"Kon-Tiki" (Regissører: Joachim Rønning og Espen Sandberg)

Hollywoodsk Kon-Tiki-ekspedisjon

Tidligere i høst har jeg både lest Thor Heyerdahls bok "Kon-Tiki-ekspedisjonen" og sett den originale dokumentaren "Kon-Tiki" med Thor Heyerdahl som regissør. Alt som forberedelse til denne nye filmen om den berømte ekspedisjonen - en film som har møtt en del kritikk bl.a. fordi man har endret karakteren til en av mennene som var med på ekspedisjonen (Herman Watzinger) - for liksom å "sprite opp spenningen". DVD´en hadde release den 10. desember i år. 

I filmens innledende scener møter vi Thor Heyerdahl og kona Liv mens de befinner seg i Polynesia. Dette for å gi oss seere innblikk i hva det var som inspirerte Heyerdahl til å foreta den strabasiøse ferden med balsa-flåten Kon-Tiki fra Peru til Polynesia nesten et tiår senere - alt for å bevise at beboerne i dette øyriket opprinnelig kom fra Latin-Amerika og ikke fra Asia, slik vitenskapsmennene frem til da hadde hevdet. 

Senere er Thor Heyerdahl i New York hvor han forsøker å få gehør for sine teorier om at polyneserne kom fra Latin-Amerika. Over alt møtes han med latter og mild hoderisting. Dette snarere styrker enn svekker hans pågangsmot, og han er fast bestemt på å gjennomføre en ekspedisjon på en balsaflåte - selv om det skal komme til å koste ham ekteskapet. Han mangler bare to ting: et brukbart mannskap og økonomisk støtte. I New York møter han nordmannen Herman Watzinger, som egentlig er ingeniør, men som for tiden jobber som kjøleskapselger. Sammen reiser de til Peru, og etter nederlag på nederlag lykkes det omsider Heyerdahl å smigre en høytstående peruansk leder til å finansiere ekspedisjonen. I mellomtiden har det tilkommet flere som ønsker å være med på turen. 

I siste halvdel av filmen følger vi flåten Kon-Tiki og dets mannskap på seks gjennom Stillehavet. Underveis møter de på en rekke utfordringer - vindstille, uvær, hai, hval og alskens fiskearter, en mann-over-bord-situasjon og en tid på avveie mot de farlige revene utenfor Galapagos-øyene før de gjenfinner kursen mot Polynesia igjen - bare for å nevne noe. 

Skuespillerprestasjonene er det intet å si på, og utfordringene underveis er også gjenskapt på en filmteknisk utmerket måte. Jeg ble imidlertid sittende og irritere meg over at Herman Watzinger fremstilles som en feig og redd mann der ute i Stillehavet, all den tid dette ikke er basert på historiske, sanne kilder. For meg fremsto dette som totalt unødvendig for en historie som er mer enn sterk nok i seg selv. Og jeg skjønner faktisk svært godt at slektningene til Watzinger, som sikkert har vokst opp med at han var en av heltene i deres familie, får ettermælet redusert til dette, "bare for" å gjøre filmen litt mer spennende (og Hollywood-aktig?). Dette trekker faktisk ned helhetsinntrykket synes jeg. Her terningkast fire og en halv. Noe av grunnen til at den uansett ikke ville nådd til topps etter min oppfatning, er at man  her forsøker å rekke over alt for mye i løpet av en to timers film. Dermed blir det noe heseblesende over en historie, som hadde fortjent mer fokus på detaljene underveis. Jeg reagerer dessuten på at mange nokså sentrale hendelser fra den virkelige Kon-Tiki-ekspedisjonen er utelatt og er erstattet med andre scener som ikke har noe med Heyerdahls historie å gjøre. Jeg antar nemlig at poenget med filmen har vært å fortelle historien om Thor Heyerdahl og Kon-Tiki-ekspedisjonen, og ikke bare lage en hvilken som helst film ... 

Innspilt: 2012
Originaltittel: Kon-Tiki
Nasjonalitet: Norge
Genre: Drama
Skuespillere: Pål Sverre Valheim Hagen (Thor Heyerdahl), Anders Baasmo Christiansen (Herman Watzinger), Odd-Magnus Williamson (Erik Hesselberg), Gustaf Skarsgård (Bengt Danielsson), Jakob Oftebro (Torstein Raaby), Tobias Santelmann (Knut Haugland), Agnes Kittelsen (Liv Heyerdahl)
Spilletid: 113 min.

Liv og Thor Heyerdahl i Polynesia på slutten av 1930-tallet

Kon-Tiki

Herman Watzinger

"Into the White" (Regissør: Petter Næss)

Krigsdrama fra andre verdenskrig i den norske fjellheimen 
I forbindelse med tyskernes invasjon av Norge i 1940 skjøt mannskapet på et tysk fly ned et britisk fly og vise versa, med den følge at besetningen på begge fly - hhv. tre tyske og to britiske - måtte nødlande i den norske fjellheimen. Dette skjedde den 27. april 1940, og stedet var Strynefjellet. Tilfeldighetene gjorde at både de tyske og de britiske flyverne søkte ly i samme hytte, der de måtte samarbeide for å overleve. "Into the White" handler om dette - om hva som skjedde mens de oppholdt seg i hytta, med stadig minkende matrasjoner og tilgang på brensel, mens uværet raste utenfor.

Til å begynne med hadde tyskerne overtaket og holdt britene som fanger. Tanken var å ta seg frem til tettbebygde strøk, men dette viste seg å være helt umulig pga. uværet. Underveis ble rollene skiftet, slik at det var britene som fikk overtaket og holdt tyskerne som fanger. Inntil det kun handlet om å overleve, og de begynte å samarbeide. Sakte men sikkert vokste det frem et sterkt vennskap, som for et par av dem som overlevde krigen skulle komme til å vare livet ut.

Skuespillerprestasjonene i denne filmen er etter min mening av ypperste kvalitet. Spesielt vil jeg fremheve tyske Florian Lukas, som spiller løytnant Horst Schopis, og norske Stig Henrik Hoff, som spiller feldwebel Wolfgang Strunk. Den første i rollen som en korrekt tysk soldat som ønsket at alt skal gå riktig for seg - den andre som en noe mutt, misforstått kunstner som hadde flyktet inn i soldatrollen for å slippe unna sin fars forventninger om at han skulle overta familiebusinessen. Lachlan Nierboer som den britiske kaptein Charles P. Davenport, er for øvrig fornøyelig i rollen som en bortskjemt britisk aristokrat som ikke vet bak-frem på de mest elementære kjøkkenredskaper. Men i stedet for å bli et dyptgripende psykologisk drama, fikk filmen i stedet et komikkens skjær over seg. Dermed ble en i og for seg interessant del av historien rundt tyskernes invasjon av Norge, en grei nok film, men ikke blant de store som kommer til å bli stående igjen som en klassiker av noe format. Alt i alt en film som etter min mening fortjener terningkast fire.

Innspilt: 2011
Originaltittel: Into the White
Nasjonalitet: Norge 
Språk: Engelsk/tysk/norsk
Genre: Drama / krigsfilm
Skuespillere: Rupert Grint (skytter Robert Smith), Stig Henrik Hoff (feldwebel Wolfgang Strunk), David Kross (underoffiser Josef Schwartz), Florian Lukas (løytnant Horst Schopis), Lachlan Nieboer (kaptein Charles P. Davensport), Kim Haugen, Knut Joner, Sondre Krogtoft Larsen, Morten Faldaas
Spilletid: 1 t 40 min.

De tyske soldatene tenner på sitt havarerte fly og legger i vei til fots

Stig Henrik Hoff i rollen som tyske feldwebel Wolfgang Strunk

David Kross som tyske underoffiser Josef Schwartz

Lachlan Nieboer og Rupert Grint som hhv. engelske kaptein Charles P. Davenport
og skytter Robert Smith

Florian Lukas som tyske løytnant Horst Schopis

"Babycall" (Regissør: Pål Sletaune)

Uspennende thriller

Anna og sønnen Anders på åtte år er på flukt fra Annas eksmann, som angivelig er voldelig. Barnevernet har hjulpet dem med å flytte til en hemmelig adresse, og mener at mannen aldri vil klare å finne dem.

Anna klarer imidlertid ikke å la angsten slippe taket, og selv om de bor i en diger boligblokk med uendelig mange leiligheter, trekker hun for gardinene også på dagen. Egentlig tør hun ikke å la sønnen gå på skolen, men barnevernet er klinkende klar: Anders trenger å ha omgang med andre barn og leve et så normalt liv som mulig.

For å bøte på angsten, anskaffer Anna seg en babycall. Da kan hun i det minste høre sønnens pust mens hun selv sitter i stua. På Expert treffer hun den hyggelige ekspeditøren Helge, som hun etter hvert utvikler et vennskap til.

At Annas nerver er i høyspenn er det ingen tvil om. Da hun gjennom babycallen hører lyder som tyder på at noen blir mishandlet, og skjønner at dette kommer fra en annen leilighet i blokka, blir hun helt fra seg. Hun oppsøker Helge, men føler at han ikke helt tror henne. Derfor kjøper hun en opptaker for å bevise at det hele ikke er noe hun bare finner på eller har drømt.

Etter hvert begynner mannen fra barnevernet å oppføre seg underlig, og Anna føler seg svært truet. Det hele topper seg da hun skjønner at lærerne på skolen hvor sønnen går mistenker henne for å ha mishandlet sønnen, hvis kropp er full av blåmerker. Og da hun i tillegg får vite at eksmannen har anlagt sak for å vinne foreldreretten tilbake, tipper det helt over for henne. Det hele blir etter hvert så skrudd at det er grunn til å stille spørsmål ved hva som er fantasi og hva som er virkelighet ... Er eksmannen hennes så voldelig som hun vil ha det til? Eller er det hun selv som er gal?

Denne filmen skuffet noe innmari. Ikke bare er historien utrolig banal og til forveksling så lik en tidligere film Pål Sletaune har laget ("Naboer") at den av denne grunn ble utrolig uoriginal, men skuespillerprestasjonene var på et vis uforløste og haltende, synes jeg. Noomi Rapace var glitrende i Millenium-filmene som en tøffing av de helt store, men å spille et nervøst aspeløv klarte hun ikke overbevisende. Jeg har også stor respekt for Kristoffer Joner, men her kan man knapt påstå at han tilførte karakteren Helge noe som helst. Jeg klarte ikke å tro på historien, og underveis ble jeg kraftig irritert over måten myndighetspersonene ble fremstilt. Inntil jeg altså skjønte hvordan det hele hang sammen, og da ble det heldigvis enklere å akseptere premissene. Det verste var imidlertid at filmen aldri ble spennende. I "Naboer" maktet Sletaune å frembringe et lass med snikende uhygge, mens "Babycall" ikke frembrakte så mye som et pulsslag for mye hos meg. Slutten fremsto dessuten som en dårlig vits. Til tross for at over 800 stemmegivere har gitt denne filmen terningkast fem på Filmwebs nettsider, har jeg kommet til at filmen bør få terningkast tre. Verken mer eller mindre. 

Innspilt: 2011
Originaltittel: Babycall
Nasjonalitet: Norge
Genre: Thriller
Skuespillere: Noomi Repace (Anna), Kristoffer Joner (Helge), Vetle Qvenild Werring, Torkil Johannes Swensen Høeg, Henrik Rafaelsen
Spilletid: 92 min.

Anna er livredd for at noe skal tilstøte sønnen

Hva er virkelig og hva er fantasi?

Anna møter Helge på Expert

"Norske byggeklosser" (Regissør: Pål Bang-Hansen)

Nostalgi fra det glade 1970-tallet!

Det må være minst 30 år siden sist jeg så "Norske byggeklosser", en virkelig stor favoritt gjennom store deler av barndommen, der den gikk i endeløse repriser på NrK ...

Filmens hovedtema er et ungt ektepars drøm om eget hus i overgangen fra 1960- til 1970-årene. Denne drømmen utvikler seg til slutt til det reneste mareritt, fordi kona snart skal føde og de må ut av leiligheten de har solgt og lurer på om det er en sjangs i havet for at huset skal bli ferdig før hjemkomsten fra klinikken med barn nr. 3 ...

Rolv Wesenlund dukker opp i intet mindre enn åtte roller i "Norske byggeklosser"; som den alltid leende og irriterende naboen, som den sløve byggelederen som ser ut til å ha sånn omtrent 11 tommeltotter og som intet får gjort, som konsulenten i banken som nekter å utbetale siste rest av byggelånet før ferdigattest foreligger, som han fra bygningsrådet som stikker kjepper i hjulene i forhold til ferdigattesten før en passelig "gave" dukker opp, som elektrikeren som stikker fortere enn fy hver gang ekteparet Olav og Ingrid Femte er i nærheten, som politimannen som utferdiger fartsbøter for å samle inn penger til julebordet ... bare for å ha nevnt noen.

Underveis treffer vi også Arve Opsahl som den sleske selgeren av hele husprosjektet, Aud Schønemann som "et lekkert støkke" i informasjonsskranken i banken, som ikke kan svare på noe som helst, Dag Frøland som en halvsløv flyttehjelp, Gunnar Haugan som en totalt udugelig medhjelper på byggeplassen, Bjørn "Stutum" Sand som Olav Femte og Thea Stabell som hans kone Ingrid. En samling med skrekkelig mange scener hvor jeg trodde jeg skulle knekke fullstendig sammen i latter. Denne filmen er og blir en filmklassiker i Norge! Det handler om den norske folkesjela, det handler om den optimistiske psykosen landet vårt befant seg i på begynnelsen av 1970-tallet - det handler om historie innenfor film og teater, hvor de gamle skuespillerne som vi kjenner så godt var pur unge. Og det er herlig, herlig, herlig! Her blir det terningkast fem!

Innspilt: 1971
Originaltittel: Norske byggeklosser
Nasjonalitet: Norge
Genre: Komedie
Skuespillere: Rolv Wesenlund x 8, Bjørn Sand, Thea Stabell, Arve Opsahl, Gunnar Haugan, Sølvi Wang, Aud Schønemann, Dag Frøland
Spilletid: 94 min.

Rolv Wesenlund som irriterende nabo

Møte i banken

Ingrid Femte som snart skal nedkomme med parets tredje barn

Ikke mye de får gjort før elektrikeren kommer ...

Elektrikeren stikker før man får snudd seg ...

"Få meg på for faen" (Regissør: Jannicke Systad Jacobsen)

Om ungdomstid i bygde-Norge
Alma er 15 år - snart 16 - og bor i Skoddeheimen - et kjedelig sted der det aldri skjer noe som helst. Hun kjeder vettet av seg, og hadde det ikke vært for at hun er forelsket i Artur - hele skolens kjekkas nr. 1 - hadde hun ikke holdt ut å være der en dag til. Alma har forresten et problem til - hun er kåt absolutt hele tiden, og dette fører til en del situasjoner som skaper vanskeligheter for henne. Bl.a. hvordan hun har klart å pådra moren en telefonregning på over 6000 kroner fordi hun har ringt til sex-telefonen ...

På en skolefest prøver Artur å sjekke opp Alma. Det oppstår en litt kinkig situasjon, som Alma forteller venninnene om rett etterpå. De nekter å tro henne. Til alt overmål nekter også Artur å innrømme det hele, og konsekvensen er at Alma fryses fullstendig ut. Ingen vil snakke med henne og hun blir gående alene. Til og med småungene roper stygge ting etter henne. Den eneste i hele bygda som øyensynlig ikke vet noen ting, er Almas mor. Det hun derimot har fått med seg er at datteren er i overkant sex-fiksert, og dette skammer hun seg dypt og inderlig over. Hva er det som har gjort at hun har fått en så unormal datter?

Underveis blir vi vitne til Almas jevnaldrende venninners drømmer. En av venninnene drømmer om å få seg kjæreste, men frykter samtidig at dette skal binde henne til stedet for evig tid. Bare se på mammaen hennes! Hun var egentlig på vei til Bergen for å studere i sin tid, men så ble hun forelsket i det som ble pappaen hennes - og hva skjedde? Hun ble husmor på livstid i Skoddeheimen! Og kom seg aldri noen vei ... Grøss og gru! Sånn sett handler denne filmen også om hva som gjør at kvinnene stikker fra bygde-Norge, mens mennene blir igjen. Og om hvor sårbar man er når man bor på en liten plass og er temmelig annerledes enn alle andre - og ganske enkelt ikke er ønsket i det gode selskap. Så spørs det om Artur har en sjanse til å nå frem til Alma til syvende og sist, eller om han har tapt henne for alltid ved å nekte for det han gjorde ...

Filmen er prisbelønt så det holder, og dessuten nominert til enda flere priser. Så hva er det som gjør at den likevel ikke fenget meg? Kanskje er det så enkelt som at jeg ikke er målgruppen for denne filmen, og at temaet som gikk igjen i hele filmen - Almas kåtskap - ble fremstilt på en slik måte at det ga litt avsmak. Jeg har dessuten litt vanskelig for å tro at dette er en vanlig problemstilling som takles på denne måten i ungdomsmiljøene, men igjen er det mulig at jeg er for gammel til å vite. Samtidig er det en modig film som "setter ord" på noe som er nokså tabubelagt - ung seksualitet og tilhørende seksuelle fantasier. Uavhengig av dette opplevde jeg skuespillerprestasjonene som temmelig amatørmessige, og dette trakk ned helhetsinntrykket. Det er godt mulig at dette blir litt mindre synlig når andre ikke norsk-språklige ser filmen. Jeg er i tvil om jeg synes filmen fortjener terningkast tre eller fire, men tror likevel jeg heller til det siste - altså terningkast fire.

Innspilt: 2011
Originaltittel: Få meg på, for faen
Nasjonalitet: Norge
Genre: Drama
Skuespillere: Helene Bergsholm, Henriette Steenstrup, Matias Myren, Malin Bjørhovde, Beate Støfring, Julia Schacht, Arthur Berning, Julia Bache-Wiig
Spilletid: 73 min.

"Sønner av Norge" (Regissør: Jens Lien)

"Teori og praksis" som film

Nikolaj vokser opp på Rykkinn på 1970-tallet. Han er et av to barn - begge gutter - i en familie som må betegnes som over gjennomsnittet lykkelig. Pappaen hans er riktignok ikke helt som andre pappaer. Blant annet er han hippie og fritenker, og meget liberal i sitt forhold til det aller meste. Nikolajs arkitektpappa elsker hans mamma, og de er i grunnen en ganske kul familie. Inntil det fatale skjer at Nikolajs mamma blir påkjørt av en bil mens hun sykler, og deretter dør ...

Tilværelsen raser sammen for den lille familien. Tanten og onkelen henter lillebroren hans - "inntil pappa blir frisk igjen" - mens Nikolaj blir igjen. I begynnelsen kommer ikke faren en gang opp av senga, dypt deprimert som han er etter å ha mistet sin høyt elskede kone. Nikolaj inntar voksenrollen, og tar seg av sin dysfunksjonelle pappa.

Etter hvert gjør Nikolaj opprør, og han blir medlem av et punkerband, stikker en sikkerhetsnål gjennom kinnet, kler seg i svart og har et halvbrent norsk flagg sydd fast i ryggen på jakken sin. Problemet er bare at uansett hva han gjør, blir dette tolerert av faren hans, som bare synes det er innmari ok at sønnen er i stand til å tenke selvstendige tanker. Selv ikke da Nikolaj kaster en flaske i hodet på skolens rektor mens han holder 17. mai-tale, fører dette til noen reaksjoner å snakke om fra farens side. Det eneste faren ikke forstår er hvorfor Nikolaj og punkerbandet digger Sex Pistols og Johnny Rotten. "Hva står de egentlig for?", spør han sønnen sin. Nikolaj blir svar skyldig. I løpet av sommeren reiser de to til en nudistleir i Sverige - noe Nikolaj opplever som helt på kanten av hva han som ung gutt burde utsettes for.

Filmen, som er basert på Nikolaj Frobenius´roman "Teori og praksis", handler om hvordan det var å vokse opp i en drabantby på Rykkinn på 1970-tallet. Filmen (og boka) har klare paralleller til Frobenius egen oppvekst på Rykkinn i samme periode, og med en far som var arkitekt. I filmen har man lykkes svært godt med å visualisere en veldig fin roman! Sven Nordin fungerte meget godt i rollen som Nikolajs far, og Åsmund Høeg var helt fantastisk som Nikolaj. Han får så fint frem alvoret i den unge gutten, som øyensynlig gjør opprør mot alt og alle, men som egentlig lengter etter å få faren sin tilbake i sitt normale gjenge. En meget vellykket film som jeg synes fortjener terningkast fem!

Innspilt: 2011
Originaltittel: Sønner av Norge
Nasjonalitet: Norge
Genre: Drama 
Skuespillere: Sven Nordin (Magnus - Nikolajs far), Åsmund Høeg (Nikolaj), Sonja Richter (Lone), Trond Nilssen, John Lydon (Johnny Rotten)
Spilletid: 87 min.

Nikolaj

Medlemmene av punkerbandet er mot alt og alle

Nikolajs frilynte pappa i førersetet

"Oslo 31. august" (Regissør:: Joachim Trier)

Sterkt portrett av en eks-narkoman

Anders har tilbragt de siste ti månedene av sitt liv på en avrusningsanstalt et stykke utenfor hovedstaden, og han nærmer seg midten av 30-årene. Bak seg har han en seks år lang "karriere" som narkotikamisbruker, og han er vettskremt med tanke på hva som venter ham etter utskrivelsen. Vil han klare å holde seg unna dopmisbruket? Og hvordan skal han klare å komme i gang med livet sitt? Vil han få jobb med et fem-seks års hull i CV´en?

Før selve utskrivelsen skal han inn til Oslo på egen hånd for å gå på et jobbintervju i et litteraturtidsskrift. Denne filmen handler om dette ene døgnet i hans liv - et døgn som skal bli helt avgjørende for ham.

Det første Anders gjør er å oppsøke et gammelt vennepar. Thomas (spilt av Hans Olav Brenner) og samboeren hans (spilt av Ingrid Olava) er de første han oppsøker. Vi aner at Anders og Thomas en gang har stått hverandre svært nær, men at Thomas i sin tid trakk seg unna fordi Anders gang på gang svek og bedro og ikke var til å stole på. Gjennom forsiktige dialoger de to i mellom, forsøker Thomas å oppmuntre Anders for at han ikke skal falle tilbake til gamle synder. Anders som har utdannelse og som kommer fra en ressurssterk familie og gode greier ... Men uansett hva han kommer med av oppmuntring og "gode" råd, tar Anders dette opp i feil mening. Kanskje fordi han nettopp pga. sin bakgrunn ikke kan si seg fornøyd med et middelmådig liv?

Uten å skjønne virkningen av det, forsøker Thomas å få Anders til å forstå at selv om han sitter godt i det, har god jobb, en flott samboer og to nydelige unger, så er ikke alt like rosenrødt likevel. Han og dama har ikke hatt sex på det han kan huske, og de er stort sett så slitne at de ikke en gang orker å være sosiale men blir sittende hjemme kveld eller kveld og spille dataspill ... For Anders blir imidlertid nok en illusjon tatt fra ham. Gresset er nemlig ikke så mye grønnere på den andre siden av gjerdet likevel? Så hva er det egentlig å hige etter med et rusfritt liv?

Underveis oppsøker Anders flere gamle kjente, men uansett hvor han snur seg, har ingen glemt hvordan han egentlig var - mens han var narkoman. Er det egentlig noe håp om å kunne starte på nytt? Etter hvert overmannes han av håpløshet, og da er kanskje ikke veien tilbake til hans gamle liv veldig lang? Men orker han? Ja, hva orker han egentlig ...

Denne filmen gjorde et voldsomt sterkt inntrykk på meg. Ikke bare spiller Anders Danielsen Lie rollen som eks-narkomane Anders helt fabelaktig, men det fungerte utrolig godt med sekvenser av lavmælt dialog med refleksjoner over hans livssituasjon underveis. Dessuten opplevde jeg det både interessant og spennende å få innblikk i en eks-narkomans liv på denne måten - der han kom fra et ressurssterkt hjem, hadde utdannelse, åpenbart hadde tatt for seg av Oslos natteliv i en årrekke og så blitt narkoman i godt voksen alder. En nokså utypisk rus-karriere, ville jeg trodd. Men kanskje likevel ikke? I løpet av sitt opphold på avrusningsanstalten hadde Anders bygget opp masse forventninger til livet "der ute", bare for å bli rimelig desillusjonert i løpet av kort tid. Alle menneskene som han trodde fikset livene sine, hadde sine ting å stri med de også. Vanskelighetene i livet som han tidligere hadde flyktet fra og inn i rusen - slike vanskeligheter står i kø i det virkelige liv. For de aller, aller fleste ... Samtidig som filmen handler om Anders´første døgn utenfor avrusningsanstalten, er den en hyllest til Oslo - både på dagtid og nattestid. Oppsummeringsvis vil jeg si at filmen er både vakker, var, sår og trist. Her blir det terningkast fem!

Innspilt: 2011
Originaltittel: Oslo 31. august
Nasjonalitet: Norge
Genre: Drama
Skuespillere: Anders Danielsen Lie, Hans Olav Brenner, Ingrid Olava, Petter With
Spilletid: 94 min.

Anders oppsøker Thomas og samboeren hans

Thomas er etablert familiemann

Prøver å finne tilbake til det som en gang var

En eks-narkoman i drift

"Dødens drabanter" (Regissør: Stephan Apelgren)

Innspilt: 2011
Originaltittel: Dødens drabanter
Nasjonalitet: Norge
Genre: Krim
Skuespillere: Trond Espen Seim (Varg Veum), Lene Nystrøm (Karin), Bjørn Floberg (politiinspektør Hamre), Line Verndal, Vegar Hoel (Hans)
Spilletid: 97 min.
Basert på Gunnar Staalesens bok "Dødens drabanter" fra 2006


Varg Veum blir kontaktet av politiinspektør Hamre tidlig en morgen. På en gård utenfor Bergen er et eldre ektepar funnet drept, og alle spor peker mot fostersønnen deres Jan Egil. Jan Egil har nemlig flyktet opp i en fjellside. Med seg har han det som antas å være mordvåpenet samt ei nabojente han har tatt som gissel. Den eneste han ønsker å snakke med, er Varg, som han kjenner fra den tiden da Varg jobbet i barnevernet.

Varg ankommer åstedet med helikopter, og det lykkes ham å få kontakt med Jan Egil og jenta. Jan Egil insisterer på at han er uskyldig, og Varg tror ham. Da de kommer tilbake til gården, blir Jan Egil lagt i jern umiddelbart, og han føler seg dolket i ryggen av Varg.

Kort tid etter at Jan Egil er arrestert, har fått advokat og har vært gjennom sitt første avhør, tilstår han likevel drapet på sine fosterforeldre. Varg skjønner ingenting. Det er noe som er alvorlig galt, og han akter ikke å gi seg før han har funnet ut hva det er ... Han finner bl.a. noen forkullede rester av plastkanner på det eldre ekteparets eiendom. I mellomtidem dør den ene ungdommen etter den andre av det nye mote-dopet - GHB - og spørsmålet er hvem som står bak og forsyner dem med dette stoffet. I tillegg dør enda en eldre mann, og Varg som ankommer åstedet først, ser en kjent skikkelse flykte derfra ... Og i bakgrunnen venter for øvrig en utålmodig Karin på at Varg skal ha tid til å starte opp et slags samliv med henne ...

Plottet i denne filmen er noe av det mest spennende Gunnar Staalesen har skapt, mener jeg. Filmen holder også det samme hesebelesende tempoet som i boka, hvor ingenting er slik det kan se ut som ved første øyekast. Skuespilleren Lise Verndal dukker opp i en birolle som Vargs tidligere kollega i barnevernet, men uansett hvor hardt hun prøver, er og blir hun nøyaktig den samme rollefiguren som i "Himmelblå", nemlig Himmelblå-Marit. Jeg klarte i alle fall ikke å få øye på noen annen karakter. I det store og hele spilte dette imidlertid mindre rolle, for i denne niende Varg Veum-filmen er det først og fremst Veum selv og fosterbarnet Jan Egil som står i fokus. Vegar Hoel spilte dessuten den andre barnevernsmedarbeideren (Hans) glitrende! Med en personlighet helt på grensen mot psyko, skjult under et tilsynelatende rolig ytre, er han med på å skape den uhyggestemningen som gjorde filmen så spennende. Her blir det terningkast fem!

Det har lykkes Varg å få Jan Egil til å overgi seg

Jan Egil føler seg sviktet

Politiinspektør Hamre og privatdetektiv Varg Veum

"Svarte får" (Regissør: Stephan Apelgren)

Innspilt: 2011
Originaltittel: Svarte får
Nasjonalitet: Norge
Genre: Krim
Skuespillere: Trond Espen Seim (Varg Veum), Lene Nystrøm (Karin), Bjørn Floberg (politiinspektør Hamre), Jakob Oftebro (Hans Hauge), Alexander Karim (Alexander Latoor), Kjersti Skjeldal (Siren, Karins søster), Skjalg Gamst Landsem (Harry Helgesen), Morten Espeland (Henrik Berner), Elisabeth Sand (Karins mor), Emil Johnsen, Espen Hana
Spilletid: 90 min.
Basert på Gunnar Staalesens bok "Svarte får" fra 1988

Varg Veum og Karin har flyttet sammen. Først nå får han vite den egentlige sannheten om Karins søster, som ingen hittil har snakket særlig om. Siren er narkoman og prostituert - familiens sorte får. Karins mor ligger for døden, men uansett hvor mye Karin stiller opp, er det bare Siren hun er opptatt av. Karin får Varg til å love at han skal finne henne, slik at moren kan få kontakt med henne før hun dør.

Det viser seg at Siren er i hendene på halliker som ikke skyr noen midler når noen kommer dem for nærme. I Veums iver etter å finne søsteren til Karin, dukker det opp flere ting som ikke tåler dagens lys. Bl.a. en historie om en brann, hvor man har antatt at en ung mann omkom. Og vi aner et plott som er skjult helt til det siste ...

For meg som har bodd i Bergen i atskillige år, er det ekstra morsomt å se filmer fra Bergen. Jeg storkoser meg bare jeg får glimt av kjente steder. Som i denne filmen hvor Vargs jakt innebærer turer innom Akvariet, opp til Fløyen og ikke minst til studentbyen Fantoft, som fremstår som enda mer nitrist enn jeg kan huske. Like fullt er denne åttende Varg Veum-filmen ikke den som fremstår blant de beste. Det meste er mer på det jevne, og en hel del av skuespillerprestasjonene er etter mitt skjønn rett og slett amatørmessige. Som Lene Nystrøm (Aqua-Lene) i den mer fremtredende rollen som Vargs kjæreste Karin. Hun er virkelig ingen karakterskuespiller, og stemmebruken er og blir monoton ... synes jeg.

Han som sitter på gutterommet og er hacker, og som hjelper Varg med å rekonstruere en helt avgjørende liten videosnutt fra en ødelagt mobiltelefon, får heller ikke toppscore fra meg. Gunnar Staalesen skal imidlertid ha for at han "oppfant" denne hackeren i sin bok "Svarte får" allerede i 1988, og sånn sett ikke har kopierert dette poenget fra Stieg Larssons Milleniums-triologi, som utkom atskillige år senere. I Milleniums-triologien er det også en hacker av noen lunde samme støpning som i "Svarte får" - en overvektig gutt som nesten ikke ser dagens lys utenfor gutterommet, og som har emminente datakunnskaper om hva det skulle være - til god hjelp for en privatetterforsker med et heller lurvete rennomé. Filmens store og positive høydepunkt på skuespillersiden var Alexander Karim, som spilte den nokså sentrale rollen som Alexander Latoor. Han håper jeg vi får se mer til!

Kanskje er det plottet som sådan som ikke helt fenget denne gangen. Jeg opplevde i alle fall ikke at spenningen bygget seg gradvis opp. Derimot hadde jeg helt til slutt en opplevelse av at "jøss, var det dét som var plottet ... " Her blir det derfor terningkast fire. 

Politiinspektør Hamre er med, som vanlig

Lene Nystrøm i rollen som Varg Veums kjæreste Karin

"Skriften på veggen" (Regissør: Stefan Faldbakken)

Spennende helt til det siste


Innspilt: 2010
Originaltittel: Skriften på veggen
Nasjonalitet: Norge
Genre: Krim
Skuespillere: Trond Espen Seim (Varg Veum), Bjørn Floberg (Hamre), Lene Nystrøm (Karin), Martine Johansen, Eivind Sander, Petronella Barker, Nikolaj Lie Kaas ("Kniven")
Spilletid: 99 min.
Basert på Gunnar Staalesens bok "Skriften på veggen" fra 1995

Varg Veums liv har tatt en svært positiv retning. Han jobber som lærer og har fått seg ny kjæreste. Han og Karin skal flytte sammen, og det meste ser svært så lovende ut for Veum ... Inntil "Kniven" slipper ut av fengsel ...

"Kniven" har sonet en straff på seks års fengsel, og har skrevet bok om at han er uskyldig dømt for drapet på en tenåringsjente. Veum er imidlertid overbevist om at "Kniven" sto bak drapet på jenta som han i sin tid hadde ansvaret for da han jobbet i barnevernet.

Da dommeren som dømte "Kniven" blir drept, stemmer alt så altfor godt. For det er vel ikke tilfeldig at han blir drept rett etter at "Kniven" har sluppet ut av fengsel? Og så blir også moren til den drepte tenåringsjenta funnet død ... Hvem andre kan det egentlig være enn "Kniven" som står bak, og som nå er i gang med å hevne alle dem som sørget for at han havnet i kasjotten? Samtidig blir Veum kidnappet og en rekke bilder av ham og den drepte tenåringsjentas mindreårige søster kommer på avveie ... Veums nærmeste - inklusive Karin - tviler nå på Veums uskyld, og alt han møysommelig har bygget opp, raser sammen ... Hvor uskyldig er han egentlig selv når det kommer til stykket?

Dette er det syvende Veum-filmen jeg har hatt glede av å se. De foregående filmene har etter mitt skjønn vært av heller vekslende kvalitet - og dette mener jeg etter at jeg tross alt har vennet meg til at Varg Veum snakker østlandsk, og ikke klingende bergensk. "Skriften på veggen" er den desidert beste Veum-filmen så langt! Jeg storkoste meg med plottet som var spennende helt til det siste og en Trond Espen Seim som var bedre i rollen som Veum enn noen gang tidligere. Bjørn Floberg spiller akkurat like irriterende som alltid, og ellers var det litt morsomt å se Nikolaj Lie Kaas i rollen som "Kniven". Han passet perfekt i rollen som skurk som kanskje ikke var fullt så skurkete som man kanskje skulle tro ... Her blir det uten tvil terningkast fem!

Tøffe Trond Espen Seim i rollen som Varg Veum

Varg Veum i en heller kjip situasjon

Nikolaj Lie Kaas som "Kniven" og Bjørn Floberg som politietterforsker Hamre

"Rødt hjerte" (Regissør: Halkawt Mustafa)

Til å gråte av


Innspilt: 2010
Originaltittel: Rødt hjerte
Nasjonalitet: Irak, Norge
Språk: Kurdisk
Genre: Drama
Skuespillere: Shahen Jamal (Shirin), Soran Ibrahim (Soran), Ali Ahmed
Spilletid: 77 min.

Shirin og Soran er forelsket i hverandre. Begge har lovet hverandre sine hjerter, og drømmer om at de skal få gifte seg en dag. Men så dør Shirins mor, og hun er så vidt kommet i jorden før faren ønsker å gifte seg på nytt. Man kan vel ikke akkurat si at han velger på øverste hylle, og han er derfor lykkelig da han får muligheten til å gifte seg med søsteren til landsbyens galning. Det er bare én hake ved det hele: til gjengjeld må han love datteren sin bort til broren hennes. Ja, nettopp til "landsby-idioten".

Shirin protesterer og gråter, trasser og hyler, men til ingen nytte. Farens ord er lov, og selv ikke det faktum at Soran og alle mennene fra moskéen tropper opp for å trygle om at de unge skal få lov til gifte seg, endrer hans oppfatning. Han har bestemt seg! Og sånn blir det!

Shirin blir gift med den tilbakestående mannen, men da bryllupsnatten skal ta til og brudgommen forlanger at Shirin skal kle av seg, kommer Soran henne til unnsetning og røver henne med seg i natten. Sammen rømmer de inn til storbyen for å starte et nytt liv.

Livet i storbyen blir alt annet enn enkelt. Uten vigselsattest får de ikke en gang leid et rom, og må derfor sove under åpen himmel. De har ikke vært lenge i storbyen før Soran blir arrestert, og dermed er Shirin overlatt helt til seg selv. Dette blir ødeleggende både for henne og Soran. Uten en mann i ryggen har hun ikke en sjanse, og så snart hun ikke lenger er jomfru, er hun null verdt i dette samfunnet. Tiggende kvinner med små bylter med nyfødte barn i på gaten ... snart er hun en av dem, og da er det virkelig ingen vei tilbake ...

Denne filmen fikk meg til å gråte. Ikke fordi filmen spiller bevisst på det sentimentale, men visstheten om at dette er sjebnen for mange kvinner i store deler av verden, var sterk ... Der retten til å velge sin egen ektefelle ikke er selvsagt, der kvinnens posisjon er svak og der mennene bestemmer alt.

Det er Halkawt Mustafa, som kom til Norge i 2000, som har regissert filmen. Selv kommer han fra Kurdistan i Nord-Irak, og dette er hans debutfilm. Filmen er spilt inn i Kurdistan, og er en norsk-irakisk produksjon. Virkemidlene som er benyttet er nokså enkle, men nettopp dette tilførte filmen noe ekte og autentisk. Det rent filmtekniske, bildene og musikken er utsøkt nydelige. Det som like fullt trekker ned helhetsinntrykket er den noe stereotype fremstillingen av flere av personene i filmen. Hadde man f.eks. behøvd å la Shirins valg stå mellom mannen hun elsket og en tilbakestående mann? Og faren - hadde han virkelig ingen tanker om sin datters lykke? Hva med denne mannens evne til å forsørge henne? Akkurat den delen av historien fant jeg ikke helt troverdig, samtidig som det er fullt mulig at jeg er for naiv. Jeg er ikke sikker på om jeg skal gi filmen terningkast fire eller fem, men jeg tror likevel jeg ender med en svak fem´er. Det eksotiske og ikke minst det politisk viktige budskapet ved filmen trekker opp, tross alt! Jeg gleder meg allerede til Halkawt Mustafas neste film!

Helt til slutt ønsker jeg å linke til en interessant artikkel om "Rødt hjerte", ført i pennen av Gunnar Iversen i Analysen den 20. mai 2011.

Soran og Shirin 

Shirin skvetter tilbake pga. en av storbyens falne kvinner

Halkawt Mustafa kom fra storbyen til Rjukan i 2000. Hans familie har politisk bakgrunn, noe han sier har preget hans engasjement for kurdiske kvinner. Foto: FilmhusetHer er en link til et intervju med regissøren.