Kirsti MacDonald Jareg (f. 1966) er en norsk psykolog og forfatter med skotske aner. Hun har bodd både i Norge, Skottland, Sverige og Botswana. Hun har tilleggsutdannelse innenfor sosialantropologi og sakprosaskriving, og har tidligere publisert reise- og historieartikler i flere medier. For tiden skriver hun på en reiseskildring fra Irland.
Da jeg kom over denne boka tenkte jeg "søren heller!" "At jeg ikke kom over den før mannen min og jeg reiste til Shetland, Orknøyene og Hebridene tidligere i sommer!" I ettertid vet jeg ikke helt, for det var faktisk vel så fint å lese denne boka etterpå."Øyene i vest" er nemlig ikke noen reisehåndbok. Samtidig skaper den et reisesug av en annen verden for den som leser boka, som inneholder de mest fantastiske fortellinger om forholdene ute i havgapet i Skottland.
"Øyene i vest" utkom i 2011, og de drøyt fire hundre sidene er sånn noenlunde likt fordelt på de indre hebridene, de ytre hebridene, Orknøyene og Shetland. Det temaet som går gjennom boka som en rød tråd er selvsagt hvordan det er å leve på disse øyene, der forholdene er nokså gjennomsiktige og intime. Det er ikke for alle å klare livet her ute i blæsten, selv om forholdene har blitt bedre etter hvert som husene har blitt varmere og fergetidene er blitt hyppigere. Den som tror at det er romantisk å bo på en forblåst øy, får virkelig korrigert sin oppfatning. Som en innflytter sa det så treffende: Det beste med å bo ute på de skotske øyene, er at alle kjenner alle. Det verste er imidlertid at alle kjenner alle ... Så dersom man tror at man kan flytte til en liten skotsk øy for å gjemme seg bort, må man tro om igjen. Privatlivet blir helt transparent der ute i havgapet.
"Kan øyer bli en besettelse. Klart de kan. Det finnes heldigvis en diagnose for tilstanden, islomani, slik at man lettere kan identifisere syndromet og dermed unngå å bli kurert. Symptomene viser seg som en uimotståelig trang til å oppsøke øyer eller til og med skrive om dem." (side 7)
Så fikk vi den! Mannen min og jeg som underveis i vår ferie ute på de skotske øyene lurte på om vi var på øyhopping i Skottland eller på whisky-trail - eller ganske enkelt en roadtrip, som det er blitt så populært å kalle bilferier. (Skjønt uttalelsen vel først og fremst er myntet på forfatteren selv.)
Det viktigste for å unngå at øyene blir avfolket, er å få til levedyktige øyer. Det går en nedre grense på rundt 70 individer. Blir det færre enn dette, er det ikke mulig å opprettholde bebodde øyer over tid. Shetland, Orknøyene og Lewis og Harris er så vidt store at de ikke er i fare for å bli fraflyttet (med rundt 20 000 innbyggere på hver av dem), men dette stiller seg ganske annerledes for mange av småøyene spesielt i Hebridene. Disse småøyene får mye plass i boka.
Det samtlige øyer har til felles er en blodig forhistorie. Noen ganger må vi tilbake til vikingetiden - andre ganger bare to-tre århundrer tilbake. Da kunne enkelte klaner virvle seg inn i en voldsspiral som endte med forferdelse - i form av de reneste henrettelser eller hva vi i dag ville kalle etnisk renskning. Dessuten får vi innblikk i føydalsamfunn, der eieren av en øy hersket over folkene som bodde der og kunne bestemme at alle måtte forlate hjemmene sine etter eget forgodtbefinnende fordi menneskene hadde blitt ulønnsomme for ham. Så ble de i stedet erstattet av sauer. Dem er det mange av den dag i dag. I dag er det mest vanlig at konflikter oppstår mellom lokalbefolkningen og naturvernere.
"De ytre Hebridene består av mer enn to hundre små og store øyer. De fleste er forlatt for lenge siden. Nå gir ruinene ly for sauene, og sjøfuglene får ha eggene sine i fred." (side 159)
Jareg er også innom kristendommen slik den blir praktisert på de ytre Hebridene, der så og si alt er stengt hver søndag, og hvor det å få søndags-ferger til og fra øya har vært en hard kamp for dem som ønsket dette.
 |
| The Little Italian Chappel (Foto: Rose-Marie Christiansen) |
 |
| Lundefugler ved Sumbourg Head på Shetland (Foto: Rose-Marie Christiansen) |
Noe av det som står sentralt for oss nordmenn på Shetland, er historien om Shetland Bus, kanskje bedre kjent som historiene rundt Shetland-Larsen. Dersom man ønsker å grave litt i denne delen av historien, bør man bo i den lille byen Scalloway. Her finner man rikelig med spor etter nordmenn.
 |
| Minnesmerke om Shetland Bus ved Scalloway (Foto: Rose-Marie Christiansen) |
Det er sjelden jeg tar så store ord i min munn, men denne boka bergtok meg fullstendig! Jeg vet allerede nå minst to ting: jeg kommer til å lese denne boka om igjen og jeg kommer til å dra tilbake til disse øyene!
Jareg er inne på det selv, og jeg har eksakt det samme ønsket: nemlig at det skal åpnes en fergeforbindelse mellom f.eks. Bergen og Shetland i sommerhalvåret! Dette kommer til å bety enormt mye for lokalbefolkningen - spesielt for Shetland, men også for andre øyer som har fergeforbindelse til Shetland. Her snakker vi bærekraftig øy-utvikling, der kontrollert turisme er en nødvendig del av det hele. Slik det er i dag er Shetland og Orknøyene, og kanskje i særdeleshet de ytre Hebridene, veldig eksotisk og nokså utilgjengelig for de fleste. De turistene vi traff da vi var på vår rundtur var i grunnen folk som var født der men som hadde måttet flytte til fastlandet for å få seg jobb, og som vendte hjem igjen hver eneste sommer.
Dersom du har et ønske om å finne ut mer om de skotske øyene, er Kirsti MacDonald Jaregs bok et must! Her finner vi en fortellerevne av de helt sjeldne, og hun har en herlig og tankevekkende tilnærming til historiske "fakta". Det er seierherrene som dikterer historien, og den er som regel farget av et ønske om å fremstille seg selv edelmodig og de andre grusomme. Hva er sant, og hva er oppdiktet? Det vet vi faktisk ikke. En sunn skepsis er likevel på sin plass, og dette elementet er med hele veien i Jaregs bok. Jeg gleder meg allerede til hennes bok om Irland! Det er nemlig upløyd mark for mitt vedkommende.
Denne boka anbefaler jeg sterkt for alle som lider av islomani! Løp og kjøp!
Utgitt: 2011
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 447
ISBN: 978-82-47005-0
Jeg har kjøpt boka selv
 |
| Kirsti MacDonald Jareg (Foto: Marte Eyde Kjuus) |
