"Boktyven" (Regissør: Brian Percival)

En film som fortjent for Markus Zusaks fantastiske bok!

Det er nesten seks år siden jeg leste Markus Zusaks nydelige og ikke minst triste roman "Boktyven", som opprinnelig utkom i 2005 (men på norsk først i 2007, utgitt av Cappelen Damm). Og selv om jeg ikke husker absolutt alle detaljer fra boka den dag i dag, husker jeg fremdeles hvilken enorm effekt den hadde på meg. Da jeg før jul mottok en invitasjon til en eksklusiv førvisning av filmen fra Cappelen Damm, var jeg ikke sen om å takke ja! For med stjerneskuespillere som Geoffrey Rush og Emily Watson i hovedrollene som Liesels fosterforeldre Hans og Rosa, måtte det jo rett og slett bli bra! Derimot var jeg mer spent på rolletolkningene av Liesel, vennen Rudy og ikke minst jøden Max ... 

Visningen av filmen fant sted på Filmklubben (i lokalene til Cinemateket) i ettermiddag, og en engasjert redaktør fra Cappelen Damm introduserte filmen gjennom å fortelle om sitt spesielle forhold til boka, som forlaget var så heldig å sikre seg i sin tid. Lenge har man ventet på filmen, og nå er den altså her - og skal ha Norgespremiere 17. januar 2014!

I filmen åpningsscene hilser vi på Døden, selve fortellerstemmen i filmen - som i boka. Alle skal vi dø en gang, men bare Døden vet når dette skal skje. Døden ber oss om å ta det med ro, fordi vi uansett ikke kan unnslippe vår skjebne ... Så dras vi gjennom en togkupé, inntil vi møter Liesel, broren og deres mor. Broren dør i armene på moren, og han må begraves ved skinnegangen. Idet broren går i jorda og moren faller sammen og hulker, griper Liesel tak i en bok som graveren har lagt fra seg i snøen. Hun stjeler sin første bok - Boktyven ... Lite aner hun at moren skal forlate henne hos noen som skal føre henne til Hans og Rosa, mens moren selv sendes til en konsentrasjonsleir. Ja, for dette er rett før andre verdenskrig, vi befinner oss i Tyskland - eller nærmere bestemt Berlin etter hvert - og Hitler sitter ved makten. 

Liesel og vennen Rudy

Møtet med Hans og Rosa er skremmende i sin ublidhet for Liesel, som er fra seg av sorg over å ha mistet både sin bror og sin mor i løpet av kort tid. Særlig bryske Rosa er skremmende, fordi hun hele tiden skjeller og smeller og er sur absolutt hele tiden. Det oppstår imidlertid nokså raskt sterke bånd mellom Liesel og Hans, som tar henne under sine beskyttende vinger og er omsorgsfullheten selv. Da det senere viser seg at Liesel ikke kan lese, er det han som lærer henne bokstavenes magi. Og Liesel, som etter hvert blir god venn med den skjønne, lysluggete gutten Rudy, skal etter hvert vise seg å bli en mestertyv i bøkenes verden. 

Bøkene skal dessuten få avgjørende betydning når jøden Max dukker opp, og de må gjemme ham i kjelleren. Når han til tider svever mellom liv og død, opprettholdes hans vilje til å leve gjennom alle historiene Liesel leser for ham ... 

Liesel stjeler en bok fra et bokbål

Bakteppet i filmen er som tidligere nevnt andre verdenskrig, og mens Liesel og Rudy, som bare drømmer om et kyss, utvikler et vennskap sterkere enn alt, blir vi vitne til krystallnatten, jødeforfølgelse og nazismens fremmarsj. Etter hvert som det går dårligere og Tyskland møter mer motstand, utkommanderes den ene familiefaren etter den andre i krigen - og heller ikke Hans slipper unna ... Britene bomber Berlin sønder og sammen, og nede i bomberommet fjetrer Liesel alle de redselsslagne naboene gjennom sine historier - hvor hun prøver å overdøve lyden av sirener og bombing med sine fortellinger ... 

Ingen våger å protestere av frykt for angiveri

Det er alltid vanskelig når det skal lages film av en bok man har elsket svært høyt, men denne gangen har produsentene virkelig fått det til! Sophie Nélisse er riktignok nesten for fullkommen og vakker i rollen som Liesel, og det samme kan man i grunnen si om Nico Liersch i rollen som Rudy. Like fullt - de er til å smelte fullstendig av! Joda, så blir det kanskje også noe stereotypt når forholdet mellom de snille og de slemme beskrives, men jeg tilgir dem, jeg tilgir dem! Like så tilgir jeg at miljøskildringene er noe romantisert og naivistisk i formen. Det noe naivistiske uttrykket i filmen er jo også en genre innenfor filmkunsten, og her passet det helt fint. 

Liesel leser for Max i kjelleren

Etter hvert viser det seg selvfølgelig at Rosa rommer et varmt og bankende hjerte - ikke minst for Liesel, og når dette kommer for en dag - ja, da er det bare å finne frem lommetørkleet. Og da trenger du ikke å pakke det vekk, for dette kommer du til å trenge resten av filmen. Regn rett og slett med en håndfull med hulkeepisoder før rulleteksten kommer, og ha sminkepungen og pudderet klart før du forlater salen! 

Og dersom du skulle være det minste i tvil: Jeg anbefaler denne filmen varmt og sier bare: gled eder! For dette er en film en bokelsker med respekt for seg selv ikke ønsker å gå glipp av! 

Innspilt: 2013
Originaltittel: Book Thief
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Sophie Nélisse (Liesel Merninger), Geoffrey Rush (Hans Hubermann), Emilt Watson (Rosa Hubermann), Ben Schnetzer (Max Vandenburg), Nico Liersch (Rudy Steiner) m.fl. 
Spilletid: 130 min. 

"The Reluctant Fundamentalist" (Regissør: Mira Nair)

Mektig film om fordommer og ekstremisme! 

For få dager siden oppdaget jeg denne filmen i hyllene hos Platekompaniet, og gjenkjente den umiddelbart som filmatiseringen av Moshin Hamids bok med samme navn - "Den motvillige fundamentalist". Jeg har i min omtale av boka nokså utførlig gjort rede for hendelsesforløpet, og fordi filmen stort sett er tro mot boka, tenker jeg at det ikke er nødvendig å gjøre dette om igjen fullt så grundig. Og bare for å ha nevnt det: filmen hadde Norgespremiere på norske kinoer i går.

Pakistaneren Changez er en meget talentfull analytiker som etter å ha tatt utdannelsen sin i USA, gjør det meget godt i amerikansk næringsliv. I filmen beskrives forholdet mellom amerikanerne og deres nye landsmenn som riktig respektfullt og hjertelig.

Bobby og Lincoln i samtale over et cafébord i Lahore

Så inntreffer terrorhandlingene 11. september 2001, og etter dette er ingenting det samme. Changez og andre som ham har ikke en sjanse mot den amerikanske paranoiaen som preger samfunnet etter disse terrorhandlingene. Samtidig som alle med muslimsk bakgrunn - også Changez, som ikke en gang er spesielt religiøs - blir mistenkeliggjort som potensielle muslimske fundamentalister, begynner det også å skjære seg mellom Changez og kjæresten Erika. Vi blir vitne til den uverdige behandlingen av utlendinger på flyplassene, der de blir bedt om å strippe og får hver trevl av kroppen undersøkt, som om det var mulig å sy inn bomber under huden. 

11. september 2001 ... 

Til slutt øyner ikke Changez noen annen utvei enn å reise tilbake til Pakistan, landet han en gang forlot for å gjøre karriere i det som etter hvert skulle bli hans elskede USA. Og det er her vi møter ham i filmen innledende scene, der han sitter og forteller sin livshistorie til CIA-agenten som er sendt til Pakistan for å løse en kidnappingssak, hvor en amerikansk akademiker er kidnappet av anti-amerikanske fundamentalister. CIA har Changez mistenkt for å stå bak det hele. Forutinntattheten fra amerikansk hold skal nok en gang ikke levne Changez en sjanse, og spørsmålet man sitter igjen med etter å ha sett denne filmen er hvem som egentlig er fundamentalist - amerikaneren eller Changez? Og med en undertekst av at drar man det hele langt nok, kan selve angsten for terror nettopp skape terror, fordi det blir en slags selvoppfyllende profeti ... 

Changez og Erika

"The Reluctant Fundamentalist" er en vakker og viktig film om vår tids største fiende: frykten og det den gjør med oss. Her skal det riktignok understrekes at den amerikanske frykten er så til de grader mye sterkere enn "den vestlige frykten" for øvrig. Samtidig har nettopp USA satt på dagsorden regler som andre land påtvinges å følge - enig eller ikke enig - fordi det står i dette landets makt å gjøre nettopp det. I den konteksten er dette en film som snur det meste fullstendig på hodet. Jeg håper at riktig mange går på kino for å se nettopp denne filmen! 


Skuespillerprestasjonene er formidable på en nokså stillferdig måte, og hele tematikken viser til fulle hvor liten troverdighet spesielt USA har til å være retningsgivende på hva som er rett og galt her i verden. Mange av scenene, som dessverre er meget troverdige, er til å få frysninger av. Som f.eks. da Changez må sverge for at han faktisk elsker USA for å få slippe fri - mens nettopp dette som skjer, absurditeten i det, får ham til å elske USA mindre og faktisk forlate landet ... 

Tendenser til opptøyer i Lahore

For øvrig vil jeg understreke at filmen inneholder mange nydelige scener, som da Changez endelig har tatt mot til å bryte med en nokså despotisk sjef og seiler ut fra Istanbul, gjennom Bosporosstredet ... Det eneste som faktisk irriterte meg var hvordan Erika ble fremstilt, fordi hun i stedet for sårbar og sørgende nærmest fremsto som nokså skrullete, en person det var vanskelig å tro helt på. Hun blir til og med tillagt ansvaret for sin eks-kjærestes død, mens han i Moshin Hamids roman døde av kreft. 

Avslutningsvis nevner jeg at den indiske regissøren Mira Nair står bak mange store filmer - som "Salaam Bombay!", "Monsoon Wedding" og "Vanity Fair".

Her blir det terningkast fem!

Innspilt: 2012 
Originaltittel: The Reluctant Fundamentalist
Nasjonalitet: Storbritannia/USA
Språk: Engelsk, urdu
Genre: Thriller
Skuespillere: Riz Ahmed (Changez), Kate Hudson (Erica), Liev Schreiber (Bobby Lincoln), Kiefer Sutherland (Jim Cross), Om Puri (Abu) m.fl.
Spilletid: 126 min.

"The Attack" (Regissør: Ziad Doueiri)

Provoserende og sterkt om selvmordsbombing i Israel

Det er Arabiske filmdager i Oslo denne helga, og selveste åpningsfilmen var "The Attack" (eller L´Attentat som er originaltittelen) av den libanesiske regissøren Ziad Douieri. Filmen er basert på Yasmina Khadras bok med samme navn. 

I åpningsscenen introduseres vi for hovedpersonene i filmen; den suksessfulle palestinske kirurgen Amin Jaafari og hans kone Siham. De bor i Tel Aviv i Israel, er velstående og har nesten utelukkende jødiske venner. Samme dag skal Amin motta en presisjefull utmerkelse for sitt arbeid som lege, noe kona dessverre ikke har anledning til å stille på. Hun skal nemlig til Nazareth for å besøke slektninger. 

Mens Amin sitter i salen og venter på prisutdelingen, ringer hans kone. Han har imidlertid ikke tid til å snakke med henne, og få minutter etter står han selv på talerstolen for å takke for den ærefulle prisen som han som den første palestineren noen sinne har vært så heldig å motta. I takketalen tar han opp hvor viktig det er at jøder og palestinere kommer godt ut av det med hverandre, og han trekker endog inn at alle jøder egentlig er litt arabere, og at alle arabere egentlig er litt jøder. Alle smiler tilfreds til hverandre fordi de er et levende bevis på at det går an å leve i fredelig sameksistens med hverandre. 

Senere samme dag er Amin tilbake på jobb. Plutselig smeller en bombe i byen, og inn kommer den ene ambulansen etter den andre med sårede og drepte. Når status skal gjøres opp, viser det seg at selvmordsaksjonen denne gangen har kostet 17 menneskeliv. 11 av dem var barn. Bomben gikk nemlig av inne i en restaurant hvor det foregikk en barnebursdag. Amin og de andre på operasjonsstuen er rystet over hendelsen og snakker om hva i all verden det er som kan få noen til å gjøre noe så ondt og meningsløst. Vi blir dessuten vitne til en sterkt skadet jødisk mann som krakilsk nekter å la seg behandle av Amin, og forlanger en annen (jødisk) lege. 

Senere kommer Amin hjem fra jobben, helt utslitt etter basketakene på operasjonsstuen. Han stusser over at kona ikke er kommet hjem enda. Da han forsøker å ringe henne, ser han at hun har glemt mobiltelefonen hjemme. 

Midt på natta blir Amin vekket av en telefon fra jobben. Han blir bedt om å komme på sykehuset. Det viser seg at det han skal gjøre er å identifisere liket av sin kone. Da det fremkommer at hun mest sannsynlig har operert som selvmordsbomber, og er den som står bak alle drapene og skadene som Amin og kollegaene hans har tatt imot på operasjonsstua den foregående dagen, klarer han ikke å ta dette innover seg. Det må foreligge en misforståelse. Han nekter å tro at det er mulig å være gift med en kvinne i 15 år og ikke vite noe om hennes politiske eller religiøse beveggrunner og grunnleggende holdninger. Det viser seg etter hvert at han skal få mer enn dette å slite med, for det israelske politiet kan heller ikke tro at han ikke har visst noe om det som har foregått ... 

Uten å røpe for mye av handlingen, kan jeg si så pass at historien som fortelles videre handler om en mann som gradvis tar inn over seg sannheten og som får et behov for å finne ut hvorfor. Og jo mer han graver seg ned i dette, jo vanskeligere blir det for ham å møte sine jødiske venner på samme måte som før. Og så spørs det hvor liberale de er når det kommer til stykket ... 

Det var meningen at regissøren skulle være gjest på festivalen og dukke opp i salen etter visningen av denne filmen, og akkurat dette hadde jeg gledet meg til. Men så viste det seg at Ziad Doueiri hadde mistet flyet sitt fra New York til Norge, og dermed måtte vi nøye oss med en overføring via Skype. I stedet for at dette skulle ende med en skuffelse sånn totalt sett, ble det faktisk et høydepunkt. I alle fall for de av oss som valgte å bli sittende igjen og høre regissøren fortelle om alle utfordringene underveis, og om alle reaksjonene han har møtt både fra israelere/jøder og palestinere etter at filmen var ferdig. I nesten tre kvarter snakket han uavbrutt om filmen sin. 

Opprinnelig var det meningen at filmatiseringen av Yasmina Khadras bestselgerroman skulle bli en Hollywood-produksjon, men slik ble det likevel ikke. Amerikanerne mente at den ble for pro-israel-aktig og droppet hele konseptet. Det Ziad Doueiri og hans medarbeidere ikke skjønte før det var for sent, var at manuset de hadde laget var eid av amerikanerne. Han ønsket naturlig nok å fullføre filmen, men opplevde at han ikke fikk ut manuset "sitt". Først etter noen år lyktes det ham å få kjøpt det tilbake, og dermed var han endelig i gang igjen.

Og film ble det! Innspillingene ble foretatt i Israel, og han brukte mange israelske skuespillere. For ti år siden ville dette vært helt utenkelig for ham, libaneser som han tross alt er. Han har selv vokst opp med hatet mellom arabere og jøder i Midt-Østen, men erfarte under innspillingene at israelerne var like redde for all uroen som han var under sin oppvekst. Det forhold at filmen er innspilt i Israel og med israelske skuespillere har imidlertid gjort at mange arabiske land nekter å vise filmen. Han risikerer selv opptil tre års fengsel pga. dette dersom han reiser tilbake til Libanon. 

Ziad Doueiri er meget klar på at "The Attack" ikke først og fremst er en politisk film. Han endret bl.a. Sihams bakgrunn fra muslim til kristen-araber. Dette for å få frem at konflikten ikke handler om religion, men om landområder. Slutten av filmen er heller ikke så storslagen og pompøs som bokas slutt (med kanskje desto mer realistisk?), og dette førte i begynnelsen til en konflikt med forfatteren av "Attentatet", som ikke likte at han hadde endret på slutten. Inntil han til slutt faktisk forsonet seg med det ... 

Min vurdering av "The Attack" er at dette er en utrolig sterk film på mange ulike nivåer. Ikke bare er historien som sådan hjerteskjærende, provoserende og rå, men den inneholder også mange sterke scener - særlig etter at skadde og drepte mennesker begynner å ankomme sykehuset etter bomben. Skuespillerprestasjonene er formidable i all sin enkelhet, regien er mesterlig og temaene som tas opp er mer komplekse enn vi er vant til å få servert på film. Jeg ble meget følelsesmessig berørt mens jeg så filmen. Innimellom kjente jeg de reneste knyttneveslag i magen - andre ganger var det som om jeg ble filleristet. At filmen provoserer begge sider av konflikten i Midt-Østen kan jeg faktisk skjønne, for her er alle elementer med. Filmen er imidlertid ikke mer provoserende enn virkeligheten selv. Israelernes rasisme og generalisering i forhold til at "alle" arabere er potensielle terrorister, arabernes hat mot dem som urettmessig har stjålet landet deres fra dem, det gjensidige hatet, stoltheten over at en slektning har gjennomført et selvmordbombertokt ... det meste er tatt med. Etter å ha sett en slik film er jeg temmelig sikker på at det ikke er mulig å velge enten den ene eller andre siden, for virkeligheten er så mangefascettert at det må være åpenbart for alle at det ikke finnes bare én sannhet. Min konklusjon er at denne filmen fortjener terningkast seks! Her er faktisk filmen enda bedre enn boka!

Innspilt: 2012
Originaltittel: L´Attentat
Nasjonalitet: Belgia, Frankrike og Libanon
Språk: Arabisk/hebraisk
Genre: Drama
Skuespillere: Ali Suliman (Amin Jaafari), Reymond Amsalem (Siham Jaafari) m.fl.
Spilletid: 102 min.

"One Day" (Regissør: Lone Scherfig)

Skuffende tretten-på-dusinet-film

Emma og Dexter møter hverandre og tilbringer en dag sammen den 15. juli 1988, samme dag som de får utdelt vitnemålet sitt. Uten at noen av dem skjønner dette, faller de begge pladask for hverandre, men klarer å skusle bort anledningen til at det skal bli noe mer. I stedet innleder de noe som skal bli et livslangt vennskap.

"One Day" handler om Emma og Dexter de neste drøyt tyve årene, og om hva som skjer hvert år den 15. juli. Emma er en snusfornuftig arbeiderklassejente som er vant til å jobbe målrettet for det hun vil oppnå, mens Dexter kommer fra overklassen og er bortskjemt og vant til å få det som han vil. 

I årenes løp krysses deres veier uavlatelig. Etter hvert blir Emma en suksessfull forfatter, mens Dexter blir en populær kjendis-TV-programleder. Emma havner i et samboerforhold med en mann hun ikke elsker, mens Dexter etter å ha rundet 30 og vel så det betaler prisen for et liv i sus og dus, med en dame på hver finger og et altfor høyt alkoholforbruk. Til slutt mister han jobben sin, forholdet til de fleste av vennene hans havarerer og det meste ser nokså svart ut. Ingen liker den overfladiske bleien han har blitt, kynisk uansett hva han foretar seg og så fordrukken at han har problemer med å holde fokus under samtaler med f.eks. Emma. Inntil han altså blir "reddet" inn i et ekteskap med en kvinne - Sylvie - som er betydelig rikere enn hans familie ... men som han egentlig ikke elsker ... 

Skjønner Dexter før det er for sent at kjærligheten har vært der rett foran øynene hans hele tiden? Men at hun heter Emma og ikke Sylvie?

"One Day" er en sukkersøt og sjarmerende film med to vakre og uimotståelig sjarmerende skuespillere. Uansett hvordan filmen foregir å fremstille livets harde trivialiteter, blir den aldri mer enn en overfladisk feel good-film, som det i grunnen går 13 på dusinet av. Like fullt - av og til er det deilig å bare la seg underholde og leve seg inn i vakre og tidvis meget vellykkede menneskers liv. "One Day" bæres 110% av skuespillerne Anne Hathaway som Emma og Jim Sturgess som Dexter. Jim Sturgess får noen flere rollemessige utfordringer enn Anne Hathaway, fordi han skal gå gjennom hele spekteret med tolkninger som råkjekk sjarmør, sliten sjarmør, fordrukken drittsekk, forhenværendende fordrukken drittsekk som prøver å ta seg sammen, angrende råkjekk, moden sjarmør som endelig har skjønt hva som er viktig her i verden osv. Mens Anne Hathaway forvandles fra en sjenert, bebrillet ungpike med kjedelig langt hår til en moden skjønnhet med linser og kul hårsveis ... Noe mer dyptpløyende enn dette ble det heller ikke. Nå lurer jeg i grunnen på om det lenger er noen vits å lese "En dag" av David Nicholls, som filmen er basert på. Filmen har vært vist på norske kinoer, men har så langt jeg kan se ikke mottatt noen priser. Noe annet ville for øvrig ha overrasket meg. Her blir det terningkast tre!

Innspilt: 2011
Originaltittel: One Day
Nasjonalitet: USA
Genre: Romantisk komedie
Skuespillere: Anne Hathaway (Emma), Jim Sturgess (Dexter Mayhew), Romola Garai (Sylvie), Rafe Spall (Ian), Ken Stott (Dexters far), Patricia Clarkson (Dexters mor), Jodie Whittaker (Tilly) m.fl.
Spilletid: 108 min.

"Les Miserables" (Regissør: Bille August)

Bille Augusts "Les Miserables" fra 1998

Etter å ha sett den siste spektakulære filmmusikalen av "Les Miserables" med Tom Hooper som regissør, har jeg bestemt meg for å ta for meg alle de filmutgaver av denne filmen som det er mulig å få tak i. I første omgang har jeg gravd frem et eksemplar av "Les Miserables" i min egen filmsamling - en utgave fra 1998 med regissøren Bille August. 

Siden jeg allerede har laget et nokså utførlig handlingsresymé da jeg omtalte 2012-filmen, nøyer jeg meg denne gangen med et nokså kortfattet resymé - aller mest for å få frem det som er annerledes i herværende 1998-film. Og så bør det selvsagt nevnes at dette ikke er en musical.

I filmens åpningsscene har Jean Valjean kommet ut av fengsel etter å ha sonet 19 år pga. tyveri av et brød, og han har funnet frem til biskopen som gir ham mat og nattely. Vi blir vitne til at Jean stjeler sølvtøyet, blir tatt og deretter tilgitt av biskopen, som atpåtil dekker over hans forbrytelse - alt med det formål at han ønsker at Jean skal leve et liv som en ærlig mann. 

Så møter vi Jean Valjean nesten ti år senere, og resten av historien kjenner vi. Fantine får sparken fra Jeans fabrikk, Javert - Jean Valjeans tidligere fangevokter - er blitt politimann - og han er faretruende nær å avsløre Jean Valjean som straffangen som brøt prøveløslatelsesvilkårene. En annen blir beskyldt for å være nettopp Jean Valjean, og etter å ha avslørt seg selv som den rette Valjean, må han flykte - etter at Fantine er død og han har reddet Cosette fra det grusomme vertshusekteparet som har hatt henne hos seg mot betaling fra Fantine. Nesten ti år senere er Cosette en voksen kvinne, som forelsker seg i Marius, og takket være Jean Valjean lider han ikke den samme skjebnen som de andre studentene han forsøker å lage revolusjon sammen med. Han overlever og han og Cosette kan dermed få hverandre til slutt. 

Manuset som filmen er tuftet på avviker fra Victor Hugos roman på en rekke punkter. Bl.a. er f.eks. vertshusekteparets datter Eponine som voksen helt fraværende. Dermed frarøves vi noe av det som skapte dramaet med stor D på slutten - der Eponine ofrer sin kjærlighet for Marius etter selv å ha vært forelsket i ham lenge. Marius er dessuten gjort til lederen av studentene, noe han ikke er i Hugos roman. Jeg skjønte for øvrig ikke hvorfor Jean Valjean ble fremstilt som analfabet, all den tid han ikke var det i romanen. 

For øvrig må jeg si at filmen er både storslått og fin, med et stjernelag i de største rollene. Her møter vi Liam Neeson som Jean Valjean, Geoffrey Rush som Javert, Uma Thurman som Fantine og Vlaire Danes som den voksne Cosette. Dramaet er velspilt, kulissene fremstår nærmest som autentiske og historien er av det udødelige slaget - med kjærlighet, ofre og lidelser i bøtter og spann. Like fullt og kanskje ikke rent lite urettferdig i det hele tatt å nevne: jeg savnet musikken ... Jeg synes denne utgaven av "Les Miserables" fortjener terningkast fem. 

Innspilt: 1998
Originaltittel: Les Miserables
Nasjonalitet: USA, England og Tyskland
Skuespillere: Liam Neeson (Jean Valjean). Geoffrey Rush (Javert), Uma Thurman (Fantine), Claire Danes (Cosette som voksen), Hans Matheson (Marius Pontmercy) m.fl.
Spilletid: 129 min.

Liam Neeson i rollen som Jean Valjean 

Uma Thurman som Fantine

Geoffrey Rush som Javert

Claire Danes som Cosette

Hans Matheson som Marius

"Victoria" (Regissør: Torun Lian)

Hamsuns
"Victoria" på film!

Blant alle Hamsuns romaner er "Victoria" den vakreste, synes jeg. Dette er en roman man kan lese om og om igjen, og min erfaring er at historien bare blir sterkere og sterkere for hver lesning. Det sies at romanen har klare selvbiografiske trekk. Som hovedpersonen i boka kom også Hamsun seg opp og frem ved hjelp av sine talenter som forfatter, og som hovedpersonen var også han ulykkelig forelsket i en kvinne over hans stand. Hun døde dessuten ung.

Da jeg fikk vite at Hamsuns berømte roman skulle filmatiseres, var jeg utrolig spent.  Dramaet er visstnok filmatisert flere ganger tidligere, uten at jeg har hørt om noen av dem. Selv har jeg med andre ord absolutt ingen preferanser å sammenligne med når det nå foreligger en filminnspilling av Hamsuns "Victoria". Mye av min spenning har vært knyttet til hvor tro regissøren og manusforfatteren ville være til Hamsuns originale roman og ditto tilhørende språkdrakt.

I går var jeg så heldig å være invitert på premieren av "Victoria" (sammen med Line fra Lines bibliotek og Elin fra Bokelskerinnen), og selv følte jeg stor lettelse ved at produsentene bak filmen faktisk hadde valgt å forholde seg meget lojalt til Hamsuns roman og den språkdrakt denne er skrevet i. Dermed følte jeg at tidsbildet ble korrekt, selv om dette selvsagt medførte at noen av dialogene kunne virke vel oppstyltede, spesielt i begynnelsen. Men det var jo slik man snakket i overklassen for over 100 år siden!

"Victoria" handler altså om møllersønnen Johannes som forelsker seg i slottsdatteren Victoria. Etter hvert skal de begge komme til å elske hverandre meget høyt. Ikke bare kommer deres svært så ulike klassetilhørighet i veien for dem, men det gjør også Victorias far. I filmen fremstilles han som en mann som lever over evne og som drikker altfor mye. Og da som nå gikk det riktig ille når tæring ikke ble satt etter næring. Forgjeldet og på randen av konkurs tvinger han Victoria til å gifte seg med løytnant Otto, på tross av at hun ikke elsker ham. Alt for å redde familien og dens ære, hva nå denne måtte bestå i ...

Victoria og Johannes´ veier krysses fra tid til annen, også etter at han har begynt å slå gjennom som poet og forfatter. Men uansett hvilken anseelse han mottar i utlandet for sitt forfatterskap - hjemme er og blir han uansett møllersønnen Johannes, som ikke er fin nok for de velsituerte som nærmest er for adelige å regne. Dette får konsekvenser både for ham og Victoria, som etter hvert kunne ha fått hverandre (fordi Otto dør pga. et vådeskudd, og Victoria blir enke), men nå står stoltheten i veien for dem. Den en gang så tillitsfulle og håpefulle Johannes ender i stedet opp med et forbitret hjerte, og når han endelig våkner, er det for sent ...

Kulissene i filmen er utpreget nasjonalromantiske, og det synes jeg for så vidt var helt greit, selv om dette tidvis ga et preg av at Johannes levde i større velstand enn slik Hamsun fremstiller det i sin roman. De første scenene i filmen, særlig der hvor den unge Victoria leker bekymringsløst rundt sammen med sine slektninger ute i slottshagen, virket dessuten noe stilistiske og kunstige til å begynne med. Etter hvert opphørte følelsen av noe kunstig seg for mitt vedkommende, og dramaet åpnet seg mer opp. Barna som spilte hhv. den unge Johannes og Victoria var for øvrig rett og slett vidunderlige! Den scenen hvor den unge Johannes bærer rundt på Victoria, er nesten magisk.

Tidligere i dag har jeg lest en del filmkritikker som går på at det ikke gnistret nok mellom Johannes og Victoria, og at det hele ble for tamt. Jeg kunne faktisk ikke vært mer uenig. Det  tok riktignok litt tid før det ble slik, men slik var det vel også i romanen? For fra å være en ungdomsforelskelse som nesten ikke fikk noen næring, gikk det hele over til å bli en dypfølt kjærlighet som ble næret av blikk, ord og en og annen stjålen berøring. For ikke å snakke om dikt og brev ... Denne nyansen synes jeg skuespillerne fikk godt frem.

Den eneste kunstneriske friheten regissøren og manusforfatteren Torun Lian har tatt seg, er at hun har skapt et miljø rundt Johannes og hans skrivekunst. Her dukker f.eks. Petter Scherven opp som en karikert figur av Henrik Lund, og som fikk meg til å le hver gang han dukket opp på lerretet. Og her dukket også en rekke andre likesinnede opp, som hadde ett og annet å komme med når den unge og lovende forfatteren trengte et publikum. Rolletolkningen til Fridtjov Såheim, Victorias far, som en skrattleende, litt ufin og fordrukken mann dras også noe langt. Og løytnant Otto, som spilles av Bill Skarsgård, og som var så "heldig" å få kvinnen som elsket en annen, fremstilles dessuten nokså endimmensjonal. Mens altså Johannes, møllersønnen, fremstår som ekte og naturalistisk - den som redder en ung jente fra druktningsdøden, som er den som ror fintfolket over fjorden og som er edel inntil det siste. Slik Hamsun også beskrev dette - kanskje som den ultimate hevn over overklassen?

Jeg opplevde at det gnistret mellom Victoria og Johannes, spilt av hhv. Iben Akerlie og Jakob Oftebro. Nærbildene av deres bevrende ansikter, der de sloss om å holde seg selv i skinnet og ikke gi seg fullstendig hen til sitt begjær - det gjorde inntrykk! Spesielt Jakob Oftebro gjorde en formidabel rolletolkning av møllersønnen, der han gikk fra å være ulykkelig forelsket i godseierdatteren til å bli såret, skuffet, sint og til slutt forbitret. Underveis var det bare å finne frem lommetørkleet - ikke bare for å tørke tårer, men også for å kvele tendenser til hulking. At enkelte kritikere mener at dette dramaet er for tamt kan jeg rett og slett ikke være enig i. Jeg må dessuten berømme filmprodusentene for valg av skuespillere - ikke bare i hovedrollene, men også i de mange birollene som er besatt av skuespillere som Eindride Eidsvold, Anneke Von Der Lippe, Ingar Helge Gimle, Hilde Louise Asbjørnsen, Nils Vogt, Petter Scherven ... bare for å nevne noen. Og filmmusikken - den er fantastisk!

Alt i alt har jeg kommet til at filmen fortjener terningkast fem, og så håper jeg at den blir en publikumssuksess av de helt store - på tross av enkelte sure kritikker i dagens aviser. Og jeg - jeg skal finne frem boka enda en gang og gi meg i kast med den! Mens jeg gleder meg til at filmen skal komme på DVD, slik at jeg får sett den på nytt ...

Innspilt: 2012
Originaltittel: Victoria
Nasjonalitet: Norge
Genre: Drama
Skuespillere: Iben Akerlie (Victoria), Jakob Oftebro (Johannes), Bill S argård (Otto), Petronella Barker (Victorias mor), Fridjov Såheim (Victorias far), Eindride Eidsvold (mølleren - Johannes´ far), Anneke Von Der Lippe (Johannes´ mor), Ingar Helge Gimle (godseier) m.fl.
Spilletid: 106 min.

"Les Miserables" (Regissør: Tom Hooper)

Spektakulær og eventyrlig! 

Opp gjennom tidene er det blitt laget mengder med filmer, teaterstykker o.l. over Victor Hugos dramatiske roman "De elendige" - eller "Les Miserables" som den heter på originalspråket. Felles for de fleste er at de er laget som musikaler - kanskje med unntak av Bille Augusts utgave fra 1998. Den siste filmen i rekken, dvs. herværende utgave fra 2012, representerer intet unntak i så måte. Alle replikker synges ut. Og selv om jeg normalt ikke er en stor musikal-entusiast, stiller Les Miserables helt i særstilling!

Hva er det med dette dramaet som fascinerer oss så inderlig at mange - i likhet med meg - ikke går av veien for å oppleve romanen som teater, film, musikal - om og om igjen? Som de fleste Les Miserables-entusiaster har jeg både lest boka, vært i London for mer enn ti år siden og sett den som musikal på Queens Theatre, hvor stykket fremdeles går den dag i dag, sett flere filmutgaver og dessuten hatt et nært og inderlig forhold til musikken helt siden 1980-tallet. For dette må da være tidenes tåreperse? Ja, kanskje nettopp derfor! Fordi vi elsker å grine litt, fordi vi elsker å identifisere oss med vakre heltinner og barske helter, fordi deres romanser antakelig er så mye mer dramatiske og høyt hevet over det som blir oss mer alminnelige mennesker til del? Jeg tror det er noe der! 

I tillegg til å fortelle historien om kjærlighet og heltemot, er denne romanen som Victor Hugo utga i 1862, også flengende samfunnskritisk. De fattige hadde ikke en sjanse til å leve ærlige liv ut fra de vilkår de ble tilbudt. Og når unge kvinner som Fantine, som hadde fått barn uten å være gift, ble fratatt siste rest av verdighet - nemlig en noen lunde anstendig jobb - så var et liv i prostitusjon den eneste utvei. Med mindre man altså ønsket å sulte ihjel ... Det er et skittent og nedrig liv som skildres i "Les Miserables", derav tittelen for å si det sånn. Samtidig er det definitivt håp for de rene av hjertet. Antakelig brøt Victor Hugo en rekke tabuer ved å skrive om fattige mennesker som edle og noble av natur, og hvor det var nøden - ikke deres vesen - som brakte dem inn på kriminelle løpebaner. 

Det å skulle lage enda en film om et drama som "Les Miserables", krever noe helt ekstraordinært for å berettige og forsvare sin eksistens. Publikumet er kresent, og det er stor fallhøyde dersom man ikke lykkes. Nå vet antakelig de fleste at er det noe regissøren og alle de øvrige som står bak denne produksjonen har klart, så er det nettopp det! Det er ikke uten grunn at filmen er en av totalt ni nominerte som kjemper om Oscar for beste film - i godt selskap f.eks. med "Historien om Pi", "Lincoln" og "Amour", bare for å nevne noen. Dessuten er Hugh Jackman (spiller Jean Valjean) nominert til Oscar for beste mannlige skuespiller, mens Anne Hathaway (spiller Fantine) er nominert til beste kvinnelige birolle. Om få dager får vi vite hvem som stikker av med den gjeve prisen. 

Nedenfor følger et handlingsresymé, og jeg advarer allerede nå: dette er en spoiler! Dersom du fremdeles ikke har sett filmen og ikke kjenner historien, kan det derfor være lurt ikke å lese videre. 

I filmens åpningsscene befinner vi oss i Paris og året er 1815. Jean Valjean har sonet sin 19 år lange dom for å ha stjålet et brød for å redde sin søsters sønn. Nå skal han løslates, og Javert (spilt av Russel Crowe) gir ham en prøveløslatelse (a parole). Han skal melde seg jevnlig for politiet, slik at de hele tiden vet hvor han er. 

Jean Valjean forsøker å skaffe seg arbeid, men opplever gang på gang å bli kjeppjaget fordi han er en tidligere straff-fange. Det er rett og slett umulig å få seg jobb under disse omstendighetene. Sulten og forfrossen dukker han opp hos biskopen av Digne (spilt av Colm Wilkinson - skuespilleren som i mange år spilte Jean Valjean i teaterstykket som gikk i London - filmens kanskje eneste profesjonelle sanger/tenor), som gir ham mat og husly. Om natten stjeler Jean sølvtøyet til biskopen, men blir ganske fort tatt. Da politiet kommer med ham til biskopen, reddes han imidlertid av at biskopen opplyser at sølvtøyet var en gave. Møtet med denne godheten gjør noe med Jean Valjean. 

Åtte år senere har Jean Valjean kommet seg opp og frem her i verden. Ikke bare er han blitt fabrikkeier, men han er dessuten borgermester i byen. Prisen han betaler er at han må skjule sin identitet. Straffen for å ha brutt prøveløslatelsesbetingelsene er nemlig streng. Han vet at Javert aldri kommer til å gi opp å få tak i ham, og dette fører til at han unngår alt som kan gi ham uønsket oppmerksomhet eller utsette ham for kritikk. Da det oppstår uro i hans fabrikk fordi de kvinnelige arbeiderne i et anfall av sjalusi angir en ung kvinne som har barn, våger han ikke å gripe inn. Denne kvinnen er Fantine (Anne Hathaway), og hun har anbrakt sin datter Cosette (Isabelle Allen) hos vertshusekteparet Thénardiers (spilt av Helena Bonham Carter og Sacha Baron Cohen). Mot betaling tar de seg av datteren hennes, som for tiden er syk. Uten jobb har hun ingen mulighet til å forsørge datteren, og tvinges ut i prostitusjon etter først å ha solgt håret sitt og deretter et par tenner. 

Tilfeldigheter fører til at Jean Valjean, som har brukt livet sitt til velgjerninger for trengende, skjønner at det er han som er skyld i Fantines ulykke. Da Fantine ligger på dødsleiet, lover han henne at han skal ta seg av Cosette. 

I mellomtiden har Jean hatt nærkontakt med Javert igjen, som har blitt politmester og som stadig synes det er noe kjent ved Jean. Til alt hell blir en mann arrestert, beskyldt for å være nettopp Jean Valjean. Dette klarer imidlertid ikke Jean å leve med, og han angir derfor seg selv. Han ber Javert så tynt om å få hente Cosette, men dette går ikke Javert med på. Han er fast bestemt på at dersom man først har vært skurk en gang, så er det slik man er. Jean Valjean tvinges til å flykte, og etter å ha kjøpslått om Cosette med det grådige vertshusparet, unnslipper de så vidt Javert og hans følge. Deretter følger et liv i skjul for å unngå oppmerksomhet overhode. 

Ni år senere er Cosette blitt en ung, vakker og dessuten ensom kvinne, som Jean Valjean har beskyttet mot omverdenen så godt det har latt seg gjøre. En dag de er på et marked får Cosette øye på en flott ung mann - Marius Pontmercy (Eddie Redmayne) - og forelsker seg hodestups. Det gjør også Marius, som for tiden er med på et studentopprør. Da Maxillien Lamarque, de fattiges beskytter, dør, bygger det opp til strid og studentene lager en barrikade for å sloss mot soldatene og deres kanoner. Marius, som så langt har vært  både idealistisk og målrettet, har imidlertid kun tanker for den unge kvinnen han så på markedet. Henne må han finne for enhver pris! 

Han får hjelp til å finne frem til Cosette ved hjelp av Éponine (Samantha Barks), datteren av vertshusparet Thénardiers. Hun er forelsket i Marius, og fortviles over at hans hjerte aldri kommer til å bli hennes. Hun hjelper ham og de unge forelskede får omsider anledning til å treffes. Det sørgelige er imidlertid at også Éponines foreldre har fått nyss i at Jean Valjean og Cosette er i byen, og de øyner mulighet for å tjene på dette. Derfor hjelper de mer enn gjerne Javert i hans jakt på dem. I mellomtiden eksploderer opprøret fra studentenes side i byen, uten at de har den minste sjanse mot alle kanonene ... Da Éponine blir truffet og er i ferd med å ånde ut, leverer hun et brev fra Cosette til ham som hun egentlig hadde tenkt å underslå. Dermed settes Marius i stand til å finne Cosette igjen etter at hun og faren atter måtte flykte. 

Jean Valjean har aldri fortalt Cosette om sin bakgrunn, og øyner nå mulighet for å få gjort det godt overfor henne igjen. Takket være ham redder Marius livet etter et sammentreff mellom studentene og soldatene, hvor de fleste av hans venner dør, slik at de kan få hverandre til slutt. Mens Javert, som er tatt til fange av studentene, og som settes fri av Jean Valjean, ikke finner noen grunn til å leve, nå da han skylder sitt liv til en straff-fange, et menneske av nedrigste sort ... 

Denne nye utgaven av Les Miserables er storslått, fantastisk, utrolig - ja, henimot perfekt, vil jeg si. På forhånd var jeg forberedt på at jeg nok kom til å bli skuffet over filmens musikalske kvaliteter, men heller ikke her ble forventningene innfridd fullt ut. Dvs. opp mot konsertversjonen og teateroppsetningen i London, kommer de musikalske sidene ved filmen ikke. Russel Crowe var nok den som leverte de svakeste sangprestasjonene, men ellers holdt det musikalske absolutt mål. Ikke bare leverte Anne Hathaway (Fantine) og vel så det, men det gjorde også Amanda Seyfried (i rollen som den voksne Cosette), Samantha Barks (Éponine) og Eddie Redmayne (Marius). Og endelig har det dukket opp en ung skuespiller som også jeg kan bli mo i knærne av, nemlig skjønne Eddie Redmayne! Tidligere har han medvirket i filmer som "Stormens tid", "My Week with Marilyn" og "Elizabeth - the golden age". I tillegg til flotte skuespillerprestasjoner og eventyrlige kulisser, inneholder filmen mange nydelige sangsekvenser - med "A heart full of love" som ett av de absolutte høydepunktene. 



Dette er en film jeg allerede nå gleder meg til DVD-release, fordi det betyr at jeg kan se filmen om og om igjen, når det måtte passe meg! Her må det bli terningkast seks! 

Les Miserables-filmene jeg har fra før av - i tillegg til CD-utgaven av 10 årsjubileums-
forestillingen i London

(Under prisutdelingen i februar 2014 fikk Anne Hathaway Oscar i kategorien beste kvinnelige birolle, og det ble også en Oscar i kategorien beste makeup.)

Innspilt: 2012
Originaltittel: Les Miserables
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere:  Anne Hathaway (Fantine), Hugh Jackman (Jean Valjean), Russell Crowe (Javert), Helena Bonham Carter (Madame Thénardier), Eddie Redmayne (Marius), Samantha Barks (Éponine), Amanda Seyfried (den voksne Cosette), Sacha Baron Cohen (Thénardier) m.fl.
Spilletid: 158 min.

Javert

Jean Valjean og Fantine, etter at hun har begynt å prostituere seg 

Fantine 

Jean Valjean har hentet Cosette hos vertshusparet 

Cosette og Marius

"Anna Karenina" (Regissør: Joe Wright)

Storslått! Terningkast seks!

"Anna Karenina" har kinopremiere i Norge 22. februar i år, men jeg kom over DVD´en som spesialimport via Platekompaniet for et par dager siden. Bare for å ha sagt det først som sist: se den på kino! Det fortjener nemlig denne filmen! 

Leo Tolstojs udødelige russiske drama om Anna Karenina, den ulykkelig gifte kvinnen som valgte kjærligheten fremfor ekteskapets trygge ramme, har aldri sluttet å fascinere lesere og film- og teaterentusiaster. Romanen utkom i 1873 - 77, og dersom det ikke hadde vært for moralen som ligger i bunnen av historien, tror jeg nok at den ville ha vakt enorm moralsk forargelse da den utkom. Samtidig som romanen beskriver "en utro kvinne fanget av samfunnets konvensjoner og løgner" (sitat fra Wikipedia), er man nemlig ikke i tvil etter å ha lest romanen eller sett en av de mange filmversjonene som er laget om Anna Karenina: utroskapens pris er og blir for høy! Og kanskje handler det hele om noe svært så universelt, nemlig at man ikke kan bygge sin egen  lykke på andre ulykke. 

Tidligere er det laget minst 16 filmer og fem TV-serier om Anna Karenina, kan jeg lese i siste nummer av Cinema Avis (nr. 2 - 2013). Blant de mest kjente er en utgave fra 1948 med Vivien Leight i hovedrollen som Anna, og en fra 1935 med Greta Garbo i hovedrollen. Det er disse to jeg selv har sett tidligere og har i min DVD-samling. For øvrig har historien vært satt opp som teaterstykke verden over, og selv fikk jeg i sin tid med meg dette på Det Norske Teater i 2001, med Gertrud Gynge i hovedrollen. 

Det er i alle fall klart at da det på nytt skulle lages en film om dette berømte dramaet, så har regissøren og hans stab åpenbart skjønt en hel del: nemlig at de måtte lage noe helt annet enn en tradisjonell film basert på overdådige kulisser og kostymer, slik det hør og bør seg når man skal lage en oppsetning av et drama som de aller fleste har et forhold til. For å si det sånn: det har man klart med bragd! Selvfølgelig er det flotte kostymer med i filmen, noe som bare skulle mangle all den tid det meste av handlingen foregår i Moskva-sosieteten. Kulissene er imidlertid mer teatralske enn realistiske  (de foregår inne i et teater), noe som tidvis gir filmen et surrealistisk preg. Dette i kombinasjon med stemningsfull musikk laget av Dario Marianelli, en filmmusikk jeg det siste døgnet har lyttet til via Spotify - og scenen er satt for en episk filmopplevelse helt utenom det vanlige! Men nå elsker jeg historiske kostyme- og kjærlighetsdramaer på film! Jeg tar med en liten smakebit av musikken:


Handlingen i Anna Karenina er lagt til 1874 i Russland, nærmere bestemt i Moskva. Annas svigerinne Dolly har nettopp tatt sin mann på fersken med en tjenestepike inne i et skap, og er oppløst i tårer, fast bestemt på at hun aldri kan tilgi ham dette. Anna kommer på besøk og ved hjelp av kløkt og kloke ord, får hun sin svigerinne til å innse at hun rett og slett bare må tilgi sin mann. Selv er Anna rikt gift med sin Alexi Karenin, en aldrende mann som verken er spesielt lidenskapelig eller spontan av natur. Selv om hun kan få det meste hun peker på, er hun dypt ulykkelig. Hun er nemlig selv romantisk av natur, og opplever at hun ikke får levd ut disse sidene av seg selv. På vei til Moskva treffer hun grevinne Vronskaya, og introduseres hastig for hennes kjekke sønn Vronsky. Det skjer noe mellom dem idet de veksler blikk.

I mellomtiden følger vi Kitty, en ung og skjønn kvinne som Konstantin Dimitrivich Levin har forelsket seg dypt og inderlig i. Men Kitty har kun øyne for den kjekke Vronsky, og hun avslår derfor hans frieri. På debutballet sitt ser Kitty imidlertid at Vronsky kun har øye for Anna ... De danser og det er elektrisk mellom dem. Da Anna skjønner at hun har såret Kitty dypt, forlater hun ballet. 

Så skjer det som er helt uunngåelig: Vronsky og Anna er så hodestups forelsket i hverandre at de setter alt på spill på å få hverandre. Karenin selv er imidlertid ikke klar for å gi Anna noen skilsmisse, i allefall må hun avstå fra sønnen deres, og han advarer henne mot konsekvensene av hennes utroskap. Anna er imidlertid så forblindet av sin kjærlighet til Vronsky at hun ikke skjønner tidsnok hvilken høy pris hun faktisk må betale for å få ham ... 

Alle som har et forhold til Tolstojs Anna Karenina kjenner selvfølgelig utgangen av dramaet, så for dem er det unødvendig å fortelle resten. Samtidig kan det være greit ikke å røpe for mye for nye entusiaster som skal se filmen for første gang. Jeg håper at filmen vil bli en teaser til selve romanen - at flere får øynene opp for den og faktisk leser den! Så lenge man har oversikt over det rikholdige persongalleriet, er den nemlig ikke spesielt tung å komme gjennom. Og jeg som savnet de berømte første linjene i boka som en del av filmen, kan jo like godt referere dem selv:

"Alle lykkelige familier ligner hverandre, hver ulykkelige familie er ulykkelig på sin egen måte."

Det bør etter dette ikke komme som noen overraskelse at jeg gir denne filmen terningkast seks. Keira Knightley i rollen som Anna er fantastisk! Jude Law i rollen som Karenin fikk kanskje ikke så mye å spille på, men så skulle han også fremstå som en eldre, nokså fargeløs person. Aaron Taylor-Johnsen som Vronsky var litt skuffende, men så var han kanskje akkurat så romantisk og noe ung/substansløs som han rett og slett bare måtte være i denne rollen. Han fikk i alle fall ikke meg til å gispe av henrykkelse. Filmen er meget originalt laget, og filmmusikken løfter scenene på en morsom og interessant måte. Det er helt klart at dersom man bare skal se et lite knippe med filmer på kino i år, så bør denne høre med! 

Innspilt: 2012
Originaltittel: Anna Karenina
Nasjonalitet: Storbritannia
Genre: Drama
Skuespillere: Keira Knightley (Anna Karenina), Jude Law (Alexei Karenin), Aaron Taylor-Johnson (grev Vronsky), Alicia Vikander (Kitty), Domhnall Gleeson (Konstantin Levin), Kelly Macdonald (Dolly), Bill Skarsgård (kaptein Machouten), Matthew MacFadyen (Oblonsky), Emily Watson (grevinne Lydia), Olivia Williams (grevinne Vronskaya), Ruth Wilson (prinsesse Betsy) m.fl.
Spilletid: 124 min.

Keira Knightley i rollen som Anna Karenina

Jude Law i rollen som Karenin

Fra Kittys debutball - her dansende med den kjekke Vronsky

Levin