommer både fra Midt-Østen spesielt og Asia generelt. Som regel må filmene ha vunnet noen priser for å komme til Norge, og dette i seg selv borger for kvalitet - selv om jeg skulle ønske at også andre filmer som ikke når opp i denne beinharde konkurransen hadde sluppet gjennom nåløyet. 

"Hva gjør vi nå?" er en meget prisbelønt film (bl.a. fikk den publikumsprisen under filmfestivalen i Oslo - Film fra sør - i 2011, i tillegg til i Toronto og San Sebastian), og hvorfor skjønner vi i det øyeblikket vi er midt i filmens åpningsscene. Filmen er nemlig en sjarmbombe!

Vi befinner oss i en liten libanesisk landsby hvor kristne og muslimer har bodd side om side i uminnelige tider. Landsbyen er omgitt av landminer, noe vi ikke minst blir minnet om ved at et av barna humper rundt på krykker. Befolkningen er av den grunn i realiteten nokså isolert, idet det er forbundet med stor risiko å bevege seg utenfor landsbyen. 

Noe av det som samler landsbyen - både kristne og muslimer - er et gammelt skrap av en TV som settes opp slik at alle kan få et glimt av hva som foregår ute i den store verden. Billedkvaliteten er elendig, og dette får selv noe så uskyldig som en nyhetssending til å virke uanstendig, der nyhetsoppleserens bryster bølger hit og dit under sendingen pga. forstyrrelser i eteren. Det oppstår dessuten stor uenighet mellom de kristne og muslimene, de unge og de eldre, de mest troende og de mest liberale om hva de skal få se - som lidenskapelige kyssescener fra gamle Hollywood-filmer. Mennene (enten de er kristne eller muslimer) misliker sterkt at bryske matroner (fra begge leire) fratar dem gleden av å se de pirrende scenene. 

Den dagen landsbyens TV blir sabotert - tilfeldigvis eid av en kristen kvinne - begynner hun og hennes trosfeller å spekulere i om det kan være noen av muslimene i landsbyen som står bak dette. I begynnelsen fører dette til økende aggressivitet mennene imellom, og kun kløkt og klokskap forhindrer at de to fraksjonene går løs på hverandre. Men da moskeen blir invadert av geiter og høns, som har spredt sine ekskrementer blant helligdommene i bygningen, er muslimene sikre på at dette er de kristnes hevn pga. TV´en. De knuser Madonna-figuren til de kristne, og dermed er det krigslignende tendenser i den lille landsbyen. Forholdet mellom de kristne og muslimene blir ikke bedre av at de vet at det ute i verden allerede er en pågående konflikt mellom deres trosfeller. Det letes etter våpen i kjellere og på loft i alle hjemmene, og det bygger seg opp til et skikkelig blodbad. En av de muslimske kvinnene hvis sønn er drept på vei fra byen og hjem til landsbyen, våger ikke en gang å fortelle om dette av frykt for at dette skal eskalere konfliktnivået. Hun gjemmer derfor liket av sønnen sin i påvente av at det hele skal roe seg.

Gode råd er dyre, og kvinnene i landsbyen skjønner at hele deres eksistens er truet dersom de ikke lykkes i å få mennene til å bli venner igjen. I første omgang lager de et gigantisk hasj-kake-party i håp om å fremkalle humoren og latteren igjen - på tvers av religionsskillene dem i mellom. Etter hvert skal det vise seg at kvinnene har flere jokere i ermet for å få landsbyens menn til å roe ned konfliktnivået ... 

Dette er en film som får latteren til å sitte meget løst! Og det på tross av at det i bunnen også er elementer av noe tragisk utover handlingen i denne filmen. Med en herlig og fandenivoldsk humor angriper regissøren sider ved praktiseringen av religion som jeg ville ha trodd var tabu. På den måten ufarliggjør hun skillene mellom praktisering av hhv. kristendom og islam. Jeg ser at noen kritikere har reagert på at mennene i filmen er gjort dumme og fanatiske, mens kvinnene i større grad fremstår som både kløktige og fornuftige. Selv tenker jeg at dette nettopp er med på å fremkalle lattersalvene. Dessuten er dette en komedie, og da er det vel også lov å bruke karikerte personligheter som et virkemiddel? Noe av det jeg likte minst ved filmen var en scene hvor noen russiske prostituerte havnet i landsbyen pga. motorhavari (heller ikke det en tilfeldighet, skal det vise seg), og hvor disse fremstilles som noen fjols som ikke skjønner hvilken virkning deres nakne mager og skuldre har på de stakkars mennene som ikke er vant til så mye naken hud. Det ble litt for dumt. Forelskelsen mellom den kristne kvinnen Amale (spilt av regissøren selv) og den muslimske mannen som maler veggene inne i hennes restaurant, kunne dessuten ha vært drevet noe lenger - men riktig søtt og sjarmerende var dette uansett. Denne filmen tok meg med storm, og hadde det ikke vært for et par av scenene med de russiske prostituerte, ville jeg helt uten videre ha gitt filmen terningkast seks. I stedet blir det "bare" terningkast fem og en halv. Dette er nemlig en film som tåler å bli sett flere ganger, uten at filmen på noen måte vil lide under dette. 

Innspilt: 2011
Originaltittel: وهلّأ لوين؟ w halla' la wayn‎
Engelsk tittel: Where do we go now?
Nasjonalitet: Libanon
Språk: Arabisk
Skuespillere: Nadine Labaki (Amale), Claude Moussawbaa (Takla), Layla Hakim (Afaf), Antoinette Noufily (Saydeh), Yvonne Maalouf (Yvonne), Adel Karam (buss-sjåfør), Mustapha Sakka (Hammoudi), Mustapha El Masri (Hanna)
Spilletid: 102 min.

Kvinnene i landsbyen 

Nadine Labaki som Amale

Hva skjer med mennene?

Kvinnene går sammen for å lage et gigantisk hasj-kake-party