In memory of the terror attacks in Oslo 22th july 2011 "Til ungdommen"

Ord blir så fattige ...

Ord blir så fattige når man skal forsøke å uttrykke følelser rundt den tragedien som har rammet Norge.

I Oslo i dag, dagen etter tragedien, er det en dempet stemning i gatene. De fleste butikker er stengt, og selv om det absolutt er en del folk ute i gatene, er det ikke i nærheten av det antall mennesker som pleier å være i sentrum på vanlige lørdager. Folk er dessuten stillere enn vanlig - som om alle trenger tid før det for alvor går opp for dem hva som egentlig har skjedd. Hvordan vil det som har skjedd prege vårt land i tiden som kommer? Er det virkelig over? Hva vet vi i forhold til om det kan være flere enn den pågrepne 32-åringene som står bak ugjerningene? Kan det skje igjen? Så mange spørsmål, og så få svar ...

I dag har jeg gått rundt i Oslo for å kjenne på stemningen og ikke minst mine egne følelser rundt det som har skjedd. Selve åstedet og en god del av omegnen er avstengt på grunn av den pågående etterforskningen, så jeg var i likhet med alle andre henvist til å holde meg utenfor sperrelinjene. Samtidig som jeg gikk rundt i sentrum, tok jeg noen bilder, og her er et lite utvalg. 

Bybildet i Oslo preges fremdeles av mye knust glass

Mange bygninger har fått store skader

Den indre kjernen av Oslo befinner seg bak sperrelinjene til politiet

Militært personell over alt

Knuste vinduer i regjeringskvartalet

En god del mennesker hadde møtt frem for å se hvordan det egentlig sto til med Oslo sentrum

Man blir nokså alvorstynget av så mye synlig militært personell i byen

Helt nytt i Oslo at kirkene er åpne

Mange søkte trøst i kirkene i dag

Akersgata

Var det dette hun drømte om da hun valgte en 

militær karriere?

Hektisk virksomhet med å sikre knuste vinduer på gateplan

Blomster fra sørgende er lagt ut ved Stortorvets Gjestgiveri

Knuste glass i hele gata

Skadene på bygningene i regjeringskvartalet er betydelige - 

nesten ikke ett vindu er helt ...

Heller glissent på Karl Johan

Ekstra styrker passer på offentlige bygg som f.eks. Stortinget

Bevæpnede vakter foran Stortinget

Også Slottet bevoktes

Glassmestrene har nok å gjøre både i dag og i tiden fremover

Også Domkirken holdt åpent i dag. Mange fant veien inn for å tenne lys for 

ofrene etter terrorhandlingene ... Jeg var heller intet unntak.

Ufattelig ....

Bildet er lånt fra en nettartikkel i Aftenposten

Etter den ufattelige tragedien som har skjedd i Oslo sentrum og på Utøya, går mine tanker til alle dem som skal leve videre med tragedien og følgene av denne.

Jeg håper også at denne saken får ikke bare det norske folk, men også resten av verden til å stå sammen! Og at de som bistår i det vanskelige arbeidet med å rydde opp etter ugjerningene får all den støtte de trenger, og ikke bebreidelser for alt som kunne vært gjort annerledes sett i etterpåklokskapens lys.

Rose-Marie

"The Baader Meinhof complex" (Regissør: Uli Edel)

Innspilt: 2008
Originaltittel: Der Baader Meinhof Komplex
Nasjonalitet: Tyskland
Skuespillere: Martina Gedeck, Moritz Bleibtreu, Johanna Wokalek, Bruno Ganz
Spilletid: 144 min.

Med utgangspunkt i studentopprøret mot Vietnamkrigen på slutten av 1960-tallet oppsto RAF - Rote Armee Fraktion - i Tyskland. Som en slags bygerilja protesterte medlemmene i RAF mot kapitalismen og den amerikanske imperialismen, og de mente at Tyskland ble styrt av fascister.

Journalisten Ulrike Meinhof er svært radikal og skriver samfunnskritiske innlegg i sin samtid. Etter at hun tar ektemannen på fersken i utroskap, flytter hun inn til Berlin med sine to barn, og blir et aktivt medlem i den bevegelsen som offentligheten etter hvert kalte Baader-Meinhof-banden. Ord er ikke lenger nok. Nå må handling til for å få et sovende folk til å forstå hva som egentlig skjer i verden.

Sammen med Andreas Baader og hans kjæreste Gudrun Ensslin med flere planlegger de og gjennomfører en rekke attentater. Bygninger sprenges i lufta, bankran gjennomføres, høytstående personer i offentligheten drepes og gisler tas. Tyskland befinner seg i en krise og store styrker settes inn for å få has på terroristgruppen, som har blitt en ubehagelig maktfaktor i landet. Det hele topper seg i forbindelse med massakren i München i 1972, hvor hele den israelske OL-troppen ble slaktet ned. Men hjelper det å få medlemmene i gjengen under lås og slå? Og hva er det som driver medlemmene av gjengen til å ofre sine egne liv for denne saken? Etter hvert som det begynner å brenne under beina på medlemmene i gruppen, må de leve i skjul. Og prisen de betaler er bl.a. at de ikke lenger kan ha kontakt med sine egne barn.

Dette er en utrolig sterk film om Baader Meinhof-banden! Selv om den ikke tar et politisk standpunkt - og med det mener jeg at begge sider, både banden og Tysklands maktelite, får sine pass påskrevet - etterlater filmen liten tvil om at denne banden var en terrorist-gruppe. Målet deres var i og for seg aktverdig nok, men midlene de brukte helliget ikke dette målet. Den som "eide" mediene, hadde definitivt makten. Og lenge var dette Baader Meinhof-banden. F.eks. begikk ikke få av medlemmene selvmord etter at de var blitt fengslet, mens det i offentligheten het seg at tysk fengselsvesen hadde tatt livet av dem. Og dette førte igjen til nye opptøyer og et Tyskland i kaos. Mest av alt ble jeg utrolig fascinert av hvor ulik virkelighetsoppfatningen til Baader Meinhof-medlemmene var i forhold til  resten av verden. Slik det ofte er i konflikter ... Hver av partene er overbevist om at nettopp de forfekter den eneste sannhet og at bare de vet hva rettferdighet er ... Men uten å se hen til hva og ikke minst hvorfor motparten mener noe helt annet, finnes ingen løsning på konflikten. For tyske myndigheter ble det etterhvert maktpåliggende å knuse gjengen - en gang for alle!

Skuespillerprestasjonene i denne filmen er ganske enkelt glitrende, og miljøet som er skapt er autentisk så det holder! Selv med kjennskap til hva som skjedde med denne terrorist-banden, var filmen meget spennende! Terningkast seks!

Mortiz Bleibreu og Johanna Wokalek som hhv. Andreas Baader og Gudrun Ensslin

Martina Gedeck som Ulrike Meinhof

Gateslagsmål i Berlin

"London River" (Regissør: Rachid Bouchareb"

Innspilt: 2009
Skuespillere: Brenda Blethyn, Sotigui Kouyaté, Marc Baylis
Nasjonalitet: Algerie / England / Frankrike
Spilletid: 89 min.

Den 7. juli 2005 ble London rammet av flere bombeeksplosjoner i byens kollektivtransport. Mrs. Sommers ser på nyhetene og ringer sin datter bare for å forsikre seg om at hun har det bra. Men ingen svarer. Hun ringer flere ganger, men fremdeles er det ikke noe svar.

Etter et par dager bestemmer hun seg for å reise fra den øya hun bor på i den engelske kanalen, og inn til London. Hun finner datterens leilighet, og han som eier den låser henne inn. Datteren er ikke der. I stedet finner hun tegn til at det også bor en mann der.

Mrs. Sommers kontakter politiet, som i grunnen ikke kan gjøre så mye for henne. Etter hvert kommer hun i kontakt med afrikaneren Ousmane, som er på leting etter sønnen sin. Det viser seg at hans sønn og Mrs. Sommers datter har vært kjærester, og at de har gått på samme kurs i arabisk. Ja, det er tom. ting som kan tyde på at Mrs. Sommers datter har vært i ferd med å konvertere til islam ...

Mrs. Sommers møter Ousmane med alle de fordommer man kan forvente at en eldre kvinne som fortrinnsvis har bodd på landet, har til muslimer etter de forferdelige bombeangrepene. Det skal likevel vise seg at hun er i stand til å endre holdningene sine til denne for henne ukjente mannen, og sammen forsøker de å finne ut av hva som faktisk har skjedd. Det forhold at deres barn elsket hverandre, gjør noe med forholdet dem i mellom.

Dette er en film som ikke primært handler om terrorangrepene i London i 2005, men snarere om menneskene som rammes etter en slik forferdelig hendelse. Filmen fokuserer på det enkle og mellommenneskelige, og det er ikke mange virkemidler som er tatt i bruk for å få frem avmakten hos en mor og en far som leter etter sine forsvunnede barn. Sånn sett er dette er en veldig jordnær film i typisk britisk stil.

Terningkast fem.

Filmen fikk for øvrig Sølvbjørnen i Berlin i 2009.

"World Trade Center" (Regissør: Oliver Stone) - 2006

Film er basert på den sanne historien om to politimenn som blir levende begravet i ruinene da World Trade Center styrter sammen 11. september 2001. Vi følger disse to politimennenes kamp for å overleve - en kamp som mest av alt handler om ikke å kollapse psykisk og gi opp før redningen kommer.