Møte med Carl Frode Tiller på Litteraturhuset i Oslo 10. september 2014

Carl Frode Tiller på Litteraturhuset i Oslo (Foto: RMC)

Carl Frode Tiller (f. 1970) har hittil rukket å utgi seks bøker; "Skråninga" (2001), "Bipersonar" (2003), "Folkehelsa" (2007) og "Innsirkling"-triologien (2007-2014). Så langt er det uten tvil Innsirkling-trilogien hans som står som hans hovedverk, og utgivelsen av den siste boka i trilogien var nettopp bakgrunnen for bokbadet som fant sted på Litteraturhuset for et par uker siden. 

Det er syv år siden den første boka i Innsirkling-triologien kom ut - og fire år siden den andre boka kom ut. I mellomtiden har det vært knyttet stor spenning til hvorvidt hovedpersonen i serien - David - har hukommelsestap eller om det hele er et ledd i et slags kunstnerisk prosjekt. I Innsirkling 3 får vi svaret! 

Onsdag 10. september 2014 ble altså Carl Frode Tiller bokbadet av psykiater Finn Skårderud. Valget av nettopp Skårderud fra Litteraturhusets side var neppe tilfeldig. I tillegg til at han har intervjuet Tiller tidligere i høst, er jo nettoppp Innsirkling-triologien den reneste psykologiske thrilleren. Ikke en thriller i tradisjonell forstand, slik vi vanligvis tenker om denne genren, men mer på det psykologiske planet. Her er det nemlig et hav av dysfunksjonelle dialoger og relasjoner å plukke blant - et studium verdt for enhver psykolog og psykiater, vil jeg tro. 

Faksimile fra Litteraturhusets program

Finn Skårderud åpnet bokbadet med å spørre Tiller om han egentlig skjønner hvor godt han treffer i bøkene sine. Tiller opplyste at da "Skråninga" utkom, skjønte han egentlig ingenting av all suksessen som ble ham til del. Han hadde rett og slett ikke regnet med at boka skulle få en slik mottakelse. 

Måten Tiller jobber på er at han "stenger inne setninger", og jobber seg inn i tematikken. Ved å fjerne alle kommaer, må han krype inn i setningene, bli der og kjenne på hvordan det er å være der. "Skråninga" handler om en syk person, og det var meget utfordrende å skrive boka. 

Finn Skårderud var nysgjerrig på hvordan Tiller skaper sin litteratur. Sitter han f.eks. og observerer folk når han er i middagsselskaper? Tiller smiler av spørsmålsstillingen, men understreker at hans litteratur først og fremst oppstår gjennom eksperimenter, og at han - som om han var sin egen psykolog - ser inn i seg selv, leter etter stemninger og følelser som gir gjenklang i ham selv. 

Noen ganger er det rene tilfeldigheter som skaper interessante overganger. Som en scene der han ved en feil trykket på delete-knappen og fjernet et helt avsnitt ... Dette ble svært virkningsfullt i den scenen han akkurat da beskrev, der hovedpersonen hadde fått blackout og dermed mistet en del av hendelsesforløpet. 

Skårderud og Tiller i dyp samtale om Innsirkling-
triologien (Foto: RMC)

Etter hvert medga Carl Frode Tiller at selv om han ikke studerer psykologi eller observerer venner og familie, i alle fall ikke sånn direkte, så hender det likevel at han bruker naboer og andre bekjente i bøkene sine. Han prøver riktignok å kamuflere det godt - en uttalelse som fremkalte latteren blant oss publikumere. En gang "rappet" han en krangel om noen vafler - en scene som var artig å bruke. Skårderud lurte på om det derfor er skummelt å spise middag med ham ... Begge lo hjertelig av det hele. 

Når Tiller skriver på en bok, må han ned i kjelleren - i dobbelt forstand. For det første befinner arbeidsværelset hans seg i kjelleren, og for det andre beveger han seg ned i dypet av seg selv i skriveprosessen. Det er krevende! 

Tiller skriver følelsesladet litteratur, og i den forbindelse lurte Skårderud på hvordan han jobber frem alle følelsene i bøkene sine. I den siste boka i Tiller-triologien er det ikke en eneste følelse som er utelatt. Alt er med! Hele spekteret av primærfølelser og i grunnen litt til, slik Skårderud ser det. Innsirklingtriologien er i det hele tatt en rik følelsesmessig palett, ifølge Skårderud. 

Tiller påpekte at han nettopp leter etter følelser. Han begynner gjerne med en replikk som trigger. Hvor finner han dem? spurte Skårderud. Tiller svarte at han finner stoff i noe han leser, noe han ser på film, noe han observerer i sitt eget dagligliv osv. Han er i det hele tatt svært åpen for inntrykk, observerer og tenker at alt kan brukes til noe. Han er interessert i hvordan folk sier det de sier - f.eks. i krangler. 

Skårderud trakk frem presten, Davids stefar, i bok nr. 1. Stefaren var en misjonerende type. Oppsøker Tiller presteskapet for å skrive slik han gjør om stefarens væremåte? Tiller svarte at det gjør han ikke. Derimot fant han noe i seg selv som kunne trigge frem figuren som stefaren representerer. Han fortalte at datteren har en Barbie-film hun elsker, og som det smerter ham som far at hun vil se om og om igjen, fordi han synes den er så dårlig. Trangen til å ville fortelle henne at denne filmen er dårlig, presser på - noen ganger så sterkt at han med vilje "ikke finner" filmen når datteren spør. Denne erfaringen - erfaringen fra å ville "misjonere" om rett og galt overfor datteren - brukte han for alt det var verdt når han skrev om presten. 

Carl Frode Tiller (Foto: RMC)

Hvorfor blir folk så truffet av bøkene?, spør Skårderud. Tiller mente selv at dette skyldes at folk kjenner seg igjen, mest av alt fordi vi har alle følelsene som er beskrevet i bøkene, i oss. 

Tiller mente dessuten bestemt at han kunne endt opp som hvilken som helst av personene i Tiller-trilogien, gitt andre rammer og oppvekstvilkår. Dette fikk han gehør for hos Skårderud. Når man skjønner akkurat dette, blir man automatisk mer ydmyk overfor andre mennesker som har det verre enn en selv. Det er en slags etisk virksomhet å sette seg inn i andre menneskers ståsted og følelser. Når man dessuten blir kjent med sine egne følelser, kan man kontrollere dem bedre. 

Skårderud lurte på hva det gjør med Tiller å skrive om følelser. F.eks. når han beskriver Tom Roger i bok nr. 2 - en voldelig mann? Tiller svarte at når man har vært i Tom Rogers raseri lenge nok, er det vanskelig bare å sette strek. Likevel er det aldri noen fare for at han skal bli som sine hovedpersoner. Tiller har fast strukturerte arbeidsdager, og dette gjør det lettere å legge jobben fra seg etter endt arbeidsdag. Det holder for øvrig ikke å bare skrive når man er inspirert. Han holder på strukturen, og dette gjør det også enklere å gå fra skrivingen til privatlivet og omvendt. 

Skårderud lurte på om det er noen følelser det er mer inspirerende å skrive om? Tiller svarte benektende på dette. Det kan være små ting som inspirerer, og han er personlig ute etter å fylle ut hele spekteret. Samtidig kan han ikke underslå at det er noen følelser som er en større del av ham enn andre. Selv om han er rolig på utsiden, mener han selv at han er en hissig type. Han kan derfor leve seg inn i et sinne. 

Tiller er forsiktig med å gjenta seg selv. Rett etter at han var ferdig med Innsirkling 3, begynte han på et nytt prosjekt. Det gikk ikke lange tiden før han skjønte at han egentlig bare var i ferd med å gjenta seg selv, skrive det samme om igjen. Han avsluttet derfor hele prosjektet. Nå har han en skrivepause, mens han reiser rundt for å promotere Innsirkling-triologien. 

Finn Skårderud (Foto: RMC)

Skårderud påpekte at Innsirkling-triologien også er historien om Norge. Selv påpekte Tiller at han ikke hadde noen planer om å skrive en triologi om Norge da han begynte. Disse tankene kom først mens han holdt på med den andre boka. Blant annet skjønte han at han trengte mange forteller-stemmer og at han måtte variere alder, miljø, klassetilhørighet osv. Og at det kom til å bli tre bøker før han var ferdig med prosjektet.

Den første boka representerer 1970-årene, den andre 1980-årene og den siste 1990-årene. Litt etter litt ble Tiller selv oppmerksom på at han hadde skrevet Norges nyere historie inn i bøkene - som et bakteppe til personene vi får høre om (tre i hver bok). 

I Innsirkling-triologien gjennomgår David en klassereise - fra arbeiderklassen, så som akademiker og til sist som forfatter. For øvrig nøyaktig den samme klassereisen Carl Frode Tiller selv har foretatt ...

Tiller opplyste at han forsøker å skrive så sant som mulig. I det tredje bindet i triologien så han hva han hadde gjort. I bok nr. 1 fremstår David som en postmoderne figur - en slapp figur som plukker opp en tidsånd. Figuren er mer en tematikk enn en konkret person. Folkene i bøkene har ikke kontroll over livene sine, og er sine verste fiender. Det er ingen faste holdepunkter, ingen absolutte sannheter og karakterene slipper ikke ut av mønstrene sine. Hvorpå Skårderud repliserte at det er litt skummelt når mistilliten til andre mennesker blir en så vidt vesentlig del av livene deres ... Tiller svarte at menneskene ikke får noen tilhørighet når de er så mistroiske til alt og alle, at de blir en slags nomader som aldri slår seg til ro. I bok nr. 3 foretok Tiller en vending mot større grad av tillit. Riktignok en skjør tillit, men like fullt med mer forståelse av andre mennesker. 

I bok nr. 3 går David til psykiater, og han får gradvis en større og større forståelse for hva som skal til for å bli et mer tillitsfullt menneske - et menneske som våger å ta sjanser og som tar mer styring over livet sitt. Og som dermed får mer ut av livet sitt; mer livkvalitet, mer livsglede. 

Bok nr. 1 i Innsirkling-triologien

Tiller kastet frem noen gåter i bok nr. 1 og 2. Er f.eks. Davids hukommelsestap bare et kunstprosjekt eller er det en realitet? Babybyttet, som først kom frem i bok nr. 2 og som vi får vite mer om i bok nr. 3, fremstår dessuten som den reneste såpeopera-farsen. I begynnelsen tenkte Tiller at det ikke var så viktig å svare på alle gåtene, men hans innstilling endret seg mens han holdt på med Innsirkling 3. Han anstrengte seg rett og slett for å gi noen svar. 

I følge Tiller er det et tvisyn som preger litteraturen. Selv tenkte han at han skulle kritisere psykiatrien, men så bestemte han seg for å skrive om en terapi som faktisk fungerte. Dette fikk Skårderud til å smile lurt. Skårderud uttrykte at han faktisk ble veldig imponert over psykoterapi-sekvensene i boka, og at det nesten er litt skuffende at Tiller selv aldri har gått i terapi, men rett og slett har funnet opp dette selv. Han mener at dette viser hvor lett Tiller plukker opp ting. 

Finn Skårderud og Carl Frode Tiller (Foto: RMC)

Underveis i skriveprosessen prøvde Tiller ut ulike eksperimenter på seg selv. Blant annet beveget han seg inn i landskap han aldri hadde vært i tidligere. Han er glad for at han kunne bruke dette i boka - og det var et spennende litterært grep som gjorde at David selv kunne kommentere sitt eget liv. 

Skårderud påpekte at det skjer noe grunnleggende i bøkene. Det er en utvikling som Skårderud mener har klare paralleller til gjerningsmannen bak 22. juli. Han viser til at David har levd i en fiksjonsverden der den virkeligheten han diktet opp, etter hvert ble like sann som virkeligheten selv. 

Tiller var selv student på 1990-tallet. Studiemiljøet var den gangen preget av en grenseløs mistillit til alt som ble sagt og skrevet. Han mente at dersom psykologiseringen dras for langt, vil dette ødelegge kommunikasjonen mellom mennesker. (Og nettopp dette preger en del av dialogene i bøkene - min kommentar.)

Bok nr. 3 i Innsirkling-triologien

Selv om bok nr. 3 har en åpen slutt, er noen ting sannere enn andre ting. Skårderud påpekte at det er mange morsomme scener i bøkene, og at Tiller har benyttet seg av mange grep og er "høyt og lavt". Han drar noen paralleller til Tarantino (Pulp fiction) og Lars von Trier (Riket). Grepene skaper både spenning og såpeopera-elementer, og i mange av konfliktene er det to personer med en tredje observatør til stede. Tiller forklarte at han er på leting etter det som skaper temperatur og spenning. Når det er et vitne til stede, er det mer som står på spill enn når det bare er to til stede. Dersom to krangler i enerom, kan de siden bare benekte det som ble sagt. Når det er et vitne til stede, går jo ikke det. Som sagt: mer står da på spill. 

Skårderud trakk frem den innledende scenen i Innsirkling 3 - der en bryllupssyk kvinne er mer opptatt av bryllupet enn av mannen hun skal gifte seg med. Han på sin side lyver på seg MS for å slippe unna alt styret, samtidig som han sjokkeres over at hun ikke vil gifte seg med ham når han har denne sykdommen. Han er en paranoid person som er livredd for ikke å være god nok, ikke er elsk-verdig ... Så lyver han og opplever at han blir fanget i situasjonen ... Det hele blir en selvoppfyllende profeti, slik det ofte kan bli når en av partene i en konflikt er dysfunksjonell i forhold til egen selvfølelse, men eksternaliserer dette over på omgivelsene - slik at alt blir de andres skyld, mens han selv går fri.

Skårderud spurte om Tiller gjør mye research i skriveprosessen. Oppsøker han f.eks. spesielle miljøer, eller jobber han bare innover? Tiller svarte at han gjør research etterpå - mest for å finne ut om noe er mulig eller ikke. Han kan også bruke seg selv selv når han skriver om en 80 år gammel dame. Tiller mener selv at det ikke er så stor forskjell på folk når det kommer til stykket. I hans bøker befinner det seg et mikro-kosmos, hvor alle klasser er med. 

Underveis brukte Tiller Otterøya i Namsos som kulisse for handlingen - og han beskriver en macho-kultur i dette miljøet. Akkurat dette ble noen sure for ... Tiller understreket at dette var nødvendig for å kunne beskrive Ole i bok nr. 2 - en mann med problemer med sin mannsrolle. Otterøya blir betraktet gjennom Oles øyne, og det er mye godt miljøet som har gjort ham til den han har blitt. 

Bok nr. 2 i Innsirkling-triologien

Skårderud spurte Tiller om han er opptatt av leseren, eller om bøkene er et prosjekt for ham selv og at det på en måte er en bonus at vi satt der i salen? Tiller smilte av spørsmålet ... 

Noe av det fine med fiksjonens kvalitet, er at vi alle kan vandre rundt i ulike sinn, mente Skårderud. Å være interessert i andre mennesker - ikke bare i oss selv - er helsebringende! Tiller påpekte at dette ikke var et bevisst prosjekt, men at han absolutt skjønte hva Skårderud siktet til. 

Å skrive frem ulike stemmer i samfunnet, særlig de marginale stemmene, mener Tiller er viktig. Tiller har, som tidligere nevnt, selv foretatt en klassreise - i likhet med alle dem som har deltatt i utdanningseksplosjonen etter andre verdenskrig. Selv kommer han fra en familie med en veldig kristen morsslekt og en kommunistisk farsslekt. Å skrive romaner er en måte å forene mange av impulsene fra barndommen. 

På spørsmål om hva Tiller holder på med nå, svarte han at han reiser mye rundt og er på leting etter nye ting å skrive om. 

Selv satt jeg etter dette bokbadet atskillig klokere tilbake, og med et sterkt ønske om å lese Innsirkling-triologien på nytt. Jeg har skrevet om alle bøkene på bloggen min. Og aldri, aldri har jeg vært på et så spennende bokbad på Litteraturhuset! Det opplevde jeg at Finn Skårderud må ta mye av æren for!

Etter bokbadet ble det selvsagt signering av bøker!

Carl Frode Tiller signerte bøker etter bokbadet (Foto: RMC)

Møte med Siri Hustvedt på Litteraturhuset 3. september 2014

Siri Hustvedt (Foto: RMC)

Et lekent og sprudlende møte med norsk-amerikanske Siri Hustvedt!

Den 3. september i år fikk Litteraturhuset besøk av en gjenganger - nemlig Siri Hustvedt, forfatteren av blant annet romanen "Denne flammende verden" (link til min omtale av boka, som tidligere i år utkom på Aschehoug forlag). Dette er en roman som har fått alle Siri Hustvedt-kjennere til å omtale den som hennes aller beste så langt. Jeg fikk ikke med meg eksakt hvor mange ganger tidligere Hustvedt har vært gjest på Litteraturhuset, men det skal ikke ha vært helt få. Blant annet var hun der i fjor, sammen med sin ektemann, forfatteren Paul Auster. Selv tilhører jeg dem som har fulgt forfatterskapet til Paul Auster (link til mine bloggomtaler av hans bøker) i atskillig flere år enn Siri Hustvedts forfatterskap (link til mine bloggomtaler av hennes bøker). Mens jeg så og si har lest nesten rubbel og bit av det Paul Auster har skrevet, har jeg fremdeles en del bøker igjen før jeg har kommet meg gjennom alle Siri Hustvedts bøker. Akkurat det er jeg likevel ikke lei meg for, fordi det betyr at jeg har mye å glede meg til! 

Fra Litteraturhusets program (faksimile)

Det lønner seg definitivt å være tidlig ute når en så profilert forfatter som Siri Hustvedt ankommer Litteraturhuset! Det var jeg denne gangen, og dermed sikret jeg meg ikke bare plass i selveste Wergelandssalen på Litteraturhuset, men jeg satt at på til bare fire benkerader fra forfatteren! For øvrig i godt selskap med flere venner - blant annet bloggerne Silje, Nora og Miriam. De fleste som besøkte Litteraturhuset denne kvelden, måtte for øvrig nøye seg med å sitte i en av de andre salene og se det hele på storskjerm. Hele tre saler var nemlig fylt i tillegg til hovedsalen! Hustvedt ble bokbadet av journalisten og litteraturkritikeren Kåre Bulie. 

Hele fire saker var fulle under Siri Hustvedt-
arrangementet på Litteraturhuset! (Foto: RMC)

I "Denne flammende verden" er det en kvinnelig kunstner som står i sentrum, nemlig Harriet Burden. Leende påpekte Hustvedt at hun tidlig skjønte at historien ikke kunne bæres av Harriet alene, for da ville "leseren brenne opp". I boka har hun gitt fortellerstemmene til flere av dem som sto Harriet nær mens hun levde, og sammen tegner disse stemmene eller personene et fragmentert bilde av den avdøde kunstneren Harriet Burden. Alle med utgangspunkt i sine ståsteder, med de fallgruber som hele tiden er til stede for at man både misforstår og eksternaliserer egne "greier" over på den andre. 

Vanligvis leser ikke Siri Hustvedt anmeldelser av egne bøker, men denne gangen har hun lest mengder av dem. Inntrykket vi tilhørere ble sittende med var at dette hadde vært fornøyelig lesning! Er det i det hele tatt noen som har mislikt boka? "Denne flammende verden" er riktignok en krevende bok, kanskje først og fremst fordi den ikke inneholder en kronologisk handling eller de vanlige dialogene vi er vant til innenfor roman-genren. Dersom det ikke hadde vært for at hovedpersonen er fiktiv, ville boka neppe hørt inn under roman-grenren, bare for å ha nevnt dét.

I romanen inviterer Harriet Burden i første omgang Hess til å være med på et prosjekt. Eksperimentet består i å finne ut hva som skjer dersom en mann presenterer kunsten hennes. Vil kunstverket da få en høyere verdi, og bli bedre ansett i kunstmiljøet? Hustvedt trekker paralleller til når man får vite at et maleri av van Gogh likevel ikke er malt av ham. men av en av hans elever. Dette vil medføre at verdien av maleriet synker vesentlig - ikke fordi maleriet i seg selv med ett blir dårligere, men fordi det betyr noe hvem som har malt det. Hustvedt mener at det er noe av det samme som skjer når det er en kvinne som står bak et kunstverk. Det blir ikke like høyt aktet som dersom det var en mann som sto bak. 

Samtidig som Siri Hustvedt opplyser at hun har skrevet om kunst, er hun snar til å påpeke at "Denne flammende verden" egentlig ikke handler om kunst eller er et sosiologisk studium av kunstmiljøet i New York. Bruken av kunst er bare et grep for å få frem karakterene i boka. 

Harriet Burden blir i romanen beskrevet av flere personer med hver sine skiftende perspektiver. Det er dette som er historien. Gjennom dette fortellergrepet ønsker Hustvedt å få frem at vi ikke er passive observatører, men at vi er aktive i vår persepsjon og fyller inn tomme rom med egne preferanser. Hun fortalte at hun blant annet har eksperimentert med å sitte foran flere malerier i 1-2 timer, dypt konsentrert. Det skjer noe med opplevelsen av et maleri når man har sittet foran det i dyp konsentrasjon i et par timer. Man begynner å se ting man ikke ante var der. Det skjer "amazing things", understreket Hustvedt. 

Siri Hustvedt er svært fascinert av Kirkegaard, men er også av den oppfatning at han har/hadde en defensiv oppfatning av eget ansvar for det som skjedde rundt ham. Hun er også inne på den kvinnelige filosofen Cavendish. Hun ble først berømt 300 år etter sin død. Mens hun levde var hun svært overbevist om at hun kom til å bli berømt en gang, men samtiden lo av henne og tok henne ikke på alvor. I dag innser man at hun var forut for sin tid og et stort geni. Var det fordi hun var kvinne at hun ikke ble hørt i sin samtid? Hustvedt mener at det er svært sannsynlig. For øvrig trekker Hustvedt frem impresjonistene , som i sin samtid ble ansett som klisjéfylte og som derfor møtte massiv motstand i kunstmiljøet på 1800-tallet. I dag er vi ikke i tvil om at dette er stor kunst.

Etter Harriet Burdens død dukker det opp en viss interesse for henne. Kvinnen som først og fremst ble betraktet som kunsthandleren Felix Lords kone, og som i den sammenheng var mer en celebritet enn en virkelig berømt person. Hustvedt forklarer forskjellen mellom begrepene "celebrity" og "fame". Fame/berømt er noe man er når man blir gjenkjent for noe man har gjort, men for å være celebrity/celebritet trenger man ikke å ha gjort noe som helst, men er kjent for sin personlighet eller image eller som konen til en som har gjort noe spesielt. Harriet Burden var uten tvil først og fremst en celebritet, fordi hun hadde fått tre menn - de tre maskene - til å stå bak hennes egen kunst. Offentligheten kjenner henne ikke som den kunstneren hun faktisk er. 

Deretter gikk Hustvedt over til å beskrive de tre maskene. Anton Tish - den første masken - var en hvit mann som nettopp hadde kommet ut fra universitetet. Ingen ville imidlertid kalle ham "hvit mannlig kunstner". Han var kunstner og ferdig med det! Den andre masken - Phineas Q. Eldridge - var ikke bare farget, men også homofil. Slik man f.eks. omtaler kvinnelige kunstnere som nettopp dét - "kvinnelig kunstner" - er også det at man er farget og har en homofil legning noe som trekkes frem - "homofil kunstner", "farget kunstner" etc. Nettopp denne doble "grunnen" til å diskriminere Eldridge var en del av Harriet Burdens eksperiment. Den siste masken var kunstneren Rune, en mer etablert kunstner. 

Siri Hustvedt i samtale med Kåre Bulie (Foto: RMC)

Siri Hustvedt tok frem et tankeeksperiment for å illustrere hva hun tenker med hensyn til persepsjon. Hvis vi tror at vi først drikker en 100 dollar-vin og deretter en 10 dollar-vin, er sannsynligheten for at vi får større glede av det første glasset meget stor. Det betyr ikke at vi alle er idioter. Det er bare slik ting fungerer. Hun sammenligner dette med placebo, og understreker at det er noen psykologiske faktorer som spiller inn. Det er noe av det samme som skjer med kvinnelige kunstnere og hvordan vi vurderer dette - bevisst eller ubevisst. Det er derfor det er viktig å snakke om dette, fordi dette vil gjøre oss mer bevisst på det som skjer. Og det vi er bevisst på, kan vi faktisk gjøre noe med - i motsetning til det vi tenker i ubevisstheten. Det er vi jo ikke en gang klar over at vi tenker, det går på automatikken. (For øvrig kjernen i alt som har med kognitiv coaching og kognitiv terapi, bare for å ha nevnt det!)

Boka er full av ironi. Hustvedt ønsket å skape en stemning som skulle få leseren til å tenke "tuller han?", "er det seriøst?". Akkurat dette grepet koste hun seg med under skrivingen av boka. 

Deretter kom Siri Hustvedt inn på feminine og maskuline trekk ved hovedpersonen. Harriet Burden er en stor kvinne - hele 187 på sokkelesten. Når hun kalles Harry, har dette sammenheng med at det var nettopp dette faren kalte henne i oppveksten. Som om hun var den sønnen han aldri fikk og inderlig hadde ønsket seg ... Harriet har også en hel del maskuline sider, i tillegg til sin fysiske størrelse. Hun er ambisiøs og ønsker fremfor alt anerkjennelse - ikke kjærlighet. I dette skiller hun seg sterkt fra de typiske kvinnelige hovedrolleinnehaverne innenfor litteraturen. 

11/9 er nevnt i boka. Siri Hustvedt påpeker at all den tid handlingen er lagt til New York og blant annet foregår i 2001, er det helt umulig ikke å komme inn på dette. Harriets elsker Bruno snakker om dette fordi han (med flere) opplever at denne terrorhendelsen påvirker kunstmarkedet brutalt. 

Ingen tvil om hva som var kveldens
hovedattraksjon på Litteraturhuset
3. september 2014! (Foto: RMC)

Siri Hustvedt snakket og snakket under intervjuet, og trengte vel strengt tatt ikke noen spørsmål fra Bulie for å strukturere bokbadet av seg selv. Selv opplevde jeg intervjueren som litt slapp og mindre engasjert enn hva jeg er vant til når jeg er på Litteraturhuset. Men ett spørsmål glitret han til med, og det var spørsmålet om Hustvedt har fått noen reaksjoner på boka som har overrasket henne. Ja! svarte Hustvedt. Noen kritikere har gått inn i historien i boka og tatt side med noen av karakterene i boka, mens de f.eks. har forkastet Harriet Burden som usympatisk. Da har hun blitt sittende nokså forundret tilbake ... Hun trodde vel at litteraturkritikk handlet om noe annet ...

"Denne flammende verden" er nominert til Man Booker Prize i år. Langlisten ble offentliggjort 23. juli i år, mens kortlisten vil bli publisert 9. september - altså førstkommende tirsdag. Vinneren kåres den 14. oktober i år. (Hvis du ønsker å følge en blogger som bl.a. har Booker-prisen som et sentralt element på sin blogg, kan jeg anbefale Clementines Har du lest-blogg og hennes Booker-pris-innlegg.)

Da Hustvedt fikk vite om nominasjonen, var den første tanken som slo henne: Dette ville Harriet blitt så glad for å høre! Hustvedt lo av seg selv da hun sa dette, samtidig som det sier mye om hvilken betydning det har å leve side om side med en egenskapt, fiktiv figur i en roman over så lang tid. Til slutt blir personen nesten virkelig for forfatteren. 

Hustvedt påpeker at når man får høre om kvinner som gjør det stort innenfor et eller annet felt, så går hun selv ofte i fellen med å vurdere utseendet på vedkommende først. Dette kan noen ganger komme i veien for selve prestasjonen. Det er vanskelig å tenke seg at en flott kvinne med store pupper og timeglassfigur faktisk (også) er intelligent. Sånn sett mener hun at rynker er bra for karrieren, og ler hjertelig av denne kommentaren. 

Mot slutten av intervjuet kom Hustvedt inn på at en kjær hobby for henne er tegning. Dette gir mye glede. Kunstverdenen er nok litt redd denne boka. I alle fall er den tidd ihjel i kunstnermiljøet i New York. Det har for øvrig ikke vært hennes mening å gi kunstnermiljøet et spark. Dette er et miljø som drives av menn med mange penger, og hennes meninger er kun én stemme i debatten. Det er mye materiale i fotnotene i romanen hennes for den som er interessert. Her finner man blant annet henvisninger til kilder hun brukte da hun gjorde research til boka. 

Boksignering med Siri Hustvedt (Foto: RMC)

Siri Hustvedts hovedmål med boka, i tillegg til at hun har lekt og kost seg mens hun konstruerte plottet, har vært å bryte stereotype oppfatninger - blant annet om at det ikke skal være mulig både å være emosjonell og intelligent. Det er nemlig fullt mulig!

Da forfatteren ble takket av av arrangøren, var meddelelsen til Siri Hustvedt klinkende klar: "You are welcome back - whenever you want!" 

Og dermed var en fantastisk litteraturkveld over - en kveld da alle i salen satt helt fjetret og hørte på alle Siri Hustvedts kloke ord og tanker. En kvinnelig forfatter som tross sine rynker fremdeles er utrolig flott - uten at jeg et øyeblikk betviler at hun er både intelligent og et følelsesmenneske av rang!

Etter bokbadet ble det selvsagt boksignering, og jeg fikk faktisk anledning til å samtale noen setninger med forfatteren før det var nestemann i køen sin tur å få signert sitt eksemplar av en Hustvedt-bok. Mitt eksemplar av "Den flammende verden" lå dessverre gjenglemt hjemme, og jeg så meg derfor nødt til å kjøpe en ny bok, selv om jeg hadde den fra før av ...

Med hilsen fra Siri Hustvedt! (Foto: RMC)

Pølser og politikk hos Cappelen Damm 2. april 2014

Bernt Gran (Foto: Cappelen Damm)

Galskap og utilregnelighet

2. april i år ble Bernt Grans bok "Hundreår med hodebry. Utilregnelighetens historie" lansert i Cappelen Damms lokaler - som ledd i et nokså bredt anlagt program som blant annet innbefattet temaer som galskap versus normalitet, debatt om tilregnelighetsbegrepet i norsk strafferettspleie, visning av en kortfilm om elektrosjokk-behandling osv. En kronikk med tittelen "Kriminell galskap" ført i pennen av Bernt Gran sto for øvrig på trykk i Dagens Næringsliv 1. april. Kronikken er inntatt på Cappelen Damms blogg.

Beate Grimsrud (Foto: Cappelen
Damm)

Om lag 300 mennesker hadde møtt opp til arrangementet, som ble innledet med at forfatter Beate Grimsrud leste fra noen av bøkene sine; bl.a. om en episode om beltelegging og et etterfølgende allmøte i "En dåre fri", noen bruddstykker fra hennes siste bok "Evighetsbarnen" som kommer ut til høsten, og til sist teksten "Det var 5 millioner som ikke gjorde det" fra "Søvnens lekkasje". Den siste teksten gjorde et sterkt inntrykk på forsamlingen!

Deretter ble det paneldebatt, og debattantene var advokat John Christian Elden, rettspsykiater Kjersti Narud og forfatter og historiker/jurist Bernt Gran. VG-journalist Anders Giæver ledet debatten.

Gran har i sin bok om utilregnelighetens historie tatt utgangspunkt i den historiske aksepten for at gale mennesker ikke kan straffes, fordi de ikke vet hva de driver med. Derfor er det heller ikke noe poeng i å straffe dem. 

Paneldeltakerne (Foto: Cappelen
Damm)

Det norske utilregnelighetsbegrepet er veldig snevert fordi det bygger på at det må foreligge psykose hos lovovertrederen. Mange mentalt syke faller derfor utenfor. Dette fører paradoksalt nok til at psykisk syke (som ikke var psykotiske i gjerningsøyeblikket) som har begått relativt banale lovovertredelser, må straffes, mens de i stedet kunne trengt behandling. 

Underveis i debatten kom man inn på Lex Breivik, en lov som innførte strengere sikkerhetsnivå innenfor psykisk helsevern - for å sikre seg i tilfelle retten skulle komme til at Breivik skulle bli vurdert som utilregnelig. Loven innebar et inngrep i menneskerettighetene til psykisk syke som sitter inne og som er under psykisk helsevern. Nå fikk man likevel ikke bruk for denne lovbestemmelsen, for Breivik ble jo som kjent ansett tilregnelig og kunne dermed straffes på ordinær måte ... 

Elden påpekte at her ble loven tilpasset saken og ikke omvendt. "Prosessloven gjelder så langt den passer - det smaker ikke godt", mente Elden. 

Vi har ikke helt rømningssikre anstalter i dag, og målet er tross alt at syke folk skal bli friske. Mange som sitter i våre fengsler i dag er psykisk syke og noen er også farlige, uttalte Elden. 

Mange dømte er ikke psykisk syke i strafferettslig forstand, men er preget av langvarig rusmisbruk. I følge Elden burde vi bekymre oss mer om hvordan vi tar vare på disse. 

Bernt Gran mente at de groveste forbrytelsene ender med tilregnelighetsdommer, mens utilregnelighetsdommene er forbeholdt "de mislykkede attentaters menn". 

Elden trakk frem landssvikoppgjøret, og opplyste at hans bestefar var justisminister mens oppgjøret pågikk. I årene 1945 - 1947 sørget han for at en rekke dødsdommer kunne finne sted, til tross for at han selv hadde en sterk motstand mot dødsstraff. Etter 1947 ble de fleste dødsdømte benådet. 

Publikum (Foto: Cappelen Damm)

Bestefaren mente at dødsstraff var det eneste som gjaldt de første par årene etter krigen, for "ellers ville Norge ha gått i revolt". Elden stilte det retoriske spørsmålet om hva som ville ha skjedd dersom Quisling hadde blitt ansett utilregnelig, mens Hamsun hadde blitt ansett tilregnelig. Quisling var en mann med grandiose tanker om seg selv, og han hadde mest sannsynlig en alvorlig diagnose. Like fullt ble han dømt til døden, ansett som tilregnelig. Mens Hamsun var en høyt elsket forfatter som gikk litt vill - ham måtte man unnskylde! Så ble han også ansett å ha varige svekkede sjelsevner ... Etterpå skrev Hamsun den fantastiske boka "På gjengrodde stier" ... En bok som neppe kan sies å være skrevet av en gal mann!

I Norge er det altså slik at man frikjennes dersom man var psykotisk i gjerningsøyeblikket, og da blir man underlagt psykisk helsevern i stedet for å bli straffet. I Sverige er det annerledes. Er man skyldig eller ikke skyldig? Hvis svaret er ja, tas det stilling til om man var tilregnelig eller ei. Konklusjonen blir deretter enten straff eller psykisk helsevern. I USA blir man enten ansett som gal og da slipper man aldri ut, eller man er "heldig" og blir dømt til livsvarig fengsel ...

Bernt Gran

Panelet fikk spørsmål om psykiaterne har for mye makt. Bernt Gran mente det. Han er ikke sikker på at det medisinske prinsippet er riktig - dvs. at dersom du er syk, så er du uskyldig. Elden mente at psykiaterne har makt, men at det er naturlig - rett og slett fordi medisinske råd i en strafferettsprosess er helt nødvendig. 

For å bli ansett utilregnelig skal man i prinsippet ikke skjønne konsekvensene av det man gjør, fordi man ser på verden med litt andre øyne enn andre. Sykdommen påvirker handlingene, slik at den syke ikke skjønner hva han faktisk gjør. 

Elden mente at det er et problem når en person er frikjent på grunn av utilregnelighet, men ikke kan behandles, og overføres til fengsel på ubestemt tid. I realiteten snakker vi da om oppbevaring av mennesker, og "det smaker ikke godt". 

Kan det være en fordel å bli dømt utilregnelig? Her var panelet nokså samstemte i at det er det vanligvis ikke, fordi man da får en straff uten noen sluttdato. 

Avslutningsvis ble det en hel del diskusjon rundt Breivik-dommen, før hele arrangementet ble avsluttet med kortfilmen "Elektrosjokk" og intervju med regissør Solveig Melkeraaen, som til høsten er klar med filmen "Flink pike", som handler om henne selv og hennes depresjoner. 

Jeg kjøpte selvsagt Bernt Grans bok, som jeg leser med stor interesse for tiden!

---------------------------------

Neste Pølser og politikk-arrangement hos Cappelen Damm finner sted 13. mai 2014 kl. 19.00. 

Møte med Amy Tan på Litteraturhuset 16. mars 2014

En kinesisk-amerikansk aften på Litteraturhuset

Om forfatteren og tidligere bokutgivelser

Amy Tan (f. 1952) debuterte i 1989 med boka "Lykke og glede", og har siden utgitt en rekke bøker - både romaner, barnebøker og sakprosa. Selv kjenner jeg henne først og fremst som romanforfatter. Med unntak av "Rules for Virgins", som utkom i 2012, har jeg lest dem alle:

Lykke og glede - The Joy Luck Club (1989)
Kjøkkengudens kone - The Kitchen God´s Wife (1991)
Hundre hemmelige sanser - The Hundred Secret Senses (1995)
Beindoktorens datter - The Bonesetter´s Daughter (2000)
Å redde fisk fra å drukne - Saving Fish from Drowning (2005)

Nå er hun atter aktuell med en ny roman - "Forundringens dal", en bok på rundt 730 sider, som handler om forholdet mellom mødre og døtre, om å bli tvunget til å arbeide som gledespiker, om livet i bortgjemte, fattige fjellandsbyer osv. Jeg har ikke rukket å lese boka enda, men etter å ha hørt Amy Tan selv fortelle om arbeidet bak boka, ser jeg virkelig frem til dette. Så langt har jeg nemlig til gode å mislike noe som helst av det hun har skrevet! Og bare for å ha nevnt det: Amy Tan er en meget prisbelønt forfatter! (Kilde: Wikipedia)

Litteraturhusets arrangement

I ettermiddag arrangerte Litteraturhuset et møte med Amy Tan i anledning lanseringen av hennes bok "Forundringens dal". Hun ble intervjuet av Dagbladets kulturjournalist Inger Bentzrud, som selv har tilbrakt mange år i Kina og har lest alle Amy Tans bøker. 

Litteraturhuset har følgende presentasjon av forfatteren på sine nettsider:

"Få forfattere har de siste tiårene gledet så mange så mye som Amy Tan. Den amerikansk-kinesiske lingvistens debutroman The Joy Luck Club fra 1989 ble en New York Times bestselger og spredte seg som en vemodig vakker, melankolsk og gledesfylt farsott til bokhandler, bokklubber og lesesirkler verden over. Året etter kom boka på norsk under tittelen Lykke og glede i Merete Alfsens oversettelse, mens Tan jobbet med filmatiseringen, kjent som Himmelens døtre fra 2003.

Også i bøker som Kjøkkengudens kone og Å redde fisk fra å drukne bruker Amy Tan sin egen immigrantbakgrunn som bakteppe, og skildrer ikke minst generasjonskløften mellom kinesiske innvandrerkvinner og deres amerikaniserte døtre.

Årets bok, Forundringens dal, er oversatt av Lene Stokseth og kan sies å gå tilbake til utgangspunktet for Lykke og glede: kvinneliv i USA og Kina i en brytningstid. På begynnelsen av det 20. århundre, mens det siste keiserdynastiet smuldrer hen og kapitalismen og internasjonaliseringen innhenter Shanghai, prøver to kurtisaner, en mor og en datter, å kreve sin plass."

Hva betyr forfatterens kinesiske bakgrunn i bøkene hennes?

Inger Bentzrud innledet intervjuet av Amy Tan ved å ta utgangspunkt i den engelske tittelen på boka, som i noen sammenhenger har blitt til "Fifty Shades of Tan" (fordi boka er nokså erotisk anlagt). Forfatterens trillende latter fylte scenen, før hun påpekte at hennes bok utkom et par uker før "Fifty Shades of Gray". For øvrig er den engelske tittelen "The Valley og Amazement".

Det meste av Amy Tans litteratur har elementer av personlige og familiære forhold, og handler for en god del om det å være kinesisk innvandrer i USA. Hennes far kom fra Kina til USA i 1947, og moren kom to år etter. Amy Tan ble født i USA i 1952. Engelsk er dermed hennes førstespråk, selv om hun er tospråklig.

Om interessen for gamle familiehemmeligheter

I sitt voksne liv har Amy Tan dypdykket i sin egen families historie, og dette har ført til at den ene familiehemmeligheten etter den andre har blir avdekket. Sånn sett har hennes familie en kinesisk versjon av sin familiehistorie, og en amerikansk ... 

Noe av det Amy Tan har brukt en del tid på å finne ut av er bestemorens historie - en bestemor som tok sitt eget liv da Amy Tans mor var 11 år. Hennes interesse for bestemoren startet med at hun fant et bilde av henne. Bestemoren har en spesiell påkledning, jf. bildet som preger hennes roman "Beindoktorens datter". Senere kom hun over et bilde av ti skjønnheter fra Shanghai fra 1911, og det som undret henne var at disse kvinnene eller ungjentene hadde samme klesdrakt som hennes bestemor. 

I første omgang tok hun kontakt med tre personer i Shanghai og sendte bildet av bestemoren til dem. Noe av det første hun fikk høre var at det ikke var vanlig å gå til fotograf den gangen, fordi dette kostet mye penger. Klærne som bestemoren bar, tilhørte det man kalte et andre klasses hus for kurtisaner. Med andre ord må hun ha vært prostituert, og dette var forbundet med stor skam. Når en familiehistorie skrives, dekkes slike forhold til, fordi man lager en historie slik man ønsker den eller helst ser at den skulle ha vært. 

Om kurisaner i Kina

Amy Tan har skrevet om kurisaner i sin siste bok. Et stykke på vei kan man kanskje si at de ble noe beundret av andre kvinner, fordi de kunne føre seg, iførte seg vakre klær og hadde noe som dro ektemennene bort fra sine koner. Men der stoppet i grunnen også beundringen. 

I sin bok "Forundringens dal" skriver Amy Tan om tingene kurtisanene omga seg med, og noen av dem har hun til stor fornøyelse mens hun skrev på romanen, funnet på selv. Hun ga lattermildt noen eksempler på dette. 

Bentzrud spurte om de kinesiske kurtisanene kan sammenlignes med de japanske geishaene. Amy Tan understreket at hun ikke er noen ekspert på geishaer, men hun mener likevel at geishaer er mye mer tradisjonelle. Kustymene har aldri blitt influert av vestlig kultur, og det har heller ikke deres sang og dans eller øvrige ferdigheter som disse er forbundet med. Dessuten er det mer fokus på individet i den japanske geisha-kulturen. 

I dagens Kina er antall prostituerte anslått til noe mellom 4 og 6 millioner, til tross for at prostitusjon egentlig er forbudt. Amy Tan har selv sett på nært hold at det har skjedd store forandringer i Kina i løpet av de siste tiårene, fra at dette ikke kunne ses i det hele tatt på begynnelsen av 1990-tallet til at det i dag er red light-distrikter hvor det er helt åpenlyst hva som foregår. Mange lever triste liv, og forekomsten av AIDS og narkotikamisbruk er høy. Kvinnene er ikke prostituerte fordi de har dårlig moral, men fordi de på ulike nivåer er tvunget til det - enten fordi de er kidnappet, solgt eller drevet av en dyp desperasjon. Og det er mange desperate mennesker i Kina i dag ... 

Amy Tan påpeker også at det er en del rike mennesker i Kina som gladelig viser frem sin rikdom. Noe av det som gir status er å ha elskerinner. Disse må man holde med leiligheter og livsopphold, og begge gir hverandre status - mannen gjennom sin rikdom, kvinnen gjennom sin skjønnhet. Den dagen mannen er lei av kvinnen, står hun på bar bakke. 

Tilbake til "Forunderingens dal"

En av kvinnene i boka - Violet - gir mennene hun møter en illusjon av å ha betydning. Samtidig har Violet en illusjon om at hun kan bli respektert, selv om hun er en kurtisane. Hun følger en rik mann til en liten landsby, men livet blir alt annet enn lett. 

Amy Tan reiste til en liten landsby i Kina for å gjøre research til boka. Hun ville kjenne etter hvordan det må ha vært å være en rik manns konkubine på et slikt sted. Konklusjonen hun trakk var at dette må ha vært nokså forferdelig. 

Hun trakk også frem at hun hadde snakket med to av morens søstre i den forbindelse. Begge opplevde kulturrevolusjonen på kroppen. Felles for dem begge er at de i likhet med så mange kinesere som opplevde dette, ikke snakker om det til etterfølgende generasjoner. Da Amy Tan fortalte om sitt arbeid med boka, kunne ingen av dem skjønne at det var noen vits - for hun kunne jo bare ha snakket med dem. Og først da kom det frem at en av dem hadde vært i en tvangsproletariseringsleir i 19 år, mens den andre slapp unna med kun ett år ... 

Er Amy Tan ofte i Kina?

Tidligere reiste forfatteren til Kina ca. en gang pr. år. I dag er det lenger mellom hennes besøk. Hun er aldri så amerikansk som når hun er i Kina. Samtidig er hun kinesisk i sinn og skinn. Selv om hun har levd hele sitt liv i USA - nærmere bestemt i San Francisco - er hun svært preget av å ha vokst opp med en kinesisk mor og far. Nettopp denne dualiteten har inspirert henne i hennes forfatterskap. Hun blir aldri 100 % amerikansk, og hun tenker også helt annerledes enn amerikanere flest. Samtidig påpeker hun at det bor mange asiater i San Fransisco og at hun sjelden tenker over at hun er av kinesisk avstamning når hun befinner seg der. Dette tenker hun derimot mye på når hun befinner seg på steder med få eller ingen asiater ... 

Amy Tans foreldre var veldig opptatt av at hun skulle lære seg amerikansk, og hun ble heller ikke tvunget til å snakke kinesisk hjemme. De mente at den kommende generasjonen ville tape på det i akademia dersom de ikke ble godt nok integrert. Amy Tan er i dag tospråklig, men hun kan verken skrive eller lese kinesisk. 

På spørsmål om Amy Tan kunne tenke seg å skrive om det moderne Kina i en bok i fremtiden, svarer hun nei. Det er ikke det moderne Kina som har påvirket henne, og det er heller ikke dette som inspirerer henne mest. Tvert i mot liker hun å finne tilbake til det gamle Kina, og hun liker å skrive om innvandrerproblematrikk. 

Hva tenker forfatteren om fremtiden?

Helt til slutt fikk Amy Tan spørsmål om hva hun tenker spesielt om de politiske forholdene mellom USA og Kina. Hun understreker at hun ikke er noen ekspert på politikk, men at hun ikke tror at det er fare for noen krig. Derimot vil en økonomisk ubalanse mellom de to supermaktene kunne forrykke maktforholdene på en uheldig måte. Selv frykter hun Kinas makt i likhet med alle andre. På den annen side er 80 % av Kinas befolkning svært fattige, og de fleste revolusjoner har startet som et opprør fra et undertrykket folk - f.eks. i form av revolusjon. Igjen understreker hun at hun kun er en betrakter fra sidelinjen, og ingen ekspert ... 

En usedvanlig snakkesalig forfatter fylte uten problem den timen som var satt av, og plutselig var det hele over ... 

Etterpå var det boksignering i Litteraturhusets bokhandel. 

Det oppsto nokså raskt lange køer, og vi som ønsket oss forfatterens signatur i bøkene våre, måtte smøre oss med ikke rent lite tålmodighet. Men til slutt var det omsider min tur ... 

Møte med Kjell Westö på Litteraturhuset 12. mars 2014

Åsa Linderborg og Kjell Westö (Foto: RMC)

En av nordens fineste forfattere!

Om forfatterens bokutgivelser

Kjell Westö (f. 1961) er en finlandssvensk forfatter, som debuterte som poet i 1986 med diktsamlingen "Tango Orange". Etter hvert gikk han over til å skrive noveller, før han i 1996 debuterte som romanforfatter med "Drakarna över Helsingfors". I 2000 kom "Faren ved å være Skrake", og siden fulgte "Lang" (2002), "Lugna favoriter (2004), "Der vi engang gikk" (2006), "Gå ikke ut alene ut i natten" (2009) og "Sprickor" (2011) - før "Hägring 38" utkom i 2013 ("Svik 1938" på norsk i 2014). 

Litteraturhusets arrangement

Den 12. mars i år arrangerte Litteraturhuset i Oslo et forfattertreff med Kjell Westö i Wergelandssalen. På Litteraturhusets nettsider presenteres han som en forfatter med de "historiske romanene og historiske smertepunkter som sin spesialitet". I "Svik 1938" portretteres "et Helsingfors som nøler, tenker og diskuterer mens krigen stadig kommer nærmere, og ingen egentlig har glemt den finske borgerkrigen fra 1918". 

Det var Åsa Linderborg, kulturredaktør i Aftonbladet og selv forfatter av den selvbiografiske romanen "Meg eier ingen" (som for øvrig er filmatisert i disse dager) som intervjuet Kjell Westö. 

Det er ikke første gang Kjell Westö besøker Litteraturhuset. Han var der rett etter åpningen i 2007, og han var der også i mars 2010.

Intervjuet av Åsa Linderborg

Åsa Linderborg presenterte Kjell Westö som "en av nordens fineste forfattere". Vi fikk høre litt om Westös debut som poet, mens han fremdeles var journalist og blant annet skrev musikk-kritikker. Westö mener selv at han først og fremst er en forteller av historier, og at dette også var svært synlig i hans tidligste dikt. Det er dette - historiefortelling - han virkelig brenner for. 

Hvem er han egentlig?

Mens Westö og Linderborg drodlet litt rundt dette med å skrive, dukket spørsmålet "Hvem er du?" opp. Westö mente at han egentlig ikke vet helt hvem han er. Han er blant annet forfatter og det å skrive opplever han som et kall. Dessuten er han amatør-gitarist. Og så liker han å fiske, selv om han sjelden får noen fisk. Kanskje skyldes det at han har dårlig karma, spurte han og lo på en måte som kun et menneske som ikke tar seg selv særlig høytidelig, ler. I alle fall mener han at hans fiskeinteresse vitner om solid utholdenhet. 

For øvrig trakk han frem at han reiser mye og at det blir mange hotellrom. Noen ganger kan han våkne opp og ikke huske hvor han er. Han har også opplevd at han en gang våknet opp i Edinburgh og ikke husket sitt eget navn eller hvem han var, og dette var en svært underlig opplevelse. Akkurat nå lengter han hjem til gitaren sin etter å ha vært kontinuerlig på reisefot i to uker i forbindelse med promotering av sin siste bok. 

Nærmere om "Svik 1938"

Westö har skrevet mye om 1900-tallet i sine bøker. "Svik 1938" handler om noen få måneder i 1938. Da han begynte å skrive på boka, så han for seg en slags ramme for historien og tenkte at den skulle slutte i 1939 - med russernes bombing av Helsingfors som innledning til vinterkrigen. Slik ble det imidlertid ikke. I stedet slutter historien i november 1938, og handlingen i boka foregår i løpet av noen få måneder.

Kjell Westø leser fra sin bok
(Foto: RMC)

Det politiske klimaet i Finland på slutten av 1930-tallet

Onsdagsklubben har en sentral plass i boka. Dette er en typisk herreklubb der menn møtes for å drikke og snakke høyrøstet sammen om politikk og samfunnsforhold. Westö forklarer at denne klubben er et redskap han bruker for å få hovedpersonene i boka til å uttrykke hele det politiske bildet, slik det fortonet seg i 1938.

I og med at kommunismen ble forbudt i Finland tidligere på 1930-tallet, er diskusjonene i all hovedsak av borgerlig karakter, selv om det også oppstår polariseringer og spenninger i meningsutvekslingene mellom mennene i klubben. Kommunistisk tankegods gikk i denne perioden under jorda og kom ikke uttrykk i diskusjoner.

Når Linderborg stiller spørsmål ved om hovedpersonene kunne velge mellom demokrati og diktatur, så er ikke Westö helt enig i dette. Han mener at de viktigste valgene ble gjort i Finland og i resten av Europa på midten av 1930-tallet, og at ideen om et fritt valg var nokså illusorisk i 1938. Det meste var da gitt. 

Hvordan reagerer leserne på bøkene hans?

Linderborg stilte spørsmål om Westö opplever at folk blir forbannet over hvordan han skriver om denne tiden i Finlands historie. Westö opplyste at noen reagerer og nok ikke er så glad i bøkene hans. På den annen side har han veldig mange lesere som elsker dem - kanskje nettopp fordi han skriver om en tid som folk vet ganske lite om. Spesielt den delen av landets historie som handler om borgerkrigen og førkrigstiden, er ganske ukjent utenfor Finland. 

Den finske borgerkrigen i 1918

Westö forsøkte nokså raskt og enkelt å oppsummere noe av det som skjedde i forbindelse med borgerkrigen i 1918. Det hele startet med at Russland i 1917 ble kastet ut i et fullstendig kaos (med andre ord den russiske revolusjonen). Dette førte til dyp splittelse i Finland, og de røde tok makten i Helsingfors, mens de hvite dominerte i andre deler av landet. Etter hvert tapte de røde, og så tok de hvite en grusom hevn. De røde ble internert i leire, hvor de døde av sykdom og sult. Det er anslått at så mange som 37 000 av de røde døde mens de var i fangenskap hos de hvite. 

Noe av det verste som kan skje et land er at det bryter ut en borgerkrig. Den finske borgerkrigen var et åpent sår i den finske historien etter dens avslutning, og dette vedvarte som en understrøm i samfunnet og inn i andre verdenskrig. Antakelig ligger den der fremdeles som et verkende sår.

Underveis leste Kjell Westö fra "Svik 1938" - blant annet om fru Wiiks minner fra leiren hun var internert i i 1918, og om hvordan hun forsøker å legge bak seg sin fortid, også fortiden som proletar-datter. Etter dette har hun gjort en klassereise, begavet og sterk som hun er, og i boka arbeider hun som sekretær hos advokat Thune. 

 

Spennende samtale (Foto: RMC)

Komposisjonen i bøkene

Westö påpekte at han alltid har flettet mange historier  inn i sine romaner. Etter hvert har han blitt flinkere med komposisjonen, slik at han i dag får plass til alle historiene innenfor en 300 siders ramme, mens dette tidligere tok 5-600 sider. Han lyste opp da Linderborg påpekte at bøkene hans har noe musikalsk over seg. Rytme og musikalitet er nemlig svært viktig for ham, og akkurat dette jobber han mye med når han skriver. 

Skriveprosessen

Westö begynte på "Svik 1938" i 2009, og sluttførte den tre år senere. Noe av grunnen til at det tok såvidt langt tid er at han kom litt skjevt ut til å begynne med, og måtte justere opplegget etter en tid. 

Linderborg spurte om Westö har båret på historien i "Svik 1938" lenge. Westö opplyste at han etter å ha fullført romanen "Der vi engang gikk", visste at han ville komme tilbake til denne epoken. Det var så mye som skjedde på denne tiden. Mens det i 1920-årene var nærmest utenkelig for en alminnelig arbeiderfamilie å skaffe seg en radio, var dette helt annerledes på 1930-tallet. Det var generelt mer velstand blant folk, idretten fikk en større plass og folk var mer opptatt av skjønnhet og velvære. Parallelt med dette skjedde det mye ubehagelig i resten av Europa - med Hitlers nazisme og Stalins kommunisme. Som en motreaksjon til dette, ble mange lands innbyggere svært nasjonalistiske, på grensen til det hysteriske. Sammenligningen med det som i dag skjer i Europa med ekstrem arbeidsledighet blant yngre mennesker og en fremvekst av høyreekstremisme, er nærliggende ... Ja, faktisk er det så mange likhetstrekk at det er grunn til ettertanke!

Linderborg påpekte at det er noen elementer av krim i boka. Westö har ingen ambisjoner om å slå seg inn på krim-genren, og synes det allerede er for mange krimforfattere. Han har ingen planer om å bli den 637. krimforfatteren i Norden ...  Han innrømmer at han liker å leke med intriger og plott i bøkene sine. Det handler imidlertid ikke om kriminalhistorier, men mer om dyperegående psykologiske dramaer. 

Familiebakgrunnen

Kjell Westös far kommer fra en fattig familie, mens moren kommer fra en velstående familie. Begge familier er svenskspråklige i et land hvor de fleste snakker finsk, og er derfor pr. definisjon minoritetsspråklige. Hans farmor snakket en svensk dialekt som han ikke forsto. Hans blandede bakgrunn har for øvrig ytterligere bidratt til at han er noe delt på hvem han egentlig er - på en måte hjemme begge steder, og på en måte ingen av stedene. 

Svensk eller finsk?

Westö bestemte seg svært tidlig for at han ønsket å bli tospråklig, og han forelsket seg etter hvert i finsk litteratur og film. Mens han arbeidet som journalist skrev han i all hovedsak på finsk, mens han har valgt svensk som sitt romanspråk. Begge språk er en så stor del av ham at han tenker på begge språk, og endog drømmer både på svensk og finsk. Ja, også på engelsk. Han har likevel måttet erkjenne at han er en bedre stilist på svensk, og at han ikke har noe å stille opp med overfor forfattere som f.eks. Oksanen og Kettu som begge skriver på et fantastisk finsk språk. Samtidig har nettopp det faktum at han er tospråklig gjort ham til en bedre skribent på begge språk. Språkstriden i Finland er for øvrig ikke til å kimse av, og han kom litt inn på dette. 

En Helsingfors-forfatter

Westö er og blir en Helsingfors-forfatter. Han mener at han ikke kan noe annet. Han liker å flette lokalhistorie inn i sine bøker. Han har noen mannlige lesere som "elsker" å ta ham for unøyaktigheter og småfeil, og som mer enn gjerne gjør ham oppmerksom på disse. Han lo varmt og hjertelig da han fortalte om dette, som om han var aldri så lite stolt over iveren og interessen for hans bøker og at de historiske detaljene skal bli korrekte. Dette fører til at han endrer noen detaljer i bøkene sine - i alle fall den første høsten etter utgivelsene. Siden får det være som det er.

Westös forhold til musikk

Linderborg lurte på om Kjell Westö lytter til musikk mens han skriver. Da han var yngre hadde han på høy musikk mens han skrev, men så har det skjedd noe med ham med årene ... I dag foretrekker han stillhet og ro mens han er i en skriveprosess. 

Helt til slutt spurte Linderborg hva han ville ha gjort dersom han hadde kunnet velge om igjen: en forfatter-karriere eller en musiker-karriere? Westö tenkte seg litt om før han sa at han nok ville ha valgt å være forfatter - vel vitende om at han aldri er lykkeligere enn når han spiller gitar, selv om han understreker at han ikke er spesielt god som gitarist. 

Boksignering i bokhandelen på Litteraturhuset (Foto: RMC)

Den timen som var satt av til samtalen mellom Kjell Westö og Åsa Linderborg ble så altfor kort, og plutselig var vi ved veis ende. Etter arrangementet var det mulig å få signert bøker nede i bokhandelen, og jeg hadde selvsagt med mitt eksemplar av "Svik 1938"! Nå gjenstår det bare å få lest flere av Westös bøker - blant annet "Faren ved å være Skrake" og "Gå ikke alene ut i natten", som allerede står og venter i mine bokhyller ... 

Signatur i min bok (Foto: RMC)