"Høst" (Regissør: Jan Vardøen)

Søvnløs i Oslo

Det er ikke så ofte jeg kommer meg på kino for tiden, men når jeg først gjør det, er det viktig for meg at filmen er en fulltreffer. Det forventet jeg også da valget falt på den norske filmen "Høst", som så mange har skrytt opp i skyene. Med et topplag av skuespillere, musikk av Nils Petter Molvær og rikelig med nydelig Oslo-filming, lå det an til en film i den tyngre klassen (linken går til en artikkel om musikeren på Wikipedia). Tenkte nå jeg ... 

Og bare for å ha sagt det: Rent filmteknisk er "Høst" en perfekt perle av en film! Scenene hvor det ikke snakkes er fantastiske. Med filming av lett gjenkjennelige Oslobybilder i et nesten overjordisk preg (enten duse, halvmørke eller lett utflytende som de fleste scenene er), lett akkompagnert av Nils Petter Molværs deilige saksofon-spill, kan man riktig drømme seg bort. For min del kunne faktisk dette ha holdt lenge! 

Jan Vardøen (f. 1962) er kanskje ikke den man forbinder med norske filmer, men han har faktisk regissert en film før "Høst". Filmen het "Søvnløs i Lofoten", og den ble slaktet, leser jeg i en artikkel i Dagens Næringsliv og i VG. I denne artikkelen kan vi dessuten lese at Vardøen anses som "Kongen av Grünerløkka", der han har åpnet intet mindre enn ti utesteder. Når jeg slår opp på Wikipedia, ser jeg at han har utgitt ni bøker, mens artikkelen er sørgelig lite oppdatert om filmene hans. 

Historien i "Høst" er nokså enkel. Ingvild jobber som stage-manager på Nationalteateret. Egentlig drømmer hun om å bli manusforfatter, men hun har ikke hatt mot til en gang å forsøke å få manuset sitt antatt. 

I filmens åpningsscene blir teaterforestillingen avbrutt av tilrop fra salen. Der sitter en forfyllet utgave av den tidligere så vel ansette skuespilleren Jeppe Friele. Det er lenge siden han hadde noen rolle å snakke om. Ingvild får ham kastet ut. 

Skuespilleren Hans er betatt av Ingvild og prøver stadig å be henne ut, men til ingen nytte. Er det noe Ingvild absolutt ikke ønsker, så er det å ende opp med en skuespiller. Den aktuelle kvelden går hun på bar alene, og hvem andre treffer hun om ikke nettopp Jeppe? Han er blitt nektet servering, men hun forbarmer seg over ham og spanderer en whisky. Irsk av alle ting ... Deretter blir de begge kastet ut, og Ingvild bestemmer seg for å få den forfyllede og avdankede skuespilleren trygt hjem. I iveren etter å få ham stablet ut av taxien, glemmer hun bagen sin og så kjører taxien av gårde ... Dette fører til at hun like godt blir med Jeppe inn i hans leilighet. 

Jeppe sovner etter en kort stund, og forundret blir Ingvild gående rundt i leiligheten hans og betrakte alt som tyder på et helt annet liv enn hva hun hadde forestilt seg at han levde. Her er imponerende boksamlinger - blant annet med førsteutgaver av Ibsen-skuespill. Her er mengder med plakater fra scenen, en stor LP-samling, gamle og stilfulle møbler, et kjøkken som innbyr til gourmet-måltider ... (Leiligheten er Ruth og Rolf Wesenlunds på Frogner, leste jeg et sted.)  Til slutt sovner også hun på en sofa, med nesen ned i en halvlest bok.

Dagen etter blir Ingvild vekket av en strålende opplagt Jeppe, som har laget frokost til henne. Han disker opp med posjerte egg, rykende ferske bakevarer - alt pyntet med fargerike grønnsaker - og te servert fra en arabisk tekanne. Gamlingen er sjarmerende og gentleman til fingerspissene, og han kan virkelig lage lekker og smakfull mat. Det og, skal det vise seg. Han oppvarter henne etter alle kunstens regler, før de blir sittende med nesen ned i hver sin bok inne i et karnapp, hvor høstlyset strømmer inn. Så går det som det vel måtte gå. De ender til sengs og resten kan vi sikkert gjette selv. Jeppe har lært seg mye i et langt liv, og kan by på langt mer enn de selvopptatte jevnaldrende mennene som Ingvild så langt har vært borte i ...

Underveis blir vi vitne til skuespiller-Hans´noe fåfengte fremstøt overfor Ingvild. Man skulle kanskje tro at en skuespiller er elegant med ord og kjenner takt og tone ut og inn. Alt Ingvild klarer å se er imidlertid klossetheten hans, selvopptattheten, hvordan han snubler der hvor Jeppe hadde klart seg elegant ... Elegant med ord er han definitivt ikke, og det gjør at scenene dem i mellom aldri blir romantiske. Når han i tillegg blir fettete rundt munnen mens han spiser, vokser Ingvilds motvilje. Han faller igjennom rett og slett. Og Ingvild oppsøker Jeppe på nytt og på nytt. Hun klarer ikke å sove alene i Oslo-natten. Til slutt har de faktisk et forhold gående. 

Så skjer noe fullstendig uventet, som snur alt på hodet ... Noe som gjør at kjærligheten går fra å være vakker til å bli farlig, for å sitere fra filmplakaten ... Uansett med en farlighets-valør som har null betydning for folk flest (og dermed helt uinteressant, spør dere meg) - så pass kan jeg røpe ... 

Jeg skal ikke si mer om handlingen, fordi jeg ellers risikerer å ødelegge filmopplevelsen for dem som ønsker å se filmen selv. 

Som jeg nevnte innledningsvis, er det ingenting å si på filmingen og musikken. Det var dessuten fornøyelig å oppleve Helge Jordal i en hovedrolle igjen! Denne filmen er som skapt for ham! Han fortjente rett og slett en slik rolle! Siden jeg aldri har sett Hotel Cæsar, har jeg ikke noe forhold til Ingeborg Sundrehagen Rausdøl. At hun er en up coming-skuespiller, burde det ikke være det minste tvil om etter denne filmen. Dessuten er det alltid forfriskende med noen nye ansikter innenfor norsk film, som i alt for stor grad domineres av de samme gamle - om at at og om at at ... 

Det er Ingeborg Sundrehagen Rausdøl og Helge Jordal som bærer hele filmen, og jeg skulle ønske at Jan Vardøen hadde nøyd seg med å skildre et kjærlighetsforhold mellom dem og droppet det aller siste stuntet i filmen, som satte alt det vakre i et meget ubehagelig relieff. Det var sikkert meningen også, men jeg hadde altså foretrukket en romantisk "fjase-film" (som Hollywood lager 13 på dusinet av) fremfor dette! Vardøen redder virkelig ikke filmen ved å legge inn dette svært kunstige vendepunktet i filmen. Filmen blir ikke "dypere" av den grunn.

Av de øvrige kjente skuespillerne er det bare Hege Skøyen som virkelig leverer. De andre går på tomgang. Hege Skøyen som bitchy feminist-litteratur-bokhandler på Bislet er helt ubetalelig! Scenene med henne kunne jeg sett om og om igjen, og ledd like høyt av hver eneste gang. Hun er uslåelig! Og litt kred bør også Hilde Louise Asbjørnsen få, selv om dialogene har noe kunstig over seg. Venninne-scenene mellom henne og Ingvild var litt deja vu, rett og slett. 

Min dom er som følger: Denne filmen er ikke en innertier! Jeg angrer litt på at jeg brukte dyrebar kino-tid på akkurat denne filmen (en DVD i ettertid hadde holdt lenge!), og at jeg ikke i stedet gikk på "Taxi Teheran" eller noe i den gata. Det hadde nemlig vært mye mer my cup of tea. I ettertid sitter jeg og lurer på akkurat hvilke musikkstykker Nils Petter Molvær spilte i filmen. Hadde det ikke vært for elendige nett-forhold i kino-salen, hadde jeg Shazam´et alle låtene, og gått inn for å skaffe meg dem etterpå. Musikken gjorde et sterkt inntrykk! Helt til slutt må jeg jo nevne at selv om de vakre høst-scenene fra Frognerparken nærmest var egnet til å ta fullstendig pusten fra oss seere, fikk jeg en blandet følelse av å ha sett dette før ... Var det i "Søvnløs i Seattle" eller i "Dis" ... liksom ... ?

Men bevares: For alle som elsker Oslo, er filmen selvsagt et "must"! 

Og tenkt: så fant jeg Nils Petter Molværs musikk til slutt likevel! Mapping Oceans er tittelen på CD´en! Så vet dere det, dere som også ble nysgjerrig på musikken!

Innspilt: 2015

Nasjonalitet: Norge

Sjanger: Drama

Skuespillere: Ingeborg Sundrehagen Raustøl, Helge Jordal, Bjørn Sundquist, Hege Schøyen, Hilde Louise Asbjørnsen, Sverre Anker Ousdal
Spilletid: 1 t 37 min.

Linn Ullmann: "De urolige"

Hudløst om å vokse opp med kunstnerforeldre

Linn Ullmann (f. 1966) er forfatter og journalist. Hun har utgitt seks romaner; bl.a. "Nåde" og "Det dyrebare" (linkene fører til mine omtaler av disse bøkene). 

Romanen "De urolige" kom ut for knapt to uker siden, og ut fra det jeg har fått med meg er boka anmeldt i absolutt alle aviser av litt størrelse. Den har fått en strålende mottakelse. Boka har solide litterære kvaliteter, og det er dette som er fundamentet i boka, ikke at hun skriver om sin spesielle oppvekst med mesterregissøren og faren Ingmar Bergmann og skuespillermoren Liv Ullmann. 

Ingmar Bergmann (f. 1918 d. 2007) var gift fem ganger. Han var aldri gift med Liv Ullmann, som han var sammen med mellom kone fire og fem - dvs. mens han fremdeles var gift med kone fire (fra 1965 - 1970). De to fikk datteren Karen Beate (som Linn egentlig heter) i 1966.

"Å se, å huske, å begripe. Alt kommer an på hvor du står. Første gang jeg kom til Hammars, var jeg knapt ett år gammel, og visste ingenting om den store og omveltende kjærligheten som hadde brakt meg dit. 
Egentlig var det tre kjærligheter.
....
Jeg vet ikke hvilken av de tre kjærlighetene som kom først. Men jeg begynner med den som oppsto mellom moren og faren min i 1965, og som tok slutt før jeg var gammel nok til å huske noe av den.

Jeg har sett bilder og lest brev og hørt dem fortelle om tiden de var sammen, og hørt andre fortelle, men sannheten er at man ikke kan vite så mye om andre menneskers liv, særlig ikke sine foreldres, og i hvert fall ikke hvis foreldrene har gjort et poeng av å forvandle livet sitt til historier som de siden forteller med en benådet evne til ikke å bry seg det minste om hva som er sant og hva som ikke er det." (side 9-10)

Ja, hva er det egentlig å huske? Vi lager vel alle våre egne historier, dem vi helst vil fortelle, dem vi helst vil definere oss selv gjennom. Noen ønsker å fremstå som ofre, som de som har det verst, og da er det disse historiene de husker. Andre ønsker å huske storheten i sitt eget liv, og da er det dette som blir trukket frem gang på gang. Hva er egentlig sant? Og hva er viktigst? Det som reelt sett er sant, eller det som faktisk har formet våre liv? For er det ikke narrativene våre som former oss aller mest og ikke først og fremst det som faktisk skjedde? Dette ble jeg sittende og tenke på mens jeg leste boka til Linn Ullmann. En formidabel roman i all sin stillferdighet. Ja, for den er stillferdig, denne romanen, som handler om et levd liv - på siden av livene til hennes berømte foreldre som gjorde så godt de kunne, men som kanskje egentlig hadde mer enn nok med seg selv? 

Linn Ullmann beskriver det lille barnets sårhet og savn etter spesielt moren, som stadig var på reisefot. Barnet som vokste opp med barnepiker. Barnepiker som stadig ble byttet ut og som hun ikke knyttet noen bånd til. Hver sommer reiste hun til Hammars for å besøke faren sin, som ett av hans i alt ni barn med fem forskjellige kvinner. 

"Han sa at ting ble borte. Han sa at ordene forsvant. Hvis han hadde vært yngre, ville han skrevet en bok om å bli gammel. Men nå som han var gammel, orket han ikke. Han manglet kraften han hadde hatt som yngre. Dette resonnementet førte til at en av oss, jeg husker ikke hvem, fikk idéen om at vi skulle skrive en bok sammen. Jeg skulle stille spørsmålene, og han skulle svare, jeg skulle transkribere samtalene, og så skulle vi redigere oss frem til en bok basert på materialet som da forelå. Når vi var ferdig og boka kom ut, kunne vi ta jeepen og dra på bokturné." (side 60)

Faren var 87 år da idéen om boka oppsto (2005), mao. et par år før han døde (2007). Når Linn Ullmann ankom Hammars for å besøke faren, hadde hun med seg båndopptaker, og så begynte samtalene dem i mellom. Det ble noen lydbånd etter hvert. Likevel skulle det ta mange år før hun orket å begynne å arbeide med materialet. Ikke var lydkvaliteten den beste heller ... 

Så er hun tilbake i barneårene på Hammars, der hun og faren så film på kinoen hans hver dag presis kl. 15.00. Hvilke filmer så de sammen? Det forteller hun ikke om. Bare at de så film og at det var viktig å møte opp presis. Så gikk årene og farens fokus på å være presis begynte å slippe taket. Han begynte å bli gammel ...

Mens moren gjorde karriere i Amerika, var Linn redd for at moren skulle bli borte der borte i Amerika, at hun aldri skulle komme tilbake. Moren var borte i flere måneder av gangen, og de gangene hun ikke ringte som avtalt, raste verden fullstendig sammen for henne. Var moren død? Var det derfor hun ikke ringte? Og når moren var hjemme igjen, kunne det bli vel mye av mors-bekymringene. 

"Det er ikke det at mamma uroer seg hele tiden, det kan gå dager og måneder mellom hver gang hun uroer seg for meg. Uro av typen hva om barnet mitt dør. Men nå som hun er hjemme, uroer hun seg hele tiden. Dag og natt og natt og dag og dag og natt. Jeg tror hun vil ta igjen all uroen hun ikke følte da hun var bortreist." (side 175)

Inni mellom alt savnet og lengselen, er det også plass til humor. Som da hun beskriver en rolle moren spilte i en musical på Broadway. Ikke kunne hun synge og ikke kunne hun danse, men det var på ingen måte til hinder for at hun tok rollen. "Hun har flere solonumre og treffer ikke en eneste tone i en eneste sang ... " (side 214)

"For å skrive om virkelige personer, som foreldre, barn, kjærester, venner, fiender, onkler, brødre eller tilfeldig forbipasserende, er det nødvendig å gjøre dem fiktive. Jeg tror det er den eneste måten å blåse liv i dem på. Å huske er å se seg rundt, igjen og igjen, like forbauset hver gang." (side 289)

Fremdeles mens faren levde, ble det opprettet en stiftelse som skulle ta hånd om dokumenter (som brev), fotografier o.l. etter ham. Moren Liv Ullmann donerte i den forbindelse hele samlingen av brev som hun og Ingmar Bergmann hadde skrevet til hverandre. Før hun ga dem fra seg, ble brevene kopiert opp, og disse har Linn Ullmann hatt tilgang til mens hun arbeidet med boka om faren (og moren). Selv beskriver hun seg som en kvinne med rykkete bevegelser, en som snakket høyt og gikk fort, som hadde skingrete stemme og som ingen ønsket å ha noe med å gjøre de første årene etter farens død. Det kom heller ikke noen bøker fra hennes hånd i disse årene. "Et velsignet barn" utkom i 2005, bokprosjektet startet omtrent på den tiden, faren døde i 2007 og den neste boka - "Det dyrebare" - kom ut i 2011. 

"Ingen av dem kunne lage mat; kanskje en av grunnene til at de ikke greide å leve sammen lenger, var at ingen av dem kunne lage mat, det er å sette det på spissen, jeg vet det, men ingen av dem kunne stryke tøy eller vaske gulv, ingen av dem visste hvordan man tok hånd om et barn, jeg snakker ikke om kjærlighet, de hadde kjærlighet, jeg snakker om arbeidet, jeg snakker om det som følger av å stifte hjem og familie, de var barn av borgerskapet, likevel var de helt ute av stand til å leve dette moderne borgerlige skandinaviske middelklasselivet. Og det ville de jo heller ikke. De ville være frie. De ville være barn. De snakket om frihet og kunst, men kom løpende tilbake til tryggheten hver gang det ukjente ble for mye. De var barn av den lille verden. Moren og faren min ville være bortkomne sønner, begge to, og når festen var over, ville de hjem. Eller bort. Eller hjem. Eller bort. Den bortkomne sønnen er den mest elskede." (side 306-307)

Like fullt hadde faren noe - den evnen til å få andre til å føle seg som den eneste ene. Helt til man oppdaget at man ikke var den eneste ... Og selv om han ikke var praktisk anlagt, og elsket kvinner - mange kvinner! - hadde han et pragmatisk forhold til kjærligheten. Han mente at dersom man ikke legger et praktisk fundament når man bygger opp sine relasjoner, kan man bare glemme det. "Kjærlighet uten praktisk sans er dødsdømt. Du kan ikke ... hvordan skal jeg få sagt dette ... Du kan ikke bygge hus av en neve sand og en million vakre ord." (side 377)

"De urolige" er en hudløs roman, en roman som griper deg som leser og som gjør at du selv kjenner på hvor sårbart livet er. Samtidig viser den hvilken kraft kjærligheten tross alt har, når man vet at den er der, selv om man ikke kan nå den man er glad i fordi vedkommende befinner seg svært langt borte. Linn Ullmann opplevde aldri at de var tre. Alltid var det henne og moren, henne og faren eller moren og faren - men aldri de tre samtidig. Morens kjærester kom og gikk, og enkelte får vel - for å være helt ærlig - det glatte lag, slik hun beskriver dem i boka. Underveis veksler hun fra jeg-person-perspektivet til tredjeperson entall. Da er det som om vi kommer enda tettere på henne, fordi det da ikke lenger er noe filter mellom det som skjer og det som formidles. I alle fall hadde dette en slik effekt på meg. 

Selv om navnene på hovedpersonene aldri nevnes, er vi aldri i tvil om hvem dette handler om. Kanskje er det enklere å dikte når navnene er utelatt? Slik er det med minner - man kan aldri være sikker på at de er reelle. Man sorterer ut, og litt avhengig av hvordan man er skrudd sammen, er man tilbøyelig til å huske det som passer med ens egen natur.  Noen er optimistiske av natur, andre pessimistiske, sårbare eller hva det skulle være. Likevel tror jeg ikke vi lesere trenger å tvile på at det har hatt sin pris å vokse opp med så profilerte kunstnerforeldre som dem Linn Ullmann har hatt. Og det til tross for at dette ikke er en roman der forfatteren tar oppgjør med og deretter avstand fra valgene som foreldrene i sin tid gjorde. Tvert i mot går hun sterkt inn for å forstå dem, forstå hvorfor de var slik de var, og hun gir mye til oss lesere uten at hun på noen måte blamerer ut foreldrene sine. Det er godt gjort, synes jeg! Sitatet jeg har tatt med fra side 306-307 i boka ovenfor, sier i grunnen alt. Dette er riktignok sett fra en voksen datters ståsted, mens det barnlige blikket mer var preget av kaotiske følelser. Følelser som gjorde at moren tok henne med seg til Amerika, uten at hun fikk så mye større del i morens liv av den grunn ... Det var barnepiker der også ... 

Det er så vidt vi får vite noe om Linn Ullmanns voksenliv, selv om mann, barn og hund er der i bakgrunnen. Jeg opplevde dette som en styrke ved romanen, fordi alt det andre dermed får fullt fokus. Det viktige og sentrale i romanen kunne fort ha forsvunnet eller mistet sin kraft dersom mengden av detaljer hadde økt. Det var i grunnen bare én ting som skuffet meg litt under lesingen, og det var at vi aldri fikk vite hvilke filmer hun og faren så sammen i barndommen ... 

"De urolige" er den beste norske skjønnlitterære romanen jeg har lest hittil i år! Måtte riktig mange få øynene opp for denne romanen! 

Bloggeren Reading Randi har også skrevet om denne boka.

Utgitt: 2015
Forlag: Oktober forlag
Antall sider: 411
ISBN: 978-82-495-1201-0
Boka har jeg kjøpt selv.
Forfatterens nettside

Linn Ullmann (Foto: Agnete Brun - lånt av forlaget)

Andre omtaler av boka:
- VG v/Brynjulf Jung Tjønn - 21. november 2015 - Scener fra et dramatisk liv - Ullmanns språk, hennes evne til å få alt til å dirre, til å selv gjøre poesi ut av farens føtter under hans dødsleie, gjør at hun opererer på et helt annet nivå enn de aller fleste norske samtidsforfattere.
- NRK v/Marta Norheim - 21. november 2015 - Rått og vakkert fraktalfamiliedrama - Dette er ingen skandaløs eller utleverande roman. Det er heller ikkje eit oppgjer med foreldre som sette sine eigne behov først. Alle tre har rikeleg med gode, sære og ja, litt latterlege sider. Som alle andre. Hovudpersonen har skilsmissebarnerfaringar som mange andre i sin generasjon, og bruker på gjenkjenneleg vis dei verkemidla barn har i møtet med vaksne som vil noko anna enn barnet. Den aldrande faren misser minnet og til slutt døyr han. Alle fedrar døyr. Den fine balansen mellom det almenne og det heilt spesifikke får denne romanen til å dirre av intensitet. Forfattaren unngår elegant å snuble ned i dei openberre fallgruvene som finst når eit barn skal skrive om sine kjente foreldre.
- Aftenposten v/Finn Skårderud - 21. november 2015 - Intervju med forfatteren: - De urolige er en kjærlighetsroman, i flertall. Det er min kjærlighet til mine foreldre. Det er deres lange vennskap. Og det er kjærligheten til et sted, min fars hjem på den svenske øya Fårö. Det er faren, moren og jenta som har det travelt med å bli voksen. De er sårbare i sine kjærlighetsforsøk.
- Dagsavisen v/Turid Larsen - 20. november 2015 - Sjarmerende og nådeløst fra Linn Ullmann - ... Linn Ullmann etterlater ikke leseren veldig lenge i elendighetsrommet. Det er overskuddet og kreativiteten, sanseligheten og den nådeløse humoren som preger sidene i denne nesten berusende velskrevne romanen.
- Morgenbladet v/Bernhard Ellefsen - 27. november 2015 - Som i et speil - "Naturligvis tar hun seg friheter, både kompositorisk og sannsynligvis i gjengivelsen av enkeltopptrinn, og selvsagt er prosaen fortettet slik den også er i romanen hennes, men dette er Linns fortelling om Liv og Ingmar. Selv har hun valgt å utelate navnene på de tre hovedpersonene - de er "jenta", "faren" og "moren" ... "
- Dagens Næringsliv v/Bjørn Gabrielsen - 20. november 2015 - Formsikker Ullmann På en merkelig, sår måte er «De urolige» en slags hyllest til avstanden mellom foreldre og barn. Når barn skriver om sine foreldre, kan det fort gli over i anklagens form. Ullmann dveler i stedet ved utilgjengeligheten på en måte som gir interessante betraktninger. For ingen slipper unna. Når jeg-personen trenger hjelp med lydopptageren hun brukte til samtalene, spør hun sin egen sønn om hjelp. Han er oppgitt over hennes tekniske hjelpeløshet, og hun spør seg selv når han begynte å snakke til henne med en voksen manns stemme.
Fortellerstemmens store kapasitet for øm erindring kommer raskt til å slite ut enkelte lesere. Men mange vil se en formsikker og overbevisende fortelling om hukommelse, tilhørighet og foreldre.- Tine sin blogg - 5. desember 2015 - Skriveteknikken og språket Linn Ullmann bruker er glimrende, og jeg liker godt måten hun har vinklet romanen. Omstendighetene rundt hennes egen barndom og farens alderdom skildres på en hudløs måte, uten at det blir sensasjonspreget.

Linda Olsson: "I skumringen synger svarttrosten"

Forutsigbart og skuffende

Linda Olsson (f. 1948) er en svensk jurist og forfatter. Hun har blant annet bodd i England, Kenya, Singapore og Japan, og har hatt en karriere innenfor bank og finans. I 1990 slo hun og familien seg ned på New Zealand. Etter romansuksessen har forfatteren flyttet hjem til Sverige igjen.

Linda Olsson debuterte med romanen "Jeg vil synge deg stille sanger" i 2006. I 2008 utkom "Taushetens konsekvenser" og i 2011 utkom "Din godhet". Jeg har kun lest de to første (med har bok nr. tre liggende på vent), og linkene fører til mine omtaler av disse. Den første boka elsket jeg - den andre var det litt vanskeligere å få helt tak på. 

"I skumringen synger svarttrosten" utkom i 2014 (men på norsk i 2015), og det har dessverre tatt litt tid før jeg fikk lest den. Kanskje var det noen litt lunkne bokomtaler/anmeldelser som gjorde at boka sank nedover i lese-bunken.

Persongalleriet i boka er enkelt og oversiktlig. Vi møter tegneserietegneren Elias, som har hatt en tøff oppvekst med mobbing, og som har store talenter innenfor tegning. Siden han er dyslektiker, ligger det ikke for ham å lese bøker. I etasjen over bor Otto, en mann som er pensjonist og enkemann. Han har et ekteskap bak seg som han med årene har kommet til å betrakte som ulykkelig, og dessuten har han en fortid som antikvariat-innehaver. Bøker har i hele hans liv stått sentralt, selv om han nå er mer opptatt av å gi bøker videre enn nødvendigvis å eie dem selv. Inn i denne bygården kommer Elisabeth flyttende en dag. Hva som har vederfart henne her i livet, er vel på en måte bokas "plott", i den grad man i det hele tatt kan si at boka har et plott ... 

Elisabeth er folkesky. Hun holder seg for seg selv, beveger seg lydløst inne i leiligheten, som er stummende mørk, og hvor hun ikke en gang har begynt å pakke ut eiendelene sine. Hvilket fortids-drama er det hun bærer på?

"Dørklokken hadde ringt noen ganger. Til slutt hadde hun rullet sammen en liten bit toalettpapir og puttet den inn mellom ringeknappen og dekselet. Om det var fordi ingen hadde ringt på, eller fordi papiret gjorde jobben sin, visste hun ikke. Hvis det ikke fungerte, ville hun bli nødt til å holde ut signalene til den som ringte på, ga opp. Eller hun måtte be vedkommende om å la henne være i fred. Det trodde hun ikke hun kom til å klare. Hun stolte ikke på stemmen sin. Visste ikke om den bar. For hver dag med taushet ble hun stadig mer usikker." (side 11)

Det viser seg at Elsabeth og Elias har samme etternavn - Blom - og en dag kommer det en pakke som ved en feil har havnet i Elias` postkasse. Han ringer på, men får ikke noe svar. Det aner ham at hans nye nabo er hjemme, men ikke lukker opp. Han legger igjen pakken på dørstokken hennes. Elisabeth føler umiddelbart at hun skylder Elias noe, og velger å legge en bok utenfor hans dørstokk. Hvorpå Elias faktisk leser boka, og blir inspirert til å lage en tegning til henne. En tegning av en svarttrost, for å være mer presis. Tegningen fører igjen til at det blir ubalanse i deres "regnskap", og Elisabeth skynder seg å legge en ny bok på hans dørstokk.

Tegningen blir starten på et kunstprosjekt som Elias utvikler, og som er inspirert av hans tolkning av hans mystiske nabo. Etter hvert kommer Otto på banen, og sakte men sikkert får de lokket Elisabeth ut av sin hule. Det viser seg at Elisabeth er en sånn som skriver. Otto og Elsabeth begynner å utveksle bøker. Bøker de ønsker at den andre skal beholde ... Da Otto vil gi Elisabeth tilbake en bok han har lånt av henne, og hun insisterer på at han skal beholde den, sier hun:

"En gang i tiden ville jeg ha protestert med en gang. En gang i tiden syntes jeg at man aldri kunne ha for mange bøker. Men nå forstår jeg hva du mener. Kanskje man ikke trenger flere bøker? Kanskje man i stedet burde lese dem man har, litt nøyere?" (side 81)

Etter en stund finner Elisabeth frem et gammelt filmmanus hun en gang skrev, og som hun ønsker at Elias skal lese. Dette som en følge av en utfordring til å skrive en historie om fugle-tegningene hans, hvor en sårbar fugl er tema. Klarer de å forløse Elias´ prosjekt, og hva er det som oppstår mellom Elisabeth og Otto? 

På sitt beste er denne boka helt nydelig. Det er en varhet i teksten og i beskrivelsen av de forsøksvise og sårbare tilnærmingene mellom de tre personene som befolker denne romanen, som er lett gjenkjennelig fra Linda Olssons tidligere bøker. Dette er hun god på! På et tidspunkt i boka, der jeg forventet noe mer og noe dypere, ble jeg likevel skuffet. Jeg tror det handler om at det ble foretatt noen sprang i utviklingen som jeg ikke helt trodde på. Det hele ble for meg for lettvint, for ikke å si at jeg kjedet meg. Det skjedde så lite, og likevel gikk det nesten litt for fort. Så traumatisert som Elisabeth fremsto da vi møtte henne i begynnelsen av boka, og så fort hun kom ut av skallet sitt - står dette til troende? tenkte jeg ... Jeg opplevde heller ikke å komme ned i dypet av hennes historie. Ikke i dypet av noens historie, for å være mer presis. 

En vesentlig del av boka er dessuten Elias´ kunstprosjekt rundt tegningene av en svarttrost, uten at jeg opplevde at forfatteren klarte å beskrive disse tegningene på en slik måte at det var mulig å oppleve eller forstå det geniale med disse. Det eneste vi fikk innblikk i, var følelsene til dem som betraktet disse tegningene. Som Elisabeth, som opplevde at fugletegningene egentlig handlet om henne. 

Den personen jeg følte at jeg kom mest innpå, var kanskje Otto. Samtidig opplevde jeg beskrivelsen av det gryende kjærlighetsforholdet mellom ham og Elisabeth som litt tannløst og slapt - som om de egentlig bare var en nødhavn for hverandre og hvor fellesnevneren var ensomhet, bøker og fordums mislykkede kjærlighetsforhold. Hva var det med dem som gjorde at akkurat de skulle finne sammen? 

Min opplevelse av boka er med andre ord at Linda Olsson leverer og vel så det i bokas første halvdel, men at hele romanprosjektet for en god del strandet i den siste delen av boka. Det ble så lite handling, og der det forsøksvis var noe handling, ble det hele så tamt, lite spennende og forutsigbart. Jeg trodde rett og slett ikke på historien. Den åpne slutten tok på en måte brodden av det forutsigbare, men det var ikke tilstrekkelig til å redde Olssons romanprosjekt. 

Dersom jeg skal lese enda en roman av Linda Olsson i fremtiden, må hun fornye seg. Nå har hun brukt opp temaet skipbrudne, introverte mennesker som gjennom få ord finner frem til andre skipbrudne, introverte mennesker. Hun har absolutt det som skal til! Jeg liker nemlig fortellerstemmen hennes. 

Utgitt i Sverige: 2014
Originaltittel: I skymringen sjunger koltrasten
Utgitt i Norge: 2015
Forlag: Vigmostad og Bjørke
Oversatt: Gunnhild Magnussen
Antall sider: 290
ISBN: 978-82-419-1047-0
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget

Linda Olsson (Foto: Caroline Andersson)

Andre omtaler av boka og forfatteren:
- Aftenposten v/Lars Keilhau - 3. april 2015 - Suksessen snudde opp ned på alt for Linda Olsson (Intervju) - Nå er det historien om tre ensomme sjeler som gjelder. Dypt deprimerte, tidligere skuespiller Elisabeth, den pensjonerte antikvaren Otto og tegneren Elias. På stille vis finner de hverandre.
- Det virker som om du er glad i karakterene dine og vil dem vel?
- Jeg er veldig glad i alle jeg skriver om. Men i Sverige synes noen at Elisabeth er selvisk og ubehagelig. Men hun er et menneske som aldri har fått utvikle sin egen personlighet, hun har bare vært en del av andre. Jeg kjenner mange slike. De lever på den måten et langt liv og så møter de veggen, de orker ikke ha det slik.
- Dagsavisen v/Gerd Elin Stava Sandve - 30. desember 2014 - Hun skal synge deg flere stille sanger (intervju) - Det begynner ganske mørkt, men så blir det lysere. Veldig enkelt forklart så handler det om tre personer som finner hverandre takket være bøker, sier Linda Olsson om sin nye roman «I skumringen synger svarttrosten», som kommer i mars. ... - Det begynner med at en voksen kvinne flytter inn i en leilighet på Söder, for så å forsvinne for naboene. De undrer seg, særlig en nabo som er serietegner. Etter hvert finner han imidlertid en måte å nærme seg henne på likevel, delvis gjennom litteraturen. Det er starten på en relasjon mellom den voksne kvinnen, som er flink til å gi men ikke til å ta imot, og de to mennene, særlig den eldste av dem. Han er nemlig flink til å ta imot, sier Linda Olsson.
- Bergensavisen v/Ann Kristin Ødegård - 12. mars 2015 - Nyter friheten som 66-åring (intervju) – Alle mine bøker begynner med bare en person. I dette tilfellet var det Elisabeth. Iblant er jeg like overrasket som leserne – var det slik det skulle bli, innrømmer Linda Olsson.
– Alle spør jo om noe er selvbiografisk. Alle personene i mine romaner er personer jeg har sterke følelser for. Ofte har skikkelsene problemer som jeg går og tenker på, og løser dem bedre enn jeg kan, mener hun.
- Dagbladet v/Cathrine Krøger - 12. mars 2015 - Linda Olssons nye roman er ulidelig langsom - Mangler både troverdighet og plott - Liksom i sine tidligere romaner er hovedpersonene også her nærmest lammet av fortidstraumer. Det gjelder spesielt noenogfemti år gamle Elisabeth. Hun har isolert seg i en leilighet i Stockholm, spiser ikke, steller seg ikke og ligger stort sett i senga med lysene slukket og gardinene trukket for.
Den eneste hun kommuniserer med er et fantasifoster, damen i grønt, døden selv. Redningen kommer i form av en pakke som er feilsendt til naboen Elias. Han banker på — og langsomt tvinges Elisabeth ut av isolasjonen. ... Mye av handlingen består av henvisninger til kunst: bøker, musikk og bilder. Men Olsson har verken stil eller innsikt nok til å formulere den forsøksvise dybden hun forsøker å nå i denne boka.
- Tine sin blogg - 8. mars 2015 - I skumringen synger svarttrosten er en varm og medmenneskelig roman, som starter ganske trist og traurig, men etterlot meg i en tilstand av håp og forventning. Jeg anbefaler den på det varmeste!
- Beathes bokhjerte - 26. april 2015 - Det blir ikke enkelt å skulle oppsummere boken denne gangen for jeg både likte og ikke likte den. Jeg likte den fordi det var en herlig historie, om noe forutsigbart mesteparten av tiden men det tilgir jeg henne gladelig, det er mange bøker som er gode selv om man på forhånd kan tenke seg hvordan det hele skal gå til slutt. Jeg ble glad i karakterene og forfatteren har vært flink når hun skapte dem selv om jeg personlig skulle ønske å få høre noe mer av Elias sin historie. Jeg syntes at forfatteren skriver godt fremdeles,og dette var en stillferdig roman hvor det egentlig ikke skjedde så mye men så skjedde det en god del likevel og sidene bare raste avgårde. Så noe har jo forfatteren gjort «riktig» her. Men når jeg var ferdig med boken så kjente jeg bare at jeg ble litt skuffet, jeg hadde forventet meg en helt annen slutt, og ikke den åpne slutten vi fikk, eller var den det? Nå kommer jeg til å skrive litt om hvordan jeg tolket slutten og derfor kommer det en spoiler alert og vil du ikke vite hva som skjer så ikke les det som står mellom de grønne linjene.
- Betraktninger - 27. april 2015 - Hele romanen hadde en så vakker stemning, en stille tone. Det skjer ikke så veldig mye, de er de tre i samme blokk. Men de gir hverandre bøker når de møtes, og vi får sitater fra dem. Otto gjenforteller bøkene til Elias og det er en så vakker ting å gjøre, når Elias ikke klarer lese dem selv. Også musikk blir en viktig del av det å være sammen, det var flere musikkstykker jeg fikk lyst til å høre fordi de er så nydelig beskrevet. Alt i alt så falt jeg helt pladask og virkelig anbefaler denne boken!
- Min bok- og maleblogg/Med bok og palett - 9. april 2015 - Linda Olsson skriver på en stillfaren måte, og hun klarer å gjøre menneskene i boka levende. Du lever deg inn i deres ensomhet, og blir glad når de finner ut av hverandre og kan begynne å leve igjen. Her er det mye varme og medmenneskelighet. Romanen er noe langtekkelig og stillestående, men det ble på ingen måte noe som ble negativt for meg. Det er bare med på å understreker prosessen som skjer mellom de tre.
Sitter igjen med et ønske om at romanen hadde en annen slutt - eller hvordan slutter den egentlig?
- Bøker og bokhyller - 25. april 2015 - Et mikroinnlegg om en liten skuffelse - Jada, det er fint når totalt ulike mennesker finner hverandre og hjelper hverandre, og ja: det er fint når svarttrosten synger i skumringa- spesielt nå er det treffende og høyaktuelt. Men det hadde utvilsomt blitt mer underholdende hvis det hadde vært noen overraskelser underveis. Ikke engang slutten overaska meg, og det var kanskje det verste..

Kristín Marja Baldursdóttir: "Karitas"

Innfridde ikke helt ...

Kristín Marja Baldursdóttir (f. 1949) er en islandsk forfatter med ni romaner bak seg. Fra før av har jeg kun lest "Jeg er Freyja" eller "Måkelatter" (2006) som den også er kalt (linken fører til min omtale av boka). Kun fire av bøkene hennes er oversatt til norsk. "Karitas" (2004) og "Karitas: Kaos på lerret" (2007) er to av dem. "Kantata" (2012) er den fjerde. Jeg har samtlige bøker liggende på vent. 

"Karitas" er første bok i en serie på to. Handlingen starter i 1915, og vi følger Karitas og hennes fem søsken i en tid hvor fattigdommen er påtrengende for de fleste, men i særdeleshet for denne farløse søskenflokken. Likevel har moren ett mål: alle skal få en utdanning! Om det så betyr å rive alle opp med røttene og reise av gårde - selv om dette koster datteren Bjarghildur hennes hjertets utkårede. Hun gråter da de reiser.

"Tenk på det, hun har gått glipp av det beste mannsemnet i Vestfjordene. Det er ikke noe håp om at han skal forville seg hit nordover til dette vindhullet bare fordi vi ble tvunget hit så de hersens guttungene skulle få gå på skolen. Men hva hjelper det uansett å gifte seg med en sjømann, havet sluker dem jo alle sammen.

Jeg kan ikke gjøre det mot mine barn, hvisker Halldóra. 

Det demrer for oss hvor hardt vi har hatt det alle tre, og vi får en klump i halsen. Og likevel har vi bestått alle slags prøvelser. Vi har kjempet, farløse, ved vår mors side, holdt ut tjenestejentas galskap, sett hjemmet vårt bli oppløst, ligget i det stinkende lasterommet i dagevis, spydd opp innvollene våre, sovet i saltfiskloftet en hel sommer, vært plaget av sildesår og slit, har mistet det beste mannsemnet i Vestfjordene, og enda står vi steile som klipper i det iskalde havet. Vi har aldri beklaget oss, aldri sutret, men nå er det nok, og hvem vet hva slags fremtid som venter oss tre, kommer vi noen gang til å få en god mann og barn sånn som alle vanlige kvinnfolk? Er det vår medfødte skjebne å være de som ofrer seg? Sånn som vi har gjort. For vår mors skyld." (side 76)

Lenge ser det ut til at Karitas skal bli den eneste i søskenflokken som ikke får seg utdannelse. Hun er særdeles talentfull som tegner, og den dagen husfruen - fru Eugenía - bestemmer seg for å bekoste hennes skolegang, begynner det å skje ting. Det er ikke en hvilken som helst skolegang det er tale om, men kunstutdannelse ved Det kongelige kunstakademi i København. Utdannelsen er kostbar, men er det noe fru Eugenída ikke trenger å bekymre seg for så er det penger. Slik går det til at Karitas får seg en kunstutdannelse. 

Tilbake på Island forelsker Karitas seg i Sigmar, en flott fisker som forfører henne på en fest. Skrekkslagen lar hun det skje, men da hun blir gravid, flykter hun hjem til sine. Sigmar har imidlertid bestemt seg for at han skal ha Karitas, og han kommer og henter henne til slutt. De gifter seg, men lever på ingen måte lykkelig videre. Sigmar er en mann med store ambisjoner, og dette innebærer at han nesten ikke er til stede i Karitas liv. Vi følger Karitas gjennom den ene barnefødselen etter den andre, samtidig som hun forsøker å få plass til kunsten i livet sitt. Kjærligheten førte aldri med seg det hun håpet på, men inneholdt heller smerte og savn enn lykke ... Uansett hvor forbannet hun er på mannen sin, som lar henne sitte alene med hverdagsslitet, smelter hun for ham når han er tilbake. Han er særdeles flott denne mannen, og han vet hvordan han skal få hull på konas hardhet. 

Jeg ble absolutt fascinert av historien i "Karitas", for det er litt av en historie som rulles ut. Handlingsmettet om det islandske slitet er den også, og mye av dette har jeg lest om i andre bøker og kanskje spesielt i Halldór K. Laxness´ forfatterskap. Likevel - måten historien fortelles på ble en smule for melodramatisk for meg. Språket er i det svulstigste laget, og av og til følte jeg også at historien på et vis mistet bakkekontakten. Ja, det er en storslagen historie, men likevel manglet noe av det som kjennetegner stor litteratur. Kanskje skyldes det først og fremst at teksten er så ordrik, at det meste fortelles rett ut uten antydningens kunst - at ingenting ble overlatt til leserens fantasi. Samtidig kan jeg ikke la være å beundre nettopp detaljrikdommen, fordi forfatteren så åpenbart har satt seg grundig inn i tidsepokene hun beskriver - om forskjellene mellom by og land, mellom fattige og rike ... 

I et samfunn med stort frafall av menn - havet tok dem jo før eller siden - er det ikke til å undres over at det vokste frem mange sterke kvinneskikkelser. Kanskje undret jeg meg like fullt over hvordan en kvinne som Karitas kunne ta vare på sin kvinnelige skjønnhet når det var så mye mangel på alt. Der Nobelprisvinneren Laxness beskriver kvinnelighet som gikk til grunne i fattigdommen, der beskriver Baldursdóttir Karitas skjønnhet på en lite troverdig måte, tenker jeg. Tennene råtner bort i munnene til folk som ikke får tilstrekkelig med næring. Resten tar svangerskapene seg av. Men ikke i Karitas liv ... Hun ble bare vakrere og vakrere med årene, selv om hun og barna levde fra hånd til munn i årene da Sigmar var fullstendig borte. 

Alt i alt en litt over middels leseopplevelse, der historien som sådann trollbant meg - til tross for noen språklige og innholdsmessige irritasjonsmomenter. Men ikke verre enn at jeg absolutt skal lese fortsettelsen - "Karitas: Kaos på lerret" - men da med færre forventninger. Det jeg særlig ser frem til i den forbindelse er fremveksten av en noe utradisjonell kvinnelig kunstner, en kunstner vi så vidt stifter bekjentskap med i denne første boka om Karitas. Det bør vel nevnes til slutt at "Karitas" ble nominert til Nordisk Råds Litteraturpris i 2006, uten at jeg akkurat denne gangen tenker at det sier så veldig mye om de litterære sidene ved boka.

Utgitt på Island: 2004 
Originaltittel: Karitas án titils
Utgitt første gang i Norge: 2012 
Mitt eksemplar: 2013 - 13. opplag
Forlag: Gyldendal
Oversatt fra islandsk: Ine Camilla Bjørnsten og Inge Ulrik Gundersen
Antall sider: 464
ISBN: 978-82-05-44347-1
Boka har jeg kjøpt selv

Kristín Marja Baldursdóttir (Foto: Einar Falur Ingólfsson)

Andre omtaler av boka:
- Dagbladet v/Cathrine Krøger - 13. august 2013 -  Denne boka har alt en god fortelling skal ha - «På Island dør ingen som arbeider,» heter det i boka, som liksom «Måkelatter» handler om sterke islandske kvinner.
Den åpner i en værhard fiskelandsby vest på Island i 1915. Enken Steinunn — visstnok inspirert av forfatterens egen oldemor — sitter alene igjen med seks barn, etter at mannen forsvant på sjøen. Fast bestemt på at barna skal få utdannelse tar hun dem med til Akureiri øst på Island — der de fryser og sulter seg gjennom iskalde vintre og beinhardt arbeid. ...
Baldursdóttir formulerer de mest fantastiske typer: Karitas geskjeftige søster som havner som prestefrue. Den selsomme nabokona til Karitas, som kun snakker med kattene sine. Og altså Karitas selv, som blir uglesett fordi hun heller lager underlige bilder enn å stelle i huset. Innklippet i boka er hennes blikk i jeg-person — formulert som bildene hun lager, naturen, mennesker, dels drømmesyn.
Alt dette kunne blitt i overkant av alt — men det er så vakkert skrevet, nesten impresjonistisk, og rommer overveldende islandsk natur, psykologi, typer og tidsånd.
Og apropos det litterære Norge. Vel er vi gode på mangt — sånn i forhold til folketallet - men akkurat denne type bøker; gode oppslukende fortellinger, får vi ikke helt dreisen på. For «Karitas» har alt en god fortelling skal ha. Det beste av alt er at det er en oppfølger på vei.
- Min bok- og maleblogg - 15. august 2013 - Forfatteren har gitt leseren et godt innblikk i islandsk miljø og levevilkår på den tida dette omhandler. Her er sterke kvinneskikkelser, kjærlighet, overtro og mye natur. I kapitlet der Audur drar Karitas med opp til den høyeste toppen på Island, er en fryd å lese. Jeg las det to ganger, og gledet meg over naturbeskrivelsen, og over reaksjonene til Karitas etter hvert som de går høyere og høyere.
- Eselører - 5. juli 2012 - Innskutt i handlingen får vi beskrivelser av bilder Karitas lager. Til å begynne med har bildene ingen tittel og alle er blyanttegninger. Hennes utvikling som kunstner kan følges gjennom disse bildene, som etter hvert både får tittel og endres i kunstnerisk uttrykk. Det er ikke vanskelig å se bildene for seg, en raffinert detalj i boka! Bokas orginaltittel er da også " Karitas uten tittel".
- Tones bokmerke - 29. juli 2014 - Mitt inntrykk av islendinger er at det er et hardført og sterkt folkeslag. Min ærlige mening er at Karitas for meg ikke er sterkere og stoltere enn de andre kvinnene hun omgir seg med. Tvert imot. Hun har en sterk mor og to sterke søstre. Som stiller opp for Karitas. Hun blir påkostet en eksklusiv utdannelse av en kvinnelig velgjører som ser Karitas talent. Når hun havner på dette øde gårdsbruket etter å ha havnet i "uløkka", har hun mange gode kvinnelige hjelpere. I det store og hele omgir hun seg med både kvinner og menn som vil henne vel, også i egen familie. Derfor er boken for meg en bok om «sterke og stolte kvinner» der jeg ikke opplever at Karitas er den sterkeste.
Sigmar beskrives helt klart som en sterk og steil person. Men at han "stuer henne vekk" - det synes jeg er en litt pussig beskrivelse for situasjonen. Han er som islendinger flest og som moren til Karina er, opptatt av å tjene penger.
Jeg hadde trodd at dette skulle være en roman som hadde sin hovedvekt på en kvinne som kjempet for å få anledning til å bruke sine kunstneriske evner. Men det er en liten del av romanen - tiden i København får vi for eksempel vite lite om. Istedenfor synes jeg at Karitas er en roman med hovedvekt på dagliglivet på Island. At det er en roman om drømmer og lengsler osv – det er jeg enig i. Men det gjør den ikke spesiell - det er et tema som veldig mange tilsvarende romaner har.

Andy Jones: "Sammen"

Sjarmbombe av en bok!

Engelske Andy Jones debuterte som romanforfatter med boka "The two of us" tidligere i år. Papirutgaven av boka kommer ut på norsk 3. august og den har fått tittelen "Sammen". Av forfatterens nettside fremgår det at han tidligere har utgitt novellesamlingen "Untogether Lives" samt et par barnebøker. Til daglig jobber Andy Jones i et reklamebyrå, og for å få tid til å skrive må han ta grytidlige morgener og helgene til hjelp. "Sammen" er under utgivelse i åtte land. 

"Folk spør: Hvor lenge har dere vært sammen? Hvordan møttes dere?

Dere sitter ved et bord og syder av forelskelse, brisker dere demonstrativt med ny kjærlighet (kan det kalles det? Er det kjærlighet allerede?), ler altfor høyt og kysser mer energisk enn det sømmer seg på en landsens pub, og noen sier: Slutt å tafse på henne! Skaff dere et rom! For et søtt par dere er, eller en variasjon over temaet." (side 5)

Fisher og Ivy føler at de har noe helt spesielt, som det er svært få forunt å oppleve. Siden de traff hverandre for 19 dager siden, har de knapt vært ute av senga. Fullstendig oppslukt av hverandre, knapt i stand til å være fra hverandre. 

Fisher tenker at Ivy er kvinnen i hans liv, og bestemmer seg for å ta henne med hjem til familien sin. Selv om faren og søsteren er noe spesielle ... Han har aldri hatt med en jente hjem, men velkomsten de får - dvs. det er vel egentlig Ivy som får den, selv blir han temmelig oversett - er overveldende. Hun har så vidt kommet over dørstokken før gamle familiealbum blir dratt frem, slik at alle kan le av de rare frisyrene og klærne han har hatt opp gjennom tidene. Ja, for ikke å snakke om den bare rumpa hans da han var liten ... Og mens faren bombarderer Ivy med spørsmål, går det opp for ham hvor lite han egentlig vet om sin utkårede ... De har rett og slett ikke hatt tid til å fortelle hverandre historiene sine, opptatt som de har vært av helt andre ting. Og da kvelden ender med at faren tilbyr dem sin seng, er det som om all tidligere romantikk er blitt borte. 

Tilbake i London er ingenting det samme lenger, og det er som om Ivy holder seg lengst mulig unna ham. Er hun i ferd med å dumpe ham, kanskje? Ble familien hans for mæget for henne? Snart skal det vise seg at det er noe helt annet som er årsaken. Ivy er nemlig gravid, og dermed er det slutt på den "lettbeinte", nytelsesorienterte forelskelsen ... 

"Ivy spyr på badet mitt, lyden bærer like klart som fuglesang på en åpen eng en stille sommerdag. "Helvete," sier hun, og stemmen skaper ekko og gjenklang fra innsiden av doskåla og siver ut på badet og inn på soverommet som damp. Hun spytter, spyr, spytt,. spytt, spytter. Og spyler ned. Ivy har en utagerende og produktiv måte å spy på, og før jeg går på jobb, må jeg tørke vekk oppkast fra undersiden av setet, fra badegulvet og alle andre steder det har sprutet på. Og det er helt greit for meg; hun tar morgenkvalmen, jeg tar Jif-flaska - det er bare rettferdig." (side 45)

Når Fisher ikke er sammen med kjæresten, er han hos vennene El og samboeren Phil. El lider av en forferdelig sykdom som gir ham ukontrollerte rykninger og krampetrekninger i kroppen. Koordinasjon, balanse, empati og taleevne svekkes gradvis, og El har for lengst havnet i rullestol. Dette vennskapet betyr mye for Fisher, som har kjent El så lenge han kan huske. Å være vitne til vennens fysiske forfall er ikke enkelt, selv om relasjonen også inneholder mye galgenhumor. 

Er det noe som nettopp preger denne boka, så er det humor! Men ikke tro at dette er en lettbeint roman av den grunn! Jeg opplevde at "Sammen" har mange lag, og at den er langt dypere enn man først skulle tro. Blant annet skildrer den nydelig hva kjærlighet egentlig er. De små tingene som gjør at noen par holder sammen også etter at den første forelskelsen har avtatt i styrke, mens andre forhold ender med brudd ... Det udefinerbare som man kanskje ikke tenker så mye på, men som er helt avgjørende når det røyner på med ytre påkjenninger ... 

Romanens styrke er kombinasjonen av et godt språk, mye humor og mange situasjoner som jeg vil tro er nokså gjenkjennelige for de fleste. Samtidig som jeg humret og lo mye underveis i lesingen, opplevde jeg også et stort alvor i historien. Det er ikke småtterier dette paret utsettes for! 

I teorien trenger jeg ikke å like hovedpersonene for å like boka, men det er jo ingen ulempe heller. Ja, jeg falt både for Ivo og Fisher, selv om min sympati definitivt gikk i Fishers favør i de fleste tilfellene. Jeg vil for øvrig understreke at personskildringen av hovedpersonene er svært nyanserte, slik at de rommer både gode og dårlige egenskaper. Her er ingen stereotyper, og jeg vil også hevde at klisjéene er fraværende. Dette er en bok å bli glad i, rett og slett! En perfekt sommerbok etter min smak!

Jeg anbefaler boka varmt!

Utgitt: 2015
Originaltittel: The two of us
Utgitt i Norge: 2015
Forlag: Pax
Oversatt: Gøril Eldøen
Antall sider: 320
ISBN: 978-82-530-3805-6
Forfatterens nettside
Jeg har mottatt et anmeldereks. fra forlaget

Andy Jones (Foto: Ukjent)

Andre omtaler av boka:
- Groskro`s verden: - 24. juli 2015 
- Tine sin blogg - 18. august 2015 -  Er du på jakt etter en lettlest feel-goodroman a la Jojo Moyes med god humor og en god del dramatikk underveis, så tenker jeg at Sammen er midt i blinken.
- Beathes Bokhjerte - 9. august 2015 - Dette var en skjønn bok som jeg likte godt. Den har et godt språk og forfatteren har vært flink å skape karakterene, og særlig godt likte jeg Fisher og El, Ivy fikk jeg av en eller annen grunn aldri helt taket på. Liker godt når bøker har galgenhumor og humoristisk undertone selv om den til tider beskriver alvorlige temaer. Når det gjelder selve kjærlighetshistorien her så er vel den ganske så forutsigbar og ikke noe man ikke har hørt eller sett før, men av og til kan det være fint at bøker er litt forutsigbare syntes jeg. Jeg har humret og småflirt litt innimellom og av og til rant tårene i strie strømmer så her var det en perfekt blanding av glede og sorg, akkurat slik som livet er for de fleste av oss. Dette er en fin bok som passer perfekt som underholdning for late sommerdager. Anbefales!

- Lese- og reiselyst - 27. juli 2015 - En bok om å lære å leve sammen der en flytter inn i en liten leilighet som eies av den andre. Hvordan finne ut av det å jenke seg. En bok til å flire med og la tårene renne når følelsene blir for sterke. Vil anbefale boka på det sterkeste.

- Bentebing - 16. august 2015 - Det viser seg at Ivy skal ha tvillinger og dette gir framtiden helt nye dimensjoner. Jeg lå på stranden da jeg leste det avsnittet og jeg lo høyt – og det er slike partier der forfatteren klarer å beskrive desperasjonen, gleden, angsten og pappahormonene som tar av, som gjør at boken er en morsom opplevelse å lese. Forfatteren tar også opp andre tema som gjør at det er mer ved boka enn bare en god latter. Jeg har nevnt El og hans skjebne, men det er også andre sider som gjør boka til mer enn en lettlest sommerroman. Boka har mye humor, beskriver personene slik at du kan se dem for deg – kanskje boka blir film en dag? Jeg kan ikke annet enn å anbefale denne!

Bergsveinn Birgisson: "Svar på brev frå Helga"

Forbudt kjærlighet i brytningstider

Bergsveinn Birgisson (f. 1971) er islandsk forfatter og doktor i norrøn filologi. Han debuterte med diktsamlingen "Íslendingurinn" i 1992, og har totalt utgitt syv bøker; tre diktsamlinger, tre romaner og en sakprosabok ("Den svarte vikingen"). "Svar på brev frå Helga" kom ut i 2010, og den ble i 2012 nominert til Nordisk råds litteraturpris. I dag er forfatteren bosatt i Bergen, hvor han arbeider som forsker ved universitetet. (Kilde: Wikipedia)

Forlaget Pelikanen står bak utgivelsen av denne lille kortromanen, som i form er et kjærlighetsbrev fra sauebonden Bjarne Gislason på Kolkustad til elskerinnen Helga, som han for et helt liv siden ga avkall på. Kvinnen han en gang fikk barn med, men som han ikke hadde mot til å følge da muligheten sto der fremfor ham. For lenge siden mottok han et brev fra Helga, der hun fortalte at hun elsket ham. Hvorfor har han brukt så mange år på å svare på brevet hennes? I alle fall ikke fordi han noen gang har sluttet å elske henne ... 

"Då du vart med barn og bad meg fylgja deg sørover, kom eg til vegskilet i livet. Vegen som eg hadde gått fram til dette, delte seg no i to. Eg fór dei båe. Og likevel ikkje nokon av dei. Det vil seie at eg gjekk den eine av dei, men hadde heile hugen min på hi sida. Hjå deg." (side 87)

For det er dette ene valget i livet, et valg Bjarne - nå tilårskommen - funderer over ... Var det rett? Og hva valgte han egentlig? Og kanskje viktigst av alt: var det nå egentlig han som tok valget når alt kom til alt? Nå er kona Unn død, og han kan for alvor våge å kjenne etter.

"Sume menneske døyr på grunn av det som er utanfor dei. Andre døyr fordi dauden er i dei frå gamalt av og låser seg om blodårene deira innanfrå. Dei døyr alle. Kvar på si vis. Sume fell i golvet midt i ei setning. Andre takkar fredfullt for seg i ein draum. Sloknar då draumen, slik som når ein film ikkje vert projisert på lereftet lenger? Eller skifter draumen berre form og får nytt ljos og nye fargar? Og legg den som drøymar, på nokon måte merke til dette?" (side 5) 

Gjennom Bjarnes brev får vi innblikk i hvordan ekteskapet med Unn stivnet og ble til noe uten liv på flere enn en måte. Det minste offeret var at de ikke fikk barn. Det verste var at de aldri virkelig var nær hverandre. Nettopp derfor ble møtet med Helga så sterkt. Helga som bød på seg selv, som ga ham følelsen av å leve, følelsen av å være en attråverdig mann igjen ... Hvordan kunne han klare å unngå å ta dette i mot? Og hvorfor klarte han likevel ikke å bli med henne til Reykjavik da muligheten bød seg? Hvem var han egentlig utro mot? Kanskje mest av alt overfor seg selv ... 

Samtidig som dette er en roman om et sidesprang og sterk og forbudt kjærlighet, er dette kanskje først og fremst en roman om kjærligheten til naturen, til sauene på gården og til landsbygda. Og om frykten for hva bylivet i Reykjavik egentlig ville hatt å by de to, dersom Bjarne hadde våget å flytte dit sammen med Helga. Det var altså ikke forpliktelsene overfor kona Unn som først og fremst sto i veien for dette valget, slik man kanskje skulle tro ved første øyekast. 

Noe av det som bergtok meg mest under lesingen av "Svar på brev frå Helga" var, i tillegg til den sterke kjærligheten som beskrives, forfatterens evne til å nyansere persongalleriet. Ingen blir sittende igjen med skylden alene, for de er alle på et vis skyldige. Her velges ingen enkle forklaringsmodeller, ganske enkelt fordi samtlige av personene i boka er så komplekse og fylt av motsetninger. De er mennesker på godt og vondt, slik det jo er i virkelighetens verden også. Ingen er bare gode, ingen er bare onde eller uten karakterfasthet. 

Denne romanen "kledde" det nynorske språket, fordi det ga romanen et litt nostalgisk preg. Jeg-personen er tross alt en gammel tilårskommen mann, og det krever at fortellerstemmen "stemmer". Det opplevde jeg at den gjorde, selv om forfatteren er en relativt ung mann. Bruken av et noe gammelmodig nynorsk fikk frem kontrastene til det moderne livet. For øvrig nevnes aldri den islandske finanskrisen med et eneste ord, men som leser er det vanskelig å la være å lese Bjarnes frykt for byen, materialismen og kapitalismen i lys av dette. Mest av alt fryktet han at han ville miste seg selv dersom han ga avkall på alt som hadde betydd så mye for ham i livet. Hvem ville han ha vært utenfor sine vante omgivelser? 

Jeg hadde høye forventinger til boka på forhånd, og jeg ble ikke skuffet! "Svar på brev frå Helga" er rett og slett et vakkert lite mesterverk! 

Helt til slutt: Cathrine Krøger skriver følgende i sin anmeldelse av boka i Dagbladet den 1. oktober 2012:

«Svar på brev frå Helga» ble skrevet i 2010, rost opp i skyene av kritikere og lesere, og nominert til Nordisk Råds Litteraturpris. Det selsomme er at forfatteren selv har bodd i Bergen de siste årene. Hvorfor i all verden har vi verken hørt om boka eller mannen, før brødrene Knausgård og Pelikan forlag skjønte at dette lille mesterverket måtte oversettes.

Og bare for å ha nevnt det: Forlaget Pelikanen er det Knausgård-brødrene som står bak - sammen med Asbjørn Jensen. 

Utgitt på islandsk: 2010
Originaltittel: Svar við bréfi Helgu
Utgitt i Norge: 2012
Forlag: Pelikanen
Oversatt fra islandsk: Johannes Gjerdåker
Antall sider: 111
ISBN:978-82-93237-01-3
Boka har jeg kjøpt selv

Bergsveinn Birgisson (Fotoet er lånt fra forlaget)

Andre omtaler av boka:
- VG v/Kristine Isaksen - 19. desember 2012 - Ekte sauebonderomantikk - Romanen er brevet til Bjarne, og det er bevegende lesning. Ikke bare er det ektefølt romantisk, dryppende av lengtende kjærlighet og skjult anger, men også en smule ambivalent. Brevskriveren vil nemlig ikke helt ta ansvaret for valgene han har tatt, selv om tiden er kommet for det.
I fremstillingen hans er det bygdesladderen som trigger sidesprangene, Helga som tar initiativet, kona som er mannevond og utilnærmelig. Hovedpersonen oppleves som upålitelig, kompleks og fullblods menneskelig, og løfter boken flere hakk.
- Dagbladet v/Cathrine Krøger - 1. oktober 2012 - Langt mer erotisk enn «Fifty shades» - Språket sitrer av uforløst begjær. Det sies at det er i krisetid kunsten virkelig blomstrer.
Det er kanskje derfor det har kommet så oppsiktsvekkende mye god litteratur fra Island de siste årene.
Ikke at Bergsveinn Birgissons lille brevroman handler om tiden etter at øya gikk bankerott. Men med sin hyllest til det før-moderne selvbergingssamfunnet er det besk kritikk av kapitalismen.
Den smale lille romanen er lagt til tiden rundt annen verdenskrig, og lagt i hendene på en aldrende sauebonde. Han får endelig satt seg til for å svare på brevet fra elskerinnen Helga. Det kom mange år tidligere, da hun flyttet til Rekjavik, og ville ha ham med. Han våget ikke. Det var ikke fordi han ikke elsket henne. Tvert om.
Brevet er en nydelig kjærlighetserklæring — nærmest en hymne.
- NRK v/Anne Cathrine Straume - 15. oktober 2012 - Kjærlighet og lengsel på Island - (Intervju) - I en tid der den selvbiografiske skjønnlitteraturen florerer, og bøkene blir lengre og lengre, går den islandske forfatteren Bergsveinn Birgisson motsatt vei. På 100 små sider kryper han inn under huden på sauebonden Bjarne og skildrer hans liv på Island tidlig på 1900-tallet. Det måtte en finanskrise til for at islendingene igjen skulle få sans for landets kulturelle arv, sier Birgisson:
Tilbake til naturen
– Det fantes en pengekultur på Island ved starten av 2000-tallet som la alt øde. Man klarte ikke skape noen verdier – verken kulturelle eller materielle, og i vakuumet som oppstod da denne pengekulturen brøt sammen, begynte islendingene å spørre seg om de virkelig hadde en kultur. Da kom det en dreining tilbake til røttene. Så islendingene tok godt i mot romanen! Det er et styrketegn at folk tåler selvkritikk; jeg kritiserer bylivet i Reykjavik, og så er det nettopp folk i Reykjavik som først og fremst har kjøpt boken.
- Aftenposten v/Anne Merethe K. Prinos - Vakker brevkunst - Islands bidrag fra Bergsveinn Birgisson er kraftfull skjønnhet i en fremmed tekst. For en norsk byleser fremstår Birgissons roman som både kjent og fremmed. Kjærlighetshistorien er enkel og gjenkjennelig, men beskrivelsen av selvbergersamfunnet der handlingen utspiller seg, er fra en annen verden. Denne fremmedheten understrekes av et språk som i den nynorske oversettelsen spiller på ord og uttrykk jeg ikke ante at fantes: «Trånaden», «darrisen» og «reppen» tilhører neppe standardvokabularet. Om ikke alt er umiddelbart lett å forstå, ødelegger ikke det for nerven i en mangefasettert og vakker tekst.
- Dag og Tid v/Ottar Fyllingsnes - 28. september 2012 - Suksess med gammel sauebonde - (intervju) – Den einaste store filosofen Island har hatt gjennom tidene, Þorsteinn Gylfasson, hevda at ein må tenkja som fiskar og bonde om ein skal tenkja islandsk. Røynsla og historia vår ligg i språket og i anekdotane som lever vidare. I romanen har eg brukt fleire anekdotar, og eg har freista å gjera meg nytte av den munnlege forteljarkunsten ute på bygdene. Som ung møtte eg mange bønder og fiskarar, og då eg var i tjueåra, intervjua eg både gamle kvinner og gamle karar, og dette materialet samla eg på. No har eg freista å nytta det i skrivinga, men eg ser meir på det som ei leire, som eg kan ta meg fridomar til å forma og setja inn i ein større samanheng.
- Aftenbladet v/Jan Askelund - 22. desember 2014 - Islandsk romanmagi - (Egentlig en bokanmeldelse av "Soga om véret", men her nevnes også "Svar på brev frå Helga)
- Tones bokmerke - 25. februar 2015 - Den lille romanen Svar på brev frå Helga av Bergsveinn Birgisson på 110 sider, utgitt i 2010 og på norsk i 2012, ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris i 2012. Den omhandler ikke bare kjærlighetsforholdet mellom Bjarne og Helga, konsekvensene og savnet etter henne. Romanen omhandler også det som skjer i det lille samfunnet på den tiden dette skjedde – rundt 2. verdenskrig. Fine beskrivelser av natur og livsforholdene til de som bor der. Sammenligningen av gammel og ny tid, og de endringer som har skjedd. Selv om jeg har leste gode anmeldelser var romanen mer innholdsrik enn jeg hadde forventet.
- Birgittes bok v/Lise Galaasen - 20. januar 2013 - Jeg har ikke sett kjærligheten bli beskrevet på denne måten før – med hjertet i hånda og møkk under neglene. Men jeg skulle ikke ha levert fra meg nynorsk ordbok på loppis. Her hadde jeg hatt bruk for den. Det vriene språket gjør imidlertid at teksten synger på en spesiell måte, suger meg inn i en egen atmosfære, skaper en stemning bokmål ikke ville greid. Forfatteren er en sann kunstner!Holder du ut et nynorsk helt på kanten av det forståelige – av og til utenfor – vil jeg anbefale denne perlen av en bok. Du har antakelig aldri lest noe lignende.
Boka er under oversettelse til en rekke språk, har blitt teater og det skrives på et filmmanus. Den er utgitt på Pelikanen forlag i 2012.
- Min bok- og maleblogg - 21. januar 2013 - Brevet er ikke bare et kjærlighetsbrev til Helga, men også en hyllest til mennesker som levde i "den gamle tida". Til de som bodde på avsidesliggende gårder, de som klarte å mestre hverdagen uten tekniske hjelpemidler. Fortellingen om Gisle og Sigrid, som bor langt utenom allfarvei, er sterk. Sigrid dør midt på hardeste vinteren, det er ikke mulig å gravlegge noen nå. Men Gisle viser at her måtte det kløkt og fantasi til. Han henger liket i røykehuset og konserverer kona på denne måten. Det er ikke fritt for at jeg måtte trekke på smilebåndet da jeg las dette, trass i alvoret bak.
Dette er en roman som blir ekstra troverdig og sterk på grunn av bruken av språket. Birgisson bruker ord og uttrykk som nok er mer islandske enn gammel nynorsk. Jeg leser lett nynorsk, men her måtte jeg ofte konsentrere meg og lese høyt for meg sjøl for å skjønne hva han mente. Og det gjorde godt! En roman som jeg satte pris på å finne fram til. Leser gjerne mer av Birgisson.