Boksalongen/Litteraturhuset i Bergen

Boksalongen/Litteraturhuset ligger i Øvre Skostredet 5-7

I forbindelse med mine mange Bergenturer i sommer, har jeg selvsagt blitt fast kunde på Boksalongen, som er Bergen Litteraturhus´ egen kjedeuavhengige bokhandel. Ingen Bergentur uten en tur innom Boksalongen! 

Boksalongen/Litteraturhuset i Bergen holder til i Østre Skostredet 5-7, og det er enkelt å finne frem dersom du tar utgangspunkt i Vågsallmenningen og finner den rette avstikkeren opp mot huset. Bokhandelen er Bergens beste, mener jeg. Dette er fordi bokutvalget er tilpasset Litteraturhusets kunder og arrangementer, og da snakker vi kvalitetslitteratur! Det du finner av litteratur her, er godt silt, for å si det sånn!

Informasjon om åpningstider og den slags finner du på Litteraturhusets nettsider. Her finner du også høstens program. For eksempel kommer Nicolaj Frobenius, Gaute M. Sortland og Roskva Koritzinsky fredag 11. september. Sist jeg var innom Boksalongen sikret jeg meg Koritzinskys siste roman. Tirsdag 15. september kommer Hans Olav Brenner og første gjest ut er ingen ringere enn Karl Ove Knausgård! Ikke koster det noe heller, for NRK-lisensen har du jo allerede betalt! 26. september blir det anledning til å melde seg på en skrive- og inspirasjonsworkshop med forfatter og musiker Pedro Carmona-Alvarez. Det er mye annet å velge mellom, og jeg anbefaler deg å studere programmet grundig!

Hva er det som gjør en bokhandel god? Svaret avhenger selvsagt av øynene som ser. I min verden handler det om det antakelig noe forslitte uttrykket "kvalitetslitteratur", som for mange kanskje ikke har noe eksakt innhold. For meg personlig betyr det fravær av de mer typiske bestselgerne som tilbys pallevis i de øvrige kjede-bokhandlerne (les krim og "damelitteratur" - sistnevnte må ikke forveksles med "kvinnelitteratur", som er noe annet). Dessuten handler det om høy konsentrasjon av litteratur som kommer til å gå inn blant klassikerne vi stadig vender tilbake til, gjerne kalt "moderne klassikere". At en bokhandel er såkalt "kjedeuavhengig" gir også viktige signaler om at her presenteres litteraturen på sine egne premisser - ikke først og fremst gjennom "manipulerende salgstriks". Når innehaveren anbefaler en spesiell bok, er det ikke fordi noen har bestemt at "i høst skal vi selge akkurat denne boka, og den lokale bokhandelen som selger flest bøker av NN, vinner en tur til Palma (eller København eller hva det nå måtte være)". Nei - da er det fordi vedkommende faktisk elsket akkurat den boka - verken mer eller mindre! 

Jeg anbefaler å stikke innom Boksalongen tidlig på dagen - før det er for mange kunder der - og slå av en prat med den som er til stede. Jeg garanterer en interessant diskusjon og mange bokanbefalinger som du kommer til å få stor glede av! Dessuten anbefaler jeg en tur innom Colonialen - Litteraturhusets egen kafé og brasserie! Der serveres det nydelig mat og utsøkt drikke!

I det følgende har jeg tatt med en del bilder jeg har tatt på mine turer innom Boksalongen. Enjoy! (Alle linker nedenfor går til mine bloggomtaler av aktuelle bøker.)

Vindusutstillingen på Boksalongen - med klar vekt på Pelikanen forlags
utgivelser. Her finner du både Curzio Malapartes "Kaputt", Stine
Pilgaards "Min mor sa" og Bergsveinn Birgissons
"Svar på brev frå Helga" - bare for å ha nevnt noen ... 

En bra Bergen-bokhandel har selvsagt sin Tomas Espedal-
samling i orden! Her er både "Bergeners", "Imot kunsten" og
"Imot naturen". På dette bordet finner vi dessuten Stig
Beite Løkens debut-novellesamling
"Det finnes ingenting mer livsbejaende enn å være mørkeredd",
og Donna Tartts siste roman "Stillitsen".  

Her er det virkelig mye gjenkjennelse! Ikke bare finner vi Karl Ove Knausgårds
"Min kamp"-bøker på bordet, men her er også Tore Renbergs "Vi ses i morgen",
Herbjørg Wassmos "Disse øyeblikk", Jun'ichirō Tanizakis "Søstrene Makioka",
Haruki Murakamis "Fargeløse Tsukuru Tazaki og hans pilgrimsår" og Edmund
de Waals "Haren med øyne av rav". 

Bokhandelen er ikke stor, men hva gjør vel det når
alt du finner her er kvalitet? 

Jeg blir så glad hver gang jeg får øye på Otto Dov Kulkas bok
"Landskaper fra dødens metropol - refleksjoner over minner
og forestillinger" i en bokhandel! 

Det er særlig to forfattere jeg legger merke til her. Den ene er Jeffrey Eugenides -
her representert med alle sine tre utgivelser; "Formål ekteskap", "Middlesex" og
"Virgin Suicides". Den andre er Hans Fallada - her med "Alle dør alene".

Det er sofagrupper på Boksalongen, og jeg hentet meg
en kopp kaffe inne på Colonialen, og satte meg til med et par
bøker. Før jeg fikk snudd meg, fikk jeg servert kakerester,
en gest jeg satte umåtelig stor pris på!

Lokalene til Litteraturhuset er morsomme! 

Bak selve bokhandelen ligger Fosse-stova. Ikke bare finner du hele samlingen
av Jon Fosses utgivelser. Her selges nemlig også brukte bøker til en rimelig
penge! Akkurat dette konseptet - blandingen av nytt og gammelt i butikk - er
vanlig i utlandet, mens det er høyst uvanlig i Norge. Jeg tenker at de som til
fulle skjønner å utnytte et slikt marked, vil skåre mange poeng hos sine kunder!

Noe av bruktbok-utvalget i Fosse-stova på Litteraturhuset i Bergen.

Michel Houellebecq: "Underkastelse"

En fransk islam-dystopi

Michel Houellebecq (f. 1956) er en fransk forfatter, poet og filmregissør. Houellebecq debuterte som forfatter i 1991. Han har i årenes løp vært meget produktiv, men kun syv av hans bøker er så langt oversatt til norsk. Selv hadde jeg kun lest én bok av ham, og det var "Lanzarote" (2000). Den ga meg nesten fullstendig avsmak på hele forfatterskapet. Mange er imidlertid dem som har sagt at jeg må gi forfatterskapet en ny sjanse. Da den svært kritikerroste boka "Underkastelse" (2015) nylig utkom på norsk, var jeg klar. Boka utkom for øvrig på fransk tidligere i år - rett etter Charlie Hebdo-saken, og den vakte ikke rent lite oppsikt i den konteksten.

"I alle mine triste ungdomsår var Huysmans en følgesvenn, en trofast venn; aldri opplevde jeg tvil, aldri var jeg fristet til å gi opp eller se meg om etter et annet emne; så en ettermiddag i juni 2007, etter å ha ventet lenge, etter å ha nølt så lenge som, eller endog litt lenger enn, tillatelig, disputerte jeg ved universitetet Paris IV - Sorbonne med min doktoravhandling: Joris-Karl Huysmans eller enden av tunnelen. Allerede neste morgen (eller kanskje allerede samme kveld, det kan jeg ikke si for sikkert, kvelden etter disputasen var ensom, og sterkt alkoholisert) forsto jeg at det var en del av livet mitt som var forbi, og at det sannsynligvis var den beste delen." (side 9)

Bokas jeg-person er François, som er en middelaldrende akademiker. Han er en temmelig ensom mann, og det har ikke lyktes ham å finne en dypere mening med tilværelsen. Livet ved universitetet har for en stor del bestått i å innlede seksuelle forbindelser med unge studiner, som gjennomgående dumper ham etter en viss tid. Er den vestens meningsløse konsumfikserte samfunn vi ser avtegne seg på år etter år i hans stadig tommere tilværelse? Dette samfunnet hvor gud på et vis er avskaffet, og hvor det er opp til hver enkelt å finne meningen med livet? Da hans jødiske venninne reiser til Israel, går François nesten til grunne i sin ensomhet. For hva er igjen? Noe i det hele tatt?

Vi befinner oss i 2022 og i forbindelse med det franske presidentvalget står plutselig valget mellom et høyreekstremistisk parti og Det muslimske brorskapet. Overraskende nok ender valget med at muslimene vinner valget, og dermed får Frankrike sin første muslimske president. 
Endringene etter valget er merkbar. Plutselig forsvinner kvinnene ut av arbeidslivet, og arbeidsledigheten stuper. Kleskodene endres, flerkoneri innføres og det er karrierefremmende å konvertere til islam. Mannssamfunnet blomstrer, og selv den mest "håpløse" mann kan nå få seg en kone gjennom arrangert ekteskap. Og François, som med ett ble arbeidsledig fordi han hadde feil religion ... hva gjør han? Er alt som skjer en ulykkelig utvikling, eller kan et islamisert samfunn også ha sine fordeler?

Noe av det jeg underveis ble sittende og fundere på, var; Hva vil Houellebecq egentlig med denne romanen? Forsøker han å tegne et skremmebilde over hvordan det kan gå med vårt vestlige samfunn dersom vi mister alt det åndelige og religiøse ved tilværelsen? At det dermed skapes et tomrom som blir altfor lett å fylle når muslimene kommer med alle sine religiøse verdier? Forsøker han å skremme oss til å skjønne at det går mot et islamisert Europa? Bare det blir mange nok av muslimene? 

Jeg tror ikke Houellebecq mener noe av dette, og det er heller ikke slik han blir tolket, selv om boka vakte et visst raseri i Frankrike da den utkom. Samtidig er det ikke til å komme forbi at når han leker seg med å gjette seg inn i fremtiden, så setter han våre vestlige verdier opp mot noe som er større. For vi har jo nesten mistet alt som har vært samfunnsoppbyggende i vårt samfunn. Hva blir igjen når alt som betyr noe er konsum og enda mer konsum? Når de eneste som faktisk tror på noe er de ekstreme, og da helst høyreekstremistene? Mens resten av oss er nokså likegyldige i vår søken etter minst mulig motstand i tilværelsen? Selv de lite åndfulle tar avstand fra høyreekstremisme, og i den konteksten vil selv det fiktive partiet Muslimsk Brorskap fremstå som mer humant og rettskaffent. Men pass opp, for før vi aner det, kan dette ende med en ensretting ingen hadde sett for seg ... synes å være budskapet mellom linjene. Eller?

Jeg sitter igjen med et inntrykk av at Houellebecq leker med oss. Han har selv i et intervju påpekt at han ikke tror på det fremtidsscenariet han har tegnet opp i sin roman. Dersom noe slikt skulle slå til, måtte flertallet av alle muslimer i Europa ønske å innføre sharia-lovgivning. Det er svært lite sannsynlig. Tvert i mot er flertallet av Europas muslimer sekulære, og ser på sin religion som en privatsak. Noe av det morsomme med Houellebecqs bok er at han faktisk viser Vestens menn fordelene med verdiene som islam er fundert på. Og de biter på, alle som en, får vi inntrykk av. Særlig gjelder dette forholdet til kvinner, mens de hopper bukk over alle pliktene man har som muslim.

Men hvor blir det av kvinnene? Hvorfor protesterer de ikke? Hvorfor gjør de ikke opprør? Det sier soga intet om. Akkurat her opplevde jeg at boka haltet, og at jeg ikke helt klarte å leve meg inn i det houellebecqske univers. For jeg tror ikke på det, samtidig som boka ble såvidt alvorstung at det var litt vanskelig å få øye på humoren og satiren - med mindre man tenker seg at denne er ramsvart. 

Houellebecq er etter mitt skjønn morsomst når han beskriver universitetsmiljøet før Muslimsk Brorskap kommer til makten. Mang en gang ble jeg sittende og humre. Underveis opplevde jeg historien som noe slapp og uengasjerende, før den igjen tok seg opp. Slutten på boka er dessuten så pass underfundig at en oppfølger virkelig hadde vært på sin plass! 

Min konklusjon er at dette absolutt er en bok det er viktig å få med seg. Houellebecq skriver godt og min interesse for å dypdykke litt mer i hans forfatterskap er vekket!

Utgitt i Frankrike: 2015
Originaltittel: Soumission
Utgitt i Norge: 2015
Forlag: Cappelen Damm
Oversatt: Tom Lotherington
Antall sider: 272
ISBN: 9788202487065
Boka har jeg mottatt fra forlaget

Michel Houellebecq (Foto: ukjent)

Andre omtaler av boka:
- Dagens Næringsliv v/Susanne Hedemann Hiorth - 31. juli 2015 - Frankrike 2022 - Litteratur blir neppe mer dagsaktuell enn Michel Houellebecqs roman «Underkastelse» dessverre ble 7. januar i år. Boken om et Frankrike i 2022 med uro i gatene og muslimsk regjering kom ut samme dag som attentatet mot Charlie Hebdo-redaksjonen. Da var Houellebecq selv på forsiden av satiremagasinet i anledning boken, karikert som spåmann.
- VG v/Sindre Hovdenakk - 3. august 2015 - Islamsk dystopi - Parallelt med den politiske utviklingen, skildrer Houellebecq gjennom sine karakterer, og særlig François, en gjennomgripende og nesten lammende ensomhet. Ofte døyver hovedpersonen dette ved hjelp av sex, gjerne kjøpt og betalt. Hans nære relasjoner gjør han lite for å ta vare på, og det er symptomatisk at han resignert noterer sin jødiske kjærestes flukt til Israel som en nærmest naturlig avslutning på forholdet.
Det politiske, religiøse og private løper til sist sammen i François’ uunngåelige akseptering av islams forføreriske underkastelse. Penger, polygami og prestisje viser seg å være en uimotståelig kombinasjon. En ny sjanse i et liv som har stoppet opp, og som bokens aller siste setning lyder: «Jeg ville ikke få noe å angre på».
- Vagant v/Cornelius Jakhelln - 12. mars 2015 - Underkastet - Michel Houellebecq stikker fingeren inn der det smerter mest. - Hvis det vanskelige adjektivet «houellebecqsk» skulle ha noen mening, måtte det gå i retning av en viss léthargie hos hovedpersonen, en desinteressert og litt passiv holdning i møte med omgivelsene. Man lever i den hvite, utdannede middelklassen i et Frankrike som blir stadig mer splittet; man ser på dekadansen i Paris og uroen i forstedene med en avstand, både oppgitt og forundret; man drikker vin, inntar måltider alene foran fjernsynet og kjøper sex; man lider i ensomheten og kjenner samtidig en melankolsk glede over tingenes tilstand, selv om denne aldri er uttalt. Selvmord er et tema.
- NRK v/Knut Hoem - 19.01.2015 - Bravo Houellebecq! - Houellebecq har lang trening i å fordele sine antipatier temmelig rettferdig utover sine romanfigurer. Den som leter etter realistiske utkast til den femte republikkens videre skjebne, leter forgjeves.
At et moderat muslimsk parti skulle konkurrere ut sosialistene i andre valgomgang i 2022 er ikke helt realistisk, det er forfatteren den første til å innrømme, men hvor ellers enn i litteraturen er det naturlig å leke med tanken?- Dagsavisen v/Mode Steinkjer - 5. januar 2015 - Politisk roman ryster Frankrike - Michel Houellebecq regnes blant de fremste samtidsforfatterne i Europa i dag, og er like omstridt og hatet som han er beundret. I helgen måtte han berolige sine landsmenn med at hans nye roman «Soumission» («underkastelse») ikke er rasistisk propaganda fra ytre høyre. Det har ikke dempet motstandere av Houellebecq, som de siste ukene har bidratt til en sjeldent krass debatt rundt en bok svært få ennå har lest, men som de fleste franskmenn har fått med seg handlingen i. Den høyreliberale forfatteren som tidligere er blitt beskyldt for kvinneforakt, agg mot muslimer, vestlig levesett og det politiske klimaet i Europa, skremmer nå både høyresiden i Frankrike og tilhengerne til den sittende presidenten François Hollande med boken som kommer på gaten onsdag fra forlaget Flammarion.
- Dagen v/Tarjei Gilje - 16. august 2015 - Når Frankrike blir islamisert - Spørsmålet blir så om hele boken skal forstås som satire, eller om det også er snev av alvor inne i bildet. Og det oppfatter jeg at det er. Selve grunnkonseptet, hvor muslimer kommer til makten i et tradisjonsrikt europeisk land ved hjelp av den politiske venstresiden, for å holde de radikale høyrekreftene unna, er ikke det mest utenkelige. Og det er heller ikke helt uten hjemmel i virkeligheten å lure på om europeernes religiøse fremmedgjøring har svekket evnen til å innse de kulturelle og politiske konsekvensene av å gi islam en større plass i samfunnslivet. Men hvilken islam er det vi eventuelt vil se utfolde seg i Europa om noen tiår? Det vet ingen av oss.
- Aftenposten v/Erika Fatland - 14. februar 2015 - Houellebecqs siste roman er mye mer enn en satire over islam - Temaet underkastelse går som en rød tråd gjennom boken: Politikerne underkaster seg pragmatismen, universitetene underkaster seg religionen, kvinnene underkaster seg mennene og hovedpersonen underkaster seg omstendighetene. Som alle virkelig gode romaner, lar Underkastelse seg vanskelig plassere i bås. Bak satiren og det urealistiske bakteppet ligger et større eksistensielt alvor enn det som lar seg sammenfatte med uttrykket islamkritikk: Hva utgjør summen av et liv? Hvor er Europa på vei? Hva er litteraturvitenskapens – og, enda mer prekært, litteraturens – mening?
- Dagbladet v/Inger Bentzrud - 6. januar 2015 - Skremmer´n på fransk - Michel Houellebecq banner i kjerka igjen. Men ikke i moskeen denne gangen. - I «Soumission» («Underkastelse») beskriver han et Frankrike preget av frykt og jevnlige voldsepisoder. Både media og politikere tildekker virkeligheten. Slik ryddes veien for landets første muslimske regjering, ledet av Mohammed Ben Abbes. Umiddelbart gjenoppstår et samfunn der kvinnene slutter å bruke vestlige klær, tilslører seg og forsvinner ut av arbeidslivet. Dermed synker arbeidsledigheten blant menn. Sorbonne-universitetet blir omdømt til Paris-Sorbonne Islamske Universitet. Ikke-muslimske professorer får valget mellom å konvertere til islam eller få sparken.
- Tine sin blogg - 15. august 2015 - Romanen blir markedsført som en dystopi fordi den er satt litt frem i tid. De dystopiene jeg har lest til nå har hatt en mye mer destruert verden som bakteppe, så dette her ble nesten litt "pinglete", for en dystopi. Samtidig synes jeg forfatteren med litt vel mye forsiktighet, deler sine meninger. Slutten er nærmest positiv, og med et tydelig håp for fremtiden, i alle fall for Francois personlig. Boken fikk meg til å tenke, og det er nesten så jeg kunne ønske meg en oppfølger....

Patrick Gale: "En tvers igjennom god mann"

En "ny" forfatter å få opp øynene for!

Patrick Gale (f. 1962) er i dag bosatt i Cornwall - nærmere bestemt Land´s End - i England, og der legger han for en stor del handlingen i sine romaner. Han debuterte som forfatter i 1985, og siden har han utgitt til sammen 19 romaner. Han omtales som en "National Treasure" med sin stille, intelligente, klare og humoristiske stil, kan vi lese på bokas smussomslag. I den senere tid har han utgitt nye bøker hvert tredje år.

Herværende roman utkom i England i 2012 under tittelen "A Perfectly Good Man". Det er ikke veldig lenge siden boka utkom på norsk. "Notes from an Exhibition" fra 2007 utkom på norsk i 2013 under tittelen "Notater fra en utstilling". Den boka leste jeg og omtalte her på bloggen i fjor (linken fører til min omtale). Så godt likte jeg denne boka at jeg i min omtale ga uttrykk for at jeg håpet at flere av hans bøker ville bli oversatt til norsk. Min begeistring førte også til at radaren var ute med en gang jeg kom over en ny bok av samme forfatter. Så langt er det bare disse to bøkene som er oversatt til norsk. 

Mens en kunstnerisk bipolar mor og hennes barn er sentral i "Notater fra en utstilling", handler "En tvers igjennom god mann" om presten Barnaby Johnson og hans nærmeste. Boka er bygget opp slik at kapitteloverskriftene angir hvem sin historie vi får høre samt alderen på vedkommende. Barnaby er altså hovedrolleinnehaveren i boka, men i tillegg møter vi hans kone Dorothy, datteren Carrie, adoptivsønnen Jim (eller Puck), Lenny, Modest Carlsson og Nuala. Vi får ikke vite når handlingen finner sted, men vi følger altså Barnaby gjennom en periode på mer enn 50 år - fra han er 8 til han er 60 år. Jeg fikk en fornemmelse av at slutten er lagt opp til vår tid, selv om det er få knagger å henge dette på. (Ble det f.eks. ikke nevnt en snapchat et sted?) 

Handlingen hopper frem og tilbake i tid, og det gjelder derfor å holde tunga rett i munnen underveis. F.eks. er det viktig å holde rede på at Dorothy er en håndfull år yngre enn mannen sin, at Carrie blir født nokså raskt etter at de har giftet seg og at hun er rundt 10 år da adoptivsønnen Jim kommer inn i deres liv. Lenny blir født ca. 5 år etter dette, dvs. da Barnaby er rundt 40 år. Holder man ikke rede på dette, kan nemlig kapittelvekslingen og hopping frem og tilbake i tid bli svært forvirrende. 

Allerede i åtteårsalderen får Barnaby beskjed om ikke tro at han alltid må være så god, fordi dette gjør det vondt å se på ham. Like fullt skal det bli akkurat dette som særpreger hans liv. Men hvor god og uplettet går det egentlig an å vandre gjennom et helt liv? Uten et eneste lite feilskjær? 

Mens historien rulles opp, og hemmelighetene skrelles av lag for lag, skjønner vi at det selv i den beste familie alltid "er" noe. Noe som ikke tåler dagens lys, noe vi helst vil glemme og gjemme bort, fordi vi ellers risikerer å bli overveldet av skamfølelse. Familien Johnson er intet unntak. Det er med nød og neppe at det blir noe mellom Barnaby og Dorothy også, fordi Dorothys mor ikke ønsker at hun skal bli en prestekone, med alle de forsakelser som følger med en slik rolle. Ektemannen er mer sognebarnas enn han noen gang blir hennes, alltid er det arbeidsoppgaver som må gå foran hennes behov. Ektemannen er så lite hjemme at han knapt vet hva som kreves av praktiske gjøremål i et hjem. Den en gang blomstrende kjærligheten tørker fortere inn enn noen av dem kunne ha forutsett, og grunnene til dette er flere. 

Etter hvert som barna kommer på banen, blir også Dorothy mer og mer diffus i familien. Hun er bare en som er der, en som blir tykkere og tykkere. Hun gjør aldri noe skandaløst, fremmer aldri egne behov, står alltid til tjeneste for andre. Forholdene ligger sånn sett godt til rette for at barna skal få blomstre. Så hvorfor gjør de ikke det likevel? Og hvor kommer egentlig Lenny inn i bildet? Han hvis ungdomsopprør består i å konfirmere seg, oppvokst som han er med en enslig mor og utlending i det lille cornish-samfunnet, en mor som aldri setter sine ben i en kirke ... Og som ender sitt unge liv så tragisk i selvmord. Et selvmord som får stor betydning for det som skjer med familien Johnsson ... 

Patrick Gale skriver om mennesker i krise med en slik innlevelse at det gjør vondt, uten at han faller for fristelsen til å dra det hele ut i banaliteter eller klisjéer. Denne gangen opplevde jeg til å begynne med oppbyggingen av historien som tung og vanskelig å få tak på. Denne følelsen varte imidlertid bare i de bortimot første hundre sidene, og forsterket seg nok også for mitt vedkommende fordi jeg (av årsaker som ikke hadde noe med boka å gjøre) ikke helt fikk kontinuitet i lesingen. De siste nesten 300 sidene slukte jeg derimot - nesten ute av stand til å legge fra meg boka. Mest av alt er jeg full av beundring over at forfatteren klarer å leve seg inn i og beskrive de mest forskjellige skjebner på en så overbevisende måte som han gjør. Hvis jeg likevel skal sette fingeren på noe, så må det være at jeg savnet en mer tydelig morsskikkelse i boka. Vi blir aldri riktig kjent med Dorothy slik hun utviklet seg etter hvert. Et par kapitler til om henne hadde faktisk gjort seg. mtp. helheten. Livet er ikke enkelt for noen, og akkurat dette får Patrick Gale frem på en glitrende måte. 

Jeg vil hevde at denne boka skiller seg godt ut fra den gjengse såkalte bestselgerlitteraturen. For det første er språkføringen god og Gale viser med all tydelighet at han har god psykologisk innsikt i mellommenneskelige problemstillinger. Han opererer med et nyansert persongalleri, der ingen er bare snille eller bare slemme. Det er heller ikke presten Barnaby, selv om han prøver så godt han kan å være en tvers igjennom god mann. Jeg anbefaler denne boka varmt, og håper at flere får øyene opp for Patrick Gales forfatterskap. 

Utgitt i England: 2012 
Originaltittel: A Perfectly Good Man
Utgitt i Norge: 2015
Forlag: Bokvennen
Oversatt: Anniken Skiebe Heiland 
Antall sider: 384
ISBN: 978-82-7488-427-4
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget
Forfatterens nettside

Patrick Gale (Foto: ukjent)

Lanseringsfest i forbindelse med utgivelse av Ketil Bjørnstads roman "Sekstitallet"

Lanseringsfest hos Aschehoug i dag (Foto: RMC)

I ettermiddag var det lanseringsfest i forbindelse med Ketil Bjørnstads utgivelse av romanen "Sekstitallet" - i Aschehougs lokaler i Sehestedsgate 3 i Oslo. 

Konsernsjef Mads Nygaard ønsket alle velkommen og introduserte Ketil Bjørnstad som en av de viktigste forfatterne i Aschehoug forlag (linken fører til forlagets nettside om forfatteren). Når man samles for å ferie, markere og gratulere, er det ekstra hyggelig å registrere at mottakelsen av boka har vært så god, understreket han. Boka føk rett inn på bestselgerlistene, og allerede nå foreligger andre opplag av boka. Der preger VGs Guri Hjeltnes´ terningkast fem ("Varm og velopplagt") og Dagbladets Marius Wulfsbergs terningkast fem ("Storstilt og dristig") forsiden av boka. Denne utgaven ble høytidelig overrakt til Ketil Bjørnstad. Og siden han har lansert teorien om at "60-tallet er gult", fikk han i tillegg overrakt gule blomster og en flaske Gul Enke. 

Ketil Bjørnstad (Foto: RMC)

Øyvind Pharo, Bjørnstads redaktør i Aschehoug, innledet ved å fortelle at de har jobbet sammen om boka "Sekstitallet". Som Bjørnstads redaktør er han ikke enig med enkelte kritikere som mener at det blir for mye historie i "Sekstitallet". 

Ketil Bjørnstad fortalte leende om Paristuren han gjennomførte i sin ungdom, den gangen han blant annet traff Brigitte Bardot. Det hele beskriver han som et "senpubertalt delir", til humrende latter fra salen. I sin bok har han også ønsket å skildre det genuine ved Steiner-skolen, om pedagogikken som går ut på at elevene lager sine egne lærebøker. Det var viktig for ham å få frem dette, fordi denne skolen har fått så mye ufortjent negativ omtale i mediene. 

Da Pharo betegnet "Sekstitallet" som en dokumentar om Ketil Bjørnstad, protesterte han. Selv ønsket Ketil Bjørnstad at Ketil i romanen var en fiksjon, ikke ham selv. Tidvis skriver han jo om seg selv i tredjeperson entall, som om han forsøker å skape distanse til sin egen person. (Jeg vet bare om en som tidligere har gjort noe av det samme, men mer gjennomført, og det er Per Olov Enquist i selvbiografien "Et annet liv".) 

Øyvind Pharo og Ketil Bjørnstad samtalte på scenen
(Foto: RMC)

Bjørnstad har ikke ønsket å tråkke over grensene til menneskene han har hatt befatning med i sitt liv. Han regnet for eksempel med at ikke alle ville synes det var like hyggelig å bli nevnt i hans bok. Noen er derfor spurt, atter andre er anonymisert. Dessuten ønsket han at fremstillingen skulle være empirisk, og han har derfor forholdt seg til sannheten slik han opplevde den. 

Pharo trakk frem vekslingen mellom det personlige og verdensnyheter - som f.eks. historien om da Albert Camus døde. Bjørnstad opplyste at han kunne huske at faren hans snakket om Camus´ dødsfall. Derfor måtte dette med. Problemet med en sekstett, som det er planen å utgi "med mindre jeg får hjerneslag før jeg har fullført", som han sa, er at leseren ikke vet hvor forfatteren vil til slutt. 

Boksignering (Foto: RMC)

Bjørnstad nevnte at han i boka har tatt feil av et EM og et VM, og leende betegnet han dette som "helt utilgivelig". Men dersom han redigerer bort feilene hver gang en ny utgivelse er på gang, vil han til slutt ende opp med en bok som er helt perfekt. Dette frembrakte mye latter i salen. 

Han kommer til å følge nyhetene som betydde noe for ham. Det blir derfor mye historie også i de bindene som er under planlegging. 

Pharo påpekte at Beatles er fraværende i boka om 60-tallet. Ketil Bjørnstad opplyste at det ikke var plass til Beatles på Steinerskolen. Anton Bruckner derimot ... og Burt Bacharach ... (Linkene fører til Wikipedia-artikler om disse.)

Boksignering (Foto: RMC)

Nå skal Ketil Bjørnstad atter tilbake til skrivestuen, for boka om syttitallet skal skrives ferdig. 

Avslutningsvis spilte tenorsaksofonisten Håkon Kornstad sammen med Ketil Bjørnstad, og han sang også. En vakker avslutning på en spennende og interessant kveld!

Tidligere i sommer anmeldte jeg Ketil Bjørnstads bok "Sekstitallet" her på bloggen min, og jeg har også omtalt ni tidligere bøker av ham. 

Det er bare å glede seg til neste bind i serien, som jeg tenker omtaler den kanskje mest spennende epoken i Ketil Bjørnstads liv - om jeg ikke tar mye feil ... ?

Ian McEwan: "Barneloven"

Om jussens og livets store spørsmål

Ian McEwan (f. 1948) debuterte som forfatter for 40 år siden, og anses som en av Vestens fremste nålevende forfattere. Mange er dem som har spådd at han en dag kommer til å motta Nobelprisen i litteratur. 

I årenes løp har jeg omtalt elleve av hans bøker her på bloggen min. Han er definitivt en av dem som har mottatt flest terningskast seks fra min side - inntil jeg sluttet helt å gi terningkast. Generelt vil jeg si at hans første bøker er de aller beste. De siste årene har han fra min side måttet "nøye seg med" sterke terningskast fem. Følelsen av uhygge, som lå over handlingen i hans første bøker, har avtatt en del i hans senere bøker. De siste årene har jeg opplevd at det er det samfunnskritiske perspektivet som særlig preger bøkene hans, selv om jeg finner det vanskelig å si noe generelt om utviklingen i hans forfatterskap. 

Ian McEwan har vært i Oslo den siste uka, og onsdag 19. august var han på Litteraturhuset. Jeg var der - på første rad i salen - og har skrevet om dette her på bloggen. 

I "Barneloven" møter vi Fiona Maye, dommer med familierett som spesiale. Hun nærmer seg de seksti og hun er gift med Jack. De har ingen barn. Karrieren slukte henne i de kritiske årene, og plutselig var hun for gammel. Det vil si hun fryktet at hun skulle få et barn med autisme siden hun var over 40, og valgte det å få barn bort. Angrer hun i dag? Ikke egentlig. Hun synes at hun har et godt liv sammen med ektemannen. Hun trodde at han også var enig i det. Inntil han betror henne at han har truffet en pur ung statistiker som han ønsker å leve ut en slags siste lidenskap med ... Hun er i sjokk. 

Fiona prøver å appellere til ektemannens fornuft. Det hele er jo så patetisk. Men til ingen nytte ... Dette sidespranget synes han at hun burde unne ham. Når elsket de sist? Det kan ikke en gang Fiona huske. Jack vil imidlertid ikke skilles fra henne. Så flytter han ut. Og om Fiona tidligere har gått opp i jobben sin med hele seg - ja, så gjør hun dette i enda større grad nå. Dessuten føler hun en dyp skam over å bli forlatt på grunn av en yngre kvinne. Hun, som i sin dommergjerning har ryddet opp i så mye ekteskapelig kaos, der det er snakk om barnefordeling, fordeling av formuer, fordeling av skyld ... Klarer hun å håndtere sitt eget kaos?

Nokså raskt etter at Jack har flyttet ut, får Fiona en helt spesiell sak hun skal dømme i. Det handler om en ung gutt som er 17 år og ni måneder og som nekter å motta livreddende blodoverføring. Han er medlem av sekten Jehovas vitner, og han og foreldrene hans er beredt på å ofre livet hans på grunn av sektens forbud mot blodoverføring. Fiona bestemmer seg for å besøke gutten på sykehuset for å finne ut hvor moden han er og hvor overbevist han egentlig er.

Fiona finner Adam Henry på sykehuset. Han er sterkt svekket av sykdom, men samtidig er han vital og "fit for fight". 

"Det slo henne at denne intellektuelt tidlig modne unge mannen simpelthen kjedet seg og var understimulert, og ved å sette sitt eget liv i fare hadde han satt i gang et fascinerende drama der han hadde hovedrollen i hver eneste scene, en forestilling som hadde brakt et opptok av viktige og bedende voksne til sengekanten hans. Hvis det var tilfellet, likte hun ham enda bedre. Den alvorlige sykdommen kvalte ikke vitaliteten hans. 

Så hvordan klarte han seg? "Ganske godt så langt." sa hun, klar over at hun tok en sjanse. "Du gir inntrykk av at du vet hva du vil." 

"Takk," sa han med spotsk søt stemme.

"Men det er kanskje bare et lite inntrykk." (side 112)

Jeg ønsker ikke å røpe mer av handlingen, men kan legge til at vi i boka får et godt innblikk i hva det vil si å være dommer. Spesielt hvilke dilemmaer en dommer med familierett som spesiale ofte kommer opp i. 

"Grådige ektemenn mot grådige koner som manøvrerte seg som nasjoner etter en krig, og grafset til seg så mange verdisaker fra ruinene de bare kunne før den endelige tilbaketrekningen. Menn som skjulte formuene sine på utenlandske konti, kvinner som krevde å kunne leve ubekymret resten av livet. Mødre som hindret barna i å se fedrene til tross for rettskraftige vedtak. Ektemenn som mishandlet kona og barna, koner som løy og var ondsinnede, den ene eller den andre eller begge parter alkoholiserte, eller narkomane, eller psykotiske; og barn igjen, tvunget til å ta omsorg for en forelder som sviktet, barn som virkelig ble utsatt for overgrep, seksuelt, mentalt, begge deler, vitneforklaringene deres som ble vist på en skjerm i retten. Og utenfor Fionas rekkevidde, i saker som var forbeholdt straffedomstoler fremfor familiedomstoler, var det barn som ble torturert, utsultet eller slått i hjel, onde ånder som ble banket ut av dem i animistiske riter, grusomme, unge stefedre som brakk bena på smårollingene foran øynene på sløve, underdanige mødre, og narkotika, drikking, voldsomt husbråk, likegyldige naboer som valgte å vende det døve øret til skrikene, og sosialarbeidere som ikke brydde seg eller hadde for stor arbeidsbyrde til at de kunne gripe inn." (side 138-139)

Fiona er for øvrig en habil pianospiller, men ektefellene sliter med å klare å møtes i musikken. Hun elsker klassisk musikk, han elsker jazz. Er dette kanskje forklaringen på at de ikke klarer å få ekteskapet til å fungere på det mer lidenskapelige planet? Eller handler det om at Fiona også innenfor sitt følelsesliv er for regelstyrt, jurist som hun tross alt er? Jeg tror ikke Ian McEwan har ment dette siste, fordi han ikke pleier å legge opp til stereotype yrkes-klisjéer i sine bøker. I alle fall har jeg til gode å oppleve akkurat dét. Derimot har han beskrevet Fiona som en kvinne som ikke helt har kontakt med sine egne følelser. Hun er god på å løse andres problemer - ikke sine egne. Og så kan vi selvsagt spekulere på om det at hun er barnløs har noe å si. Jeg tenker på hennes veldige fokus på hva som er rett og galt, mangel på fleksibilitet i forhold til egne problemer - ting man vanligvis blir sterkt utfordret på i nærkontakt med barn. 

Hva slags bok er egentlig "Barneloven"? Det er mye jus i boka, og sånn sett opplever jeg den som den reneste "godtepose" for jurister. Mange av dilemmaene som Fiona kommer opp i er svært interessante. Ian McEwan skriver som vanlig svært godt og engasjerende, og man får følelsen av at hver eneste setning er grundig gjennomarbeidet. Når McEwan først bestemmer seg for å komme til bunns i noe, gjør han det grundig. Selv savnet jeg nok litt mer om ekteskapet mellom Fiona og Jack, og synes det tidvis kunne bli vel mye oppramsing av juridiske dilemmaer som ikke hadde så mye med plottet i boka å gjøre. Samtidig bidro dette til å tegne et bakteppe - et nødvendig sådan - for å forstå essensen i historien. En annen innvending jeg har er at boka er for kort, og at den stoppet akkurat da det virkelig begynte å bli interessant. Jeg skjønner at vi heller ikke i det virkelige livet får vite slutten - hvordan ting ender - men her følte jeg meg altså ikke rent lite snytt. Akkurat hva jeg følte meg snytt for, kan jeg dessverre ikke røpe uten risiko for å spoile handlingen i boka. Og kanskje er boka også litt for politisk korrekt, noe jeg ikke ville ha forventet av McEwan ... Jeg ble på en måte ikke like rystet som jeg forventer å bli når jeg står overfor en Ian McEwan-bok av kjent merke.

Min konklusjon er like fullt at Ian McEwan atter har levert en solid bok, selv om dette ikke er hans beste. Jeg skulle som sagt ønske at boka hadde vært litt tykkere og at vi hadde fått vite mer om hvordan det gikk med hovedpersonene i boka. Ikke nødvendigvis "til slutt", men et bitte lite stykke lenger på veien ... 

Utgitt i England: 2014
Original tittel: The Children Act
Utgitt i Norge: 2015 
Forlag: Gyldendal 
Oversatt: Halvor Kristiansen
Antall sider: 219
ISBN: 978-82-05-47767-4
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget
Forfatterens nettside

Ian McEwan (Foto: RMC)

Andre omtaler av boka og forfatteren:
- VG v/Arne Hugo Stølan - 21. august 2015 – Hele storyen får et snev av Hollywood-film med en utgang ingen skal ta anstøt av. - Ian McEwan er en av Englands mest sentrale samtidsforfattere, og i sin nye roman «Barneloven» er han virkelig god på å beskrive det som skjer når et langvarig ekteskap gjennomgår en krise. Men mot slutten føler man seg litt snytt.
- NRK v/Anne Cathrine Straume -18. august 2015 - Skarpt kammerspill fra Ian McEwan - Åpner du en bok av Ian McEwan, må du være forberedt på sinnsbevegelse. Det rare er at om han maner frem de store følelsene aldri så mye, så blir tekstene aldri banale. De fremstår tvertimot gjennomtenkte, nesten kjølig beregnende, for Ian McEwan er en mann som vet hvor han vil og han vet hvordan han skal få leserne sine dit. ... Nok en gang viser Ian McEwan hvor lite som skal til for at vi alle kan rykkes ut av tryggheten i våre liv. Det er en ubehagelig, men ikke desto mindre viktig påminnelse.
- Aftenposten v/Finn Skårderud - 16. august 2015 - Nysgjerrigheten er en grunnleggende livsholdning. Når vi blir eldre, er det viktig å passe på at vi ikke mister den, sier suksessforfatter Ian McEwan. (Intervju) - Når du er nysgjerrig på andre mennesker, blir du også nysgjerrig på deres valg. Og når vi er i valgenes verden, handler det ikke minst om etikk og moral. Romanen er en moralsk form, ikke fordi den forteller om hva som skal være rett eller galt, men simpelthen fordi den handler om å være interessert i mennesker.
- Dagbladet v/Cathrine Krøger - 15. august 2015 - Ian McEwan skriver utsøkt prosa om barns rettigheter og irrasjonelle religioner. Men «Barneloven» er ikke av hans beste. - Dette er en underlig bok. Det flyter i vei med en melankolsk lede som liksom ikke fører noen steds hen. Samtidig er den utpenslede stilen manende, suveren vil jeg si, med noen veldig vakre passasjer. Eller, som det heter om Fionas egen prosa i de uhyre velutformede domsavsigelsene; «skarp, nesten ironisk, nesten varm». ... Ian McEwans siste bok er på ingen måte like fengende og vittig som for eksempel dystopien «Solar» (2010). Samtidig er det noe med McEwans tette og intenst insisterende prosa som virker nærmest hypnotiserende.
Selve tematikken? At religion er rent vrøvl, etterlater McEwan ingen tvil om. Men hva skal vi da orientere oss etter? Loven? Hva om en mister troen på den?
«Religioner, moralsystemer, hennes eget inkludert, var som fjelltopper i tett regn som ble observert på langt hold, der ingen av dem var klart høyere, viktigere eller sannere enn de andre. Hva var det å felle dom over?»
- Dagsavisen v/Gerd Elin Stava Sandve - 21. august 2015 - Han har funnet opp en ny roman (intervju) - Høyesterettsdommer Fiona i «Barneloven» er en svært kompetent og engasjert jurist, som har prioritert karriere framfor barn. Hun er gift, men mannen, snart seksti, er misfornøyd. Han ønsker hennes tillatelse til å ha det han kaller et «stort, lidenskapelig sidesprang». Hun lar ham gå. Forholdet er ødelagt. Også når mannen kommer tuslende tilbake.
– En legevenn av meg sa en gang at det er en illusjon at man kan bli kurert fra noe som helst. Skaden er skjedd, kroppen blir aldri den samme igjen. Det gjelder for sykdom og skade, slik han snakket om, men også for andre traumer. Om et forhold basert på trofasthet blir utfordret av utroskap, kan det aldri bli det samme igjen. Noen mennesker er flinke til å glemme, andre ikke. Uansett vil fortida komme imellom. Vi glemmer ikke egentlig. Fortida vil alltid boble fram. Ofte når man minst venter det.
- Ellikken

Møte med Ian McEwan på Litteraturhuset 19. august 2015

Ian McEwan og Marte Spurkland på Litteraturhuset 19. august 2015
(Foto: RMC)

Det er hele fem år siden sist Ian McEwan gjestet Litteraturhuset i Oslo. Den gangen var det romanen "Solar" som skulle presenteres for norske lesere, og det var Linn Ullmann som bokbadet forfatteren (linken fører til min omtale av denne boka). Han er aktuell med romanen "Barneloven", og det er derfor han er i Norge nå.  

En så stor begivenhet er det når Ian McEwan kommer til Norge at billettene til hovedsalen på Litteraturhuset - Wergelandssaken - for lengst var revet bort. Litteraturhuset kompenserte ved å åpne tre andre saler med videooverføring av arrangementet. Dette gjorde det mulig for 400 tilstedeværende å få med seg den drøye timen han og Marte Spurkland samtalte på hovedscenen. 

Fansen til Ian McEwan - og de er mange - kjenner selvsagt forfatterskapet hans godt. Jeg tar likevel med en kort presentasjon av ham. Mest av alt i håp om at også nye lesere skal finne frem til denne begavede, prisbelønte forfatteren, som mange har spådd vil komme til å få Nobelprisen i litteratur en dag. Selv er forfatteren mer pragmatisk, for han har selv fastslått at han lever godt uten denne prisen, som de fleste forfattere tross alt aldri får. 

Ian McEwan ble født i Aldershot syd-øst i England i 1948. Han debuterte for 40 år siden, og har i årenes løp skrevet 13 romaner, utgitt flere novellesamlinger og barnebøker, skuespill, filmmanus osv. Åtte filmer har det blitt i årenes løp. Som ihuga McEwan-fan har jeg lest de fleste bøkene hans - selv om jeg først "oppdaget" ham i 2008. Åtte av romanene hans slukte jeg på rekke og rad i løpet av det første året etterpå, og siden har jeg vært en trofast leser av hans bøker. De aller fleste har jeg omtalt her på bloggen min. Det handler om "Sementhagen" (1980), "Hjelp fra fremmede" (1982), "Tidebarn" (1987), "Den uskyldige" (1990), "Svarte hunder" (1993), "Kjærlighet ved første blikk" (1997), "Amsterdam" (1998), "Om forlatelse" (2002), "Lørdag" (2005), "Ved Chesil Beach" (2007), "Solar" (2010) og "Serena" (2013). I tillegg har jeg omtalt novellesamlingen "In Between the Sheets" (1978). (Samtlige linker fører til mine bloggomtaler.) Bøkene hans kommer ut med ca. to års mellomrom. Det er mer informasjon å finne om forfatteren på Wikipedia - og for den saks skyld også på hans egen nettside. 

Ian McEwan er like spennende som sine bøker! (Foto: RMC)

Daglig leder Andreas Wiese presenterte stolt Ian McEwan, fordi han er blant de mest prominente gjestene Litteraturhuset noen gang har fått besøk av. Blant annet trakk han frem at McEwan er blitt nominert til en rekke priser og at han også har vunnet noen. Ingen skriver som ham, og bøkene er lett gjenkjennelige i stilen. McEwan skriver veldig "rent", og selv om han ikke sier ting rett ut, er det aldri vanskelig å følge den røde tråden i bøkene hans. Bøkene er kjennetegnet av plott-drevet handling, og det er alltid et gap mellom hva vi tror vi ser og det som er virkeligheten, mellom intensjonene og effektene av handlingene. "Mind the gap" rett og slett! 

Ian McEwan går inn i ulike profesjoner, som han tillegger sine hovedpersoner, enten det er tale om forskere, spioner eller som i den siste boka: en dommer. I "Barneloven" møter vi altså en Høyesteretttsdommer, som forstår seg svært godt på andre, men kanskje ikke så mye på seg selv. Hovedpersonene blir stilt overfor en rekke etiske dilemmaer som passer godt under tittelen på arrangementet: "Live and let die". VG-journalist Marte Spurkland intervjuet forfatteren. 

Da forfatteren selv fikk slippe til, ble han bedt om å lese fra sin bok. Han valgte da å begynne helt fra begynnelsen. Med en lavmælt og dramatiserende stemme - nesten i reneste Dickens-stil - leste han for et lydhørt og dørgende stille publikum. Det vi får høre er stemningen i hjemmet til dommer Fiona og hennes mann. Vi skjønner at forholdet dem imellom for lengst har stivnet. De lever som bror og søster, lidenskapen har for lengst tørket ut. Så kommer ektemannen hennes med en bønn om å få lov til å leve ut et sidesprang med en yngre kvinne. Han ønsker ikke å skilles - han vil bare få nyte denne siste pasjonen i livet sitt. Fiona er helt satt ut. 

"Fiona, når elsket vi sist?" 

Når var det? Han hadde spurt om det før, både liketil og kranglevorent. Men en overbefolket nær fortid kan være vanskelig å huske. I familiedomstolen myldret det av underlige uenigheter, prosedyrer med nye momenter, intime halvsannheter, eksotiske anklager. Og som i alle deler av jusen måtte omstendighetenes finkornede egenheter innlemmes i all hast." (side 10-11)

Ian McEwan opplyste at han har mange "marginale venner" som driver med mye forskjellig. Ideen til boka dukket opp en gang han var i et middagsselskap med noen dommere. Noe av det som overrasket ham mest, var sladderen dem i mellom. Alle syntes å vite eksakt hvilke dommer kollegaene hadde avsagt i sine karrierer, og alle var de harde i sine konklusjoner eller dommer om den som tilfeldigvis ikke var til stede der og da. Senere leste McEwan mange dommer, og han oppdaget da at det var som å lese romaner. Familierett handler om bitre kamper, kjærlighet som har strandet ... Senere kom han over en historie om Jehovas vitner, der foreldrene til et sykt barn nektet dette en blodoverføring som ville redde livet hans. Dommeren dømte selvsagt dette foreldreparet til å la legene gi barnet den nødvendige blodoverføringen, og dermed fratok vedkommende dem også den tunge byrden ved å måtte velge. 

Ian McEwan - et drømmeintervju-objekt! (Foto: RMC)

Marte Spurkland lurte på om det faktum at McEwan åpenbart kjenner så mange yrker inngående, setter noen grenser for ham som forfatter. 

McEwan svarte at research som regel alltid er en stor del av skrivingen. Denne gangen gjorde han ingen research. Han skrev boka først, og deretter overlot han til en dommer-venn å lese den, slik at direkte feil kunne bli luket ut. Han føler derfor ikke at dette begrenser ham. Snarere tvert i mot. 

Spurkland kom inn på McEwans syn på religion. Gir han religionen i det hele tatt en sjanse? McEwan smilte og uttalte at religionen fikk sin sjanse for ca. 2000 år siden ...

Det er få religiøse grupper eller sekter som er så ekstreme som Jehovas vitner. Å nekte livsnødvendig blodoverføring til et lite barn er utrolig ekstremt. Her handler det ikke om foreldre som hater barnet sitt. Tvert i mot: de elsker barnet! Likevel er foreldrene villige til å ofre barnet som en slags martyr for en doktrine. 

Forskjellen består i at han selv, som er ateist, ikke tror på et liv etter døden, mens religiøse mennesker nettopp tror på dette. Dermed ser man ulikt på døden. Det er dette og bare dette som forklarer at ulike mennesker kan gå inn i et slikt dilemma som Jehovas vitners nekting av blodoverføring med så vidt forskjellige synspunkter. For øvrig fant McEwan ingen dom som sa "ok - det er ditt barn, og du kan selvsagt gjøre akkurat som du vil med dette barnet". Loven grep inn når det handlet om liv og helse. 

Marte Spurkland lurte på om det hele er et spørsmål om moral? Ja, mente McEwan. De fleste andre religioner har ikke så ekstreme doktriner som Jehovas vitner, heldigvis. Da boka kom ut i England, verserte det en lignende sak i mediene. Den saken handlet om en gutt med kreft og som ikke trengte blodoverføring for å få livreddende behandling. Likevel eksploderte saken i mediene, og her mente McEwan at byråkratiet overreagerte. 

Ian McEwan takket for seg. (Foto: RMC)

Hva er utfordringen ved å legge handlingen så nært opp til virkeligheten?, spurte Marte Spurkland. Ian McEwan påpekte at problemet ikke er at man mikser fiksjon og virkelighet. Utfordringen er derimot å få frem hvordan virkeligheten egentlig er, fordi vi alle opplever denne så forskjellig. 

Fiona spiller piano, og hun og hennes mann forstår ikke hverandres musikk. McEwan opplyste at dette også var et poeng i romanen "Ved Chesil Beach", som handler om et ungt par som går seg fullstendig vill på bryllupsnatten. Hver gang Fiona spiller Mozart, føler ektemannen seg syk. Noen ganger er musikken nøkkelen til menneskers personlighet, mener Ian McEwan. Men selv om kun 8-9 % av befolkningen liker klassisk musikk, bør man være forsiktig med å generalisere i forhold til deres personligheter. For øvrig påpekte McEwan at han hadde en viss glede av å operere med hovedpersonen Fiona, som ikke er særlig flink med sine egne følelser. Dette er egenskaper som normalt tilskrives menn. 

Fiona er barnløs. Er dette et symbol på en slags ufullkommenhet?, spurte Spurkland. På ingen måte, understreket McEwan. Han fortalte at hans kone er barnløs, og at hun er noe av det mest fullkomne han vet om. For øvrig mener at han at det er forskjell på barnløse kvinner og barnløse menn, uten at han rakk å gå nærmere inn på dette. 

"Barneloven" slutter noe åpent. McEwan ønsket å la guttens skjebne henge litt i løse luften, og sier ikke noe om hvordan det går til slutt. Han mener at i virkelighetens verden løser folk sine problemer ved å slutte å tenke på problemene - i håp om at de skal bli borte av seg selv. Det blir de sjelden ... Han dro noen paralleller til Jane Austens bøker, som alltid slutter ved at bryllupsklokkene ringer. Alle vet at det er da det hele faktisk begynner. I det virkelige livet vet vi ikke hvordan ting slutter. 

Så ble det boksignering med Ian McEwan
(Foto: RMC)

Etter 40 år som forfatter - ser Ian McEwan for seg at han kommer til å skrive om ting han tidligere ikke har skrevet om?, lurte Spurkland på. 

McEwan svarte at han for fem år siden aldri ville ha trodd at han skulle skrive en bok om en dommer. Ideene kommer til ham - de "bobler" bare frem, og da må han skrive ...

Han ønsket ikke å røpe hva han holder på med nå ... I og med at "The Children Act" utkom i 2014, bør vi kunne forvente at det allerede neste år foreligger en ny bok fra mesterens hånd! 

Da var en drøy time med bokbad over, og etterpå ble det boksignering. Selvsagt var det ekstraordinært morsomt å få anledning til å utveksle noen ord med en forfatter som jeg har hatt et nært forhold til i noen år - selv om det mest vettuge jeg egentlig fikk sagt var "I really love your books!" Dette ble han selvsagt glad for å høre, og det ga han klart og tydelig uttrykk for. Vi som var til stede under bokbadet fikk full valuta både for tid og penger, og jeg gleder meg allerede til neste gang han kommer til Norge! 

Mange hadde møtt frem på Litteraturhuset for å høre og se Ian McEwan -
400 mennesker for å være eksakt! (Foto: RMC)