Edinburgh, Skottland - Storbritannia (artikkel 16)

Royal Mile

Tidligere har jeg lagt ut artikler med bilder fra steder mannen min og jeg besøkte på vår rundreise i Storbritannia i fjor sommer - senest fra York og Wales. 

Nå har turen kommet til Edinburgh, hovedstaden i Skottland. En by jeg for øvrig har hatt en artikkel om tidligere - da først og fremst med fokus på bilder. 

Edinburgh er Skottlands største by, og Glasgow følger hakk i hel som den nest største byen. Det bor ca. 0,48 millioner innbyggere i Edinburgh, som ligger ved elva Firth of Forth. Dette har for øvrig vært hovedstaden i Skottland siden 1500-tallet. 

Hva gjør man når man er i Edinburgh? Ja, si det ... Svaret avhenger selvsagt av hva man er interessert i og liker, og ikke minst av alder. Noen reiser sikkert til Edinburgh for å feste og shoppe, og da har byen helt sikkert masse spennende å by på. Når man er litt oppe i årene, men for all del ikke gammel, så tenker jeg at det nok er de mer kulturelle sidene ved byen man har mest fokus på. 

Edinburgh Castle

Vi startet i alle fall med Edinburgh Castle, en gammel festning som ligger på toppen av Royal Mile. Her har det ligget en festning helt tilbake til det 12. århundre - antakelig enda lenger tilbake. I dag er festningen museum og Edinburghs severdighet nr. 1. Man besøker ganske enkelt ikke byen uten å ha vært innom festningen!

Og om man ikke er historisk interessert, så har man i alle fall byens beste utsikt fra festningen. Bare dét gjør det vel verdt å stikke innom! 

På denne nettsiden kan du se nærmere på hva festningen har å by på!

Det neste vi gjorde var å gå The Royal Mile - den kongelige mil. Denne følger hovedgata gjennom hele gamlebyen, og er røfflig en skotsk mil lang, dvs. nesten 1,8 km lang. Gatestubben er betegnet som den travleste turistgata i Edinburgh. 



Bygninger langs Royal Mile

Mens man går Royal Mile, bør man merke seg de flotte bygningene underveis og også unne seg et pubstopp eller tre. For Edinburgh har i samme grad som England for øvrig en pubkultur det står respekt av! Og har du ikke smakt haggis and neeps før, så er det sannelig på tide! Selv har jeg aldri klart tanken på innmat og lungemos, men det er bare å la være å tenke på det og smake med et åpent sinn, så kommer du i likhet med meg til å finne ut at det er godt! Utrolig godt, faktisk! Maten er most og hakket opp - nærmest til det ugjenkjennelige - så det ser ut som en vanlig gryterett - en gryterett som er godt krydret og derfor meget smakfull. Etter at jeg fikk smaken på haggis, ville jeg nesten ikke ha annet. 

Bygningsdetaljer

Det er mange morsomme detaljer på bygningene lags Royal Mile, så det gjelder å ha øynene med seg! 

Når man er i Storbritannia om sommeren, må man regne med at været er nokså omskiftelig. Det regner gjerne litt i løpet av dagen, og det gjelder å være innstilt på det. Selv om vi var der i siste halvdel av juni, hadde vi med oss klær beregnet for litt ruskevær. På den måten ødela været aldri noe av opplevelsen ved å være på tur. Blir det for ille, kan man alltids søke ly på nærmeste pub. 

Vi hadde ikke all verdens tid på oss til "å gjøre" Edinburgh, så vi måtte være sellektive. Etter å ha kjørt gjennom Royal Mile, gikk vi ned til The Grassmarket. Vi fulgte den vakre gaten Victoria Street nedover til Grassmarket. Vakker pga. sine fargerike bygninger og spesielle avrundede form, synes jeg, selv om gata ikke er like skinnende i regnvær som på en solskinnsdag, naturligvis. 

Victoria Street

Nede på Grassmarket pleier det å være marked sommerstid, i tillegg til at noen av Edinburghs mest kjente puber ligger akkurat her. Som The Last Drop, puben der dødsdømte fanger fikk sitt siste stopp før de ble hengt. Å kjenne til at dette er historikken til puben, gjør det uvegerlig til noe ganske spesielt å være der ... 

Skottland er whisky-kultur, og det hører med å smake seg gjennom "rettene". Først senere på turen var vi bl.a. i Dufftown, single malt-distriktets hovedstad, så før dette forholdt vi oss i stor grad til de merkevarene vi kjente fra før av. Hvilket ikke er få, bare for å ha nevnt det ... 

Et whisky-utvalg man bare kan drømme om

Men så finnes det mer enn 100 destillerier (muligens 108, om jeg ikke husker helt feil) i Skottland, så man skal være mer enn gjennomsnittlig interessert for å ha full oversikt. Selv om ikke alle destilleriene har egen whisky-produksjon, men kun inngår som "tilsetning" i noen av blended-whiskyene ...

Noe av det morsomme med whisky er at den er i ferd med å overta markedet som tidligere har vært dominert av de franske cognacene. Ja til og med franskmennene drikker nå mer whisky enn cognac, fikk vi høre etter hvert. 

Og dette var stort sett det vi rakk mens vi var i Edinburgh, for dagen etter gikk turen videre til Oban ... 

I mellomtiden legger jeg ut noen flere bilder fra Edinburgh - med kommentarer!

Statue ved festningen 

Inngang til en av museene på festningen 

Kanoner som en gang var i bruk

Mye krigshistorie 

Norge var med de allierte i det som kaltes the Artic convoys under andre verdenskrig 

Royal Mile - navnet på hovedgata gjennom gamlebyen i Edingburgh

Haggis and neeps - inntatt med stort behag!

Kirke langs Royal Mile

Royal Mile 

Pub langs Royal Mile 

Sjarmerende butikker langs Royal Mile

The Grassmarket 

Detalj fra puben The Last Drop

Pub ved The Grassmarket

York, North Yorkshire - Storbritannia (artikkel 15)

Etter at jeg tidligere har skrevet om bl.a. Wales, Cornwall, Bath og Dover - bare for å nevne noen av destinasjonene på rundreisen i Storbritannia som mannen min og jeg gjennomførte i fjor sommer, har turen nå kommet til York. 

York ligger nordøst i England, se kartet til venstre, og er en middels stor by med sine i underkant av 200 000 innbyggere. Noe av det York er mest kjent for i dag, er sine relativt godt bevarte middelalder-bymurer. 

Vi tilbrakte kun en ettermiddag i York, og i grunnen rakk vi ikke å få med oss så veldig mye mer enn katedralen og en tur innom Bettys Tea Rooms. LIke fullt fikk vi dannet oss et godt inntrykk av byen og dens bebyggelse. Byen er nemlig oversiktlig og ikke veldig stor.

Katedralen i York

Katedralen er den største gotiske katedralen i Nord-Europa. Katedralens fulle navn er The Cathedral and Metropolitical Church of St Peter in York. På Wikipedia kan man videre lese at York har hatt en kristen befolkning siden 300-tallet, og at den første kirken som ble bygget i York var en trekirke fra 627 e.Kr. Den første steinkirken sto ferdig i 637, men ble ombygget etter en brann i 741. Den nye kirken var betydelig større og inneholdt blant annet 32 altere. De eldste delene av den nåværende bygningen er fra 1230-tallet, men hele bygningen var ikke ferdig før på 1400-tallet. 

Katedralen er svært vakker, og nedenfor har jeg tatt med noen bilder for å visualisere dette. 

Bettys Tea Rooms

I York florerer det med så kalte Tea Rooms. Dette så vi for så vidt også i andre byer vi var innom, men i York var tettheten av dem spesielt stor. Blant alle Tea Rooms er utvilsomt Bettys Tea Rooms det aller gjeveste. I likhet med de fleste som hadde valgt å ta turen innom akkurat på denne noe regnfulle dagen, var vi villige til å stå i litt kø for å få bord. "Litt kø" skulle vise seg å bli en times tid, men når vi så de travle, men svært så blide servitørene som gjorde sitt aller beste for at alle skulle ha det bra, var vi ikke i tvil om at dette var noe vi ikke skulle komme til å angre på. Når man reiser rundt på den måten vi gjør på våre bilferier, er tidsfaktoren temmelig essensiell, så det er viktig å "treffe" på de tingene man ønsker å prioritere. 

Koste oss stort med Cream Tea i
mobilfri sone

Og verdt det var det - og vel så det! Bettys Tea Rooms er mobiltelefonfri sone, så her må telefonene legges bort. Umiddelbart medførte det noe stress hos undertegnede, som er vant til å være online uansett hvor jeg befinner meg. Men det gikk ikke mange minuttene før jeg til fulle skjønte hva det faktisk betydde. For det var så fredelig der! Og menneskene vi hadde rundt oss, snakket sammen og så ikke ned i hver sin smart-phone. Dessuten ble vi så mindfulle - tilstedeværende - når vi nøt det vi betalte i dyre dommer for! 

En service som savner sidestykke
på Bettys Tea Rooms!

Vi hadde lenge lurt på hva Cream Tea var, og i York fikk vi svaret. Dette hadde ingenting med kremete te å gjøre, men handlet om bollene vi fikk servert til teen. Boller, er rettere sagt scones, med krem og syltetøy - som til forveksling kunne ligne fastelavensboller, men med den forskjellen at bollene - altså sconsene - her var mer kompakte på et vis. Kremen var nesten pisket til smør - det engelskmennene kaller "clotted cream" - og syltetøyet var av utsøkt engelsk merke! Virkelig godt var det!

Teen var så utsøkt deilig at den måtte vi bare ta med oss en del av. (Og da vi i vinter en gang gikk tom for Bettys te, bredte panikken seg i heimen - inntil vi fant ut at den gikk det selvsagt an å bestille på nettet.)

Et rikholdig kakesortiment - og her er
menyen! I "levende live"!

Med på kjøpet - for det var på ingen måte en billig fornøyelse å kose seg på Bettys Tea Rooms - fikk vi likevel mer enn forventet. Blant annet en slags sjelefred, som gjorde at hele York fremdeles står for oss som noe helt spesielt!

Dersom du er i York - få med deg en ettermiddag på Bettys Tea Rooms! I alle fall dersom du er teelsker og kakeelsker! Her er det mye å hente - både på det ene og det andre planet!

Helt til slutt tar jeg med noen bilder som forhåpentligvis vil vise hvilken flott by York er! Vi hadde som tidligere nevnt ikke det beste været under vårt York-opphold, men for å være helt ærlig: det gjorde faktisk ingenting. Kanskje fikk vi til og med med oss noe annet som en ellers solrik dag ville fravristet oss - f.eks. utholdenheten i den timeslange køen på Bettys ... 

Katedralen i York

Katedralen i York 

Katedralen i York  

En pen by!

Så lenge har Bettys eksistert!

Gågate i York

Flere Tea Rooms i York - i kombinasjon med puber 

Gatebilde fra York 

Masse severdigheter i York for den som er interessert!

Enda flere Tea Rooms

York

Wales - Storbritannia (artikkel 14)

Cwmbrwyno i Wales

De av mine lesere som har fulgt bloggen min en stund, vet at jeg har skrevet en del innlegg om en rundreise i Storbritannia som mannen min og jeg gjennomførte i fjor sommer. Noe av det siste jeg har gjort, er å skrive om Cornwall, Stonehenge og Bath.

St. Mary´s Priory Church

Rett etter at vi forlot Bath og kjørte inn i Wales, kom tåka sigende. Den fulgte oss stort sett under hele Wales-oppholdet.

Første stopp gjorde vi i byen Abergavenny, hvor vi bl.a. oppsøkte St. Mary´s Priory Church. Vi var heldige og fikk overvære korøvelse - vakkert og stemningsfullt i den gamle kirka. 

I Wales er det offisielle språket walisisk, og noe av det vi turister opplever som morsomt er de lange stedsnavnene; med få vokaler - om noen over hode ... 

Å kjøre gjennom Wales er som å befinne seg på landsbygda stort sett hele tiden. Det er mye natur, glissent med bebyggelse og dessuten er det faktisk noen fjell å se. Skjønt fjell og fjell ... Vi nordmenn vil vel mer oppleve dette som noen bakker og åskammer. 

Pittoreske walisiske landsbyer

Inntrykket som sitter igjen når man har vært i Wales en stund, er at hele landsdelen er meget pittoresk. Bygningsarkitekturen er i all hovedsak enkel, men bygningene er til gjengjeld malt i nydelige farger som står i fin kontrast til alt det grønne. For grønt blir det nemlig av all fuktigheten og regnet!

Man burde faktisk bruke litt tid på Wales - slik at man får mulighet for å suge inn noe av atmosfæren, kjenne denne både i kropp og sinn. Her er det rikelig med turmuligheter, og vi så alt fra relativt unge mennesker til folk på vår egen alder - utrustet med ryggsekker og turutstyr, klare til å innta den walisiske fjellheimen. 

Vi bestemte oss for å kjøre ut til kysten til byen Aberystwyth, før vi tok for oss Snowdonia. 

Aberystwyth ligger ute på vestkysten av Wales og preges av en nydelig strandlinje. Selv om tåka lå over stedet akkurat mens vi var der, var det ikke vanskelig å forestille seg hvor vakkert det må være der på solskinnsdager. Byen er et yndet feriemål grunnet sin flotte og nokså eksotiske beliggenhet her ute ved kysten.

Aberystwyth

Vi fant oss et ålreit hotell langs stranda, slik at vi hadde kort vei ut til strandpromenaden på det som var igjen av ettermiddagen. Og selv om temperaturen ikke var den aller beste i midten av juni, så vi faktisk flere som badet. 

På hotellet vårt var betjeningen helt krysstallklar: var det noe vi bare måtte få med oss mens vi var der, så var det Vale of Rheidol Railway - et damplokomotiv - ut til Devil´s Bridge. Dette valgte vi å bruke nesten en hel dag på, og det var utrolig fint! I sesongen er det to avganger pr. dag. 

Damplokomotivtoget Prince of Wales

(Les mer om hva man kan gjøre mens man er i Aberystwyth her.)

Vale of Rheidol Railway ble bygget i 1902, og forbandt gruvene i Rheidol-dalen med Aberystwyth´s havn. Dette damplokomotivtoget (eller i realiteten to tog) er i dag en viktig turistattraksjon for byen, og man tilbys altså en tur på nesten 2 mil med toget frem til et sted som heter Devil´s Bridge. Et gammelt sagn vil ha det til at det var djevelen selv som bygget den nederste av i alt tre bruer som ligger oppå hverandre. 

Vale of Rheidol Railway på vei til Devil´s Bridge

Når man kommer til Devil´s Bridge, gjør toget et opphold på en knapp time. Vi valgte å bruke denne timen til å gå en natursti fra togstasjonen, ned til bruene, og så fortsatte vi langt ned i dalen, som er naturskjønn og kupert. En nokså krevende rute pga. av alle stigningene, særlig fordi man må være tilbake på togstasjonen før toget returnerer til byen igjen. Toget venter nemlig ikke. Man har altså ikke all verdens tid på turen, og akkurat det er synd fordi det er så vakkert og man skulle så gjerne hatt mer tid til å nyte naturen. Vi gjennomførte turen med en grei tidsmargin - det var ikke det. Stresset vi opplevde var vel mer forbundet med at vi ikke kjente ruten og hvor mye vi hadde å gå på. Derfor hastet vi nok raskere gjennom løypa enn vi hadde trengt.

Det er mye å se på mens man er underveis på toget. Terrenget som toget beveger seg gjennom, er 200 m.o.h. på det høyeste, og som tidligere nevnt - det kan knappest kalles annet enn åser og dalsøkk. 

Book crossing-bøker

Mens vi gikk på naturstien nede ved Devil´s Bridge, kom vi over bookcrossing-bøker som var plassert rundt på benker underveis i løypa. Akkurat dette opplevde jeg som særdeles morsomt - spesielt fordi dette med bytting av bøker på denne måten er et fenomen som har tatt om seg også i Norge. Men kanskje må man være bokelsker i ekstrem grad for å skjønne noe av magien ved dette fenomenet?  Dette sammen med en barnlig glede over å kjøre damplokomotivtog gjorde dagen ekstraordinært fin! 

Vel tilbake i Aberysthwyth gikk turen videre til Snowdonia, hvor vi hadde bestemt oss for å tilbringe natta. 

Kart over Wales

Snowdonia er en nasjonalpark, og her kan man oppleve noe som ligner fjell - selv om vi er atskillig bedre vant i Norge, for å si det sånn. Vi lette oss frem til et passe sjarmerende sted "oppe i fjellene". Stedet het Beddgelert. Her fant vi et fint hotell ... tenkte nå vi. 

Hotellet skulle imidlertid vise seg å bli en noe nedslående opplevelse. Særlig fordi vi måtte finne oss i hele tiden å vente til en svær turistgruppe bestående av canadiere først fikk servering før vi i det hele tatt fikk lov til å bestille noe som helst. Vi var derfor godt sultne da maten omsider sto på bordet ... sånn ca. to-tre timer etter vår plan ... Og selv om vi ikke befant oss "in the middle of no where", sto ikke akkurat alternativene i kø på dette lille tettstedet. Vi måtte derfor pent finne oss i å vente.

Beddgelert

Det litt pussige inntrykket av hele stedet fortsatte langt inn i nattesøvnen. For da vi hadde sovnet, ble vi vekket av en hektisk banking på døra. Først tenkte vi at det var noen som hadde gått feil, men det var det defintivt ikke. Det var nemlig hotelldirektøren som lurte på hva i all verden vi gjorde på dette rommet, som det var meningen at noen helt andre enn oss skulle ha ... Vi unngikk så vidt utkastelse ved å vise frem kvitteringen på at vi hadde betalt for rommet, og at det rotet de hadde stelt i stand faktisk ikke hadde noe med oss å gjøre. Direktøren tok seg heller ikke bryet med å be om unnskyldning, og akkurat det syntes vi var det verste. 

Saracens Head Hotel - virkelig et "hotell i særklasse"!
Og da ikke i positiv forstand ... 

Følelsen av å bo på et "hotell i særklasse" fortsatte neste dag, med en opplevelse av en helt håpløs logistikk i frokostsalen. Betjeningen visste omtrent ikke bak frem på spisesalen og gjestene som satt der, og det vi bestilte havnet enten på feil bord hos protesterende gjester som ble fullstendig overkjørt, eller det dukket ikke opp i det hele tatt. Til slutt ga vi rett og slett opp, og tenkte at dette sannelig ikke var et hotell å anbefale til noen! Snarere tvert i mot!

Saracens Head Hotel hadde ingenting av det vi søker når vi er på tur; verken atmosfære, følelsen av å være ønsket eller noe som lignet på serviceinnstilling. Rommene bar dessuten preg av stor slitasje, og man måtte omtrent gå ut for å skifte mening, så trangt var det. Et totalt fravær av ydmykhet når man har tråkket over noen grenser, forsterket dette inntrykket. Men når slike holdninger ikke er segmentert inn i ledelsen eller hos eieren, kan man heller ikke forvente at de ansatte skal stå for noe som helst utover det helt minimale. Ekstraordinært begredelig ble det hele også fordi dette var et av de dyreste oppholdene vi hadde under hele turen - og det var virkelig ikke verdt det!

Se opp for gamliser!

Mannen min har i sine yngre år vært på en bilferie i Wales og Scotland, så noen av stedene vi valgte å besøke bar ikke rent lite preg av hans ønsker om å komme tilbake til kjente steder - for at vi skulle oppleve disse sammen. Et slikt sted var byen med verdens lengste navn - til vanlig bare kalt Llanfair PG. Dit dro vi selvsagt - kun for å sikre oss de klassiske turistbildene med tanke på skrytealbumet etterpå. 

Det fulle og hele navnet på Llanfair PG

Og dermed hadde vi i grunnen fått med oss det vi fikk tid til på denne turen hva gjaldt Wales. For nå skulle vi videre - først til York og deretter til Edinburgh og Scotland for øvrig - inntil vi skulle returnere til Oxford, hvor vi hadde planlagt å være et par dager helt til slutt. 

Jeg kommer tilbake med flere artikler om den videre ferden i Storbritannia. 

Helt til slutt tar jeg med flere bilder fra "fjellheimen" i Wales - nærmere bestemt fra Snowdonia.