"Boyhood" (Regissør: Richard Linklater)

Et fascinerende filmprosjekt!

En av grunnene til at jeg har valgt å se "Boyhood", er at den er blant dem som er nominert til årets Oscar, ikke bare i én, men i seks kategorier:
- beste film
- beste mannlige birolle (Ethan Hawke)
- beste kvinnelige birolle (Patricia Arquette)
- beste regi (Richard Linklater)
- beste originalmanus
- beste filmredigering

Fra før av har jeg omtalt de Oscar-nominerte filmene "The Imitation Game" og "American Sniper".

Filmen hadde premiere 22. august 2014 i Norge, og den går fremdeles på kino. 

Regissøren av filmen, Rickard Linklater (f. 1960), har regissert 18 filmer fra sin debut i 1988. (Kilde: Wikipedia) "Before Sunset" (2004) er den eneste av hans filmer jeg har sett fra før av. Ellers preges hans filmografi mye av komedier og romantikk, ut fra hva jeg kan se. 

"Boyhood" er en helt spesiell oppvekst-film. Der det vanlige er at ulike skuespillere spiller rollene som hhv. barn, ungdom og voksen, har regissøren her fulgt gutten Mason (spilt av Ellar Coltrane) fra han var fem til han er atten år. 

Mason jr. gjennom elleve år.

Akkurat dette gjør filmen veldig annerledes og særegen enn hva vi er vant til i tilsvarende filmer. 

Underveis skildres nokså vanlige problemstillinger som barn av i dag utsettes for. Moren Olivia (spilt av Patricia Arquette) får to barn med Mason sr. (spilt av Ethan Hawke) så altfor tidlig. Mens Mason sr. er en drømmer som ønsker å leve av musikken sin, men aldri får det riktig til, blir Olivia sittende med det fulle og hele ansvaret for barna. Til slutt faller hele samlivet deres i grus, og de blir skilt. 

Tidlig i barnas oppvekst.

Mens Olivia tar seg utdannelse i voksen alder, vokser sønnen Mason jr. og datteren Samantha opp som ansvarlige små voksne. Ting andre tar som selvsagt, er ikke like selvsagt for dem. De er dessuten prisgitt morens valg - også da hun senere treffer en mann som tilsynelatende har orden på livet sitt, men som det er "noe" ved ... Akkurat hva dette "noe" er, skal de smertelig få erfare alle tre ... I mens er faren deres i periferien av deres liv, i lange perioder uten arbeid, men likevel med noe å tilføre dem. 

Underveis dukker det opp mobbe-episoder, episoder med alkohol-debut, historier med jenter osv. Og den en gang så håpløse faren deres, er visst ikke fullt så håpløs likevel når det kommer til stykket ... 

En far-sønn-samtale.

Det er ikke bare Mason jr. som eldes fra episode til episode i denne filmen. Det gjør nemlig alle de andre skuespillerne også. Akkurat dette er faktisk veldig fascinerende! Skuespiller-prestasjonene i filmen er gode på den nære og nærmest autentiske måten. Man får nesten følelsen av at det er en dokumentar, ikke en fiksjon, man blir presentert for. Dette skyldes ikke bare at filmen er innspilt over en elleveårs-periode, men måten den er regissert på, eller kanskje mer hvordan historien er fortalt. Olivia er dessuten en fascinerende kvinneskikkelse, der hun aldri går inn i offerrrollen, men tar grep for å forbedre barnas og sin egen situasjon de gangene dette fremstår som nødvendig. Så er spørsmålet hva som skjer med henne den dagen barna ikke trenger henne lenger ... 

Når barna er "voksne" og skal klare seg på egen hånd ...

"Boyhood" falt virkelig i smak hos meg! Hvis jeg likevel skal sette fingeren på noe, så må det være at en spillelengde på 165 minutter - dvs. nesten tre timer - er i meste laget nesten uansett hvor god en film er. Samtidig skjønner jeg dilemmaet som skaperne av denne filmen må ha hatt underveis. Man har lagt ned utrolig mye jobb i å filme noen snutter av livet til denne familien gjennom elleve år, og står til slutt overfor valget: hva må kuttes? Jeg tror at jeg må konkludere med at filmredigeringen har vært meget vellykket og at det faktisk tar nesten tre timer å fortelle denne historien - verken mer eller mindre! 

Jeg anbefaler "Boyhood" varmt!

(Fasiten etter Oscar-utdelingen den 22. februar 2015 er at Patricia Arquette vant en Oscar i kategorien beste kvinnelige bi-rolle.)

Innspilt: 2014
Originaltittel: Boyhood
Genre: Drama
Nasjonalitet: USA
Skuespillere: Ellar Coltrane (Mason Evans jr.), Patricia Arquette (Olivia Evans), Ethan Hawke (Mason Evans sr.), Lorerei Linklater (Samantha Evans) m.fl.
Spilletid: 165 min.

Lars Mytting: "Svøm med dem som drukner"

Fascinerende historie, men noe langdryg ...

Lars Mytting (f. 1968) er journalist og forfatter. Han har tidligere utgitt to romaner og en sakprosa-bok. "Hestekrefter" utkom i 2006.  "Hel ved", som utkom i 2011, ble tidenes salgssuksess. Den siste romanen hans - "Svøm med dem som drukner" - fikk nylig Bokhandlerprisen. 

"Svøm med dem som drukner" handler om Edvard Hirifjell, som er 23 år i bokas åpningsscene. Han vet ikke mer om sin fortid enn at foreldrene hans omkom i en gasseksplosjon i Frankrike i 1971. De eneste slektningene Edvard da hadde, var besteforeldrene, og de tok seg av ham. Han vokste opp på deres gård i Gudbrandsdalen, og lærte alt han trengte å vite om gårdsdrift.

Bestemoren døde da Edvard var liten. Da bestefaren, som ikke har vært den mest meddelsomme, også dør, og Edvard dermed er uten andre slektninger, kommer han over noen papirer som kan kaste lys over fortiden. Han bestemmer seg for å finne ut hva som egentlig skjedde. 

Jakten på sannheten om fortiden fører Edvard i første omgang til Shetland. Der skal angivelig bestefarens bror Einar befinne seg. Bestefaren og Einar kom i sin tid i en alvorlig konflikt med hverandre, og etter dette hadde de ingen kontakt. I alle fall ingen kontakt som Edvard kjenner til ... Etter hvert fører jakten på sannheten om fortiden ham også til Frankrike. 

Underveis avdekkes den ene familiehemmeligheten etter den andre, og Edvard opplever både kjærlighet, en øy det viser seg at han er arving til, en hemmelig skatt og mer til. Blant annet hendelser som har sammenheng både med første og andre verdenskrig. Det er sånn sett en fantastisk historie som rulles opp, og som gjør at man bare må lese videre. Eller som i mitt tilfelle: høre videre. Løsningen som serveres til slutt var noe av det mest fascinerende med hele boka, slik jeg opplevde dette. Slutten overrasket meg. 

Jeg ble likevel ikke overvettes begeistret for denne boka. Årsaken til dette er først og fremst at jeg opplevde fremdriften i boka som for langsom og langdryg i en del sekvenser, nesten på grensen til det kjedelige. Det blir for mange ord og omstendelige forklaringer. Lite eller ingenting overlates til leserens fantasi. En del svulstigheter irriterte meg dessuten underveis. Boka hadde kledd en strammere regi, hvor minst 100 sider hadde vært skrellet bort. Nå er jeg en leser som liker antydningens kunst og at det er noe undertekst igjen som jeg kan tolke. Jeg misliker at alt blir forklart i detalj. Med dette utgangspunktet ble noe av lesegleden ødelagt, og dette gjorde boka til bare en nokså middels opplevelse. Når det er sagt trigges jeg som regel alltid når handlingen har sammenheng med en av verdenskrigene i det 20. århundre. Jeg var derfor aldri i tvil om at jeg ønsket å få vite hvordan det hele endte. Slutten reddet rett og slett boka.

Axel Aubert leser boka med stor innlevelse og god diksjon! 

Utgitt: 2014 
Forlag: Lydbokforlaget (lydbok) / Gyldendal (papirutgave)
Oppleser: Axel Aubert 
Spilletid: 12 t 50 min. (472 sider)
ISBN:  9788242161567 (lydfil)
Forfatterens egen nettside
Jeg har mottatt lydfilen fra Lydbokforlaget

Lars Mytting (Bildet har jeg lånt fra denne nettsiden)

Andre omtaler av boka:
- VG v/Sindre Hovdenakk - 13. september 2014 - Solid håndverk - "Neste gang håper jeg ... at Mytting høvler vekk all overtydelig symbolisme og går rett til kjernen." Terningkast fire.
- Aftenposten v/Rune Hallheim - 5. september 2014 - Ny Mytting-suksess etter "Hel ved" - Den episke romanen sliter alltid med sin forutsigbarhet, med dramaturgien som bestiller neste påfunn fra forfatteren. Denne boken er så velsignet velskrevet at selv de mest vidløftige vendinger blir logiske og akseptable milestener i en kronglete historie. Dypsindig er det ikke, men skarpt nok sett til at verden, og særlig den delen av den som befinner seg i Gudbrandsdalen, trer frem som et tydelig og troverdig dikterunivers.
- NRK v/Anne Cathrine Straume - 15. september 2014 - Ambisiøs røverroman - Men hvorfor må Mytting banke inn sine sjelelige bilder som om leseren skulle være døv og blind? ... Det blir som om forfatteren ikke stoler på at jeg som leser kan trekke noen assosiasjoner selv. Han må sikre seg at det nettopp ikke ligger noe ufordøyd mellom linjene. Og der skiller han seg fra de store stilistene, de som vet å si mye med få ord. Fine tilløp finnes i blant, helst når et konkret arbeid beskrives, men så snart det er følelser inne i bildet, trampes det rundt med elefantføtter.
- Dagens Næringsliv v/Bjørn Gabrielsen - 12. september 2014 - Finsnekring - Hvert år kommer det en roman eller to som man trygt kan anbefale markedet på jakt etter mursteiner å gi i julegave til slektninger og venner som liker å lese. «Svøm med dem som drukner» er den type roman.
- Aftenbladet v/Steinar Sivertsen - 7. november 2014 - Jakten på familiegåter - Fascinerende, sanselige, dramatiske scener fins i hopetall. Men den som håper på en undertekst av ukjent og muligheten til meddiktning, vil lete forgjeves.
- Tine sin blogg - 12. oktober 2014 - Etter å ha lest denne boken vil jeg reise til Shetland. Måten han skildrer steder og mennesker på, gjør det så levende at det ikke er vanskelig å føle at du er med der det skjer. Dette blir nok en bok vi vil høre om i forbindelse med Bokbloggerprisen 2014, en bok jeg ikke nøler med å anbefale videre.
- Artemisias Verden - 5. desember 2014 - Jeg forstår at Myttings roman slår an blant norske lesere. Han skriver i et språk folk forstår (selv om similes og metaforer er så utbredt at det bare er et tidspørsmål før en standupkomiker finner på å parodiere boka), det er ellers jordnært og mye av handlingen handler om gårdbrukerlivet, landsbygda, vanlige folk med spesielle historier, skogen, naturen- det urnorske, som ligger i folkesjela. Krigen er sentral og det treffer også mange. Edvards bestefar og grandonkel var på hver sin side under 2.verdenskrig, noe som er en del stor del av konflikten i romanen. Edvards mor ble født i en fangeleir, hvor bestemora Isabell døde. Alt i alt, så synes jeg dette var god underholdning. En god historie skal man ikke kimse av.
- Bok & Bøker - 11. oktober 2014 - Nå har jeg altså hørt lydbok-utgava, lest av Axel Aubert. Han leser godt og med passe innlevelse- lydbøker skal ikke være overdramatiserte! Men. Det er et lite men her. Når det kommer til dialoger, skjer det noe rart. Gamlepresten blir en knirkete fintrønder, uten at jeg kan huske at han blir omtalt som annet enn gamlepresten, uten noe geografisk tilknytning til Trøndelag. Agnes Brown og dama på utenlandstjenesten hos opplysningen lider litt samme skjebne, mens den ungjenta han møter på Shetland blir hektisk og får litt preg av å være i overkant knapp, sur og snerpete- noe som ikke passer særlig godt til ordene og handlingene hennes. Heldigvis er består boka aller mest av Edvards tanker og observasjoner, så disse irritasjonsmomentene får ikke ødelagt lytteopplevelsen ;o)
- Heartart - 10. oktober 2014 - Handlingen tar oss igjennom utallige tråder som skal nøstes opp i familie fortiden til hovedkarakteren, før vi får klarhet i hendelsene og crescendoet av en interessant og spennende historie som på siste side avslutter det hele.Jeg må gi mine beste skussmål, for dette er rett og slett mesterlig! Og jeg er sikker på at du kommer til å elske "Svøm med dem som drukner", det gjorde i hvert fall jeg!
- Anettes Bokboble - 12. november 2014 - Jeg leste en gang et vakkert dikt som sluttet med "ingen ord kan yte deg rettferdighet", og akkurat slik føler jeg det overfor denne boken. Den var fantastisk vakker og overveldende, og jeg mistet nesten pusten av setningene og avsnittene som tilsammen fikk meg til å se alt så mye klarere. Aha-opplevelsene sto i kø, og gråten lå på lur. Jeg kunne ikke vente med å lese mer, men kjente hele tiden på panikken ved tanken på å bli ferdig med boken.
Vær så snill ... gå ikke glipp av denne!!!
- Mellom linjene - 15. november 2014 - Årets mest oppskrytte roman? -Svøm med dem som drukner er ein slik roman som får meg til å føle meg undervurdert som lesar. Det blir for mange brot med den klassiske skriveregelen «Show, don’t tell». Og med for mykje telling og for lite showing, for mange sjølvkommenterande avsnitt og for mange analyser, blir det intrikate plottet og spenninga mellom karakterane – som i utgangspunktet er komplekst – brote ned. Forteljarstemma er overivrig og overanalyserande. Dermed blir eg som lesar litt irritert over at alt skal forklarast og potensialet i sjølve forteljinga druknar i usannsynlege tolkningar og vurderingar som ikkje passer inn med den kunnskapen hovudpersonen har på det aktuelle tidspunktet ...
- Bentebing´s Weblog - 31. desember 2014 - Boken har blitt omtalt av flere bokbloggere, anmeldt både her og der og selv om den har blitt priset er ikke alle omtaler panegyriske. Det er det for så vidt ikke grunn til heller for selv om det er en bok jeg gjerne anbefaler så er det for mange overtydeligheter, litt omstendelig her og der og en slutt som ble noe vag for meg. Jeg ble fanget av boka fordi den er spennende, relasjonene er like komplekse som de kan være i virkeligheten og Mytting skriver om naturen og elementene så de trer tydelig fram, det er flott gjort! Skal den være med i mine nomineringer til Bokbloggprisen, ja – det skal den nok for dette er en god bok, men som nr. 1 blir det nok ikke…

"Meg eier ingen" (Regissør: Kjell-Åke Andersson)

Drama fra virkeligheten om å være datter av en alkoholisert pappa

I 2007 kom den svenske journalisten Åsa Linderborg (f. 1968) ut med sin selvbiografiske roman "Meg eier ingen". Boka, som jeg leste og omtalte her på bloggen min i 2008, handlet om Linderborgs oppvekst med en alkoholisert far. 

Boka er for lengst innspilt som film, og den hadde premiere i Norge i slutten av januar i år. Rett etter sommeren hadde DVD´en release. Og det var helt selvsagt at jeg måtte se den, så sterkt inntrykk som boka i sin tid gjorde på meg. Dette er en av de bøkene man bare aldri glemmer. 

Regien i filmen er litt annerledes enn i boka - i alle fall slik jeg husker den. I filmens innledende scene feirer Åsa sin doktorgrad innen filosofi. Året er 2001 og hun er 33 år gammel. Av nærmeste familie er kun moren til stede. Faren har hun i grunnen avskrevet for lenge siden, siden det alltid var alkoholen som vant i hans liv. Like fullt er det sårt at han ikke er til stede - den faren hun en gang elsket over alt på jord, men altså ikke klarte å leve med ... Som ingen klarte å leve med ... 

Historien om Åsa er velkjent for alle oss som har lest boka som filmen er basert på. Da Åsa var fire år, gikk foreldrene hennes fra hverandre. Åsa ble igjen hos faren, selv om moren visste at han drakk. Kanskje hadde hun et håp om at datteren skulle redde ham fra å gå fullstendig til grunne?

Gjennom sporadiske glimt gjennom barndommen blir vi vitne til hvor skjevt det hele utvikler seg. Faren klarer ikke å ta vare på seg selv, og han havner stadig i bråk. Åsa dekker over så godt hun kan. Hun vasker hjemme, hun holder kjeft om at det ikke er mat i kjøleskapet fordi faren litt for ofte prioriterer sprit fremfor mat, og kanskje er det dette som gjør at ingen griper inn. Ikke en gang farens nærmeste familie, som antakelig er de eneste som ser hvordan det egentlig er fatt med ham, gjør noe. Det blir mye kjefting og lite hjelp å få derfra, annet enn et gratis måltid i ny og ne og litt penger som moren stikker til ham i skjul. 

En kjærlighetsaffære med en norsk kvinne (spilt av Linn Skåber) varer selvsagt ikke, for heller ikke hun holder ut drikkemønsteret hans. Til slutt innser Åsa at hun ikke kan redde faren, og flytter motstrebende hjem til sin mor ... Det skal bli hennes redning, mens farens liv rakner, sakte men sikkert. Skjønt som alkoholikere flest er han seiglivet som få, inntil det meste i kroppen svikter på en gang ... 

Filmversjonen av "Meg eier ingen" er og blir annerledes enn boka, og selvsagt går mye av historien tapt på veien innenfor en ramme på 109 minutter. Samtidig er det visuelle uttrykket i filmen tidvis enda sterkere enn hva jeg husker at boka var. 

Mikael Persbrandt er som skapt for rollen som den alkoholiserte faren. Ikke bare i den forstand at han spiller en forfyllet mann godt, men også fordi han får frem at en alkoholiker også kan være et varmt menneske med mye følelser. Et menneske som vil så mye, men som dessverre ikke får det til. 

Det sterkeste med hele den farsfiguren som Persbrandt fremstiller, er at han aldri lar falle et negativt ord om Åsas mor, eller spiller på skyldfølelse overfor datteren når hun velger ham bort. Og nettopp her er vi nok ved kjernen av far-datter-forholdet, som er så sterkt beskrevet av Åsa. Det er kjærlighet som preger forholdet dem i mellom - kjærlighet og dette alene. Sånn sett skiller denne historien seg dramatisk fra de fleste lignende historier fra virkeligheten. Likevel - denne miserable faren som hun var så glad i, passet ikke inn i livet hennes etter hvert som hennes voksenliv begynte å ta form. Det handlet ikke om at hun var blitt for fin for sin far. Det handlet om at han lot alkoholen komme i første rekke en gang og bestandig. Hun kunne ikke risikere at han skulle ødelegge doktorgrad-feiringen hennes med å bli en full pappa, som hun var flau over. 

Dette far-datter-forholdet er så vart og nydelig beskrevet at min påstand er at den som fremdeles ikke har felt en tåre når filmen er slutt, har et hjerte av stein. Og det er ikke fordi det spilles på det sentimentale, men fordi historien er så sørgelig ... Det går ikke an å fortelle en slik historie mer nøkternt enn dette, uten å trekke nerven ut av hele historien!

Jeg anbefaler filmen på det varmeste - selv om boka er bedre!

Innspilt: 2013 
Originaltittel: Mig äger ingen
Nasjonalitet: Sverige
Genre: Drama
Skuespillere: Mikael Persbrandt, Linn Skåber, Tanja Lorentzon, Sten Ljunggren, Ida Engvoll, Ping Min Wallén, Saga Samuelsson
Spilletid: 109 min. 



Andre omtaler av filmen:
- Dagbladet v/Inger Merethe Hobbelstad - 23. januar 2014 - Alt om min far
- Aftenposten v/Kjetil Lismoen - 23. januar 2014 - "Meg eier ingen" er en hjerteskjærende klassereise
- Filmmagasinet v/Einar Aarvig - 24. januar 2014 - Sykt god Perbrandt
- VG v/Øystein David Johansen - 23. januar 2014 - Ekte kjærlighet

Donna Tartt: "Stillitsen"

Herlig murstein-roman som ikke er en eneste side for lang!

Donna Tartt (f. 1963) debuterte som romanforfatter med "Den hemmelige historien" i 1992. Frem til den siste romanutgivelsen (av "Stillitsen" i 2013) - altså i løpet av en periode på 21 år, har hun kun utkommet med én roman ("Den lille vennen" i 2002). På Wikipedia kan man dessuten lese at hun har skrevet noen noveller eller korte historier samt noen dokumentarer (bl.a. om basketball).

Jeg oppdaget "Den hemmelige historien" nokså sent - først i 2010, og har også omtalt boka her på bloggen min. Det var en intens leseopplevelse, for å si det mildt! Tartts andre bok har jeg så langt valgt bort, fordi så mange har omtalt den som en skuffelse. Tartt er jo ikke akkurat kjent for tynne bøker, og i "Stillitsen" overgår hun seg selv fullstendig med sine 840 sider. I min andedam må det nesten en pris ala Pulitzerprisen til for at jeg skal orke å gå løs på en slik mastodont. Jeg liker å vite at tiden jeg bruker på boka ikke kommer til å oppleves bortkastet, for å si det sånn. 

"Stillitsen" ble med på min nylig avsluttede ferie, og etter en nokså forsiktig start ble jeg fullstendig oppslukt av boka. Siste halvdel ble slukt på rekordtid. 

"Alt ville vært bedre hvis hun hadde levd. Nå hadde det seg slik at hun døde da jeg var gutt; og selv om alt som har hendt meg siden helt og holdent er min egen skyld, mistet jeg likevel, da hun døde, et holdepunkt som kunne ført meg til et lykkeligere sted, til et mer folksomt eller mer tiltalende liv. 

Hennes død var veiskillet: Før og Etter. Og selv om det er trist å innrømme det så mange år etter, har jeg likevel ikke møtt noen som fikk meg til å føle med elsket slik hun gjorde. Alt ble levende sammen med henne; hun kastet et fortryllet, teatralsk lys rundt seg, så det å se ting gjennom hennes øyne var å se det med klarere farger enn vanlig ..." (side 11-12)

I bokas innledende fase befinner Theodor Decker - til vanlig bare kalt Theo - seg i Amsterdam, og det er fjorten år siden han og moren befant seg på Metropolitan Museum i New York, som ble utsatt for et terrorangrep. Han gjenopplever de skjebnesvangre minuttene etter at bomben gikk av. De fleste som befant seg på museumet døde - også moren til Theo. Kun Theo og noen få til overlevde. Før Theo forlot den sammenraste bygningen, førte tilfeldigheter til at han hadde med seg "Stillitsen", et mesterverk av den nederlandske maleren Carel Fabritius (f. 1622 d. 1654 - ansett som en av Rembrandts mest talenfulle elever). "Tilfeldigvis" også morens yndlingsmaleri, bare for å ha nevnt det. 

Theos far forlot ham og moren da han var liten gutt, og siden gjorde moren alt for å sikre sin sønns fremtid. I praksis var han å anse som foreldreløs etter morens død. Familien Barbour (dvs. foreldrene til kameraten Andy)  forbarmer seg over ham og tar ham til seg. En overklassefamilie med klare dysfunksjonelle trekk, skal det vise seg. En ring fra en døende mann i museumet fører ham dessuten i kontakt med Hobie, en mann som reparerer gamle møbler og antikviteter. Hobie er også den som skal føre ham i kontakt med en jente som var på museumet rett før det smalt, og som han ikke klarer å glemme; Pippa. 

Den fredelige perioden blir imidlertid avbrutt da Theos forfyllede far plutselig dukker opp fra intet. Faren bedyrer at han er tørrlagt, og selv om Theo skjønner at faren lyver og kun er ute etter å tømme boet etter moren for verdier, kan han intet gjøre. Faren er tross alt faren, og han er prisgitt ham og det kvinnemennesket han tilfeldigvis deler hus med for tiden. Dermed rives røttene opp fra hans New York-tilværelse, og det bærer av sted til Las Vegas. 

Livet i Las Vegas skal etter hvert bli preget av vennskapet med ukraineren Boris og mye rus-problematikk. Når ensomheten blir for stor å bære, trøster Theo seg med det gamle maleriet av Stillitsen, som han gjemmer godt for at faren ikke skal få kloa i det. I mellomtiden blir han vitne til hvordan omverdenen er stadig mer opptatt av en del forsvunne bilder - bl.a. Fabritius´gamle mesterverk som forsvant etter terroranslaget mot museumet i New York. Strenge fengselstraffer venter dem som er involvert i kunsttyverier. Dette gjør det nærmest umulig å få levert bildet tilbake, slik hans opprinnelige plan en gang var. 

Jeg skal ikke røpe mer av handlingen i boka - ikke annet enn at maleriet på et vis er det som skal komme til å holde Theo oppe i årene som kommer. Skjebnen tar imidlertid en uventet vri, og dette kombinert med en hel del andre forhold som kanskje skyldes at Theo er mer sin fars sønn enn han liker å tenke på, gjør at forviklingene etter hvert står i kø og til slutt fører ham til Amsterdam, der handlingen i boka begynte ... Det handler om ensomhet, drømmen om å bli vellykket og rik, om hva som er viktig når alt kommer til alt - og ikke minst om en enorm kjærlighet til kunsten. Det er kjærligheten til kunsten - for ikke å si minnene om moren - som gjør at Theo tross alt ikke forgår fullstendig, når alle problemene tårner seg opp og det ikke er noen voksenpersoner i nærheten som kan korrigere ham. 

Carel Fabritius døde selv under dramatiske omstendigheter da et kruttlager i Delft eksploderte i 1654. Dette er også årsaken til at kun 14 av hans malerier har overlevd tidens tann. Det er nærliggende å trekke paralleller mellom den dramatiske hendelsen som førte til kunstnerens død, og på et vis redningen (eller kanskje riktigere: tyveriet) av hans mest kjente maleri "Stillitsen". 

I et intervju i Dagbladet tidligere i år uttalte forfatteren følgende da hun ble konfrontert med at hun bruker anslagsvis ti år per roman:

"- Jeg skriver sakte, sier hun, som svar på et spørsmål om hvorfor det går ti år mellom hver roman. -Jeg er nøye med klangen i hver eneste setning. Min gamle gresklærer sa det slik at hver setning må være tett av mening, samtidig må det være fart i språket. Blir setningene for tette, blir det for tungt. Er farten for stor, blir språket for lett. Det er viktig å finne en balanse."

Og nettopp dette opplevde jeg da jeg leste denne mursteinen av en bok, som enkelte har kritisert for å være for tykk. Det er noe lettfattelig over teksten, som gjør at boka ikke er tung å lese, men den blir likevel aldri lettvint slik mange bestselgere dessverre nesten alltid blir. Det er ikke så ofte jeg leser bøker på over 800 sider, og når jeg først gjør det, må det være bra for å holde min interesse oppe. Kanskje kunne det vært skåret ned litt her og der, slik at boka hadde blitt mer tilgjengelig for flere? Jeg vet ikke, jeg ... Jeg tror at det ville ha vært en fare for at noe vesentlig hadde blitt borte dersom så hadde skjedd. For alle sidene med tekst førte til at jeg nesten smeltet sammen med Theos univers, og kunne bli der - lenge! Det er deilig å lese en bok som virkelig fenger, og som varer en god stund! En bok der hver setning er gjennomtenkt, der det ikke finnes klisjeer - i alle fall ikke annet enn nødvendige sådanne når temaet er kjærlighet og savn - og hvor også oversetteren har gjort en solid jobb! 

Når VGs anmelder Brynjulf Jung Tjønn uttaler at de 400 første sidene var fantastiske, men at de siste 400 sidene skuffer fordi romanen ender "som en pratsom, ordinær thriller" (uten at det gjøres noe som helst forsøk på å begrunne hvorfor han mener dette), kunne jeg ikke vært mer uenig! Ham om det, men dette tror jeg faktisk har liten relevans blant det store flertallet av lesere av denne boka. Les heller Clementines velbegrunnede kritikk av romanen i hennes blogginnlegg "Hvis jeg var Donna Tartts redaktør", dersom du har lyst til å lese et godt og kritisk innlegg om boka!

Boka har nerve så det holder, og gir innblikk i så mange ulike temaer at man kan si at den rommer mange lag. Om hvordan det er å være barn og være prisgitt voksnes umoralske og uetiske valg, om å leve med en alkoholisert og spillegal forelder, om hvordan det faktisk er å befinne seg inne i en bombet bygning de første minuttene etter smellet, om savnet av noen som elsker en betingelsesløst, om kjærligheten til kunsten og ikke minst hvordan vi vil bedras nettopp av og i kunsten, om skjebnesvangre vennskap som former en for all fremtid, om overklassefamilier som er alt annet enn vellykkede, om svindel i kunst- og antikvitetsbransjen, om hvordan små tilfeldigheter får avgjørende betydning for hvilken retning livene våre tar - og dessuten om den verdigheten jeg er overbevist om at alle mennesker - nåja, i alle fall de fleste - har inne i seg når det kommer til stykket. For ikke å snakke om alt vi gjør i beste hensikt, som likevel ender katastrofalt, mens det vi gjør med onde hensikter ofte kan gi positive utslag, som om målet helliger alle midler. Og hvilke valg gjør vi når vi tror oss frie, men egentlig er bundet, slik fuglen stillitsen er på Fabritius´ berømte maleri? Personen Theo fremstår som en troverdig figur - på godt og vondt - og bare dét er en bragd når historien som danner rammen for romanen fort kunne blitt en tretten-på-dusinet-vare. Dessuten ble jeg stadig overrasket underveis av alle de uventede vendingene historien tok. 

Helt til slutt har jeg lyst til å sitere Kaja Schjerven fra et intervju i Dagsavisen tidligere i år:

"Donna Tartt blander klassisk dannelse med spenningsromanen. Hun har en analytisk kraft i hvordan hun skriver fortellingene sine, og en veldig presisjon i språket ..."

Alt i alt en meget lesverdig roman, som tok meg med storm! Den når likevel ikke helt opp til debutromanen "Den hemmelige historien", men det er så lite, så lite som mangler. Etter min oppfatning er boka akkurat passe lang! Nettopp dét kjennes på følelsen av tomhet når den siste siden er vendt ... 

Utgitt i USA: 2013 
Originaltittel: The Goldfinch
Utgitt i Norge: 2014
Forlag: Tiden
Oversatt: Hilde Lyng
Antall sider: 841
Boka har jeg kjøpt selv.

Donna Tartt

Andre omtaler av boka og forfatteren:
- NRK v/Anne Cathrine Straume - 7. mai 2014 - En ambisiøs røverhistorie
- Dagbladet v/Fredrik Wandrup - 9. mai 2014 - Donna Tartt falt pladask for et 1600-talls maleri av en liten fugl - En stillits ble sentral i boka som fikk Pulitzerprisen
- VG v/Brynjulf Jung Tjønn - 21. mai 2014 - Halvveis fra Tartt
- Dagens Næringsliv v/Susanne Hedemann Hjort - 9. mai 2014 - Tett på verden
- Dagsavisen v/Bernt Erik Pedersen - 24. mars 2014 - Tartt til Norge
- Aftenposten v/Anne Merethe K. Prinos - 14. juni 2014 - Pulitzer-vinner Donna Tartt sporer av - Forfatteren makter ikke å fullføre det hun begynner på
- Morgenbladet v/Ragnild Lome - 22. mai 2014 - Den lykkelige burfugl
- Clementine på bloggen "Har du lest?" - 28. november 2013 - "The Goldfinch: Hvis jeg var Donna Tartts redaktør"
- Janicke på bloggen "Jeg leser" - 10. juni 2014 - som ikke er enig i at boka er for lang! 
- Solgunn sitt - 12. Juli 2014 - "Jeg lyttet meg gjennom mer enn 32 tima og jeg nøt hvert minutt. Og når boka var ferdig savnet jeg Hobie."

Michel Laub: "Fallet. Dagboknotater"

Eksistensielt om å vokse opp i skyggen av Holocaust

Michel Laub (f. 1973) er en brasiliansk forfatter som bor i São Paulo. Han er journalist og har skrevet fem (eller muligens seks) romaner. Han mottok både Brasilia-prisen, Bravo!/Bradesco-prisen og Erico Verissimo-prisen for "Fallet. Dagboknotater", og romanen er oversatt til flere språk. (Kilde: bokas smussomslag og Wikipedia) 

Det er ikke mye jeg har klart å finne ut om forfatteren på nettet - i alle fall ikke i norske artikler. Min mistanke om at forfatteren selv er av jødisk opprinnelse, fikk jeg bekreftet i et intervju med forfatteren på NRKs nettsider 2. mai 2014 v/Ana Leticia Sigvartsen. Fordi "Fallet. Dagboknotater." er noe av det mest bemerkelsesverdige jeg noen gang har lest om Holocaust, tenkte jeg underveis at det rett og slett ikke går an å skrive slik uten selv å være jøde. Ikke uten risiko for å bli ansett for direkte skamløs i mange miljøer, i alle fall ... For her er intet hellig. "Går det an å hate en som har overlevd Holocaust?" - er et av spørsmålene som reises underveis. 

I boka møter man en navnløs jeg-person som forteller historien om sin egen familie, som er overlevende etter Holocaust, samtidig som det meste av det han selv opplever relateres til én opplevelse i barndommen. I klassen hans går det en ikke-jødisk gutt som heter João, som inviterer til fødselsdagsfeiring. Skolekameratene - ale jødiske - kaster ham opp i været flere ganger for å hylle bursdagsbarnet, men den siste gangen tar de ham ikke i mot, og han faller og deiser ubeskyttet rett ned i gulvet. Han blir kvestet, og må gå med korsett i mange år etter dette. Hvem var den første til å trekke seg unna - hvem fulgte etter hvem? Og hvorfor gjorde de dette? 

"Etter at jeg ble venn med João, syntes jeg det ble vanskeligere og vanskeligere å forstå hvorfor kameratene mine hadde gjort det de gjorde, og hvordan de hadde klart å få meg med på det. Jeg begynte også å føle meg skamfull fordi jeg hadde ropt din dritt av en gói, og dette gled sammen med det voksende ubehaget jeg følte overfor far og forestillingen hans når han snakket om antisemittismen, for jeg hadde ingenting annet til felles med disse menneskene enn at jeg var født som jøde, og visste ikke noe annet om disse menneskene enn at de var jøder, og samme hvor mange det var som hadde dødd i konsentrasjonsleirene, ga det ingen mening at jeg skulle tenke på det hver dag." (side 43)

Holocaust ligger der som en skygge over det meste - både det talte og det utalte. Selv i bestefarens dagboknotater, hvor Holocaust ikke er nevnt med ett ord - selv der ligger Holocaust over det meste. Samtidig tar forfatteren en del myter ved hornene. Han tar også et oppgjør med at Auschwitz får skylden for det meste som går galt - fordi det er så mye enklere enn å ta ansvaret selv. 

"Far pleide å si at jøder bør skaffe seg yrker man kan utøve under alle forhold, fordi de plutselig kan bli tvunget til å forlate landet de alltid har bodd i, og at de ikke bør gjøre seg avhengig av et språk som ikke snakkes noe annet sted, eller av lover som ikke praktiseres andre steder. Derfor er det fornuftig å bli lege eller tannlege eller ingeniør eller forretningsmann, for det vil sikre deg livsophold uavhengig av hva folk sier om deg, og det de sier, er det de alltid vil si om jødene, at de tar jobbene fra andre folk, at de låner ut penger til renter, at de utbytter, konspirerer, truer, undertrykker." (side 51)

Mens João er et mobbeoffer på den jødiske skolen fordi han er den eneste som er goi, endrer dette seg da både han og vår navnløse jeg-person bytter skole. Nå er nemlig vår jeg-person den eneste jøden på skolen, og nå er det han som får gjennomgå. Og det skal vise seg at dersom man har tenkt på João som et offer, må man sannelig tenke seg om en gang til. 

Om det er en protest mot farens fordommer om hvordan jøder vil bli behandlet - om ikke nå, så i alle fall senere på et eller annet tidspunkt - så er det i alle fall et faktum at vår jeg-person velger seg advokatyrket. Et yrke han senere forlater til fordel for journalistikken. Nettopp denne likheten med forfatteren har fått mange til å spekulere på om dette er en selvbiografisk bok. Som han sier i det tidligere nevnte NRK-intervjuet: 

"De fleste har vel lest boken som selvbiografisk. Jeg får alltid spørsmål om det. Det er mye der som er selvopplevd og mye som ikke er det, men sånn er det i de fleste bøkene." 

Jeg-personen i boka drikker. Dette får følger for hans ekteskapelige lykke, og når han skriver denne boka er han gift for tredje gang. Kona er gravid, og hun ønsker å skilles fra ham nettopp pga. alkoholproblemene hans. Historiene som fortelles i boka er myntet på det ufødte barnet. Og - han har sluttet å drikke. 

"Fallet. Dagboknotater." er en bok med umiskjennelige klassikertegn. I tillegg til å være både morsom og provoserende, er dette stor litteratur! Det jeg ble mest imponert over er hvor finslepet og presist han får sagt vanskelig ting uten å overforklare noe som helst. Noen setninger ble jeg sittende og gruble over og måtte lese flere ganger, andre tok jeg med meg videre i tankene når jeg tok en pause fra boka. Det er høy sitatfaktor i boka, som etter hvert ble full av eselører fordi jeg kom over ting jeg tenkte at jeg måtte skrive om. Og så er det dette at han skriver om Holocaust på en måte ingen før ham har gjort - i alle fall ikke som jeg kjenner til. Dette er en bok man kan lese om og om igjen, og stadig finne nye lag. Kort oppsummert kan man si at dette er en eksistensiell bok om hva det vil si å vokse opp i skyggen av Holocaust. Måtte riktig mange finne frem til denne perlen av en bok! Tenk om den hadde havnet på bestselgerlistene! 

Helt til slutt tar jeg med enda et sitat fra boka:

"Når jeg skriver om Joãos mor og min egen bestefar i dag, drar jeg med meg alt det jeg har tatt opp i meg i årenes løp, filmene, fotografiene, dokumentene. Første gang jeg leste Hvis dette er et menneske, tenkte jeg at det ikke var mer å si om den saken. Jeg vet ikke hvor mange det er som har lest boken av alle dem som har skrevet om temaet, men jeg tviler på at det finnes noe der som Primo Levi ikke allerede har beskrevet. Adorno skrev at det var meningsløst å skrive dikt etter Auschwitz, Hannah Arendt skrev at Auschwitz avdekket en spesifikk form for ondskap, og så er det bøkene til Bruno Bettelheim, Victor Klemperer, Viktor Frankl, Paul Celan, Aharon Appelfed, Ruth Klúger, Anne Frank, Elie Wiesel, Imre Kertész, Art Spiegelman og mange, mange andre, men de evner likevel ikke å si mer enn det Primo Levi gjør om dem han delte brakke med, dem som sto på samme geledd, dem som delte den samme koppen, dem som gikk sammen mot den mørke natten i 1945 da over tjue tusen mennesker forsvant sporløst, én dag før leiren ble frigjort." (side 112)

Utgitt i Brasil: 2011
Originaltittel: Diário de queda
Utgitt i Norge: 2014
Forlag: Gyldendal
Oversatt: Christian Rugstad
Antall sider: 175
Boka har jeg kjøpt selv. 

Michel Laub

Andre omtaler av boka: 
- NRK v/Ana Leticia Sigvartsen - 02.05.2014 - En annen inngang til Holocaust-tematikken
- Jeg leser - 22.05.2014  

Aril Martinsen: "Skal ikke faren din få en klem?"

Om alkoholens forbannelse i etterkrigstidens Norge

Aril Martinsen (f. 1944) er skuespiller, og i følge opplysningene på bokas smussomslag har han vært innom de fleste genre; farse, musical, kabaret, revy, moderne og klassisk drama, film og fjernsynsproduksjon - i tillegg til at han har skrevet tekster selv, og har dramatisert, produsert og regissert samt at han har drevet sitt eget friteater. I år er han aktuell med gjesterolle i "Hotel Cæsar" og han debuterer dessuten som romanforfatter med "Skal ikke faren din få en klem?"

Handlingen i romanen er lagt til 1953 - på Oslos østkant. Svein er ni år, og han og søsteren Marit gledegruer seg til jul. Gleder seg fordi det jo er slik barn nærmest er programforpliktet til å gjøre. Gruer seg fordi faren drikker, og da vet man aldri helt hvordan det blir. 

Parallelt med at vi følger den lille familien på fire, følger vi også Sveins våking over sin døende mor. Året er 1985. Hvert kapittel introduseres med en liten tilstandsrapport fra rom 304 på et sykehus i hovedstaden. Moren har ikke hatt det lett. Ekteskapet har ikke bare inneholdt fyll. Det har også inneholdt vold og mye frykt. 

"November 14. Tirsdag 1985. November 14. Tirsdag 1985. Tall og bokstaver fløt i hverandre. Jeg holdt den slanke hånden i min. Den ovale sølvringen satt fremdeles på fingeren hennes. Hun lå høyt i sengen med lukkede øyne. Pusten gikk kort og støtvis. Det hvite håret lå som en krans om den høye pannen. Hun var fremdeles vakker. 

Plutselig gikk det som et støkk gjennom henne.
"Å, er det deg."
Hun sank ned på puten igjen. 
"Jeg trodde det var Martin."
"Pappa er ikke her, mamma." (side 7)

Historien om Sveins familie er en historie om krenkelser som har stått i kø gjennom hele oppveksten, og som for morens del har fortsatt i alle år etter at barna ble store og flyttet hjemmefra. Hvorfor dro hun aldri sin vei? Det får vi ikke vite. 

Med unntak av en eneste episode tegnes det et bilde av en despotisk far, og en nærmest usynlig mor. En eneste gang fremsto faren med mer menneskelige trekk, som en som ikke hadde full kontroll og forårsaket frykt i hele familien. Episoden som skildres (se nedenfor) forklarer kanskje hvorfor familien holdt sammen tross alt, mens fremstillingen i boka - sett gjennom Sveins øyne - ble nokså ensidig negativ, for å være helt ærlig. 

"Han våkna av at han måtte tisse. Han lista seg ned stigen og gikk ut verandadøra. Smatt bort til det store lønnetreet. Han syns han hørte musikk? Fra baksiden av hytta? Forsiktig sneik han seg bort til hyttehjørnet. Der satt pappa. Helt aleine på hagebenken. På bordet sto Kurerradioen og to tomme halvflasker øl og stumpen av et levende lys. Foroverbøyd i den stripete badekåpa satt han med hendene for ansiktet. Rugga fra side til side. Med et tungt sukk lente han seg plutselig bakover og stirra mot den nattsvarte himmelen. Tårestriper glinsa i skinnet fra stearinlyset. Han grein! Pappa grein! Aldri hadde han sett han sånn. Han var som en fremmed. Pappa bøyde seg plutselig framover og nå kom det hikst så hele kroppen rista. Han turte ikke se mer. Ville ikke. Lydløst kom han seg inn og opp i senga. Det var som om han var blitt fylt med dårlig samvittighet. Han hadde sett noe han ikke skulle. En pappa han ikke kjente. En som lengta. Eller drømte. Skulle ønske at han ikke hadde sett det. Han ville glemme det. Men bildet av pappa på benken dukka opp hele tida. Hver gang fikk han et stikk i magen. Som av ensomhet." (side 161-162)

Det er tydelig at forfatteren er godt øvet i skrivekunsten, for han skriver godt. Det gjør han virkelig! Bøker som er skrevet med a-endinger er kanskje ikke akkurat min favoritt, men dette er selvsagt en smakssak. Det språklige bidrar i alle fall til at miljøskildringene blir "autentifisert" fordi det nærmest blir noe Oscar Bråtensk over det hele. Fattig etterkrigstid, alkoholisme, elendig barndom med barn som går for lut og kaldt vann, manglende verdighet osv. 

Noen ganger blir historien kanskje litt vel overtydelige, slik at ingenting overlates til leserens fantasi, men akkurat det er lett å tilgi. Da er det vanskeligere å "tilgi" at historien fremstår som nokså lite original og forutsigbar, og som noe jeg synes jeg har lest noen ganger før. Jeg føler meg litt slem som sier akkurat det, siden historien er så sørgelig. 

Alt i alt en helt grei og litt over middels leseopplevelse, hvor det rent språklige trekker veldig opp, mens historien som sådan trekker noe ned. Her er det imidlertid potensiale for mer fra forfatterens side i fremtiden!

Utgitt: 2014 
Forlag: Fair Forlag
Antall sider: 235
Boka har jeg fått fra forlaget

Aril Martinsen (Bildet er lånt fra forlagets nettsider)

Øystein Wingaard Wolf: "Brighton Blues"

Lekent, ømt og sårt

Om forfatteren og hans forfatterskap

Øystein Wingaard Wolf (f. 1958) er forfatter og sanger, kan jeg lese på Wikipedia. Det er særlig lyrikk han er kjent for, og hans imponerende bibliografi består også i all hovedsak av dikt - med en og annen roman innimellom. "I norsk samtidslyrikk figurerer han som en original og kraftfull outsider", kan jeg videre lese, og det er dessuten "skildring av enkeltmenneskets mentale og emosjonelle holmgang med livets store gåter" gjennom et "energisk og billedrikt språk" som kjennetegner hans diktning. 

Selv må jeg innrømme at jeg hadde minimalt med kunnskaper om Wolf og hans forfatterskap før jeg møtte ham på Forfatterfight delfinale III på Kulturhuset (på Youngstorget, Oslo) rett før påske - der vi begge satt i juryen sammen med krimforfatteren Ørjan Nordhus Karlsson. Jeg fant ham så fascinerende at jeg bestemte meg for at jeg rett og slett måtte lese noe han hadde skrevet.

For øvrig kan det være verdt å få med seg at Øystein Wingaard Wolf debuterte med diktsamlingen "Morderleken" i 1981. Jeg teller dessuten 33 bokutgivelser og tre albumutgivelser i oversikten bakerst i boka. "Brighton Blues" er hans foreløpig siste bokutgivelse (2011), men det skal visst være enda en roman på gang i disse dager. Forfatteren har selv slitt med psykiske problemer (og har stått åpent frem med at han er bipolar), og at dette må ha inspirert ham i hans diktning, er vel hevet over enhver tvil. Da jeg møtte ham fortalte han dessuten at han har jødiske røtter, og også dette finner man visstnok spor etter i bøkene hans. 

Om "Brighton Blues

Daniel er 18 år og har fått diagnosene bipolar lidelse og borderline personlighetsforstyrrelse. Han lever sammen med sin gale (udiagnostiserte?) mor, etter at faren for mange år siden overlot dem til deres egen skjebne. Underveis kan man saktens lure på hvem som egentlig er "galest" - Daniel eller hans mor ... 

"Jeg så på de røde skyene på himmelen. De liknet blødende katter, og jeg kjente meg kvalm. Jeg tok opp en skarp stein og skar meg i halsen. Alle nederlag ble tydelige. Bipolar. En skam for familien. Det eneste som hjelper er litium og elektrodene. Mamma gråter. 

Det skyer over. Solen smelter inn i psykiaterens øyne. Jeg ønsker jeg var en gris som kunne slaktes en gang for alle. I stedet blir jeg ønsket velkommen tilbake til menneskeheten, må reise meg opp og gå med mamma på tehuset hvor hun ble sittende og gråte. Halve tiden ligger hun til sengs, halve tiden vasker hun for de rike. Hun gjorde meg til en gnom etter at jeg ble født, lærte meg å løpe alle de bratte bakkene til Seven Dials, men jeg falt ned i avmakten over å ha sett alle sammenhengene raskere enn noen. Hun tåler meg, men elsker meg ikke. Det er for mye å be om." (side 7-8)

Daniel drømmer om så mye - bl.a. om Sophia, datteren til O´Brien, som han jobber hos. Sophia som er så vakker at hun jobber som fotomodell, og som virker uoppnåelig ... For hva kan vel Daniel egentlig stille opp med? Han som har vært tvangsinnlagt åtte ganger de siste fire årene, og som er en skam for familien ... 

Min oppfatning av boka

Kapitlene i boka er korte, og er nesten som små noveller i seg selv. På tross av alt det triste, øyner vi likevel håp. Masse håp! Språket er poetisk og vakkert. Boka er en tynn liten flis, men ikke la deg forlede til å tro at det er en lettvekter man har med å gjøre. Setningene er fortettede og presise, og fanger mye mer enn ordene i seg selv uttrykker. Kanskje er det det enkle, autentiske som ligger i uttrykket som gjør så sterkt inntrykk? 

Det er så mange lag i romanen, som berører meg sterkt. Som f.eks. behandlingen Daniel får både av sin egen mor, psykiateren og det som må være barnevernet. Hele tiden er det de voksne som har definisjonsmakten, og mot dette er han sjanseløs. Men bare nesten. Redningen ligger i bluesen og munnspillet, vennskapet med Greyhound (en ulovlig innvandrer fra Nigeria), drømmen om Sophia og diktene han skriver. Da får det heller være at moren ikke elsker ham, håner diktene hans og anser ham som en skam for familien. 

Jeg synes for øvrig at Frode Helmich Pedersen uttrykker det hele så fint i sin anmeldelse av boka:

"Selv om Daniel lider under morens manglende kjærlighet, er han altså også i stand til å more seg over henne. Selv når hun er på sitt mest ondskapsfulle, finner han glede i å skildre henne. Dette forteller oss noe om litteraturens og musikkens terapeutiske egenskaper. Gjennom poesien lærer den unge gutten å sette pris på livet slik det er, han «lærer å se», som Rilke i sin tid uttrykte det. Og gjennom bluesen finner han form til sin lengsel, og det gjør ham mer godt enn all verdens medikamenter og konsultasjoner hos psykiateren."

Jeg klarte aldri helt å få tak i når handlingen i boka kan ha funnet sted, men dette er heller ikke det viktigste. Badebyen Brighton utgjør et stemningsfullt bakteppe, med mye lettlivet moro sommerstid. Dette gjør at Daniel sluntrer unna medisinene som skal holde ham frisk og stabil, fordi det brennende ønsket om å være levende og fullstendig til stede i sitt eget liv vinner over fornuften. Han blir med andre ord atter manisk ... 

Jeg ble svært sjarmert av romanen "Brighton Blues", og kan absolutt tenke meg å lese flere av Wingaard Wolfs bøker. Han klarer det kunststykke å kombinere smerte og humor og en slags letthet oppi det hele - noe som røsker solid opp i fordommene rundt at livet er slutt dersom man har vært så uheldig å få en psykisk lidelse. Er det noe jeg sitter igjen med etter å ha lest "Brighton Blues", så er det nettopp det stikk motsatte! 

"Brighton Blues" er en roman som virkelig fortjener mange lesere! Den er rett og slett en perle!

Utgitt: 2011
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 130
Boka har jeg kjøpt selv. 

Øystein Wingaard Wolf (jeg har ikke klart å finne ut hvem som er fotografen
bak dette bildet)

Andre omtaler av boka:
- NRK v/Anne Cathrine Straume - 05.04.2011 - Liten og fin - "Brighton Blues" er en nydelig, liten roman som inviterer leseren inn til et sted og et liv
- Maria i mengden - 27.08.2013 
- Bergens Tidende v/Frode Helmich Pedersen - En liten blå perle - En livsbejaende litterær blues om galskap og kjærlighet
- Dagbladet v/Cathrine Krøger - 14.06.2011 - Stor litteratur om ond mor og gal sønn - Wingaard Wolfs første roman på 15 år

Lars Saabye Christensen: "Sluk"

Herlig gjensyn med Lars Saabye Christensens univers!

Det er faktisk nokså få norske forfattere jeg har lest så mange bøker av som Lars Saabye Christensen. I grunnen tror jeg det kun er Knut Hamsun, Knut Faldbakken og Ketil Bjørnstad som rager over Saabye Christensen hva gjelder antall leste bøker for mitt vedkommende. I alle fall - når Lars Saabye Christensen kommer ut med nye bøker, sørger jeg alltid for å få tak i disse. Denne gangen har det riktignok av diverse årsaker tatt litt tid før jeg fikk lest boka. Nettopp derfor var det veldig beleilig å komme over lydbokutgaven sist jeg var innom biblioteket. Dermed var ikke veien lang til å få lest/hørt den!

"Sluk" består egentlig av tre deler; en om Chris Funders sommer på Frogner/Nesodden i 1969 (frem til side 206), en om Frank Farrelli - "mellommannen" - i Karmack (fra side 207 til 362) og til slutt en om Chris Funder som i mellomtiden har rukket å bli 60 år (fra side 363 til 414) - sistnevnte del i form av en eneste lang epilog som på forunderlig vis knytter del 1 og 2 sammen, skjønt trådene er meget løse og knapt merkbare, om man ikke er ekstra årvåken som leser. 

Chris - eller Funder som han ble kalt - vokser opp på Frogner sammen med en arkitektfar og en hjemmeværende mor. I bokas åpningsscene skal han og faren bivåne rivingen av Philipsbygget, som hans far har vært med på å tegne (i 1958). Året er 1969, Funder er 15 år og selveste månelandingen som skjedde 20. juli, skal få sentral betydning for ham nettopp denne sommeren. Siden skal det meste av handlingen i boka foregå på Nesodden, med en fraværende far som blir igjen inne i byen etter å ha brukket beinet. Forholdet mellom Funder og moren er nesten klamt nært, og dette får Funder til å mene at moren i grunnen ikke skjønner noe som helst. Samtidig er han rørende ømhjertet når han beskriver morens enkle liv, og lurer på om hun ikke drømmer om noe større enn å gå rundt og smånynne til Ella Fitzgeralds "Blue skies" når hun tror at ingen hører på henne. Sånn sett blir dette også en bok om husmorens rolle på 1960-tallet, alt betraktet gjennom en 15 årings blikk.



En av tingene som Chris ikke slutter å forundre seg over, er morens stadige motstridende befalinger. Som at hun ikke ønsker at han skal ha for mye å gjøre med Iver Malt, sønnen av en tyskertøs, som det går rykter om fikk en sønn med en nazist under krigen og som sendte ham av gårde. Samtidig oppfordrer hun Chris til å ta seg litt ekstra av ham. Hva mener hun egentlig? Og Chris som selv sliter med en liten skavank - et bein som peker utover - har ikke akkurat flust med venner, men ønsker jo ikke akkurat å bli avspist med en venn ingen andre heller vil ha ... Via Iver Malt får han låne "Moby Dick", en bok han hele livet har en ambisjon om å få lest, men aldri klarer å forsere. I likhet med månediktet han ønsker å skrive, men som han aldri får til ... I likhet med Heidi som han ønsker å kysse, men aldri finner motet til å gjøre ... 

Så skifter scenen og vi befinner oss plutselig i Karmack, en bitteliten ubetydelig by i USA. Frank Farinelli har i rollen som mellommann oppgaven med å komme med de dårlige nyhetene - altså en rolle som kan minne om prestens eller politiets når noen har forulykket. Men i stedet for å være en nøytral mellommann har Frank ofte en finger med i spillet, og det kan virke som om alt han tar i er forbundet med katastrofe. Folk dør nemlig som fluer rundt ham. 

Så langt var det mye som tydet på to separate romaner i en og samme bok, inntil vi altså i epilogen atter møter Chris, nå en voksen og etablert forfatter som har fått et nervøst sammenbrudd etter at PC´en hans har kræsjet. Der lå nemlig utgaven av hans siste bok - og han har ikke sørget for backup ... En hver forfatters mørkeste mareritt, vil jeg anta. 

Fordi det er forbundet med fare for å ødelegge spenningen for andre lesere av denne boka, stopper jeg her. Det jeg imidlertid kan si er at Saabye Christensen har klart det igjen: å skrive en fantastisk roman som ikke bare er vidunderlig skrevet, men som også inneholder en historie med umiskjennelige trekk fra hans tidligere romaner, samtidig som jeg knapt har lest maken. Hvordan han klarer å si de mest selvsagte ting, samtidig som han tryller dette om til stor litteratur, er for meg en gåte. Dette gjør han helt mesterlig! 

Det er sagt om denne boka at den inneholder en hel del nokså klare selvbiografiske trekk - som at forfatteren selv var 15 år nettopp i 1969, som at også han hadde en arkitektfar, som at hans familie hadde tilhørighet på Frogner og oppholdt seg på Nesodden om somrene, som at forfatterens alterego i "Sluk" utga en diktsamling med tittelen "Kamelen i mitt hjerte" (utgitt i 1978). Men der stopper antakelig enhver likhet med forfatteren selv. Resten er ren fiksjon, noe han har understreket i intervju etter intervju. 

Jeg har kommet til at boka fortjener et sterkt terningkast fem - helt på grensen til en seks´er. Det er bokas språklige kvaliteter, dybden i personskildringene og magien i historiene som har gjort at jeg har kommet til denne konklusjonen. 

Helt til slutt: mens jeg har gjort research på boka, har jeg blitt nokså forundret over hvor mange profesjonelle anmeldelser det finnes av denne romanen, mens det er tilsvarende få blogginnlegg om den. Faktisk er det blant de bokbloggene jeg følger bare "Bok og palett" og "Pervoluto" som har skrevet om boka. Akkurat dette - som jeg opplever som et litt for svakt fokus på norsk litteratur i bloggsfæren - er noe jeg håper kommer til å endre seg det neste året. Vent og se! 

Utgitt: 2012
Forlag: Cappelen Damm
Oppleser: Kim Haugen
Spilletid: 12 t 30 min. (papirutgaven er på 414 sider)

Lars Saabye Christensen