"Padre Padrone" (Regissør: Paolo Taviani og Vittorio Taviani)

Brutal oppvekst på Sardinia


Innspilt: 1977
Norsk tittel: Far og herre
Nasjonalitet: Italia
Genre: Drama
Skuespillere: Fabrizio Forte, Omero Antonutti, Saverio Marconi, Marcella Michelangeli, Gavino Ledda (forteller)
Spilletid: 109 min.
Basert på en selvbiografisk roman av Gavino Ledda

Gavino Ledda vokste opp i Sardinias fattige fjellandskap på 1950-/1960-tallet, som sønn av en sauebonde. Han rakk så vidt å begynne på skolen, før faren mente at han var nødt til å ta ham ut igjen. Han trengte nemlig en gjeter til sauene sine, for å forhindre at villdyr eller tyver stakk av med dem. Avskåret fra boklig lærdom og kontakt med andre, måtte Gavino leve alene med sauene oppe i fjellet.

Den lille gutten var vettskremt, og i begynnelsen ville han bare hjem. Men han sluttet relativt fort å springe hjem, fordi det der kun vente slag og spark fra farens side. Siden skulle oppveksten hans, som altså fant sted avsondret fra familien det meste av tiden, bestå av juling og regelrett mishandling fra farens side. Kom en sau bort, vanket slag og inndragning av matrasjoner. Det skulle i det hele tatt svært lite til for å vekke farens vrede.

Et ensomt liv sammen med sauene i år etter år, gjorde noe med Gavino. Han kunne omtrent ikke snakke, beveget seg som et sky dyr og manglet sosiale ferdigheter andre tok som en selvfølge. Gavino var imidlertid en gutt som hadde store begavelser på det intellektuelle området, og det skulle etter hvert bli dette som reddet ham.

Da Gavino nærmet seg tyve år, var han fremdeles analfabet. Faren tillot ham å verve seg i hæren, og hadde bestemt at han enten skulle bli soldat eller radioreparatør. Med mye innsats lærte Gavino seg å lese og skrive, og han fullførte artium før han dimmiterte fra hæren. Da hadde han bestemt seg for å studere lingvistikk ved universitetet. Faren motsatte seg dette fordi han mente at dette ikke var skikkelig arbeid. Men til tross for farens nitidige protester og inndragning av mat, sto Gavino på sitt. Han ble til slutt lingvist og forfatter. Men for å komme dit, måtte han først lære å ta igjen med sin far ...

Denne filmen er svært prisbelønt, og det forstår jeg godt! Spesielt fordi dette er en film basert på en sann historie, er den usedvanlig sterk. Scenene hvor faren mishandlet sønnen var hjerteskjærende. I neste omgang mishandlet Gavino sauene som bæsjet oppi spannet han brukte i forbindelse med melkingen. Det var om mulig nesten enda mer hjerteskjærende. Selv da den verste mishandlingen var over og Gavino var en voksen mann, reagerte han intuitivt med å trekke seg brått vekk hver gang faren løftet hånden. At et menneske kan komme ut med en universitetsutdannelse etter en slik oppvekst, er intet mindre enn beundringsverdig! Fattigdom og uvitenhet preget hele samfunnet, og tilsvarende også frykten for det ukjente. Hvis noen av barna skulle ønske noe mer enn foreldrene, ble det sørget for at de holdt seg på plassen sin i hierarkiet.

De filmtekniske virkemidlene som er benyttet, er svært beskjedne. Nettopp dette forsterket virkningen av historien, synes jeg. Denne filmen kommer jeg ikke til å glemme med det første. Jeg synes den fortjener terningkast fem.

Faren slår løs på sønnen

Gavino har blitt voksen

Den despotiske faren i spissen for familien sin

"Fitzcarraldo" (Regissør: Werner Herzog)

Genialt om galskap og besettelse 


Innspilt: 1982
Nasjonalitet: Tyskland
Genre: Drama
Skuespillere: Klaus Kinski (Fitzcarraldo), Claudia Cardinale (Molly), José Lewgoy, Paul Hittscher, Miguel Angel Fuentes
Spilletid: 121 min.

Operaelskeren Fitzcarraldo drømmer om å bygge et operahus langt, langt inne i Amazonas´ regnskog. De fleste mener at han er splitter pine gal, og på mange måter har de vel også rett. Ingen ved sine fulle fem går løs på et slikt umulig prosjekt.

Fitzcarraldo har imidlertid én som tror på ham! Venninnen og bordellmammaen Molly blir med som kompanjong, og er med på å finansiere innkjøp av en rusten holk av en dampskip-båt, som får navnet Molly Aida. Denne blir pusset opp, og Fitzcarraldo får tak i et brokent mannskap med tanke på ferden han har tenkt å legge ut på. Han må nemlig legge seg opp en formue før han kan gå løs på selve operahus-prosjektet, og dette har han tenkt å få til ved å tjene penger på gummi.

I henhold til Perus lover må eiendommen han har skaffet seg tas i besittelse innen ni måneder. Ellers mister han eiendomsretten. Sammen med en kaptein som har vært ute i hardt vær før, en alkoholisert kokk, en dyktig indiansk maskinist og ellers mye kreti og pleti av mannskap, legger de ut på ferden oppover Amazonas-elven.

Jo lenger opp i elven de kommer, dess mer engstelig blir det overtroiske mannskapet til Fitzcarraldo. Og en dag stikker de rett og slett av. Tilbake er kun Fitzcarraldo, kapteinen, maskinisten og kokken. De vet at en nokså fiendtlig indianerstamme holder øye med dem inne ved elvebredden, og Fitzcarraldo har klokketro på at litt opera med Caruso som tenorsanger, vil gjøre indianerne mer vennligsinnet. Så dukker det opp mengder med indianere i små båter. Fitzcarraldo og mannskapet hans lurer selvsagt på hva de vil, men spiller på en kjent myte som de vet at indianerne tror på: en hvit mann med en båt skal i følge deres myter dukke opp som en redningsmann. Og denne hvite redningsmannen ... ligner kanskje til forveksling Fitzcarraldo?

Til alt overmål viser det seg at forholdet mellom mannskapet og indianerne skal bli svært så viktig og nyttig. For mellom Fitzcarraldo og hans drøm om et operahus inne i jungelen, står det et fjell. Og over dette fjellet må båten fraktes ... Og til denne jobben trenger de arbeidskraft. Masse arbeidskraft!

Dette er en fascinerende film om en mann som ikke lar seg stoppe av det tilsynelatende umulige. Det er intet i forbindelse med filmen som tyder på at dette er en historie fra virkeligheten. I alle fall har ikke jeg klart å finne noe som tyder på dette. Desto mer fascinerende er det imidlertid å lese om filmens tilblivelse. Det var i alle fall da jeg skjønte at dette umulige prosjektet egentlig handler om regissøren og hans drøm! For regissøren nektet å foreta noe annet enn en 100 % autentisk filmatisering av dampskipet som fraktes over fjellet. Her er det ingen filmtriks ute og går, for skipet dras altså over fjellet ved hjelp av menneske-krefter! Bare dét er ikke rent lite imponerende!

Filmen er selvfølgelig nevnt i "1001 filmer du bør se før du dør", og her fremgår det at forholdet mellom regissøren og Kinski var preget av "gjensidig fiendtlighet og direkte aggresjon dempet av gjensidig beundring". I og med at filmingen foregikk i Perus og Equadors jungel, måtte filmtemaet takle mange av de samme utfordringene som rollefigurene ble utsatt for, og mere til. Sykdom og død var en del av filmhverdagen, og scenen med dampskipet som havner i de farlige elvestrykene, er dønn realistisk. 

Skuespillerprestasjonene i denne filmen er så glitrende at man nesten kan lure på om de også var helt autentiske. Galskapen som Kinski formidler, noen ganger nesten opp mot det surrealistiske, var besnærende. Mannskapet og indianerne som de møtte underveis virket så realistiske at jeg nesten glemte at det hele bare var film. Spenningen som bygget seg opp flere ganger underveis, holdt meg i et jerngrep. For øvrig var det mye vakker filming av naturen i jungelen. Jo, dette er en stor film som fortjener terningkast seks! 

Claudia Cardinale og Klaus Kinski som hhv. Molly og Fitzcarraldo

Fitzcarraldo hadde klokketro på at Carusos musikk bygget broer mellom mennesker

Dampskipet Molly Aida trekkes over fjellet

"Øst for Eden" (Regissør: Harvey Hart)

Filmklassiker 


Innspilt: 1981
Originaltittel: East of Eden
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama, miniserie
Skuespillere: Jane Seymour (Cathy), Bruce Boxleitner (Charles Trask), Timothy Bottoms (Adam Trask), Soon-Tek Oh (Lee), Hart Bochner (Aron Trask), Sam Bottoms (Cal Trask)
Spilletid: 6 t, 7 min.
Basert på John Steinbecks roman "East of Eden"

Cyrus Trask har to sønner; Adam fra første ekteskap og Charles fra andre ekteskap. Adams mor tok sitt eget liv rett etter at han ble født. Ekteskapet med Charles´ mor er ikke lykkelig, for den gamle patriarken bestemmer det meste. Adam og Charles vokser opp som to rivaliserende brødre. Charles er svært sjalu og Adam er litt for ettergivende overfor ham. Faren ser en svekling i Adam, og verver ham derfor som soldat for å få ham lutret, slik at han kan bli en skikkelig mann. 

Mens Adam er i krigen og sloss med indianerne, går Charles hjemme på gården og jobber seg halvt fordervet for å få gårdsdriften til å gå rundt. Mens han tidligere hatet broren sin, begynner han nå å savne Adam. Så dør den gamle etter en kortere periode som enkemann, og da Adam omsider vender hjem, viser det seg at de har arvet en formue.

Charles møter sin bror med fornyet respekt, og de samarbeider svært godt om gårdsdriften. En dag dukker en forkommen kvinne opp utenfor døren deres. De aner absolutt ingenting om Kate, og fra første stund er de uenige i om de skal hjelpe henne eller vise henne bort. Adams hjerte blør imidlertid for denne vakre, hjelpeløse kvinnen, og det ender med at de tar seg av henne. Hvilken fortid hun har flyktet fra, har de ingen anelse om. Etter hvert skal det vise seg at denne kvinnen skal komme til å forgifte livene deres. For bak hennes vakre ytre, befinner det seg en svært ond kvinne!

Adam gifter seg med Kate, og lar broren kjøpe ham ut av gården. Deretter reiser de vestover for å finne et egnet sted å slå seg ned. I mellomtiden er Kate blitt gravid. Hun er desperat og vil absolutt ikke ha barnet. Etter et mislykket forsøk på abort, føder hun intet mindre enn to gutter - Caleb og Aron. Deretter forlater hun mann og barn under meget dramatiske omstendigheter.

Guttene vokser opp, uvitende om at deres mor er en luksusprostituert i nabobyen. Moren har ved hjelp av kløkt, sluhet og ikke rent lite ondskap klart å få kloa i et bordell, som hun eier. Selv om guttenes far har gjort alt han kan for å skjule at deres mor ikke er død, men lever som hore i nabobyen, er det litt for mange andre som kjenner til hemmeligheten og som vet ... Slik kommer moren nok en gang til å få ødeleggende effekt på livene deres ...

Filmen er basert på Nobelprisvinneren John Steinbecks udødelige roman "East of Eden". Jane Seymour spiller her kanskje sin livs beste rolle noensinne som Caleb og Arons ondskapsfulle og følelseskalde mor. Hun får til kunststykket å smile samtidig som hele ansiktet lyser av ondskap. Rollen innbyr sånn sett til karakterskuespilleri på høyt plan! Og hun er ganske enkelt fantastisk i rollen! En annen skuespiller som også var glitrende, Soon-Tek Oh, er mannen som spilte familien Trasks kinesiske tjener Lee. Han fulgte familien i tykt og tynt, lojal til det siste, og ofte var det hans visdom og klokskap som reddet Adam fra å begå den ene dumheten etter den andre i en slags misforstått stolthet hinsides all fornuft.  En del av rollene, også den Jane Seymour spiller, fremstår for øvrig som nokså karikerte. I en del tilfeller trakk dette helhetsinntrykket mer ned enn opp. 

Jeg har vurdert en god stund på om filmen fortjener terningkast fire eller fem, men har endt på en sterk firer. Filmen ble noe langtekkelig, og jeg opplevde også at kulissene i filmen fremsto som noe kunstige og "papp-aktige". Dette i tillegg til at jeg synes det karikerte preget på enkelte av rollene ikke helt passet, gjør at filmen ikke når opp til terningkast fem.

For øvrig må jeg nevne at den delen av historien som handler om Caleb og Aron som voksne gutter er filmatisert tidligere med James Dean i rollen som Caleb. 

"The Chosen" (Regissør: Jeremy Paul Kagan)

Vakkert om vennskap


Innspilt: 1981
Norsk tittel: Den utvalgte
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Robby Benson (Danny), Barry Miller (Reuven), Maximilian Schell (Dannys far), Rod Steiger (ortodoks Hasidic Rabbi),  Barry Menson, Hildy Brooks, Kaethe Fine
Spilletid: 107 min.
Basert på Chaim Potoks roman "The Chosen"

Vi befinner oss i Brooklyn i begynnelsen av 1940-årene. To unge gutter blir ved en tilfeldighet venner. Selv om de begge er jødiske, kunne de ikke ha vært mer forskjellige. For mens Danny vokser opp i et strengt ortodoks jødisk hjem, er ikke Reuven spesielt religiøs i det hele tatt.

Dannys far er rabbi og han har bestemt fremtiden både for sin sønn og datter. Datteren har vært lovet bort til sønnen av en annen rabbi siden hun var liten jente, og Danny skal følge i hans fotspor og bli rabbi, slik alle de eldste sønnene i deres familie har vært i en uavbrutt rekke gjennom et utall generasjoner. Det er bare slik det er, og Danny ville ikke drømme om å opponere mot faren, selv om det inni ham vokser frem en drøm om å bli psykolog. Men det største opprøret han noen sinne har gjort mot sin far, er å bruke tid til å lese skjønnlitterære bøker på biblioteket - uten farens vitende og vilje ... Han må praktisk talt stå til regnskap for sin far mht. hva han bruker tiden sin til. Mens Reuven forvalter sitt liv og sin frihet med den største selvfølge ...

Gjennom vennskapet med Reuven får Danny verden utenfor inn i livet sitt. Han har aldri vært på kino eller oppsøkt andre verdslige ting, men dette blir han nå introdusert for. Vennskapet med Reuven påvirker også foreldrene hans, og plutselig er de åpne for at Danny kan få lov til å gå på college. Danny, som er vant til en såkalt taus oppdragelse, er himmelfallen over hvilken effekt vennskapet med Reuven har på faren. For med ham kan faren snakke ... bare ikke med Danny ...

Men det går en grense for Dannys fars toleranse. Da andre verdenskrig er over og presset øker mht. opprettelse av en selvstendig jødisk stat, oppstår det en dyp splittelse mellom dem som er for og dem som er mot. De ortodokse er i mot fordi opprettelse av en stat strider mot tanken om at det er Messias som skal føre dem tilbake til deres hjemland. Og da det viser seg at Reuvens far virkelig står på barrikadene for å få opprettet en jødisk stat, nedlegger Dannys far forbud mot at de to kan møtes.

Denne filmen gjorde et sterkt inntrykk på meg! Den er basert på en roman med samme navn av Chaim Potok, forfatteren bak bøker som "Mitt navn er Asher Lev", "Davitas harpe" m.m. Chaim Potok skriver ofte om spenningsfeltet mellom den jødisk-ortodokse verden og den verdslige verden, og denne problemstillingen belyser han så brilliant at man nødvendigvis må bli engasjert og følelsesmessig berørt. Vennskapet mellom Danny og Reuven er skildret så flott! Og selv Dannys far, intolerant som få, skildres med den dypeste respekt. Miljøskildringene og innsikten vi får i hvordan det er å leve som ortodoks jøde, opplever jeg som svært unik. Slutten på filmen er svært overraskende, og viser til fulle at guds veier er uransakelige, for å bruke et religiøst uttrykk. Jeg er bare så glad for at jeg ble tipset om denne filmen, og fikk min yndlings-DVD-butikk Playcom til å få tak i den for meg! Den er nemlig kun tilgjengelig som sone 1-innspilling for tiden. Dette burde noen gjøre noe med! Terningkast seks fortjener denne filmen, som jeg vet at jeg kommer til å se flere ganger!

Reuven, Danny og Dannys far

"A Man For All Seasons" (Regissør: Fred Zinnemann)

Et kraftfullt drama fra Tudor-tiden om Sir Thomas More


Innspilt: 1966
Norsk tittel: En mann fremfor alt
Nasjonalitet: Storbritannia
Genre: Drama
Skuespillere: Paul Scofield (Sir Thomas More), Wendy Hiller (Alice More), Leo McKern (Thomas Cromwell), Robert Shaw (Kong Henrik VIII), Orson Welles (Kardinal Wolsey), Susannah York (Margaret More), Nigel Davenport (Hertugen av Norfolk), John Hurt (Richard Rich), Corin Redgrave William Roper), Colin Blakely (Matthew), Cyril Luckham (Erkebiskop Cranmer),Vanessa Redgrave (Anne Boleyn), Jack Gwillim
Spilletid: 116 min.

Sir Thomas More ble født i 1478 og døde i 1535. Han var advokat, forfatter og statsmann mens Henrik VIII var monark i England. Etter at kardinal Wolsey ble henrettet, ble Sir Thomas More nokså motvillig utnevnt til rikskansler i 1529. Utnevnelsen var temmelig omstridt fordi More var svært pave-vennlig i en tid hvor kong Henrik VIII vendte seg mot Paven - i første omgang angivelig for å reformere en gjennomkorrupt kirke, men mest av alt for å kunne gifte seg med Anne Boleyn og få anullert ekteskapet med dronning Catherine av Aragon.

Etter nokså kort tid ble det klart for Sir Thomas More at han ikke kunne fortsette som rikskansler fordi han ville bli tvunget til å gå imot sin egen samvittighet. Han trakk seg derfor fra det ærefulle vervet i 1532, og hans intensjon var å trekke seg tilbake fra det offentlige liv og leve avsondret fra kongens hoff. Slik skulle det imidlertid ikke gå ...

Som en direkte følge av kongens uttalte ønske om å bli kvitt dronning Catherine for å kunne gifte seg med Anne Boleyn, oppsto det brudd mellom pavekirken i Roma og England. Dette bruddet, som bl.a. innebar at Paven lyste kong Henrik VIII i bånd, førte til at England for all fremtid skulle stå utenfor den katolske kirken. Kongen innførte parallelt med dette en ny lov som gjorde ham til eneveldig hersker og overordnet kirken. Alle ble pålagt å sverge ved ed at de skulle underkaste seg kongen som kirkens overordnede.

Sir Thomas More nektet å avlegge ed. Han forholdt seg taus i håp om at dette skulle redde hans liv. Men i stedet for at hans taushet skulle bli tolket slik dette tradisjonelt hadde blitt gjort - dvs. at "den som tier samtykker" - skjedde det stikk motsatte. Han ble dermed dømt til halshugging grunnet foræderi. Etter hans død ble han regnet som martyr av den katolske kirken, og i dag anses han som skytshelgen for advokater, politikere og statsledere.

Selv om denne filmen ble innspilt i 1966 - for godt over 40 år siden - er den av forbausende god kvalitet rent bildeteknisk. Glamour og "Hollywood"-staffasje er dessuten fullstendig fraværende. Her er det lagt vekt på dialoger samt den virkelige historien bak tilfellet Sir Thomas More - verken mer eller mindre. Det gjør filmen ekstraordinært interessant rent historisk. Det er like fullt ikke til å komme forbi at jeg ble sittende og sammenligne denne filmen med Tudor-seriens fremstilling, og det er faktisk ikke mange avvik i handlingen mellom disse to innspillingene når det kommer til stykket. Men mens Tudor-serien er befolket av nesten utelukkende vakre mennesker, er denne innspillingen totalt annerledes. Den godeste Wolsey er en fetladen og slesk fyr, og Cromwell, rikskansleren som etterfulgte Sir Thomas More og som fikk i oppdrag å etterforske og tiltale ham, er tilsvarende. På et vis ble det hele mer troverdig! Hele innspillingen oser av kraft og styrke! Alt i alt en god og interessant film som jeg ikke nøler med å gi terningkast fem.

Orson Welles som Kardinal Wolsey

Paul Scofield og Leo McKern som hhv. Sir Thomas More og Thomas Cromwell

Robert Shaw som Kong Henrik VIII

"Jane Austens Emma" (Regissør: Lawrence Diarmuid)

Morsomt og vittig 


Innspilt: 1997
Nasjonalitet: Storbritannia
Genre: Drama
Skuespillere: Kate Beckinsale, Samantha Morton, Mark Strong, Bernard Hepton, Prunella Scales, Domenic Rowan
Spilletid: 107 min.

Emma Woodhouse er en ung pike som tror hun kan det meste om alt, og om kjærligheten i særdeleshet. Hun elsker å koble mennesker hun tror kan passe sammen, og ikke få ganger lykkes det henne å finne gode matcher. Men så hender det at hun går altfor langt i sin iver etter å vite hva som er best for andre. Ja, rett og slett bommer, og det nokså grovt ...

Emma selv er ikke så sikker på om hun ønsker å gifte seg. Og når det er sagt, så er det virkelig ikke enkelt å finne noen som kan takle alle hennes munnrappe bemerkninger i en tid hvor det ble forventet at kvinner holdt munnen og i alle fall ikke gjorde så mye ut av seg som Emma gjør. Vi snakker tross alt om tiden rundt århundreskiftet 17/1800-tallet.

Så dukker sønnen fra Mr. Cromwells første ekteskap opp. Ikke bare er han minst like vittig og munnrapp som Emma, men han er også kjekk å se til. Dessuten er han yndlingen til en gammel, døende og ikke minst rik tante, som altså ikke har noen andre arvinger enn ham.

Men kjærligheten faller ikke alltid der man skulle tro den ville falle, og livet har mange overraskelser i vente ... ikke minst for den bedrevitende Emma! Men før hun er i stand til å gjenkjenne kjærligheten, må en del sider av henne temmes. Og hun må lære å innse at livet ikke kun handler om vittige bemerkninger - for ikke å snakke om at en liten porsjon ydmykhet er kledelig ...

Dette er nok en av de morsomste bøkene Jane Austen skrev. Og jeg vil tro at en figur som Emma må ha vakt ikke rent lite oppsikt da boka utkom i 1816! Kanskje er dette en av de første romanene som noen sinne er skrevet, med en kvinne i en såvidt betydningsfull hovedrolle, for alt jeg vet? Filmen var i alle fall fornøyelig, og tidvis kunne den minne meg litt om Shakespeares "Mye ståhei for ingenting". Etter å ha sett fire Austen-filmer i løpet av kort tid, sitter jeg med et inntrykk av at det eneste det handlet om den gang var å bli gift inn i den rette familien. Alle snakket kontinuerlig om hvem som var god for hvilke formuer, hvem som var arvinger her og der, hvem som burde inviteres til middag etc. Og kanskje var det virkelig slik i en tid da det å arbeide ble ansett som lite fint, og man tross alt måtte ha noe å beskjeftige seg med for å få tiden til å gå - mens andre jobbet for en? Denne filmen fortjener terningkast fem.

Kate Beckinsale som Emma

"Lady Jane" (Regissør: Trevor Nunn)

Dronning i ni dager


Innspilt: 1986
Nasjonalitet: Storbritannia
Genre: Drama
Skuespillere: Helena Bonham Carter (Lady Jane Grey), Cary Elwes (Guilford Dudley), Patrick Stewart (Henry Grey, Duke of Suffolk), John Wood, Michael Hordern, Jill Bennett, Jane Lapotaire, Sara Kestelman, Joss Ackland, Richard Vernon,Warren Saire, Ian Hogg, Richard Johnson
Spilletid: 135 min.

Etter at kong Henrik XIII døde, overtok hans sønn, Edvard VI, som Englands konge. Siden han kun var ni år på dette tidspunktet og aldri rakk å bli myndig, ble landet styrt av hans onkel i første omgang, og deretter av ulike riksforstandere. Fra 1953 var hertugen av Northumberland riksforstander.

Da det var på det rene at kong Edvard VI var døende, utøvde hertugen av Northumberland et sterkt press på den unge kongen for å få ham til å innsette hans egen slekt som tronarvinger i stedet for kongens søstre Mary og Elizabeth. I stedet skulle Jane Grey (født i 1537 og død i 1554, kun 16 år gammel) bli hans etterfølger. Dette gjorde det svært presserende å få henne gift med hans sønn, lord Guilford Dudley. Kun på denne måten kunne det unngås at Mary, datter av Kong Henrik XIII og hans første hustru dronning Catherine, overtok tronen og gjeninnføre katolisismen.

Lady Jane og Guilford motsatte seg sterkt ekteskapsinngåelsen, men til ingen nytte. Gift ble de likevel - sin unge alder til tross - og i begynnelsen hatet de hverandre sterkt. Etter hvert snudde dette og de kom til å elske hverandre dypt. Da kong Edvard VI døde av tuberkulose, ble Lady Jane innsatt som dronning. På dette tidspunktet var hun kun 15 år. Dette ønsket hun virkelig ikke, men snart snudde både hun og ektemannen, idet de innså at de plutselig fikk anledning til å sette makt bak en rekke gode gjerninger. En shilling skulle nå være verdt en shilling, folk som var fengslet uten lov og dom ble satt fri, den kongelige garderobe ble gitt bort til fattige og de gjorde slutt på at folk som sultet fordi de var fratatt jordeiendommene sine og dermed var nødt til å tigge for å overleve, skulle brennmerkes fordi de tigget.

Gleden varte imidlertid bare i ni dager. I løpet av denne korte perioden lyktes det Mary Tudor å skaffe seg en tilstrekkelig stor hær og ri inn til London for å gjøre krav på tronen som den rettmessige dronningen av England. Og alle som en som hadde stått bak Lady Jane og Guilford, inklusive dem selv, gikk deretter en heller trist skjebne i møte ...

Denne delen av historien under Tudor-regimet var fullstendig ukjent for meg før jeg kom over denne filmen. I denne svært velspilte filmen følger vi maktkampen om Englands trone, manipuleringen av den svakelige, mindreårige kongen og den opprørske og sosialt engasjerte Lady Jane. Dette er film det er vel verdt å få med seg! I tillegg til at den er historisk korrekt, forteller den historien om ung kjærlighet, brennende idealisme og den verste form for svik. Nok en del av det engelske kongehusets historie er dermed kartlagt fra min side! Terningkast fem!

Helena Bonham Carter som Lady Jane Grey

Cary Elwes og Helena Bonham Carter som Guilford og Lady Jane

Lady Jane

"Mary, Queen of Scots" (Regissør: Charles Jarrott)

En dronning for mye


Innspilt: 1971
Nasjonalitet: Storbritannia
Genre: Drama
Skuespillere: Vanessa Redgrave (Mary Stuart), Glenda Jackson (Elizabeth I), Nigel Davenport, Frances White, Andrew Keir, Jeremy Bulloch, Daniel Massey, Brian Coburn, Patrick McGoohan, Beth Harris, Ian Holm, Richard Denning, Trevor Howard, Katherine Kath,Timothy Dalton, Bruce Purchase, Tom Fleming, Maria Aitken
Spilletid: 126 min.


Mary Stuart omtales i historien som regel som Mary, Queen of Scots. Hun ble født i 1542 og døde i 1587, kun 45 år gammel. Som eneste legitime barn av kong Jakob V av Skottland var hun arving til tronen. Da Mary var seks dager gammel, døde hennes far, og Mary ble umiddelbart Skottlands nye dronning. Hennes mor var riktignok regent.

Mary giftet seg med kronarvingen av Frankrike i 1558, men han døde kort tid etter at han overtok kronen i 1559. I 1960 ble hun forvist i eksil av sin svigermor, og her starter historien i denne filmen.

Dronning Elizabeth I fryktet sin niese Mary Stuart fordi hun visste at det var krefter som ville henne til livs. Selv var hun protestant, mens Mary Stuart var katolikk. Det forhold at Mary Stuart ikke ville frasi seg retten til den engelske tronen, førte til at hun og Englands dronning forble bitre fiender. Mary ble derfor nektet en trygg gjennomfart i England etter forvisningen fra Frankrike.

Mary Stuart kom tilbake til Skottland i 1561 og noen år senere giftet hun seg med fetteren sin, Henry Stuart, Lord Darnley. Nokså raskt viste det seg at dette var en tabbe. Ekteskapet ble ikke lykkelig, og det ble etter hvert presserende å rydde ham av veien. I mellomtiden hadde de fått en sønn - James I som faktisk ble den som etterfulgte den barnløse dronning Elizabeth I på den engelske tronen, og som var innledningen til Stuartenes inntog i det engelske kongehus. Etter ektemannens død giftet Mary Stuart seg med James Hepburn, 4. jarl av Bothwell. Fordi mistanken om at kongen var skaffet av veie grunnet mord, ble Mary og James fengslet. Mary ble tvunget til å abdisere til fordel for sin ettårige sønn, og prisen for å overleve var at hun måtte forlate Scotland. Rett over grensen til England ventet imidlertid et nytt fangenskap som skulle vare i nesten 20 år før Mary som kjent ble halshugget, mistenkt for forræderi mot dronning Elizabeth I.

I filmen følger vi de to kusinene dronning Elizabeth I og Mary Stuart i deres kamp om folkets gunst, først i hhv. England og Skottland, og senere mens Mary satt i fangenskap i England. Både Vanessa Redgrave og Glenda Jackson spiller sine roller glitrende! Etter hvert har jeg sett atskillige skuespillere i rollen som Elizabeth I, og dette er den sprekeste dronningen jeg har sett så langt! Ellers er det interessant å merke seg at det i denne filmen er Mary Stuart som fremstilles som god, mens det har vært omvendt i mange tidligere filmer - dvs. at dronning Elizabeth I og hennes motiver har blitt stilt i et bedre lys. Her fremstår Elizabeth I stort sett som sjalu og misunnelig, mens Mary Stuarts intensjoner om ikke å bli en tyrannisk monark fremheves sterkt flere ganger.

Det er 40 år siden denne filmen ble innspilt, og det merkes! Tidvis fikk jeg litt fjernsynsteater-følelse av ulike dramaer som utspilte seg, dvs. med overtydelig mimikk og replikkutvekslinger. Min tilnærming til denne filmen, som jeg var så heldig å finne på HMV i London nylig, er nok preget av min interesse for det engelske kongehus og tematikken rundt dette, hvor mitt formål er å lære mer om denne delen av historien. Jeg er derfor tilbøyelig til å ville gi denne filmen terningkast fem selv om scenene i filmen enkelte ganger fikk et konstruert og noe kunstig preg. Noe som ellers var både interessant og fornøyelig var kontrasten mellom det overdådige engelske kongehuset kontra det sparsommelige skotske kongehuset. Det har vært skrevet et lass av bøker om disse dronningene, og hva som defineres som sant og usant, avhenger av hvem som har skrevet historien. Jeg har i alle fall blitt inspirert til å finne frem mine Richard Herrmann-bøker om både Mary Stuart, Elizabeth I og Victoria! 

Glenda Jackson og Vanessa Redgrave som Mary Stuart og Elizabeth I

Inngåelse av ekteskap mellom Mary Stuart og Lord Darnley

(her i en meget ung Timothy Dalton-skikkelse)

Glenda Jackson som dronning Elizabeth I

"A Handful of Dust" (Regissør: Charles Sturridge)

Glatt om utroskap på 1930-tallet


Innspilt: 1988
Norsk tittel: En håndfull av støv
Nasjonalitet: Storbritannia
Genre: Drama
Skuespillere: James Wilby, Kristin Scott Thomas, Rupert Graves, Anjelica Huston, Judi Dench, Alec Guinness, Stephen Fry, Graham Crowden, Pip Torrens, Cathryn Harrison
Spilletid: 113 min.

Ekteparet Tony og Brenda Last fremstår som det perfekte ektepar. De lever sammen på godset Hetton, som har gått i arv i generasjoner i Tonys familie, og de er en del av Englands sosietetsliv. Vi befinner oss på 1930-tallet, og sorgløshet preger hverdagene på godset. Sorgløshet og kjedsomhet for Brendas del ... Selv ikke sønnen, som de begge forguder, er tilstrekkelig for å fylle livet hennes med et meningsfylt innhold. Likefullt: Brenda spiller rollen som den forgudede hustru svært, svært godt!

I et ubetenksomt øyeblikk inviterer Tony en bekjent av seg til godset en helg. John Beaver er en arbeidsledig livsnyter av rang. Han er kjekk å se på og vet å sno seg for å få slike invitasjoner som han slipper å betale for selv. Fordi Tony knapt har tid til å være til stede i løpet av helgen, overlates Brenda og John i overkant mye til hverandre. Og da ser John sitt snitt til å legge seg etter Brenda. Brenda faller ulykksaligvis pladask for John Beaver. Plutselig trenger hun en leilighet inne i London. Hennes forståelsesfulle mann går med på dette, uvitende om at denne leiligheten er et skalkeskjul for Brendas utroskap. Sakte men sikkert blir vi vitne til hvordan ekteparet glir fra hverandre og ekteskapet løser seg opp i alle sine bestanddeler ... Det hele topper seg da Brenda og Tonys sønn dør under den årlige jakten. Han faller av hesten og blir tråkket ihjel. Dette fører til at Brenda ber om skilsmisse, og etter dette rammes de av den ene ulykken etter den andre ...

Filmen er for øvrig basert på en roman av Evelyn Waugh. Romanen var ment som en satire over Englands merkantile overklasse. Jeg har ikke lest denne boka, men er ganske sikker på at jeg ville ha likt den bedre enn filmen. For mange av poengene i boka blir, ut fra hva jeg har lest om den, rett og slett borte i filmen. Riktignok fikk jeg forståelse for at livet på Hetton ikke var nok for Brenda, men jeg skjønte egentlig aldri helt hvorfor hun ikke elsket sin mann og hva som var så gildt med John Beaver. Jeg skjønte heller aldri hva som egentlig gjorde at Brenda var villig til å sette alt over styr for levemannen John Beaver som ut fra hennes tilhørighet i samfunnet faktisk ikke hadde noe å by henne. Selv ikke da Brenda var helt uten økonomiske midler, stilte han opp for henne. I stedet stakk han avgårde på ferie med sin mor til USA, og lot Brenda vansmekte i ensomhet, nesten uten penger til mat. Alt dette er jeg veldig sikker på at boka ville gitt bedre svar på.

Skuespillerprestasjonene i denne filmen er helt greie. Brenda spilles av Kristin Scott Thomas, og hun gjør en storartet skuespillerinnsats. Tilsvarende gjør for øvrig også mennene i hennes liv - i Alec Guinness´ og Rupert Graves skikkelser. Stephen Fry har dessuten en liten, men morsom rolle underveis. Kulissene i filmen er flotte, og det står heller ikke på regi eller filmtekniske forhold. Likevel ble denne filmen kanskje litt for velsmurt, uten at de dyptgående problemstillingene fikk den behandlingen jeg synes de hadde fortjent. For mitt vedkommende ville dette gjort at filmen hadde gitt meg mer enn det den faktisk gjorde. Når jeg ender opp med å gi filmen terningkast fire, er det dette som er årsaken. Den lite forutsigbare slutten trekker helhetsinntrykket opp, slik at det er en sterk firer det er tale om.

Kristin Scott Thomas og Rupert Graves som ekteparet Tony og Brenda Last

Brenda og John Beaver (spilt av Alec Guinnes)

Judi Dench i rollen som John Beavers mor

"Simon Birch" (Regissør: Mark Steven Johnson)

Basert på John Irvings roman "En bønn for Owen Meany"

Innspilt: 1998
Nasjonalitet: USA, Canada
Genre: Drama, familiefilm, komedie
Skuespillere: Oliver Platt, Jim Carrey, Guy Sanvido, Alan Markfield, Beatrice Winde, Peter MacNeill, Tim Hall, Justin Marangoni, Jan Hooks, Addison Bell, Tom Edman, Tyler Cairns, Joseph Mazzello, Sumela-Rose Keramidopulos, Sean McCann, Kevin White, Dana Ivey, Holly Dennison, Marcello Meleca, Tommy Dorrian, Ashley Judd, Sam Morton, John Robinson,Terry V. Hart, Ian Michael Smith, Cecilley Carroll, Roger McKeen, Mark Skrela, David Strathairn, John Mazzello, Gil Filar, Christopher Marren
Spilletid: 109 min.

Denne filmen er basert på John Irvings fantastiske roman "En bønn for Owen Meany", og det var først helt nylig at jeg ble klar over at romanen i det hele tatt var filmatisert. Det førte umiddelbart til at jeg bestilte den fra www.hmw.com, et utmerket nettsted som har alt man ikke får tak i via norske kanaler. Litt pussig er det at hovedpersonens navn Owen Meany er erstattet med Simon Birch, men det er for så vidt en nokså uvesentlig detalj når alt kommer til alt. I og med at det er 16-17 år siden jeg leste romanen som filmen er basert på, trengte jeg i grunnen ikke å forholde meg til det evinderlige spørsmålet "hva var best - filmen eller boka?" For filmen er her vurdert på sine egne premisser i og med at jeg bare husker små glimt av boka.

Simon Birch er bitte, bitte liten, og er født med et svakt hjerte. Det var visst aldri meningen at han skulle vokse opp, men det har han gjort - mot alle odds! Han og bestevennen Joe henger sammen som erteris gjennom barndommen, og det Simons foreldre ikke er i stand til å gi ham av kjærlighet og varme, det får han rikelig av hjemme hos Joe og moren hans. Joes mor er usigelig vakker og en person som alle rett og slett elsker fordi hun er så hjertegod og full av glede. Hjemme hos Simon står det derimot dårlig til på det emosjonelle planet. Faren arbeider i granitt-bransjen, og er nok ikke rent lite støpt i granitt selv. Moren er preget av et liv uten kjærlighet, og er derfor ikke i stand til å gi noe selv heller. Selv om Joe har så mye som ikke Simon har, og som han gjerne deler med Simon, mangler det likevel noe vesentlig i livet hans. Han har ingen far, men han har fått høre at moren traff faren hans på toget en gang og at han ble født ni måneder etter. Moren vil ikke fortelle hvem faren hans er, og Joe går derfor rundt i den lille landsbyen og leter etter menn som han har likhetstrekk med.

Simon er overbevist om at han er noe helt for seg selv, og at han er født til å bli noe stort. Akkurat dette provoserer en del voksenpersoner rundt ham. Verken presten eller den sure søndagsskolelærerinnen synes å ha særlig sans for Simon. Nei, de mener til og med at gutten som sådan er unaturlig ... Og selv om det unektelig ser ut til at Simon forårsaker mange forviklinger og ulykker, får han voldsomt mye skylda også for ting som mer skyldes uheldige sammentreff enn akkurat hans handlinger. Som da en baseball treffer Joes mor i hodet, og dreper henne ... den ene gangen Simon svingte kølla og faktisk traff ballen ...

Noe av det jeg kanskje husker best fra boka, og som kun er viet litt oppmerksomhet i filmen, er det berømmelige juleskuespillet, som utvikler seg til den reneste katastrofe ... Dette er for øvrig glitrende fremstilt i filmen - noe jeg nesten ikke ville trodd var mulig. Så spørs det om Joe finner faren sin til slutt? Og mon tro om ikke Simon blir en helt likevel ...

Dette er en fantastisk film! Jeg gir terningkast seks! For det første har man truffet så til de grader på valg av skuespillere til de ulike karakterene. Og det snevet av karikaturer som kommer inn i skuespillerprestasjonene, er 100 % i Irvings ånd! Filmingen er vakker, stemningen som formidles er rørende, naturen er nesten trolsk og de replikkene som er valgt ut til å bære filmen er ubetalelige! Hvor i all verden var jeg da denne filmen i sin tid kom ut? Jeg kan nesten ikke fatte at jeg gikk glipp av til og med å høre om den i 1998/1999! Han som spiller Simon Birch er Owen Meany personlig, og hans lojale venn Joe akkurat slik han skulle være. Dette er en innertier av en Irving-film!

"Mørkets søstre" (Regissør: Pedro Almodóvar)

Verken spesielt morsomt eller spennende


Innspilt: 1983
Originaltittel: Entre Tinieblas
Nasjonalitet: Spania
Genre: Svart komedie
Skuespillere: Julieta Serrano, Chus Lampreave, Cristina S. Pascual, Marisa Paredes, Manuel Zarzo, Carmen Maura, Lina Canalejas, Mari Carrillo
Spilletid: 96 min.

Yolanda er en nattklubbsangerinne av det mer lurvete slaget. Da kjæresten hennes dør av en overdose heroin, frykter hun at hun skal bli mistenkt for drap fordi det tross alt var hun som kom med stoffet til ham. Hun søker tilflukt hos noen nonner som holder til i Madrid for å slippe unna politiets etterforskning av saken.

Nonnene anser det som sin livsoppgave å ta hånd om kvinner som har havnet på skråplanet. Ikke få har søkt tilflukt hos dem i årenes løp. For virkelig å bevise sin underkastelse har de gitt hverandre nokså ydmykende navn som frøken Møkk, frøken Syndig, frøken Rotte etc. Dette forhindrer likevel ikke at enkelte av nonnene misbruker narkotika, og til og med skaffer dette til kvinnene som de til en hver tid tar hånd om. Så også med Yolanda, som abbedissen for øvrig nærmest tilber.

Nonnene er virkelig ikke som forventet. En av dem skriver lidenskapelige kioskromaner i smug, mens en annen er dødelig forelsket i den katolske presten. En tredje syr de lekreste klær, og nonnene har dessuten en tiger i bur, som de har temmet.

Selv om nonnene ikke trenger så mye for å klare seg, lider de av konstant pengemangel. Og da deres fremste beskytter - markien - dør, og den noe gjerrige markisen sitter med kontrollen over pengesekken, vet de at de går magrere tider i møte. For å forhindre at markisen svikter dem fullstendig, arrangerer de en fest i forbindelse med abbedissens bursdag, og inviterer samtidig markisen. Høydepunkter er at Yolanda har lovet å opptre igjen.

Jeg har ikke sett så mange Almodóvar-filmer tidligere, men denne gangen ble jeg skikkelig skuffet. Denne filmen var usigelig kjedelig. Jada, den hadde et lite knippe med highlights, men det holdt ikke for å bære hele filmen. Jeg synes heller ikke at den var særlig morsom.  Det beste jeg kan si om den er at den heldigvis ikke varte i mer enn 1 1/2 time! Her blir det terningkast tre.

"Goddess" (Regissør: Satyajit Ray)

Uvitenhet og overtro 


Innspilt: 1960
Nasjonalitet: Indisk
Språk: Bengali
Spilletid: 93 min.

Handlingen i "Goddess" foregår i Chandipur, en del av Bengal, i 1860. 17 år gamle Doyamoyee har vært gift i tre år, og ektemannen studerer i Calcutta. Mens han er borte, steller Doyamoyee for svigerfaren som er enkemann, og hun passer dessuten sin lille, skjønne nevø Khoka.

En natt får svigerfaren et syn i en drøm. I drømmen er Doyamoyee reinkarnasjonen av Gudinnen (Goddess). Dagen etter faller han på kne foran hennes føtter, beredt på å tilbe henne. Svigerinnen ler av det hele, men mannen hennes er ikke sikker. I alle fall sørger svigerfaren for at ryktet om at svigerdatteren hans er den reinkarnerte Gudinnen blir spredt, og plutselig kommer mengder med hinduer strømmende til. De ønsker å tilbe Gudinnen, og de ønsker også at hun skal helbrede sykdommer. Doyamoyee er til å begynne med skrekkslagen, samtidig som hun er fange av situasjonen. Da et døende barn våkner til liv foran henne, begynner hun imidlertid å lure: er hun faktisk Gudinnen?

Så kommer Doyamoyee´s ektemann hjem. Han blir helt himmelfallen og vantro over at alle mener at hans kone ikke er et menneske, men en gudinne. Da det for alvor går opp for ham at det er lite han får gjort med situasjonen, bestemmer han seg for at han og Doyamoyee må rømme. Men Doyamoyee ønsker ikke å bli med ham ...

En dag blir nevøen Khoka alvorlig syk, og i stedet for å oppsøke lege, setter familien all sin lit til at Doyamoyee kan helbrede ham. Det skal vise seg å bli svært fatalt!

For å ta det viktigste først: dette er og blir en film for spesielt interesserte! Og jeg er ikke helt sikker på om jeg befinner meg i den kategorien selv. Samtidig synes jeg det er helt greit å bruke 1 1/2 time av min tid på en del av filmhistorien, som denne gangen har referanse til India på begynnelsen av 1960-tallet. Hun som spiller Doyamoyee (jeg har ikke klart å finne ut hva hun heter) er vakker som få, og har et uttrykksfullt ansikt som det var fascinerende å betrakte. Uutgrunnelig, taus og mystisk rett og slett. Historien i filmen er interessant som et bilde på hva overtro kan medføre ... Jeg kan ikke gi denne filmen terningkast tre selv om jeg ikke ble fra meg av begeistring for den. Regien er god, og kameraføringen spennende. Terningkast fire. 

"Hiroshima mon amour" (Regissør: Alain Resnais)

En grusomt vakker kjærlighetshistorie ...


Innspilt: 1959
Nasjonalitet: Frankrike, Japan
Genre: Drama
Skuespillere: Emmanuelle Riva, Eiji Okada, Stella Dassas, Pierre Barbaud, Bernard Fresson
Spilletid: 86 min.

En fransk skuespillerinne og en japansk arkitekt møtes tilfeldig i Hiroshima på slutten av 1950-tallet. Byen bærer fremdeles preg av ødeleggelsene fra andre verdenskrig, men er under gjenoppbygging. Mannen og kvinnen forelsker seg i hverandre og tilbringer den siste tiden sammen før kvinnens avreise til Frankrike.

I løpet av deres siste natt sammen betror de hverandre sine dypeste hemmeligheter, som de aldri tidligere har fortalt noen. Begge er gift på hver sin kant, og det umulige i situasjonen gjør deres nyvunne lidenskap desto sterkere. Samtidig som de innser at deres tid snart er ute, opplever de at det er helt umulig for dem å skilles ...

Jeg siterer fra DVD-coveret:

"Alnain Resnais ble med "Hiroshima Mon Amour" en av forgrunnsfigurene i den nye franske bølgen. Filmen er en gripende kjærlighetshistorie i atombombens skygge, etter Marguerite Duras Oscar-nominerte manus, om hvordan vår glemte, mørke fortid kan forme det nåværende og avgjøre vår fremtid."

Dette er en av filmhistoriens klassikere som det er vel verdt å få med seg. Den er selvfølgelig omtalt i "1001 filmer du bør se før du dør". Innledningen i filmen er meget spesiell. Den er nærmest dokumentarisk i formen når den viser sekvenser fra selve atombombingen, fra ødeleggelsene etterpå, fra gjenoppbyggingen og fra museet med minner fra Hiroshima-atombomben. Samtidig er den nesten episk til å begynne med, eller som det er sagt på coveret: "et filmdikt i mesterklassen". Påminnelsen om grusomhetene fra krigen får kvinnen til å huske sin tyske kjæreste fra krigen, et kjærlighetsforhold som fikk store konsekvenser for henne da krigen var slutt og tyskertøsene skulle straffes. Nettopp det forhold at filmen er i svart-hvitt forsterket min opplevelse av den stemning og atmosfære som hersket mellom de to elskende. Her skildres en vakker og intens kjærlighet, samtidig som tragedien ligger på lur. Begge er bundet på hver sin kant, sviker den de er gift med og kan aldri få hverandre. Og kanskje er det nettopp dette som får lidenskapen til å virke så sterk - at den er umulig ... ?

Skuespillerprestasjonene var for øvrig glitrende! Så glitrende at man kan lure på om dette bare var skuespill ...

Jeg gir terningkast fem.

"84 Charing Cross Road" (Regissør: David Jones)

En drøm av en film for bokelskere!

Innspilt: 1986
Genre: Drama
Nasjonalitet: USA, Storbritannia
Skuespillere: Anne Bancroft, Anthony Hopkins, Judi Dench, Daniel Gerroll, Ian McNeice, Eleanor David,  Maurice Denham, Mercedes Ruehl, Jean de Baer, Wendy Morgan
Spilletid: 97 min.

Filmen er basert på den amerikanske forfatteren Helene Hanffs brevveksling med sin favorittantikvar i London i perioden 1950 - 1970. Helene Hanff ga ut en bok med samme navn, som inneholdt denne brevvekslingen i 1970, og den utkom for første gang i Norge i 1991.

Forfatteren Helene Hanff (her spilt av Anne Bancroft) var oppgitt over at det ikke var mulig å få tak i bøker av skikkelig britisk merke i USA på begynnelsen av 1950-tallet. Dette ble starten på hennes forhold til det engelske antikvariatet Marks & Co. som holdt til i 84 Charing Cross Road i London, dvs. nærmere bestemt med antikvaren Frank Doel (spilt av Anthony Hopkins). Hun bestilte britiske bøker, og Frank satte sin ære i å fremskaffe disse, som i de fleste tilfeller for lengst var utsolgt fra forlagene som i sin tid utga dem. Etter hvert utviklet det seg et nært vennskap mellom Helene og Frank. De fant tonen gjennom sine diskusjoner om bøker - såpass at Franks kone Nora (spilt av Judi Dench) ble en smule sjalu. Alle fem som jobbet ved antikvariatet følte for øvrig at de eide en bit av Helene.

I etterkrigstidens England var det rasjonering på det meste. Kjøtt var mangelvare, og tilsvarende gjaldt de fleste gourmet-matvarer. Etter hvert sendte Helene matvarer til de ansatte ved Marks & Co., og det var alltid en stor happening når kassen med gaver ankom. Årene gikk og det var meningen at Helene skulle reise til London for å besøke sine venner der. I mellomtiden vokste det frem et vennskap så dypt mellom Helene og Frank at det ikke lenger "bare" handlet om en forfatter og en antikvar ...

Denne filmen er en hyllest til alle bokelskere, som jakter på gamle skatter i bokverdenen. Anthony Hopkins spiller rollen som den formelle, men svært intelligente og humoristiske Frank glitrende! I rollen som Helene Hanff finner vi Anne Bancroft, noe mer fandenivoldsk enn sin britiske brevvenn. Uten at det kom i veien for at de delte det meste med hverandre i brevs form i årenes løp ... Jeg ble meget sjarmert av denne filmen! Det er noen år siden jeg leste boka som filmen er basert på, men jeg husker godt at jeg falt pladask den gangen også. Denne filmen kommer jeg garantert til å ønske å se om igjen! 

En ting jeg ønsker å fremheve ved filmen, er musikken. Nokså slukøret og skuffet ble jeg sittende og studere rulleteksten flere ganger på jakt etter musikkpreferansene, som dessverre ikke var der. Jeg gjenkjente imidlertid en liten snutt fra Händels Messias, som er inntagende vakker! Linken til YouTube følger her. Enjoy!

Filmen fortjener terningkast fem.