Utgitt i Tyskland: 1943
Originaltittel: Jeder stirbt für sich allein
Opprinnelig utgitt i Norge: 1954 (oversatt av Andreas Eriksen)
Nyoversettelse utgitt i Norge: 2011
Oversatt: Nina Zandjani
Forlag: Dinamo Forlag
Antall sider: 593
Etterord av forfatteren selv og Almut Giesecke
Boka er mottatt fra forlaget
I bokas åpningsscene møter vi ekteparet Anna og Otto Quangel som får overlevert en beskjed fra postbudet Eva Kluge om at Lille-Otto, deres eneste sønn, har falt i kamp mot Frankrike. Året er 1940, vi befinner oss i Berlin og andre verdenskrig har så vidt begynt.
Ekteparet Quangel, som i likhet med tyskere flest, så lenge har vært Hitler - Der Fürer - evig takknemlig for alle fremskritt Tyskland har gjennomgått etter mange harde år med både arbeidsledighet, sult og elendighet, har en stund vært vitne til en utvikling de gremmes over. Det er særlig den påtakelige forskjellsbehandlingen mellom medlemmene av partiet og de vanlige borgerne som opprører dem mest. I tillegg til at jødene behandles så dårlig ... Er ikke jødiske fru Rosenthal et vel så godt menneske som de andre rundt henne?
Quangels er kanskje noen unnselige og ubetydelige mennesker i det store og hele, men inni dem vokser det frem et ønske om å GJØRE noe. Og slik unnfanges idéen om å skrive postkort med kritikk av Hitlers regime, som legges ut i den hensikt å vekke folk opp fra apatien og likegyldigheten. Anna dikterer og Otto skriver, og deretter legges kortene ut i bygninger hvor de vet at det er mange mennesker som kommer og går. Bygninger med advokater og leger for eksempel ...
Lite aner ekteparet at kortene, etter hvert som de blir funnet, nesten utelukkende skaper frykt og angst, og at de aller fleste havner hos Gestapo nær sagt uten å bli ordentlig lest. Kortene skal til slutt koste en enda mer ubetydelig mann livet fordi etterforskeren på Gestapos kontor også er under et sterkt press mht å oppklare saken. Man trenger et offer og det snart! Skjønt kortene fortsetter å strømme på også etter at Enno Kluge, postbudet Eva Kluges udugelige og forstøtte ektemann, er død ...
Interessen rundt postkortskriveren i Gestapos hovedkvarter er økende, og vies en uforholdsmessig stor interesse. Som om en liten mus er i stand til å true en stor elefant, for å sitere forfatteren i hans etterord. Mens jakten på kortskriveren pågår, møter vi flere personer som på en eller annen måte står i forbindelse med ekteparet Quangels - venner, familie, fiender etc. Slik lykkes forfatteren i å tegne et stemningsbilde av Tyskland under andre verdenskrig, som favner atskillig mer enn den voldsomme forakten som stort sett ble det tyske folk som helhet til del både under og etter andre verdenskrig. Det handler om frykt for angiveri, frykt for eget liv, redselen for å si sin mening - og hvor anarki hele tiden truer med å ta overhånd. Den grusomhet som skildres når nazistene hadde internert fanger de ønsket å få noe ut av, er omtrent til å føle på egen kropp, slik Fallada beskriver den. Når egenskaper som dumhet og ondskap er samlet i et menneske, og det er dette mennesket som skal utøve makt over alminnelige mennesker hvis eneste forbrytelser består i et ønske om å bevare sin egen verdighet, da skal det ikke mye fantasti til å tenke at det finnes en skjebne verre enn døden ...
Denne romanen er basert på virkelige hendelser fra andre verdenskrig. Forfatteren fikk innblikk i nazistenes arkiver etter at krigen var slutt, og han gikk motvillig med på å skrive en roman om ekteparet Elise og Otto Hampel, som Quangels het i virkeligheten. Det han presterte var faktisk en perle av en roman! Ja, boka er tykk, men de siste 400 sidene slukte jeg på 2-3 dager. Jeg måtte finne ut hvordan det gikk til slutt! Fallada skriver glitrende, og på en slik måte at jeg ble helt oppslukt av historien. At romanen nå foreligger i en nyoversettelse som visstnok er mer tro mot originalteksten enn den første oversettelsen som ble utgitt i 1954, er fantastisk! I den første utgaven hadde man - slik jeg har forstått det - forsøkt å tone ned de verste brutale beskrivelsene, men disse hører med for å gjøre historien komplett. Den som tror at boka vil gi mer innsikt i krigen som sådan, blir skuffet over å lese denne boka. Derimot handler boka om hvordan nokså alminnelige tyskere levde under krigen, og om at det faktisk var motstand i det tyske folket! I den grad flertallet fulgte Føreren, var dette mest av alt av på grunn av frykt og ikke ektefølt lojalitet.
Ut fra en helhetsvurdering av boka har jeg kommet frem til at den fortjener terningkast seks! Boka har nemlig alle kvaliteter som kjennetegner en klassiker; denne boka er interessant langt utover sin tid, den er glitrende skrevet, forfatteren beskriver menneskene i boka med dyp psykologisk innsikt og han har også lykkes i å bygge opp en spenning som gjør at man som leser drives fra skanse til skanse. Jeg vil imidlertid protestere mot at boka skal karakteriseres som krim.
Avslutningsvis ønsker jeg å sitere noen ord fra en bokomtale som sto i Bergens Tidende 30. mai i år:
"Grunnen til at slike skildringer har så stor appell for lesere i dag, er antagelig at situasjonen tvang folk til å vise hva som bodde i dem. Romanen viser også hvordan Hitler-regimet råtnet opp innenfra, fordi det hele tiden belønnet svik og nedrighet, mens det straffet alle tilløp til godhet. Falladas fremstilling samsvarer i så måte med Hannah Arendts berømte formulering om «ondskapens banalitet», som forteller oss at ondskapen aldri kan være sublim (som i «Ringenes Herre»), men at den tvert imot alltid er tarvelig, sneversynt og smålig."
Når en slik perle av en bok graves frem igjen etter så mange år, så lurer jeg på hvor mange andre uoppdagede perler som bare ligger der og venter ... Venter på at et eller annet forlag skal ta sjansen på en nyutgivelse ...
Forfatteren Hans Fallada, som egentlig het Rudolf Ditzen (1893 - 1947)
levde et vel så dramatisk liv selv, som dem han skrev om.
