Chimamanda Ngozi Adichie: "Americanah"

Enda en flott roman fra nigerianske Adichie!

Det er egentlig komplett uforståelig at det har tatt nesten ett år fra jeg fikk denne boka i hus og til den ble lest. Chimamanda Ngozi Adichie er nemlig en av mine yndlingsforfattere, og jeg elsker alt hun har skrevet frem til nå!"Americanah" er Adichies tredje roman, og som de foregående er den helt ypperlig! 

Før jeg sier noe mer om romanen, ønsker jeg å presentere forfatteren. Chimamanda Ngozi Adichie (f. 1977) er en nigeriansk forfatter, som altså har utgitt tre romaner og i tillegg en novellesamling ("Kvelningsfornemmelser" - 2010). Hun er selv igbo, og skrev om Biafra-krigen som pågikk mellom de kristne (igboene) og muslimene i Sør-Øst-Nigeria (Biafra) på slutten av 1960-tallet i romanen "En halvgul sol" (2007). Adichie debuterte imidlertid med "Dyprød hibiskus" allerede i 2003 (utkom på norsk i 2006), hvor handlingen er hentet fra et strengt kristent miljø i Nigeria. (Den norske Wikipedia-siden om forfatteren er sterkt mangelfull og på noen punkter dessuten direkte feilaktig. Bruk i stedet den engelske Wikipedia-siden, dersom du ønsker å finne ut mer om forfatteren.) Forlaget betegner forfatteren som "en av vår tids viktigste og mest modige stemmer" i sin presentasjon av forfatteren. Ja, måtte flere virkelig få øynene opp for denne fantastiske forfatteren!

Chimamanda Ngozi Adichie er oppvokst i byen Nsukka i Sør-Øst-Nigeria, og Adichie studerte i noen år i USA. Hun er meget velutdannet og har bl.a. Master of Arts fra Yale. I dag bor hun vekselsvis i Nigeria og i USA. Akkurat dette er viktig å vite om forfatteren, fordi hennes mangfoldige bakgrunn gir bøkene en større grad av troverdighet. Hun vet hvordan det er å vokse opp i Nigeria, hun vet hva det innebærer å bo utenlands (i USA) mens man studerer og hun vet hvordan det er å komme tilbake til Nigeria igjen og på en måte være litt fremmedgjort i forhold til sine egne - en americanah! Og nettopp her er vi ved kjernen av handlingen i hennes siste roman "Americanah".

Bokas hovedperson er Ifemelu, som opprinnelig er fra Nsukka i Nigeria. Hun har bodd i USA i noen år for å gå på skole, og har etter en meget trang start i landet ikke bare fått seg en utdannelse, men hun har også blitt en blogger av format. Temaet for bloggen hennes er diverse observasjoner om svarte amerikanere (tidligere kjent som negre), av en svart ikke-amerikaner. I bokas åpningsscene befinner Ifemelu seg hos frisøren, hvor hun skal få flettet sitt uregjerlige afro-hår. Det handler i det hele tatt mye om hår, skjønt dette bare er et slags uttrykk for hvordan det er å befinne seg i et land hvor rasismen lever i "beste velgående", men blir omskrevet til det mer politisk korrekte, fordi ingen virkelig vil vedstå seg sine hverdagsrasistiske holdninger. 

Ifemelu har bestemt seg for å reise tilbake til Nsukka, har solgt leiligheten sin og avsluttet bloggen. Mens hun sitter i frisørstolen, går tankene tilbake til det Nigeria hun i sin tid forlot, og som kostet henne forholdet til Obinze. Hva som egentlig skjedde, får vi gradvis vite. Det handler om å komme til et land på stipendiemidler, men hvor det er helt umulig å klare seg på stipendiet. Og det handler om at det egentlig ikke er lov til å ta seg en jobb, og hvor man derfor er henvist til det illegale eller svarte arbeidsmarkedet. Og at det beste man kan håpe på er å "låne" en annens identitet (amerikanerne ser jo uansett ikke forskjell på afrikanerne), slik at man kan komme bakveien inn i det legale arbeidsmarkedet ... Akkurat hvor sårbar denne situasjonen er, skal Ifemelu smertelig få erfare. 

Obinze som ble igjen i Nigeria, skjønner ikke hvorfor Ifemelu plutselig slutter å svare på mailene og oppringningene hans. Han er heller ikke i stand til å følge etter til USA, fordi landet nærmest blir hermetisk lukket etter 11/9. Selv frister han etter hvert en tilværelse i England, hvor han sper på med ekstrainntekter fra en jobb som toalett-vasker. Akkurat dette - hvorfor afrikanerne bare får toalett-vaske-jobber - har han og kameratene fleipet mye om på forhånd, men det viser seg altså å være sant. Den dagen noen har lagt igjen dritten sin oppå toalettlokket, får han imidlertid nok. 

I glimt får vi innblikk i ulike artikler Ifemelu har skrevet på bloggen sin. 

"Kjære ikke-svarte amerikaner, hvis en svart amerikaner forteller deg om en opplevelse knyttet til å være svart, la være å komme med eksempler fra ditt eget liv. Ikke si: "Det er akkurat som når jeg ..." Du har lidd. Alle i hele verden har lidd. Men du har ikke lidd fordi du er en svart amerikaner. Ikke vær for rask med å finne alternative forklaringer på det som har skjedd. Ikke si: "Å, det handler egentlig ikke om rase, men klasse. Å, det handler ikke om rase, men kjønn. Å, det handler ikke om rase, men faen og hans oldemor." Svarte amerikanere ØNSKER ikke at det skal handle om rase skjønner du. De ville foretrukket at denne rasistiske dritten ikke skjedde. Så når de sier at noe ikke handler om rase, så kan det kanskje være fordi det faktisk handler om rase? Ikke si "Jeg er fargeblind", for hvis du er fargeblind, bør du ta deg en tur til legen, og det betyr at når de viser et bilde på tv av en svart mann som er mistenkt for en forbrytelse, ser du ikke annet enn en utvisket lille-går-kremaktig figur. Ikke si: "Vi er lei av å snakke om rase" eller "Det fins bare én rase: Mennesket". Svarte amerikanere er også lei av å snakke om rase. De skulle ønske  de ikke trengte det. Men all denne dritten bare fortsetter å skje. Ikke start svaret ditt med: "En av mine beste venner er svart", for det spiller ingen rolle, og ingen bryr seg om det, og om så bestevennen din er svart, så kan du fortsatt gjøre rasistisk dritt, og dessuten er det sikkert ikke sant uansett, det med "beste", mener jeg, ikke det med "venn". Ikke si at bestefaren din var fra Mexico, derfor kan du ikke være rasist (klikk her for mer informasjon om Det finnes ikke noen Verdens Forente Undertrykte). Ikke begynn å snakke om hvordan de irske besteforeldrene dine led. Det er klart de fikk en masse dritt fra det etablerte Amerika. Det gjorde italienerne også. Og østeuropeerne. Men det fantes et hierarki. For hundre år siden hatet hvite etniske grupper å bli hatet, men det var på en måte mulig å tåle fordi de i hvert fall hadde svarte under seg på rangstigen. Ikke si at bestefaren din var trell i Russland da slaveriet fant sted, for det som betyr noe, er at du er amerikaner nå, og å være amerikaner betyr å ta imot hele sulamitten, fordelene ved Amerika og gjelden til Amerika, og Jim Crow og segregeringslovene er en gedigen gjeldspost. Ikke si at det er det samme antisemittisme. Det er ikke det. I jødehater fins det også en mulig misunnelse - at de er så smarte, disse jødene, de kontrollerer alt, disse jødene - og det må medgis at det følger en viss respekt med misunnelse, om aldri så motvillig. I hatet mot svarte amerikanere fins det ingen mulighet for misunnelse - de er så late, disse svartingene, de er så uintelligente, disse svartingene." (side 377-378)

Og jeg kunne ha fortsatt å sitere fra et flammende innlegg om den høyst reelle hverdagsrasismen i det politisk korrekt landet USA. Som kanskje er litt verre enn Vesten for øvrig, men mindre enn vi egentlig liker å tenke på ... 

Da Ifemelu bestemmer seg for å gjenoppta kontakten med Obinze, er han forlengst gift og har fått et barn. Han har riktignok aldri glemt Ifemelu, men kan han tilgi det sviket han opplevde fra hennes side da hun brøt all forbindelse med ham? Har deres kjærlighet overlevd, eller er alt håp ute for de to? 

Underveis får vi rikelig innblikk i hva det vil si å være en ung kvinne fra Nigeria som kommer til USA med et håp om et bedre liv. Om hvordan hun føler at hun aldri helt passer inn, noe som også gjør at hun ønsker seg tilbake til hjemlandet - på tross av all den usikkerheten som følger med å gi opp en relativt trygg tilværelse og begi seg ut i det ukjente. Vil hun få jobb når hun kommer tilbake? Og hva med kjærligheten? Dessuten: passer hun egentlig inn der hjemme etter alle årene i utlandet?

Miljøbeskrivelsene og persongalleriet fremstår som meget autentisk og troverdig, og jeg ble så engasjert i Ifemelu at de siste 400 sidene av boka ble slukt i løpet av en dag. Adichie skriver svært godt og levende, og selv om hun kanskje lar bloggen opptre som sitt eget alter-ego, der all vrede over verdens urett mot de svarte "spys ut", balanserer hun det hele fint, synes jeg. Jeg er veldig enig med forlaget når man beskriver Adichie som en viktig og modig stemme! Tenk om noen også hadde laget filmer av bøkene hennes! 

Dette er en roman jeg anbefaler på det aller varmeste! En kvalitetsroman om innvandringens pris - ikke for samfunnet rundt, men for innvandreren selv!

Helt til slutt tar jeg med et sitat fra et innlegg om boka på NRKs nettsider, der forfatteren er intervjuet:

"– Det er mange amerikanere som ble overrasket da jeg sa at jeg ville flytte tilbake til Nigeria. Det var nesten som om jeg burde skjønne at det var et privilegium å være i USA. Det er mye jeg liker med USA, men det er ikke mitt land. Og det er mye jeg misliker med Nigeria, men det er mitt land og jeg er lykkelig der. At det finnes mennesker i verden som ikke kan forstå det, er veldig fascinerende."

Utgitt: 2013
Originaltittel: Americanah
Utgitt i Norge: 2013 
Forlag: Gyldendal
Oversatt: Hilde Stubhaug 
Antall sider: 550
ISBN: 978-82-05-45310-4
Forfatterens nettside
Boka har jeg mottatt av forlaget. 

Chimamanda Ngozi Adichie (Foto: Gyldendal)

Andre omtaler av boka:

- NRK v/Ana Leticia Sigvartsen - 30. oktober 2013 - Hår er ikke bare hår
- Reading Randi - 5. september 2014 - Tanker om bok: Chimamanda Ngozi Adichie: Americanah

Ayana Mathis: "Hatties tolv stammer"

Lettlest sommer-lektyre

Ayana Mathis er en amerikansk forfatter som debuterte med romanen "Hatties tolv stammer" i 2012. Cappelen Damm utga boka tidligere i år. Jeg har lett etter mer informasjon om forfatteren - både på forlagets nettside (vanligvis pleier forlaget å lage en presentasjon av forfatterene de utgir bøker for, men her er det altså ingen), Wikipedia (forfatteren er totalt fraværende her) og forfatterens egen nettside (som er temmelig upersonlig, og som fremstår mer som ren reklame enn noe annet), uten å finne informasjon med særlig substans. Inntrykket jeg sitter igjen med er at det viktigste er at boka er valgt for Oprah´s Book Club 2.0, en publisitet som har ført boka rett inn på New York Times bestselgerliste. 

Hattie er gift med den notorisk utro August, og vi følger dem og barna deres fra 1920-årene og frem til 1980-årene. Paret og resten av Hatties familie har flyktet fra Georgia i Sør-Statene og til Philadelphia i Nord-Statene etter at faren til Hattie ble drept. Her håper de å finne en slags trygghet. Så dør tvillingene - deres førstefødte - Philadelphia og Jubilee, året er 1925 og siden skal Hattie føde ni barn til. Det er oppveksten til disse ni barna vi skal få ta del i i resten av boka. Hvordan går det med barn som vokser opp i en svart familie i et segregert USA, der faren lever et utsvevende liv på si´, mens moren stort sett bare er sint? Litt ymse, skal det vise seg. 

Sønnen Floyd er homofil, men kan ikke leve ut sin legning i full offentlighet. Dette fører ham opp i store vanskeligheter. Six er vekkelsespredikant, men lever et dobbeltliv. Hva gjør det med Ruthie som blir vitne til moren sammen med en annen mann, og som kanskje for første gang ser at moren er glad? Eller Ella som gis bort til Hatties søster, fordi de ikke har råd til å fostre henne opp? Alice har på et vis kommet seg opp og frem her i verden, men det har sin pris. Mens Franklin deltar i Vietnamkrigen og er en stor skuffelse for kvinnen i sitt liv. Og hva skjer da Bell mange år senere treffer den mannen som hun i sin tid så sammen med moren sin, og bestemmer seg for å bli hans elskerinne? At barna er preget av oppveksten med en lite glad mor, som egentlig kun gjorde pliktene sine, bærer de alle preg av - hver på sin måte. 

"Jeg satt på sengen og så på at hun la frem klærne hun hadde valgt til meg: skjørt og genser, truse og hofteholder. Da jeg var liten, gjorde hun aldri slikt. Det var aldri tid nok til å legge frem klær til ni barm. Jeg lurer på om hun ville ha gjort det om det ikke hadde vært så mange av oss. Det krever en viss ømhet, tror jeg, å legge frem klær til et lite menneske. Mor var aldri øm. Det er hun fortsatt ikke. Hun la alle klærne på sengen til meg som om de var ingredienser til en stekekylling, som om jeg skulle bindes opp. Mor har alltid gjort det som kreves. Jeg regner med at hun tror hun gjør det nå ved å ta meg med et sted - selv om det er feil, selv om hun tar feil ... " (side 243-244). 

"Hatties tolv stammer" er en lettlest sommerbok i et helt greit språk. Boka har i alle fall fått en god oversettelse, ut fra det jeg kan bedømme. Noen av historiene krøp under huden på meg,  men slett ikke alle. Jeg tror det hadde å gjøre med at persongalleriet ikke ble helt autentisk for meg. Kanskje har forfatteren holdt seg litt for kraftig i skinnet for å unngå at historiene skulle bli tårepersete? Jeg følte at mange av historiene ble litt for kjølig og distansert fortalt, og at deler av persongalleriet ble for stereotypt. Innimellom glimter forfatteren til, men det hele blir uansett litt for ujevnt til at boka hever seg over de øvrige bestselgerne på markedet. Blant annet savnet jeg mer innblikk i hovedpersonen selv - Hattie - og noen svar på hva som hadde preget henne og gjort henne til den hun etter hvert ble. Dessuten ville boka fått noen flere dimmensjoner dersom vi hadde fått mer innblikk i tiden før flukten fra Georgia. Det blir for mange i og for seg uforløste historier, som egentlig kun har det til felles at de handler om barna til Hattie. 

Min konklusjon er at dette er en helt grei sommerbok uten de helt store dybder. 

Utgitt i USA: 2012 
Originaltittel: The twelve tribes of Hattie
Utgitt i Norge: 2014 
Forlag: Cappelen Damm
Oversatt: Bente Klinge 
Antall sider: 269
Boka har jeg lånt på biblioteket
Forfatterens nettside

Ayana Mathis

Andre omtaler av boka:
- Beathes bokhylle - 27. mai 2014

Mark Twain: "Huckleberry Finns opplevelser"

Nyoversettelse som gir nytt liv til Huckleberry Finns eventyr langs Mississippi!

Mark Twain (f. 1835 d. 1910), hvis egentlige navn var Samuel Langhorne Clemens, skrev 25 bøker i løpet av sin forfatterkarriere (den siste riktignok utgitt 100 år etter hans død). Hans mest kjente romaner er uten tvil Tom Sawyer (1876) og Hunckleberry Finn (1884). Det er også disse to bøkene som er med i "1001 bøker du må lese før du dør". 

Opp gjennom tidene har det kommet ut ulike utgaver av "Huckleberry Finn" - både hva gjelder innhold og språk. Jeg trodde at det var Zinken Hopp som hadde oversatt den opprinnelige norske boka, men har etter hvert skjønt at det finnes mange ulike oversettelser; bl.a. foreligger det en oversettelse av Ulf Gleditsch der Huck er dis med sine lesere, og i 2012 utga Samlaget en nynorsk utgave oversatt av Johs. Farestveit og revidert av Øystein Vidnes. 

Da jeg ble oppmerksom på at Cappelen Damm har nyoversatt denne boka, som nå har fått tittelen "Huckleberry Finns opplevelser", var jeg ikke sen om å skaffe meg denne utgaven. I bokas etterord, som nettopp er ført i pennen av oversetteren selv - Bjørn Alex Herrman - opplyses det at det er Mark Twains Librarys utgave av "Adventures of Huckleberry Finn", som ble utgitt i forbindelse med 125-årsmarkeringen i 2010, som ligger til grunn for denne nyoversettelsen. Denne bygger igjen på Mark Twains originalmanuskript som ble gjenfunnet i 1990. 

"Manuskriptet skiller seg fra den publiserte versjonen på en rekke avgjørende punkter, men Twain arbeidet med det gjennom hele prosessen til det gikk i trykken, og han sørget selv for å omarbeide flere passasjer og stryke andre, så han fikk boken slik han ville ha den." (side 423)

Denne oversettelsen er altså mer omfattende enn tidligere utgivelser, og den er dessuten mer tro i forhold til originalspråket. Oversetteren understreker at det har vært vanskelig å oversette de ulike dialektene, men at han har unngått å knytte dialektene til noe spesifikt geografisk område i Norge. Akkurat dette er jeg takknemlig for, for jeg opplever det litt for lettvint og dessuten både banalt og klisjéfylt - for ikke å si irriterende - å knytte slike oversettelser til østkant-dialekt. For øvrig er det ett ord som særlig på engelsk oppleves provoserende den dag i dag, og det er "nigger". Men som Bjørn Alex Herrman sier - dette ordet er en del av vokabularet som ble brukt på den tiden hendelsene fant sted (Twain skildrer en "verden av i går"), og dessuten ville ikke det å fjerne dette ordet ha ført til at teksten hadde blitt mindre rasistisk av den grunn. Samfunnet var rasistisk den gangen, og det er dette tidsbildet Twain tegner i sin bok. Akkurat dette kommer man ikke bort fra. 

Det er altså en oversettelse som i ett og alt er skrevet i et muntlig språk, ført i pennen av 14 årige Huck Finn, som ikke akkurat fremstår som den mest språkmektige og hvis refleksjoner bærer preg av hans nokså enkle oppfatning av livet og de situasjoner han og slaven Jim kommer opp i underveis. 

"Språket i boken ble av flere kritikere ansett for å være under enhver kritikk; et medlem av styret for Concord Public Library, som fjernet boken fra hyllene allerede én måned etter utgivelsen, uttalte: "Den skildrer en rekke eventyr av sletteste moral; ikledd et språk som er en rå, uvitende dialekt, og side opp og side ned forekommer det en systematisk bruk av dårlig grammatikk og rå, grove og uelegante uttrykk. Dertil er den svært uærbødig." " (side 423)

Og mens jeg først er i gang med sitater om boka, hører også Hemingways berømte kommentar med:

"All moderne litteratur kommer fra én bok av Mark Twain som heter Huckleberry Finn. All amerikansk litteratur kommer fra den. Før den var det ingenting. Senere er det ikke skrevet noe like godt." 

I "Huckleberry Finns opplevelser" er Huck fortelleren og jeg-personen. Nokså morsomt foregir han seg å være forfatteren av boka, mens "Tom Sawyers opplevelser" derimot var skrevet av Mark Twain. I et naivistisk språk forteller han om sin tilværelse hos Enkefru Douglas, som på idealistisk vis prøver å gi ham en god kristen oppdragelse. Han må gå i ordentlige klær, gå på skole, lære bibelhistorie og bordmanerer osv. Dette finner Huck i lengden nokså kjedelig, og han lengter etter sine fillete klær og det å kunne drive med akkurat det han har lyst til. Samtidig er det behagelig å komme til dekket bord og å ha et ordentlig sted å sove. 

Illustrasjon fra boka (E.W. Kemble)

Det topper seg da Hucks forfyllede far dukker opp og gjør krav på sønnen, mens det han egentlig ønsker er å få kloa i noen penger som tilhører Huck. Det spiller ingen rolle hva Huck selv vil, for en far er tross alt en far. Huck er imidlertid ikke forberedt på å bli låst inne av faren, som bare venter på at han skal mørnes såpass at han skal gå med på å gi pengene til ham. Heldigvis klarer Huck å rømme til slutt. For å unnslippe faren, får han det hele til å se ut som bortføring og drap. Alle tror han er død, og dermed slutter de å lete etter ham. 

Underveis treffer Huck på Jim, slaven som i mellomtiden har rømt fra Miss Watson, fordi hun vurderte å selge ham til noen andre. Huck og Jim starter ferden på en flåte nedover Mississippi, og opplever underveis de utroligste ting. Som da de møter på kongen og hertugen, to svindlere som de nesten ikke blir kvitt og som fører at de må flykte fra by etter by, med horder av sinte mennesker i hælene. Og hadde det ikke vært for Hucks oppfinnsomhet og kløkt, kunne det noen ganger gått riktig ille. Historiene er først og fremst morsomme, samtidig som de også forteller om den innbitte rasismen i samfunnet overfor negerslavene, eller niggerne som de her omtales som. 

" "Har du sett kongen non gang?"
"Hvem? William den fjerde? Joa, klart jeg har - han går i kjerka vår." Jeg visste at han var dau for mange år sia, men det sa jeg´kke no om. Så da jeg sa at han gikk i kjerka vår, sa hu:
"Hæ - til vanlig?"
"Ja - til vanlig. Stoln hans står rett imot vår - på den andre sia a prekestoln."
"Jeg trudde han bodd´i London?"
"Klart´n gjør. Hvor sku´n ellers bodd?"
"Men jeg trudde dere bodd´ i Sheffield?"

Jeg var klemt opp i et hjørne. Jeg måtte late som jeg hadde satt et kyllingbein i halsen for å få tid til å finn´ut åssen jeg sku komme ut a det igjen. Så sa jeg:

"Jeg mener bare at´n går i den kjerka til vanlig når´n er i Sheffield. Det er´n om sommern, når´n kommer for å ta sjøbad."
"Som du snakker - Sheffield ligger ikke ved sjøn."
"Nei, er´e noen som har sagt det?"
"Ja, du vel."
"Gjorde jeg ikke, det."
"Gjorde du det!"
"Gjorde jeg ikke."
"Gjorde du det."
"Jeg sa´kke no som ligna engang."
"Ja, men hva sa du, da?"
"At´n kom for å ta sjøbad - det var´e jeg sa."
"Ja vel! - åssen ska´n ta sjøbad hvis det ikke er ved sjøn?" (side 259 flg.)

Osv. 

Her er det mye humor, mange tilsynelatende umulige situasjoner og masse kreativitet for å komme ut av disse likevel. 

Etter hvert krysses Huck Finn og Tom Sawyers veier på ny, og da oppstår det nye, elleville episoder. 

"Om morran dro vi inn til landsbyn og kjøpte ei rottefelle a ståltrå som vi tok med hjem, og så åpna vi det beste rottehølet, og på en times tid hadde vi femten førsteklasses eksemplarer; og så tok vi og satte buret på et trygt sted under senga til tante Sally. Men mens vi var ute for å jakte på edderkopper fant vesle Thomas Franklin Benjamin Jefferson Elexander Phelps buret der, og åpna døra for å se om rottene ville komme ut, og det ville dem; og så kom tante Sally inn, og da vi kom tilbake, sto a i senga og remja mens rottene gjorde sitt beste for at a ikke sku kjede seg ..." (side 383)

Illustrasjon fra boka (E.W. Kemble)

Som tidligere nevnt er det et rasistisk samfunn som beskrives. Desto mer rørende er det da å lese om forholdet som oppstår mellom Huck og Jim, og om hvordan Huck gradvis menneskeliggjør slaven som er på rømmen fra eieren sin. Dette kommer virkelig på spissen da Jim blir tatt til fange av noen dusørjegere, og Huck og Tom med liv og lyst går inn for å befri ham. Kanskje er denne delen av historien farget av at romanen tross alt ble skrevet i 1884, et par tiår etter den amerikanske borgerkrigen som bl.a. endte med at slaveriet ble opphevet. Dette forhindret likevel ikke at de fargede - niggerne - ikke ble ansett for å være fullverdige mennesker - nesten helt opp til moderne tid. 

Jeg siterer fra min "1001 bøker du må lese før du dør":

"Underveis treffer de et rikt utvalg av lokale innbyggere, elvefolk, gode og dårlige mennesker, og de havner sammen med et par svindlere. Mange av eventyrene er komiske, og Hucks naive beskrivelse av dem gir ofte et humoristisk anstrøk. Hucks likefremme gjengivelse av opplevelsene muliggjør imidlertid at beretningen går uventet over fra det absurde til et langt mørkere terreng, som når Huck blir vitne til at en ung gutt på hans egen alder blir drept i en poengløs og latterlig strid med en annen familie.

Det er disse plutselige omveltningene og de kontrastene som følger, som gjør dette til noe mer enn bare en eventyrroman. Huck er ikke nødvendigvis noe uskyldig barn, men når han forteller historien sin, har han en tilbøyelighet til å ta konvensjonell moral og sosiale forhold bokstavelig. Dermed gjengir han hendelsene med en moralsk oppriktighet som avslører hykleri, urett, falskhet og grusomhet på en mer subtil og sviende måte enn noen direkte satire ville klart." 

Illustrasjon fra boka (E.W. Kemble)

Og dermed er vi kanskje ved kjernen av hele Mark Twains formål med denne romanen. For det er nettopp det grusomme som her serves via bakveien, via det subtile, som gjør et så sterkt inntrykk. Dessuten er historien nærmest å betrakte som dokumentasjon for en tid som heldigvis er tilbakelagt i historien! I tillegg må jeg nevne at det selvsagt har vært en fornøyelse å lese denne boka i en mer tro oversettelse i forhold til Mark Twains originale manuskript! All ære til oversetter Bjørn Axel Herrman som har gjort dette mulig! Det er ikke ofte jeg opplever en så forseggjort innbinding av en bok som denne praktutgaven Cappelen Damm her har utgitt! Det er noe eget ved å holde en bok mellom hendene, som har utmerket papirkvalitet - en kvalitet som gjør at man nyter å kjenne på boka, kjenne på arkene! En klassiker med en innbindingskvalitet som står i forhold til innholdet! Boka er for øvrig rikelig illustrert med tegninger underveis. Dersom man først bestemmer seg for å lese denne klassikeren, anbefaler jeg denne oversettelsen på det varmeste! I første rekke på grunn av de språklige kvalitetene og at man ikke kommer nærmere forfatterens originale roman enn dette - i alle fall dersom man leser boka på norsk. Dessuten tar boka seg pent ut i bokhylla! For en bokelsker betyr det en hel del!

Opprinnelig utgitt: 1884
Originaltittel: Huckleberry Finn
Senere utgivelse basert på originalmanuskriptet til Twain: 1990
Originaltittel: The Adventures of Huckleberry Finn
Illustrasjoner: E.W. Kemble
Utgitt på norsk i nyoversettelse: 2013 
Forlag: Cappelen Damm
Oversatt: Bjørn Axel Herrman
Antall sider: 432
ISBN: 987-82-02-24040-0

Mark Twain

"The Butler" (Regissør: Lee Daniels)

Se opp for denne filmen!

Det er en stund siden jeg så denne filmen, og nå som release på DVD nærmer seg (14. januar 2014),  er det på tide å få skrevet om filmen her på bloggen min. 

"The Butler" er basert på en sann historie om Cecil Gaines, butleren som tjenestegjorde for åtte amerikanske presidenter i Det hvite hus. Filmen er ikke utelukkende et portrett av ham som person og det livet han levde, men handler vel så mye om de fargedes situasjon i USA fra 1920-årene og frem til i dag. Og det er nettopp dette siste som gjør at filmen er så interessant, samtidig som det er viktig at alle slike historier gis et ansikt!

I filmens innledende scene møter vi Cecil og hans familie på bomullsmarkene. Året er 1920 og det ligger i sakens natur at de fargede ikke lenger er slaver (de ble jo frigitt som følge av den amerikanske borgerkrigen i 1860-årene), men er frie mennesker som arbeider for føden og som også får betalt for jobben de gjør. Likevel - de er så trellbundne som det går an å bli. Det skjønner vi da sønnen til plantasjeeieren - Alex - skyter og dreper Cecils far, og fruen på gården - i selveste Vanessa Redgraves skikkelse - kommanderer arbeiderne til å grave liket ned. Dette drapet slipper sønnen unna med - sånn er det bare. 

I et anfall av dårlig samvittighet bestemmer likevel Mrs. Annabeth Westfall seg for at Cecil, den nå farløse gutten, skal få anledning til å utdanne seg til butler. Hun tar ham inn i huset, han får fine klær og går rundt og lystrer herrefolkets minste ønsker, som "hus-nigger", hele tiden engstelig og redd for at sønnen Alex skal komme med utfall mot ham. Da han så og si er fullt utlært, velger han å reise derfra. Det kan tross alt ingen nekte ham, for dette er den lille friheten han faktisk har, å kunne velge hvor han vil arbeide ... 

Tilfeldighetene fører ham videre, og etter å ha arbeidet en del år på et stort hotell, blir han oppdaget av en representant fra Det hvite hus. Cecil tilbys jobb som butler ved Det hvite hus, og dette er en så stor ære at han ikke kan takke nei. I mellomtiden har han etablert en familie, er gift med Gloria (spilt av Oprah Winfrey) og har fått to sønner; Charlie (Isaac White) og Louis (David Oyelowo). Arbeidet ved Det hvite hus fører til at Cecili i årene som kommer, knapt er hjemme. Han skjønner litt for sent at kona har utviklet et alkoholproblem, mens eldstesønnen er i opprør mot alt og alle og havner i fengsel gang på gang fordi han nekter å bøye seg for segregeringslovene. 

Cecil Gaines og kona Gloria - spilt av Forest Whitaker
Oprah Winfrey

I mellomtiden avløses den ene presidenten av det andre - hele tiden mens vi følger det som skjer med landets fargede befolkning; republikaneren Dwight D. Eisenhower (her spilt av Robin Williams) regjerer i årene 1953 - 1961, demokraten John F. Kennedy (spilt av James Marsden) i årene 1961 til 1963, etterfulgt av demokraten Lyndon B. Johnsen (spilt av Liev Schreiber) i årene 1963 . 1969, republikaneren Richard Nixon (spilt av John Cusack) i årene 1969 - 1974, republikaneren Gerald Ford i årene 1974 - 1877, demokraten Jimmy Carter fra 1977 til 1981 og republikaneren Ronald Reagan (spilt av Alan Rickman) fra 1981 til 1989. 

Lyndon B. Johnson og frue - med Cecil Gaines i bakgrunnen

Hele tiden følger vi sønnen Louis og hans kamp for de fargedes rettigheter, og det mest hjerteskjærende er i grunnen at faren Cecil føler at han svikter ham på grunn av dette. Selv er han også opptatt av at han som farget tjener mye mindre enn hvite med en helt tilsvarende jobb, men dette kan han lenge glemme å få gjort noe med. Inntil Ronald Reagan kommer til makten, og han og hans kone Nancy (her i Jane Fondas energiske skikkelse) gjør noe med dette - samtidig som Reagen møter seg selv i døra i forholdet mellom egen innenrikspolitikk og boikotten av Sør-Afrika. For mens USA er opptatt av den urett som rammer de fargede i Mandelas hjemland, er de så og si blinde for den rasistiske volden som rammer deres egen fargede befolkning, rett foran egen nese ... Å bevege seg utendørs for fargede kunne nemlig være en blandet fornøyelse - ikke bare i Sør-statene med Ku Klux Klan, men også på gata i Nord-statene ... 

Underveis ble jeg både forbannet og målløs over den behandlingen som ble de fargede til del. Mobben gikk løs på dem gang på gang, mens de som ble fengslet var ofrene, de fargede ...

Gloria Gaynes og en av butlerne - spilt av Oprah Winfrey og
Lenny Kravitz

Forest Whitaker spilte butleren Cecil Gaines helt formidabelt, og tilsvarende synes jeg at David Oyelowo gjorde i rollen som den opprørske sønnen Louis. Ekstra interessant var det selvsagt å se hvordan butleren oppfattet de ulike presidentene ettersom de kom og gikk, hele tiden med de fargedes situasjon som et bakteppe. Mordet på Kennedy, mordet på Martin Luther King Jr., Ku Klux Klan, de sosiale forholdene i landet, segresjonspolitikken som gradvis blir borte på overflaten, men ikke i sinnene til menneskene ... osv. 

Cuba Gooding Jr. og Lenny Kravitz bør også nevnes som fantastiske skuespillere i denne filmen, og det må for ordens skyld også Oprah Winfrey, selv om jeg har vanskelig for å se noe annet enn Oprah i henne uansett hvilken rolle hun spiller. Helt til slutt: gjengivelsen av et autentisk miljø er amerikanerne svært gode på å skape i stjernespekkede og påkostede filmer, og i så måte er heller ikke denne filmen noe unntak!

Jeg anbefaler denne filmen på det varmeste, og håper riktig mange som ikke fikk den med seg mens den gikk på kino, får med seg filmen på DVD når den har release den 14. januar i år!

Innspilt: 2013 
Originaltittel: The Butler
Norsk tittel: Butleren
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Forest Whitaker (Cecil Gaynes som voksen mann), Vanessa Redgrave (Annabeth Westfall), Oprah Winfrey (Gloria Gaines), David Oyelowo (Louis Gaines), Lenny Kravitz (James Holloway), Robin Williams (Dwight D. Eisenhower), John Cusack (Richard Nixon), Liev Schreiber (Lyndon B. Johnson), Nelsan Ellis (Martin Luther King Jr.), Jane Fonda (Nancy Reagan), Alan Rickman (Ronald Reagan) m.fl.
Spilletid: 2 t 12 min.

Jonathan Odell: "Helbredelsen"

Enda en bok om slaveri i sørstatene ... 

Jonathan Odell er født og oppvokst i Mississippi, kan jeg lese på bokas smussomslag. Byen bar preg av segresjon og rasisme under hans oppvekst, og han var selv aktiv i borgerrettsbevegelsen. Odell debuterte med romanen "Rge View from Delphi" i 2005. Hans andre roman - "The Healing" - er den første som er oversatt til norsk. 

I bokas åpningsscene befinner vi oss i 1933, mange år etter at slaveriet ble opphevet i USA. Like fullt lever rasismen i beste velgående, og med den en inngrodd tro på at de fargede var mindre verdt, mindre begavet, ja mindre berettiget til de samme godene som landets hvite befolkning. Gran Gran er en aldrende kvinne, og det er hun som forteller historien om sin egen fortid til foreldreløse Violet. Med ett er vi tilbake i 1847 ... 

Fruen på plantasjen mister sitt barn og etter dette skal ingenting bli det samme ...

"Det var da fruen omsider gikk fra vettet. Først ville hun at lille Rubina skulle piskes, og at de skulle helle salt i sårene, for hun var sikker på at jenta hadde smittet datteren. Men hun ombestemte seg fort. Det var tydelig at hun ikke kunne få seg til å skade Beckys venninne. Fru Amandas desperate leting etter noen å skylde på førte henne omsider til ektemannen. Hun forbnnet ham både natt og dag og kylte porselensserviset i veggene. Da herr Ben fikk tilsendt beroligende medisiner, svelget hun alt hun fikk fatt på. Det påsto i hvert fall de som jobbet oppe i huset." (side 21)

I sorgen etter datterens død tar fru Amanda fra en av negerslavene hennes nyfødte barn. Dette for å kompensere for sitt eget tap. At en annen mor er fra seg av sorg for å miste sitt barn, enser hun ikke. Fru Amanda kaller barnet Granada, og Granada vokser opp i noe mellom de hvite og de fargede. Hun slipper unna det harde arbeidet på gården, men fratas samtidig sine røtter. For ikke er hun et menneske med de hvites rettigheter, og ikke hører hun skikkelig hjemme blant dem som skulle ha vært hennes egne. Fruen dresser henne opp i kjoler, og slik blir hun en slags dukke som fruen leker seg med for å døyve smerten etter tapet av sin egen datter.

Ute blant slavene herjer det en sykdom som de hvite er overbevist om bare kan ramme de fargede. En periode er det fare for at hele besetningen med slaver kan komme til å stryke med, inntil herr Ben beslutter å kjøpe slavekvinnen Polly Shine, helbrederen. Polly er svært annerledes de fleste slaver Granada og de andre har møtt. Her ser de en sterk kvinne som stiller krav, og ikke bare det: herr Ben synes til og med å ha respekt for henne. Herr Ben har dessuten lenge sett med fortvilelse på sin kones dyrking av Granada, og han beslutter at Granada skal bli Pollys nye lærling. Dermed tar Granadas liv en helt ny vending. Hun får ikke lenger oppholde seg i herskapshuset, og hun er full av indignasjon over sin nye skjebne. 

Det er ikke bare Granada som er mistenksom og fientlig innstilt overfor Polly. De fleste slavene på plantasjen er overbevist om at Polly driver med voodoo, og følger henne med haukeblikk for å avsløre at hun egentlig driver med trolldomskunster. Men Polly er en klok og snarrådig kvinne som vet å utnytte sine kunnskaper, og etter hvert skal dette få stort betydning spesielt for Granada ... 

"Helbrederen" er enda en roman om slaveri i Sørstatene på 1800-tallet, og selv om historien denne gangen er helt annerledes enn den vi for eksempel får høre i Hillary Jordans "Mississippi", opplever jeg at dette er den av disse bøkene som er minst spennende. Kanskje har jeg rett og slett bare nådd et metningspunkt mht. romaner av denne typen? Der i det minste bøker om de svartes situasjon, som "Barnepiken" og "Bienes hemmelige liv" har et slags politisk budskap som apellerte til meg, opplevde jeg "Helbredelsen" som temmelig tam og klisjéfylt og uten egentlig noen nerve. Og så kjenner jeg at jeg blir nokså lei av å forholde meg til at slavene snakker bredt østkantdialekt i den norske oversettelsen, mens herrefolket snakker riksmål. Jeg synes boka fortjener terningkast fire - i det nedre skiktet av skalaen - som uttrykk for en leseopplevelse helt på det gjennomsnittlige. Da har jeg lagt vekt på bokas språklige kvaliteter. Dette er imidlertid en bok som mange har ulike oppfatninger av, og nedenfor har jeg derfor linket til andre omtaler av boka. 

Utgitt: 2012
Originaltittel: The Healing
Utgitt i Norge: 2013
Oversatt: Kia Halling
Forlag: Pax
Antall sider: 354
Leseeksemplar fra forlaget

Jonathan Odell

Andre omtaler av boka:
- Bokelskerinnen 28.02.2013 - terningkast seks - "alt jeg ønsker meg av en roman"
- Solgunn Sitt 26.05.2013 - terningkast fire - "en litt over middels lesepplevelse"
- Beathes bokhylle 15.02.2013 - "kommer til å bli en av de aller beste bøkene jeg kommer til å lese i år"
- Groskro 03.03.2013 - "en perle av en bok"
- Karis bokprat 04.06.2013 - "den ultimate ferielektyre"
- VG v/Kristine Isaksen 04.03.2013 - terningkast to 
- Tines blogg 03.04.2013 - "en skjønn bok"
- Med bok og palett 26.06.2013 - "en sterk bok om betydningen av frihet"
- Bøker & bokhyller 07.03.2013 - "andre har nok blitt mer grepet av denne enn jeg ble"
- Les mye 18.03.2013 - "personleg likte eg dei to nemnde betre (Tilbake til Tall Oaks og Barnepiken), men denne er slett ingen dårleg etterkommar"

Hillary Jordan: "Mississippi"

Om forbudt kjærlighet, rasisme og Ku Klux Klan i sørstatene

Hillary Jordan var for meg en fullstendig ukjent forfatter da jeg første gang hørte om hennes roman "Mississippi". Så langt jeg har klart å finne ut har hun heller ikke gitt ut flere enn to romaner. Hun debuterte med "Mississippi" i 2008 og kom ut med "When She Woke" i 2012. Den siste er foreløpig ikke oversatt til norsk. Utover dette ligger det sparsomt med opplysninger om forfatteren som sådan på nettet. Ikke annet enn at hun vokste opp i Dallas, TX og Muskogee, og i dag bor i Brooklyn (kilde: Wikipedia), og slettes ikke når hun f.eks. er født. Forfatteren har imidlertid en hjemmeside, og her kan man bl.a. lese at hun mellom bokutgivelser og skriving reiser rundt og holder foredrag på litteraturfestivaler og biblioteker.

Handlingen i "Mississippi" er lagt til en bomullsplantasje nettopp i Mississippi i tiden før, under og etter andre verdenskrig. Flere jeg-stemmer slipper til i boka etter hvert som handlingen skrider frem. I første rekke møter vi Laura McAllan, en kvinne på over 30 år som fremdeles bor hjemme hos foreldrene fordi hun er ugift, og som ingen - heller ikke hun selv - tror noen gang skal bli gift. Men det er helt til Henry dukker opp. Han er ikke blant de mest romantiske, men han fremstår med en edel karakter og er skikkelig og solid på alle vis. Laura blir betatt av Henry, som er en mann av få ord og som ikke uten videre deler sine tanker og følelser med henne. Da han omsider frir, takker hun ja. 

Rett før bryllupet blir Laura introdusert for Henrys bror Jamie. Han er en lidenskapelig mann som vet hvordan man skal kurtisere en kvinne, og Laura blir sterkt tiltrukket av ham. Etter at Pearl Harbor blir angrepet og USA dras med i krigen, reiser Jamie ut som flyver. I mellomtiden bestemmer Henry at han og Laura skal flytte til Mississippi, hvor han plutselig har kjøpt en bomullsplantasje. Meningen er at Laura og barna skal bo inne i byen, slik hun er vant til, men slik skal det ikke gå. Henry er en ordholden mann, men det er dessverre ikke alle andre. Han blir lurt og det huset han trodde han hadde leid og betalt depositum for, viser seg for lengst å være solgt da de ankommer. I mellomtiden har det skjedd mye i Henrys familie, og det ender med at den lille familien må ta seg av Henrys svigerinne og hennes farløse barn samt den sta og egenrådige faren, som er en innbitt rasist. 

Livet på gården blir beinhardt, og alt regnet forvandler hele området til et gjørmehøl - derav originaltittelen "Mudbound". Vi introduseres etter hvert for Ronsel, en farget mann som også reiser ut i krigen som soldat, og hele hans familie. Hver gang noen fargede går utenfor de rammer som de mest rasistiske elementer i det amerikanske samfunnet har satt opp for dem, trer Ku Klux Klan frem fra skyggene og "gjenoppretter ro og orden" i rekkene.  Da Jamie og Ronsel kommer hjem fra krigen, begge med sine hemmeligheter i bagasjen, forrykkes den skjøre freden som har eksistert på gården, og ingenting blir det samme lenger ... Her er elementer av forbudt kjærlighet både på det ene og andre viset, her er intriger og til og med mord, og her er en gryende bevissthet rundt de fargedes posisjon i et samfunn med en stygg forhistorie med slaveri og annen rangs borgere osv.

Denne boka valgte jeg å "lese" som lydbok, og det var ingenting å si på Bodil Vidnes-Kopperuds opplesning. Jeg synes alltid at det er vanskeligere å vurdere en boks litterære kvaliteter når jeg hører lydbok fremfor å lese selv, men jeg vil likevel hevde at "Mississippi" er godt skrevet - uten at den har de typiske litterære kjennetegnene. Historien er sånn sett litt vel mye fortellende i stilen, og det overlates lite til leserens fantasi. Det har vært skrevet et utall av bøker om de fargedes posisjon i USA, om rasisme og Ku Klux Klan. Mitt første møte med denne type litteratur må ha vært "Onkel Toms hytte" i tidlig ungdom - en bok jeg husker at jeg gråt meg igjennom fra perm til perm, og nesten ikke klarte å lese bokstavene for bare snørr og tårer. Siden har "Bienes hemmelige liv" og ikke minst "Barnepiken" dukket opp, mens "Drep ikke en sangfugl" står som en av få virkelig store klassikere på området. Så hva har "Mississippi" å tilføre av nye ting? Svært lite i grunnen. Den er og blir en bestselger, men like fullt en bestselger som hever seg godt i konkurransen innenfor genren. Hvis det er noe jeg likevel skulle sette fingeren på er det at jeg synes det har gått litt inflasjon i å slippe for mange jeg-stemmer inn i bøkene for tiden. Dette virkemiddelet medvirker i seg selv til at leseren liksom får vite alt, og at lite overlates til leserens fantasi. Det andre er at boka slutter for brått. Det er på slutten det virkelig skjer noe, og vips så er det hele over. Som om forfatteren har blitt lei og ønsket å avslutte på en noen lunde hederlig måte. Denne boka kunne imidlertid kledd i alle fall hundre sider til. Min konklusjon og dom er etter dette at her blir det terningkast fire. Og jeg tror nok at jeg skal gi Hillary Jordans nye bok en sjanse så snart denne kommer på norsk. 

Utgitt: 2008
Originaltittel: Mudbound
Utgitt i Norge: 2012
Oversatt: Benedicta Wundt-Val
Forlag: Lydbokforlaget (papirutgaven utkom på Pax forlag)
Spilletid: 9 t 8 min.

Hillary Jordan

Andre som har omtalt boka:

- Groskro - 22.05.2012

- Bok-Karete - 21.05.2012

- Bokspeilet - 14.06.2012

"This is England" (Regissør: Shane Meadows)

Om skinheads, rasisme og vold

Vi befinner oss i England, året er 1983, Falklandskrigen (som varte i 74 dager i 1982) er over, Margaret Tatcher styrer England med jernhånd, arbeidsledigheten er skyhøy og en stor gruppe ungdommer vokser opp uten særlig håp for hva fremtiden kan ha å by dem. De er ikke bare skuffede og desillusjonerte - de er sinte og farlige! Og hva er "mer nærliggende" enn å angripe dem som på et vis er enda lenger nede på rangstigen - de som tar jobbene fra engelskmennene fordi de er villige til å jobbe for luselønn: innvandrerne! 

Med dette som bakteppe vokser Shaun og ungdommene i nabolaget opp. Faren til Shaun ble drept i Falklandskrigen, og moren hans sliter med å få endene til å møtes, samtidig som hun er deprimert og egentlig har mer enn nok med seg selv. Shaun må gå i latterligere bukser, og på grunn av dette blir han mobbet på skolen. Han er dermed et lett bytte når noen eldre ungdommer i nabolaget som stort sett driver dank, tilbyr ham innpass i gjengen sin. Like fullt - det denne gjengen driver det til for å slå ihjel tiden, er nokså uskyldige greier tross alt. 

Så kommer Combo ut av fengsel etter å ha sonet en voldsdom. Med seg har han kompisen Banjo, som han har sittet inne med. Disse to typene er atskillig mer hardkokte enn de øvrige i gjengen, og dette gjør at noen av ungdommene trekker seg vekk. De vil ikke ha bråk, og de har åpenbart noen ikke helt gode minner om Combo fra før av. Combo apellerer imidlertid til Shaun og hans ønske om at faren hans ikke skal ha dødd forgjeves i en ellers helt latterlig krig som de færreste engelskmenn noen gang har forstått poenget med, og to-tre andre i gjengen blir også med. Dermed blir Shaun trukket inn i en rasistisk vold som er alt annet enn uskyldig ... Underveis blir det mer og mer tydelig at Combo er i stand til hva det skulle være, og at enten er man med ham, eller så er man mot ham ... Så spørs det hvor langt det hele må utvikle seg før Shaun får opp øynene for hva han egentlig er med på ...

Denne filmen slo nesten knockout på meg. Ikke bare var Thomas Turgoose helt fabelaktig i rollen som 12 årige Shaun, men Stephen Graham som spilte Combo, hele tiden balanserende på en syltynn psykopatisk egg, var så overbevisende at det var vondt å se på. Denne typen nasjonalistiske gjenger, som utøver vold mot innvandrere, har eksistert i mange ulike former i de aller fleste land opp gjennom tidene. Ungdommer uten særlig fremtidshåp retter alt sitt raseri mot en gruppe mennesker som er alt annet enn homogen, men som uansett får skylden for alt som er galt i samfunnet. Parallellen til Hitlers Nazi-Tyskland (som jeg for tiden leser om i Karl Ove Knausgårds Min kamp 6) er sterk - med den vesentlige forskjellen at der kom mobben faktisk til makten på toppen av det hele - med alle de konsekvenser som dette fikk. Filmer som "This is England" er uhyre viktige, fordi tematikken har effekt på samfunnsdebatten. Som alltid når jeg ser denne typen filmer, blir jeg sittende og lure på hva som kom først, høna eller egget? Er det samfunnets skyld at slike tendenser oppstår, eller er det hele et individproblem? 

Skuespillerprestasjonene, miljøskildringene - 1980-talls-koloritten - og tematikken gjør at jeg ender med terningkast fem denne gangen. 

Innspilt: 2007
Originaltittel: This is England
Nasjonalitet: England
Genre: Drama
Skuespillere: Thomas Turgoose (Shaun Field), Stephen Graham (Andrew "Combo" Gascoine), Jon Gilgun (Richard "Woody" Woodford) m.fl.
Spilletid: 103 min.

"The Great Debaters" (Regissør: Denzel Washington)

Om debattkunst og kamp om rettigheter for fargede i 1930-tallets USA

Denzel Washington (f. 1954) har så vidt jeg har klart å finne ut, kun regissert et par filmer i løpet av sin karriere. "Antwone Fisher" (2002) var den første - "The Great Debaters" (som av en eller annen grunn har skiftet tittel til "The Challenge" da den ble presentert for det norske film-markedet) den andre. I tillegg er han produsenten av filmen "The Book of Eli". Regissøren har selv en sentral rolle i "The Great Debaters", som for øvrig har Oprah Winfrey som produsent. 

Melvin B. Tolson - her spilt av selveste Denzel Washington - er lærer på Wiley College i Texas på midten av 1930-tallet. Dette er i en tid hvor fargede ikke får gå på de samme skolene som hvite, og hvor rasisme florerer. Å være farget og ville opp og frem her i verden, er forbundet med stor fare og kan være livsfarlig. En mobb av hvite truer nesten bak hver sving, og til og med politiet er infiltrert av tjenestemenn med holdninger til å få grøsninger av. I beste fall ser de en annen vei - i verste fall er de involvert selv. Lynsjing og drap av fargede får sjelden konsekvenser i det hele tatt. I dette miljøet vokser USAs lovende ungdommer opp, et miljø hvor de fargede kan se langt etter å få de samme rettighetene som hvite. 

Tolson har som oppgave å plukke ut egnede kandidater til den årlige debatt-konkurransen ved Harvard-universitetet. Året er 1935. Etter en audition velger han ut to av skolens sjarmører (Henry Lowe og Hamilton Burgess), mens James Farmer og Samantha Books (hun ikke bare som den første kvinnen, men også den første fargede kvinnen) stiller som reserver. Deretter følger vi disse fem mens de intensivt trener frem til konkurransen. I mellomtiden oppstår det et gryende forhold mellom Henry og Samantha, som får avgjørende betydning for gruppen. Ikke minst fordi James blir helt satt ut av at Samantha er forelsket i Henry og ikke i ham selv. Det hele ender med at det er James og Samantha - ikke Henry og Hamilton - som stiller til debatt ved Harvard, hvor temaet som skal debatteres er "en urettferdig lov er ikke en lov i det hele tatt". Så spørs det om de har en sjanse til å vinne mot et av verdens mest prestisjefylte universiteter  ... Og om de klarer å forsere det største hinderet - nemlig massive forsøk både fra privatpersoner og myndigheter som forsøker å stanse dem, livredde som de er for at de fargede skal få noen innflytelse i samfunnet. 

Denzel Washington spiller som vanlig helt fantastisk! Bare det forhold at han er med, gjør det vel verdt å se nær sagt en hvilken som helst film. I tillegg har denne filmen så mange kvaliteter at den etter min oppfatning ender helt i toppskiktet. Gjenskapelsen av et 1930-tallsmiljø i USA fremstår som meget troverdig. Likeså beskrivelsen av den angsten som preget de fargede i en tid hvor det gjaldt å stå på i kampen om like rettigheter, om de i det hele tatt skulle gjøre seg noe håp om en bedre fremtid - en kamp som dessverre krevde sine ofre ... Filmen er basert på en sann historie, men det er grunn til å understreke at en hel del er endret i forhold til det som egentlig skjedde. Wiley College vant debattkonkurransen, men ikke mot Harvard Universitet. Derimot mot University of Southern California, kan jeg lese på Wikipedia. Akkurat dette trekker ned det helhetsinntrykket jeg sitter med av filmen. For det er ikke til å komme bort fra at det nettopp er det faktum at historien skal være sann, som gjør størst inntrykk. Da kunne man i det minste vært tro mot de historiske fakta, som er en mer enn god nok historie i seg selv. Uansett - den debatten som finner sted til slutt, er og blir et kunststykke! Her blir det terningkast fem!

Innspilt: 2007
Originaltittel: "The Great Debaters"
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Denzel Washington (Melvin B. Tolson), Forest Whitaker (James L. Farmer Sr.), Denzel Whitaker (James L. Farmer Jr.), Nate Parker (Henry Lowe), Jurnee Smollett (Samantha Booke), Jermaine Williams (Hamilton Burgess) m.fl.
Spilletid: 122 min.

Denzel Washington i rollen som Melvin B. Tolson

Tre av kandidatene til den store debattkonkurransen

En gryende romanse mellom to av debatt-kandidatene