Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

tirsdag 4. august 2015

Curzio Malaparte: "Kaputt"

Mesterlig om krigens grusomheter

Italieneren Curzio Malapartes (f. 1898 d. 1957) egentlige navn var Kurt Erich Suckert. Han var journalist, dramatiker, forfatter og diplomat. Han trivdes imidlertid best i rollen som en frittalende forfatter og journalist enn som diplomat.

Navnet Malaparte betyr "ond/feil side" - i motsetning til f.eks. Bonaparte som på italiensk betyr "god side". (Kilde: Wikipedia) Valget av navn var neppe tilfeldig, for når vi leser hans bok "Kaputt", skjønner vi at dette er en mann som helst går motstrøms. At diplomatiet ikke gikk glipp av en stjernekandidat skjønner vi dessuten svært raskt, for her pakkes ingenting inn. 

I årene 1921 til 1956 utga Malaparte ni bøker. "Kaputt" utkom i 1944, altså mens andre verdenskrig fremdeles pågikk. Akkurat dette er verdt å merke seg når man leser hans bok. Han forutså langt på vei hvordan det kom til å gå, uten å kjenne fasiten selv. Ikke for det: at Tyskland var på vikende front da landet begynte å tape i øst, måtte være åpenbart for alle og enhver på den tiden. Det oppsiktsvekkende ligger vel mer i at han fikk utgitt boka mens krigen fremdeles pågikk. Hans hjemland var jo Tysklands allierte, og var det noe man ønsket kontroll over på den tiden så var det offentlige ytringer mot makthaverne. 

For øvrig henviser jeg til Wikipedias presentasjon av Curzio Malaparte, som er vel verdt å få med seg. Her fremgår det også at han i 1951 utga en bok om Proust. "Kaputt" inneholder en del Proust-sitater i første kapittel av boka (se side 572).

Oversetter Anne Arneberg opplyser i etterordet til boka (fra side 564 til 572) at "Kaputt" raskt ble en internasjonal bestselger da den kom ut i Italia 1944. Fire år senere kom den ut på norsk på Aschehougs forlag. Det fulgte mye debatt i kjølvannet av utgivelsen, men siden ble boka glemt. Da boka atter ble utgitt i Italia i 2009, førte dette til en opphetet diskusjon om forfatteren, som på grunn av sin tilknytning til fascistpartiet ble ansett som et lite aktverdig menneske. 

"Malaparte var stort sett bare lojal mot sin egen troløshet, og en av de sterkeste kampsakene hans blir den han også lufter i forordet i denne boken; forfatterens rett til å skrive akkurat hva de vil uten å bli straffet for ytringene sine. Da han skrev dette forordet, hadde han akkurat vært gjennom en nesten slapstickaktig omgang med arrestasjoner." (side 566)

Malaparte begynte å skrive på sin roman/krigsreportasje sommeren 1941, mens han reiste rundt som journalist. I første omgang fulgte han felttoget mot Russland, og siden var han innom de fleste landene som Tyskland hadde okkupert - i tillegg til at han også var innom Finland. Han skrev i smug, og når man leser boka hans, er det enkelt å skjønne hvorfor. Hans fremstilling av krigens grusomhet og menneskenes brutalitet passet virkelig ikke inn i propagandaen som ble spredd for å holde motet oppe både hos soldatene og folket for øvrig i en tid da det begynte å bli åpenbart for noen hver at det ikke ville være mulig å vinne krigen. 

At Malaparte må ha vært en karismatisk og sjarmerende mann skjønner vi, for han får innpass over alt. Han er i stand til å oppføre seg i tråd med tidens konvensjoner både i overklassens selskaper og blant fattigfolk. Dermed får han også tilgang til mye informasjon, og skriver om det. Blant makthaverne i Tyskland og Italia var han ikke populær. Leserne elsket imidlertid reportasjene hans. Han skrev lett og ledig og interessant, og akkurat slik opplevde jeg at boka hans også var. Visst er "Kaputt" tykk, men ikke tro at den er vanskelig tilgjengelig av den grunn! Boka er den reneste page-turner!

"Tyskerne avslører seg selv ved matbordet, enten fordi maten og vinen gjør dem varme eller på grunn av en selvtillit de får av ikke å være alene, eller på grunn av en ubevisst trang til å bevise overfor seg selv at de ikke er redde. De tør opp og begynner å snakke om sult, henrettelser og massedrap med en pervers glede som ikke bare røper bitterhet, sjalusi, skuffet kjærlighet og hat, men også en ynkelig og merkverdig trang til selvfornedrelse. Den uforklarlige edelmodigheten som finnes hos de undertrykte, syke, svake, forsvarsløse, hos gamle, kvinner og barn, fornemmer tyskerne og misunner og frykter den, kanskje mer enn noe annet folk i Europa. Og de hevner seg. Det ligger en form for tilstrebet selvfornedrelse i tyskernes arroganse og nådeløse brutalitet; en dyp trang til å svartmale seg selv og en ubønnhørlig hang til selvhat i deres gåtefulle "angst". (side 117)

Under sine reiser møter Malaparte elendigheten som krigen frembringer. Her idealiseres på ingen måte krigen. Den er kun demoraliserende, og når du tror at verre enn dette kan det rett og slett ikke bli - vel, så kan det faktisk det. Beskrivelsen av døde mennesker, enten bukket under for sult, kulde eller med en kule eller flere i kroppen, som blir likplyndret av mennesker enda lenger nede på rangstigen (gjerne beskrevet som sigøynere), er illevarslende når man funderer over hva som egentlig er menneskers sanne natur. Hva bor i oss når vi blir utsatt for et tilstrekkelig sterkt press av det virkelig eksistensielle slaget? Er vi bare dyr, eller endog verre? Da Malaparte en gang forsøker å gripe inn for å stanse galskapen, blir han møtt med et "Ro Dem ned! Det er nok til alle!" - som om også han var en av likplyndrerne som forsøkte å sikre seg sin del av byttet ... 

"I gatene løp flokker av jøder forfulgt av soldater og rasende borgere bevæpnet med kniver og jernstenger, gendarmer slo gatedører inn med geværkolbene, vinduer sprang plutselig opp, og kvinner i nattkjole og ukjemmet hår fektet med armene og skrek. Noen kastet seg ut av vinduene og traff asfalten på fortauene med et dumpt klask. Soldatene kastet håndgranater inn i luftegluggene til kjellerrom der mange mennesker forgjeves hadde søkt tilflukt ... " (side 181)

 At jødeutryddelsen skulle være noe hemmelig som "ingen visste om" mens dette pågikk, blir stadig dementert i historiske kilder. Når Curzio Malaparte skriver så åpent om dette, og det i en bok som kom ut mens krigen fremdeles pågikk, skjønner man enda mer hvor skammelig det er at så mange av datidens politikere påsto at de ikke visste. Behandlingen av jødene hadde aldri for øvrig vært mulig uten at hvermannsen i alle land hadde medvirket! Bare når et tilstrekkelig antall mennesker så vekk og unnlot å gripe inn, kunne selv et despotisk styresett få legitimitet bak sine handlinger. 

Når denne boka i tillegg til å være både rå og brutal, også blir fremstilt som vakker, er dette blant annet fordi den også inneholder sekvenser som viser menneskets sans for estetikk og bordets gleder. Som når han på side 256 legger ut om rødvinen fra Bourgogne - "(i)ngen vin er så jordisk som rødvinen fra Bourgogne". Beskrivelsen av denne vinens fortreffeligheter er poesi.

" ... ingen vin passer bedre til skumringen og er så fortrolig med natten som vinen fra Nuits-Saint-George, som selv i navnet er dyp og funklende som en sommernatt i Bourgogne. Den glitrer blodig på nattens terskel, som solnedgangens ild på horisontens krystallklare rand. Den tenner røde og blålige glimt på den purpurfargede jorden, i det fortsatt varme gresset og løvet med den døende dagens smak og aroma. De ville dyrene kryper dypt inn i jordhulene sine når natten faller på, villsvinet braser med mye rasling i et kratt, fasanen med den korte tause flukten svømmer gjennom skyggen som allerede flyter over skog og eng, og den smidige haren glir langs den første månestrålen som på en utspent sølvline. Dette er burgundervinens time. I denne timen i denne vinternatten, i rommet som er opplyst av snøens trøstesløse skjær, vekker den fyldige lukten av Nuits-Saint-Georges liv i minnet om sommerkveldene i Bourgogne, om nettene man tilbrakte på den ennå solvarme bakken." 

Det er vakkert! Så vakkert at man får lyst på et glass rødvin fra Bourgogne! Og det kan trengs for å fordøye denne brutale boka, som tar pulsen på et Europa i krig, som er der mens det skjer og som skriver om det mens det skjer. Det er nesten som om vi er der selv, og opplever krigen sammen med forfatteren. Innimellom med en del tankevekkende dialoger og sitater ...

"Det mest skremmende ved krigen", sa Louise, "er jo nettopp det vakre ved den. Jeg liker ikke å se monstre smile." (side 345)

I en annen dialog med Louise forteller Malaparte om opprinnelsen til ordet kaputt. (side 349) Ordet stammer fra det hebraiske ordet koppâroth, som betyr offer. 

Historien om de jødiske kvinnene som gjemte seg i kornåkrene for ikke å bli voldtatt eller drept - eller helst begge deler - av tyske soldater, er gruoppvekkende. Soldatene visste at de var der, og løsnet noen skudd inn i åkeren fra tid til annen. Kvinnene stappet halm i munnen på de sårete for at de ikke skulle skrike og røpe hvor de befant seg. 

"Kaputt" er en av de beste bøkene jeg har lest i hele mitt liv! Der er den for øvrig i godt selskap med Stefan Zweigs memoarbok "Verden av i går", Ivo Andrics "Broen over Drina", Claudio Magris´ "Donau", Orhan Pamuks "Istanbul" og Ian Burumas "År null - Historien om 1945" (samtlige linker fører til mine omtaler av disse bøkene). Bare for å ha nevnt noen ... 

Det er selvsagt bokas litterære kvaliteter som gjør at jeg mener akkurat dette. Å lese en slik reportasje fra krigen, ført i pennen av en så observant og kritisk tenker og skribent som Curzio Malaparte var både smertefullt, oppløftende og interessant på en gang. Dette er en av de bøkene som faktisk forandrer livet ditt, som får deg til å bli klokere og mer innsiktsfull og som rett og slett oppleves! Så får det være at boka helt sikkert inneholder mange overdrivelser og at noe er oppdiktet. Kjernen i denne romanen kommer vi likevel ikke fra: nemlig hva som skjer med mennesker under en krig. Min bestemte mening er at Curzio Malaparte på ingen måte romantiserer krig. Ingen burde være det minste i tvil om at det er stikk motsatte som er tilfelle. 

Dersom du bare skal lese en bok i år - les i alle fall denne! Boka er et mesteverk!

Utgitt i Italia: 1944
Utgitt i Norge første gang: 1948
Mitt eksemplar er utgitt: 2015
Forlag: Pelikanen 
Oversatt: Anne Arneberg
Antall sider: 572
ISBN: 978-82-93237-35-8
Boka har jeg kjøpt selv 


Curzio Malaparte (Foto: ukjent)
Andre omtaler av boka:
- Dagbladet v/Cathrine Krøger - 26. juli 2015 - Forbilledlig nyoversettelse av sjelden krigsbok - Utpenslede estetiske skildringer brytes av grusomme scener i Curzio Malapartes roman fra 1944. Det hadde begynt å blåse, noen jøder dinglet i trærne», skriver den italienske krigskorrespondenten Curzio Malaparte. Det er våren 1941. Seierssikre tyskere er på frammarsj i Ukraina. Med seg har de Malaparte, som dekker det antatte seierstoget for den italienske avisa Corriere della Seras. Artiklene han sender hjem får salgstallene til å fyke i været.
«Kaputt», som egentlig er en roman, er bygget på disse krigsartiklene. Den ble ifølge Malapartes nokså bevingede forord påbegynt i Ukraina 1941.
Siden fra en reise til Polen og Smolenskfronten i 1942, og til Finland året etter. Et siste kapitel er hentet fra Italia, dit han vendte hjem etter Mussolinis fall i 1944. Da boka kom ut i 1944, ble den en voldsom suksess. Også her i Norge, da den kom ut fire år senere. Anne Arnebergs forbilledlige nyoversettelse bygger på en revidert utgave fra 1950.

- Dagens næringsliv v/Susanne Hedemann Hiorth - 19. juni 2015 - Mesterverk fra Annen verdenskrig - En løs kanon av en reporter skulle til for å skrive et litterært mesterverk fra Annen verdenskrig. Curzio Malapartes roman «Kaputt» utgis nå på nytt på Knausgårds forlag.
- Aftenbladet v/Jan Zahl - Krigsklassikar fra Pelikanen "Kaputt" er ifølgje forlagssjef Eirik Bø ein av dei mest oppsiktsvekkande tekstane om krig som nokon gong er skriven. Boka blei ein internasjonal bestseljar, men forsvann så inn i attgløyma – før ho dei siste åra igjen er utgitt på ei rekkje språk, blant anna i New York Review of Books sin klassikarserie.
Og 67 år etter at boka første gong kom på norsk, gir altså det stavangerbaserte Knausgård-forlaget Pelikanen boka ut på nytt – med støtte frå Skagen-gründar Kristoffer Stensrud og kona.
"Kaputt" er skriven av den italienske forfattaren og journalisten Curzio Malaparte (1898 – 1957), som frå 1941 av reiste som krigsreportar med dei tyske styrkane. Først til Afrika, sidan til Austfronten. I boka tek han oss med bak dei tyske linjene gjennom Skandinavia, Russland, Balkan og Italia.

- Morgenbladet v/Olaf Haagensen - 3. juli 2015 - I dyrets tegnCurzio Malapartes Kaputt er en overveldende roman om kollektiv voldsutøvelse. Dens brutale fortellinger fra 2. verdenskrig gjør den likevel ikke til noen klar antikrigsroman.

søndag 2. august 2015

Suite Française (Regissør: Saul Dibb)

Irène Némirovskys roman er endelig filmatisert!

Filmen "Suite Française" er basert på Irène Némirovsky´s mesterverk av en roman med samme navn, eller "Storm i juni" (linken fører til min omtale av boka), som er den norske tittelen. Historien bak romanen er minst like fascinerende som selve romanen, blant annet fordi den ble skrevet mens krigen pågikk. Némirovsky´s ambisjon var at denne romanen skulle bli hennes hovedverk og bestå av fire deler. Hun rakk aldri å fullføre mer enn to av delene, fordi hun som jøde ble arrestert og deportert til Auschwitz, der hun etter kort tid skal ha dødd av tyfus. Resten av historien om bokmanuset, som ble publisert av datteren Denise 60 år etter morens død, kan du lese om i min omtale av Denise Epsteins bok "Å overleve og å leve". 

Boka, som filmen er basert på, er delt i to deler. Den første delen handler om flukten fra Paris, mens den andre delen handler om livet i en fransk landsby etter at okkupasjonen er et faktum. I filmen, som hadde release medio mars 2015, er det lagt mest vekt på romanens andre del. Dvs. vi følger Lucille Angellier og hennes svigermor Madame Angellier mens de henter inn leieinntekter fra sine leilendinger, og som blir overrasket av tyske bombefly på vei hjem. Store menneskemengder er i bevegelse på veiene. Folk vil bort fra storbyene, som de antar er mest utsatt når fienden kommer. 

Da tyske soldater inntar den lille landsbyen, blir familien Angellier påtvunget en tysk offiser. Han forlanger å få disponere et rom på godset deres. Lucille rakk knapt å gifte seg før ektemannen måtte dra ut i krigen. Lucille er selv lidenskapelig opptatt av musikk, og ingenting gjør henne lykkeligere enn å spille på pianoet som hun i sin tid fikk av sin far. Madame liker imidlertid ikke musikk, og hun bestemmer at det ikke skal spilles på pianoet før sønnen er tilbake fra krigen. Pianoet blir låst - til Lucilles store sorg.


Tyske soldater inntar den lille landsbyen
Den tyske offiseren heter Bruno von Falk. Det første han ber om er nøkkelen til pianoet. Mens Lucille inntar måltidene sammen med sin bistre svigermor, tvinges de til å sitte å høre på det vakre pianospillet til Bruno - kveld etter kveld. Det viser seg at Bruno var komponist før krigen tvang ham til å bli soldat. Han er gift, men rakk knapt å bli kjent med sin kone før også han måtte ut i krigen. 


Plutselig er det tyske soldater over alt
I landsbyen er det lenge siden det var noen menn. Kvinnene og en og annen mannlig krøpling som slapp å gå ut i krigen, tar seg av hus og gård. Nærværet av unge, vitale menn gjør noe med de unge kvinnene i landsbyen, og flere innleder etter hvert forhold til de tyske soldatene. 

På grunn av Bruno og Lucilles felles interesse i musikk, oppstår det en spesiell kontakt dem imellom. Lucille er imidlertid under streng bevoktning av sin svigermor, som mener at Lucille ikke en gang bør samtale med ham. Inntil det oppstår flere situasjoner i landsbyen hvor det plutselig er svært nyttig at Lucille faktisk kan utnytte at Bruno er betatt av henne ... 

Etter at Lucille får vite at ektemannen hennes er tatt til fange av tyskerne og dessuten ikke er den edle mannen hun tok ham for å være, skjer det noe med henne. Hun er meget betatt av Bruno selv, og spørsmålet er om hun klarer å motstå ham når mulighetene er der ... 


Lucille og Bruno 
Slik filmen er laget er "Suite Française" blitt et nokså klassisk kjærlighetsdrama i krig. Det er for øvrig et meget gripende drama, som viser hvor vanskelig det er å holde sin sti ren når situasjonen er så ekstrem som nettopp i en krig. Og hvor det menneskelige i oss - og særlig lengselen etter litt kjærlighet - gjør at grenser overskrides. Hvis det her var noe som irriterte meg, så er det hvordan de fattige jentenes forhold til tyske soldater fremstilles simpelt, mens Lucilles og Brunos kjærlighet fremstår som edel og "ren" ... Fordi de var "penere mennesker" enn fattigfolket ... Samtidig kan jeg ikke annet enn å beundre at nettopp Irène Némirovsky var i stand til å skrive så mye menneskelighet og varme inn i en tysk soldat - og det i en tid da hun selv var forfulgt som jøde og levde i skjul - i evig angst for å bli oppdaget fordi det betydde den sikre død. 


Vanskelig å unngå at noe skjer ...
Det jeg opplevde som så utrolig vakkert med boka som filmen er basert på, er imidlertid mye godt borte. Der var det de tekstlige og litterære kvalitetene som berørte meg aller mest, og faktisk særlig i den første delen av boka som ikke er med i filmen; om hvor forskjellig henholdsvis de rike, middelklassen og de fattige taklet flukten fra Paris. 

Skuespillerprestasjonene i denne filmen var flotte, selv om jeg ble bitte litt skuffet over hvor karikerte enkelte ble fremstilt. Til og med Madame Angellier, spilt av Kristin Scott Thomas, ble på en måte litt endimensjonal, så streng og følelsesmessig avstumpet som hun fremstilles. Men der hun er streng, der er Lucille både følsom, ren og uskyldig. Ikke til å undres over at hun appellerte til Brunos følsomme kunstnersinn. Under andre omstendigheter ville deres kjærlighet ha vært noe av det mest aktverdige man kunne tenke seg - i en krig var den derimot helt umulig ... Michelle Williams er den fødte Lucille! Hun er nydelig, troverdig og skjønn! Og Matthias Schoenaerts som Bruno var akkurat så kjekk som han skulle være! En soldat som nesten ikke klarer å trykke på avtrekkeren på pistolen når situasjonen krever det av ham, uten å bevre rundt munnen og skjelve på hånden, å ja - vi skjønner så altfor godt at Lucille har problemer med å motstå ham! 

Mer ønsker jeg ikke å røpe av handlingen. Jeg vet at filmen har release på DVD i Norge i september i år, og at den foreløpig ikke har vært vist på norske kinoer. Men ærlig talt: norske kinomatografer kan da ikke overse denne filmen? Du får uansett tak i DVD´en på Amazon! Dersom den kommer på kino, bør du ta med lommetørkle! Uten at filmen er en tåreperse av den grunn, bare for å ha presisert det!

Innspilt: 2014
Originaltittel: Suite Française
Nasjonalitet: England, Frankrike, Belgia
Språk: Engelsk og tysk
Sjanger: Drama
Skuespillere: Michelle Williams (Lucille Angellier), Kristin Scott Thomas (Madame Angellier), Matthias Schoenaerts (Bruno von Falk), Sam Riley (Benoit), Ruth Wilson (Madeleine) Eileen Atkins (Denise Epstein), Lambert Wilson (Viscount de Montmort), Margot Robbie (Celine) m.fl.
Spilletid: 107 min.


Hans-Ulrich Treichel: "Den bortkomne"

Historien om en bunnløs sorg

Tyske Hans-Ulrich Treichel (f. 1952) er germanist (dvs. har studert germanske språk og eldre germansk litteratur og historie), forfatter og poet, kan jeg lese på Wikipedia (her er det den tyske siden som gjelder - den engelske er svært mangelfull og det finnes ingen norsk side om ham). Han debuterte som poet i 1979 og har siden utgitt en rekke diktsamlinger. 10 bøker, herunder seks romaner, har han utgitt i årene fra 1992. "Der Verlorene" som er originaltittelen på "Den bortkomne", utkom i 1998 (hans tredje roman). Utover dette har Treichel utgitt flere litteraturvitenskapelige essays, skrevet flere librettoer og en hel mengde med lærebøker (i følge Wikipedia). Han er meget prisbelønt i sitt hjemland. 

Så vidt jeg har klart å finne ut, er det kun "Den bortkomne" og "Tristanakkord" (her er en anmeldelse i Dagbladet av sistnevnte bok) som er oversatt til norsk, og jeg stiller i grunnen et stort spørsmål ved akkurat dét! Det er vel ingen grunn til å anta at Treichels øvrige bøker holder et lavere litterært nivå, eller hur ...? Det som i alle fall er et faktum er at det var nettopp "Den bortkomne" som førte til hans internasjonale gjennombrudd. Boka har til og med fått en egen side på Wikipedia (men kun på tysk)!

"Broren min satt på et hvitt ullteppe og lo inn i kameraet. Det var under krigen, sa mor, det siste krigsåret, hjemme. Hjemme, det var østpå, og broren min var født østpå. Straks mor sa ordet "hjemme", begynte hun å gråte, som hun så ofte gjorde da det ble snakk om broren min. Han het Arnold, akkurat som far. Arnold var en glad gutt, sa mor, mens hun betraktet fotografiet. Så sa hun ikke mer, og jeg sa heller ikke mer og betraktet Arnold, som satt på et hvitt ullteppe og var glad. Jeg vet ikke hva Arnold var glad for, det var jo krig, dessuten befant han seg østpå, men likevel var han glad. Jeg misunte ham denne gleden, og jeg misunte ham det hvite ullteppet, og jeg misunte ham også plassen i fotoalbumet. Arnold var helt forrest i fotoalbumet, til og med foran bryllupsbildene av foreldrene mine og portrettene av besteforeldrene, mens jeg var havnet langt bak i albumet. Dessuten var bildet av Arnold ganske stort, mens bildene av meg for det meste var små, for ikke å si knøttsmå ... " (side 5)

Fortellerstemmen i boka er altså broren til Arnold. Lillebroren som ble født etter krigen, og som så langt har levd i skyggen av den bortkomne broren, han foreldrene mistet under flukten fra russerne på slutten av krigen. I et innfall av opplevd fare overlot moren sitt lille barn til en fremmed kvinne. Da faren var over, var den fremmede kvinnen og Arnold borte. Siden skulle livet dreie seg om å finne dette barnet. For så intenst var savnet etter den bortkomne sønnen at det aldri ble plass til vår navnløse jeg-person, han som i aller høyeste grad var der, levende, men som like godt kunne ha vært død fordi alt handler om Arnold ... 

Til å begynne med får han vite at Arnold døde av sult under krigen. Dette gjorde ham i grunnen ganske stolt. 

"Det var ikke en eneste av lekekameratene mine som hadde en død bror, for slett ikke å snakke om en bror som var død av sult under flukten fra russerne." (side 8)

Da han er gammel nok, forteller moren ham den egentlige historien. En historie som blir innledningen til en jakt på en høyst levende - og truende - bror. Fordi alt handler om den bortkomne broren Arnold, kjenner vår jeg-person en stor ulyst mot morens prosjekt. Arnold, som alle innser heter noe helt annet i dag, men som finnes der ute. Fra å ha vært hans døde bror, er han nå den ikke-døde broren, som faktisk lever der ute et sted og som bare venter på å bli gjenforent med sin familie. 

Foreldrene er tause. De snakker ikke i utrengsmål, og den unge gutten overlates mye til seg selv. Inntil han blir bedt om å stille opp for kroppslige undersøkelser i jakten på det som etter hvert betegnes som hittebarn nr. 2307 ... Etter hvert som resultatene fra undersøkelsene kommer, innser han at det kanskje er mindre sannsynlig at han selv er i slekt med foreldrene sine, enn hva tilfellet er for hittebarn nr. 2307. Hvorfor kunne ikke Arnold bare ha sultet ihjel under krigen, så hadde han sluppet de ydmykende undersøkelsene, tenker gutten. Han fotograferes forfra, bakfra og fra siden som en annen straff-fange - med og uten klær. Da det viser seg at sannsynligheten for slektskap med hittebarn nr. 2307 fremstår som svært minimal, er det som om Arnold dør for andre gang. Moren gråter, og i den grad det er mulig, er vår jeg-person enda mer usynlig for dem. Her har de faktisk en sønn, men de ser ham ikke. Ikke i det hele tatt. Når moren klemmer ham, er det ikke for hans skyld, men for hennes egen. Det er seg selv hun trøster - ikke sønnen sin.

" ... når hun klemte meg var det en tung, fortvilt klem, som ble fulgt av at det skalv og grøsset i kroppen hennes. Jo mer mor skalv og grøsset, desto sterkere klemte hun meg inn mot magen, ja nesten inn i magen. Jeg torde ikke si til mor at jeg ikke ville klemmes." (side 47)

Morens håndtering av sin sorg er ekskluderende i forhold til sønnen, og lammende i forhold til omgivelsene. Guttens sorg og ensomhet er hjerteskjærende. Når han ikke får noen oppmerksomhet, blir han vanskelig.

"Jeg minnet henne om far. Og jeg minnet henne også om Arnold. Men jeg kunne ikke erstatte Arnold for henne. Hadde det stått til meg, ville jeg uten videre ha erstattet Arnold for henne. Jeg kunne spise for to. Se fjernsyn også. Dårlige karakterer kom jeg også hjem med i massevis. Det trengte jeg ingen Arnold til. Men jeg var ikke nok for henne. Jeg var bare det hun ikke hadde. Jeg var fingeren i såret, saltkornet i øyet, steinen på hjertet. Jeg var i ordets sanne betydning til å grine av, men først langt senere skjønte jeg hvorfor det var slik. Den gangen merket jeg bare at mor ved synet av meg fikk et uttrykk av dyp smerte i ansiktet, og at jeg begynte å hate denne smerten like mye som mitt eget speilbilde. Jeg ble det man kaller en vanskelig gutt, utakknemlig og gjenstridig og alltid sur, som særlig plaget mor når det var dårlig med henne." (side 88)

Tematisk handler denne boka om en bunnløs sorg og på et vis også om den første etterkrigstidens slør av fortrengning. Skammen, savnene etter den eller dem man mistet, alt man ikke uten videre kunne snakke om. Men i stedet for å gjøre neste generasjon i stand til å leve, virket tausheten lammende. Det er som om hver generasjon nødvendigvis må legge kortene på bordet for at neste generasjon skal være i stand til å leve videre og på et vis bære med seg familiehistorien videre. 

Her om dagen kom jeg over en meget interessant artikkel fra Vagant skrevet av Torgeir Skorgen i 2009 - under tittelen "Retten til å sørge", med undertittelen "Tyske krigstabuer hos Sebald og Treichel". Av denne artikkelen fremgår det at Treichel selv opplevde at moren like før sin død betrodde ham at hans eldste bror likevel ikke hadde omkommet under flukten fra russerne i krigens siste dager i 1945, men at han rett og slett kom bort. Hans foreldre drev en iherdig leting etter den forsvunne sønnen Gustav. Historien i "Den bortkomne" er utvilsomt tuftet på hans egne erfaringer. 

Ellers tar artikkelen for seg at det først er de siste ti årene at tyske krigstabuer har slått gjennom i litteraturen. Jeg siterer fra denne artikkelen:

"Et litterært langt mer vellykket forsøk er Hans-Ulrich Treichels (f. 1952) korte og fengslende roman Der Verlorene (Den bortkomne), utgitt i 1998. Her skildres skjebnen til en østfordrevet småborgerlig familie, preget av traumer, fortielser, fortrengning og somatisering. Faren, som i begge verdenskrigene har opplevd å miste gård og grunn, slår seg opp som slakter og siden som kjøttgrossist i en sørtysk småby. Traumatisert etter å ha mistet sitt eksistensgrunnlag to ganger, kompenserer han ved stadig å bygge ut og øke sin virksomhet og levestandard. Moren forsøker på sin side å døyve traumene etter voldtekten hun ble utsatt for under flukten, med eksessivt husarbeid. Hun er imidlertid ikke i stand til å ta ordet «voldtekt» i sin munn og snakker i stedet i unnvikende vendinger om «det skrekkelige som noen gjorde med henne»."


Jeg anbefaler å lese hele artikkelen, som inneholder noen svært interessante analyser av boka.

"Den bortkomne" er rett og slett en perle! Ikke bare er den svært godt skrevet, men måten historien fortelles på - i en noe naivistisk stil og med et manende språk - opplevde jeg som originalt. Å vokse opp med et søsken som er død, og som får mer oppmerksomhet enn de levende, er riktig nok ikke helt unikt. Det er heller ikke unikt at de døde blir opphøyd nærmest til ikoner, fordi vi glemmer deres negative egenskaper. Det er nettopp slik sorg fungerer. Slik vil vår jeg-person aldri kunne bli så edel som Arnold. Det er ganske enkelt ikke mulig. At han så til de grader blir usynlig spesielt for sin mor, er derimot utrolig sårt å lese. Fordi vi hele tiden betrakter det som skjer gjennom øynene til den unge gutten, blir historien aldri påtrengende følelsesladet. Han forstår jo ikke alt han ser, men måten han forteller sin historie på gjør at vi lesere kan forstå. Akkurat dette grepet i historien er bokas styrke! Jeg ble sterkt berørt av historien!


Jeg er
forundret over at boka ikke lenger er å få tak i på norsk. Her må det i det minste komme en pocketbok-utgivelse! Boka fortjener nemlig mer oppmerksomhet!
Utgitt i Tyskland:1998
Originaltittel: Der verlorene
Utgitt i Norge: 2000
Forlag: Pax
Oversatt: Kari og Kjell Risvik
Antall sider: 110

ISBN:82-530-2172-0
Boka har jeg lånt
Hans-Ulrich Treichel (Foto: ukjent)

søndag 26. juli 2015

Sarajevo, Bosnia Hercegovina - 2015

Sarajevo - en av de mange fargerike trikkene i byen (Foto: RMC)
Tidligere i sommer var familien min og jeg på badeferie i Makarska i Kroatia. Som alltid når vi legger turen til Kroatia, benytter vi dette som et utgangspunkt for spennende turer i området. I år fikk vi anledning til å reise til Sarajevo (som også innebar en kort tur innom Mostar, der vi for øvrig også var i fjor - linken fører til mitt innlegg om denne turen), og vi benyttet reisebyrået vårt i den forbindelse. 

Å kjøre fra Makarska til Sarajevo tok noen timer. Vi startet i sekstiden om morgenen, og først i tolv ett-tiden kom vi til Sarajevo. Da hadde vi riktignok hatt noen stopp underveis. (Turen tok hele dagen, og vi var tilbake i Makarska bortimot elleve samme kveld.)


Gatebilde i Sarajevo - med loppemarked langs fortauet (Foto: RMC)
Sarajevo er ikke en veldig stor by. I selve bykjernen bor det anslagsvis 310000 mennesker, fremgår det av Wikipedia. Byen er hovedstaden i Bosnia Hercegovina. Dersom vi også tar med Stor-Sarajevo, rommer den over 660000 mennesker. Den er med andre ord på størrelse med Oslo. Bosnia-Hercegovina var som kjent en del av Jugoslavia før Balkan-krigen på begynnelsen av 1990-tallet, da hele samveldet gikk i oppløsning. 


Fiskere i Sarajevo (Foto: RMC)
Noe av det som spesielt særpreger Sarajevo og gjør den til en by litt utenom det vanlige, er mangfoldet. Nettopp her har tilhengere av samtlige verdensreligioner - muslimer, jøder, kristne (herunder katolikker og ortodokse) - levd side om side i århundrer. Det er ikke for ingenting at byen kalles "Europas Jerusalem"! Fra før av kjenner vi til at f.eks. Mostar (i mitt innlegg om denne byen skriver jeg litt om det) har blitt en splittet by. Hva som er tilfelle for Sarajevo vet jeg faktisk ikke. Kanskje noen av mine lesere kan supplere mine kunnskaper?

Mengder med løs-hunder i Sarajevo (Foto: RMC)
Det var på grunn av skuddene i Sarajevo at første verdenskrig startet. Kronprins Franz Ferdinand og hans kone Sofie ble drept den 28. juni 1914. Under den guidede turen vi fikk i byen, var vi eksakt på det stedet dette skjedde. Det var veldig spesielt!

Det første inntrykket som slo i mot oss da vi kjørte inn i Sarajevo, var for øvrig mengder med trikker som etter ordinær europeisk standard for lengst har gått ut på dato. Trikkene fungerte imidlertid som bare det, og representerte eksotiske fargeklatter i bybildet. Vi fikk høre at disse trikkene var en gave fra Sveits og Østerrike til Sarajevo etter Balkan-krigen. 

Noe annet vi så, var mengder med løs-hunder. Disse virket svært så fredfulle og ufarlige, men jeg tror ikke det ville være lurt å nærme seg dem likevel. En ting er de hygieniske forholdene - noe annet ukjent hunde-gemytt ... tross alt!


På guidet tur i Sarajevo (Foto: RMC)
Noe annet Sarajevo er kjent for er den fire år lange beleiringen av byen under Balkan-krigen (linken fører til en interessant artikkel på Wikipedia om dette). I årene 1992 til 1995 var byen beleiret av bosnisk-serbiske styrker. Forunderlig nok er det så vidt jeg vet knapt skrevet romaner om Balkan-krigen enda - med et par unntak. Den ene boka jeg har lest heter "Cellist of Sarajevo" skrevet av Steven Galloway (linken går til min omtale av boka), som nettopp handler om beleiringen av Sarajevo. Den andre er Anita Rakidzijas bok "A Dubrovnik War Story - They won´t hurt me, mom!". (Linken fører til min bokomtale.) Dessuten er det skrevet noen bøker om rettsoppgjøret etter krigen; "Ikke en flue fortred" av Slavenka Drakulic (anbefales!) og Åsne Seierstads to bøker "Med ryggen mot verden" og "Med ryggen mot verden - fremdeles" med portretter fra Serbia (som jeg fremdeles ikke har lest). (Dersom du som leser dette innlegget, har litteraturtips, er jeg svært takknemlig om du skriver om dette i kommentarfeltet til dette innlegget.)


Gravplasser over alt i Sarajevo (Foto: RMC)
Mens krigen raste og beleiringen av Sarajevo pågikk, døde det mange mennesker. Snikskyttere voktet over byen fra alle åsene rundt byen, og det var med fare for livet at folk beveget seg utendørs. Guiden vår fortalte at 10-11 000 mennesker døde i aktuelle fireårs periode, og at nesten 60 000 ble skadet. I perioder døde 50-60 mennesker hver eneste dag som følge av skuddskader. Snikskytterne benyttet blant annet den taktikken at de skjøt barn i beina. Deretter kom voksenpersoner løpende for å redde barnet, og så ble de skutt ... alle sammen.

Byen og dens infrastruktur ble sterkt skadet, og de fleste bygningene i byen har fremdeles mengder med kulehull. Der står de - som en påminnelse om det som skjedde for over 20 år siden. 

En annen ting som gjorde et sterkt inntrykk på oss, var alle gravplassene i byen. De døde måtte begraves for å forhindre sykdommer og epidemier, men det var ikke mulig å benytte de vanlige gravlundene på grunn av faren for å bli skutt under begravelsessermoniene. I dag finner vi gravplasser over alt. I byens parker, under motorveiene - kort sagt over alt. Det gjør at det ikke er helt lett å glemme det som skjedde ... Vi fikk høre om tunnelene som ble gravd under byen, slik at det skulle bli mulig å frakte både mat og andre livsnødvendigheter til innbyggerne under beleiringen. 


Gamlebyen i Sarajevo (Foto: RMC)
Når man er på en slik utflukt som vi var, og hvor man bare har noen få timer til rådighet, sier det seg selv at det er vanskelig å få tid til mer enn et høyst overfladisk besøk. Vi konsentrerte oss mye godt om gamlebyen, men rakk å ta en liten titt over i den nyere delen av byen. Blant annet fikk vi besøkt den romersk-katolske katedralen. Mannen min og jeg har som tradisjon å tenne lys i alle katedraler vi besøker, men her var dette ikke mulig. Vi ble i grunnen ikke tatt så veldig godt i mot inne i kirken i det hele tatt, siden vi så åpenbart var turister. Det var garantert en tabbe og entre katedralen med et kamera dinglende rundt halsen ... (som jo er helt nødvendig når man er på tur og ønsker å fange fine og spesielle øyeblikk med kameralinsen ...)


På et torg i Sarajevo (Foto: RMC)
Selv om vi rakk så altfor lite under vårt Sarajevo-besøk, fikk med oss hvor spennende denne byen faktisk er. Jeg kjenner at jeg tilbake! Jeg likte stemningen, og jeg ble så utrolig nysgjerrig på å se mer! Kanskje særlig for å finne ut hvordan folkene lever i denne byen, om den fremdeles bærer preg av vennlighet og forståelse på tvers av religionene - i det hele tatt hvordan det fungerer her. Og for en som er interessert i å fotografere, er byen rett og slett et Eldorado! Selv har jeg valgt svart-hvitt-bilder denne gangen (med unntak av den fargerike trikken), fordi jeg følte at dette harmonerte best med grunntonen i byen. Ikke fordi byen er trist og grå (det er den langt fra!) - mer fordi jeg føler at byens sjel kommer bedre frem på den måten. 


Ved Sebij - en av fontenene fra den ottomanske tiden - i Sarajevos
gamleby (Foto: RMC)
Sarajevo er rik på museer, leser jeg på Wikipedia. Dessverre ble mye ødelagt under Balkan-krigen. Desto viktigere har det blitt å bevare det som er igjen for ettertiden. På Wikipedia kan jeg også lese at vinnerne av Nobels litteraturpris Vladimir Prelog og Ivo Andric kommer fra nettopp Sarajevo. Dersom du ikke har lest Ivo Andrics fantastiske bok "Broen over Drina" enda, har du virkelig noe å glede deg til! Dette er en av de beste bøkene jeg har lest i hele mitt liv, og linken fører til min bloggomtale av den. 

En annen grunn til å besøke Sarajevo er Sarajevo Film Festival, som ble etablert mens krigen fremdeles vedvarte - dvs. i 1995. I følge Wikipedia har den vokst seg til å bli den største i sitt slag i sørøst-Europa. I år foregår denne festivalen fra 14. til 22. august.

Nedenfor følger noen flere av bildene jeg tok mens jeg var i Sarajevo. Enjoy!


På et torg i gamlebyen i Sarajevo (Foto: RMC)
I Sarajevos gamleby ligger butikkene tett
(Foto: RMC)
Japanere på tur i Sarajevo (Foto: RMC)
Eksklusive hijaber for en hver smak! (Foto: RMC)
Her møtes den gamle og den nye bydelen i Sarajevo (Foto: RMC)
Her kan man finne alt hva hjertet kan begjære - vel og merke av nips og annet
husgeråd! (Foto: RMC)

Antoine Compagnon: "En sommer med Montaigne"

Sommerens store "hit"!

Antoine Compagnon er forfatter og professor ved Collège de France i Paris og Colombia University i London, kan vi lese på forlagets nettside. "En sommer med Montaigne" var opprinnelig en føljetong som ble fremført på den franske radiokanalen France Inter sommeren 2012. Sommeren etter utkom føljetongene i bokform, og boka ble umiddelbar en så stor suksess at den havnet på bestselgerlistene i Frankrike. 

Michel de Montaigne (f. 1533 d. 1592) var en fransk adelsmann, statsmann, filosof og forfatter, og anses som en av de mest innflytelsesrike i den franske renessansen. Mest kjent er han for sin popularisering av essayet som litterær sjanger. Ikke bare dét - han skapte selv sjangeren! (Kilde: Wikipedia) Hans bok "Essays" anses selv i dag som en av de mest innflytelsesrike essayer som noen gang er skrevet. 

For få dager siden - mens jeg holdt på med Compagnons bok - ble jeg oppmerksom på at Aschehoug forlag faktisk har utgitt Montaignes essays i tre bind - på norsk! Litt nysgjerrig leting i hyllene til Boksalongen - Bergens litteraturhus´egen bokhandel (som er "kjedeuavhengig og egenrådig" i følge deres nettsider - og: kjemisk fri for krimlitteratur, til min store glede!) - gjorde at blikket mitt falt på to av bindene i essaysamlingen. 


Fra Boksalongens bokhyller (Foto: RMC)
"En sommer med Montaigne" utkom på norsk for kort tid siden. Den har raskt krabbet oppover på salgslistene også her til lands, slik jeg har forstått det. Og grunnen til dette er svært enkel: dette er en sabla god bok! Dessuten fremstiller den tre tykke bind med essays på en nokså lettfattelig måte, slik at Montaignes essays blir tilgjengelig for absolutt alle!

Forfatteren skriver i innledningen til boka:

"Folk skulle få høre noen snakke om Montaigne på radioen mens de lå på stranden eller nippet til en aperitiff, eller kanskje mens de gjorde seg klare til å gå til lunch. Da Philippe Val ba meg kåsere over Montaignes Essays på France Inter denne sommeren, syntes jeg ideen var så merkelig og utfordringen så stor at jeg ikke våget å si nei. 

Det å redusere Montaigne til små utdrag sto i seg selv i strid med alt jeg hadde lært, med den oppfatningen som rådet da jeg var student. På den tiden gikk man bort fra å legge frem den tradisjonelle moralen i Essays i form av korte sentenser, og snakket heller om teksten som en kompleks og motsigelsesfull helhet. Den som dristet seg til å skjære opp Montaigne og servere ham i småbiter, ville umiddelbart ha blitt gjort til latter, blitt ansett som en undermåler og slengt på historiens søppeldynge som en annen Pierre Charon, mannen som i sin tid skrev boken Traité de la sagesse basert på fyndord fra Montaignes Essays. Tanken på å nærme seg et slikt tabu, eller prøve å omgå det, var forlokkende." (side 5-6)

Boka inneholder 168 sider og er inndelt i 40 kapitler hvor Compagnon tar for seg ulike temaer hentet fra Montaignes essay-samling, i form av kåseri. Temaene spenner fra ydmykhet til kunst, fra krig til fred, om kvinner og seksualliv, om den nye verden versus den gamle, om å ramle av hesten, om oppriktighet og om å nyte sitt otium ... Det er nesten ikke det tema som ikke er berørt. Når man leser disse kåseriene, bør man ha i mente at Montaigne nesten var samtidig med Niccolò Machiavelli (f. 1469-1527), forfatteren av "Fyrsten". Montaignes tilnærming til ulike spørsmål i livet står for øvrig i diametral motsetning til Machiavellis tilnærming. 

Da Montaigne trakk seg tilbake fra det offentlige liv for å studere - lese, tenke og skrive - var biblioteket hans tilfluktsted. Her fant han ro fra verdens kjas og mas og samtidens uroligheter. Biblioteket lå i tredje etasje i et tårn på eiendommen, og derfra kunne han skue utover sine eiendommer. Hans lesestunder var preget av en sterk lykkefølelse. 

" ... Montaigne forfektet allerede da - eller forfektet fremdeles - en flyktig, søkende og distré lesemåte, en lesemåte preget av innfall og avstikkere: Han hoppet planløst fra den ene boken til den andre og hentet det han trengte der han fant det, uten å bry seg stort om hvilke verker han lånte fra for å fylle sin egen bok, som ifølge Montaigne selv er et resultat av tankespinn og ikke en plan utarbeidet med velberådd hu." (side 57)

Det er med spenning og undring jeg leser Montaignes tanker rundt Romerikes fall. Dette mente han skyldtes at statens styrke er omvendt proporsjonal med dens kultur, og at en altfor kultivert stat kan ende med å bli utslettet. Når man foretrekker velformede taler fremfor handling, og ikke har skjønt at kunsten å skape fred ikke består av retorikk, men i makten til å avskrekke, går det som det må gå ... Det jeg ble sittende og fundere på, er hvilken overføringsverdi dette kan ha til vår tid ... 

På mange måter kan vi takke La Boéties død for at Montaignes Essays ble til. Etter dette hadde nemlig Montaigne ikke lenger en fortrolig venn å skrive brev til, og som følge av dette vokste det frem et behov for å skrive det som senere er blitt kjent som hans essays. 

"Det virker kanskje fornærmelig å sette opp kjærlighet, vennskap og lesning i et slags hierarki. Lesning, som forutsetter ensomhet, plasseres jo slik høyere enn alle forhold til andre mennesker, som reduseres til adspredelser som fjerner oss fra oss selv. Bøkene blir bedre venner eller elskere enn virkelige mennesker. Men før vi tolker det så langt, må vi likevel ikke glemme at Montaigne aldri sluttet å betrakte livet som en utveksling mellom jeget og de andre: Om vennskap oppstår så sjelden og kjærligheten er så flyktig at han gir bøkenes verden forrangen, vil lesningen til slutt uunngåelig føre ham tilbake til de andre. Men vi må tross alt medgi at han setter lesningen høyest av "de tre omgangsformene"." (side 104)

Montaigne var selv smertelig klar over at han aldri kunne komme til bunns i alt, uansett hvor mye han prøvde. Han trodde dessuten i begynnelsen at det å nyte sitt otium (dvs. å være uvirksom) skulle foredle ham som menneske. Der tok han feil. Han holdt derimot på å bli gal. Skrivingen ble redningen for ham. Dessuten valgte han å skrive på morsmålet - fransk - i stedet for latin, som var tradisjonen på den tiden han levde. Han fryktet at språkets raske utvikling skulle føre til at ingen ville forstå ham etter noen ti-år. Heldigvis tok han feil! Han ønsket seg imidlertid kvinnelige lesere, og kvinnene på den tiden var sjelden skolert innenfor latin.

"Har jeg kastet bort tiden ved stadig å gjøre så omhyggelig rede for meg selv? For de som bare streifer borti sin person, i tankene eller en og annen gang muntlig, undersøker ikke seg selv så grunnleggende, så inntrengende som når man gjør selvstudiet til livsverk og yrke og setter all sin tro og kraft inn på å føre et slags register. (...) Hvor ofte har ikke denne beskjeftigelsen jaget plagsomme tanker på dør!" (side 161)

Jeg storkoste meg under lesningen av denne lille boka! Måten Compagnon fremstiller Montaigne og hans Essays på, med humor og vidd, har dessuten gjort at jeg faktisk vurderer å lese Montaignes essays "på ordentlig"! Her er det mye livsvisdom og eksistensielle og filosofiske spørsmål som har opptatt mennesker til alle tider. Compagnon skriver fantastisk godt! Ved at han setter temaene og sitatene inn i en kontekst, levendegjør han temaene på en spennende måte, slik at boka blir den reneste pageturner! Ellers ønsker jeg å understreke at boka også egner seg godt for mer fragmentarisk lesning, hvor man finner frem til et kapittel eller to når man har tid. Boka fungerer svært godt som en døråpner inn til Montaignes forfatterskap!

Jeg anbefaler denne boka sterkt!

Et søk på Twitter viser at forfatteren har utgitt flere bøker
av samme type som denne om Montaigne. Da er det vel
også et håp om at disse (om Proust og Baudelaire) kommer
på norsk?

Utgitt i Frankrike: 2013 
Originaltittel: Un été avec Montaigne
Utsatt i Norge: 2015
Forlag: Solum forlag
Oversatt: Agnete Øye
Antall sider:
ISBN: 978-82-560-1846-8
Jeg har mottatt et anmeldereks. fra forlaget


Antoine Compagnon (Foto: lånt av forlaget)
Andre omtaler av boka:
- Dagens Næringsliv v/Susanne Hedemann Hiorth - 17.0 juli 22015 - Store tanker i pocketformat«Jeg finner alle emner like fruktbare», skrev Montaigne (1533-1592), franskmannen som fant opp sjangeren essayet. Ordet essay betød opprinnelig et forsøk, skisse, eksperiment. Det passer godt i en tid på året som, om man er heldig og aktivitetsnivået lavt, kan brukes til å diskutere de vesentlige småtingene: Hva er best, hund eller katt? Italiensk eller fransk mat? I tre tykke essaysamlinger, som han stadig reviderte og klusset i margen på, nærmer Montaigne seg mange store tema: Døden, krig og fred, men også en hermafroditt, et fall fra hesteryggen og indianerne han møtte i Rouen i 1592. ... På seg selv kjenner man andre, kan man kalle et annet poeng Compagnon vender tilbake til hos Montaigne, som går inn for en oppriktighet i samtaler som strider mot Machiavellis «Fyrsten». Målet med lærdom er også å bli et godt menneske, for Montaigne: «Vi spør gjerne: ‘Kan han gresk og latin?’, ‘Skriver han vers eller prosa?’ Men det som er det viktigste, om han er blitt et bedre og klokere menneske, kommer i annen rekke.» Dette ikke til forkleinelse for klassiske språk, Montaigne kunne faktisk snakke latin, men skrev essays på det mer folkelige fransk, visstnok også for å få kvinnelige lesere. Compagnon følger med hell Montaignes egen skrivepraksis med en fin flyt i setninger som også har vært muntlig fremført. Man kan dra mange gode passasjene fra både originalkilde og fortolker opp av hatten, men får nøye seg med å si: Sånn skal det gjøres. «En sommer med Montaigne» er et veldig godt alternativ til Sommer­åpent.
- Tine sin blogg - 26. juni 2015 - Jeg lot meg fascinere av denne lille boken. Siden jeg ikke kjente til verken forfatteren av boken eller filosofen Michele de Montaigne, og i begynnelsen brukte litt tankekraft på å forstå formatet, var jeg innstilt på at dette skulle bli en utfordring. Mine bange anelser fikk ingen grobunn, jeg lot meg fengsle og nøt å lese Montaigne sine filosoferinger. Du trenger ikke være spesielt frankofil eller interessert i filosofiske spørsmål for å ha glede av denne teksten. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle få oppleve en så fullkommen livsvisdom fra en som levde samtidig med Shakespeare. Tusen takk til pappa som satte meg på sporet av den, den anbefales varmt videre!

mandag 20. juli 2015

Jennifer Clement: "En bønn for de bortførte"

Skremmende om kvinneskjebner i Mexico

Jennifer Clement (f. 1960) vokste opp i Mexico City, og studerte siden litteratur og antropologi ved New York University, og fransk litteratur i Paris. Hun har utgitt en biografi om Basquiat, to romaner og flere diktsamlinger, før hun slo igjennom internasjonalt med romanen "En bønn for de bortførte". Wikipedia-siden om henne inneholder mer informasjon for interesserte. Her fremgår det at forfatteren er meget prisbelønt. Hun skriver på engelsk. 

I bokas etterord skriver forfatteren følgende:

"I dagens Mexico blir kvinner bortført på gata og hentet ut av hjemmene sine av bevæpnede menn. Noen kvinner kommer aldri hjem fra arbeidet, fra en fest eller fra en tur i nabolaget. De er alle unge og fattige og pene. ...

På den meksikanske landsbygda graver de fattigste familiene hull i maisåkrene sine. Det er sånn de gjemmer kvinnene sine fra narkotikahandlerne. Det er som om de planter døtrene sine i jorda for at de ikke skal bli bortført." (side 221 - 222)

Bokas jeg-person heter Ladydi Garcia Martínez. Hun er oppkalt etter Lady Diana, ikke som en hyllest til prinsessen som sådan, men til alle som er ofre for utro menn - slik prinsessen jo også ble. Da hun var liten pleide moren å kle henne ut som en gutt og hun kalte henne også Gutt. Alt for å kamuflere at hun egentlig var jente, slik at folkene fra narkotikakartellene ikke skulle få øye på henne og få lyst til å bortføre henne. Moren har som alle de andre i fjellbygda gravd et hull i bakken som Ladydi kan gjemme seg i når de hører SUVene komme. Der må hun sitte musestille inntil lyden av bilene forstummer - gjerne i selskap med skorpioner av det dødelige slaget. 

De fleste pappaene er borte vekk. Enten har de flyktet til USA over grensen, eller de har rett og slett forduftet. Dette er nemlig landet uten håp, der det finnes mange skjebner som er atskillig verre enn døden. Ikke en gang Estefani, som bor i et ordentlig hus, slipper unna skjebnen. Den dagen faren oppdager at moren hennes har AIDS, en sykdom han selv har påført henne, beskylder han kona for utroskap og stikker sin kos, han også. Å beskylde en kvinne for utroskap i denne fjellbygda er i seg selv en vits. Det finnes ikke mannfolk på mils avstand. Og mennene fra narkotikakartellene er ikke ute etter mødrene ... det er døtrene - de vakre - de vil ha ... Slik blir Paula, vakrere enn Jennifer Lopez, en dag bortført til prostitusjon. 

Livet i jungelen er hardt. Rent bortsett fra trusselen for kidnapping, er det alle insektene og de ville dyrene de må passe seg for.

"I mitt liv hadde planter alltid vært noe å slåss mot. Trær var fulle av taranteller. Slyngplanter kvelte alt. Store, røde maur bodde under røtter, og slanger skjulte seg ved de vakreste blomstene. Jeg hadde lært meg å holde meg unna de unormalt tørre, brune stedene i jungelen som kveltes av ugrasmiddel som ble sluppet ned fra helikoptrene. Den giften kom til å fortsette med å svi jordsmonnet i flere tiår. Alle i fjellbygda vårt drømte om byen og all betongen der ingen insekter overlevde. Vi kunne ikke fatte hvordan noen kunne ønske seg en hage." (side 130)

Kvinnene som blir igjen er desillusjonerte, og moren til Ladydi drikker. Og stjeler alt hun kommer over. Det er ikke liv laga, og dette skjønner både hun og datteren. Derfor hjelper hun datteren med å komme seg videre, og så får Ladydi seg jobb i et pent hus, der Julio er gartner. De forelsker seg i hverandre, og da husets herskap plutselig en dag forsvinner, begynner det å skje ting ... 

Historien om Ladydi og vennene hennes er i følge forfatteren oppdiktet, men har røtter i virkeligheten. Det er en gruoppvekkende historie som det gjør vondt å lese - nettopp fordi den er knyttet så tett opp mot virkeligheten. Her pakkes ingenting inn, og vi skjønner at det ikke finnes noen happy ending. Paula kommer riktignok på et tidspunkt tilbake, men som hva? En brennemerket zombie som moren bysser rundt med som om var hun et lite forsvarsløst barn, og som ser seg nødt til å flykte før mennene kommer tilbake for å hente henne. 

Boka er virkelig godt skrevet, og persongalleriet er svært troverdig beskrevet. Forfatteren har intervjuet drapskvinner, narkotikalangere, kvinner som hevder at de er uskyldige og andre innsatte som har gjort grusomme ting. Med dette som bakteppe har hun skrevet denne romanen. Det er anslått at det selges fra seks til åtte hundre tusen mennesker over verdens landegrenser hvert eneste år. Da er ikke menneskene som selges innenfor landegrensene tellet med. Forfatteren opplyser at de fleste utsettes for sexhandel og andre former for moderne slaveri. Disse kvinnene er uten vern selv mens de sitter i fengsel, der fangevokterne kan selge dem som horer til andre, og ta inntektene selv. 

Det er kun én ting jeg har et ambivalent forhold til, og det er hvorfor bøker om fattige folk "alltid" skrives med a-endinger ... Så også denne ... Det kom heldigvis ikke i veien for historien, men jeg slet litt til å begynne med. 

Jeg anbefaler boka varmt!

Utgitt: 2014
Originaltittel: Prayers For the Stolen
Utgitt i Norge: 2015
Forlag: Cappelen Damm
Oversatt: Merete Alfsen
Antall sider: 223
ISBN: 978-82-02-43122-8
Boka har jeg kjøpt selv 


Jennifer Clement (Foto: lånt av forlaget)
Andre omtaler av boka:
- Dagsavisen v/Gerd Elin Stava Sandve - 21. april 2015 - I Mexico er det farlig å være jente (intervju med forfatteren) - Det er en virkelighet der nesten alle menn har dratt til USA for å skaffe seg arbeid. Noen sender penger hjem, i hvert fall den første tida. Men de langt fleste bare forsvinner, ofte fordi de etablerer seg på nytt med ny familie i USA.
Tilbake står kvinnene, uten beskyttelse når gangsterne i de lokale narkoringene kommer på tokt for å plukke jenter.
– Jeg har skrevet mange nok bøker til å innse at jeg alltid skriver om de ubeskyttede. Det finnes ganske mye av det vi kan kalle narkolitteratur. Men den er nesten alltid skrevet av menn, og forteller menns macho historier. Hvis det i det hele tatt er kvinner med, er de stereotype klisjeer. Du vet, «den borddansene, mystiske prostituerte» og hennes like. Jeg ville snu blikket, og utvide det vi ser, sier Jennifer Clement til Dagsavisen.

Kristín Marja Baldursdóttir: "Karitas"

Innfridde ikke helt ...

Kristín Marja Baldursdóttir (f. 1949) er en islandsk forfatter med ni romaner bak seg. Fra før av har jeg kun lest "Jeg er Freyja" eller "Måkelatter" (2006) som den også er kalt (linken fører til min omtale av boka). Kun fire av bøkene hennes er oversatt til norsk. "Karitas" (2004) og "Karitas: Kaos på lerret" (2007) er to av dem. "Kantata" (2012) er den fjerde. Jeg har samtlige bøker liggende på vent. 

"Karitas" er første bok i en serie på to. Handlingen starter i 1915, og vi følger Karitas og hennes fem søsken i en tid hvor fattigdommen er påtrengende for de fleste, men i særdeleshet for denne farløse søskenflokken. Likevel har moren ett mål: alle skal få en utdanning! Om det så betyr å rive alle opp med røttene og reise av gårde - selv om dette koster datteren Bjarghildur hennes hjertets utkårede. Hun gråter da de reiser.

"Tenk på det, hun har gått glipp av det beste mannsemnet i Vestfjordene. Det er ikke noe håp om at han skal forville seg hit nordover til dette vindhullet bare fordi vi ble tvunget hit så de hersens guttungene skulle få gå på skolen. Men hva hjelper det uansett å gifte seg med en sjømann, havet sluker dem jo alle sammen.

Jeg kan ikke gjøre det mot mine barn, hvisker Halldóra. 

Det demrer for oss hvor hardt vi har hatt det alle tre, og vi får en klump i halsen. Og likevel har vi bestått alle slags prøvelser. Vi har kjempet, farløse, ved vår mors side, holdt ut tjenestejentas galskap, sett hjemmet vårt bli oppløst, ligget i det stinkende lasterommet i dagevis, spydd opp innvollene våre, sovet i saltfiskloftet en hel sommer, vært plaget av sildesår og slit, har mistet det beste mannsemnet i Vestfjordene, og enda står vi steile som klipper i det iskalde havet. Vi har aldri beklaget oss, aldri sutret, men nå er det nok, og hvem vet hva slags fremtid som venter oss tre, kommer vi noen gang til å få en god mann og barn sånn som alle vanlige kvinnfolk? Er det vår medfødte skjebne å være de som ofrer seg? Sånn som vi har gjort. For vår mors skyld." (side 76)

Lenge ser det ut til at Karitas skal bli den eneste i søskenflokken som ikke får seg utdannelse. Hun er særdeles talentfull som tegner, og den dagen husfruen - fru Eugenía - bestemmer seg for å bekoste hennes skolegang, begynner det å skje ting. Det er ikke en hvilken som helst skolegang det er tale om, men kunstutdannelse ved Det kongelige kunstakademi i København. Utdannelsen er kostbar, men er det noe fru Eugenída ikke trenger å bekymre seg for så er det penger. Slik går det til at Karitas får seg en kunstutdannelse. 

Tilbake på Island forelsker Karitas seg i Sigmar, en flott fisker som forfører henne på en fest. Skrekkslagen lar hun det skje, men da hun blir gravid, flykter hun hjem til sine. Sigmar har imidlertid bestemt seg for at han skal ha Karitas, og han kommer og henter henne til slutt. De gifter seg, men lever på ingen måte lykkelig videre. Sigmar er en mann med store ambisjoner, og dette innebærer at han nesten ikke er til stede i Karitas liv. Vi følger Karitas gjennom den ene barnefødselen etter den andre, samtidig som hun forsøker å få plass til kunsten i livet sitt. Kjærligheten førte aldri med seg det hun håpet på, men inneholdt heller smerte og savn enn lykke ... Uansett hvor forbannet hun er på mannen sin, som lar henne sitte alene med hverdagsslitet, smelter hun for ham når han er tilbake. Han er særdeles flott denne mannen, og han vet hvordan han skal få hull på konas hardhet. 

Jeg ble absolutt fascinert av historien i "Karitas", for det er litt av en historie som rulles ut. Handlingsmettet om det islandske slitet er den også, og mye av dette har jeg lest om i andre bøker og kanskje spesielt i Halldór K. Laxness´ forfatterskap. Likevel - måten historien fortelles på ble en smule for melodramatisk for meg. Språket er i det svulstigste laget, og av og til følte jeg også at historien på et vis mistet bakkekontakten. Ja, det er en storslagen historie, men likevel manglet noe av det som kjennetegner stor litteratur. Kanskje skyldes det først og fremst at teksten er så ordrik, at det meste fortelles rett ut uten antydningens kunst - at ingenting ble overlatt til leserens fantasi. Samtidig kan jeg ikke la være å beundre nettopp detaljrikdommen, fordi forfatteren så åpenbart har satt seg grundig inn i tidsepokene hun beskriver - om forskjellene mellom by og land, mellom fattige og rike ... 

I et samfunn med stort frafall av menn - havet tok dem jo før eller siden - er det ikke til å undres over at det vokste frem mange sterke kvinneskikkelser. Kanskje undret jeg meg like fullt over hvordan en kvinne som Karitas kunne ta vare på sin kvinnelige skjønnhet når det var så mye mangel på alt. Der Nobelprisvinneren Laxness beskriver kvinnelighet som gikk til grunne i fattigdommen, der beskriver Baldursdóttir Karitas skjønnhet på en lite troverdig måte, tenker jeg. Tennene råtner bort i munnene til folk som ikke får tilstrekkelig med næring. Resten tar svangerskapene seg av. Men ikke i Karitas liv ... Hun ble bare vakrere og vakrere med årene, selv om hun og barna levde fra hånd til munn i årene da Sigmar var fullstendig borte. 

Alt i alt en litt over middels leseopplevelse, der historien som sådann trollbant meg - til tross for noen språklige og innholdsmessige irritasjonsmomenter. Men ikke verre enn at jeg absolutt skal lese fortsettelsen - "Karitas: Kaos på lerret" - men da med færre forventninger. Det jeg særlig ser frem til i den forbindelse er fremveksten av en noe utradisjonell kvinnelig kunstner, en kunstner vi så vidt stifter bekjentskap med i denne første boka om Karitas. Det bør vel nevnes til slutt at "Karitas" ble nominert til Nordisk Råds Litteraturpris i 2006, uten at jeg akkurat denne gangen tenker at det sier så veldig mye om de litterære sidene ved boka.

Utgitt på Island: 2004 
Originaltittel: Karitas án titils
Utgitt første gang i Norge: 2012 
Mitt eksemplar: 2013 - 13. opplag
Forlag: Gyldendal
Oversatt fra islandsk: Ine Camilla Bjørnsten og Inge Ulrik Gundersen
Antall sider: 464
ISBN: 978-82-05-44347-1
Boka har jeg kjøpt selv


Kristín Marja Baldursdóttir (Foto: Einar Falur Ingólfsson)
Andre omtaler av boka:
- Dagbladet v/Cathrine Krøger - 13. august 2013 -  Denne boka har alt en god fortelling skal ha«På Island dør ingen som arbeider,» heter det i boka, som liksom «Måkelatter» handler om sterke islandske kvinner.
Den åpner i en værhard fiskelandsby vest på Island i 1915. Enken Steinunn — visstnok inspirert av forfatterens egen oldemor — sitter alene igjen med seks barn, etter at mannen forsvant på sjøen. Fast bestemt på at barna skal få utdannelse tar hun dem med til Akureiri øst på Island — der de fryser og sulter seg gjennom iskalde vintre og beinhardt arbeid. ...
Baldursdóttir formulerer de mest fantastiske typer: Karitas geskjeftige søster som havner som prestefrue. Den selsomme nabokona til Karitas, som kun snakker med kattene sine. Og altså Karitas selv, som blir uglesett fordi hun heller lager underlige bilder enn å stelle i huset. Innklippet i boka er hennes blikk i jeg-person — formulert som bildene hun lager, naturen, mennesker, dels drømmesyn.
Alt dette kunne blitt i overkant av alt — men det er så vakkert skrevet, nesten impresjonistisk, og rommer overveldende islandsk natur, psykologi, typer og tidsånd.
Og apropos det litterære Norge. Vel er vi gode på mangt — sånn i forhold til folketallet - men akkurat denne type bøker; gode oppslukende fortellinger, får vi ikke helt dreisen på. For «Karitas» har alt en god fortelling skal ha. Det beste av alt er at det er en oppfølger på vei.

- Min bok- og maleblogg - 15. august 2013Forfatteren har gitt leseren et godt innblikk i islandsk miljø og levevilkår på den tida dette omhandler. Her er sterke kvinneskikkelser, kjærlighet, overtro og mye natur. I kapitlet der Audur drar Karitas med opp til den høyeste toppen på Island, er en fryd å lese. Jeg las det to ganger, og gledet meg over naturbeskrivelsen, og over reaksjonene til Karitas etter hvert som de går høyere og høyere.
- Eselører - 5. juli 2012Innskutt i handlingen får vi beskrivelser av bilder Karitas lager. Til å begynne med har bildene ingen tittel og alle er blyanttegninger. Hennes utvikling som kunstner kan følges gjennom disse bildene, som etter hvert både får tittel og endres i kunstnerisk uttrykk. Det er ikke vanskelig å se bildene for seg, en raffinert detalj i boka! Bokas orginaltittel er da også " Karitas uten tittel".
- Tones bokmerke - 29. juli 2014 - Mitt inntrykk av islendinger er at det er et hardført og sterkt folkeslag. Min ærlige mening er at Karitas for meg ikke er sterkere og stoltere enn de andre kvinnene hun omgir seg med. Tvert imot. Hun har en sterk mor og to sterke søstre. Som stiller opp for Karitas. Hun blir påkostet en eksklusiv utdannelse av en kvinnelig velgjører som ser Karitas talent. Når hun havner på dette øde gårdsbruket etter å ha havnet i "uløkka", har hun mange gode kvinnelige hjelpere. I det store og hele omgir hun seg med både kvinner og menn som vil henne vel, også i egen familie. Derfor er boken for meg en bok om «sterke og stolte kvinner» der jeg ikke opplever at Karitas er den sterkeste.
Sigmar beskrives helt klart som en sterk og steil person. Men at han "stuer henne vekk" - det synes jeg er en litt pussig beskrivelse for situasjonen. Han er som islendinger flest og som moren til Karina er, opptatt av å tjene penger.
Jeg hadde trodd at dette skulle være en roman som hadde sin hovedvekt på en kvinne som kjempet for å få anledning til å bruke sine kunstneriske evner. Men det er en liten del av romanen - tiden i København får vi for eksempel vite lite om. Istedenfor synes jeg at Karitas er en roman med hovedvekt på dagliglivet på Island. At det er en roman om drømmer og lengsler osv – det er jeg enig i. Men det gjør den ikke spesiell - det er et tema som veldig mange tilsvarende romaner har.

Populære innlegg