Irina Lee: "Shoppingfri - Et år med kjøpestopp"

Less is more

I forrige uke var jeg innom Pax forlag sin pressekonferanse, der høstens bøker ble presentert. Et lite utvalg leseeksemplarer var tilgjengelig for presse og et lite knippe av bokbloggere, og "Shoppingfri" var definitivt ikke en av bøkene jeg hadde tenkt å ta meg. Inntil forfatteren av boka, Irina Lee, kom frem på scenen og presenterte sitt bokprosjekt ... 

Om det var forfatterens sjarm eller det faktum at hun traff et lite ømt punkt hos undertegnede som gjorde at man ombestemte seg, er ikke godt å si. Saken var i alle fall den at jeg rasket med meg boka på veien ut av lokalene. Ikke noen hvilke som helst lokaler heller, bare for å ha nevnt det. Midt i pågående byggearbeider i gamle Eldorado kino, lokaler som i disse dager ombygges for å bli hovedstadens storstue for litteratur (med åpning 12. september i år) - Nordens største! - fant pressekonferansen sted. Fordi bokbloggeren Bokvrimmel har laget et utmerket blogginnlegg om Eldorados nye bruksområde, nøyer jeg meg med å vise til dette. 

Ja, hva var det som fikk meg til å ønske å lese om Irina Lee´s shoppingfrie år? Jeg som virkelig ikke er noen storshopper i det hele tatt ... trur eg ... Jeg er faktisk sabla flink til å tenke meg om en ekstra gang når jeg får lyst på noe nytt. Ja, bortsett fra når det gjelder bøker og film da, men det gjelds liksom ikke. Eller .... ? Jeg som nesten ikke en gang overfor meg selv ærlig tør innrømme hvor mange uleste bøker jeg faktisk har liggende - for ikke å snakke om DVD´er som fremdeles befinner seg i uåpnet plast ... Blir det aldri nok? Virkelig ikke? Mens jeg unnskylder meg med at jeg er en eksentrisk samler ... For det kunne jo hende at aktuelle bok eller film aldri mer ville bli å oppdrive, og da er det jo like greit å sikre seg eksemplaret - sånn først som sist! Dersom det ikke hadde vært for at mannen min for lengst har sagt stopp - det kommer ikke en eneste ny bokhylle inn i huset! Ikke én ... - ja, så hadde jeg nok bare fortsatt helt uhemmet. Mens velmenende venninner har forsøkt å introdusere begrepet bookcrossing for meg ... Jaja, det temaet lar jeg ligge akkurat nå. 

Saken var i alle fall den at så snart jeg begynte å lese i "Shoppingfri", klarte jeg ikke å slutte. Og underveis lo jeg - for her var det så mye gjenkjennelse at det nesten var litt flaut.

"Så er det oss, forbrukerne, som hamstrer ting vi strengt tatt ikke trenger. Hva er konsekvensen av det? Vi bruker tid og penger på å shoppe mer og mer og mer. Vi jobber overtid for å finansiere den endeløse kjøpefesten. Vi har bedre råd enn vi har plass og tar stadig nye turer på Ikea for å kjøpe flere skap og smarte oppbevaringsløsninger for å få ryddet unna alt stæsjet. Det er ikke nok. Vi bytter ut treromsen med en fireroms. Til slutt flytter hele familien og alle greiene til et rekkehus. Og fortsatt har vi ikke nok plass!

 Nei, da er det bare én løsning som gjenstår. Det er å kvitte seg med dritten. Vi rydder, fjerner, gir bort, resirkulerer, selger og kaster. Åh, så flinke vi er, åh, så effektive. Vi får plass og luft, og blir så fornøyd når vi kvitter oss med bomkjøpene våre. Hva med søppelbergene vi etterlater oss? En ubehagelig tanke. Man trenger ikke å ha vært på en gjenbruksstasjon mer enn én lørdag formiddag, for å se galskapen i det vi holder på med. Hvor skal dette ende? Når får vi nok?" (side 16)

Ja, det er mye herlig humor mellom linjene her, men når man skal se seg selv inn i hvitøyet er det fort gjort å få latteren litt i halsen, for det vi driver med er temmelig alvorlig. Vi forsøpler kloden vår - gradvis forsøpler vi den så ille at det ikke er bærekraftig i lengden. Og som et paradoks advarer politikerne oss mot å stoppe handelen - av hensyn til de mange som da kommer til å miste jobben ... Kjøp, kjøp, kjøp - hold hjulene i gang! Selv om det er finanskrise: kjøp, kjøp, kjøp!

Noe jeg liker at forfatteren gjør når hun beskriver sitt prosjekt med et shoppingfritt år, er at hun viser til Anne-Mette Røstings bok "Mulighetsloven", en bok jeg selv leste for ca. 1 1/2 år siden og ble veldig begeistret for. Det handler om å finne ut hva man ønsker seg av tilværelsen. Dessuten å skille mellom det man har lyst på og det man trenger. Når man finner ut av dette, gir mange av valgene seg selv, og vi er ikke lenger så utsatt for å lure oss selv. 

"Less is more. Det innebærer at menneskets søken etter lykke bringer dem forbi nivået hvor drømmene er materielle ting. Gjennom selvvalgt enkelthet oppnås større balanse og dypere lykke i livet. Som Leonardo da Vinci uttrykte det: "Enkelhet er det ultimate raffinement." " (side 70)

Forfatteren beskriver hvordan de fleste av oss har det i seg at vi vil hamstre når noe er skikkelig billig. Vi kjøper ting fordi vi ikke kan la være å gjøre det vi tror er et varp, mens det vi egentlig driver med er det som på amerikansk kalles "spaving" - en sammenslåing av ordene "spending" og "saving" - altså forbruk og sparing. Og det er en klar logisk brist i at det ikke går an å forbruke seg til sparing. Enten sparer man, eller så forbruker man! 

Et annen problem i dag er at barna våre ikke aner hva de skal ønske seg til jul og bursdager. De blir dermed fratatt gleden av å spare til noe, vente på noe man har ønsket seg lenge. Årsaken er at vi voksne hele tiden er i forkant med å tilfredsstille mulige behov - lenge før de faktisk oppstår. I dag vet barna knapt forskjellen på en ønskeliste og en handleliste. Et annet problem er at mye av det som pushes på oss forbrukere - enten det dreier seg om klær eller duppeditter - er av så dårlig kvalitet at man er nødt til å kjøpe nytt hele tiden. Hvorfor ikke kjøpe dyrt - slik at det svir - og heller ta vare på noen få ting i stedet for et søppelberg av billig drit?

Boka "Shoppingfri" kommer ikke til å få meg til å slutte å kjøpe ting jeg har lyst på. Men selv om jeg langt fra er blant de verste synderne innenfor shopping (eller?), så har jeg i alle fall fått med meg et tips eller to på veien. Jeg skal trene meg på å stoppe opp og spørre: trenger jeg dette eller har jeg bare lyst på det? Og så er det faktisk slik at det går an å bli avhengig av shopping. Mange shopper seg litt glad når livet går en vel mye i mot. Bare av den grunn kan det være vel verdt å gå en ekstra runde med seg selv når det kribler i kredittkortet - altså at man sørger for å bryte noe som kan bli et uheldig og vanedannende mønster. 

"Shoppingfri" er både en morsom og tankevekkende bok som tar opp langt flere spørsmål enn jeg har vært inne på her. Jeg tipper at denne boka kommer til å slå veldig an og bli en bestselger - fordi den tar opp et tema som berører de aller fleste av oss i større eller mindre grad. Boka er lettlest, godt skrevet, poengtert og reflektert - selv om mange av aspektene er litt ala typen selvfølgeligheter satt i system, slik jeg opplever at det meste av den populistiske selvhjelpslitteraturen er. Selv leste jeg ut boka i løpet av en ettermiddag. Jeg koste meg, lo gjenkjennende, leste høyt for mannen min og laget en masse eselører i boka slik at jeg skal finne tilbake til fine sitater. Alt i alt en bok jeg mener fortjener terningkast fire! Og helt klart en bok jeg kommer til å gi videre til andre trengende - et aldri så lite første forsøk på litt bookcrossing og gjenbruk ...

Utgitt: 2013 
Forlag: Pax
Antall sider: 176
Mitt eksemplar fikk jeg i forbindelse med Pax sin pressekonferanse i forrige uke.

Irina Lee (f. 1976) - forfatter og journalist

Andre som har skrevet om boka:

- Bokelskerinnen - 30.08.2013

Mats Uldal: "Følelser og fornuft - tankefeltteknikker i praksis"

En grei innføring i hva tankefelt-teknikker består i

Jeg har lenge gått og lurt på hva såkalte tankefeltteknikker egentlig er for noe. Og fordi jeg både er nysgjerrig (fordi alt som er egnet til å gi meg og andre et bedre liv, er interessant), men også litt skeptisk (for det kan vel ikke være så enkelt?), har det tatt litt tid før jeg tok det standpunkt at jeg ønsket å finne mer ut av dette. Da lydboka "Følelser og fornuft - tankefeltteknikker i praksis" plutselig sto foran meg på biblioteket, slo jeg til. 

På bokas smussomslag står det at tankefeltteknikker er "en moderne metode som kombinerer Østens kunnskap om kroppens energibaner og tradisjonell tankegang innen psykologi. TFT bruker de samme energibanene som ligger til grunn for akupunktur og soneterapi. Ved å banke på spesielle punkter i kroppens energibaner skapes sinnsro i stedet for følelsesmessig og fysisk ubehag. Metoden hjelper for smerter, fobier, traumer, redsel mv. En enkel metode for hjelp til selvhjelp uten kjente uønskede virkninger!" 

Dette høres jo helt fantastisk ut, tenkte jeg. Akupunktur og soneterapi tror jeg på. Det er dessuten de samme prinsippene som qi gong og tai chi baserer seg på (som jeg selv har trent med god effekt i perioder av mitt liv, i tillegg til at jeg har prøvd qi gong-massasje, hvis formål er å løse opp i blokkeringer av energibanene i kroppen), og OT (oppmerksomhetstrening eller mindfullness) synes også å bygge på noe av det samme. Man forutsetter at kroppen har meridianer, dvs. energibaner i kroppen. Alle mennesker skal ha 14 hovedmeridianer. Dersom en av disse er i ubalanse - f.eks. pga. indre stress - vil dette påvirke en eller flere energibaner i kroppen. Så snart energibanene kommer i balanse, blir mennesker friske, og dette skal visstnok gjelde både fysiske og psykiske sykdommer.  

I tankefeltterapi stimulerer man "aku-punkter" ved å banke på disse med fingrene, samtidig som man holder mentalt fokus på det aktuelle følelsesmessige problemet, kan jeg lese på Wikipedia. Man antar at de følelsesmessige traumene skyldes blokkeringer i tankefeltbanene. 

Mats Uldal har tidligere drevet med idrettspsykologi, men begynte å interessere seg for tankefeltteknikker på 1990-tallet. Han gikk bl.a. i lære hos den amerikanske psykologen Roger Callahan, som fra 1979 har drevet med denne metoden, som baserer seg på psykologi og kroppens bioelektriske system som ligger til grunn for kinesisk akupunktur. Metoden brukes på alle former for følelser, også smerter. Metoden har ingen vitenskapelig dokumentert effekt. Noe av årsaken er i følge Uldal at ingen har villet forske på dette feltet. Dessuten blir han møtt med skepsis over at han, en mann uten mange års utdannelse fra universitetet, angivelig kan kurere lidelser som den vanlige skolemedisinen har slitt med i århundrer uten å lykkes i å oppnå varig bedring hos pasientene. Den største kritikken går på at det umulig kan være så enkelt å kurere kompliserte følesesmessige lidelser som han pretenderer at det er.  



I boka "Følelser og fornuft" redegjør Mats Uldal for sine erfaringer innenfor TNT, og han viser til mengder av suksesshistorier fra sin virksomhet. Noen av spørreteknikkene som han har kalt "problemenes problem" og "detaljenes detalj" handler om å komme inn til kjernen av pasientens problemer. F.eks. kan sceneskrekk dypest sett handle om angsten for ikke å skuffe en svært krevende mor, og da er det dette - ikke sceneskrekken i seg selv - som er problemet. Ved å fremkalle den opprinnelige følelsen og få pasienten til å fokusere på denne, samtidig som man banker på spesielle punkter på pasientens kropp, fjernes en slags frekvensfeil i kroppen, som per i dag fremstår som irrasjonell og lite hensiktsmessig. "Hva er det verste ved det da?" er et eksempel på et problemenes-problem-spørsmål, hvor man borrer i dypet av pasientens fortrengte følelser, som pt. gir pasienten en angst som man fornuftsmessig skjønner er "helt idiotisk", men som like fullt er der. Noen av teknikkene kan minne om atferds-coaching-teknikker hentet fra den kognitive atferds-terapien, skjønt Uldal er uenig i at det er tankene som skaper problemene. Han mener at det først og fremst er følelsene som er problemet, fordi de overstyrer fornuften. 

Jeg hang med langt ut i boka, men da Uldal kom inn på TNT-metodens evne til å kurere eller avhjelpe dysleksi, ME og alvorlige psykiske lidelser - bare for å nevne noen eksempler - kjente jeg at skepsisen meldte seg for fullt igjen. At dysleksi kun er en frekvensfeil i kroppen, har jeg litt vanskelig for å skjønne. Derimot er det enklere å forstå at enkelte som kanskje feilaktig kan ha fått ME-diagnosen, kan proffitere på dette. Jeg kan også forstå logikken bak at enkelte former for fibromyalgi kan kureres. Samtidig er det grunn til å understreke at Uldal ikke hevder at han kan hjelpe alle. Det er dessuten grunn til å merke seg at Norsk Psykologforening i en årrekke hadde TFT-kurs på sin liste over godkjente spesialistkurs for psykologer, men at et negativt mediafokus førte til at kursene ble trukket tilbake og at foreningen beklaget at de overhode hadde hatt slike kurs. Likevel har metoden fortsatt å tiltrekke seg behandlere, kan jeg lese på Wikipedia. 

Ja, så hva sitter jeg igjen med etter å ha lest denne boka? Underveis har jeg sett på noen YouTube-videoer hvor Mats Uldal forteller om metoden og også praktiserer den på pasienter som er villige til å stå frem. I en av videoene forsøker han å kurere en hodepine, og han hevder også at metoden har effekt på en rekke andre smerteplager. Jeg sitter igjen med en nysgjerrighet i forhold til at jeg kunne tenke meg å prøve metoden selv. Ikke fordi jeg har noen voldsomme lidelser, men ett og annet kunne det jo være greit å bli kvitt. F.eks. forhold som man innenfor coachingen, som etter hvert ser ut til å bli mitt fagfelt, kaller "apekatter" eller "indre sabotører". Og er det så enkelt som dette, er det kanskje litt dumt å la det hele forbli uprøvd. Alt i alt en interessant bok som har åpnet opp noen flere dører for meg og min forståelse for kroppens mange irrganger, men som ikke har overbevist meg 100 % på alle områder. Og noe av det jeg hadde aller mest sans for var faktisk Mats Uldals opptatthet av å gi sine pasienter hjelp til selvhjelp, dvs. at han lærer pasientene å behandle seg selv og dermed unngår pasient-terapeut-avhengigheten som dessverre preger mye av den alternative behandlingsindustrien. Denne gangen gir jeg terningkast fire.  

Utgitt: 2011
Forlag: Cappelen Damm
Oppleser: Mats Uldal
Spilletid: 7 t 4 min.
Mats Uldals nettside

Mats Uldal

Martin Ingvar og Gunilla Eldh: "Hjernen styrer vekten din"

Klokt og varmt om kosthold, kroppens kjemi og hjernens betydning

Det er en stund siden jeg kjøpte denne boka, og jeg vet ikke helt hvorfor den har blitt liggende ulest så lenge. Den hadde nemlig fortjent å bli lest - om og om igjen, vil jeg hevde. Boka utkom på Arnberg Forlag i 2011, etter at den hadde blitt en stor suksess i Sverige året før. Det er den fremstående hjerneforskeren Martin Ingvar og den erfarne medisinske journalisten Gunille Eldh som står bak boka. Martin Ingvar har lenge interessert seg for hjernens belønningssystem og hvordan dette styrer atferden vår, kan jeg lese på bokas smussomslag. Gunilla Eldh har fulgt med i forskningen og debatten om våre spisevaner og fedmeepidemien - en debatt som er til forveksling svært lik den vi har hatt og fremdeles har i Norge. 

Bare for å ha sagt det med en gang: Boka presenterer ingen mirakelslankekurer! Tvert i mot tar den et oppgjør med såkalte lettvinte veier til et (midlertidig!) slankere legeme. Begrepet lavkarbo nevnes ikke med et ord. Likevel er tankegodset bak de (moderate) lavkarbokurene til forveksling likt det som presenteres i denne boka. For det handler om å oppnå jevnt blodsukker og unngå blodsukkersjokkstigning og -fall som følge av kjappe karbohydrater, og overvinne den innarvede angsten mot fett. 

Mantraet som går som en rød tråd gjennom hele boka er at veien til vellykket og holdbar vektkontroll går via hjernen. "Hjernens belønningssystem er en usynlig supermakt som styrer vår handlemåte på godt og vondt. I prinsippet fungerer det likt for alle, men noen av oss har et mer følsomt system enn andre. Det er en av årsakene til at noen mennesker har større problemer med å holde seg unna smågodt eller fortere blir avhengig av alkohol." (side 13)

Innledningsvis stiller forfatterne spørsmål om hvorfor vi føler et sug etter ting vi vet er skadelig. Alle har vi jevnlig fått høre at det "bare er å spise mindre". Dette avstedkommer imidlertid ingen bærekraftig vektkontroll. Alt handler ikke bare om antall kalorier, og dessuten er ikke alle kalorier like mye verdt. "Mat er ikke bare brensel, og det er ikke bare energiinnholdet som er forskjellig i fett, protein og karbohydrater". Det handler også om raske og sakte karbohydrater som påvirker blodsukkeret forskjellig, herunder kroppens insulinproduksjon, men det handler også om ulike former for fett. Det handler heller ikke bare om sukker eller søtmat, men også om stivelsesrike næringsmidler som poteter, hvitt brød, ris - typisk forekommende i pommes frites, pizza, pasta, hamburgbrød, baguetter etc. Vel så viktig er å vite hvilke virkninger forskjellige næringsstoffer har på signalsystemet i hjernen. 

Selv om arv et stykke på vei er en viktig komponent når det gjelder tendenser til overvekt, er det kanskje viktigere å være oppmerksom på at det for enkeltes vedkommende er farligere å spise feil og bevege seg for lite, heller enn at dette med arv skal bli en slags "sovepute". Det finnes ingen mirakelkurer som fører til et slankere liv, og alle metoder er i seg selv like dårlige mht. varig vektnedgang. Det må mer til enn en slankekur, for å si det sånn. 

Hjernen elsker sukker! Tilførsel av sukker tilfredsstiller hjernens belønningssystem og fører umiddelbart til økt velvære. Problemet er bare at gleden er så kortvarig, og at mye vil ha mer. Mens karbohydrater generelt og sukker spesielt bare fører til mer sult, har f.eks. mer fettholdige matvarer den fordelen at de ganske raskt fører til metthet. Dermed trenger man mindre - og altså totalt sett færre kalorier. Forfatterne redegjør i boka for alle kjemiske prosesser som foregår i kroppen, og bidrar dermed til økt forståelse både i forhold til hva som skjer og hvorfor. 

Sukker fører til at kroppen produserer dopamin - lykkehormonet. Det er derfor vi kjenner en lykkefølelse når vi f.eks. spiser sjokolade - i alle fall helt til nedturen i form av et kraftig blodsukkerfall kommer. Det er fullt mulig å bli avhengig av sukker, og denne avhengigheten kan faktisk sammenlignes med andre avhengighetsformer som rusavhengighet, spilleavhengighet etc. Dopamineffekten er den samme - tilsvarende er "bakrusen" etter den første gleden ... "Hos den som har utviklet avhengighet, har det oppstått hurtigkoblinger i hjernens belønningssystem." (side 38)

Hvis man ønsker å gå over til et kosthold som innebærer at det er mulig å spise seg mett og holde en akseptabel vekt stabil, er det lurt å sette seg inn i hvilke næringsmidler som inneholder stoffer som gir mersmak i stedet for metthet. 

F.eks. vil fett i maten føre til at tømmingen av magesekken skjer litt langsommere. Dersom man f.eks. starter et måltid med noen nøtter og lite væske, tar det mye lengre tid før sukkeret i måltidet sendes ut i blodet. Da får også kroppen tid til å bruke opp sukkeret som ligger i kortidsdepotene leveren og musklene, i stedet for at de bare lagres og ender opp rundt magen. Ulempen med inntak av raske karbohydrater og medfølgende nedgang i blodsukkernivåene i kroppen, er at altfor mye insulin pumpes rundt i kroppen på en gang og fører til at man kommer i modus for umiddelbar behovstilfredsstillelse (som oftest med ytterligere tilgang av raske karbohydrater). Gjentatte episoder over mange år med høyt blodsukker og overproduksjon av insulin for å regulere dette, er bakgrunnen bak vår tids diabetes-epidemi - en epidemi som er fremskyndet av vår tids kosthold med mye sukkerholdig brus, pizza, loff og den slags. Insulinet demper dessuten nedbrytingen av protein og fett, og resultatet er at fettsyrene ikke omdannes til brensel, men havner rundt magen, som da blir endestasjonen ... 

Det er fortsatt en utbredt misforståelse av man blir fet og syk av fett. Dette finnes det faktisk ikke vitenskapelig belegg for. Når man snakker om fett, er det like fullt viktig å skille mellom de ulike formene for fett. Det er en utbredt oppfatning at flerumettet fett er sunnere enn mettet fett. Flerumettet fett finnes i fet fisk som laks, ørret, makrell og sild (dvs. maritimt omega-3), og denne typen fett bør vi få i oss en del av. De som hevder at rikelig med mettet fett er rene helsekuren, har imidlertid like lite vitenskapelig belegg for dette som de som hevder at fett er noe man helst bør unngå. En gylden middelvei er å foretrekke. Det er imidlertid en myte at mettet fett fører til økt risiko for hjerte-kar-sykdommer. Transfett som oppstår under høyt trykk, er derimot ikke bra for kroppen. Dette er en form for herdet fett som i enkelte land er forbudt, men altså ikke i Norge ... 

"Når matfett brytes ned i tarmen, dannes det stoffer som forsterker metthetsfølelsen, blant dem enterostatin. Serotininnholdet i hjernen øker, og vi blir tilfredse og rolige. Mye fett frigjør dessuten kroppsegne opiater - uten å gjøre oss avhengige. Det kan skyldes at for eksempel enterostatin har en balanserende virkning på opiater. Fett aktiverer altså belønningssystemet ditt uten at du blir avhengig. Fett gjør deg mett og tilfreds, ikke sulten på mer. Den tilfredsheten fett skaper, later også til å ha andre egenskaper enn sukkerets. Forsøkspersoner som spiste pannekaker laget av en røre av mel og vann, ble aggressive, mens de som fikk pannekaker fremstilt av en røre med fløte, ble blide og sosiale (Wells mfl. 1998)." (side 61)

På side 63 redegjøres det for fremstillingen av margarin, som for all fremtid har fratatt meg lysten til å spise dette produktet. Noen sinne!

Fordelen ved å holde seg unna sukker og alt som inneholder hvetemel eller stivelse, er at kroppen får tid til å få hormonsystemet over i normalleiet. Med på kjøpet får man da en normalisering av hjernens belønningssystem når det gjelder sukker. Det som for øvrig er litt skummelt er at selv lettbrus - dvs. brus som utelukkende er tilsatt kunstige søtningsstoffer - lurer hjernen til å tro at her kommer det sukker (pga. den søte smaken), og dermed setter kroppen i gang med å pumpe ut insulin i kroppen. Virkningen uteblir ikke - vi blir mer sultne, og dermed er vi potensielt i fare for å kaste innpå med kjappe karbohydrater slik at vi legger på oss. 

Det finnes én saligjørende vei til en slankere kropp, og den består av mange faktorer: at man spiser riktig, at man spiser seg mett, at man spiser i et rolig tempo (for at enzymene skal rekke å spalte maten), at man beveger seg mer, sover godt og demper det negative stresset! Dårlig nattesøvn og mye negativt stress fører til fettlagring rundt magen. En slankekur som innebærer at man må sulte seg, er uansett dømt til å mislykkes. Det er omtrent ikke mulig å trene seg slank - med mindre man løper maraton hver dag - så det hele koker ned til: hva spiser du! Trening er imidlertid viktig, fordi også dette påvirker hormonbalansen - særlig insulinet - i kroppen på en meget gunstig måte. "Det er det du spiser som avgjør hvor mye du spiser." (side 83)

Det oppleves urettferdig at noen kan feilspise mer enn andre uten å bli syke, men det er et faktum. Ekstra ille blir det selvsagt når disse heldige begynner å strø om seg med velmenende (besserwisser-)råd til sine mindre heldige medmennesker. "Spis mindre og tren mer!" Som om man ikke vet utmerket godt hva som skal til. Men det er selvsagt ikke så enkelt når det kommer til stykket. 

Utover i boka dukker det opp mange gode råd. Som at jo mykere og mer "herlig nybakt" et brød ser ut, jo større er andelen av harsknet fett i brødet. Som at chili, ingefær og kanel har en gunstig effekt på stoffskiftet. Og at økt oppmerksomhet på glykemisk indeks (GI) kan fortelle oss hvordan maten vi inntar påvirker blodsukkeret. Raske karbohydrater = høy GI, og vise versa. Flerumettet fett øker kroppens varmeproduksjon, og virker dermed drivende på stoffskiftet. Og for mye rødt kjøtt øker risikoen for kreft. 

"Det amerikanske paradokset" begynner vel å bli kjent for de aller fleste nå etter utallige TV-debatter og side opp og side ned med kostholdråd både i aviser og tidsskrifter. Bedre enn hvordan legen Jan Helge Halleraker forklarer dette på denne YouTube-videoen, som gikk som en farsott over landet for ca. ett år siden, har jeg faktisk ikke sett det. Det handler altså om hvordan hele den vestlige verden bare har blitt fetere og fetere de siste 20-30 årene, til tross for at vi aldri har spist flere såkalte lettprodukter og mindre fett. Alt kan ikke forklares utelukkende ut fra at vi lever et mer stillesittende liv.



Siste del av boka er viet viktigheten av bl.a. trening, omlegging av kostholdet for hele familien, med fokus på en økende tendens til overvekt både blant unge og eldre. Kognitiv atferdsterapi nevnes som en metode for å endre (u)vaner. Det holder ikke å hoppe over annen hver kanelbolle. Man må stille om hele systemet. Når kroppens belønningssystem er i lage igjen, kan man tillate seg en og annen utskeielse uten fare for at det bærer galt av sted, men lørdag hele uka går ganske enkelt ikke. "Det er ikke din "feil" at du er tjukk, men det er ditt ansvar hvis du fortsetter videre den veien. Alle kan nemlig forandre seg, om enn i forskjellig grad og tempo." (side 164)

"Hjernen styrer vekten din" er en klok og varm bok om hvilke grep man kan gjøre i livet sitt for å få til en varig endring i forhold til kosthold og vektregulering. Alt tankegodset i boka er som tidligere nevnt forbausende likt det som ligger til grunn for typiske såkalte (moderate) lavkarbo-kurer - eller for å si det på en annen måte: her har man faktisk oppskriften på hvordan man kan få til varige resultater etter en vektnedgang på en lavkarbokur. I boka presenteres et fornuftig og bærekraftig opplegg, som er til å leve med over tid, og som ikke innebærer så mange forsakelser at det blir umulig å leve med. Og jeg som selv har sverget til en moderat form for lavkarbo-kosthold over noen år og syntes jeg kunne en hel del fra før av, lærte mye nytt. Alle trenger ikke å følge dette opplegget, og det mener heller ikke forfatterne. Derimot snakker forfatter  til dem av oss som ikke kan leve på kosthold bestående av for mye karbohydrater, uten at dette får fatale konsekvenser både i forhold til vekt og helse. Denne boka skal jeg ha stående blant mine kokebøker, som en påminnelse om viktige kostholdsprinsipper, og som jeg kan gripe til dersom jeg skulle komme til å glemme noen av tipsene som fremkommer i boka. Jeg gir terningkast fem!

Utgitt i Sverige: 2010
Originaltittel: Hjärnkoll på vikten
Utgitt i Norge: 2011
Oversatt: Dag Biseth
Forlag: Arneberg Forlag
Antall sider: 180

Martin Ingvar og Gunilla Eldh

Andre omtaler av boka:
- Beate blogger om bøker - 02.06.2011
- Tine´s blogg - 07.04.2011
- Tulleruskas world - 22.05.2011
- NRK v/Solveig Husøy - Vekta sitter i hjernen - 30.01.2011
- VG v/Tone Solberg - Sukkersug? Skyld på hjernen - 23.01.2011

Ingvard Wilhelmsen: "Sjef i eget liv - en bok om kognitiv terapi"

Innføring i kognitiv terapi

Ingvard Wilhelmsen (f. 1949) er lege og professor med hypokondri som spesialfelt. Dessuten er han spesialist i indremedisin, fordøyelsessykdommer og psykiatri. Han driver Norges eneste klinikk for hykondere, har i flere perioder sittet i styret for Norsk Forening for Kognitiv Terapi og er medlem av Academy of Cognitive Therapy. (Kilde: Wikipedia)

Wilhelmsen har utgitt en rekke bøker som omhandler kognitiv terapi; "Det er ikke mer synd på deg enn andre" (2011), "Kongen anbefaler - holdninger for folket" (2006), "Livet er et usikkert prosjekt" (2000) og "Hypokondri og kognitiv terapi" (1997" - i tillegg til herværende bok "Sjef i eget liv - en bok om kognitiv terapi" (2004).

"Sjef i eget liv" består av tre deler; en om pasienthistorier, en om diagnoser og en om ulike terapeutiske teknikker. 

I den første delen møter vi Inge som nesten har ødelagt sitt ekteskap med sinsykelige sjalusi, Siri som føler at livet hennes er ødelagt etter seksuelle overgrep i oppveksten, Håkon som tidligere var en vellykket forretningsmann og som etter amputasjon av det ene beinet og sterke smerter føler at han er verdiløs som menneske, Kari som har helseangst og tror hun kan dø når som helst og flinke Turid som bare synes det perfekte er godt nok og som synes alt annet er og blir mislykket. Felles for alle er at de kan oppnå bedring ved hjelp av kognitiv terapi.

"For å kunne være sjef i eget liv, er det nødvendig å kjenne seg selv relativt godt og vite hva man vil. Hvorfor er jeg her på jorden, og hva ønsker jeg å oppnå her i livet? Hvilke metoder bruker jeg for å nå mine mål? Bruker jeg mine evner og energi på ting som faktisk hjelper meg, eller sløser jeg med kreftene? Hva er mine styrker og svakheter? Kognitiv terapi er en blant flere psykologiske terapiformer. Den har i løpet av de siste 30 årene utviklet seg til en veldokumentert og effektiv behandling av en rekke psykiske lidelser. Prinsippene er enkle å forstå, og brukes ikke bare i terapeutisk sammenheng. Folk flest kan ha nytte av dem, både privat og i arbeidssammenheng. Kognitiv terapi har vært grunnlaget for samlivs- og kommunikasjonskurs, men også innen en rekke prestasjonsorienterte sammenhenger, for eksempel lederkurs, blant idrettsutøvere og kunstnere. Selv om mange av eksemplene i denne boken er hentet fra terapirommet, er overføringsverdien stor til andre mellommenneskelige sammenhenger. De spørsmålene pasientene sliter med, er de samme som vi alle på en eller annen måte er opptatt av og kan ha nytte av å tenke gjennom fra tid til annen." (side 11)

Kjennetegnet ved all kognitiv terapi er at det er pasientens tanker (kognisjoner), holdninger og leveregler som hele tiden er i fokus. "Man er mer opptatt av hvilke grunnholdninger pasienten har enn hvorfor han har akkurat disse holdningene." (side 14)
"Forholdet mellom tanker, følelser og atferd er svært sentral i kognitiv teori, og det er viktig at pasienten tidlig i terapien tenker gjennom hvordan dette henger sammen." (side 17). Det er nemlig ikke alltid hvordan man har det, men heller hvordan man tar det, som det er interessant å se nærmere på. Vi kan bare endre oss selv, og vi må tåle å leve i den verden vi befinner oss i, selv om vi ikke kan kontrollere alt. 

"De holdningene jeg har i dag, hjelper de meg til å nå målene mine? Gjør de meg levedyktig og smidig i sosiale relasjoner? Hvis ikke, hva er alternativene? Og hvordan kan jeg endre meg? Det er vanskelig å endre personlighet, og det er vanligvis heller ikke nødvendig. Poenget er å være seg selv på en lur måte. ... Det er ... mange måter å være seg selv på. ... Kunsten er å se forskjellen på det som kan endres og det som ikke kan det." (side 18)

Noe av det første forfatteren gjør når han befinner seg i terapirommet med en pasient, er å finne ut av hvilket "prosjekt" pasienten har. I Inges tilfelle dreide det seg om sykelig sjalusi. Hver gang kona forsvant ut av hans synsvidde, var han overbevist om at hun var utro. I begynnelsen utfordrer Wilhelmsen holdningene til pasienten ved å stille konfronterende spørsmål - helt til pasienten skjønner at han ikke under noen omstendighet kan oppnå å få 100 % kontroll på sin kone. Han må derimot velge å stole på henne, og inntil han faktisk klarer å tro på dette må han begynne å oppføre seg som om han gjør det. Dvs. "Fake it until you make it", for å si det litt enkelt. På denne måten kan man øve inn nye holdninger og atferd, og det er dette som er utfordringen. 

Wilhelmsen skiller mellom det han har kalt ekte og tenkte problemer. Det er ikke måte på hva folk kan utholde og takle når det gjelder reelle og ekte problemer som sykdom, skilsmisse, faktisk utroskap etc. De tenkte problemene er det derimot ikke mulig å kontrollere - rett og slett fordi de utelukkende oppstår i vårt sinn og enda ikke har materialisert seg på annen måte enn i våre tanker. Wilhelmsen påpeker at det er en interessant erfaring at folk oftere søker psykoterapi pga. tenkte problemer enn ekte. "I kognitiv terapi holdes fokus på å styrke holdninger som gjør oss i stand til å tåle verden med all dens usikkerhet, urettferdighet og ensomhet." (side 40) Jo mer fantasifull og kreativ man er, jo større og verre enn de ekte problemene blir de tenkte problemene. 

"Man behøver ikke å glemme den skremmende katastrofetanken for å få mindre angst, man skal bare minne seg selv om at det fortsatt bare er en tanke. Tanker er tanker. De er ikke farlige, og de er heller ikke alltid sanne. En av de sentrale, enkle læresetningene i kognitiv terapi er "En tanke er ikke en sannhet." " (side 40)

Kognitiv terapi handler altså ikke om å fjerne ubehagelige tanker, men å utfordre dem - disputere tankene sine. 

Tradisjonell psykologi har alltid hatt et sterkt fokus på fortiden, mens kognitiv terapi i større grad handler om vår holdning til fortiden mer enn hva som faktisk hendte den gangen. Det er ikke sikkert at det kommer noe godt ut av å grave seg ned i traumatiske hendelser fra fortiden - med mindre man altså ikke har bearbeidet dem. En nokså sikker indikasjon på om man har bearbeidet noe fra fortiden er om man vet hva som faktisk skjedde, skjønner hvem som hadde ansvaret og har reagert følelsesmessig på det hele. Smerten ved å ta traumene opp igjen etter en slik bearbeidelse kan på uheldigvis forrykke balansen i livet så mye at det ikke kommer noe godt ut av det. Da gjør man faktisk best i å legge det bak seg og gå videre. Wilhelmsen snakker om "å sette en parentes rundt" det hele og "plassere det på hyllen", som en metafor eller et bilde. 

Når Wilhelmsen f.eks. står overfor personer som Håkon som følte seg verdiløs etter at han ble ufør, utfordrer han ham på sitt menneskesyn. Dette viser seg å være særdeles effektivt for å få pasienten ut av sin opplevde offerrrolle, og til å stake ut en ny kurs i livet sitt. 

"Jo større ekte problemer vi har, jo viktigere er det at vi ikke bruker unødig energi og uløselige eller helt urealistiske krav eller problemstillinger, ikke forsøker å endre faktorer som ikke lar seg endre, men konsentrerer oss best mulig om det vi faktisk kan gjøre noe med. For eksempel våre egne holdninger til verden og andre mennesker." (side 62)

"Det er ingen konkurranse mellom pasient og terapeut, verken i å ha rett eller vinne en diskusjon. Kognitiv terapi er et samarbeidsprosjekt mellom to likeverdige parter som begge har pasientens ve og vel for øye. Pasienten kjenner seg selv best og har full råderett over egne holdninger; tanker, følelser og liv, mens terapeuten er ekspert på kognitiv terapi og stiller sin kompetanse til rådighet. Likeverd og samarbeid er nøkkelord. Min erafring er at de fleste setter pris på å bli konfrontert. Jeg sier ikke at de liker det, men de er glade for det og opplever det som nyttig. Det at man må begrunne et standpunkt, er uvant. De fleste tar sine grunnholdninger for gitt, "jeg er nå engang slik." De tar ikke inn over seg at holdninger, følelser og atferd kan endres." (side 63)

Når vi blir utfordret til å artikulere våre holdninger høyt for et annet menneske, kan de fleste av oss bli overrasket over hva vi faktisk holder på med. Hvorfor krever vi f.eks. at vi skal gjøre en avansert karriere, være den perfekte ektefelle og forelder, dyrke fritidsinteresser, være sunn og veltrent - og samtidig ha et perfekt hus? Når vi ikke har flere timer til rådighet pr. døgn enn alle andre ... Poenget med kognitiv terapi er å bli klar over f.eks. hvor urimelige krav vi stiller til oss selv, utfordre dem og stille spørsmål ved dem. Vi kan dessuten ikke ha kontroll på prinsipielt ukontrollerbare ting, hva enten det dreier seg om døden, hva andre mennesker tenker om oss eller for den saks skyld aksjemarkedet. (side 68) Det dreier seg dessuten om å se at det foreligger flere handlingsalternativer, og at vi ikke er dømt til å forholde oss kun til ett alternativ. 

I en kognitiv terapi-situasjon kan det være effektfullt å stille spørsmål ved hva som er det verst tenkelige scenarioet dersom de tenkte problemene skulle inntreffe, og deretter skalere dem etter hvor sannsynlig det er at de faktisk kan komme til å skje. 

I del to av boka tar Wilhelmsen for seg ulike diagnoser som sosiale fobier, panikklidelser, hypokondrisk lidelse, generalisert angstlidelse, tvangstanker og tvangshandlinger, spesifikke fobier, ulike former for spiseforstyrrelser og depresjoner. Med unntak av anoreksi og dyp klinisk depresjon har man belegg for å hevde at kogtitiv terapi har gunstig effekt i de aller fleste tilfellene. Mange av diagnosene har ulike grader av alvorlighet, og i grenseland mot det vi oppfatter som normalitet, kan de fleste av oss til en viss grad kjenne oss igjen. Som at vi er opptatt av hva andre mener om oss, som at de aller fleste av oss har en eller annen form for angst i gitte situasjoner (typisk det å stå foran store forsamlinger, mareritt om ikke å rekke flyet o.l.). Problemene oppstår imidlertid når holdningene blir så altomfattende at de hemmer ens egen livsutfoldelse. Når angsten for angsten kommer i veien for vår egen livskvalitet, er det på tide å stoppe opp og vurdere andre og mer hensiktsmessige mestringsstrategier. 

De fleste av oss kan finne på å gruble over hva som egentlig skjedde i en gitt situasjon. Spørsmålet man imidlertid må stille er om man får noe særlig god informasjon ut av å gruble i ettertid. I terapien er ikke målet å kvitte seg med tankene, men å tåle dem uten å tillegge dem troverdighet. (side 99)

Hovedpoenget i kognitiv terapi er at tanker ikke er farlige. Det er så stor forskjell på tanker og handlinger at de faktisk ikke har noe med hverandre å gjøre. 

"Den kognitive modell for depresjon, først utarbeidet av Aaron Beck (Beck 1979), kan kort beskrives slik: Tidlige livshendelser kan gi grobunn for holdninger som kan disponere for depresjon. Det kan for eksempel være perfeksjonistiske, kritiske foreldre eller eldre søsken som er usedvanlig begavede. I pasienten fører dette til grunnleggende holdninger og leveregler om å være inkomptent; "Hvis jeg gjør en feil, vil forferdelige ting skje," eller motsatsen; "hvis jeg gjør alt perfekt, vil jeg være OK". Senere i livet kan en kritisk hendelse, som for eksempel å få kritikk fra en lærer eller overordnet, kronisk sykdom eller lignendem føre til en strøm av negative automatiske tanker av typen: "Ingen forstår meg. Jeg gjør ingenting rett. Jeg blir aldri bedre. Ingen kan hjelpe meg." Man utvikler symptomer på depresjon:
Atferdsmessig i form av lavere aktivitetsnivå; man trekker seg tilbake fra sosial kontakt.
Kognitivt i form av ambivalens; det er vanskelig å ta avgjørelser, man har konsentrasjonsvansker og grubletendens. 
Affektivt i form av tristhet, nedstemthet, skamfølelse, angst og sinne
Fysisk i form av søvnforstyrrelse, appetittløshet og manglende seksuell lystfølelse
Motiveringen faller og fører til apati, unngåelser, man mister selvtillit, og hverdagslige utfordringer synes uoverstigelige." (side 114)

"Man kan også drøfte vanlige tankefeil med pasienten. Tankefeil er en betegnelse for forskjellige uhensiktsmessige måter å tolke verden på: Man trekker konklusjoner på sviktende grunnlag, fokuserer på negative ting, overgeneraliserer, forstørrer, forminsker, ser bort fra alt positivt, eller man driver mye med alt og intet-tenkning." (side 115)

I del tre i boka presenterer Wilhelmsen en rekke terapeutiske teknikker. 

Innledningsvis presiserer Wilhemsen at det er viktig med struktur og fokus i den kognitive terapien. En konsultasjon kan se slik ut:

1. Reaksjoner på forrige time
2. Gjennomgang av hjemmeoppgave
3. Drøfting av et spesifikt tema eller situasjon
4. Planlegging av ny hjemmeoppgave
5. Oppsummering av timen (gjøres helst av pasienten)
6. Reaksjoner på timen, både positive og negative

Spørsmål som "Hva satt igjen?", "Hva tar du med deg videre?", "Hva var viktig for deg akkurat nå?" er sentrale i den dialogen som finner sted mellom pasient og terapeut. Wilhelmsen snakker dessuten om motoverføring og overføring. 

"Bærebjelken i kognitiv terapi er samarbeidet mellom pasient og terapeut med tanke på at pasienten skal nå frem til veiledet selvinnsikt, et nøkkelbegrep i kognitiv terapi. Både pasient og terapeut er aktivt på søken etter forståelse. For at pasienten skal få tak i sine tanker og følelser, er det viktig at han stimuleres til å observere seg selv, og mange av teknikkene er en hjelp til nettopp dette." (side 123)

Underveis gjør man lurt i skrive notater - særlig når man skal bli enige om hva som er problemet (konseptualisering), noe som kan inneholde hvilke følelser eller atferd som er problematisk, hvilke automatiske tanker som er typiske og hvilke underliggende holdninger som er virksomme. (side 124) Og det er helt vanlig at pasienten får hjemmeoppgaver mellom timene. Sammen skal terapeut og pasient lete etter disponerende, utløsende og vedlikeholdende faktorer for dagens vanskeligheter. Og det er ingen automatikk i at problemene løses med en gang man vet hvordan og hvorfor det oppsto. (side 125)

"Idealet i kognitiv terapi er den sokratiske samtalen, som består av spørsmål og korte, oppsummerende utsagn av terapeuten, som unngår å forhøre eller angripe pasienten.  ... Den mest effektive teknikken for å finne disse (dvs. de virksomme tankene og holdningene) , er å spørre: "hva er det verste som kunne skje hvis ... du fikk et nytt panikkanfall, ble kritisert, fikk en alvorlig sykdom, dummet deg ut, osv." På denne måten kan man effektivt røyke ut negative automatiske tanker." (side 126)

Andre effektive spørsmål er "Hva bygger du dette på?", "Hvordan vet du det?", "Hvorfor tenker du akkurat dette?", "Er det sant?", "Vet du dette, eller bare tror du det?", "Finnes det andre måter å se dette på?", "Hvor ofte har du egentlig rett i katastrofetankene dine?" osv. Etter hvert som pasienten blir utfordret på sine tanker og holdninger, vil han innse at det faktisk finnes mange alternativer og dette kan gjøre det lettere å endre gamle, uhensiktsmessige holdninger. (side 137)

For øvrig presenterer Wilhelmsen en rekke modeller som situasjonsanalyser, rollespill ("Hva ville du ha sagt til en god venn som sa noe slikt?"), kakediagram (for å verifisere sannhetsgehalten i egne holdninger), motangrep (som må benyttes med varsomhet), eksponering, terapeuten i rollen som dommedagsprofet osv. 

Avslutningsvis understreker Wilhelmsen at ingen teknikker har noen egenverdi, men kun er hjelpemidler og derfor må anvendes med all mulig respekt og varme fra terapeutens side.

"Selv om mange veier fører til Roma, finnes det også veier som ikke fører frem, og det finnes både blindgater og lange omveier. Kognitiv terapi kan kalles motorveien til Roma. Ikke alle mennesker liker motorveier. De vil heller bevege seg langsomt og ettertenksomt, og reisen i seg selv er viktigere enn målet. Da er nok ikke fokusert korttidsterapi tingen. Det er vanlig at kognitiv terapi har en ramme på 12-20 timer, men enkelte ganger er langvarig terapi nødvendig, og da kan også en kognitiv terapeut inngå kontrakter om terapi i ett til to år." (side 146)

Wilhelmsen oppfordrer alle til å være sjef i eget liv. For å være det, må vi ha hensiktsmessige holdninger til oss selv og andre, som virkelig hjelper oss til å utøve denne sjefsrollen. Men for å være med på oppturene, må man også tåle nedturene!

Og med dette har jeg fullført enda en spennende bok som er ført i pennen av Ingvard Wilhelmsen (den første var "Kongen anbefaler holdninger til folket") - og det blir garantert ikke den siste. Wilhelmsen skriver lett og levende med eksempler fra det virkelige liv, og introduserer utover i boka de ulike fasene i kognitiv terapi. Og for meg som først og fremst er interessert i å lære mer om de kognitive teknikkene, synes jeg det meste av det han skriver om har overføringsverdi til kognitiv coaching. Dette er et felt han åpenbart kan og har bred kunnskap om, og som han brenner veldig for. Jeg savnet kanskje noe mer av den strukturen jeg opplever fra lærebøker, men innser samtidig at det er litt urettferdig overfor forfatteren å la dette trekke ned mitt helhetsinntrykk av boka. Dersom man bare har tenkt å lese én bok om kognitiv terapi (for å få en viss forståelse av hva det dreier seg om), så kan jeg meget vel anbefale nettopp denne boka. Jeg gir terningkast fem!

Utgitt: 2004
Forlag: Hertevig Forlag
Antall sider: 152

Ingvard Wilhelmsen