"The Courageous Heart of Irena Sendler" (Regissør: John Kent Harrison)

En sann historie om en heroisk polsk kvinne


Innspilt: 2009
Originaltittel: The Courageous Heart of Irena Sendler
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Marcia Gay Harden (Janina Krzyżanowska), Goran Visnjic (Stefan), Anna Paquin (Irena Sendler)
Spilletid: 92 min.

Den polske kvinnen Irena Sendler (f. 1910 d. 2008) gjorde sammen med flere andre en helt uvurderlig innsats under 2. verdenskrig. Hun bidro til å redde anslagsvis 2500 jødiske barn fra ghettoen i Warszawa. Dette klarte hun ved å utstyre dem med falske dokumenter og få andre polske familier på utsiden av ghettoen til å ta seg av dem. Filmen "The Couragous Heart of Irena Sendler" er historien om hennes og hjelpernes innsats.

Denne filmen har aldri blitt satt opp på norske kinoer, og man kan saktens spørre seg hvorfor. Antakelig er svaret at det lages altfor mange filmer om denne og lignende problematikk, og at filmen sånn sett anses som et slags overflødighetshorn. Jeg har etter hvert sett mengder av filmer om jødenes skjebne under andre verdenskrig, og jeg blir aldri lei av å se slike filmer - særlig ikke når de er basert på virkelige personer og hendelser. Med tanke på Irena Sendlers heroiske innsats under andre verdenskrig, fortjener hun også at historien om henne blir kjent.

Jeg synes skuespillerprestasjonene, dramaturgien, kulissene, historien og det rent filmtekniske gjør at filmen fortjener terningkast fem! For øvrig er det verdt å merke seg at Irena Sendler ble nominert til Nobels fredspris i 2007.

Irena Sindler sammen med et av barna hun reddet fra nazistene

Irena og Stefan, mannen hun giftet seg med etter krigen

Jødiske barn som ble reddet fra nazistene og Auschwitz

Ei lita jødisk jente som berget livet sitt takket være Irena Sendler, men som 

mistet foreldrene sine i en av Hitlers konsentrasjonsleire

"The last train to Auschwitz" (Regissører: Joseph Vilsmaier og Dana Vávrová)

Train to hell


Innspilt: 2006
Originaltittel: Der letzte Zug
Nasjonalitet Tsjekkia, Tyskland
Genre: Krig, drama
Skuespillere: Gedeon Burkhard (bokseren Henry), Lale Yavas (Lea), Ludwig Blochberge, Hans-Jürgen Silbermann, Lena Beyerling, Sibel Kekilli, Juraj Kukura, Sharon Brauner, Brigitte Grothum, Roman Roth
Spilletid: 123 min.

Vi befinner oss i Berlin våren 1943. Hitlers lojale SS-styrke har lovet føreren en gave: et jødefritt Berlin! De siste 70 000 jødene skal finnes for enhver pris, og vi blir vitne til at flere jøder får sine hjem rasert av brutale etterretningsfolk. "The last train to Auschwitz" - eller "Der letzte Zug" som den heter på originalspråket - er historien om de aller siste jødene som ble transportert bort fra Berlin i disse aprildagene i 1943. I overkant av 600 jøder ble stuet sammen som kveg i togvognene, og ble under helt umenneskelige forhold fraktet til dødsleiren i Polen.

Vi kommer tett inn på bokseren Henry, hans kone Lea og deres to barn Nina og David, samt gullsmeden Albert og hans kjæreste. Med løfter om "forfriskninger ombord", entret de toget uten for mye oppstyr, intetanende om hvilket helvete på jord som skulle møte dem de neste dagene. Fangene fikk til å begynne med kun en bøtte med vann på deling. Mat kunne de se langt etter. Hvorfor akkurat dette toget brukte så lang tid fra Berlin til Auschwitz, får vi aldri vite, men toget snegler seg av gårde, har mange stopp underveis, heten er kvelende og det kommer ikke mer vann. Dvs. den ene gangen de faktisk får vann, bryter det ut panikk fordi alle vil ha sin del, og det hele ender tragisk nok med at vannbøtta velter. Klagemål om mer vann fører bare til at nazistene skyter mot togsettet for å få fred. Flere dør pga. skuddskadene. Etter hvert dør også den ene etter den andre pga. tørste. Først barna, så de eldre ...

Henry forsøker å få de andre fangene til å forstå at de må gjøre alt som står i deres makt for å rømme. Han får med seg Albert, men de andre ønsker i grunnen ikke å forholde seg til at de kanskje uansett kommer til å dø. Fangene har ikke fantasi nok til å skjønne hvilken grusom skjebne som venter dem på endestasjonen Auschwitz. "De trenger oss som arbeidskraft!" "De kan jo ikke drepe alle!" "Barna må da bli spart!" Enkelte tror tom. at de kommer til å få et riktig godt herremåltid bare de kommer fram til Auschwitz. I mellomtiden jobber Henry og Albert jevnt og trutt for å lage en utvei ut av toget. Men spørsmålet er om de rekker dette før toget når Auschwitz ...

Jeg har etter hvert sett en del filmer om jødenes lidelser og nazismens ondskap fra andre verdenskrig. Det forhindrer ikke at jeg blir like berørt hver eneste gang. Historien i denne filmen er også hjerteskjærende, og den stigende desperasjonen blant fangene er utrolig godt fremstilt. Jeg synes like fullt at det er én hake ved filmen som jeg ikke helt klarer å akseptere. Den er ikke basert på en sann historie. I alle fall har ikke jeg klart å finne ut dette. Dessuten blir nazistene fremstilt for stereotypt - som ren ondskap uten et eneste menneskelig trekk. Slik tror jeg ikke det var. Filmen er like fullt meget severdig, bare så det er sagt! Skuespillerprestasjonene er glitrende, settingen med masse mennesker stuet inn i et tog og hvor desperasjonen etter hvert stiger likeså. Filmens styrke ligger også i at vi får oppleve tilbakeblikk i fangenes tidligere liv - liv som står i dyp kontrast til den skjebnen som venter dem. Menneskeliggjøringen av ofrene for disse grusomhetene er av helt sentral betydning, og står som en motsetning til den umenneskeliggjøringen som ble fangene til del i leirene. Og igjen rystes jeg i grunnvollene av hvordan det var mulig at dette kunne skje ...

Jeg er i tvil om jeg skal gi denne filmen en sterk firer eller svak fem´er på terningen, men har etter en helhetsvurdering endt på terningkast fem. Jeg har valgt å legge vesentlig vekt på skuespillerprestasjonene, det filmtekniske, dramaturgien og spenningen som bygger seg opp underveis i filmen. 

Pga. heten inne i togsettet, begynte fangene å kle av seg for ikke å forgå av varme.

Dette er et bilde jeg selv tok i 2007 da jeg besøkte Auschwitz-Birkenau

"A Short Film About Love" (Regissør: Krzysztof Kieslowski)

Om kjærlighetens mange ansikter


Innspilt: 1988
Originaltittel: Krótki film o milosci
Norsk tittel: En liten film om kjærlighet
Nasjonalitet: Polen
Genre: Drama
Skuespillere: Grazyna Szapolowska (Magda), Olaf Lubaszenko (Tomek), Stefania Iwinska (gudmor), Piotr Machalica (Roman)
Spilletid: 83 min.


Unggutten Tomek er forelsket i en noe eldre kvinne som bor i en boligblokk vis a vis den han selv bor i. Hver kveld sitter han på gutterommet og betrakter henne i smug gjennom en kikkert han har stjålet. Ulike menn kommer og går, og det er åpenbart at dette har lite med kjærlighet å gjøre og at kvinnen tar i mot menn mot betaling.

Tomek forsøker på forskjellig vis å komme i kontakt med kvinnen, men han er sjenert og klønete og mangler fullstendig erfaring med hvordan man tilnærmer seg en kvinne. Han ringer henne anonymt, sender henne falske postanvisninger for å få henne til å komme på postkontoret der han jobber, han tar seg ekstrajobb som melkebud for å kunne ringe på døren hennes ...

En dag springer han etter henne og tilstår at han pleier å se på henne hver kveld. Kvinnen, som heter Magda, blir forbannet og skjeller ham ut. På spørsmål om hvorfor han gjør dette, svarer Tomek at han elsker henne. I første omgang fnyser hun av dette, men så fylles hun etter hvert av undring over den dyptfølte kjærligheten Tomek åpenbart har overfor henne. Hun kommer med seksuelle tilnærmelser, bare for å oppleve at gutten blir vettskremt. Så håner hun ham, og han flykter. Dette fører til at han forsøker å ta livet av seg ...

Så langt er dette en av de mer spesielle filmene jeg har sett av Kieslowski. Hele historien balanserer hårfint på grensen mellom det vakre og det bisarre. Kan kjærligheten være vakker mens den befinner seg i en famlende og umoden fase - uten å være i nærheten av å få en så pen innpakning som vi ellers er vant til i kjærlighetsfilmer? Unggutten Tomek er nemlig ikke bare en uerfaren gutt hva gjelder det annet kjønn. Han er nokså uerfaren både på livet og dette med nærhet til andre mennesker generelt. I korte glimt får vi innblikk i bakgrunnen hans som foreldreløs barnehjemsgutt. Han bor hos en eldre kvinne som er mor til en kamerat av ham. Når han spør denne kvinnen om hvorfor mennesker gråter, skjønner vi at dette med å uttrykke følelser ikke er hans sterkeste side. Men gjør det ham nødvendigvis syk som smugtitter på den kvinnen han er forelsket i hver kveld, uten at hun vet det? Midtveis i filmen endres perspektivet. Inntil da har alt vært betraktet gjennom Tomeks øyne, men så er det plutselig Magdas inntrykk som formidles. Vi følger en kvinne som først synes synd på Tomek, men som kanskje får øynene opp for at kjærligheten, som hun for lengst har sluttet å tro på, finnes likevel? Filmen har en temmelig overraskende slutt, og den gjorde en hel del for helhetsopplevelsen min. Jeg gir terningkast fem. 

Tomek sitter på gutterommet og betrakter Magda

Magda

Konfrontasjon mellom Tomek og Magda

"Veronikas to liv" (Regissør: Krzysztof Kieslowski)

En studie i estetikkens kunst


Innspilt: 1991
Originaltittel: La double vie de Véronique
Nasjonalitet: Polen, Frankrike
Genre: Drama
Skuespillere: Irène Jacob (Weronika og Veronique), Philippe Volter (Alexandre Fabbri), Wladyslaw Kowalski (Weronikas far), Halina Grysglaszewska (Weronikas tante), Jerzy Gudejko (Antek), Aleksander Bardini (orkesterlederen), Guillaume De Tonquédec (Serge)
Spilletid: 94 min.

Denne prisbelønte filmen har jeg sett et utall ganger siden den kom i 1991. Den er så utsøkt vakker, musikken er så skjønn og historien er nærmest overjordisk mystisk. Jeg blir rett og slett aldri ferdig med den.

Weronika bor i Warszawa sammen med sin far. Hun har nylig avsluttet eksamen artium på musikklinjen med klaver som sin spesialitet. Helt siden hun var liten har hun hatt en underlig følelse av ikke å være alene. Når hun forsøker å forklare dette for sin far, skjønner han henne ikke. "Selvfølgelig er du ikke alene!" sier han kjærlig. Men det er ikke bare dette det handler om for Weronika ...

Weronika reiser til Krakow for å besøke sin tante, og lar en nokså slukøret kjæreste - Antek - bli igjen i Warszawa. Under oppholdet ringer hun ham ikke. Under en demonstrasjon mot det kommunistiske regimet får Weronika plutselig øye på en buss full av ungdommer, som kjører av sted. Inne i bussen sitter det en ung kvinne som er prikk lik henne selv. Denne kvinnen knipser bilder av det som skjer utenfor bussen, men enser åpenbart ikke Weronika. Hun blir nærmest paralysert av synet.

Weronikas helse er ikke den beste. Gang på gang blir vi vitne til at det er noe i veien med hjertet hennes. Som om det vil briste dersom hun utsetter seg for alt for store påkjenninger.

Nokså tilfeldig blir det oppdaget at Weronika har en meget spesiell sangstemme, og hun blir tatt opp i et kor som øver til en konsert. Under konserten dør hun ... Hun faller sammen mens hun synger solo.

Scenen skifter til Paris, og her befinner dobbeltgjengeren Veronique seg i kjærestens favntak. Hun rammes av en akutt sorg hun ikke skjønner hvor kommer fra. Senere blir vi vitne til at hun har vært til en kardiologisk undersøkelse og helt plutselig bestemmer seg for å slutte å synge - til hennes sanglærers store forargelse.

I forbindelse med sitt yrke som musikklærer treffer Veronique dukkemakeren og barnebokforfatteren Alexandre Fabbri. Hun forelsker seg nokså hjelpeløst i ham, uten å ane hvordan hun skal komme i kontakt med ham igjen. Så følger en periode hvor hun opplever mystiske ting. En anonym telefonoppringing, en konvolutt med noen skolisser, senere en konvolutt til med en sigareske og til slutt en konvolutt med kassett. Når hun hører på kassetten skjønner Veronique at lydene på den er en gåte, hvor oppgaven består i å finne stedet hvor hun vil få treffe Alexandre ...

Dette blir opptakten til en merkelig romanse, hvor det er betimelig å stille en rekke spørsmål. Hva vet Alexandre om hennes dobbeltgjenger? Hvorfor har han ivret etter å treffe Veronique? Og når det hele kuliminerer i at han planlegger å lage et dukketeaterstykke om de to Veronikaene, så er det virkelig ikke godt å si hva dette egentlig betyr ...

Filmen har en magisk tiltrekningskraft på meg den dag i dag. Jeg blir aldri riktig klok på filmens slutt. Ellers er hele filmen en sann nytelse i estetikkens kunst. Bildene som flimrer over skjermen underveis, musikken og vakre Iréne Jacob - så estetisk nydelig at det representerer stor kunst! Dette er og blir en av mine store favorittfilmer som fortjener terningkast seks! En av filmens store musikalske høydepunkter finner du for øvrig her.

Dette er min klare favoritt blant de filmene jeg har sett av Kieslowski.

Polske Weronika

Franske Veronique

Veronique og Alexandre

"Massakren i Katyn" (Regissør: Andrzej Wajda)

Mesterlig om polske lidelser under andre verdenskrig


Innspilt: 2007
Originaltittel: Katyn
Nasjonalitet: Polen
Genre: Drama, krig
Skuespillere: Maja Ostaszewska, Artur Zmijewski, Andrzej Chyra, Danuta Stenka, Jan Englert, Magdalena Cielecka, Pawel Malaszynski, Agnieszka Glinska, Maja Komorowska, Wladyslaw Kowalski, Sergei Garmash, Antoni Pawlicki, Agnieszka Kawiorska
Spilletid: 117 min.
Nominert til Oscar for beste utenlandske film

På tross av løfter om at Polen ikke skulle angripes, invaderte tyske tropper dette landet i september 1939. Samtidig rullet den Røde Arme inn over grensene fra øst, med den følge at Polen var sjanseløs og måtte gi opp motstanden i løpet av svært kort tid. Starten på andre verdenskrig var et faktum.

Noe av det første som skjedde var at samtlige polske offiserer i den polske armé ble tatt til fange av russerne. Tilbake satt kvinnene og barna, som levde i håpet om å se sine kjære igjen. Men så godt som ingen kom levende fra dette ...

I filmen følger vi en liten håndfull familier som har mistet sønner, ektemenn, brødre og fedre. Livet må gå videre uten mennene, men det er tunge tider. Og ikke bare lederne i hæren får unngjelde. Den samme skjebnen lider de fleste intellektuelle også. All motstand skal knuses!

Da nazistene tapte krigen, ble Polen en del av Sovjetunionen. Det var dermed av største viktighet å skrive om historien, slik at de som seierherrer kom ut som helter. Da historien om massakren i Katyn, hvor 12000 offiserer ble henrettet og dumpet i massegraver, kom frem, kjempet russerne en innbitt kamp om å gi nazistene skylden. Det polske folket visste imidlertid at det var russerne som sto bak denne forferdelige tragedien, og det ble til slutt ikke mulig for Stalin å skjule ugjerningene ...

Denne filmen tok helt innersvingen på meg. Ikke bare forteller den en uhyggelig og viktig historie fra andre verdenskrig, som ikke er så kjent, men den er også utrolig godt regissert. Jeg registrerer at det for tiden kommer mange filmer om andre verdenskrig fra tidligere østblokkland, som på den måten får fortalt sine historier og samtidig hedret sine helter. Når filmen er betegnet som et mesterverk og et utrolig gripende krigsdrama, kan jeg bare slutte meg til dette! Her blir det terningkast seks!

For noen år siden var jeg i Auschwitz-Birkenau utenfor Krakow, og jeg minnes noe guiden påpekte: Det var ikke bare jøder, sigøynere o.l. som ble utryddet i konsentrasjonsleiren. Mengder med polakker ble også utryddet, men dette har kommet helt i skyggen for jødeutryddelsen. Sånn sett blir denne filmen en viktig påminnelse om noen av de tapene det polske folket led under andre verdenskrig. 

Her kan man lese mer om filmen. 

Familier ble splittet.

Navnene på ofrene i Katyn-massakren offentliggjøres

De uhyggelige massegravene

Linda Olsson: "Taushetens konsekvenser" (2009)

Den dagen Adam Ankers datter Miriam brått og brutalt blir revet fra ham, mister Adam ikke bare sin fremtid. Nåtiden mister også sin mening, og dette gjør ham dessuten smertelig klar over hvor lite han egentlig vet om sin fortid. Moren hans oppdro ham i taushet, og han innser også at han selv har oppdratt sin datter i taushet. Og at dette neppe var veldig bra for henne …

Et år før datteren døde, var Adam innom et krigsmuseum i Auckland, og tilfeldigvis kom han i den forbindelse over et bilde av en ung mann ved navn Adam Lipski, født i Krakow i 1920. Han ble selv født med etternavnet Lipski, og det aner ham derfor at hans fortid kanskje ligger begravet i Polen et sted og har sammenheng med jødeutryddelsen under andre verdenskrig. Han bestemmer seg for å forlate New Zealand og setter kursen mot Polen og senere også Sverige, hvor han har tilbrakt deler av sitt liv.

Gradvis avdekker han fragmenter av sin fortid. Han bestemmer seg også for å ta kontakt med Cecilia, en kvinne som i sin tid tvang ham til å velge mellom datteren og henne. Han valgte datteren, og prisen han betalte var at han aldri mer fikk kontakte datterens mor. Adam har imidlertid aldri glemt sin store kjærlighet …

Jeg opplevde denne boka som veldig var og tidvis nydelig. Noen ganger var det imidlertid litt vanskelig å få helt tak i historien, og det fløt litt ut for meg. Jeg fikk aldri helt tak i hvorfor Cecilia tvang Adam til å gjøre noe så dramatisk som å velge mellom sin egen datter og hennes og Adams kjærlighetsforhold. Spesielt dialogene mellom Cecilia og Adam ble tidvis noen ganger litt kunstige, som om det viktigste for forfatteren har vært å føre et poetisk språk. Ellers er det store spørsmålet om hvem vi er dersom vi ikke har en historie, fascinerende. Alt i alt likevel en fin bok, men den nådde ikke helt opp til ”Jeg vil synge deg stille sanger”.

Utgitt i Sverige: 2008
Originaltittel: Sonat til Miriam 
Utgitt i Norge: 2009
Forlag: Vigmostad og Bjørke
Oversatt: Bente Klinge
Antall sider: 333
ISBN: 9788241905698
Boka har jeg kjøpt selv