"Camille Claudel 1915" (Regissør: Bruno Dumont)

Juliette Binoche´s usminkede portrett av kunstneren Camille Claudel

Det er en stund siden jeg så filmen "Camille Claudel" fra  1988 (med regissør Bruno Nuytten), men jeg visste allerede da at en ny film om Camille Claudel med Juliette Binoche i hovedrollen var under innspilling. DVD´en av "Camille Claudel 1915" hadde release tidligere i høst, og jeg var ikke sen om å skaffe meg den. Det har imidlertid blitt mye mindre film-titting det siste året, og jeg har i tillegg ikke prioritert å blogge om alle filmene jeg har sett, når det må gjøres noen valg i en travel hverdag. Noen filmer føles imidlertid viktigere enn andre, og "Camille Claudel 1915" er definitivt blant dem. 

I blogginnlegget mitt om filmen "Camille Claudel" har jeg skrevet mye om Camille Claudels liv. I noen år var hun Auguste Rodins elskerinne, og de ble i første rekke kjent gjennom sin kunst, skulptører som de begge var. Det meste av Claudels kunst er dessverre ødelagt, mens Rodins kunst er godt ivaretatt. Ikke minst er store deler av hans skulpturer samlet på Rodin-museet i Paris, som jeg tidligere har skrevet om på bloggen min. 

Filmen "Camille Claudel" slutter idet Camille (f. 1864 d. 1943) har fått et nervøst sammenbrudd og kjøres bort til asylet. Året var 1913. Camille hadde da ødelagt det meste av sine arbeider, og hadde utviklet forfølgelsesvanvidd. Det var moren og broren Paul som sørget for innleggelsen, som skulle vare helt frem til Camilles død i 1943. I hele 30 år ble hun altså stuet bort - i første rekke på en psykiatrisk klinikk i Ville-Évrard i Neuilly-sur Mame, og fra 1914 ved Montdevergues Asylum i Montfavet ved Avignon. 

Endelig kommer broren på besök ...

I åpningsscenen til "Camille Claudel 1915" har Camille vært innestengt på asyl i to år, og hun har fremdeles et sterkt håp om å slippe ut og få komme hjem. Familien har ikke latt høre fra seg, men Camille har fått beskjed om at broren Paul kommer på besøk i løpet av få dager. I mellomtiden følger vi henne gjennom de daglige gjøremålene, som stort sett består i skrive, lage sin egen mat (fordi hun var overbevist om at noen kom til å forgifte henne dersom hun ikke passet på), be i kapellet og bistå de andre pleierne med å passe på de innsatte pasientene. 

Å være oppegående og så og si mentalt frisk blant åpenbart "gale" mennesker med liten eller ingen kontakt med virkeligheten, gikk svært innpå Camille. Hun var vant til å stillhet for å kunne konsentrere seg, og her var hun omgitt av støy. Intet privatliv, alltid en eller annet som lo eller smilte fårete av henne når hun tok til tårene osv. Var hun ikke gal fra før av, måtte hun nesten bli det i disse omgivelsene, der hennes fortvilelse som regel ble møtt med taushet av personalet. Holdt hun følelsene i sjakk, var det et tegn på at hun ikke var normal. Lot hun følelsene slippe løs, var det også et tegn på galskap. Hun hadde rett og slett ingen å kommunisere normalt med. 

En fortvilet kvinne som ikke har noen som helst
innflytelse på sin egen situasjon.

Endelig ankom broren, men det gikk snart opp for Camille at det heller ikke her var hjelp å få. At det var han som bestemte hvor lenge hun skulle være på asylet, var åpenbart. Han ga sine donasjoner til asylet, og så lenge søsteren forble innestengt, var han også enearving etter foreldrene. Den gangen var det også mulig å stue bort en brysom kvinne, som i første rekke hadde skandalisert familien gjennom sitt utenekteskapelige forhold til Auguste Rodin, og som var for selvstendig og fri og ikke levde et liv i samsvar med datidens normer. 

Broren Paul

Denne filmen føyer seg sånn sett pent inn i rekken av filmer og bøker om psykiatrien slik denne fortonet seg for et par mannsaldre siden. Amalie Skram har skrevet om det i sine psykiatri-bøker (men hun var tross alt heldig som hadde en mann som ville ha henne ut av psykiatrien), filmene "Frances" og "Gjøkeredet" omhandler noe av det samme (men her er lobotomi et tilleggstema). Også vår egen psykiatri-"omsorg" får gjennomgå i "Skammens historie" av Sigmund Aas og Thomas Vestgaarden. Poenget er at det Camille Claudel opplevde på ingen måte var spesielt. Det var slik man behandlet mennesker innenfor psykiatrien den gangen, og hvor det å ende i psykiatrien på mange måter var betydelig verre enn å bli straffedømt. Den innsatte i psykiatrien hadde nemlig ikke rett til advokat ...

"Camille Claudel 1915" er like fullt en kraftfull historie om en sterk kvinne som ble frarøvet sitt liv på grunn av familiemedlemmenes vilje til å stue henne bort i årevis. Rettsløs og fratatt en hver form for verdighet som menneske ... Juliette Binoche spiller sin kanskje aller beste rolle noen sinne! Dette var alene det viktigste bærende elementet i filmen. Når det gjelder de øvrige pasientene må jeg si at jeg lurte på om det var skuespilleri, eller om det var reelle pasienter ved en institusjon ... Filmen kunne nok ha tjent på å tone ned den voldsomme galskapen hos disse, fordi det fremsto som vel billige poenger ... på en måte. Ja, kanskje til og med litt respektløst ... 

Uansett - dette er en viktig film om en helt spesiell kvinne som kunne ha fått svært stor betydning innenfor kunsten, dersom hun ikke hadde blitt fratatt retten til å utøve den ... Jeg anbefaler filmen varmt!

Innspilt: 2013 
Originaltittel: Camille Claudel 1915
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama 
Skuespillere: Juliette Binoche (Camille Claudel), Jeam-Luc Vincent (Paul Claudel) m.fl.
Spilletid: 91 min.

Patrick Gale: "Notater fra en utstilling"

Om å vokse opp sammen med en bipolar mor

Patrick Gale (f. 1962) er en britisk forfatter fra Cornwall i England. I dag bor han i nærheten av Land´s End. På bokas smussomslag kan jeg lese at han frem til nå har utgitt 17 bøker og i Storbritannia omtales som "A National Treasure" på grunn av sin stille, intelligente og humoristiske stil. Hans store kjærlighet til Cornwall preger romanene hans. "Notater fra en utstilling", som utkom i England i 2007, er hans første bok på norsk. Dette var for øvrig den boka han fikk sitt virkelige gjennomslag med i England.

Jeg hadde aldri hørt om Patrick Gale da jeg tilfeldigvis snublet over denne boka for noen måneder siden. Et lekkert bokomslag og en triggende boktittel fikk meg til å se nærmere på den. Kombinasjonen av at bokas handling er lagt til Cornwall, nærmere bestemt Penzance, men også med reiser til både St. Ives og Land´s End, steder hvor jeg ferierte i fjor sommer, samt det forhold at den som på mange måter utgjør bokas hovedperson (selv om hun er død) er en kunstnermor med en bipolar lidelse, avgjorde at boka ble med meg hjem. Dessuten er bokomslaget blurbet med et sitat fra Stephen Fry, også han en bipolar kunstnersjel, med ordene "Fullstendig perfekt". Ja, noen blurber betyr mer enn andre, og sånn er det bare!

Kunstneren Rachel Kelly dør i sitt atelier, og dette utløser mange minner - både for ektemannen Anthony og deres fire barn Garfield, Morwenna, Hedley og Petroc. Hvert kapittel introduseres gjennom notater fra en minneutstilling etter morens død, og slik bindes alle minnene sammen, alle fragmentene som til sammen forsøksvis skal tegne et bilde av hvem moren egentlig var. Det som nokså tidlig blir svært tydelig er at ingen av dem, heller ikke Anthony, har visst hvem Rachel faktisk var. Ikke bare har familien måttet forholde seg til at Rachel var en kunstner som strengt tatt ikke hadde tid til å ha familie for å kunne fullbyrde sitt kunstnerkall, men i tillegg hadde hun en bipolar lidelse som gjorde henne meget ustabil rent psykisk.

"Garfield syntes hun var gal. Mange mennesker syntes det. For det meste var det fordi deres oppfatning av tilregnelighet var så sammenvevd med eiendom, økonomi og sosial stabilitet med sitt mentale motstykke. Hun var bipolar. Hun var intelligent og godt utdannet og hadde diagnostisert seg selv og lest bredt om emnet lenge før noen lege ga henne diagnosen. Det var en slags forbannelse, den opplagte arven fra moren pakket oppå den dystre genetiske pakken fra faren, hvis mor hadde vært suicidal, men kanskje også hadde vært litt løs i hengslene. Hun hadde prøvd medisin og avvist det. Av personlige grunner. Noe de kuleste, mest rasjonelle øyeblikkene viste henne å være berettiget, hadde hun valgt å overgi seg til sykdommen slik hun overga seg til stillheten i ringen av menn og kvinner. Det førte henne hit og dit, og slet henne vedvarende ut. Hun var som en plante som var satt ned et sted hvor det blåste for mye. Det kom til å drepe henne, heller før enn siden, men døden skremte henne ikke og antydet bare den blanke saligheten av å sove. Hadde hun ikke vært kveker så ville hun ha tatt livet sitt for flere år siden. I den grad hun fortjente å dø, var det å leve en passende straff for henne." (side 246-247)

Opp gjennom oppveksten til barna, ender moren gang på gang inn på psykiatrisk sykehus grunnet nervøse sammenbrudd fordi hun ikke har tatt medisinene sine. Verst var det rundt barnefødslene, som alltid endte med et opphold der. Rachel nektet nemlig å innta litium og antidepressiva mens hun gikk gravid. Dessuten gjorde hun etter hvert den erfaringen at det var i de maniske fasene av sykdommene hun var best som kunstner. 

Noe av det nydeligste i hele boka er beskrivelsen av ritualene som moren iverksetter hver gang et av barna har bursdag. Da får nemlig bursdagsbarnet regissere sin egen bursdag, og Rachel må være med på alt - uansett hva! Som regel tilbringer de slike dager i St. Ives, det mest spennende stedet i hele Cornwall siden dette er et sted mange velger å reise på ferie til. Rachel har også malt helt spesielle bursdagskort til dem - kort som grunnet hennes berømmelse som kunstner også representerer ikke rent lite av økonomisk verdi, i tillegg til selve affeksjonsverdien. 

Samtidig som Anthony, mannen som valgte å gifte seg med Rachel etter kort tids bekjenskap, selv om hun var gravid med en annen, beskrives som en stoisk karakter som står sin kvinne last og brast uansett hva som skjer, kveker som han er, skjønner vi at Rachels bipolare sykdom har hatt sin pris. Kanskje spesielt for barna. Men selv om det ofte er slik at det er den av foreldrene som man får minst kjærlighet fra som tillegges størst betydning når barndommens regnskap skal gjøres opp, er det ikke til å komme forbi at faren har utgjort stabiliteten, den som holdt alt sammen når det raste som verst rundt moren. Uten ham er det ikke godt å si hvordan det hadde gått ... 

Den som antakelig likevel kommer best ut, er Garfield, sønnen som ikke er Anthonys. Hva slags genmateriale han har å slektes på, får vi vite mer om utover i boka. Er dette bedre eller verre enn de andres genmateriale? Vi aner at Morwenna antakelig har arvet morens sykdom, fordi hun sliter med en udefinerbar, destruktiv rastløshet. Hedley er homofil og hans vei ut av skapet, en god stund etter at alle i grunnen for lengst har skjønt at han er det, beskrives rørende. Også hvordan han opplever å bli fanget i rollen som "kvinnen" i sitt homofile forhold. 

"Notater fra en utstilling" er en nydelig bok med mange lag! Uten på noen måte å romantisere hvordan det er å være en kunstner med en tung psykiatrisk diagnose, beskriver Patrick Gale også hvordan en psykisk lidelse som bipolar kan ha sine positive sider. Man er ikke enten gal eller 100 % frisk. Det finnes mange grensetilfeller og nyanser - både hos dem med en diagnose som bipolar og hos de såkalt friske. Samtidig er vi aldri i tvil om at den settingen som beskrives for denne familien ikke er ideell - særlig ikke for barna. Nå er heller ikke Rachel en gjennomsnittspasient med en bipolar diagnose, men i tillegg en kunstner som har oppnådd både anerkjennelse og berømmelse. Dette løfter hennes skjebne opp fra de mange som ikke kan skilte med tilsvarende talenter - talenter som kanskje gjør det vel verdt for omgivelsene å holde ut? Fordi det er så åpenbart at nettopp hun er så mye, mye mer enn sin diagnose? 

Denne boka berørte meg virkelig! I tillegg skriver Patrick Gale nydelig, og selv om jeg ikke har hatt den engelske utgaven foran meg, sitter jeg med et inntrykk av at oversetteren til fulle har ivaretatt det originale uttrykket i Gales fortelling. Miljøbeskrivelsen brakte meg umiddelbart tilbake til England - gjennom beskrivelsen av det typisk engelske. Gale er nokså beskrivende i sin fortellerstil, uten at dette på noen måte ødela min leseopplevelse, f.eks. gjennom å få for mye servert og for lite overlatt til fantasien. Virkelig en bok som flere bør få øynene opp for!

Jeg håper at flere av Patrick Gales bøker blir oversatt til norsk i tiden som kommer!

Utgitt i England: 2007
Originaltittel: Notes from an Exhibition
Utgitt i Norge: 2013 
Forlag: Bokvennen
Oversatt: Anniken Skiebe Heiland
Antall sider: 352
Boka har jeg kjøpt selv.

Patrick Gale (Bildet er lånt fra forlagets nettside)

Andre omtaler av boka: 
- NRK v/Anne Cathrine Straume - 07.20.2013 - Den verste mor som tenkes kan

Siri Hustvedt: "Denne flammende verden"

Kvinner i kunsten

Litt om forfatteren og hennes forfatterskap

Siri Hustvedt (f. 1955) debuterte som poet i 1982, men er nok mest kjent for sine romaner (i alle fall i Norge) - seks i alt - som har utkommet i årene etter 1992, hvor det så langt er "What I Loved" (2003 - "Det jeg elsket" på norsk) og "The Sorrows of an American" (2008 - "Når du ser meg" på norsk) som har vært ansett som høydepunktene i hennes forfatterskap. Inntil hennes essays og da særlig "The Shaking Woman or A History of my Nerves" (2009) og også "Living, Thinking, Looking" (2012) har plassert henne på kartet som en særdeles kunnskapsrik kvinne med særlig interesse for og innsikt i nervesystemet. En personlig opplevelse utløste i sin tid denne spesielle interessen. 

For øvrig er Siri Hustvedt kjent som kona til Paul Auster, skjønt snart er det vel han som er kjent som mannen til Siri Hustvedt, dersom man skal bedømme dette etter hennes popularitet her i landet ... Vi er jo dessuten litt ekstra glad i henne siden hun har norske aner, og derfor må kunne sies å være norsk, selv om hun er oppvokst i USA. Mens jeg har lest så og si alt Paul Auster har skrevet opp gjennom årene, må jeg med skam å melde innrømme at jeg så langt kun har lest "Sommeren uten menn" og "Når du ser meg" - selv om jeg har omtrent alle bøkene hennes stående i mine bokhyller. Noen stor Siri Hustvedt-kjenner er jeg derfor ikke. Ikke enda ... 

Foto: RMC

Promoteringen av boka

Dersom du er blant dem som av og til stikker nesen innom en bokhandel og da spesielt Tanum, kan du ikke ha unngått å legge merke til at Siri Hustvedt siste roman - "Denne flammende verden" - promoteres voldsomt for tiden - som "boka som gjelder nå". Leser du ikke denne boka, er du ganske enkelt ikke "med"!

I begynnelsen var jeg en smule ambivalent til at en bok som dette blir frontet så voldsomt, fordi jeg har tenkt at dette neppe kan være en bok som går rett hjem hos flertallet av norske lesere. Siri Hustvedt og Jo Nesbø har heller lite til felles, for å si det sånn. Etter hvert har jeg imidlertid endret standpunkt. For mens bokbransjen beskyldes for å satse altfor mye de typiske bestselgerne (og Jo Nesbø i særdeleshet) - ja, ofte bestselgere som ikke en gang tilbyr god kvalitet - så har man altså denne gangen gjort det stikk motsatte! Måtte riktig mange lesere få øynene opp for denne boka - selv om det koster litt å komme gjennom de første hundre sidene. Jeg lover at det går lettere etter hvert! 

Foto: RMC

Om boka

Allerede på første side i boka presenteres det som på en måte er "plottet" i "Den flammende verden". Det handler om kunstneren Harriet Burden som etter å ha blitt skuffet over mottakelsen av sin kunst i New York på 1970- og 1980-tallet, bestemte seg for å gjøre noe helt nytt på slutten av 1990-tallet. Eksperimentet varte i fem år og endte i tre separatutstillinger i tre New York-gallerier. 

"Ifølge Brickman engasjerte Burden tre menn til å opptre som stråmenn for hennes eget kreative arbeid. Tre separatutstillinger i tre New York-gallerier, tillagt Anton Tish (1999), Phineas Q. Eldridge (2002) og kunstneren bare kjent som Rune (2003), var i virkeligheten Burdens arbeider. Hun ga prosjektet som helhet tittelen Maskeringer, og erklærte at det var ment ikke bare å avsløre kunstverdenes antikvinnelige fordomsfullhet, men også å avdekke de komplekse mekanismene i den menneskelige persepsjon og hvordan ubevisste forestillinger om kjønn, rase og berømmelse påvirker en betrakters forståelse av et gitt kunstverk." (side 5-6)

Bokas forteller og redaktør er I.V.Hess, og historien(e) som etter hvert blir fortalt om Harriet Burden - til vanlig kalt Harry - og hennes virke består av mengder med fragmenter; mest av alt notatbøker merket med alfabetets bokstaver ført i pennen av kunstneren selv, men også intervjuer, skriftlige forklaringer m.v. Harriet - en oppdiktet person, bare for å ha nevnt det - er død (noe som skjedde 18. april 2004), og boka tar sikte på å fortelle historien om henne og hennes livsprosjekt - i form av en biografi utgitt etter hennes død. Hvem denne Hess egentlig er, utover at han/hun er kunstprofessor, får vi aldri vite. 

Vi møter Harriet Burden, enke etter Felix Lord, mannen som gjorde det mulig for henne å leve av sin kunst uten å være opptatt av innkomster ... Harriet Burden som mor, som eksentrisk kunstner, som en figur i offentligheten som mange har meninger om (men kanskje ikke først og fremst som kunstner), men som ingen egentlig kjenner ... ikke utover myten om henne. Og nå altså med et brennende ønske om å teste ut hva som er årsaken til at hennes kunst overses i kunstkritikerkretser ... Fordi hun er kvinne? Bare derfor? Kvinne i en mannsdominert verden som egentlig setter mest pris på menns bidrag i kunstverdenen? Dette ønsker hun å komme til bunns i! 

Så viser det seg likevel at det har sine sider å låne andre mennesker for å virkeliggjøre sin kunst - særlig etter som hele prosjektet i all hovedsak blir en stor suksess gjennom de stråmenn Harry har valgt ut til å respresentere hver sine deler av kunstverket Maskeringer. Kan en kunstner bli sjalu på en annens suksess - en suksess som i bunn og grunn skyldes henne og henne alene?

"Det er ingen tvil om at Anton var Harrys marionett. Hun hadde ønsket seg et tomt mannlig redskap å fylle med kunst, men Anton var ikke hul. Han var en person, og det var han som hadde levd i smigeren, som var blitt feiret og dyrket, ikke Harry. Han hadde kommet til henne og krevd sin rett som dyktig skuespiller, en annen type kunstner, det er så, men ikke desto mindre kunstner. Og jeg (Rachel Briefman - min kommentar) tror Harry misunte ham og foraktet ham for hans behendighet. Hun hadde vært naiv. Hun hadde innbildt seg at hun kunne låne kroppen til en mann til hevnplanen sin, men mennesker er ikke forkledninger. Om Anton hadde følt seg fanget i Harrys fantasiers garn, hadde hun på sin side oppdaget at hennes protesjé hadde sine egne drømmer." (side 128)

Den av Harriet Burdens "tre masker" som viser seg å være mest lojal i forhold til hennes prosjekt, er Phineas Q. Eldrigde. Ikke bare er han farget, men han er også homofil. Med andre ord med dobbel grunn til å bli diskriminert, men for alt annet enn kjønn som sådan. Han betrakter Harriet fra sidelinjen og sier det slik:

"Men Harriet Burdens status vokste i alle fall, ikke som kunstner, men som deltaker i spillet hvem-er-noen-og-hvem-er-ingen i New York City. Hun hadde holdt seg borte fra "alt det der" siden Felix Lord døde, og hadde skydd dette med hvem og hva, pengeelitens hertuger og hertuginner, snobbene med ervervet smak. Men nå var hun midt oppe i det igjen, ikke som Felix Lords "inngiftede vertinne" (Harriets eget uttrykk), men på egen hånd. De som ville være noe, likte Harry som formidler, likte henne som velstående forkjemper for unge, begavede kunstnere og som samler. (Ingen visste at hennes første "oppdagelse", Anton Tish, hadde stukket av. De gikk ut fra at han var i full gang med å forberede en ny utstilling.) Harry spilte rollen sin. Hun iførte seg sin egen maske, og da den først var på, ble hun bedre i rollen, sikrere på seg selv. Den passet henne. Hun ble faktisk mer sannferdig, "Jeg syntes den artikkelen var sprøyt fra ende til annen", sa hun til en dame som omhyggelig hadde merket sitt eksemplar av Art Assembly med Post-it-lapper. Og hun begynte å kjøpe kunst, for det meste av kvinner. Det er fabelaktig, sa hun om et oljemaleri av Margaret Bowland, og det er et røverkjøp." (side 147-148)

Snobberiet innenfor kunstverdenen, der noen få sitter med definisjonsmakten på hva som er god og dårlig kunst, ja, i det hele tatt med tanke på "hva som er noe", spisses i Siri Hustvedts roman om Harriet Burden. For verden vil bedras, og dette blir hun i særdeleshet klar over da hun etter hvert beveger seg over i den fasen der hun ønsker å avsløre den egentlige kunstneren bak prosjektet med de tidligere nevnte tre stråmennene. Man kødder nemlig ikke med kunstbransjen!

"Hva vil en kvinne? Hva ville Harry? Hun ville ikke være Rune. Hun ville ikke selge arbeidene sine for millioner av dollar. Hun visste at kunstverdenen stort sett var en mudderpøl av forfengelige posører som kjøpte navn for å hvitvaske pengene sine. "Jeg vil bli forstått," kunne hun skrike til meg. Det var et berusende spill hun bedrev, et filosofisk eventyr. Å, Harry hadde forklaringer, rettferdiggjørelser, argumenter. Men, spør jeg deg, i hvilken verden skulle denne forståelsen finne sted?" (side 188)

Hariet Burden gjør til slutt alvor av å avsløre sitt spill - at hun har brukt tre "levende mannlige masker" som psevdonym for sin kunst, og opplevde at kunsten hennes fikk en helt annen betydning i møtet med publikum - ikke minst takket være kunstkritikerne som har tillagt kunsten en helt annen tyngde når den er presentert gjennom menn. Dermed avkler hun hele kunstbransjen som falsk, og det gjør man ikke ustraffet. 

Så kan man jo sagtens spørre seg om det er Harriet Burden som har utviklet seg til virkelig å ha noe å bidra med som kunstner, eller om suksessen hennes gjennom stråmennene ene og alene skyldes at publikum generelt og kunstkritikerne spesielt slipper å forholde seg til at den som har skapt kunsten, egentlig er en kvinne ... Det hele koker ned til hva kunst rent faktisk er - kun noen gjenstander som er mer eller mindre kunstferdig laget, eller om virkelig kunst er fyllt med noe mer - for eksempel at kunstneren har skjenket kunstverkene sine selveste sjelen og sine energier ... 

Mine tanker om boka

Hvem er så Harriet Burden når det kommer til stykket? Bildet som tegnes av henne inneholder mange motstridende opplysninger, alt etter om man likte henne eller ikke. At hun på en måte ble "kjerringa mot strømmen", som kvinne i en mannsdominert verden, hersker det i alle fall liten tvil om. Likeledes at hun ikke helt mestret de sosiale kodene (les: snobberiet) for å skli inn i det gode selskap. 

Underveis tenkte jeg også at montro om forfatteren selv har følt på det samme, der hun i mange år må ha kjent på at hun har levd i skyggen av sin ektemanns berømmelse - inntil hun på mange måter har tatt ham igjen og vel så det, uten at jeg har noe som helst belegg for å mene at det har vært noen innbyrdes konkurranse mellom ektefellene. Til det virker ekteskapet for solid og godt, rett og slett. Derimot handler det kanskje mer om ytre omstendigheter utenfor deres kontroll. 

Jeg har lyst til å sitere noe Siri Hustvedt selv har sagt om sin bok i et intervju med Dagsavisen tidligere i år:

"– Romanen er en samling skrifter av og om Harriet Burden. Den har mange stemmer: Både menn og kvinner, hennes to barn; hennes elsker i senere år, hennes venninne som ble psykoanalytiker, og mange andre. Boka har introduksjon av en fiktiv kunsthistoriker som også har laget fotnoter, sier Hustvedt.

– Historien fortelles gjennom en kollisjon av tekst. Jeg ville skape det Bakthin ville kalt en polyfonisk tekst, der stemmene er svært ulike og brytes mot hverandre. Det er et narrativt forløp, men det er samtidig et komplekst litterært verk, der de motstridende ideene får stå i forhold til hverandre og skape noe som resonnerer sammen, sier Hustvedt."

I dette intervjuet forteller Hustvedt dessuten at romanen har noe mer enn et "underliggende feministisk raseri". Harriet Burdens eksperiment handler om persepsjon (hvordan vi tolker og oppfatter sanseinntrykk, for å si det enkelt), om hva som påvirker oss når vi vurderer kunst (blant annet). Harriet Burden føler det byrdefullt å være kvinne, og Siri Hustvedts valg av navn på kunstneren (Burden = byrde) er nok i så måte ment symbolsk. 

I Morgenbladets artikkel datert 04.04.2014, som bare delvis er tilgjengelig på nettet, trekkes det paralleller til Carl Frode Tillers romantriologi "Innsikling", fordi Harriet Burden sirkles inn gjennom de ulike fragmentene i boka. En spennende sammenligning, synes jeg! For hva vet vi egentlig om andre mennesker og deres innerste hemmeligheter, når det kommer til stykket? Som en betrakter utenfra er vi i stor grad henvist til å gjette og tolke, med stor fare for at vi misforstår, underkjenner eller overdriver viktige sider ved andre menneskers personligheter. 

Det er en komplekst anlagt roman Siri Hustvedt har skrevet denne gangen. Historien er så original og spesiell at jeg knapt kan huske å ha lest noe som ligner. At kvinner har lidd for sin kunst, er kanskje ikke noe nytt. At en kvinne velger å gå ukonvensjonelle veier for å fremme sin kunst, er derimot ikke vanlig. Historien i denne romanen er meget fiffig bygget opp. Her skildres en kvinne som at på til snubler på startstreken fordi en av stråmennene som er valgt ut, nekter å innrømme spillet.  Dette ble en nokså pikant del av historien, og bidro svært langt på vei til å bygge opp en dramaturgi i romanen. Som om kunsteren til slutt faller for eget grep, fordi hun har vært for naiv eller ikke sikret seg når det kom til stykket ... Hun ønsket å ta over hele regien, hun ønsket å overstyre det faktum at hun er kvinne, og så kommer det i siste instans likevel en mann i veien for henne ... 

Riktig morsomme og originale var alle fotnotene underveis i teksten, og til og med Stefan Zweig er med på side 75! Hustvedt har dessuten fått med 11. september (2001) og dets betydning for kunsten og dens vilkår. Og som om ikke det var nok: Harriet Burden er jøde! Det kan jeg like!

Min konklusjon er at Siri Hustvedts bok er en fantastisk roman som spenner over mange temaer, som krever sin leser og som gir mangfold igjen til dem som orker å fullføre boka! Det er verdt slitet!

Utgitt: 2014
Originaltittel:This Blazing World
Utgitt i Norge: 2014
Forlag: Aschehoug
Oversatt: Bodil Engen
Antall sider: 399
Boka har jeg kjøpt selv. 

Siri Hustvedt (Foto: Annabel Clark)

Andre omtaler av boka:
- NRK v/Marta Norheim - 02.04.2014 - Hustvedt i praktslag 
- Dagsavisen v/Bernt Erik Pedersen - 12.03.2014 - Flammende stemmer
- Morgenbladet v/Margunn Vikingstad - 04.04.2014 - Glamourens banalitet
- Klassekampen v/Janneken Øverland - 29.03.2014 - Maskespillet 
- Bok365 - 11.04.2014 - All grunn til å skåle 
- Dagens Næringsliv v/Bjørn Gabrielsen - 04.04.2014 - Forkledd som mann
- Dag og Tid v/Merete Røsvik Granlund - 03.04.2014 - Flammande opplyst
- Mandagsvoksen v/Sofie Davidsen-Bille - 30.04.2014 - Anmeldelse 
- Merete Granlund - 11.04.2014 
- Janicke Heldal på bloggen Jeg leser - 28.04.2014 
- Miriam på bloggen Lesende skrivende - 03.09.2014
- Clementine på bloggen Har du lest - 01.09.2014 - Månedens bok: Den flammende verden av Siri Hustvedt, Man Bookerpris readalong
- My first, my last, my everything - 4. august 2014 - Booker-longlist

"Camille Claudel" (Regissør: Bruno Nuytten)

Om Camille Claudel og Auguste Rodin 

Camille Claudel (f. 1864 d. 1943) bestemte seg tidlig i livet for å bli skulptør. I begynnelsen laget hun skulpturer av leire, men etter hvert gikk hun bl.a. over til å jobbe med marmor. På slutten av 1800-tallet var det høyst uvanlig at en kvinne i det hele tatt hadde en egen karriere - og langt mindre en kunstnerisk karriere. Camille var imidlertid heldig, fordi hun hadde en far som støttet henne i tykt og tynt. 

I filmen, som er basert på en roman av Reine-Marie Paris, blir vi vitne til en familie med stor tro på Camille Claudels talent. Hennes bror Paul Claudel, som hadde evner i retning av poesi, følte at han sto i skyggen av søsteren, som han elsket av hele sitt hjerte. Det forhold at han ikke opplevde å få anerkjennelse fra sin far, slet på ham og etter hvert bestemte han seg for å reise til Amerika. Senere kom han tilbake - etter å ha debutert som poet.

Skulptur av Camille Claudel

I 1883, 19 år gammel, ble Camille kjent med den berømte skulptøren Auguste Rodin, og fikk etter hvert jobb i hans atelier - som den eneste kvinnelige medarbeideren hans. Så gikk det med henne som med så mange av hans kvinnelige modeller for øvrig; hun ble hans elskerinne. Deres åpenlyse forhold ble oppfattet som skandaløst, i særdeleshet av Camilles egen familie. Selv om Rodin ikke var gift med Rose Beurot, hadde han barn med henne og de levde sammen som om de var rette ektefolk. Det var aldri en aktuell problemstilling for Rodin at han skulle flytte fra Rose for å leve sammen med Camille, selv ikke etter at hun ble gravid nesten 10 år senere. Hun mistet barnet og etter dette gikk det nedover med hennes og Rodins forhold. Camille følte dessuten at hun hadde oppgitt sin egen kunst for å være til hjelp for Rodin og hans kunst.

Skulptur av Camille Claudel

Etter hvert ble det viktig for Camille å ta avstand fra Rodins innflytelse på hennes kunst, men bruddet med Rodin og også hennes avstandstagen fra moren og familien for øvrig, førte henne til slutt inn i sinnssykdommen. Få dager etter farens død i 1913 sørget moren og broren hennes for å få henne innlagt i en psykiatrisk klinikk. Da hadde hun ødelagt mengder av sine arbeider, og viste alle tegn til ikke å klare seg selv. Hun var økonomisk nedbrutt og var destruktiv i hele sin livsstil. Hun kom aldri ut fra psykiatrien, og døde etter 30 års opphold ved Montdevergues Asylum i Montfavet ved Avignon. Filmen slutter idet Camille kjøres bort i en vogn med gitter foran ...

Isabelle Adjani og Gérard Depardieu spiller rollene som hhv. Camille Claudel og Auguste Rodin. Det formelig gnistrer mellom dem gjennom det meste av filmen, og vissheten om at handlingen bygger på historisk korrekte hendelser, gjorde opplevelsen av å se Camilles oppstigning og fall som kunstner ekstra sterk. Særlig den delen av filmen som omhandler hennes sinnslidelse, var det hjerteskjærende og sønderknusende å være vitne til. Filmen er for øvrig svært prisbelønt, og spesielt Isabelle Adjani har mottatt en del av prisene for sin rolletolkning som Camille Claudel. Dette er en film om stor kunst og dens pris - både for kunstnerne selv og for deres omgivelser. Og den selvsagt et must for alle som har et forhold til Auguste Rodins kunst - og selvsagt også for Camille Claudels kunst, skjønt hun er og blir mindre kjent enn Rodin. 

Miljøskildringene, skuespillerprestasjonene og regien i denne filmen gjør at jeg synes den fortjener terningkast fem. 

Avslutningsvis kan nevnes at DVD´en nokså nylig dukket opp på Platekompaniet. Selv så jeg den for første gang for over 20 år siden. I disse dager er historien spilt inn på nytt - nå med Juliette Binoche i rollen som Camille Claudel. Ut fra det jeg har kunnet lese meg til, handler denne filmen om tiden fra Camille blir sinnssyk og innlegges i psykiatrisk klinikk,  og deretter om den fånyttes kampen hun kjempet for å slippe ut fra asylet. Filmen har premiere i Frankrike den 13. mars i år, men det har så langt ikke vært mulig å finne ut om og evt. når filmen blir å finne på norske kinoer. 

Innspilt: 1988
Originaltittel: Camille Claudel
Nasjonalitet: Frankrike 
Genre: Drama
Skuespillere: Isabelle Adjani (Camille Claudel), Gérard Depardieu (Auguste Rodin), Laurent Grévill (Paul Claudel), Alain Cuny (Louis-Prosper Claudel), Madeleine Robinsom (Louise-Athanaïse Claudel) m.fl.
Spilletid: 166 min.

Camille og Auguste er blitt elskere

Camille i en berømt positur som inspirerte dem begge i deres kunst 

Auguste Rodin forsøker å finne den perfekte positur til en skulptur

Det begynner å gå nedover med Camille

"The Mill and The Cross" (Regissør: Lech Majewski)

En film om et kunstverk

I "The Mill and The Cross" møter vi kunstneren Pieter Bruegel den eldre og hans maleri Korsvandringen - Kristi gang til Golgata. Den polske regissøren Lech Majewski har brukt tre år på å lage denne filmen, som er basert på Michael Francis Gibsons bok ved samme navn, og hvor temaet er nettopp en analyse av maleriet Korsvandringen. Regissøren har plukket ut noen av scenenen i dette komplekse maleriet, og forsøkt å flette de bakenforliggende hendelsene inn i et hele. Dette har krevd mye tålmodighet og fantasi. Hele tiden hviler møllen fra bildet i bakgrunnen.

Pieter Bruegel den eldre var en flamsk renessansemaler som levde i årene 1525 - 1569. Han levde mao. på samme tid som reformasjonen vant terreng i store deler av Europa. Ikke uventet handler derfor mye av handlingen i filmen - i den grad det faktisk er handling og ikke bare bruddstykker eller sekvenser i et slags lappeteppe - om brutale henrettelser av det man den gang oppfattet som kjettere - nærmere bestemt i Flanderen under den spanske inkvisisjonen (i 1564). Det er om lag 500 mennesker i maleriet Korsvandringen, og i filmen er det kun et par drøye håndfuller vi følger. Det er knapt med dialoger, for her er det de visuelle intrykkene som står i fokus. Ingenting er overlatt til tilfeldighetene, og hver eneste scene er som hentet ut av et renessansemaleri. Ned til minste detalj hva gjelder kostymer, omgivelser, farger - alt for å skape den rette post-middelalderstemning. Akkurat dette er det faktisk et poeng å vite før man snurrer i gang denne filmen. Ellers kan man fort bli skuffet over det man opplever som manglende handling og muligens også sammenheng. 

Korsvandringen av Pieter Bruegel den eldre

"The Mill and The Cross" er en fascinerende og vakker film, hvor vi får noen små innblikk i livet til bøndene som levde rundt møllen - for ikke å glemme selve kunstneren selv. Vi treffer også den sørgende jomfru Maria i Charlotte Ramplings skikkelse. Jeg har ingen problemer med å skjønne at det å lage denne filmen må ha vært meget krevende og kostbart. Her er det brukt moderne teknologi - bl.a. 3D effekter, kan jeg lese på nettet - bl.a. for å få frem den rette stemningen og kanskje også, for alt jeg vet, å lage kunstige kulisser som skal samsvare med maleriet til Bruegel. Resultatet har blitt en veldig annerledes film. Dette er uansett ikke en film som kommer til å slå an veldig bredt, tror jeg. Til det er den nok litt for spesiell. Men for sånne som meg, som ser et par hundre filmer eller noe slikt i løpet av et år, hører den definitivt med! Jeg synes filmen fortjener terningkast fem. 

Innspilt: 2011
Originaltittel: The Mill & The Cross
Nasjonalitet: Polen
Språk: Engelsk
Skuespillere: Rutger Hauen (Pieter Bruegel), Michael York (Nicolaes Jonghelinck), Charlotte Rampling (jomfru Maria), Joanna Litwin (Pieters kone), Marian Makula (mølleren)
Spilletid: 92 min.)

"Pina" (Regissør: Wim Wenders)

Spektakulær, vakker og vel verdt å få med seg!

Filmen "Pina" hadde kinopremiere i Norge i begynnelsen av november 2011, og var tilgjengelig på DVD tidligere denne uka. På grunn av det kraftfulle coveret ble jeg umiddelbart oppmerksom på filmen da jeg sveipet innom en av DVD-forhandlerne "mine". Dette er uten tvil en må-eie-film, fordi den kommer til å bli fin å se flere ganger.

Philippina "Pina" Bausch (f. 1940 d. 2009) var en tysk utøver av moderne dans, koreograf, danselærer og ballet-regissør. Hun var kjent for sin unike stil, en blanding av bevegelser, lyder og fremtredende kulisser, og med et utdypet samarbeid med utøvere i komposisjonen av såkalte stykker (en stil som nå er kjent som Tanztheater), ble hun ledende pga. sin innflytelse på moderne dans helt fra 1970-tallet. (Disse opplysningene har jeg hentet fra en artikkel på Wikipedia om Pina).

Filmen "PIna" er en tysk produksjon med 3D dans. Filmen var ment som en dokumentar om Pina Bausch, men under forberedelsene døde Pina svært uventet og plutselig. Regissøren Wim Wenders kansellerte filmplanene, men ble overtalt av danserne i Tanztheater Wuppertal om å lage en film likevel. I filmen får vi presentert noen av de mest kjente danse-stykkene som Pina laget i såkalt Tanztheater-stil. Vi får se fire stykker som har titlene "La sacre du printemps", "Café Mueller, "Kontakthof" og "Vollmond". Spesielt interesserte kan lese mer om filmen på Wikipedia.

Jeg foregir meg ikke selv å ha greie på dans, annet enn at jeg synes det er pent å se. Noe av det som foregikk spesielt i begynnelsen av denne filmen, fremsto som noe sært for mitt vedkommende, men dette løsnet etter hvert som filmen skred fremover. Noe lignende har jeg faktisk aldri sett før. Korreografien er og blir spesiell, men det er noe med dansernes bevegelser, lyssettingen, musikken - stort sett det hele - som gjorde at jeg ble sittende som fjetret. Til og med husets tenåring løftet blikket opp fra laptopen og måtte få med seg de fascinerende bevegelsene. Vi så ikke filmen i 3D, og jeg tviler egentlig på at min utgave er i 3D siden dette ikke står eksplisitt på filmcoveret, men jeg er i så fall overbevist om at vi gikk glipp av noe helt vesentlig pga. denne mangelen. Det estetiske ved filmen kombinert med en utsøkt vakker musikk gjør at jeg ender opp med å gi terningkast fem. Og så tviler jeg ikke på at en som hadde satt mer pris på den delen hvor danserne opptrer på en scene dekket med jord, ville ha konkludert med terningkast seks. Filmen har for øvrig opplevd et prisdryss, og er nylig nevnt som en av kandidatene til Oscar for beste utenlandske film og beste dokumentar. Dersom filmen skulle oppnå en Oscar i begge kategorier, vil det bli den første filmen som noen gang har oppnådd dette, kan jeg lese på Wikipedia.

Innspilt: 2010
Originaltittel: Pina
Nasjonalitet: Tyskland
Genre: Dokumentar
Medvirkende: Malou Airaudo, Jorge Puerta Armenta, Andrey Berezin, Damiano Ottavio Bigi, Clementine Deluy, Josephine Ann Endicott, Lutz Foerster, Silvia Farias Heredia, Barbara Kaufmann, Nayoung Kim, Dominique Mercy, Ditta Miranda Jasjfi, Cristiana Morganti, Nazareth Panadero, Jean Sasportes, Julie Shanahan, Fernando Suels Mendoza, Tsai-Chin Yu
Spilletid: 104 min.

Pina

"Klimt" (Regissør: Raoul Ruiz)

Kunstnerportrett av Gustav Klimt


Innspilt: 2006
Originaltittel: Klimt
Nasjonalitet: Østerrike, Frankrike, Tyskland, England
Genre: Biografi, drama
Skuespillere: John Malkovich (Gustav Klimt), Veronica Ferres (Emilie Flöge), Saffron Burrows (Lea de Castro), Nikolai Kinski (Egon Schiele), Marion Mitterhammer (Hermine Klimt) m.fl.
Spilletid: 126 min.

Gustav Klimt  (f. 1862 d. 1918) er betegnet som en av de mest prominente medlemmene av Wiener Sezession, og ble berømt for å ha skapt sin egen stilretning innenfor malekunsten. Han var en Art Nouveau-maler fra Østerrike, og hans hovedmotiv i bildene var og ble kvinnekroppen. Hans atelier var til en hver tid fylt med yndige kvinner av den heller lettkledte sorten, og det er kanskje ikke så rart at også han - i likhet med mange kunstnere som levde et nokså utsvevende liv på den tiden - døde som følge av syfilis.

Filmen "Klimt" handler om kunstnerens siste leveår. I åpningsscenen ligger han (i John Malkovich´skikkelse) døende av syfilis på et sykehus i Wien, og blir besøkt av vennen og kunstneren Egon Schiele (spilt av Nikolai Kinski). Gjennom tilbakeblikk i Klimts liv får vi særlig innblikk i hans platoniske vennskap med Emilie Floege samt med danseren Lea de Castro, to kvinner som kom til å bety mye for Klimt. Det var åpenbart forbundet med status å bli portrettert av Klimt. Han fråtset derfor uhemmet i vakre modeller, som sloss om hans oppmerksomhet. Klimt ble av sin samtid oppfattet som problematisk, fordi man ikke var vant til å få nakne kropper presentert så direkte i kunsten og derfor oppfattet ham som pornografisk. Dessuten var det ingen hemmelighet at Klimt fikk barn med både den ene og den andre - visstnok 14 totalt med ulike kvinner. Og det i en tid hvor usømmelighet faktisk kunne straffes, uten at dette er problematisert i denne filmen. Like fullt ble han både dekorert, utnevnt til æresmedlem ved et par universiteter og dessuten tildelt diverse priser.

Det er et interessant kunstnerportrett av Gustav Klimt som presenteres i denne filmen. Hans betydning som kunstner er hevet over enhver tvil, og det er blitt få kunstnere til del å få sine bilder så til de grader reprodusert som nettopp ham. Bildene henger over alt! Det som den gangen ble opplevd som ublu, oppleves i dag som temmelig uskyldig. John Malkovich´rolletolkning som Klimt er glitrende, og tilsvarende gjelder de sterke kvinnene han var omgitt med. Dette er en film som tåler godt å bli sett flere ganger. På bakgrunn av skuespillerprestasjonene, miljøskildringene, kostymene, det rent filmtekniske og ikke minst musikken, synes jeg den fortjener terningkast fem!

John Malkovich i rollen som Gustav Klimt

Vennen og kunstneren Egon Schiele i Nikolai Kinskis skikkelse

Gustav Klimts kone Hermine

En kunstner i arbeid

"Belarusian Waltz" (Regissør: Andrzej Fidyk)

Hviterussisk dokumentar-komedie


Innspilt: 2007
Originaltittel: Belarusian Waltz
Nasjonalitet: Norge
Genre: Dokumentar
Produsent: Torstein Grude
Spilletid: 74 min.

Hviterussland grenser mot de baltiske statene Latvia og Litauen, Polen og Ukraina, og regnes som Europas siste diktatur. I underkant av 10 millioner mennesker bor i dette landet, som har vært under diktatoren Alexandr Lukasjenkos jernstyre siden 1994. På grunn av en rekke brudd på menneskerettighetene, er landet svært isolert og deltar ikke på de arenaer som andre land gjør. Blant annet er Hviterussland - eller Belarusia som det heter på russisk - utestengt fra Europarådet.

Piraya Film er et norsk filmproduksjonsselskap som har laget et knippe filmer om totalitære regimer. Etter at jeg nylig så filmen "Yodok Stories", ble jeg svært nysgjerrig på filmselskapets øvrige filmer, deriblant "Belarusian Waltz" og "On a Tightrope".

I "Belarusian Waltz" møter vi kunstneren Alexander Pushkin, som har lovet å vise frem den typiske hviterussiske folkesjelen. Hva er det som f.eks. gjør at hviterusserne i større grad enn andre folkegrupper har latt seg assimillere inn i Russland? På en måte de baltiske folkegruppene aldri gjorde ... bare for å nevne ett eksempel ... For en stor del møter vi redde mennesker som snur seg bort når kameraet dukker opp. Dette ønsker de ikke å ha noe med å gjøre i det hele tatt. 

Etter hvert skjønner vi at filmens prosjekt mer og mer handler om Pushkin selv. Med humor i bøtter og spann gjør han det han kan for tiltrekke seg oppmerksomhet fra myndighetene. Hvorfor får han lov til å la det 400 år gamle hviterussiske flagget, som er forbudt, henge på huset sitt, uten at myndighetene river det ned? Vi snakker tross alt om et land som har fjernet alle uønskede elementer fra overflaten i generasjoner. Og når han maler bilder av hviterussiske helter som det sittende regimet ikke anerkjenner, og stiller disse opp utenfor en offentlig bygning, i påvente av at en millitærparade skal komme frem, men ender opp med å bli fjernet fra stedet - selvsagt sammen med maleriene sine - så slippes han ut nesten like fort som han ble buret inne. 

Det er åpenbart ingen som tar Pushkin alvorlig, og sånn sett blir han kanskje heller et slags alibi for myndighetene enn noe annet. For se! Det er faktisk lov å protestere, uten at man "forsvinner" av den grunn! "Alle andre støtter Lukasjenko - bortsett fra Pushkin! Og det lever vi helt greit med her!" Det blir som Pushkins kone uttaler - utdannet historiker som hun er - at når alle de intellektuelle i prinsippet er fjernet fra landet, så er det bare massene tilbake ... Og de - de er en del av "massene" ... 

Denne humoristiske dokumentaren har hatt stor internasjonal suksess og har vært nominert til den norske Emmy-prisen såvel som til European Film Academy Awards for beste dokumentar.

Jeg ble svært sjarmert av denne filmen, som jeg i utgangspunktet hadde forventet skulle være like alvorstung som "Yodok Stories". Og så var det rett og slett noe helt annet. Samtidig som den lune humoren hele tiden ligger der, aner vi imidlertid et bakenforliggende stort alvor. For samfunnet som vises frem har på mange måter stoppet opp for 50-60 år siden. Befolkningen har ingen tilgang til internett eller andre deler av det moderne vestlige samfunnet. Om du er fattig eller rik, avhenger av om partiboken er i orden. Og bare et blikk på folks tannstatus, som virkelig er elendig, sier mye om hvor kort velstandsutviklingen har kommet. Dvs. den har aldri kommet i gang i dette landet. Bakgårdene er fylt opp med skrot, for man vet aldri hva man kan få bruk for, og redskapene som brukes er primitive. Så midt oppi all humoren er det fullt mulig å se hvilken pris det hviterussiske folket betaler for sitt styresett ... I tillegg til at de ikke tør å si noe, mene noe om noe ... Med mindre man altså heter Alexander Pushkin og er kunstner ... ;-) Her blir det terningkast fem!

Kunstneren Alexander Pushkin protesterer mot alt og alle

Pushkin slår et slag for glemte og ikke anerkjente helter

Pushkin arresteres for n´te gang ...