"Elizabeth I" (Regissør: Tom Hooper)

En dronning for sin tid

Innspilt: 2006
Nasjonalitet: Storbritannia
Genre: Drama
Skuespillere: Helen Mirren, Jeremy Irons, Hugh Dancy
Spilletid: 3 t. 33 min.

Dronning Elizabeth I levde fra 1533 - 1603, og i denne filmen får vi innblikk i hennes om lag 20 siste leveår. Som datter av Henrik VIII og Anne Boleyn var hun den siste tronarvingen i Tudor-huset. Selv giftet hun seg aldri og hun fikk dermed heller ingen arvinger. Hun regjerte i 45 år, og var noe så sjeldent som elsket av sitt folk. Dette er ikke den eneste filmen som er laget om hennes liv. I "Elizabeth: the golden age" er det lagt mer vekt på hennes yngre år, Maria Stewarts kuppforsøk og henrettelsen av henne samt Spanias mislykkede forsøk på å erobre England og de fredfulle årene som fulgte etter dette ("the golden age").

Dronning Elizabeth I oppnådde etter hvert stor respekt som Englands dronning, til tross for at hun var kvinne i et svært, svært mannsdominert samfunn. Hun omga seg med et råd, som hun var helt avhengig av før viktige beslutninger skulle tas. Dermed var det slutt på at England ble styrt etter innfallsmetoden, slik tilfellet mer eller mindre var under Henrik VIII. Dette forhindret likevel ikke at det fortsatt pågikk intrigeringer ved hoffet og også blant medlemmene av hennes råd. Det var imidlertid ikke så enkelt som tidligere å få monarken med på notene. Der tidligere monarker gjerne lot seg manipulere, lette hun etter informantenes motiver. Langt på vei var hun en meget klok kvinne, hadde det ikke vært for at kjærligheten etter hvert gjorde henne temmelig blind ...

I første rekke skildres dronningens forhold til jarlen av Leicester i Jeremy Irons skikkelse. Jarlen satt i dronningens råd, og hennes kjærlighet til ham varte gjennom flere tiår. Hun var imidlertid meget klar på at de aldri kunne gifte seg i og med at han ikke var av kongelig byrd. At han bak hennes rygg giftet seg med en annen kvinne for å sikre seg selv en arving, klarte hun imidlertid ikke å tilgi, og dette førte derfor til at hun støtte ham fra seg i en del år. Senere innledet hun for øvrig et forhold til jarlens stesønn, dvs. jarlen av Essex. I motsetning til sin stefar var han i større grad ute etter kortvarige gevinster, og han gikk bokstavelig talt over lik for å få sine ønsker tilfredsstilt. For øvrig kan man jo lure på hvilket forhold dronningen egentlig hadde til sine menn. Var dette på et platonisk nivå eller omfattet det noe mer? Det gir verken historien eller filmen noe svar på ... At dronningen brukte sin kvinnelighet for å oppnå det hun ville, er det derimot liten tvil om!

Men om England ble styrt med mer kløkt og visdom under Elizabeth Is regjeringstid, var ikke tortur- og henrettelsesmetodene noe mer humane av den grunn. Snarere tvert i mot, vil jeg heller si, uten at jeg har lyst til å gå i detaljer. Folk ble torturert og dømt til døden uten skikkelig rettergang. Dog ikke med lett hjerte for dronningen ... I spørsmålet om hva som skulle skje med Maria Stewart etter hennes kuppforsøk, vaklet dronningen helt til det siste. For omverdenen, som stort sett besto av katolske land, forble hun for øvrig kjetterdronningen gjennom hele sitt liv.

Denne filmen er intet mindre enn mesterlig! Dronning Elizabeth I spilles av Helen Mirren, og det er ikke første gang hun spiller dronning. Dette gjør hun både med stil og verdighet. Samspillet mellom henne og Jeremy Irons som jarlen av Leicester er så overbevisende at det formelig gnistrer mellom dem. For denne prestasjonen mottok de begge både en Emmy og en Golden Globe. Fra før av er de dessuten Oscar-belønnede for andre roller de har spilt. Med dette stjernelaget er det jo nødt til å bli bra!

Kulissene i filmen er fantastiske! Jeg følte meg fullstendig hensatt til middelalderen mens jeg så på, og det at filmen varte i hele 3 1/2 time gjorde ingenting! Normalt synes jeg det er i meste laget, men ikke denne gangen. Jeg fikk lyst til å støvsuge DVD-markedet for alt som finnes av filmer om det engelske kongehuset! Tips mottas derfor med takk!

Det blir terningkast seks denne gangen.

"Simon Birch" (Regissør: Mark Steven Johnson)

Basert på John Irvings roman "En bønn for Owen Meany"

Innspilt: 1998
Nasjonalitet: USA, Canada
Genre: Drama, familiefilm, komedie
Skuespillere: Oliver Platt, Jim Carrey, Guy Sanvido, Alan Markfield, Beatrice Winde, Peter MacNeill, Tim Hall, Justin Marangoni, Jan Hooks, Addison Bell, Tom Edman, Tyler Cairns, Joseph Mazzello, Sumela-Rose Keramidopulos, Sean McCann, Kevin White, Dana Ivey, Holly Dennison, Marcello Meleca, Tommy Dorrian, Ashley Judd, Sam Morton, John Robinson,Terry V. Hart, Ian Michael Smith, Cecilley Carroll, Roger McKeen, Mark Skrela, David Strathairn, John Mazzello, Gil Filar, Christopher Marren
Spilletid: 109 min.

Denne filmen er basert på John Irvings fantastiske roman "En bønn for Owen Meany", og det var først helt nylig at jeg ble klar over at romanen i det hele tatt var filmatisert. Det førte umiddelbart til at jeg bestilte den fra www.hmw.com, et utmerket nettsted som har alt man ikke får tak i via norske kanaler. Litt pussig er det at hovedpersonens navn Owen Meany er erstattet med Simon Birch, men det er for så vidt en nokså uvesentlig detalj når alt kommer til alt. I og med at det er 16-17 år siden jeg leste romanen som filmen er basert på, trengte jeg i grunnen ikke å forholde meg til det evinderlige spørsmålet "hva var best - filmen eller boka?" For filmen er her vurdert på sine egne premisser i og med at jeg bare husker små glimt av boka.

Simon Birch er bitte, bitte liten, og er født med et svakt hjerte. Det var visst aldri meningen at han skulle vokse opp, men det har han gjort - mot alle odds! Han og bestevennen Joe henger sammen som erteris gjennom barndommen, og det Simons foreldre ikke er i stand til å gi ham av kjærlighet og varme, det får han rikelig av hjemme hos Joe og moren hans. Joes mor er usigelig vakker og en person som alle rett og slett elsker fordi hun er så hjertegod og full av glede. Hjemme hos Simon står det derimot dårlig til på det emosjonelle planet. Faren arbeider i granitt-bransjen, og er nok ikke rent lite støpt i granitt selv. Moren er preget av et liv uten kjærlighet, og er derfor ikke i stand til å gi noe selv heller. Selv om Joe har så mye som ikke Simon har, og som han gjerne deler med Simon, mangler det likevel noe vesentlig i livet hans. Han har ingen far, men han har fått høre at moren traff faren hans på toget en gang og at han ble født ni måneder etter. Moren vil ikke fortelle hvem faren hans er, og Joe går derfor rundt i den lille landsbyen og leter etter menn som han har likhetstrekk med.

Simon er overbevist om at han er noe helt for seg selv, og at han er født til å bli noe stort. Akkurat dette provoserer en del voksenpersoner rundt ham. Verken presten eller den sure søndagsskolelærerinnen synes å ha særlig sans for Simon. Nei, de mener til og med at gutten som sådan er unaturlig ... Og selv om det unektelig ser ut til at Simon forårsaker mange forviklinger og ulykker, får han voldsomt mye skylda også for ting som mer skyldes uheldige sammentreff enn akkurat hans handlinger. Som da en baseball treffer Joes mor i hodet, og dreper henne ... den ene gangen Simon svingte kølla og faktisk traff ballen ...

Noe av det jeg kanskje husker best fra boka, og som kun er viet litt oppmerksomhet i filmen, er det berømmelige juleskuespillet, som utvikler seg til den reneste katastrofe ... Dette er for øvrig glitrende fremstilt i filmen - noe jeg nesten ikke ville trodd var mulig. Så spørs det om Joe finner faren sin til slutt? Og mon tro om ikke Simon blir en helt likevel ...

Dette er en fantastisk film! Jeg gir terningkast seks! For det første har man truffet så til de grader på valg av skuespillere til de ulike karakterene. Og det snevet av karikaturer som kommer inn i skuespillerprestasjonene, er 100 % i Irvings ånd! Filmingen er vakker, stemningen som formidles er rørende, naturen er nesten trolsk og de replikkene som er valgt ut til å bære filmen er ubetalelige! Hvor i all verden var jeg da denne filmen i sin tid kom ut? Jeg kan nesten ikke fatte at jeg gikk glipp av til og med å høre om den i 1998/1999! Han som spiller Simon Birch er Owen Meany personlig, og hans lojale venn Joe akkurat slik han skulle være. Dette er en innertier av en Irving-film!

"Brudens sønn" (Regissør: Juan José Campanella)

Innertier om 40 årskrise og meningen med livet


Innspilt: 2002 
Genre: Drama
Originaltittel: El Hijo de la Novia
Nasjonalitet: Argentina
Skuespillere: Ricardo Darín, Héctor Alterio,Norma Aleandro, Eduardo Blanco, Natalia Verbeke
Spilletid: 125 min.

Jeg ble for alvor oppmerksom på denne filmen etter å ha sett "Hemmeligheten i deres øyne" av samme regissør tidligere i høst. Det var imidlertid ikke mulig å få tak i "Brudens sønn" lenger. Helt til tilfeldighetene førte til at jeg faktisk fant den på et stort DVD-salg på Platekompaniet nylig. Plutselig gjenkjente jeg tittelen på filmen, og fikk fatt i den! Og hvilken lykke! For dette er en kvalitetsfilm av de helt store! Som i "Hemmeligheten i deres øyne" spiller Ricardo Darin hovedrollen også i "Brudens sønn".

Rafael Belvedere (spilt av Ricardo Darin) overtok i sin tid restauranten som faren og moren hans startet i sin ungdom. Han har gjort den til en suksessfull restaurant, men dette har hatt sin pris. Slitet med restaurantet har kostet ham et ekteskap, og han har knapt vært til stede i sin datters liv. Moren hans har Alzheimers sykdom, men Rafael har ikke hatt tid til å besøke henne det siste året. Han lar kjæresten mer eller mindre gå for lut og kaldt vann, fordi restauranten alltid kommer foran alt. Dessuten ønsker Rafael ikke å forplikte seg. Når faren hans ønsker å innlemme ham i planene om å gi sin pleietrengende kone det kirkebryllupet hun aldri fikk, fnyser Rafael av ham, i stedet for å ta inn over seg hvilken ufattelig stor kjærlighet som ligger bak fra farens side. Selv tilbringer han sene kvelder og netter foran TV´n mens han ser på en serie om sin barndoms helt Zorro. Han er 42 år, har ikke en eneste venn og alt som har betydd noe har vært å vise moren at han dugde til noe. Det rakk han aldri før hun forsvant inn i glemselen ...

Men så skjer en rekke uforutsette ting. I første omgang dukker en gammel barndomskamerat opp. Så får Rafael hjerteinfarkt. Og som om ikke det var nok, viser det seg at kjæresten hans er lei av alltid å komme i annen rekke, og truer med å forlate ham. Dette samt en rekke andre ting får Rafael til å ta sin livsførsel opp til ny vurdering. Han er jo ikke det minste lykkelig, og hva er egentlig vitsen med å fortsette i de samme gamle sporene? Hva er det som egentlig betyr noe i livet når det kommer til stykket?

Som nevnt innledningsvis er dette en innertier av en film! Jeg er svært fascinert av Latin-amerikanske filmer, og nesten uten unntak kommer det utrolig gode filmer fra denne verdensdelen! Ricardo Dario spilte Rafael så glitrende at jeg er i ferd med å få meg en ny filmhelt. Vanligvis blir jeg litt utålmodig når filmer varer mer enn to timer, men her glemte jeg fullstendig både tid og sted. Når jeg - ikke overraskende - ender med å gi denne filmen terningkast seks, er dette pga. skuespillerprestasjonene, den glitrende regien, det filmtekniske, historien som sådan - alt! Avslutningsvis vil jeg nevne at det er masse humor i filmen uten at jeg som seer fikk følelsen av å være vitne til en masse fjas.

Denne filmen må da komme i nyutgivelse om ikke alt for lenge!

"Vår, sommer, høst, vinter ... og vår" (Regissør: Kim Ki-Duk)

Innspilt: 2004
Originaltittel: "Bom yeoreum gaeul gyeoul geurigo bom"
Nasjonaltitet: Korea
Skuespillere: Oh Young-soo, Kim Ki-Duk og Kim Yeong-min
Spilletid: 98 min.

Sjelden har jeg sett en så nydelig og poetisk film som denne! Ikke bare er kulissene nærmest overjordiske, der det vakre landskapet veksler mellom de ulike årstidene. Det hviler også en ro over handlingen som til og med påvirket pusten min mens jeg så den.

I de innledende scenene møter vi en eldre buddhistmunk og et barn. De bor i et flytende kloster, nederst i en dal langt, langt borte fra sivilisasjonen. Barnet leker og fryder seg, mens det piner små amfibiedyr. Den eldre munken betrakter det hele på avstand, bekymret som han naturlig nok er for guttens sjelsliv. Gjennom enkle virkemidler oppnår han at barnet forstår hvilke pinsler det påfører dyrene, og uten at han trenger å ty til formaninger opphører denne uønskede adferden. Forståelsen for livets hellighet, uansett hvilket vesen det dreier seg om, er oppnådd.

Gutten vokser til og blir en mann, og så dukker det opp en ung pike, som ikke er frisk. Etter noen uker sammen med munkene, friskner hun imidlertid til. En livgivende romanse mellom piken og den unge munken var det som skulle til. Spørsmålet er imidlertid hva dette gjør med den unge munken, som har levd så beskyttet og som plutselig får livet sitt snudd fullstendig på hodet ...

Hver årstid har sin historie og sin livsvisdom. Naturen i den vakre dalen skifter farger etter årstidene, og jeg ble ganske enkelt svært betatt. Dette er en film jeg kommer til å finne frem til for å se om igjen når jeg føler at jeg har skuldrene opp mot ørene. Stemningen, de vakre kulissene, tempoet, alle temaene som gir rom for ettertanke og som jeg neppe har forstått fullt ut enda - alt dette har nærmest en terapeutisk virkning på meg. Vakkert, vakkert, vakkert!

Terningkast seks!

"Fangene i Auschwitz" (Regissør: Andy DeEmmony)

Rettssak mot Gud


Innspilt: 2008
Originaltittel: God on Trial
Nasjonalitet: Storbritannia
Skuespillere: Stellan Skarsgård, David De Keyser, André Oumansky, Dominic Cooper, Blake Ritson, Rupert Graves, Eddie Marsan, Joseph Muir, Stephen Dillane, Jack Shepherd, Ashley Artus
Spilletid: 86 min.

En gruppe jødiske menn befinner seg i dødsleiren Auschwitz under andre verdenskrig, og for hver dag som går inndeles de i grupper som får leve og grupper som må dø. Mens de venter på sin skjebne, setter de Gud på tiltalebenken. Hvordan kan en gud som elsker dem, som spesielt elsker det jødiske folk, utsette dem for disse lidelsene? Kan han være en barmhjertig og rettferdig gud når han lar Hitler og nazistene langt på vei lykkes i å utrydde jødene som folk. Hvorfor lar denne guden dem miste all sin verdighet, all sin menneskelighet? Har han byttet side?

Med en av fangene som dommer i rettssaken (spilt av Stellan Skarsgård) gjennomgår fangene alle prøvelsene jødene har vært utsatt for i historiens løp. Hva er meningen bak alle prøvelsene? Har Gud en høyere plan for dem, som gjør lidelsene til noe meningsfyllt? Kommer de f.eks. til å vende tilbake til Israel, det forgjettede land, til slutt? Eller er han rett og slett en ond gud? Og til slutt avsies dommen: er Gud skyldig eller er han det ikke?

Dette er en besnærende film så fullstendig annerledes alle andre filmer jeg har sett som omhandler temaet Holocaust. Ekstra interessant blir det når rammen for filmen er en busslast med turister som besøker Auschwitz og får vite en liten flik av hva som egentlig skjedde for over 50 år siden. Parallelt med deres besøk er vi stadig innom brakkene hvor tiden skrus mer enn 50 år tilbake. Jeg har selv vært en av mange som har besøkt Auschwitz-Birkenau, og som har vandret mellom brakkene i denne konsentrasjonsleiren som var den verste av de alle under Hitler-Tysklands regime. Og kanskje nettopp derfor ble jeg sterkt følelsesmessig berørt av denne filmen. Skuespillerne var for øvrig meget gode, og underveis satt jeg og tenkte at du verden for et teaterstykke dette kunne ha blitt!

Terningkast seks.

"Fried green tomatoes" (Regissør: Jon Avnet)

Innspilt: 1991

Skuespillere: Kathy Bates, Jessica Tandy 

Spilletid: 125 min.

Middelaldrende Evelyn Couch sliter i ekteskapet sitt. Mannen hennes ser henne ikke, og er kun opptatt av se på sport på TV. Når han først havner foran TV´n, er han ikke lenger kontaktbar. Hva hjelper det at Evelyn går på kurs for å få mer kunnskap om hvordan hun kan friske opp ekteskapet, når mannen hennes synes hun er fjollete hver gang hun prøver seg på noen forføreriske knep? På toppen av det hele vil ikke ektemannens gamle tante ha noe med Evelyn å gjøre når de er på pleiehjemmet for å besøke henne. Nokså slukøret blir hun sittende på oppholdsrommet og vente på at mannen hennes skal gjøre unna besøket hos tanten … I mellomtiden trøster hun seg med søtsaker … 

Mens Evelyn sitter på oppholdsrommet og vansmekter, dukker det opp en svært åndsfrisk gammel dame. Ninny Treadgoode er 82 år og mener selv at hun bare er på pleiehjemmet midlertidig. Når hennes gode venninne Mrs. Otis dør, skal hun nemlig hjem til huset sitt. Ninni og Evelyn finner tonen, og så begynner Ninni å fortelle noen fantastiske historier.

Sentralt i Ninnis historier står Idgie Treadgoode, som var en ung kvinne i 1920-årenes Alabama. Dette er historier om store tap, dramatiske hendelser, knust kjærlighet, svik og vennskap. Dessuten om å snu det uheldige til noe bra i tilværelsen. Idgie er absolutt ikke en kvinne som sitter og venter på hva skjebnen har i vente til henne. Hun eier sin egen skjebne.

Gjennom Ninnis historier klarer Evelyn til slutt å komme løs fra sin på mange måter selvvalgte offerrolle, for så å ta ansvar for livet sitt og selv velge hvilken retning dette skal ta. Hun slutter å sitte og sutre og stappe i seg søtsaker, og begynner i stedet å trene og komme i god form. Når Evelyn slutter å løpe etter ektemannen for å please ham, men i stedet snur ryggen til, skjer det plutselig spennende ting i ekteskapet hennes også.

Det er nesten 20 år siden første gang jeg så denne filmen, og rent bortsett fra at jeg visste at den var bra, husket jeg absolutt ingenting av handlingen. Jeg kan i alle fall med hånden på hjertet si at filmen har tålt tidens tann! Historien om kvinnene i filmen er ganske enkelt rørende! 

"Cinema Paradiso" (Regissør: Guiseppe Tornatore) - 1988

I denne skjønne filmen, som i 1989 fikk Oscar for beste utenlandske film, får den fremgangsrike regissøren Salvatore Di Vita høre at barndomsvennen Alfonso er død. Dette får ham til å tenke tilbake på opplevelser han ikke har tenkt på på flere år.

Alfonso drev kinoen Paradiso, og filmene samlet som regel hele landsbyen. Kyssescener fra Hollywood-filmer ble behørig klippet bort, til stor ergrelse både for dem hvis ekteskap for lengst hadde stivnet og for de svermeriske ungdommene på stedet.

De gamle filmene ble etter hvert en ren brannfelle, og en dag brant kinoen ned. Gamle Alfonso ble blind som følge av brannen, og Salvatore overtok deretter oppgavene hans. Et dypt vennskap oppsto mellom dem.

Senere lovet Salvatore seg selv at han aldri skulle vende tilbake til barndomshjemmet, men bryter dette løftet for å delta i Alfonsos begravelse.

Dette er en film som tåler å bli sett mange ganger!

"Lady Chatterley" (Regissør: Pascale Ferran) - 2006

Den unge Lady Chatterly er gift med en krigsinvalid, og forholdet mellom dem er preget av høflighet og avstand. Hun vansmektes av lengsel og smerte etter kjærlighet, da hun på sine turer på eiendommen møter skogvokteren.

Sakte, men sikkert nærmer Lady Chatterly og skogvokteren seg hverandre. Og så skjer det uunngåelige og de innleder et nydelig, lidenskapelig forhold. Lady Chatterly våkner opp som kvinne, og endelig har livet hennes fått en mening.

Da boken som denne filmen er basert på, utkom, var den svært kontroversiell. At man i det hele tatt skulle kunne tenke seg et kjærlighetsforhold på tvers av sosiale klasser, var uhørt og skandaløst.

Like fullt er dette noe av det vakreste som noen sinne er skrevet om kjærligheten og lidenskapen mellom mann og kvinne. Filmen lever på alle måter opp til forventningene, og er utrolig nydelig!

Boka er basert på D. H. Lawrence´ bok med samme navn.

"Pingvinenes marsj" (Regissør: Luc Jacquet) - 2006

I denne svært fengslende filmen om de vakre keiserpingvinene følger vi deres marsj fra havet til parringsstedet deres.

Etter flere måneder uten mat, legger hunnen omsider et egg. Da er hun så utmattet at det er om å gjøre for henne å få gitt egget over til hannen, slik at hun kan komme seg av gårde til havet. Mange egg blir ødelagt under overleveringen fra hunnen til hannen. Noen få sekunder for mye på isen, og egget er ikke lenger levedyktig ...

Men når overleveringen lykkes, drar hunnene til havet. I mens passer hannene eggene frem til klekking. De utsettes for all verdens prøvelser; svært lave temperaturer, ekstreme værforhold ... Desto mer rørende å være vitne til det utrolige samarbeidet hannene i mellom. De flokker seg for å holde varmen, og skiftes om å stå ytterst.

Når hunnene har fetet seg opp, returnerer de til hekkeplassen. De av hunnene som ikke rekker frem i tide, risikerer at hannen må ofre ungenes liv fordi de selv er så utarmet at de må komme seg til kysten for å få føde. Men selv der hvor alt går som det skal, forlates mange unger før de er i stand til å ta vare på seg selv. Og dermed blir de et lett bytte for albatrossene som jakter på mat i ungeflokken ...

Historien om keiserpingvinene er så nydelig filmet at det ikke er til å undres over at filmen har gått sin seiersgang verden over. Dette er en historie om samhold, kjærlighet og lidelse med det ene målet for øye: å føre slekten videre.

"Postmannen" (Regissør: Michael Radford) - 1994

I denne sjarmerende filmen møter vi Mario Ruoppolo, en nokså enkel sjel som bor sammen med faren sin på en vakker middelhavsøy utenfor fastlands-Italia. Han har andre drømmer enn å bli fisker, som omtrent samtlige andre menn på øya er.

Da poeten Pablo Neruda og hans kone ankommer øya, landsforvist fra sitt elskede Chile, får Mario jobben som postbud. Jobben består i å bringe post til Neruda, som bor et stykke fra landsbyen.

Sakte vokser det frem et rørende vennskap mellom Neruda og Mario. Den dagen Mario forelsker seg i vakre Beatrice, trenger han hjelp fra Neruda for å kapre henne. Selv mangler han nemlig en god del på det som skal til for å beherske forførelsens kunst. Neruda lærer ham metaforenes kunst, og dermed får Mario det virkemiddelet han trenger for å fange Beatrices oppmerksomhet og senere også hennes kjærlighet . Og det i et samfunn der mennene stort sett kjenner den mer vulgære "forførelseskunsten" som består i å tafse på kvinnene og sette dem i forlegenhet. Noen stor poet blir Mario aldri, men så mye forventer heller ikke Beatrice av ham.

Filmen er meget rørende og vakker! Skuespilleren Massimo Troisi spiller den noe enfoldige Mario, som likevel ikke er helt tapt bak en vogn. Philippe Noiret spiller den noble Pablo Neruda, ordets og poesiens mester. Jeg har sett filmen noen ganger opp gjennom årene, og jeg blir like betatt hver gang!

Filmen er basert på Antonio Skármeta sin bok "Postmannen og Pablo Neruda".

"Curse of the golden flower / Slaget om den forbudte by" (Regissør: Zhang Yimou) - 2006

Vi befinner oss om lag 1000 år e.Kr. i Kina, og det er Tang-dynastiet som regjerer i Den forbudte by.

Keiserinnen har et hemmelig forhold til sin stesønn, og uten at hun vet det har keiseren avslørt forholdet. Han sørger for at keiserinnen gradvis skal bli forgiftet på en slik måte at hun først blir gal og deretter dør.

Keiserinnen får ved en tilfeldighet vite om keiserens planer av kvinnen som var hans første hustru. I forbindelse med Krysantemum-festivalen planlegger hun å iverksette en hevn.

Parallelt oppstår det indre stridigheter mellom hennes to sønner og stesønnen, og det hele ender med forferdelse. Spørsmålet er hvem som skal regjere i Den forbudte by.

Filmen er spektakulært og storslagent anlagt! Det sies at dette er den dyreste filmen som noensinne er laget i Kina. Her er det virkelig ikke spart på noe! I tillegg er skuespillerprestasjonene glitrende! Å se denne filmen i Blue Ray-format er heller ingen ulempe.

Med denne filmen har mesterregissøren Zhang Yimou avsluttet sin kung-fu-triologi, som består av filmene "Hero", "House of the flying daggers" (Flyvende dolker) og herværende film (Slaget om den forbudte by).

"Breakfast at Tiffany´s" (Regissør: Blake Edwards) - 1961

Denne herlige og fullkomne komedien er basert på Truman Capotes berømte roman med samme navn. I rollen som Holly møter vi sjarmerende Audrey Hepburn, og rollen er som skapt for nettopp henne!

Holly lever et meget ustrukturert liv og hennes drøm er å finne en Manhattan-millionær som hun kan gifte seg med. Hun sjarmerer alt og alle, og ingen kan unngå å bli besnæret av hennes fortryllende kvinnelighet. Heller ikke forfatteren Paul som flytter inn i leiligheten over Hollys ...

Nokså raskt flettes Pauls liv inn i Hollys liv, og så er også han hjelpeløst forelsket i henne, selv om han ser at hun er noe destruktiv som type. Like fullt appellerer hennes hjelpeløshet til hans beskyttertrang. Men Holly er ute etter noe annet enn en fattig forfatter. Hun vil gifte seg til rikdom. Drømmen er å ta for seg på Tiffany, en juvelerbutikk og et sted som får alle hennes negative tanker til å forsvinne på et blunk. For Tiffany er inkarnasjonen av lykke og vellykkethet i Hollys verden.

Sjelden har jeg sett en film etter å ha lest boka den er basert på, og erkjenner at filmen har sin helt egen eksistensberettigelse. Regissøren har også tatt seg noen kunstneriske friheter, uten at det gjorde noe som helst. Audrey Hepburn er ganske enkelt helt ubetalelig i rollen som Holly! Ikke til å undres over at denne filmen nevnes som en av 1001 filmer man bør se før man dør!

"The war of the roses" (Regissør: Danny DeVito) - 1989

Michael Douglas og Kathleen Turner spiller rollene som ekteparet som er i ferd med å gå fra hverandre. Dette blir innledning til en krig uten sidestykke, og med et gjensidig hat som får partene til å gå helt av hengslene i sin utspekulerte og fandivoldske plan om å ødelegge hverandre fullstendig.

I første rekke blir ektefellene ikke enige om hvem som skal ha huset, som de begge har lagt sjelen ned i for å oppnå drømmen om det perfekte hjem. Dersom den ene ikke får huset, skal i hvertfall ikke den andre få det. Ingen er villig til å fire en tomme på sine krav. I rollen som advokat og megler finner vi Danny De Vito, men selv han må innse at han intet har å tilføye mellom partene. Gradvis blir vi vitne til en ødeleggelse så total at det overgår alt man kan tenke seg.

Hovedrolleinnehaverne spiller rollene sine så mesterlig og med et så intenst hat at man nesten blir overbevist om at det ikke er et skuespill man er vitne til. Filmen er ganske enkelt fantastisk! Sin ondskapsfullhet til tross ...

"Babettes Gjestebud" (Regissør: Gabriel Axel) - 1987

En uværsnatt i 1871 ankommer en ukjent kvinne vestkysten av Jylland, etter å ha mistet sine nærmeste og alt hun eide, i Paris. Hvem er denne kvinnen, som kaller seg Babette?  Babette søker tilflukt hos to svært så fromme prestedøtre,og hun blir snart helt uunnværlig for dem. Her underkastes hun søstrenes strenge levesett, hvor selv det å glede seg over noe oppleves som syndig.   

Etter 14 år i søstrenes tjeneste vinner Babette plutselig 10 000 francs i et lotterispill. De fleste forventer at hun som økonomisk uavhengig vil forlate stedet, men den gang ei. Babette ønsker å lage en fransk festmiddag i anledning hundreårsdagen for prestens fødsel. Dette skaper stor frykt i bygda, for en slik overdådighet har folkene på stedet aldri tillatt seg å nyte.   

Men dagen kommer, og endelig skal Babette få vist hva hun kan! 

Miljøskildringene i filmen er svært autentiske, og som seer kan man omtrent kjenne luktene etter hvert som Babettes festmåltid tar form. Underteksten i filmen er frykt for endringer og ting som er annerledes enn det vante og velkjente. En flott film det er morsomt å se flere ganger!

"Bagdad Café" (Regissør: Percy Adlon) - 1987

Dette er en fantastisk filmklassiker jeg har sett flere ganger i løpet av mitt liv. En fremmed kvinne kommer til landsbygda med nye tanker og idéer. I begynnelsen er alle svært skeptiske, men etter hvert finner de tonen. Alt foregår på Bagdad Café, og det er litt av noen typer som holder til der. Denne filmen må bare nytes!