Mathias Énard: "Tyvenes gate"

Når den arabiske og vestlige kulturen møtes

Mathias Énard (f. 1972) er en fransk forfatter som har studert arabisk og persisk, og som har bodd mange år i Midt-Østen. I dag bor han i Barcelona. I følge Wikipedia har han utgitt åtte bøker i årene 2003 - 2013. "Tyvenes gate" ("Rue des voleurs" - 2012) er hans syvende bok, og den første som er oversatt til norsk. 

Forfatteren har mottatt en rekke litterære priser, og ved siden av forfatterskapet har han vært redaktør for flere kulturell tidsskrifter og medvirket til åpningen av to gallerier for samtidskunst i Paris, fremgår det av bokas smussomslag. 

Lakhdar har vokst opp i Tanger, Marokkos havneby med forbindelse til Spania og Gibraltar. Han har aldri vært noen andre steder i hele sitt liv da han i en alder av sytten år blir sparket ut hjemmefra. Han og kusinen er nemlig tatt på fersken i en svært intim situasjon, og dette oppfattes som helt uhørt. Han er etter dette uønsket i familien. 

Plutselig står Lakhdar helt på bar bakke og må klare seg selv. De første månedene bor han på gata og lever fra hånd til munn. 

"Jeg har sultet, jeg har spist råtten frukt som torghandlerne lar ligge igjen til tiggerne, jeg har vært nødt til å sloss om epleskrotter og mugne appelsiner, klappe til alle slags krøplinger, énbeinte, mongoer, horder av stakkarer som virret rundt omkring på markedet akkurat som meg; det har vært kaldt, jeg har ligget gjennomvåt i høstnettene når uværet har høljet over byen og jaget fattigfolket inn under arkadene og inn i krokene på Medinaen, inn i nybygg der du må bestikke vaktmannen for å få overnatte i ly; på vinteren trakk jeg sørover, uten å finne noe bedre enn purken som banket meg opp på et skabbete politikammer i Casablaca for å oppmuntre meg til å dra hjem til mor og far; jeg kom meg på en trailer til Tanger, en grei kar som ga meg halve nistematen sin med én på trynet da jeg nektet å være jente for ham, og da jeg stakk innom for å hilse på Bassam, da jeg tok sjansen på å dukke opp i nabolaget, var jeg blitt gud veit hvor mange kilo lettere, klærne mine var i filler, jeg hadde ikke lest en bok på mange måneder og hadde nettopp fylt atten. Ingen fare for å bli gjenkjent. Jeg var utkjørt." (side 18)

Møtet med Bassam blir skjebnesvangert for Lakhdar. Med løfte om en jobb i bokhandelen Forsamlingen for spredning av Koranens tanker og et sted å bo, havner han inn under sjeik Nureddins "beskyttende" vinger. Vi forstår ganske snart at bokhandelen kun er et skalkeskjul for en fundamentalistisk bevegelse som utfører terrorhandlinger mot sivilbefolkning og turister. Handlingen foregår midt i "den arabiske våren", dvs. rundt 2011.

Lakhdar er en følsom ung mann som lengter etter kjærligheten. Ja, og få utløp for noe av sitt begjær ... Han og Bassam oppsøker Tangers tvilsomme steder i håp om å treffe utenlandske damer. Her treffer de Elena og Judith, to spanske jenter på ferie i Marokko. De studerer at på til arabisk. 

"Jeg hadde vondt for å tro at de virkelig studerte arabisk, det vil si var interessert i hjemlandet mitt, språket mitt, kulturen min; dette var mirakel nummer to, et merkelig mirakel, man kunne lure på om det ikke var diabolsk - hvordan kunne to jenter fra Barcelona ha så lyst til å interessere seg for dette språket at de satte i gang med å lære seg det? Hva skulle de med det?" (side 51 - 52)

Kontakten med Judith skal etter hvert komme til å bety mye for Lakhdar, særlig når han etter hvert ser seg nødt til å flykte fra Marokkos havneby Tanger og starte et nytt liv i Spania som illegal innvandrer. På dette tidspunktet står den arabiske verden i brann, mens Europa preges av finanskrise. Hva er egentlig verst? 

"Byer kan temmes, eller rettere sagt, de temmer oss; de lærer oss å te oss pent, de rensker av oss utlending-slagget, skreller av oss den bondske barken, smelter oss inn i seg, former oss i sitt bilde - ganske snart gir vi slipp på vårt eget ganglag, vi glor ikke tomt ut i lufta, vi nøler ikke på vei inn på metrostasjonen, vi har den riktige rytmen, vi beveger oss i riktig takt, enten vi er marokkanere, pakistanere, engelskmenn, tyskere, franskmenn, andalusiere, katalanere eller filippinere, så klarer Barcelona, London eller Paris til slutt å dressere oss som hunder. En dag griper vi oss i å stå og vente på grønt lys i fotgjengerovergangen; vi lærer oss språket, byens ord, dens lukter og lyder ..." (side 214)

Noe av det som fascinerte meg mest med denne boka, er hvordan forfatteren bruker språket til å utvikle bokas jeg-person - i begynnelsen en nokså enkel gutt med et begrenset begrepsapparat, til han utvikler seg til en verdensborger som forstår de fleste kodene i samfunnet, som på mange punkter er mye mer komplisert enn gata han vokste opp i. Barcelona er en flerkulturell by og det å passe inn er ikke gjort i en håndvending. Samtidig er det enklere å leve der nettopp fordi byen ikke på noen måte er preget av konformisme. Her er det tillatt å være den man er, bare man følger spillereglene. Samtidig beskrives et samfunn som har sin "hakkeorden" eller sosiale hierarki - der som alle andre steder.

Selv bor Lakhtar i tyvenes gate - Carrer Robadors; derav bokas tittel. Dette er strøkets verste gate, der horene, junkiene og drankerne bor. Det som på mange måter holder ham oppe er kjærligheten til litteraturen og særlig poesien, og dessuten kjærligheten han føler for Judith ... Samtidig er han en smule desillusjonert, der han til stadighet sammenligner mennesker med hunder. Så spørs det om det er mulig for ham å flykte fra fortiden når det kommer til stykket ... 

I "Tyvenes gate" ser vi alt fra Lakhtars perspektiv. I og med at forfatteren har valgt jeg-person-formen, møter vi ikke en allvitende hovedperson som analyserer det store bildet. I stedet møter vi et menneske som er godt over middels reflektert, og som etter mange år uten familiens beskyttelse har blitt street smart så det holder. 

Hvordan er det egentlig å komme til et fremmed land som illegal innvandrer? Hvorfor er det slik at det i de fleste storbyer ikke er landets egne innbyggere, men "de andre" - utlendingene - som rundstjeler turistene? Har vi ikke hørt det mange ganger tidligere? Hvorfor blir det slik? Jo, fordi nøden tvinger de illegale innvandrerne til å stjele for i det hele tatt å overleve. Nøden skaper tyver, og sånn må det nødvendigvis bli når ingen vil gi dem oppholdstillatelse og langt mindre en anstendig jobb. Overlevelsesdriften får mennesker til å gjøre det som skal til for å overleve! Akkurat på dette punktet mener jeg at boka er glitrende. Den får oss til å forstå mer enn vi gjorde fra før av. Så får det heller være at jeg ikke oppfattet boka som høy-litterær. Jeg forventet for øvrig ikke å bli presentert for alle nyansene ved den arabiske våren eller å få det store overblikket. Dette er først og fremst en roman om den lille mann og hans overlevelse i en komplisert verden. 

Jeg opplevde for øvrig at forfatteren har evnet å skape et troverdig persongalleri, og at miljøskildringene også fremstår som autentiske. Forfatteren har åpenbart stor innsikt i det han skriver om. 

Jeg anbefaler boka varmt!

Utgitt på fransk: 2012
Originaltittel: Rue des Voleurs
Utgitt i Norge: 2015
Forlag: Aschehoug
Oversatt: Tom Lotherington
Antall sider: 301
ISBN: 978-82-03-37056-4
Jeg har mottatt et anmeldereks. fra forlaget

Mathias Énard (Foto: ukjent)

Andre omtaler av boka:
- NRK v/Anne Cathrine Straume - 4. juni 2015 - Skriver så det svir - Den som ikke er tyv, blir tyv, når samfunnet setter stopper for muligheten til et anstendig liv. Mathias Enard skriver så det svir om vår helt nære samtid.
«Tyvenes gate» er en usminket fortelling om den arabiske våren. Det er den første av franske Mathias Enards bøker som oversettes til norsk. Det bør ikke bli den siste.
Den arabiske våren er på sitt vakreste, eller farligste, når unggutten Lakhdar fra Marokko frister lykken i Europa. ... Mathias Enards «Tyvenes gate» er en politisk roman i den forstand at den viser ett enkelt menneskes kamp for å overleve i en urolig samtid. De politiske endringene, som kan komme i brå og uventede kast, legger føringer for jeg-fortellerens liv og er forutsetningen for hans videre eksistens.
Med sine direkte skildringer av eventyr, kjærlighetslengsel og overlevelsesvilje, holdt i et imponerende levende og illusjonsløst språk, er «Tyvenes gate» et eksempel på at visst går det an, å skrive politisk kvalitetslitteratur.

Amin Maalouf: "Identitet som dreper"

Et essay om identitet, som burde vært pensum for våre politikere!

Amin Maalouf (f. 1949) har utgitt en hel del bøker, som alle har det til felles at de omhandler viktige spørsmål i livet; om å leve i eksil/være den som dro fra familie og venner, om å ha flere kulturelle bein å stå på, om opplevelsen av å være noe splittet fordi man står med et bein i hver leir osv. Jeg er på ingen måte noen stor Amin Maalouf-kjenner, siden jeg kun har rukket å lese fire bøker av ham så langt i mitt liv. Samtlige leste bøker er omtalt her på bloggen min. Selv om Amin Maalouf er en mesterlig forteller, noe som ikke minst kommer svært tydelig frem i hans romaner "Leo Afrikaneren" og "De forvillede", må jeg likevel innrømme at det er essayisten Maalouf jeg fremfor alt beundrer høyest. Hans bok  "Verden i ubalanse" hører til noe av det beste jeg har lest. 

I boka "Identitet som dreper" som utkom så tidlig som 1998 - en ambisiøs og kanskje litt skremmende tittel - starter forfatteren med å forsøke å definere hvem han er. Han er født i Libanon, oppdratt i den kristne tro, behersker arabisk, bor i Frankrike og skriver på fransk - og hvis han i tillegg trekker inn noen slektninger her og der med litt andre preferanser, så har han riktig mange elementer i sin person som danner mennesket Amin Maalouf. Han mener at man ikke kan være halvt det ene eller det andre. Derimot er man alt - alt på en gang. 

"Jeg har ikke flere identiteter, jeg har en eneste, og den består av alle de elementene som har formet den, ifølge en helt spesiell "dosering" som aldri er den samme fra person til person. 

Iblant, når jeg har avsluttet en uhyre detaljert beskrivelse av nøyaktige hvilke grunner jeg har for å gjøre krav på alle mine tilhørigheter, hender det at en eller annen kommer bort til meg, legger hånden på skulderen min og mumler: "Det var riktig av Dem å uttale dem slik De gjorde. Men hva er det De føler, i dypet av Dem selv?" (side 7-8) 

Dette spørsmålet avslører ifølge forfatteren et svært utbredt menneskesyn som er farlig. For det indikerer at det er en kjerne i alle mennesker som er uforanderlig, og som ikke påvirkes av noe annet som siden skjer i vedkommendes liv. Det er dette som f.eks. skaper frykt kanskje spesielt for muslimer - at det skal bli "for mange av dem", og at enhver muslims drøm er å innføre sharia-lovgivning i det landet de har valgt å bosette seg i. Når slike holdninger får rotfeste, blir det vanskelig å oppdage hvert unike menneske, som er seg selv - på godt og vondt. 

Det er nærliggende å trekke inn hetsen vi har opplevd mot Faden, den unge kvinnen som førte an da tusenvis av muslimer valgte å demonstrere mot muslimske ekstremister i Oslo sentrum for en drøy uke siden (i slutten av august 2014). For ikke å snakke om Hadia Tajik tidligere denne siste uka (i begynnelsen av september 2014) ... Til og med norske skeptikere har gått ut mot begge disse kvinnene og hevdet at egentlig - i dypet av seg selv - så ønsker de sharia-lovgivning i Norge. Fordi man åpenbart tror at alle muslimer er bundet sammen i en slags hemmelig orden og egentlig ønsker å overta landet vårt. Dessuten har man satt likhetstegn mellom en bitte liten del av deres identitet, blåst den opp til det ugjenkjennelige og definert dette som sannheten om hele personen. Som om vedkommende ikke hadde evne til selvstendig tenkning selv. Det er til å få grøsninger av!

Samtidig som en kompleks identitet kan gjøre at man får mange bein å stå på, kan den også forsnevre synet på mennesket man har foran seg. Det viktigste et samfunn kan legge opp til er at man får lov til å være alt man er - uten å måtte velge. Dersom man tvinges til å velge, fordi dette er den eneste måten man kan bevare sin egenart på, kan det bli farlig. For fundamentalistiske islamister har religionen blitt den eneste tilhørigheten man har valgt, og i verste fall kan dette skape terrorisme og mordere, mener Maalouf. 

Om det å være kristen og araber skriver Maalouf på side 19:

"Men det må også sies at det  både være arabisk og kristen er en svært spesiell situasjon. Man tilhører en absolutt minoritet og det er det ikke alltid lett å leve opp til. Man blir dypt og varig merket av det, og for min del vil jeg ikke benekte at det har vært avgjørende for de fleste av de valg jeg har måttet treffe i mitt liv; også det å skrive denne boken. 

Hvis jeg således betrakter hver av disse delene av min identitet separat, føler jeg nærhet til godt og vel halvdelen av alle mennesker, enten gjennom språk eller religion. Hvis jeg derimot ser de samme to kriteriene under ett, står jeg overfor det som er min særegenhet. 

Jeg kunne betrakte alle tilhørigheter på samme måte: det faktum at jeg er fransk er noe jeg deler med rundt seksti millioner andre personer, det at jeg er libanesisk deler jeg med åtte til ti millioner, hvis jeg regner med diasporaen. Men hvor mange andre enn jeg er både franske og libanesiske? Aller høyst et par tusen.

Hver av mine tilhørigheter forbinder meg med et stort antall mennesker. På den annen side: jo flere tilhørigheter jeg ramser opp, jo mer spesifikk blir min identitet."

Identitet redusert til kun én tilhørighet er det som i følge Maalouf får mennesker til å innta en partisk, sekterisk, intolerant, herskesyk og iblant susisidal holdning, som i verste fall kan forandre dem til mordere og morderes medløpere. Et forvrengt verdensbilde følger som regel med. Man er kun opptatt av sin ene tilhørighet og evner ikke å sette seg inn i hvordan "de andre" har det. 

Hva er det som gjør at Vesten under kristendommens dominans har vist seg å være så fornyende rent samfunnsmessig, mens landene som er dominert av islam har vist den motsatte utviklingen? Man kan vel ikke akkurat si at kristendommen tradisjonelt har vært en tolerant religion, jf. inkvisisjonen, tvangskristning, kolonialisering av den tredje verden etc. Sånn sett kan man faktisk hevde at moderniseringen har skjedd på tross av kristendommen, fordi kirken har strittet imot nær sagt et hvert fremskritt, men har måttet gi seg til slutt. Mens islam tradisjonelt sett har vært en svært fredelig religion, og hvor både kristne, jøder og muslimer har levd i fredelig sameksistens i århundrer mange steder i verden. Mens det altså i dag er motsatt ... Hvorfor? Kan det være at trusselen fra Vesten eller all den amerikaniseringen vi står overfor, gjør at store folkegrupper finner én felles identitet - som muslimer? Slik at det blir et "vi" og "dem", og at "de andre" oppleves som truende for deres eksistens og derfor må motvirkes? 

"Jeg slutter meg altså ikke til den gjengse oppfatningen som er så utbredt i Vesten, og som av bekvemmelighet anser den muslimske religion som kilden til alt det vonde man lider i de samfunn som bekjenner seg til den. Som jeg tidligere har hevdet, tror jeg heller ikke vi helt kan skille mellom en trosretning og skjebnen til dens tilhengere. Men det forekommer meg at religionenes innvirkning på menneskene altfor ofte overdrives, mens vi derimot overser menneskenes innvirkning på religionen." (side 55)

Det er enkelt å tolke sin religion i toleransens og åpenhetens ånd når det går godt i samfunnet, mens det motsatte blir tilfelle når det går litt dårligere. Antakelig tilspisses dette ved at Vesten har hatt tilgang til mye mer velstand enn hva den muslimske verden tradisjonelt har hatt. 

"Når jeg snakker om samfunnets innvirkning på religionen, tenker jeg for eksempel på at når den tredje verdens muslimer går så voldsomt løs på Vesten, så er det ikke bare fordi de er muslimer og Vesten er kristent, men også fordi de er fattige, undertrykte og forhånede, mens Vesten er rikt og mektig. Jeg sa "også", men mente egentlig "fremfor alt". For når jeg ser på dagens militante muslimske bevegelser, er det lett å fornemme påvirkningen fra sekstiårenes fokusering på den tredje verden, både i retorikk og resonnement. Men jeg leter forgjeves etter en bakgrunn i islamsk historie. Disse bevegelsene er ikke produkter av islams historie, men av vår egen tid, med dens spenninger, forvrengninger, skikker og skuffelser." (side 58)

Maalouf trekker også frem menneskenes hang til å skylde på andre. De forskjellige folkegruppene har drevet med dette i all tid. Ekstremisme er et veldig nytt fenomen, og det er i første rekke nasjonene - ikke religionen - som har regjert i de muslimske Middelhavsområdene (side 71).  

Idet boka nærmer seg slutten kommer Amin Maalouf inn på hva som skal til for å skape et sunt samfunn hvor det er plass til alle. Det handler om å anerkjenne flere tilhørigheter innenfor et nasjonalt kollektiv - både språklige, religiøse, regionale m.m. - fordi dette kan bidra til avspenning og et sunnere forhold mellom de ulike befolkningsgruppene. Det skal imidlertid lite til før tiltak kan få den motsatte effekten, nemlig at man lager ghettoer for enkeltgrupper, ikke integrering slik meningen var. Dessuten må man for all del unngå systemer som oppfattes diskriminerende, fordi man da bare erstatter en urett med en annen. Dette kan igjen føre til ytterligere splittelse.

"Hvis vi vil redusere ulikheter og spenninger som skyldes rasemessige, etniske eller religiøse forskjeller, finnes det bare én fornuftig og hederlig vei, nemlig å virke for at hver borger skal behandles som en hel borger, uavhengig av hvilke tilhørigheter han måtte ha. Det er klart at slike vyer ikke kan bli til virkelighet over natten, men det er ingen grunn til fortsatt å gå i motsatt retning." (side 127)

Mens jeg leste Maaloufs bok måtte jeg hele tiden minne meg om at boka ble skrevet i 1998 - lenge før 11/9, lenge før valget av den fargede presidenten Omaba, før internett virkelig tok av, før den arabiske våren ... Mitt inntrykk er at han - når han skuer fremover - nesten er profetisk. Vi har fått mer terrorisme, men USA har fått sin fargede president! Tittelen - Identitet som dreper - har dessuten fått en "dypere" mening ... Ikke til å undres over at Amin Maalouf i de senere år har vært en yndet foredragsholder om identitet - basert på sitt essay "Identitet som dreper". 

Jeg ønsker sterkt og inderlig at flere skal få øynene opp for denne boka, som fremdeles er lett tilgjengelig og inneholder en rekke almenngyldige synspunkter. Boka burde være pensum for alle som skal bekle offentlige stillinger - og kanskje for politikere spesielt! Jf. den fordummede debatten som har funnet sted rundt Hadia Tajik og Faden i de siste par ukene. Amin Maalouf er ikke bare en meget klok mann, men han har i aller høyeste grad brukt sin helt spesielle bakgrunn til å berike verden med sine bøker! 

"Identitet som dreper" er en tankevekkende, lærerik bok som man bør lese langsomt, for å klare å fordøye det han kommer med underveis. Og dersom vi tror at det er religionene som har ansvar for de verste katastrofer som har rammet menneskeheten spesielt i det 20. århundre, så tar vi altså feil. Det beste med hele boka er at forfatteren aldri velger side eller legger skylden på noen av partene. Og jeg får ikke inntrykk av at det er fordi han av prinsipp vil unngå å velge side. Derimot viser han hvordan det ene påvirker det andre, slik at det i dag er umulig å si hva som kom først - høna eller egget ... Den eneste farbare vei er anerkjennelse av ulikheter for å oppnå tillit og respekt på tvers av etnisitet, religion, nasjonalitet, språk etc. Når tillit og respekt er på plass, kan man også snakke sammen på et høyere nivå og være i posisjon til å kritisere det hos hverandre som er mindre bra, uten å bli oppfattet som nedlatende eller respektløs.

Jeg avslutter denne omtalen med et sitat fra side 48 i boka:

"Da må jeg imidlertid minne dem om at de verste katastrofer det tjuende århundre har sett, som despotisme, forfølgelse og tilintetgjørelse av all menneskelig frihet og verdighet, ikke kan tilskrives religiøs fanatisme, men tvert imot en fanatisme som enten angrep religionen, som marxismen, eller vendte den ryggen. som nazismen og en del andre nasjonalistiske doktriner. Det er riktig at det etter 1970-årene ser ut til at religiøs fanatisme virkelig har tatt en dobbel munnfull for å ta igjen de andres forsprang, men den har ennå langt igjen. 

Det tjuende århundre har lært oss at ingen enkelt lære per definisjon er frigjørende. Alle kan skli ut, alle kan være fordervet, alle har blod på hendene, såvel kommunismen, liberalismen, nasjonalismen, alle verdensreligionene, eller sågar sekularismen. Ingen har monopol på fanastisme, ei heller på humanisme."

Måtte forlaget sørge for at Maaloufs sakprosabok "Korstogene sett fra arabernes side" igjen ble tilgjengelig for det lesende publikum!

Utgitt: 1998
Originaltittel: Les identités meurtrières
Utgitt første gang på norsk: 1999
Forlag: Pax
Oversatt:Per E. Fosser 
Antall sider: 137
ISBN:  82-530-2528-9
Boka har jeg kjøpt selv.

Amin Maalouf (Foto: Ukjent)

Andre omtaler av boka og forfatteren m.m.:
- Aftenposten v/Per Kristian Haugen - 10. desember 2008 - Vi trenger mer enn én identitet
- Dagbladet v/Lill Salole - 6. november 2013 - Identitet som dreper eller beskytter - "FOR Å SKAPE trygge identiteter som beskytter må foreldre og storsamfunn utvide rammene for tilhørighet hos dem som vokser opp i en migrasjonskontekst. Som Amin Maalouf skriver i sin bok «Identitet som dreper»: «Hvis ikke disse personene får leve ut sitt mangfold av tilhørigheter, hvis de evig og alltid skal oppfordres til å velge leir, kalles til å finne sin plass i stammens rekker, ja, da er det grunn til å frykte hvordan det skal gå i verden»."
- Dagen v/Kari Fure - 11. januar 2008 - Når identitet blir livsfarlig - "Hvis man fullt ut aksepterer sitt eget mangfold, er det en berikende og frodig opplevelse, sier Maalouf."
- Blend - Norges flerkulturelle magasin v/Shazia Sarwar - 2. februar 2007 - Omtale: "Identitet som dreper" - "Boka burde være obligatorisk for alle i det moderne vestlige samfunn og også verden for øvrig. Maalouf sine kunnskaper og analyser kan bidra til å øke forståelse mellom forskjellige etniske grupper og nasjoner. Det beste med boken må være at den verken er belærende eller sytende. Den forteller ikke at noen har rett og andre feil. Det den viser er hvordan menneskets oppfatning av sin identitet henger sammen med den hverdagen han lever i. Har du oppfattelsen av at noen angriper en bestemt del av din identitet vil du forbinde deg mer med akkurat den delen. I dagens verden kan vel dette godt sies om muslimer og oppblomstringen av konservativt islam."

Hege Storhaug: "Tilslørt. Avslørt - Et oppgjør med norsk naivisme"

En brannfakkel av en bok!


Utgitt: 2007
Forlag: Kagge forlag
Antall sider: 178 

Forfatteren og journalisten Hege Storhaug tar i boka "Tilslørt. Avslørt" et kraftig oppgjør med norsk naivisme i forhold til sløret, som det mest utbredte religionpolitiske symbolet i verden.

Boka innledes med et eksperiment. Hege Storhaug kler på seg en burka og beveger seg ut i Oslo by. I den forbindelse registrerer hun for det første hvor hemmende dette klesplagget er. Ikke bare opplever hun hvor innsnevret synsfeltet blir og hvor vanskelig det er å bevege seg. Men plagget, som ideelt sett skal gjøre henne usynlig som kvinne og objekt for menns oppmerksomhet, vekker betydelig oppsikt. Overalt blir hun beglodd. Og på et merkelig vis føler hun seg nesten avkledd og naken.

Forfatteren drar oss gjennom slørets historie. For nesten 1000 år siden var det utelukkende bedrestilte kvinner som skulle være tildekket, mens f.eks. prostituerte og slaver hadde forbud mot å dekke seg til. At det var et statussymbol å være tildekket, er ikke vanskelig å forstå. Det er jo omtrent umulig å utføre noe som helst av praktisk arbeid med dette klesplagget på seg, og sånn sett ble det mest sannsynlig et symbol på at kvinnen ikke trengte å arbeide.

Storhaug påpeker at det i nyere tid har skjedd en utvikling i retning av at flere og flere kvinner dekker seg til. I Norge er det pr. i dag ikke vanlig å gå i burka, men tendensen er at tildekningen øker i omfang. Man snakker om hijab med og uten underlue, jilbad, niqab, chador, shalwar kamiz med dupatta, abaya og sist men ikke minst burka.

Ett av spørsmålene Storhaug stiller er om vi kan stille oss likegyldig til at kvinner dekker seg til, selv om det påstås at dette med klesdrakt er en personlig og frivillig sak. Dette kommer særlig på spissen når tildekningen i de muslimske miljøene blir et uttrykk for renhet, dydighet og uskyld, i motsetning til dem som ikke dekker seg til og som dermed fremstår som urene og nærmest fritt villt. Selv i lille Norge har vi de siste par årene sett at det såkalte moralpolitiet på Grønland har angrepet muslimske kvinner som ikke er tildekket, og sjokkert har vi fått høre historier om kvinner som har med seg hijab i veska og kler denne på seg før de tør å bevege seg inn i spesielle deler av Oslo. På side 145 i boka sier Storhaug følgende:

"Jo mer slør, og jo strengere kvinner er tildekt i et samfunn, desto mer glimrer nettopp menneskerettigheter med sitt fravær - det være seg for kvinners rettigheter, minoriteters rettigheter, homofiles rettigheter, retten til ytringsfrihet eller forsamlings- og organisasjonsfrihet."

Og videre på side 147:

"(Astrid) Brekken er en uttalt feminist fra den såkalte 68-generasjonen, og var særlig sentral i kvinnebevegelsen på 1970-tallet. Under tittelen "Ned med sløret", en tittel lånt av den tidligere omtalte boken til Chahdortt Djavann, advarer Brekken i klartekst mot å bagatellisere hijaben på den muslimske kvinnen: "Velmeinande norske kvinner og menn bagatelliserer bruken av hijab. Men vi som ikkje har skoen på, bør vi ikkje først og fremst lytte til kvinner og menn med muslimsk bakgrunn som arbeider for likestilling? (...) Dei som kjem med ironiske parallellar om tradisjonen med bruk av skaut og andre hovudplagg i det norske samfunnet - skal vi forby dei? - forstår lite av kva denne debatten dreier seg om." Brekken håper at "politikarar og meningsdannarar" vil "støtte muslimske likestillingskrefter gjennom å flagge ei kritisk haldning". For, som Brekken konkluderer, "hijab er ikkje berre eit skaut. Det er ei reell - og symbolsk - tvangstrøye."

Storhaug mener at tildekning av kvinner bør forbys, og trekker paralleller til det som kun få år tilbake skjedde i Frankrike, Nederland og Danmark. I Frankrike og Danmark har man opplevd regelrette opptøyer som følge av konflikter mellom muslimer og hhv. etniske franskmenn og dansker. Økende islamisme, hvor bl.a. strengere regler om påkledning av kvinner er vesentlig, er en del av forklaringen, mener Storhaug. Og dette må vi være på vakt overfor før det er for sent.

Hun avslutter sin bok med følgende ord:

"Naivismen overfor islamismen, en naivisme som ligger som et kvelende teppe over samfunnet vårt, er hovedgrunnen til at jeg ikke ser for meg en politisk oppvåkning med det første. Oppvåkningen kommer ikke før problemene som følger i kjølevannet av den voksende slørbærende massen, er så åpenbare for enhver at ingen kan benekte dem lenger. Men, som Machiavelli sier, da er det som regel for sent å rydde opp."

Jeg har fulgt med spesielt i den debatten som har versert i mediene angående forbud eller ikke forbud mot hijab, og har lenge følt at jeg ikke hadde nok kunnskaper om på dette området. Derfor var det spennende og lærerikt å lese denne boka. Det er helt åpenbart at Storhaug har en klar politisk agenda, nemlig et ønske om å vekke en likegyldig befolkning i tide. Hun roper et høyt varsku i forhold til den utviklingen som er i gang, og mener at dette er en trussel mot viktige menneske-rettighetsprinsipper. Utviklingen går også i retning av at stadig yngre jenter går med hijab, slik at når de i prinsippet er voksne nok til å bestemme selv, så er klesplagget så integrert i deres liv at det ikke faller dem naturlig å protestere eller å ha en selvstendig oppfatning om dette. Og når utsiktene til å bli gift minimaliseres dersom man ikke er ærbar nok, så er det virkelig betimelig å stille spørsmål ved hvor frivillig det er å dekke seg til. Når Storhaug sammenligner islamismen med nazisme og fascisme, merker jeg imidlertid at jeg faller litt av. Samtidig er hun inne på noe når hun mener at religiøs fanatisme er mye farligere enn en hvilken som helst ideologi. En ideologi er gjerne forankret i noe som kan oppfattes som rasjonelle tankerekker, mens religiøs fanatisme fordrer blind adlydelse uten at det er tillatt å stille kritiske spørsmål. Boka er virkelig tankevekkende!


Andre bøker jeg har lest og omtalt på bloggen min:

1. Ayaan Hirsi Ali: Krev din rett
2. Ayse Onal: Æresdrap
3. Julia Jusik: Allahs sorte enker - Kvinnelige selvmordsbombere i Tsjetsjenia
4. Mohsin Hamid: Den motvillige fundamentalist
5. Nedjma: Mandelen
6. Atiq Rahimi: Tålmodighetens stein
7. Souad: Brent levende