Hjalmar Söderberg: "Doktor Glas"

Psykologisk drama fra begynnelsen av 1900-tallet

Hjalmar Söderberg (f. 1869 d. 1941) var en forfatter som gjorde seg gjeldende i perioden fra slutten av 1800-tallet og helt frem til sin død. Han skrev kun fire romaner, herunder "Den alvorlige leken" (1912) som jeg leste for noen år siden. Resten av hans litterære produksjon består av noveller og skuespill samt noen religiøse skrifter (noen av dem karakteriseres riktignok også som romaner). Så vidt jeg har klart å finne ut, er det kun "Den alvorlige leken" og "Doktor Glas" som er oversatt til norsk. Mitt eksemplar av "Doktor Glas" er imidlertid svensk og inneholder et meget interessant forord av Kerstin Ekman, som i 2009 skrev "Mordets praksis", en slags parallellhistorie til "Doktor Glas". Flere av Söderbergs bøker er for øvrig filmatisert. Spesielt interesserte oppfordres til å lese om forfatteren på Wikipedia (den svenske utgaven er best). Samtlige av romanene er dessuten utførlig presentert på samme nettsted (også her er de svenske sidene best) - med linker fra bibliografien på forfatterpresentasjons-siden. 

"Doktor Glas" er en slags dagbokroman som spenner fra 12. juni til 7. oktober i aktuelle år der handlingen finner sted. Det er Doktor Glas som fører pennen, og derfor ses verden utelukkende gjennom hans øyne og fra hans perspektiv. 

Doktor Glas er et ensomt og nokså ulykkelig menneske i begynnelsen av tredveårene. Kun en gang - en aften? - i hans liv har han kjent forelskelsens glød. Til alt uhell druknet den unge piken som var gjenstand for hans beundring og forelskelse bare et par dager senere. Men uansett hvor ensom doktor Glas føler seg - han ville ikke ha byttet sitt liv med noen annen. Han ville hatt sitt eget liv!

En dag kommer den ulykkelige Helga Gregorius inn på hans legekontor. Helga er vakker og ung, og hun er gift med den aldrende og heslige pastor Gregorius. Helgas problem er at hun ikke orker å stille opp i forhold til ektemannens ekteskapelige krav. Hun vemmes ved å måtte ha samkvem med ham. Doktor Glas er meget betatt av Helga, og hun er den første kvinnen han har følt noe som helst for siden den ulykkelige, uforløste kjærlighetshistorien fra hans ungdom. Han føler derfor for å hjelpe Helga slik at hun kan slippe unna pastorens utilbørlige begjær. At Helga samtidig tilstår at hun har en elsker, og at doktor Glas forstår at uansett hva han gjør, så blir ikke Helga hans, forhindrer ham ikke fra å lyve på henne en underlivslidelse, slik at hun trenger å være seksuelt avholdende i noen måneder. 

Mens vi følger dramaets utvikling, oppsøkes doktor Glas av en ung og ugift kvinne som er gravid, og som ønsker illegal forsterfordrivelse. Men henne ønsker ikke doktoren å nedlate seg til å hjelpe. "Hun kan jo bare gifte seg", tenker han inkonsekvent i forhold til alt han er villig til å gjøre for pastorfruen. 

En dag oppsøker Helga Gregorius doktoren igjen. Nå kan hun fortelle at ektemannen har tatt henne med makt, fordi han ikke klarte å la henne i fred likevel. Helga er fra seg av fortvilelse fordi hun ikke aner noen utvei. Skilsmisse fra pastoren er uaktuelt. Doktor Glas er imidlertid ikke opprådd for midler, og neste gang pastoren er innom legekontoret, hevder doktor Glas at han lider av en hjertesykdom som gjør at han bør avstå fra all opphisselse og aller helst ha separat soverom fra sin Helga. Dessuten bør han reise bort på kurbad i noen uker. 

Mens pastoren er bortreist, innser doktor Glas at pastoren må bort for godt ... Kun da kan Helga leve det livet hun fortjener, ung og vakker som hun er. Men skjebnen skal vise seg å ha flere overraskelser i ermet, og som leser ble jeg holdt i åndeløs spenning helt til siste slutt. 

"Doktor Glas" ble møtt med avsky og sjokk da den ble utgitt i 1905. Om det var det forhold at øvrigheten i samfunnet - doktoren og pastoren - ble fremstilt så ufordelaktig som var avgjørende, eller om det var det faktum at doktoren aldri viser noen form for anger på grunn av sine handlinger, er ikke godt å si. Forfatteren selv ble i alle fall mistenkt for å sympatisere med sin romanfigur, og måtte gang på gang forsikre om at han selv ikke kunne ha begått et slikt mord, ikke på vilkår! Like fullt ble han langt på vei identifisert med sin romanfigur, kan jeg lese på Wikipedia. Det er for øvrig trukket paralleller mellom doktor Glas og Raskolnikov i Dostojevskis "Forbrytelse og straff", men i motsetning til Raskolnikov angrer doktor Glas intet og føler heller ikke skyld. Mens Raskolnikov som kjent - etter å ha drept en panterske med øks og føler seg over henne som menneske (jf. Nietzsches overmennesketeori) - lider allverdens samvittighetskvaler og faktisk går til grunne som følge av dette. Litt morsomt er det at forfatteren Bengt Ohlsson i 2004 utga "Gregorius", en versjon av historien betraktet fra Gregorius´perspektiv. Dette fikk han Augustprisen for. 

Det er besnærende å følge doktor Glas´selvrettferdige tanker i hans dagbokopptegnelser etter hvert som dramaet skrider frem. Han tviler aldri virkelig på noe av det han gjør, annet enn at han fabulerer over ulike scenarier dersom noe skulle gå galt og han skulle bli avslørt. Men selv ikke muligheten for avsløring forhindrer ham fra å gjøre det han føler at han må. Boka er helt emminent i sin fremstilling av et menneske som føler at han står over alle andre, og som mener at han er i sin fulle rett til å diktere andre menneskers skjebne ut fra hva han mener er best for dem. Doktor Glas´menneskesyn preges av den samtiden han lever i - selv som en del av overklassen. Han avskyr arbeiderklassens råskap og vulgaritet, og kvinnekamp er et ikke-eksisterende begrep i hans lille, snevre univers. 

Velskrevne, psykologiske romaner som dette skrives knapt lenger, og jeg er full av undring over at "Doktor Glas" ikke har vært utgitt på nytt i Norge etter at den for første gang utkom i 1994. Uansett - det er ikke uoverkommelig å lese den på svensk, og dette anbefaler jeg faktisk på det varmeste for dem som måtte være interessert! Dette er en klassiker som fortjener å bli lest igjen og igjen! Som Kerstin Ekman avslutter sitt forord med: "Älskad - med en rysning." Her blir det terningkast seks!

Utgitt i Sverige: 1905
Originaltittel: Doktor Glas
Min utgave er utgitt: 2011
Forlag: Albert Bonniers Förlag
Antall sider: 156

Andre omtaler av boka:
- Knirk 03.11.2010

Hjalmar Söderberg

Carl-Johan Vallgren: "Havmannen"

En roman om ondskap

Carl-Johan Vallgren (f. 1964) er en veletablert og kjent forfatter i Sverige, som etter hvert har gjort stor suksess også i Norge. I følge Wikipedia har han utgitt 10 bøker i årenes løp. Den første utkom allerede i 1987. Kun fire av bøkene hans er oversatt til norsk - bl.a. "Kunzelmann & Kunzelmann" (2009) og "Den vidunderlige kjærlighetens historie" (2002). Jeg har tidligere omtalt begge disse bøkene på bloggen min.

I "Havmannen" møter vi barna Nella og Robert, som vokser opp under helt tragiske forhold. Faren sitter i fengsel, og etter hvert skjønner vi at det er like greit. Moren går stort sett på fylla. Kjøleskapet hjemme er stort sett tomt, og hadde det ikke vært for at Nella av og til stikker unna litt penger og det faktum at de får mat på skolen, ville de ha sultet ihjel. Moren er overhode ikke til stede i livet deres, og de eneste gangene hun dukker opp fra alkoholtåken er når hun desperat endevender Nellas rom på jakt etter penger.

Barna går i uvaskede klær de for lengst har vokst ut av, og de lukter. Dermed er de opplagte ofre for mobbing. Nella beskytter broren sin så godt hun kan, men det forhindrer ikke at han får gjennomgå så snart hun snur ryggen til. Brillene hans får stadig gjennomgå, og de er stort sett teipet sammen - noe som ikke akkurat bedrer hans rolle som et "naturlig" mobbeoffer. Barna kunne i og for seg ha tålt all mobbingen, men det er før den ondskapsfulle Gerard kommer inn i bildet. Gerards ondskap kjenner nemlig ingen grenser. Helt i starten av boka blir vi vitne til at han piner ihjel en liten kattunge - så ufølsomt, så bestialsk at jeg faktisk hadde problemer med å lese teksten. Gerard har åpenbart ingen empati med noen - verken med mennesker eller dyr skal det etter hvert vise seg. Han forpester nærmiljøet fullstendig, for ingen tør å ta igjen med ham. Og da han bestemmer seg for at Nella og Robert er hans neste ofre, skjønner vi at dette kommer til å bli riktig ille.

"Jeg hadde blodsmak i munnen nå. Noen lo av meg; en jente fra Morup som også ble kalt Fjøla, akkurat som meg ... Overalt løv på asfalten. Fargene ble liksom sugd inn i øynene. Uken før hadde det vært storm, trørne hadde mistet de siste bladene. Røde. Gule. Som blod og slintrer av innvoller ... Flere ansikter rant forbi som væske, noen fra kullet til bruttern, de som vanligvis pleide å være ekle mot ham, kalle ham OBS-idiot og tilbakestående, eller "pissenisse" fordi han ikke klarte å holde seg av bare skrekk, men ute i andre ærender nå, på vei til oppholdsrommene for å henge av seg klærne og gå til neste time. Lenger borte ved parkeringsplassen sto en frøken og snakket med en forelder. Men jeg hadde ikke engang tid til å rope på dem, og forresten var avstanden så stor at de ikke ville hørt det." (side 20)

Om det kan bli verre enn dette? Javisst! I Vallgrens univers kan det absolutt det! For så slipper faren til Nella og Robert ut av fengsel, og med seg har han en kamerat som skal bo i huset deres. Nella får beskjed om å flytte ut av sitt rom, for det trengs til andre formål.

Midt oppi all begredeligheten skjer det plutselig gledelige ting, som gjør at situasjonen utvikler seg i en annen retning enn forventet. Havmannen dukker nemlig opp ... Kanskje det likevel er håp om at det gode skal seire til slutt?

Som vanlig skriver Vallgren helt fantastisk. I "Havmannen" er det ondskapen og dens natur samt ofrene omkring som er det store temaet. Dette beskriver han med så sterkt innlevelse at det gjorde fysisk vondt å lese dette. Uten å røpe for mye om havmannen må jeg imidlertid si at denne delen av romanen ikke helt falt i smak hos meg. Det ble et noe kunstig element i en roman jeg synes hadde stått helt greit på egne ben uten dette. På den annen side - om man bare aksepterer historien på dens egne premisser og anser dette eventyrlige preget som en del av et forsøk på å skape en roman preget av litt magisk realisme, så er den meget original og slående.

Beskrivelsen av mobbingens karakter, der ingen tør å gripe inn pga. frykt for represaliser, og der man ikke sladrer fordi også dette blir slått hardt ned på - den er uovertruffen. Gang på gang oppfordres Nella til å snakke om det som skjer med lærerne på skolen. Men hvorfor skulle hun stole på dem når hun ikke har noen erfaring med at voksne er til å stole på? Dessuten har hun en stor frykt: at barnevernet skal komme og skille henne og broren. For hva som enn skjer, må hun ikke svikte sin overnervøse bror som rett og slett ikke klarer seg uten henne. Det tipper tidvis litt over med all denne elendebeskrivelsen, men like fullt må jeg si at dette er en roman som tok tak i meg, filleristet meg og ikke etterlot meg uberørt etter at siste side var vendt. Denne boka kommer til å fortsette å virke i meg i lang tid fremover. Derfor kan det i grunnen ikke bli noe annet enn terningkast fem denne gangen.

Utgitt: 2012
Originaltittel: Havsmannen
Oversatt: Bjørn Alex Herrman
Forlag: Tiden Norsk Forlag
Antall sider: 297

Andre bokbloggere som har skrevet om boka:
- Solgunn sitt

Carl-Johan Vallgren

Anne Swärd: "Polarsommer"

Om en familie på randen av stupet

Den svenske forfatteren Anne Swärd debuterte med romanen "Polarsommer" i 2003. Totalt har hun utgitt tre bøker, blant annet "Til siste åndedrag" som utkom i 2010. Både "Polarsommer" og "Til siste åndedrag" kan betegnes som oppvekstromaner. "Polarsommer" utkom på norsk i 2012, i første omgang i papirutgave fra Dinamo forlag og i neste omgang som lydbok fra Lydbokforlaget. Jeg har "lest" den som lydbok.

I bokas åpningsscene er Kristian på vei hjem for første gang på et par års tid for å passe på familiens problembarn nr. 1, Kaj, mens moren og broren Jens er på vei til USA for å feriere. Kaj er 22 år, og hun ankom i sin tid familien som baby - et resultatet av et sidesprang faren hadde foretatt i sin tid. Faren, en notorisk utro og ustabil mann, har for lengst forlatt familien.

Allerede da Kaj var liten bidro hun til splittelse i den lille familien. Om det var det faktum at faren hennes aldri klarte å elske henne som gjorde hennes behov for anerkjennelse helt umettelig, eller om det er hennes status nærmest som "hittebarn", et barn som ble forstøtt av hennes egen mor, eller en kombinasjon av alt dette, skal være usagt. Hun spiller i alle fall alle ut mot hverandre - en gang og bestandig.

Vi følger familiemedlemmene gjennom en sommer, og de veksler alle på å være jeg-personer. På den måten kommer vi svært tett på dem alle, og det som fremstår som sant og ekte for en, er alt annet for en annen. Vi beveger oss frem og tilbake i tid. Plutselig er vi tilbake til den gangen faren kom hjem med lille Kaj, i en annen scene er vi vitne til moren Ingrid og faren Jacks eksplosive start på sitt forhold. En start som grunnet en het elskovsscene i et dusjkabinett på det hotellet der de begge jobbet, som resulterte i unnfangelsen av Kristian, også fikk som konsekvens at de begge fikk sparken fordi de ble oppdaget ... Etter dette var de nærmest skjebnebestemt for hverandre, uansett hvor lite forholdet hadde livets rett.

Under overflaten denne selsomme sommeren er det meste alt annet enn rolig. Mye gammelt agg påvirker forholdet mellom de tre søsknene, og at det til slutt går riktig galt ligger liksom i korten ...

Jeg likte "Til siste åndedrag" svært godt, og var derfor meget spent på "Polarsommer". Først i ettertid ble jeg oppmerksom på at dette var hennes debutbok, og at den slett ikke - slik jeg trodde - var skrevet etter "Til siste åndedrag". Det er mulig at det hadde med lydbokformatet å gjøre, men tidvis opplevde jeg hoppingen i tid og de ulike stemmene som noe forvirrende. Sånn sett tror jeg det ville vært lettere å følge tråden dersom jeg hadde lest papirutgaven. Jeg opplevde for øvrig "Polarsommer" som bitte litt svakere enn "Til siste åndedrag", hvor forfatteren graver mye dypere i persongalleriet. Når det er sagt fant jeg også mye av det samme i begge romanene, særlig beskrivelsen av dette såre som de fleste på et eller annet vis bærer med seg fra barndommen, men som noen likevel har mer av enn andre.

Barna i Anne Svärds bøker er annerledes enn de fleste, uten å være veldig outrerte. Her blir vi vitne til både overgrep, utroskap, søskensjalusi, rivalisering og svik, og alt er fremstilt på en måte som gjør at det meste glir nesten umerkelig forbi dersom man ikke er 100 % til stede i teksten. Nettopp av den grunn ble jeg ofte sittende og høre lange avsnitt om igjen for å være sikker på at jeg ikke hadde gått glipp av noen detaljer, uten at så var tilfelle når det kom til stykket. Alt i alt en roman jeg vil gi et svakt terningkast fem, og som jeg altså vil anbefale varmt! Og helt til slutt: hvorfor i all verden er det ingen som har anmeldt denne boka? Jeg har i alle fall ikke klart å finne noen anmeldelse på nettet ... 

Utgitt første gang i Sverige: 2003
Originaltittel: Polarsommar
Utgitt i Norge: 2012
Forlag: Lydbokutvalget (og Dinamo forlag)
Oversatt: Gøril Eldøen
Oppleser: Ingrid Bergstrøm
Spilletid: 6 t 48 min.

Anne Swärd

"Il Capitano - trippelmorderen" (Regissør: Jan Troell)

Voldsdrama fra virkeligheten

Sommeren 1988 fant det sted et groteskt trippelmord i en liten bygd i indre Västerbotten i Nord-Sverige. En mor og en far og deres 15 år gamle sønn ble tvunget i kne og regelrett henrettet. Foranledningen var et banalt sykkeltyveri, hvor han som altså ble morder og hans kjæreste ble tatt på fersken og forsøkt stanset av eierne. Trippelmordet skapte heftig debatt i media om volden og dens bakenforliggende mekanismer, har jeg kunnet lese om filmen på nettet. Hendelsen dannet senere grunnlag for filmen "Il Capitano", hvor forfatteren Per Olov Enquist og regissøren Jan Troell har samarbeidet om manuset.

I åpningsscenen møter vi Minna, som tidligere var kjæresten til Jari, trippelmorderen. Begge sitter i fengsel og venter på rettssaken. Jari har lagt all skyld på Minna for drapene, og hun sitter og snakker med et menneske som enten er advokaten hennes, terapeuten eller kanskje en fengselsprest ... Dette får vi aldri vite. Hun er helt desillusjonert og øyner kun håpløshet. Hvordan kunne det hele skje? Hva var det som fikk henne til å bli med Jari, som aldri var eller kunne bli noe annet enn en taper? Var hun helt uten skyld i alt det som skjedde, selv om det ikke var hun som sto bak drapene?

Mens Minna sitter og snakker med mennesket vi kun hører stemmen til og aldri får se, tas vi med til begynnelsen. Til Minna og Jaris første møte, til deres "flukt" til København der de opplevde det nærmeste de hadde av lykke i forholdet sitt, til episoder som viser en Jari fullstendig uten impulskontroll og med et ukontrollert sinne bare hun forsøkte å si ham i mot, til en Jari som alltid la skylden på henne når noe gikk galt ... Likevel fortsatte hun å være sammen med ham. Dvs. på ett tidspunkt valgte hun å reise hjem, og rett etter havnet Jari i fengsel. Dette ble en periode da hun kunne ha valgt å forsvinne for ham, men heller ikke dette klarte hun ... Og så skjedde det fatale trippeldrapet som ikke bare ødela livene til den familien som bokstavelig talt ble utryddet, men også deres egne liv, uansett utfallet av den nært forestående rettssaken. Hvem styrte egentlig hvem mot katastrofen?

"Il Capitano" er en temmelig dyster film. Ikke bare er temaet dystert, men det er også landskapet som hendelsene foregår i, der det stort sett ligger innhyllet i tåke og dis. Antti Reini er formidabel i rollen som den karismatiske, men uempatiske Jari, som det stort sett bare følger katastrofer med. Han har et så til de grader forvrengt virkelighetsbilde at hans mer uselvstendige og usikre kjæreste Minna ofte tviler på sin egen bedømmelse av situasjonene de roter seg opp i. Maria Heiskanen spiller Minna, og det så overbevisende at det avkrever stor respekt! Mens jeg så filmen tenkte jeg på hvor jeg har sett henne før, inntil jeg kom på at hun selvfølgelig spilte rollen som Maria i den fantastiske filmen "Maria Larssons evige øyeblikk" - også der med Jan Troell som regissør. Skuespillerprestasjonene er i stjerneklasse! Her må det derfor bli terningkast seks!

Innspilt: 1991
Originaltittel: Il Capitano - ett svenskt rekviem
Nasjonaltet: Sverige
Genre: Dokumentar-drama
Manus: Per Olov Equist / Jan Troell
Skuespillere: Antti Reini (Jari), Maria Heiskanen (Minna), Berto Marklund. Antti Vierikko, Matti Dahlberg, Ingemar Boecker, Christina Frambäck, Marjut Dahlström, Harri Mallenius
Spilletid: 105 min. 

"Stockholm Östra" (Regissør: Simon Kaijser)

Sterkt drama med Mikael Persbrandt i hovedrollen

Johan er på vei til jobb, og han er i strålende humør. Hele bilen er fylt av gladmusikk - nærmere bestemt "La luna u el pescador" - og for Johan kunne ikke dette øyeblikket vært lykkeligere. Idet han bøyer seg etter noe ved føttene sine, smeller det ... Han har kjørt på et barn, som senere dør av skadene. Han følger med til sykehuset, og der får han et glimt av jentas foreldre. Synet av moren glemmer han ikke, og der og da oppstår det noe inne i ham. Ømhet? Kanskje kjærlighet?

Johan blir tiltalt for drapet på jenta, og under rettssaken er kun jentas far til stede. Jentas mor orker nemlig ikke å forholde seg til rettssaken. Det hele ender med frifinnelse.

Deretter går det en stund og så støter Johan tilfeldigvis på Anna, moren til barnet han en gang kjørte på og drepte. Han vet hvem hun er, men hun aner ikke hvem han er. I en tid hvor Anna er fra seg av sorg og ikke klarer å legge det som skjedde bak seg, og hvor hun klandrer mannen sin for å ville glemme deres fantastiske datter, er det paradoksalt nok Johan som blir hennes store trøst. Uten ham ville hun aldri ha klart å komme gjennom denne tiden. De innleder et lidenskapelig og intenst forhold, som blir helt livgivende for dem begge i en tid hvor de - hver på sin måte - står på randen av stupet i livene sine ... pga. en og samme hendelse.

Johan ønsker å fortelle Anna hvem han er, men får det ikke til. Han slites i stykker av skyldfølelse. Uansett - sannheten kommer for en dag, og så spørs det om deres kjærlighet tåler dette. Og hva med deres respektive ektefeller, som jo er en del av det hele?

Mikael Persbrandt er en av de flotteste skuespillerne jeg vet om, og i denne filmen spiller han igjen helt mesterlig! Tidligere har jeg tenkt at "bedre enn dette kan det ikke bli" ... Dette tenkte jeg både da jeg så "I en bedre verden" og "Maria Larssons evige øyeblikk". Men så er det slik at for hver film når denne skuespilleren nye høyder. "Stockholm Östra" slo nesten knock out på meg. I en svensk anmeldelse av filmen leste jeg overskriften "Aldrig en falsk ton", og det er dette som gjør filmen så utrolig sterkt. I tillegg til en meget original historie, er samspillet mellom skuespillerne og spesielt mellom Johan og Anna veldig ekte og autentisk. Derfor er det litt underlig at filmen ikke er satt opp på norske kinoer enda, men dette er for alt jeg vet utsatt inntil "Hamilton" med Persbrandt i hovedrollen er ferdigvist på kinoene? (Det forhold at DVD´en ikke har hatt release i Norge enda - kun i Sverige - gjør at jeg har et håp om at den kommer på kino etter hvert. Det fortjener den nemlig!) For øvrig vil jeg fremheve de filmtekniske sidene ved filmen. Om det er et lite snev av sepia eller i alle fall økt metningsgrad av noe gult i bildesekvensene, vet jeg ikke helt, men denne spesielle filmteknikken ga i alle fall filmen en stemning av tristesse. Dette er for øvrig en film både for ham og henne. Min mann og jeg var i alle fall helt enige da rulleteksten kom: her blir det terningkast seks!

Innspilt: 2011
Originaltittel: Stockholm Östra
Nasjonalitet: Sverige
Genre: Drama
Skuespillere: Mikael Persbrandt (Johan), Iben Hjejle (Anna)
Spilletid: 95 min.

Mikael Persbrandt

Iben Hjejle

Carl-Johan Vallgren: Den vidunderlige kjærlighetens historie

Hva er egentlig kjærligheten?

"Den vidunderlige kjærlighetens historie" starter med et brev datert 15. juli 1994 fra Jonathan Barefoot til frøken Fågel - begge "senkomne frukter av et monsters kjærlighet". Og dermed starter historien om Hercule Barfuss, som ble født på et horehus i Köningsberg i 1813. Moren hans døde under fødselen, og ble sånn sett spart for det gruoppvekkende synet sønnen hennes var: et barn med et enormt hode, et deformert hareskår, spaltet tunge, uten armer eller hender, dverg, øglehud, hår på ryggen, uten hørsel ... Med datidens menneskesyn var konklusjonen klar: dette var ikke et menneske, men et monster som den onde selv hadde hatt en finger med i spillet på da "det" ble unnfanget.

Mot alle odds vokser Hercule opp. Kanskje er det allerede da kjærligheten til den vakre Henriette, ei lita jente som ble født samme natt på samme sted, som redder ham? Den vidunderlige kjærlighetens makt .... Etter hvert som de vokser opp, blir hun hans livs store kjærlighet, og vise versa. Hercule oppdager at han ikke bare kan lese andre menneskers tanker. Han kan også styre deres handlinger. På den måten klarer han å kommunisere med omverdenen til tross for sine store handicap. Denne evnen kommer imidlertid til å koste ham dyrt mang en gang i årene som følger. Blant annet forvitrer troen på at det finnes noe godt dypest inne i de fleste mennesker ...

Henriette og Hercules veier skilles og etter dette skal Hercules liv kun handle om én ting: å finne Henriette igjen. I mellomtiden følger vi ham mens han befinner seg på et asyl, deretter på et kloster og etter mye om og men også i Vatikanet. Underveis møter han mer ondskap enn man kunne ane fantes, nettopp fordi han er i stand til å avsløre menneskers onde tanker bak et tilsynelatende tilforlatelig ytre. Uten å røpe for mye, kan jeg si så pass at det gode vinner til slutt - nettopp fordi kjærlighets makt er vidunderlig! Hercule Barfuss får til slutt oppleve kjærligheten - til tross for sitt heslige ytre - og han får sin hevn. Veien dit er imidlertid både tornefull og tidvis nesten umulig ...

Denne boka er bare helt utrolig! Samtidig som vi følger Hercule gjennom hans i alt 101 levde år, er dette også en historie om hvordan synet på annerledes tenkende og utseende mennesker har endret seg i løpet av 1800-tallet og frem til i dag. Underveis er Hercule og hans groteske utseende selve innbegrepet på det onde selv, men så viser det seg at det er verden omkring ham, ikke Hercule selv, som faktisk er ond. Sjebnen som blir ham og andre innsatte til del under oppholdet i asylet, der de lenkes til veggene i årevis, barn som selges, kirkens menn som er de fremste til å utøve tortur mot vanskapninger - alt så uhyggelig at det til tider grenser mot det surrealistiske, men så er det faktisk så virkelig og reelt at man kan få grøsninger av mindre. Og hadde det ikke vært for Hercules fremragende tankeleser-talenter, som gjør at han kan forutse hva som skal skje, ville han aldri kommet levende fra det.

"Den vidunderlige kjærlighetens historie" er en slags moderne historie om skjønnheten og udyret, der ingenting er slik det kan synes som ved første øyekast. Den peneste "innpakningen" kan skjule det mørkeste dyp av hat, misunnelse og ondskap, mens det gode selv finnes der man minst aner det. Et tankekors i en verden der det kan synes som om det kun er det ytre som teller ... Boka trollbant meg fra begynnelse til slutt, selv om jeg nok opplevde slutten som litt vel langdryg. Som i den første boka jeg leste av Carl-Johan Vallgren - "Kunzelmann & Kunzelmann" - fant jeg språket svært vakkert. Og Kai Remlov leste også her, noe som var frydefullt å høre på! Terningkast fem!

Reading Randi har også skrevet om denne boka.

Utgitt: 2002
Originaltittel: Den vidunderliga kärlekens historia
Utgitt på norsk: 2004
Oversatt: Knut Ofstad
Forlag: Lydbokforlaget (Tiden forlag står bak utgivelsen av papirutgaven)
Oppleser: Kai Remlov
Spilletid: 10 t 34 min.

Carl-Johan Vallgren

"Simon og eiketrærne" (Regissør: Lisa Ohlin)

Storslått, vakker og gripende!


Innspilt: 2011
Originaltittel: Simon och ekarna
Nasjonalitet: Sverige
Genre: Drama
Skuespillere: Bill Skarsgård (Simon), Jan Josef Liefers (Isaks far), Helen Sjöholm (Simons adoptivmor), Katharina Schüttler (Isaks kusine), Josefin Neldén, Stefan Gödicke (Simons adoptivfar), Cecilia Nilsson (Inga), Karl Linnertorp (Isak)
Spilletid: 122 min.
Filmen er basert på Marianne Fredrikssons roman "Simon og eiketrærne"

Simon vokser opp i en arbeiderfamilie utenfor Göteborg og andre verdenskrig er i gang. Selv om Sverige ikke deltok i krigen, var den merkbar også der. Blant annet ble jødene hetset som den verste pariakaste.

Simon har hele sitt liv følt seg annerledes enn sin mor og far. Han er begavet på mange områder, og selv om foreldrene elsker ham svært høyt, skremmes de av at han er så annerledes. Faren ønsker å lære ham å sloss, med alt Simon ønsker er å sitte med nesen ned i en bok oppe i det store eiketreet nede ved havet.

Den dagen Simon gir sterkt uttrykk for at han ønsker å gå på en spesiell privatskole, er faren helt fra seg. Hva er det med Simon som gjør at det han kan tilby, ikke er bra nok? Motvillig går han med på dette likevel, mot at Simon lover at han skal holde seg unna eiketrærne.

Allerede første skoledag blir Simon, som egentlig ikke passer inn blant de andre mer velstående guttene, kjent med Isak. Isak er jøde, og faren hans er meget velstående. Han og familien har flyktet fra Hitlers Nazi-Tyskland, men dette forhindrer ikke at moren hans er helt på bristepunktet hver gang hun skjønner at nazistene kommer nærmere. Den dagen hun får høre at både Danmark og Norge er invadert, får hun et nervesammenbrudd.

Vennskapet mellom Isak og Simon blomstrer under krigen. Isak utsettes for så massiv jødehets at han til slutt ikke orker å gå på skolen. Da griper moren til Simon inn og tilbyr hans far, som nå er alene med sønnen siden moren er innlagt på psykiatrisk, at Isak kan bo hos dem inntil han har kommet til hektene.

Imens føler Simons far seg både truet og invadert av denne velsituerte herremannen som aldri mangler penger, og som kommer med mye flottere gaver enn han selv er i stand til. Uansett hva han presterer, kommer det i skyggen av Isaks fars bidrag ... Og så skjer det underlige at mens Simon utvikler sine talenter og begavelser innenfor den akademiske sfære, viser Isak utpregede egenskaper innenfor håndtverksfagene.

Etter hvert blir vi vitne til at guttene Simon og Isak vokser opp og blir menn. Men der Isak følger en stødig kurs opp mot voksen alder, leter Simon etter et ståsted. Han føler seg ikke hjemme noe sted. Den dagen han får vite hvem som er hans egentlige foreldre, faller imidlertid mye på plass. For plutselig er han ikke den som aldri fant sin plass der han kom fra. Han er akkurat slik han skulle være ...

Det er ikke veldig lenge siden jeg leste Marianne Fredrikssons bok "Simon og eiketrærne", og det var først da jeg var ferdig med boka og hadde laget en omtale på bloggen min at jeg ble oppmerksom på at boka var filmatisert og skulle ha premiere i romjula. Det er virkelig ikke ofte jeg får rotet meg til å gå på kino, men denne filmen måtte jeg se! Før den kom på DVD! Jeg kjenner til at filmen har fått litt lunken mottakelse både her og der, og dette er antakelig ikke til å unngå når en bok svært mange mennesker har et fantastisk forhold til, blir gjort til film. Selv opplevde jeg den akkurat så "storslått, vakker og gripende" som forhåndsreklamen lovet. Jeg vet allerede nå at dette er en film jeg kommer til å se flere ganger, ikke utelukkende pga. historien, men også pga. all magien som har kommet ut av en utmerket kameraføring, med vakker natur som kulisse. Skuespillerprestasjonene er utmerkede, og i den forbindelse vil jeg spesielt fremheve Bill Skarsgård (sønn av Stellan Skarsgård) i rollen som Simon og Jan Josef Liefers i rollen som Isaks far. Jeg er overbevist om at denne filmen kommer i betraktning når Oscar-statuetten for beste utenlandske film skal utdeles! For dette publikumet kommer neppe boka i veien for filmopplevelsen ... Jeg gir terningkast fem!

Simons far ønsker å lære Simon å sloss

Simon er omgitt av kjærlighet, men føler likevel at han ikke passer inn

Simon i Bill Skarsgårds skikkelse

Kerstin Ekman: "Hendelser ved vann"

Om uoppklarte drap og hemmeligheter


Utgitt i Sverige: 1993
Originaltittel: Händelser ved vann
Oversatt til norsk: 2004
Oversetter: Gunnel Malmström
Forlag: Bokklubben (Århundrets bibliotek)
Antall sider: 425
Priser: Nordisk råds litteraturpris, Augustprisen, Svenska Deckarakademins pris

Boka "Hendelser ved vann" er ansett som en av 1990-tallets ti beste bøker, og Kerstin Ekman mottok bl.a. Nordisk råds litteraturpris for den. Boka inngår dessuten blant de hundre bøkene som er valgt ut til Boklubbens "Århundrets bibliotek". Ekman har skrevet mer enn 25 bøker i løpet av sitt forfatterskap, og regnes som en av Sveriges mest sentrale forfattere.

I bokas første del befinner vi oss i en liten bygd i Nord-Sverige på begynnelsen av 1970-tallet. Til Svartvattnet ankommer Annie sammen med sin datter Mia for å arbeide som lærer i et kollektiv. Skepsisen som møter dem fra bygdas innvånere er til å ta og føle på. 

Så skjer det et groteskt dobbeltmord. Et ungt par blir funnet drept ved et vann, og de første øyenvitnene på stedet er nettopp Annie og Mia. Hva har Annie egentlig sett?  Uhyggen senker seg over det fra før av dystre stedet etter dette, og drapene forblir uoppklarte de neste tyve årene. Det hele kommer til å prege Annie resten av hennes liv ...

      "Mia var sammen med henne da det skjedde. Annie hadde prøvd å holde det hemmelig for henne, og hun kunne neppe huske noe av det. Men hun hadde naturligvis hørt snakk om det etterpå, til lede og vemmelse. Når hun sa at hun hadde vokst opp ved Svartvattnet, ropte folk opp. Der! 
       I begynnelsen av syttiårene hadde Svartvattnet vært en døende bygd blant mange andre. Regnet falt i ansiktene rundt valborgsmessebålet. Luften luktet dieselolje. De fylte kaffebokser med oljedynket sakflis og tente på. Veiene glimtet av disse lyktene noen timer en eneste kveld i året. Ellers ingenting. 
      Og siden hadde denne bygda blitt et svart smykke. Synlig. Fylt av kraft." (side 11)

Den dystre stemningen i bygda er satt, og dette forsterkes av at en av mennene i bygda, Johan, slepes til en brønn og senkes ned i denne av Björne og Pekka. Man skjønner at denne bygda ikke lenger er et blivende sted. I alle fall ikke for Johan ... Mange har litt av hvert å skjule, men hemmelighetene forties. Her snakker man ikke tide og utide!

I del to av boka har det gått tyve år. Mia har blitt en voksen kvinne, og Annie har hele livet levd i skyggen av det uoppklarte dobbeltdrapet som hun aldri har ønsket å snakke om. Til slutt skal det bli et nytt drap som fører til at dobbeltdrapet tyve år tidligere omsider blir oppklart.

Denne boka krever virkelig sin leser! Jeg opplevde den som nokså tung å komme gjennom, rett og slett. Jeg kjenner meg derfor ikke helt igjen i beskrivelsen av page-turner-karakter som mange har gitt denne boka. Når det er sagt er jeg imponert både over språket og forfatterens evne til å tegne en uhyggestemning som får selv den lyseste sommerdag til å fortone seg som november-dyster. Uhyggen ligger der hele tiden, og vi skjønner at morderen kan være hvem som helst. I denne 425 siders dystre romanen, som et stykke på vei har en del likhetstrekk med krimgenren, tegner forfatteren et sterkt samfunnskritisk bilde av en bygdekultur som er preget av lukkethet og manglende involvering av nykommere. Mange har ting de ønsker å skjule, og dermed kastes mistanken på flere. På grunn av bokas litterære kvaliteter synes jeg den fortjener terningkast fem!

Helt til slutt har jeg lyst til å sitere fra Bokklubbens presentasjon av boka:

" .... handlingen i Hendelser ved vann, en samfunnskritisk roman som tematiserer vold og død, og som kan leses på mange forskjellige måter og plan: Den kan leses som en spennende kriminalroman, en psykologisk roman om menneskets nattsider, et familiedrama om flere generasjoner, men også som en dannelsesroman eller en kjærlighetsroman."

Kerstin Ekman

Marianne Fredriksson: "Simon og eiketrærne"

ch

Utgitt første gang: 1985
Originaltittel: Simon och ekarna
Oversatt: Gunnel Malmström
Lydboka er innspilt: 2006
Oppleser: Katja Medbøe
Forlag: Fono forlag
Spilletid: 11 t 33 min. (papirutgaven: 352 sider)

"- Bare en vanlig jævlig eik, sa gutten til treet. - Snaue femten meter høy, det er ikke mye å være kry av. 
- Og ikke er du hundre tusen år heller. 
- Snaut hundre, sa han og tenkte på farmoren sin, som var nærmere nitti og bare en vanlig gnålete kjerring. 
Navngitt, oppmålt og sammenlignet fjernet treet seg fra gutten. 
Men fremdeles kunne han høre at det sang i den store kronen, vedmodig og bebreidende. Da grep han til vold og pælmet den runde steinen, som han så lenge hadde spart i bukselommen, rett inn i stammen.
- Nå tenker jeg du holder kjeft, sa han. 
I samme øyeblikk ble det store treet taust, og gutten, som visste at noe vesentlig hadde skjedd, svelget klumpen i halsen og ville ikke kjennes ved sorgen." (side 7)

Slik innledes boka om Simon og eiketrærne, som så mange har trykket til sitt bryst og erklært som noe av det beste de har lest noensinne - en bok Marianne Fredriksson (født i 1927, død i 2007) skrev i godt moden alder. Innledningen bærer bud om noe nærmest poetisk, og det er vel blant annet dette som har gjort at så mange elsker denne boka.

Simon Larsson vokser opp som adoptivsønn av Erik og Karin. Senere viser det seg at hans mor - Karins søster - ble besvangret av en jødisk spillemann. Naiv som hun var trodde hun lenge at hennes romanse med denne spillemannen var en slags drøm, og hun skjønte ikke før barnet var nesten fullbårent at hun faktisk var gravid. Siden hun ikke var gift, måtte hun gi fra seg barnet, og hennes barnløse søster fremsto dermed som et godt alternativ for sønnen hun etter hvert fødte.

Vi befinner oss i Gøteborg før, under og etter andre verdenskrig. Selv om Sverige ikke deltok i krigen, kunne jødehatet merkes svært godt også der. Simon vokser opp med bevissthet rundt at han er av jødisk avstamning, men det er først etter at han møter Isak, som også er jøde, at han blir mer bevisst sin egen opprinnelse. Isak kommer fra Berlin, og har så vidt unnsluppet nazistene.

Vi følger Simon og Isak fra de er i tiårsalderen og frem til de er rundt tredve år gamle. Der Isak tilsynelatende meget lett forserer de utfordringer han står overfor gjennom livet, strever Simon mer med å finne et slags fotfeste for sin egen identitet. Mye faller riktignok på plass den dagen han endelig får vite hvem hans mor og far var, skjønt vissheten om at hans mor ikke ville ha ham, plager ham sterkt. Underveis skjer merkelige ting, og noen ganger er det vanskelig å skille det virkelige fra det uvirkelige. Simons utvikling forvanskes av problematiske følelser som misunnelse og sjalusi mht. hva Isak får til med sitt liv, og som han selv ikke mestrer. Isak er født inn i en overklassefamilie hvor mye tas som selvsagt, mens Simon har vokst opp under nokså enkle kår. Men på tross av alle ulikhetene dem i mellom, er de nærmest som brødre å regne. Vi blir også vitne til hva litt for tette bånd mellom adoptivmoren Karin og Simon gjør med ham i hans løsrivelsesprosess.

Denne boka er svært vakker og vár, og er nydelig skrevet! Samtidig som det fortelles om mange hverdaglige trivialiteter, er det både dybde og mange lag i historien - så mange at jeg er sikker på at man kan lese denne boka flere ganger og stadig oppdage nye sider ved den. Katja Medbø var absolutt den rette til å lese denne boka! Jeg tror ikke dette er siste gangen jeg leser den - særlig ikke fordi jeg nettopp har kjøpt papirutgaven som akkurat nå selges for 59 kroner (innbundet) i Bokklubben. I mellomtiden kom jeg over lydbokutgaven på biblioteket og valgte derfor å høre på lydboka i stedet. Her blir det terningkast fem!

Boka er filmatisert.

Andre bokbloggere som har skrevet om bok:
Kleppanrova 
Ellikkens bokhylle

Marianne Fredriksson

Jonas Jonasson: "Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant"

Svenskenes svar på Arto Paasilinna?


Utgitt i Sverige: 2010
Originaltittel: Hundraåringen som klev ut genom fönsteret och forsvann
Utgitt i Norge: 2010
Oversatt: Elisabeth Bjørnson
Forlag: Pirat
Antall sider: 381

Den dagen Allan Karlsson fyller hundre år, har bestyrelsen på aldershjemmet han bor på, sørget for at det skal bli gjort stor stas på ham. Så mye er satt i gang at Allan ikke orker tanken på å være til stede under all festivitasen, men rett og slett klatrer ut av vinduet på rommet sitt og velger å stikke av.

Ulykksaligvis kommer Allan til å stikke av med kofferten til et medlem av motorsykkelgjengen Never Again, og dermed får han hele banden etter seg ... Underveis dukker den ene pussige skruen etter den andre opp; Benny, Bosse, Gunnilla den skjønne, elefanten Sonja, Bøtta, Gjedda og Hanken ... bare for å nevne noen. Og mens de forsøker å stikke av fra Never Again-gjengen, har de også politiet og pressen i hælene. Parallelt foretar Allan tilbakeblikk i sitt fantastiske liv, hvor han har møtt ingen ringere enn Truman, Stalin, Formann Mao, Roosevelt, Franco, Kim Jong Il, de Gaule ... og har hatt en avgjørende finger med i spillet mht. utviklingen av atombomben ...

Mens det ser ut som det ligger lik etter lik i kjølevannet etter den flyktende gjengen, spekulerer både politiet og pressen på hva som egentlig skjer. En stund ser det ut til at hundreåringen er blitt trippelmorder.

"I takt med at dagene og snart ukene gikk, fikk journalistene stadig større problemer med å holde saken om den mistenkte trippelmorderen og håndlangerne hans i live. Allerede etter et par dager hadde tv og morgenavisene sluttet å rapportere, i tråd med det gamle, defensive synet at hvis man ikke hadde noe å si, skal man ikke si noe.

Tabloidavisene holdt ut lenger. Hadde de ingenting å si, kunne de jo alltids intervjue og sitere noen som ikke skjønte at de heller ikke hadde noe å si. Derimot droppet Ekspressen ideen om å bruke tarotkort for å finne ut hvor Allan befant seg. I stedet fikk de være ferdig med Allan Karlsson inntil videre. Med god appetitt på neste skitt, som det het. Med det mente de at de nå fikk finne frem til noe annet som engasjerte nasjonen. I verste fall fungerte det jo alltid med slanking." (Side 270)

Denne boka har blitt presentert som "hylende morsom", "den morsomste boka jeg har lest!" etc. Kanskje var det nettopp derfor jeg måtte bli skuffet? Fordi forventningene på forhånd var for skyhøye? Jeg skjønner på en måte hva som må ha gått hjem hos de fleste som har lest denne boka, men humoren fungerte langt på vei ikke helt på meg. På den annen side har jeg ingen problemer med å se for meg at en film basert på denne boka kan bli hylende morsom!

Gjennom fortellergrepet med at Allan ser tilbake på sine hundre års levde liv, dras vi samtidig gjennom hele det 20. århundres viktigste politiske hendelser på verdensbasis. Og Allans rolle oppi det hele er som en slags Paasilinna-skrøne. Bare med den vesentlige forskjell at Paasilinna skrøner og briljerer med til dels nokså alvorlige mellommenneskelige temaer og klarer å gjøre dette morsomt uten at det grenser til det patetiske. Akkurat det synes jeg ikke Jonas Jonasson helt får til. Dermed ble jeg noen ganger sittende igjen med en nokså flau smak i munnen. Men selv om denne boka ikke helt falt i smak hos meg, så gi den for all del en sjanse dersom du fra før av har tenkt at dette er en bok du ønsker å lese! Boka er godt skrevet, og skrivestilen er konsekvent til punkt og prikke! Alle blødmene er nok foretatt ved vitende og vilje! Og når den ikke helt gikk hjem hos meg, så kan det også skyldes at jeg både i forkant og underveis har lest andre bøker av en helt annen kaliber. I den sammenheng kom denne boka rett og slett til kort. Like fullt synes jeg den fortjener terningkast fire!

Andre omtaler av boka:
- Lines bibliotek

Jonas Jonasson

Anders De La Motte: "[geim]"

Ikke min greie


Utgitt i Sverige: 2010
Utgitt i Norge: 2011
Originaltittel: Geim
Oversatt: Inge Ulrik Gundersen
Forlag: Bokforlaget
Antall sider: 371

Innledningsvis gjør jeg oppmerksom på at dette er en bok jeg har blitt spurt om å lese og omtale av Bokforlaget. Boka kommer i salg fra juni i år.

Henrik "HP" Pettersen er småkriminell og lever et nokså kjipt liv på siden av samfunnet, konstant i pengemangel. En dag finner han en smarttelefon på T-banen. Opp på displayet kommer følgende spørsmål: "Vil du spille et spill?" HP er sugen på litt spenning i sin ellers nokså triste tilværelse, og da han i tillegg skjønner at det er penger å tjene på å være med, forsvinner siste rest av tvil rundt opplegget. I begynnelsen er det hele nokså uskyldig. HP skal ta fra en mann en paraply, samtidig som han filmer det hele med smarttelefonen. Den eller de som står bak spillet, legger deretter filmsnutten ut på nettet, og HP blir belønnet med poeng som kan omsettes i penger. Dersom han består oppgaven, får han fortsette spillet og avanserer til et høyere nivå, hvor risikoen er større og det er enda mer penger involvert.

Parallelt følger vi kvinnen Rebecca Normén, som er livvakt i politiet. I motsetning til HP lever hun et strukturert og temmelig vellykket liv. Hun mottar imidlertid ekle, anonyme beskjeder med subtile budskap. Hvem står bak disse og hva vet vedkommende egentlig om hennes liv?

Etter hvert viser det seg at Rebecca og HP er nærmere forbundet med hverandre enn man først skulle tro. På hvilken måte skal jeg ikke røpe her, men etter hvert stiger spenningen og begge får etter hvert nokså avgjørende betydning for hverandres skjebne. Bokas store spørsmål er selvsagt hvem som står bak spillet, og hvordan vedkommende kan vite så mye spesielt om HP? Hvor langt er HP villig til å gå i sin spenningssøken? Og skjønner han tidsnok når det er på tide å gi seg?

Denne boka falt dessverre ikke i smak hos meg. For det første er nok ikke krim-genren det som fenger meg mest. For det andre syntes jeg at bokas språklige kvaliteter ikke samsvarte med mine krav. Først og fremst reagerte jeg på alle de engelske uttrykkene som er blandet inn i teksten. Hvorfor f.eks. skrive at " ... så det som var på gang var pretty fucking big", eller at "det her var fucking jævla Twilight Zone!" Det er nærliggende å tenke at det hele beror på ordfattighet. For øvrig reagerte jeg også på all banningen - tidvis i nesten annen hver setning. Jeg siterer fra side 239:

"Fy faen som han hadde elsket det kicket! Elsket det så jævlig mye at han tross all dritten som hadde skjedd på et plan ikke kunne la være å drømme om å komme seg tilbake i rampelyset, nesten på hvilken som helst måte. Som en bekreftelseskåt by-bikkje som på tross av at den hadde fått grisebank av sin herre, likevel var klar for å hoppe opp på nye bein - hvilket som helst - for å få nok et klapp på hodet. Spørsmålet klødde som en jævla feit sårskorpe, og samme hvor mye han prøvde, klarte han ikke å la være å plukke på den." 

Det blir vel mye banning etter min smak ... Og engelske uttrykk. Det er mulig at jeg egentlig ikke er i målgruppen for denne boka, som antakelig henvender seg mer til de yngste leserne? Plottet er for øvrig helt greit, og det er godt mulig at historien også vil egne seg godt for filmatisering. Men denne boka var definitivt ikke min greie. Her blir det terningkast tre.

At det er flere oppfatninger av denne boka enn min viser imidlertid det faktum at forfatteren har mottatt Svenska Deckarakademins debutantpris 2010. På smussomslaget er det nettopp fra Deckarhuset sitert at dette er "En av de beste bøkene jeg har lest, kanskje den beste!" 

Anders De La Motte

Stephan Mendel-Enk: "Tre aper"

Et lite fyrverkeri av en bok!


Utgitt i Sverige: 2010
Originaltittel: Tre apor
Utgitt i Norge: 2011
Oversatt: Gøril Eldøen
Forlag: Dinamo Forlag
Antall sider: 140
Boka er mottatt fra forlaget

I boka "Tre aper" følger vi 13 årige Jacob, som vokser opp i en jødisk familie i Göteborg - før, under og etter hans bar mitzva (jødisk konfirmasjon). Alle tilhører de en jødisk menighet hvis antall av rabbier som har kommet og gått, nærmest er endeløs. Hva er galt med denne menigheten som aldri klarer å holde på en rabbi over litt tid?

Med humor og varme skildrer Jacob gode og mindre gode sider ved det jødiske miljøet, og mang en gang lo jeg meg nesten fillete av den barnlige måten han f.eks. beskriver mattradisjonene:

"Alle de eldre i menigheten var fra Øst-Europa. Resten av deres kultur var utryddet av krig og forfølgelse. Bare maten hadde klart seg. De hadde gitt barna sine svenske fornavn for å gli inn, og de hadde kortet ned etternavnene sine til det ugjenkjennelige. Men maten beholdt de. Identiteten sin kunne de godt fire på, men ikke de tørre hønene og de sure grønnsakene. At det etter alle tragediene fortsatt fantes østjødisk kosthold på slutten av 1900-tallet, var en historisk bragd. Det var også et hardt slag mot evolusjonsteorien." (side 39)

Det verste var faren for å bli assimiliert - nærmere bestemt å bli västeråsing:

"Det hadde kommet västeråsinger i min bar mitzva. Det var ved slike anledninger de dukket opp, i femtiårsdager, bryllup, begravelser. Alle familier hadde noen. Fjerne slektninger som var gjennomassimilert og bodde på et eller annet merkelig sted ute på den svenske landsbygda. De hadde tørre håndtrykk, navn som Björn og Ulrika og var enten totalt avholds eller helt alkis.

Et grantre virket kanskje harmløst, men det kunne være den første brikken i en rekke som når den falt, ville skyve en utfor ensomhetens stup og ned i tomhetens dal, forbi taushetens kulde og rotløshetens mørke til man våknet en morgen med hule øyne og Västerås sentrum utenfor vinduet." (Side 25)

Etter hvert blir Jacobs foreldre skilt, og han havner i skuddlinjen mellom fars- og morsslekten som plutselig slutter å snakke sammen. Og når de snakker, snakker de helst om og ikke med hverandre. Med Jacob som ufrivillig tilhører ...

I likhet med de øvrige jødiske barna i Jacobs miljø, går han på kveldsskole for å lære om Israel. Beskrivelsen av hvordan menigheten tolket Sveriges manglende stemmegivning til Israels vinnermelodi i Grand Prix i sin tid, fikk meg til å hikste i latter ... 

Selv om det skjer mye trist i denne boka, er det likevel humoren som dominerer. Og når det på smussomslaget reklameres med at "Det här er filmmanuset som Woody Allen aldrig bad Stephan Mendel-Enk att skriva", så ville nok jeg byttet ut Woody Allen med (de jødiske) Coen-brødrene. Humoren i boka er til forveksling lik den jeg fant i den svært så lattervekkende storfilmen deres "A serious man", som kom i 2009. I boka spøkes det over en lav sko med det typisk jødiske, og alt skjer i en elegant språkdrakt som er til å ta av seg hatten for! Jeg elsket denne skjønne lille boka!

Den svenske forfatteren og journalisten Stephan Mendel-Enk debuterte i sin tid med boka "Med uppenbar känsla för stil : ett reportage om manlighet" i 2004. "Tre aper" er den første av hans bøker som er oversatt til norsk, og den har virkelig alle ingredienser i seg til å bli en bestselger! Her blir det terningkast fem!

Senere har jeg vært på Jødisk Museum i Oslo og hørt forfatteren presentere sin bok.

Stephan Mendel-Enk