Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten innspilt før 2000. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten innspilt før 2000. Vis alle innlegg

fredag 24. februar 2012

"Frisørens ektemann" (Regissør: Patrice Leconte"

Formfullendt og poetisk

50 årige Antoine ser tilbake på sin barndom som i all hovedsak er preget av lyse minner. Kun en ting kommer han i grunnen aldri over, og det er at hans mor tvang ham til å gå i en hjemmestrikket badebukse, som aldri ble tørr og som derfor plaget ham veldig i en periode av hans liv da han ble mer og mer oppmerksom på sin egen seksualitet.

Da Ant
oine var i 12 årsalderen elsket han å gå til frisøren og få håret klippet. Ikke til en hvilken som helst frisør, men til henne - en kvinnelig frisør som luktet av melk og vanilje. Han nøt at hun vasket håret hans, fordi dette brakte ham svært tett på hennes herligheter - brystene. Så sterkt var dette for ham, at han på sitt naive og gutteaktige vis ble dypt og inderlig forelsket i denne kvinnen, som var atskillig eldre enn ham selv. Men så døde frisøren. Hun tok livet av seg selv en dag, og i det avgjørende øyeblikket sto han - uvitende om situasjonens alvor - og tittet inn på kvinnen, som lå på en benk - inntil hun ramlet ned ... og var død ...

Rundt 40 år senere er Antoine fremdeles ugift. Han har aldri kunnet glemme sin ungdoms store kjærlighet, som er knyttet til frisørsalongens mystikk. Men så oppdager han Mathildes frisørsalong. Mathilde er betydelig yngre enn ham selv, og hun er usigelig vakker. En dag tar han motet til seg og frir til henne. Hun blir umiddelbart helt satt ut, men neste gang han dukker opp i salongen hennes, svarer hun ja.

Dette blir innledningen til et intenst og lykkelig ektesk
ap, hvor erotikken får utspring i frisørsalongen, fortrinnsvis mellom kundene og etter stengetid. Antoine sitter som regel i bakgrunnen og betrakter henne og kundene hele dagen. Hadde det ikke vært for at Mathilde plages av en ting - når kommer Antoines lidenskapelige følelser for henne til å ta slutt? - så kunne det hele ha fortsatt uavbrutt ... Det store spørsmålet er om kjærligheten kan overleve i lengden, når den på en måte dyrkes i en "boble" ... ?

Denne lille kortfilmen,
 som kun varer i 78 minutter, er faktisk en av de mest poetiske filmene jeg har sett på lenge! Skuespillerne Jean Rochefort og Anna Gallena er meget kjente, og deres utmerkede rolletolkninger bidrar til å forsterke det drømmeaktige over filmen. At filmen ble nominert til hele syv Oscar (beste film, beste regi, beste skuespiller, beste manus, beste foto, beste klipping og beste design) sier også sitt. For det er en formfullendt film, hvor absolutt ingenting overlates til tilfeldighetene. Noe av det jeg likte best var når Antoine spilte arabisk musikk for sin brud, og begynte å danse. Han oser av sjarm og ikke minst lidenskap i denne scenen.

Helt til slutt ønsker jeg å sitere noe av teksten på DVD-omsla
get:

"Patrice Leconte
s kritikerroste film "Frisørens ektemann" er en varm og poetisk fortelling om den selvoppofrende og selvdestruerende kjærligheten. Et varmt skildret relasjonsdrama som nysgjerrig utforsker den romantiske fortellertradisjonen."

Her bli
r det terningkast fem!

Innspilt: 1990

Originaltittel: Le mari de la coiffeuse
Engelsk tittel: The Hairdresser´s Husband
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama
Skuespillere: Jean Rochefort (Antoine), Anna Galiena (Mathilde), Roland Bertin (Antoines far), Maurice Chevit, Henri Hocking, Philippe Clevenot, Jacques Mathou, Claude Aufaure
Spilletid: 78 min.

Antoine og Mathilde er gift
Antoine danser - til glede for Mathildes kunder
Erotikken blomstrer i frisørsalongen
Mathilde - en meget vakker kvinne

torsdag 23. februar 2012

"Rhapsody in August" (Reissør: Akira Kurosawa)

Nagasaki anno 1990


Handlingen i filmen er sentrert rundt et av ofrene for atombomben i Nagasaki i 1945. Bestemor Kane mistet sin mann da atombomben ble sluppet over Nagasaki den skjebnesvangre dagen i august 1945. Hvert år samles de overlevende ofrene - også kalt hibakusha - for å minnes sine døde.

Det er sommerferie og bestemor Kane har nettopp fått besøk av fire av sine barnebarn, som skal være hos henne over sommeren. Rett etter at de ankommer får hun brev fra sin bror Suzujiro, som bor på Hawaii og som ønsker at hun skal besøke ham før han dør. Men bestemor Kane er for det første ikke overbevist om at han faktisk er hennes bror, og for det andre anser hun ham som så amerikanisert at han nærmest må anses ansvarlig for amerikanerns ødeleggelser i Nagasaki i 1945.

I mellomtiden forsøker barnebarna å få tiden til å gå uten å kjede seg altfor mye. De reiser inn til Nagasaki og besøker bl.a. stedet der bestefaren døde samt en park med minnesmerker som i sin tid ble gitt fra andre land for å hedre ofrene etter bomben som rammet byen den 9. august 1945. Et av barna bemerker at det ikke er noe minnesmerke fra USA ...

Underveis i filmen forstår vi at atombomben er noe som det nærmest er tabu å snakke om når japanere og amerikanere møtes. Dette kommer på spissen når det viser seg at Suzujiros sønn Clark bestemmer seg for å besøke dem i Japan. Hva skal de gjøre? 45 års jubileumet for atombomben nærmer seg, og da vil det ikke bli mulig å skjule at Clarks onkel ble drept i 1945. Etter hvert dukker foreldrene til barna opp, og de velger å fortelle Clark om onkelen hans. Alle er spent på om han kommer til å bli sint, men det motsatte skjer. For Clark kan ikke forstå hvorfor ingen har fortalt ham dette tidligere ... Så spørs det om han klarer å overtale bestemor Kane til å reise til Hawaii før det er for sent.

Denne filmen har jeg hørt så mye om, og endelig fikk jeg sett den selv! Skuespillerprestasjonene i filmen er - for å være helt ærlig - ikke mye å skryte av - men temaet i filmen er uendelig trist og også svært interessant. For øvrig dukker Richard Gere opp i en liten gjesterolle som Clark. Filmen ble innspilt i 1991, og satte nok den gangen fingeren på et meget ømt punkt mellom japanerne og amerikanerne. Mon tro om filmen fikk gehør i USA da den utkom? Ja, om den i det hele tatt ble vist i USA? På Wikipedia kan jeg i alle fall lese at filmen provoserte voldsomt da den ble vist på filmfestivalen i Cannes i 1991. Dette fordi den så ensidig fremstiller japanerne som ofre, mens den totalt overser hvilken brutal millitærmakt Japan faktisk var. Fra amerikanernes ståsted den gangen fremsto atombomben(e) som den eneste måten å få slutt på krigen ... Til filmens forsvar vil jeg si at jeg ikke på noe tidspunkt mistenkte at det lå noe storpolitisk budskap bak. Tvert i mot omhandler den menneskene som betalte prisen for det storpolitiske maktspillet som fant sted under andre verdenskrig. De hadde ikke bedt om krig og hadde heller ingen innflytelse over det som den gang skjedde. Filmen inneholder for øvrig mye vakker japansk natur. Jeg synes filmen fortjener terningkast fire.

Spesielt intere
ssere kan lese mer om Akia Kurosawa (f. 1910 d. 1998) og hans filmer på Wikipedia

Inn
spilt: 1991
Originaltittel: 八月の狂詩曲
Nasjonalitet: Japan
Genre: Drama
Skuespillere: Sachiko Murase som Kane (bestemoren), Hisashi Igawa som Tadao (Kanes sønn), Narumi Kayashima som Machiko (Tadaos kone), Tomoko Otakara som Tami (Tadaos datter), Mitsunori Isaki som Shinjiro (Tadaos sønn), Toshie Negishi som Yoshie (Kanes datter), Hidetaka Yoshioka som Tateo (Yoshies sønn), Choichiro Kawarazaki som Noboru (Yoshies ektemann), Mieko Suzuki som Minako (Yoshies datter) og Richard Gere som Clark (Kanes nevø)
Spilletid: 98 min.

Bestemor Kane omgitt av barnebarna
De gamle minnes de døde
Clark har ankommet Nagasaki
Bestemor Kane og hennes nevø Clark i Richard Geres skikkelse

mandag 13. februar 2012

"Maskenes konge" (Regissør: Wu Tianming)

Kinesisk filmkunst i ypperste klasse!


Wang er en omreisende illusjonskunstner som livnærer seg av en eldgammel Sichuansk teknikk som går ut på å skifte masker med lynets hastighet. Mens tilskuerne står fjetret i ring omkring ham, som om de var vitne til ren magi, skifter han masker fra de mest fargesprakende til de mest groteske fra den ene brøkdelen av et sekund til den neste. Derfor kalles han Maskenes Konge.

Den gamle Sichuanske teknikken kan i følge tradisjonene kun læres videre fra far til sønn, eller til en sønnesønn. Sønnen til Maskenes Konge er imidlertid - til hans store sorg - død. Da han får mulighet til å kjøpe en liten gutt på markedet, slår han derfor til. Dette blir innledningen til en lykkelig tid, hvor han og den lille gutten - lille valp, som han kaller ham - opptrer sammen. De bor på en husbåt sammen med en liten ape, og denne trioen er en suksess hvor enn de måtte opptre.

Stor er skuffelsen da det viser seg at lille valp slett ikke er en gutt, men derimot en liten pike. Fra det ene øyeblikket til det neste skifter han innstilling til barnet, som nå bare er håpløst fordi det er en jente. Rent umiddelbart ønsker Wang å støte jenta fra seg, og uansett hvor mye hun gråter, er han helt ubøyelig. Han legger fra kai i husbåten sin. Ikke før han ser at jenta prøver å komme etter ham i vannet, og han må hoppe uti for å redde henne fra å drukne, gir han etter for følelsene. Mot at den lille jenta lover å jobbe svært hardt, lar han henne få bli. Og riktig lærenem og hardtarbeidende er hun!

Etter dette følger en tid hvor den ene katastrofen avløser den neste, som regel utløst av ubetenksomhet fra den lille jenta. Men uansett hvor ille det går, står de to sammen. Det er et rørende samhold som beskrives, hvor begge er avhengige av hverandre. Og Wang stilles overfor et dilemma: skal han la den gamle maskekunsten følge ham i graven, eller skal han bryte gamle tradisjoner og lære kunstene videre til den lille jenta?

Denne filmen er så nydelig, så nydelig! En skatt og
en perle, rett og slett. Det kommer til å bli hardt å levere den tilbake på biblioteket igjen, for dette er en film jeg gjerne skulle likt å eie - rett og slett for å kunne se den om og om igjen når jeg måtte ønske. Men uansett hvor mye jeg har lett på nettet, har jeg ikke klart å finne noe sted hvor den er å få kjøpt. Igjen takker jeg Deichmanske bibliotek for at de gjorde det mulig for meg å få sett denne filmen! Skuespillerne Chu Yuk og Chao Yim Yin spiller Wang og den lille jenta med en slik innlevelse og varme at jeg ble helt forgapt. Her møter vi kyniske menneskehandlere, barnekidnappere, godheten fra enkeltmennesker overfor andre som ikke har det så bra, ærligheten som en del av menneskets verdighet, kinesisk opera og fargesprakende kostymer - bare for å nevne noe. Filmen har mottatt et helt lass med priser over hele verden. Det forundrer meg ikke, fordi det menneskelige uttrykket i filmen har noe universelt over seg som går rett hjem hos de fleste, uansett kulturell bakgrunn. Her blir det terningkast seks!

Inn
spilt: 1996
Originaltittel: Bian Lian
Engelsk tittel: The King of Masks
Nasjonalitet: Kina
Språk: Mandarin
Skuespillere: Chu Yuk, Chao Yim Tin
Spilletid: 102 min.


Den lille jenta er avslørt, og trygler om å få bli hos Wang
Jenta jobber hardt og får bli
Maskenes Konge
Et rørende samhold

mandag 23. januar 2012

"Orchestra rehearsal" (Regissør: Federico Fellini)

Fornøyelig orkestermoro

Et orkester møtes for å øve under ledelse av en dirigent. Dirigenten har bedt et TV-team om å filme under øvingen, men dette møtes umiddelbart med sterke protester fra orkester-medlemmene da de skjønner at de ikke får betalt. Inntil enkelte skjønner at dette er en utmerket måte å få profilert og markedsført seg selv på ...

En etter en står orkester-medlemmene frem og presenterer sine instrumenter. Med humor og vidd forfekter hver av dem sine egne instrumenters fortreffelighet og særstilling i orkesteret. Tidvis fører dette til piping og latterliggjøring fra de øvrige medlemmene, noe som igjen fremkaller ikke rent lite bitterhet og beskhet fra dem som blir utsatt for dette.

Etter hvert kan øvingen omsider starte. Til dirigentens store fortvilelse spiller orkesteret ikke i takt, og det er som om de ikke skjønner hva det vil si å spille sammen i et orkester. Han raser mot orkester-medlemmene, bare for å bli ettertrykkelig satt på plass av den tillitsvalgte. Til slutt bryter det reneste anarki ut, fordi spillerne nekter å føye seg etter dirigenten. Ikke før veggene i øvingslokalet begynner å rase sammen, skjønner medlemmene av orkesteret at det kanskje er greit å følge dirigenten likevel ...

Filmen er blitt karakterisert som en sosial og
 politisk allegori, dvs. som en slags metafor eller et bilde på hva som skjer når man står uten en leder eller nekter å følge denne. Dersom alle følger sine egne innskytelser og behov uten tanke på fellesskapet, oppstår det reneste kaos/anarki. Orden og harmoni kan kun oppstå når alle er enige om å følge lederen. Kanskje er filmen også et bilde på hva som skjer dersom man utøver en lederstil uten å ta hensyn til enkeltindividene? Uansett hvordan man enn snur og vender på det, er filmen et bilde på at også høyt kvalifiserte mennesker trenger en leder. Rent bortsett fra at filmen inneholder en rekke virkelig morsomme sekvenser med sære og spesielle orkester-medlemmer, var det i grunnen dette jeg fikk ut av den. Det er selvfølgelig morsomt i seg selv å se en Fellini-film, fordi Fellinis filmer er så totalt annerledes alt annet som er laget innen for filmgenren. Når filmen kalles "a little masterpiece", så har jeg ingen problemer med å være enig. For maken til kreativ og original regi skal man virkelig lete lenge etter! Her blir det terningkast fem!

In
nspilt: 1979
Originaltittel: Prova d´orchestra
Nasjonalitet: Italia
Genre: Drama
Skuespillere: Balduin Baas (Conductor), Clara Colosimo (Harp player), Elizabeth Labi (Piano player), Ronaldo Bonacchi (Bassoon player), Ferdinando Villella (Cello player), Franco Iavarone (Bass tuba player (as Giovanni Javarone)), David Maunsell (First violin), Francesco Aluigi (Second violin), Andy Miller (Oboe player), Sibyl Mostert (Flute player), Franco Mazzieri (Trumpet player), Daniele Pagani (Trombone player), Luigi Uzzo (Violin player), Cesare Martignon (Clarinet player), Umberto Zuanelli (Copyist), Filippo Trincaia  (Head of orchestra), Claudio Ciocca (Union man), Angelica Hansen (Violin player), Heinz Kreuger (Violin player)
Spilletid: 70 min.





lørdag 14. januar 2012

"Ju Dou - flammende begjær" (Regissør: Zhang Yimou)

De gangene jeg kommer over filmer med den kinesiske skuespillerdivaen Gong Li i en av hovedrollene, er det fest! Nesten uten unntak spiller hun i noen av de beste filmene som kommer fra Asia til Vesten. Denne gangen klarte Platekompaniet å fremskaffe et par av filmene jeg var ute etter - bl.a. "Ju Dou" og "The Story of Qiu Ju" - men som regel må jeg utenlands for å få tak i slike filmer.

Ha
ndlingen i "Ju Dou" finner sted i en kinesisk landsbygd i 1920-årene. Jinshan er velhavende og tjener sine penger på å farge silke. Hans nevø Tianquing er ansatt i silke-fargeriet, og han tynes av sin onkel dersom han ikke gjør det han skal absolutt hele tiden. 

Onkelen har vært gift to ganger tidligere, og det har ryktes at han har tatt livet av sine foregående koner. Et kvinneliv er imidlertid ikke mye verdt, og man setter seg dessuten ikke opp mot rike mennesker. Da Jinshan en dag ankommer med sin tredje kone, denne gangen vakre Ju Dou som er intetanende om skjebnen til de foregående konene, er det med spenning og forventning: vil hun klare det de foregående konene ikke klarte, nemlig å gi ham en sønn? Selv er hun blitt tvangsgiftet med denne eldre mannen, som hun ikke elsker.

Etter nokså kort tid begynner Jinshan å torturere sin nye kone. Dette for å skjule at han er impotent. Etter hvert går det opp for Ju Dou at hun ikke kommer til å overleve mishandlingen i lengden. Hun trygler Tianquing om ikke å gripe inn neste gang onkelen er i ferd med å drepe henne. Hun orker ikke å leve lenger. Fra før av har det bygget seg opp en sterk spenning mellom Ju Dou og Tianquing, og Ju Dous rop om hjelp blir ikke overraskende innledningen til et intenst og lidenskapelig forhold mellom dem, der begjæret flammer. De kan ikke få nok av hverandre, samtidig som er vet at dersom forholdet skulle bli oppdaget, vil dette koste dem livet. Kjærligheten til Tianquing holder motet i Ju Dou oppe, nå som hun endelig har fått noe å leve for.

Som et resultat av forholdet mellom Ju Dou og Tianquing, føder Ju Dou en sønn. Jinshan er overbevist om at gutten er hans sønn. En dag ramler han av et esel på vei hjem fra en handelsreise, og blir lam fra livet og ned. Etter dette føler Ju Dou og Tianquing at han ikke lenger kan true dem, og i overmot forteller Ju Dou ham at sønnen ikke er hans, men Tianquings. Mens Jinshan ligger ubevegerlig i sengen natt etter natt, tvinges han til å høre latteren og gleden til de andre i huset. Sønnen, som begynner å vokse til, ytrer derimot ikke et eneste ord ...

Men Jinshan er ikke tapt bak en vogn, selv om han er la
m. I første omgang forsøker han å sette fyr på hele silkefargeriet, men snarrådighet fra Ju Dou og Tianquing redder fargeriet fra å brenne til grunnen. I neste omgang forsøker han å ta livet av sønnen, men det forhold at sønnen for første gang sier "pappa", gjør at han ombestemmer seg. Etter dette vokser det frem et sterkt far-sønn-forhold, som skal få katastrofale følger for den lille familien. Jou Dou og Tianquing føler at de omsider er fri den dagen Jinshan ved et uhell kjører rett ut i en av fargekummene og drukner. Det viser deg imidlertid at det allerede går mange rykter i den lille landsbyen, og byens eldste forbyr derfor Tianquing å fortsette å bo i fargeriet. Ju Dou får heller ikke gifte seg på nytt. I mellomtiden går sønnen rundt og skuler på moren og fetteren. Tragedien lurer bak hvert hjørne ... 

Gong Li har spilt
 i en rekke kjente filmer som "Slaget om den forbudte by" / "Curse of the Golden Flower", "Memoirs of a Geisha", "Farvel, min konkubine", "The Story of Qiu Ju", "The Emperor and the Assassin", "Miami Vice", "Hannibal Rising" og "Shanghai" - bare for å nevne noen. Hun regnes som en av de få virkelige divaene innenfor kinesisk skuespillerkunst. "Ju Dou" er kanskje blant de mest melodramatiske filmene hun har deltatt i, men selv om dramaet og historien er både tåredryppende og trist, bygger den på forholdene slik de rent faktisk har vært i Kina gjennom århundrer. Kvinnene er underlagt sine menn, kjærligheten har liten plass og tradisjoner og normer setter strenge grenser for hva som er akseptabelt. Like fullt er kjærlighet og lidenskap sterke krefter i de fleste mennesker, og noe mange er villige til å risikere alt for å få oppleve. Det er en kraftfull historie som fortelles i denne filmen, og man kan sikkert innvende at noen av personlighetene - kanskje særlig Jinshan - blir vel ensidig fremstilt, som om han mangler ethvert menneskelig trekk. 

Filmen "Ju Dou" representerte regissøren Zhang Yimous gjennombrudd i Vesten da den kom i 1990. Ikke bare ble den nominert til Gullpalmen i Cannes i 1990, men året etter ble den også nominert til Oscar som beste utenlandske film. Det var første gang en kinesisk film hadde blitt nominert til Oscar. Filmen ble ikke overraskende forbudt i Kina.

Jeg synes
 filmer med Gong Li i en av rollene samt filmer som Zhang Yimou har regissert, er vel verdt å få med seg. (Zhang Yimou har også regissert filmene i trilogien "Hero", "Flyvende dolker" og "Slaget om den forbudte by".) Asiatiske filmer er annerledes enn vestens filmer, og dette må man nødvendigvis ta med seg når man ser og tolker slike filmer. Jeg synes denne filmen fortjener terningkast fem! Ved denne vurderingen har jeg også sett hen til det mot som opprinnelig lå bak å lage en slik film i 1980-/1990-årenes Kina. Jeg kommer til å gjøre mye for å få tak i flere av filmene som Gong Li har spilt i. 

Inn
spilt: 1990
Nasjonalitet: Kina, Japan
Genre: Drama
Skuespillere: Gong Li (Ju Dou), Li Baotian (Yang Tianqing), Li Wei (Yang Jinshan), Zhang Yi (Yang Tianbai), Zhen Jian (Tianbai som ung gutt)
Spilletid: 96 min.


En forgrått Ju Dou trygler om å få lov til å dø
Kjærligheten blomstrer mellom Ju Dou og Tianqing
Despoten Jinshan og sønnen

søndag 3. april 2011

"Portrait of a Marriage" (Regissør: Stephen Whittaker)

Et usedvanlig ekteskap i mellomkrigs-tidens England


Innspilt: 1990
Originaltittel: Portrait of a Marriage
Nasjonalitet: Storbritannia
Genre: Drama
Skuespillere: Janet McTeer (Vita Sackville-West), David Haig (Harold Nicolson), Cathryn Harrison (Violet Keppel Trefusis), Diana Fairfax (Lady Sackville), Peter Birch (Denys Trefusis). Alexander Pearce (Nigel Nicolson)
Spilletid: 3,5 timer

Filmen "Portrait of a Marriage" er basert på boka "Portrait of a Marriage: Vita Sackville-West and Harold Nicolson", som sønnen Nigel Nicolson ga ut i 1973. Boka hadde sitt utspring i Vitas egne dagboknotater og brevve
ksling mellom henne og hennes elskerinne Violet Keppel Trefusis.

Forfatteren Vita Sackville-West og politikeren Harold Nicolson giftet seg og fikk to sønner i mellomkrigstidens England. Ekteskapet var imidlertid ikke på noen måte A4, idet Harold var bifil og Vita det samme. Like fullt bygget deres ekteskap på et livslagt kameratskap som er få forunt. Når man kanskje ser bort fra de årene da Vitas kjærlighet til Violet holdt på å knuse hele familien ... Og det er nettopp dette denne filmen handler om.

Filmen viser at homofili langt på vei var akseptert selv i mellomkrigstidens England, bare man sørget for å være diskret. Åpen homofili var derimot ansett som forkastelig. Da Harold så seg nødt til å erkjenne overfor sin kone at han var homofil (eller bifil), hadde dette sin bakgrunn i at han hadde pådratt seg en kjønnssykdom som krevde seksuell avholdenhet under behandlingen. Vita tok dette forbausende pent, men det skulle vise seg at hun hadde sine egne hemmeligheter ... Hun hadde nemlig et forhold til Violet, en vill og på mange måter utemmet kvinne som sydet av sensualitet og opprørskhet. Vita forsøkte mang en gang å kutte henne ut, men ble nærmest viljeløst dratt tilbake. Følelsene dem i mellom var så sterke at de i perioder kunne ha gått i døden for hverandre.

På tross av det tabubelagte ved et slikt forhold, lyktes det kvinnene å legge ut på månedslange reiser i Europa. Vita utkledd som mann, Violet som den vakreste kvinne ... Harold hadde i alle år vært sjalu på sin kones venninne, men da det gikk opp for ham hvilket sterkt kjærlighetsforhold det faktisk var mellom dem, kjempet han en innbitt kamp om å få sin kone tilbake. Han elsket sin Vita, og ville ikke for noen pris miste henne. I mellomtiden var trekantdramaet utvidet idet Violet hadde giftet seg med Denys Trefusis. Et merkverdig ekteskap hvor man kan lure på hva det var som egentlig bandt dem sammen, og som gjorde det verdt for Denys å kjempe for å opprettholde forholdet ... Men nå fikk i det minste Harold hjelp av Denys i kampen om å få deres koner tilbake der de hørte hjemme. Slik de så det ...

Spesielt Janet McTeer og Cathryn Harrison spiller sine roller slik at det bokstavelig talt gnistrer mellom dem. Særlig scenene hvor desperasjonen driver dem til ytterpunktene av hva et menneske kan tåle, var sterk kost! Når BBC står bak en filmproduksjon, borger dette for kvalitet. Så også i dette tilfellet! Det forhold at filmen er basert på en sann historie gjør den selvsagt enda mer gripende. I datidens England var det som tidligere nevnt langt på vei akseptert at menn kunne ha en homofil legning, bare de var diskrete nok. Men at kvinner kunne ha det på samme måte, var derimot ikke akseptert. Man forlot i alle fall ikke mann og barn! For Vita handlet det om å få lov til å elske den hun ønsket, men hun måtte gi opp til slutt. De konforme sosiale kravene som hersket for hennes klasse, krevde dette. Her blir det terningkast fem!





søndag 27. mars 2011

"Hamam - det tyrkiske badet" (Regissør: Ferzan Ozpetek)

Om å finne seg selv


Innspilt: 1997
Originaltittel: "Hamam"
Engelsk tittel: "Steam - the turkish bath"
Nasjonalitet: Italia, Tyrkia
Skuespillere: Allessandro Gassman (Francesco), Francesca d´Aloja (Marta), Mehmet Günsür (Mehmet), Carlo Cecchi, Halil Ergun
Spilletid: 98 min.

Francesco og Marta driver et lite designfirma sammen i Roma. Ekteskapet har gått i stå, og det som en gang var av godhet mellom dem er for lengst borte. Tilbake er krangel om det meste, og hakking på hverandre. Så dør plutselig Francescos tante Anita, som har bodd i Istanbul i hele sitt liv, og dermed er Francesco som hennes nærmeste slektning og nevø enearving til hennes eiendom.

For Francesco er en reise til Istanbul et kjærkomment avbrekk fra kranglingen med kona, og han reiser av gårde - totalt uforberedt på det som venter ham i Istanbul. Der møter han nemlig en varm og supernysgjerrig familie, som er rede til å inkludere ham fra første stund. Og Francesco som i tiden forut har følt seg mer død enn levende, blomstrer opp.

Det viser seg at eiendommen Francesco har arvet, er et gammelt, nedlagt tyrkisk bad - et Hamam. Advokaten han har skaffet seg er mer enn villig til å selge dette for Francesco, men det har allerede rukket å skje noe med ham ... Vil han nå selge dette gamle familieklenodiet når det kommer til stykket? Til slutt er advokaten direkte truende, uten at dette affiserer Francesco det minste.

Francescos kone ankommer plutselig Istanbul. Uten at han vet det, ønsker hun skilsmisse. I lengre tid har hun vært utro og har hatt en affære med en mann som heter Paolo, og som begynner å bli utålmodig av å vente på hennes skilsmisse. Marta leter etter det rette tidspunktet for å lette på sløret mtp. hensikten med hennes visitt, men før hun rekker å samtale med sin mann om dette, blir hun vitne til noe hun ikke skulle ha sett i Hamamen sent en kveld ... Samtidig som hun blir enda mer sikker på at hun nå vil vekk fra Francesco, er det som om hun får øynene opp for ham på nytt. For han er virkelig ikke den samme som forlot Roma bare kort tid før. Han er mer til stede i sitt eget liv, mer i harmoni med seg selv og mer ekte .... Hun forelsker seg rett og slett i ham igjen ... Så spørs det om det er for sent ... og om det er mulig å rette opp alt som har gått galt mellom dem? Til slutt griper skjebnen inn og avgjør det hele ... Ingenting blir som noen hadde tenkt.

Jeg så denne filmen første gang for 10-12 år siden, og den gjorde et vanvittig sterkt inntrykk. Kombinasjonen av det nydelige musikalske temaet som går igjen gjennom hele filmen, menneskene, atmosfæren, det orientalske preget - alt dette gjør denne filmen til en estetisk nytelse. Jeg har lenge forsøkt å få tak i filmen, men uten å lykkes. Det burde en eller annen distributør snart gjøre noe med! I mitt tilfelle ble heldigvis biblioteket redningen. Jeg vet at jeg ikke har sett denne filmen for siste gang! Her blir det terningkast seks!



Alessandro Gassman som Francesco
Mehmet og Francesco i Hamamen

tirsdag 22. mars 2011

"Rebecca" (Regissør: Alfred Hitchcock)

Spennende Hitchcock-klassiker


Innspilt: 1940
Originaltittel: Rebecca
Nasjonalitet: USA
Genre: Thriller
Skuespillere: Joan Fontaine (den nye fru de Winter), Laurence Olivier (Maxime de Winter), Judith Anderson (fru Danvers), George Sanders, Nigel Bruce, Gladys Cooper, Florence Bates, Reginald Denny, C. Aubrey Smith, Melville Cooper, Leo G. Carroll, Leonard Carey, Philip Winter, Edward Fielding, Forrester Harvey, Lumsden Hare, Edith Sharpe
Spilletid: 126 min.
Basert på Dahne Du Mauriers roman "Rebecca"

Det er ikke en gang to uker siden jeg gjenleste Dahne Du Mauriers roman "Rebecca", men da jeg ble oppmerksom på at boka var filmatisert, var jeg ikke sen om å bestille denne filmen fra E
ngland.

I min
bokomtale av romanen har jeg redegjort for hendelsesforløpet, og jeg viser rett og slett til denne. I det følgende nøyer jeg meg med å komme med min personlige vurdering av filmen.

Filmen ble innspilt kun to år etter at boka kom ut for første gang - dvs. i 1940. Den er naturligvis i svart-hvitt. Tidens tann har tæret på filmen, og selv om den tidvis er åndeløst spennende, får en del av scenene et noe kunstig preg over seg når det er så tydelig at det er tale om kulisser i et filmstudio. Men slik var det jo den gangen. Noe som imidlertid
har tålt årene som har gått, er skuespillerprestasjonene. Joan Fontaine har virkelig lykkes i å skape den nye fru de Winter og hennes angst for fru Danvers, den fryktinngytende sjefen for tjenerstaben på godset Manderley. Fru Danvers nesegruse beundring for den forrige fru de Winter kaster spøkelsesaktige skygger over det nygifte paret. Kan de bli lykkelige i disse omgivelsene, hvor minnene etter Rebecca er påtrengende til stede absolutt hele tiden?

"Rebecca" er selvsagt omtalt i "1001 filmer du bør se før du dør". Og her kan man lese at selv om Hitchcocks mange filmer oppnådde nominasjoner i bøtter og spann, var det kun for "Rebecca" han mottok Oscar (i klassen beste film). Fordi jeg selv ikke er i stand til å si det bedre, siterer jeg fra "1001 filmer .
.. ":

"Alle hans (dvs. Hitchcocks) kunstneriske talenter ble brukt med full effekt: den uklare og mystiske bakgrunnen, mistankene som lurer like under overflaten, eventyrromansen som er dødsdømt på grunn av en fortid som trenger seg på, og selvfølgelig det truende gjenferdets lumske spill. Rebecca mangler noe av Hitchcocks varemerke, nemlig lekelysten, og vi savner hans humoristiske sans. At det ikke finnes munterhet, skyldes ikke minst den uopphørlige dystre, skremmende stemningen i Du Mauriers melodramatiske roman. Den uskyldige Fontaine drives nesten til vanvidd av Manderleys hemmeligheter, men Hitchcock lar mer enn gjerne spenningen bygge seg opp mot den uforglemmelige avslutningen." 


Filmen er svært tro mot boka, med unntak av slutten. Her har Hitchcock tatt seg noen kunstneriske friheter for å gjøre filmen enda mer spennende, uten at jeg skjønner at det skulle ha vært nødvendig. Jeg konkluderer med at dette er en av filmklassikerne det er veldig ok å få med seg, og mener at filmen fortjener terningkast fem.





mandag 28. februar 2011

"A Short Film About Love" (Regissør: Krzysztof Kieslowski)

Om kjærlighetens mange ansikter


Innspilt: 1988
Originaltittel: Krótki film o milosci
Norsk tittel: En liten film om kjærlighet
Nasjonalitet: Polen
Genre: Drama
Skuespillere: Grazyna Szapolowska (Magda), Olaf Lubaszenko (Tomek), Stefania Iwinska (gudmor), Piotr Machalica (Roman)
Spilletid: 83 min.


Unggutten Tomek er forelsket i en noe eldre kvinne som bor i en boligblokk vis a vis den han selv bor i. Hver kveld sitter han på gutterommet og betrakter henne i smug gjennom en kikkert han har stjålet. Ulike menn kommer og går, og det er åpenbart at dette har lite med kjærlighet å gjøre og at kvinnen tar i mot menn mot betaling.

Tomek forsøker på forskjellig vis å komme i kontakt med kvinnen, men han er sjenert og klønete og mangler fullstendig erfaring med hvordan man tilnærmer seg en kvinne. Han ringer henne anonymt, sender henne falske postanvisninger for å få henne til å komme på postkontoret der han jobber, han tar seg ekstrajobb som melkebud for å kunne ringe på døren hennes ...

En dag springer han etter henne og tilstår at han pleier å se på henne hver kveld. Kvinnen, som heter Magda, blir forbannet og skjeller ham ut. På spørsmål om hvorfor han gjør dette, svarer Tomek at han elsker henne. I første omgang fnyser hun av dette, men så fylles hun etter hvert av undring over den dyptfølte kjærligheten Tomek åpenbart har overfor henne. Hun kommer med seksuelle tilnærmelser, bare for å oppleve at gutten blir vettskremt. Så håner hun ham, og han flykter. Dette fører til at han forsøker å ta livet av seg ...

Så langt er dette en av de mer spesielle filmene jeg har sett av Kieslowski. Hele historien balanserer hårfint på grensen mellom det vakre og det bisarre. Kan kjærligheten være vakker mens den befinner seg i en famlende og umoden fase - uten å være i nærheten av å få en så pen innpakning som vi ellers er vant til i kjærlighetsfilmer? Unggutten Tomek er nemlig ikke bare en uerfaren gutt hva gjelder det annet kjønn. Han er nokså uerfaren både på livet og dette med nærhet til andre mennesker generelt. I korte glimt får vi innblikk i bakgrunnen hans som foreldreløs barnehjemsgutt. Han bor hos en eldre kvinne som er mor til en kamerat av ham. Når han spør denne kvinnen om hvorfor mennesker gråter, skjønner vi at dette med å uttrykke følelser ikke er hans sterkeste side. Men gjør det ham nødvendigvis syk som smugtitter på den kvinnen han er forelsket i hver kveld, uten at hun vet det? Midtveis i filmen endres perspektivet. Inntil da har alt vært betraktet gjennom Tomeks øyne, men så er det plutselig Magdas inntrykk som formidles. Vi følger en kvinne som først synes synd på Tomek, men som kanskje får øynene opp for at kjærligheten, som hun for lengst har sluttet å tro på, finnes likevel? Filmen har en temmelig overraskende slutt, og den gjorde en hel del for helhetsopplevelsen min. Jeg gir terningkast fem



Tomek sitter på gutterommet og betrakter Magda
Magda
Konfrontasjon mellom Tomek og Magda

søndag 27. februar 2011

"Damage" (Regissør: Louis Malle)

Når lidenskapen slår knockout ...


Innspilt: 1992
Norsk tittel: Besatt
Nasjonalitet: Storbritannia, Frankrike
Genre: Drama
Skuespillere: Jeremy Irons (Stephen Fleming), Juliette Binoche (Anna Barton), Miranda Richardson (Ingrid Fleming), Rupert Graves (Martyn Fleming), Leslie Caron (Elizabeth Prideaux), Ian Bannen (Edward Lloyd), Gemma Clarke (Sally Fleming), Peter Stormare (Peter), Julian Fellowes (Donald Lindsay), Roger Llewellyn (Palmer), Susan Engel (Miss Snow)
Spilletid: 102 min.

Stephen Fleming er minister i Parlamentet og har en lysende politikerkarriere foran seg. Ekteskapet med hans kone Ingrid har vel aldri vært blant de mest stormfulle og lidenskapelige, men de har et liv de begge er tilfreds med. Sønnen Martyn har klart seg godt her i livet, og om ikke mange år kommer også Sally til å forlate redet.

En dag kommer Martyn hjem med sin nye kjæreste Anna. Det har vært mange kvinner i livet hans i årenes løp, men denne gangen er det alvor. I alle fall insisterer Martyn på det. Så skjer det helt utenkelige: Stephen stormforelsker seg i Anna, og hun i ham. Da Anna ringer ham på kontoret en dag, klarer han ikke å la være å møte henne. Dette blir opptakten til en lidenskap så heftig at Stephen er villig til å gi opp absolutt alt for å få henne. Imidlertid ønsker ikke Anna dette. Ufornødent planlegger hun og Martyn å gifte seg, samtidig som hun ønsker å fortsette i forholdet med Martyns far. Underveis blir Stephen bl.a. advart av Annas mor om å gi henne opp, slik at Anna og Martyn kan få plass til sin lykke, men det går ikke for noen av dem. Stephen og Anna er allerede for involvert i hverandre ... Oppi alt dette kan Ingrid ikke fordra sin sønns nye kjæreste, men hun tar seg kraftig sammen for å ønske henne velkommen inn i familien.

Filmens tittel mer enn antyder at det hele går rett utfor stupet - med stor skade - "damage" - for alle parter ... Akkurat hvor stor skaden blir, skal komme til å sjokkere flere enn de involverte parter ...

Denne filmen så jeg for atskillige år siden, og da den plutselig var tilgjengelig på DVD, måtte jeg ha den. Når store karakterskuespillere som Jeremy Irons og Juliette Binoche er med i en heftig og lidenskapelig film, det jo bli en stor film ut av det! Jeremy Irons spiller rollen som den noe blaserte ministeren som endelig våkner til liv og føler at tilværelsen har en mening for ham. Juliette Binoche spiller den mystiske femme fatale-kvinnen Anna, som virkelig tar for seg i livet og vil ha alt. Hun lar seg ikke binde av no
en ... Dypest sett er dette en film som handler om hvor langt noen er villige til å gå for å gi rom for sin kjærlighet, selv om den er forbudt, sjokkerende, ødeleggende og fatal! Hvor mye er all "staffasjen" vi omgir oss med i livet verdt dersom vi aldri virkelig har elsket, og kjærligheten synes innen rekkevidde?

Denne filmen fortjener
terningkast fem


Far og sønn i Jeremy Irons og Rupert Graves skikkelse
Forbudt kjærlighet
Store omkostninger for mange ...

"Veronikas to liv" (Regissør: Krzysztof Kieslowski)

En studie i estetikkens kunst


Innspilt: 1991
Originaltittel: La double vie de Véronique
Nasjonalitet: Polen, Frankrike
Genre: Drama
Skuespillere: Irène Jacob (Weronika og Veronique), Philippe Volter (Alexandre Fabbri), Wladyslaw Kowalski (Weronikas far), Halina Grysglaszewska (Weronikas tante), Jerzy Gudejko (Antek), Aleksander Bardini (orkesterlederen), Guillaume De Tonquédec (Serge)
Spilletid: 94 min.

Denne prisbelønte filmen har jeg sett et utall ganger siden den kom i 1991. Den er så utsøkt vakker, musikken er så skjønn og historien er nærmest overjordisk mystisk. Jeg blir rett og slett aldri ferdig med den.

Weronika bor i Warszawa sammen med sin far. Hun har nylig avsluttet eksamen artium på musikklinjen med klaver som sin spesialitet. Helt siden hun var liten har hun hatt en underlig følelse av ikke å være alene. Når hun forsøker å forklare dette for sin far, skjønner han henne ikke. "Selvfølgelig er du ikke alene!" sier han kjærlig. Men det er ikke bare dette det handler om for Weronika ...

Weronika reiser til Krakow for å besøke sin tante, og lar en nokså slukøret kjæreste - Antek - bli igjen i Warszawa. Under oppholdet ringer hun ham ikke. Under en demonstrasjon mot det kommunistiske regimet får Weronika plutselig øye på en buss full av ungdommer, som kjører av sted. Inne i bussen sitter det en ung kvinne som er prikk lik henne selv. Denne kvinnen knipser bilder av det som skjer utenfor bussen, men enser åpenbart ikke Weronika. Hun blir nærmest paralysert av synet.

Weronikas helse er ikke den beste. Gang på gang blir vi vitne til at det er noe i veien med hjertet hennes. Som om det vil briste dersom hun utsetter seg for alt for store påkjenninger.

Nokså tilfeldig blir det oppdaget at Weronika har en meget spesiell sangstemme, og hun blir tatt opp i et kor som øver til en konsert. Under konserten dør hun ... Hun faller sammen mens hun synger solo.

Scenen skifter til Paris, og her befinner dobbeltgjengeren Veronique seg i kjærestens favntak. Hun rammes av en akutt sorg hun ikke skjønner hvor kommer fra. Senere blir vi vitne til at hun har vært til en kardiologisk undersøkelse og helt plutselig bestemmer seg for å slutte å synge - til hennes sanglærers store forargelse.

I forbindelse med sitt yrke som musikklærer treffer Veronique dukkemakeren og barnebokforfatteren Alexandre Fabbri. Hun forelsker seg nokså hjelpeløst i ham, uten å ane hvordan hun skal komme i kontakt med ham igjen. Så følger en periode hvor hun opplever mystiske ting. En anonym telefonoppringing, en konvolutt med noen skolisser, senere en konvolutt til med en sigareske og til slutt en konvolutt med kassett. Når hun hører på kassetten skjønner Veronique at lydene på den er en gåte, hvor oppgaven består i å finne stedet hvor hun vil få treffe Alexandre ...

Dette blir opptakten til en merkelig romanse, hvor det er betimelig å stille en rekke spørsmål. Hva vet Alexandre om hennes dobbeltgjenger? Hvorfor har han ivret etter å treffe Veronique? Og når det hele kuliminerer i at han planlegger å lage et dukketeaterstykke om de to Veronikaene, så er det virkelig ikke godt å si hva dette egentlig betyr ...

Filmen har en magisk tiltrekningskraft på meg den dag i dag. Jeg blir aldri riktig klok på filmens slutt. Ellers er hele filmen en sann nytelse i estetikkens kunst. Bildene som flimrer over skjermen underveis, musikken og vakre Iréne Jacob - så estetisk nydelig at det representerer stor kunst! Dette er og blir en av mine store favorittfilmer som fortjener terningkast seks! En av filmens store musikalske høydepunkter finner du for øvrig her.


Dette er min klare favoritt blant de filmene jeg har sett av Kieslowski.


Polske Weronika
Franske Veronique
Veronique og Alexandre

Populære innlegg