Nazish Khan: "Da himmelen falt - Om retten til å velge hvem man skal gifte seg med"

Arrangerte ekteskap i dagens Norge

Nazish Khan (f. 1975) er oppvokst og bosatt på Stovner. Hun er utdannet sosionom og har blant annet mange års erfaring fra frivillig arbeid med barn og ungdom med minoritetsbakgrunn, kan vi lese på forlagets nettside-presentasjon av henne. For kort tid siden debuterte hun med boka "Da himmelen falt - Om retten til å velge hvem man skal gifte seg med". Boka har vakt en del reaksjoner, særlig fra dem som er i mot at foreldre i det hele tatt skal ha noe som helst med barnas valg av ektefelle å gjøre. Oppfattelsen av frivillighet er og blir diskutabel, og akkurat dette diskuterer Nazish Khan i sin bok. 

Forfatteren har selv vært gift i 19 år. Et ekteskap hun betegner som meget lykkelig, selv om dette i sin tid ble arrangert av foreldrene. 

"Nitten år er gått siden jeg giftet meg med Mehtab. Den kjærligheten og tryggheten som overvelder meg når jeg ser ham nå, den har vært der helt siden jeg møtte ham for første gang. Jeg vet at jeg er heldig." (side 10)

Alle er ikke like heldig som Nazish, og dette vet hun smertelig godt. Så pass mange kvinner har hun møtt både i privatliv og jobbsammenheng at hun vet at bildet er nyansert. Selv i de tilsynelatende mest liberale familier har elementer av tvang dukket opp når barna kommer opp i gifteklar alder. Og det handler ikke bare om jentene. Guttene er også utsatt for press og tvang.

Vi skal for øvrig ikke mer enn drøyt hundre år tilbake i tid i Norge, før det var vanlig med tvangsekteskap i de finere sirkler. Amalie Skram skriver om dette i romanen "Forrådt" (linken fører til min omtale av boka), og forfatterens første ekteskap var dessuten arrangert. Nazish Khan nevner denne boka på side 15 i "Da himmelen falt". 

"Jeg må ha vært omtrent seksten år, denne dagen som jeg husker så godt. Kanskje var det første gang jeg bevisst tenkte på pappa som litt annerledes? Tryggheten hans, som lå til grunn for at jeg alltid hadde klart å diskutere og spøke med ham. De aller fleste av venninnene mine hadde fedre som formelig oste av en autoritær personlighet og et opphøyd selvbilde. Jeg så at flere hadde et svært anspent forhold til sin far, preget av lite kommunikasjon. Jeg gav ofte pappa en god klem, jeg kunne finne på å tullebokse ham på armen. Om han ble sint, kunne jeg smile, legge armen rundt ham og be ham roe seg ned. Ofte begynte han da å le, uansett hvor irritert han var på meg." (side 17)

Nazish beskriver et oppvekstmiljø preget av krysspress mellom to kulturer - den pakistanske og den norske. Det er vanskelig å balansere verdiene fra disse samfunnene, særlig fordi dette er et ukjent territorium for foreldrene. Hennes inntrykk er at mange som har innvandret til Norge lever i en kulturell dvale, og at holdningen er at "Det bare er sånn, slik er vår religion, slik er vår kultur." Skillet mellom religiøse og kulturelle sekulære normer og regler er med tiden blitt visket bort, og denne sammensmeltningen av det religiøse og kulturelle er dypt forankret i foreldregenerasjonens mentalitet. 

"For barn av innvandrere som definerer seg som troende muslimer, er det ofte den misforståtte oppfatningen av hva som egentlig er den religiøse dimensjonen i foreldrenes væremåte som gjør det ekstra vanskelig å utfordre foreldrenes verdier. I mine øyne er det viktig å prøve å forstå hvordan tradisjon og religion er blandet sammen, for å forstå hva som ligger til grunn for foreldrenes kontroll av sine barn og storfamiliers sosiale kontroll av sine medlemmer." (side 21)

De aller fleste foreldre vil det beste for barna sine - selv om de utøver press og tvang. Press og tvang er like fullt uakseptabelt, og dette er hovedessensen i Nazish Khans bok. Til og med Koranen forbyr dette, men akkurat dette er det mange som ikke har skjønt. Derfor må folk opplyses om dette. Jenter - gutter også for den saks skyld - kan si nei til en ekteskapskandidat uten å være dårlige muslimer av den grunn! 

Noen foreldre tror at de opererer med frivillighet når de gir sine barn valget mellom et knippe av ekteskapskandidater. Atter andre blir sjokkerte når de skjønner at det de selv oppfatter som et mildt press, er så ødeleggende for deres barn. Nazish trekker frem en rekke eksempler fra virkeligheten på hvor galt det kan gå når kommunikasjonen mellom foreldre og barn i en slik prosess ikke er ivaretakende i forhold til det aktuelle "barnet". 

En del unge opplever at de blir tvangsgiftet mens de er på ferie i Pakistan (og for den saks skyld i andre muslimske land). Noen av eksemplene Nazish nevner i sin bok er hjerteskjærende. Det handler om voldtekter på bryllupsnatten, om norske familier som er under sterkt press fra sine familier i hjemlandet. Det handler om storebrødre som har makt til å bestemme hvem som skal gifte seg med hvem på tvers av landegrenser, og det handler om økonomi og penger og om å sikre sine egne interesser. Eksemplene viser hvor lite det handler om religion, men hvor religionen likevel brukes som brekkstang for å tvinge gjennom sin vilje. Det handler om norske familier som risikerer å bli utstøtt fra storfamilien i Pakistan dersom de ikke følger patriarkens ordre ... Et trist eksempel om en mann som både mister storfamilien i Pakistan og sin egen familie i Norge - der pakker kona og døtrene sakene sine og forsvinner ut av hans liv, fordi de ikke ønsker giftemål med mannens dominerende familie i Pakistan - gjorde et sterkt inntrykk på meg. 

Er det da ikke noen lyspunkter i historiene som Nazish forteller? Jo - massevis! Når hun forteller om at hennes egne foreldre har vært i utvikling i løpet av hennes oppvekst, at de har endret mange av sine opprinnelige holdninger og at dette også har skjedd med flere hun kjenner - det var til å bli glad av! Måten hun oppdrar sine egne barn på viser også at det er en rivende utvikling i innvandrermiljøene i Norge. Selv definerer hun seg som norskpakistansk muslim, mens hun mener at denne betegnelsen ikke passer for datteren hennes. Datteren er nemlig norsk muslim! Foreldrene hennes reagerte sterkt da de oppfattet dette, og mente at hun måtte lære datteren at hun er pakistaner. 

"Som mor har jeg lagt vekt på å ha et felles fundament i oppdragelsen av mine fire døtre. Deres identitet defineres ikke ut fra hvilket land deres besteforeldre er fra og hvilken kultur de tilhører, men ut fra deres religiøse tilhørighet og hvilket land de faktisk er født i, vokser opp i og mest sannsynlig skal fortsette å bo i. 

Realiteten er jo at dette er en prosess jeg ikke kan styre. Generasjon for generasjon vil det foregå en stadig tettere sammenfletting av den norske kulturen med kulturen til våre foreldre. I fremtiden vil det skje en sammensmeltning som vil skape en ny kultur, som ikke er identisk med det vi i dag kaller norsk, pakistansk, marokkansk, tyrkisk, somalisk etc." (side 65)

Under kapitteloverskriften "Å arrangere for kjærlighet" (side 98 flg.) tar Nazish Khan opp hvordan arrangerte ekteskap blir møtt med fordomsfull arroganse. Selv kjenner hun "uendelig mange" som lever i arrangerte ekteskap, og hun viser til at en av fem innvandrerungdommer er positive til arrangerte ekteskap. Selv føler hun at mange som jobber i hjelpeapparatet ikke skiller mellom tvangsekteskap og et legitimt arrangert ekteskap.

Nazish mener at arrangerte ekteskap kan sammenlignes med nettdating  og profesjonelle ekteskapsarrangører. Forskjellen er at mens en datamaskin eller ekteskapsarrangør leter opp en passende kandidat i det ene tilfellet, er det foreldrene som gjør det når det gjelder arrangerte ekteskap. Den som blir tilbudt en kandidat kan med Koranen i hånden nekte å gifte seg. Noe som har endret det tradisjonelle bildet av et typisk arrangert ekteskap sammenlignet med tidligere, er at flere og flere familier i dag ønsker å finne en kandidat i Norge og ikke fra sitt hjemland. Dette har gjort prosessen enklere og problemene færre. Khan nevner dessuten at enkelte familier har vært utsatt for svindel, ved at kandidaten fra Pakistan har utnyttet sin norske svigerfamilie og brukt ektefellen til å oppnå norsk statsborgerskap. Deretter har vedkommende ønsket skilsmisse. For øvrig har variasjonen og valget mellom kandidater i Norge økt i årenes løp. Dette gjør det også enklere å finne noen i Norge. Hun understreker igjen og igjen at det må være opp til hver enkelt hvilken metode man ønsker å bruke når man leter etter en passende kandidat. Arrangert ekteskap er bare en av flere metoder, og hun forutsetter hele tiden frivillighet fra de impliserte parter. 

Avslutningsvis i boka skriver Nazish Khan følgende:

"Jeg mener at det burde være rom for arrangerte ekteskap i Norge. Men det må ikke være noen tvil om at det er fundert i ungdommens eget ønske. Om noen opplever at man blir utsatt for press, er det press. Da må man akseptere at vedkommende føler det slik. Og tvang forekommer idet en person presses til å utføre en handling vedkommende ikke ønsker. Når en eller begge presses inn i et ekteskap de ikke ønsker, da er det tvangsekteskap. Og tvangsekteskap er overgep! Men alle ekteskap som inngås på en annen måte enn den de fleste nordmenn velger, er ikke nødvendigvis tvangsekteskap." (side 116)

Dette er essensen i Khans bok - med den presisering at mange foreldre tror at de åpner for frivillighet, mens barna opplever tvang - og så kommuniserer de ikke godt nok med hverandre til virkelig å forstå hverandres ståsted ... Og det er nettopp dette som gjør denne debatten så vanskelig. At noen faktisk blir lykkelig selv etter å ha opplevd en mild form for press i forbindelse med arrangerte ekteskap, legitimerer ikke at dette er ok for alle andre. 

Det mest interessante med boka er Khans intervjuer med unge muslimer i Norge, hvor vi får innblikk i mange ulike skjebner og historier. Boka er svært lettlest, godt skrevet og opplysende, samtidig som jeg ikke helt klarer å komme forbi at bildet som presenteres er for enkelt. Så lenge det ikke utøves tvang, må det selvsagt være fritt opp til den enkelte å gifte seg på akkurat den måten man ønsker - helt uavhengig av hvilken religiøs eller kulturell tilhørighet man har. Men så sniker det seg inn et spørsmål om det er så enkelt når det kommer til stykket ... ? 

La oss i alle fall håpe på at innvandrermiljøet har endret seg dramatisk bare i løpet av en generasjon, og at foreldregenerasjonen er mye mer opplyst enn hva deres foreldre igjen var. Vi leser dessuten i avisene om at tendensen til å gifte bort sine døtre og sønner til slektninger fra hjemlandet, er sterkt avtagende, og bare dette i seg selv er lovende mtp. integreringen i Norge. Ikke minst ser vi i dag at svært mange innvandrerkvinner er utrolig flinke og tar seg høyere utdannelse med glitrende karakterer - og fortsetter å jobbe også etter at de har fått barn. Det er ingen tvil om at utviklingen går i riktig retning, og at krysspresset som flerkulturelle unge har opplevd og sikkert fremdeles opplever, tross alt er avtakende. Med dette følger muligheten for å ta frie og selvstendige valg i sine egne liv - også når det gjelder valg av ektefelle, uansett hvilken metode man måtte velge for å finne en passende livsledsager. 

"Da himmelen falt" er et interessant innlegg i debatten om arrangerte ekteskap. Her er det mye å lære!

Utgitt: 2015
Forlag: Pax
Antall sider: 124
ISBN: 978-82-530-3724-0
Boka har jeg mottatt fra forlaget

Nazish Khan (Foto lånt av forlaget)

Andre omtaler av boka:
- NRK v/Marianne Rustad Carlsen og Ola Nymo Trulsen - 27. april 2015 - Arrangerte ekteskap minner om nettdating (intervju) - Nazish Khan trekker likheter mellom arrangerte ekteskap og det å finne seg en partner via nettet.
– Det er mye av det samme. Du oppgir dine hobbyer og interesser og finner kanskje en match. Så kan du få en henvendelse og bestemmer i så fall selv om du vil gå videre, sier hun, og utdyper:
– Den eneste forskjellen er at foreldrene blir involvert i arrangerte ekteskap. De foreslår da partnere som de kan tenke seg at barna vil fungere godt sammen med.
Hun tror ikke arrangerte ekteskap hindrer integrering.
– Nei, absolutt ikke. Arrangerte ekteskap er en del av en kultur som nå er en del av det norske storsamfunnet, sier bokdebutanten.
- Artemisias Verden - 1. mai 2015 - Khan bygger opp boka på en fin måte, ved å skildre enkelthistorier hvor hun knytter egne refleksjoner til, samt at hun til slutt går inn i hva som gjøres og kan gjøres mot problemet, samt at hun trekker frem flere debattanter som har forskjellige meninger om tvangekteskap og arrangerte ekteskap. Noen mener at arrangerte ekteskap er det samme som tvang, men det er Khan uenig i. Hun lever selv lykkelig gift i et arrangert ekteskap. Hun sammenligner arrangerte ekteskap med vår tids datingtjenester, da hun mener de har mye til felles. I arrangerte ekteskap leter foreldrene frem kandidater de mener kan bli en god match for sine barn, men barnet får selv velge. I datingtjenestene finner byråene frem partnere som matcher på interesser og egenskaper med mer, og de får selv velge etter å ha truffet partneren om de vil fortsette.
- Reading Randi - 28. april 2015 - Nazish Khan har intervjuet unge mennesker som har giftet seg arrangert, og noen som har giftet seg på grunn av tvang - og hun understreker at "tvangsekteskap" er kriminelt og imot norsk lov, og noe hun tar sterkt avstand fra.Selv ser hun ut til å være lykkelig gift på den "arrangerte" måten, med foreldre som hjalp til å finne partner som hun selv kunne velge om hun ville ha - og ekteskapet har vart i tjue år.
- Beathes Bokhylle - 8. mai 2015 - Nå skal ikke jeg drive å «synse» så mye om en religion jeg ikke har inngående kjennskap til, men jeg ble grepet av å lese og syntes at det virker uforståelig (på meg) at mange foreldre tar mer hensyn til storfamilien enn til sine egne barn for som vi får høre her så finnes det foreldre som er imot tvangsekteskap i utgangspunktet men ved reise til hjemlandet så blir de ofte satt under press av andre familiemedlemmer og da er det nok «skrekken» for å stå utenfor denne storfamilien større enn det å utsette barnet sitt for den tvang å skulle gifte det bort til en fetter eller andre barnet overhodet ikke ønsker å gifte seg med.Til og med i koranen står det at alle kan gifte seg med den de vil og at all tvang er forbudt i følge islam, da er det i grunnen veldig rart at det er så utbredt som det er.
Dette var en lettlest og sterk prosa om tema som er uhyre viktig å snakke om, for dette gjelder mange mennesker både her i Norge og andre land. Viktig å lese for å bedre kunne forstå en kultur så fjern fra vår egen, det er både læreriktig og interessant. Forfatteren sammenligner arrangert ekteskap med nettdating. Jeg anbefaler deg å lese boken.

Ida Simons: "Timen før midnatt"

En klassiker frem fra glemselen!

Ida Simons (f. 1911 d. 1960) ble født i Antwerpen i Belgia, men flyttet senere til Nederland sammen med familien sin. Der bodde de under første verdenskrig. I tiden frem til andre verdenskrig opptrådte hun som konsertpianist og hadde en lysende karriere, inntil nazistene okkuperte landet. 

Under andre verdenskrig var Simons internert i konsentrasjonsleirene Westerbork og Theresienstadt i et par år. I den forbindelse pådro hun seg en del helseplager, og måtte derfor oppgi sin pianistkarriere etter krigen. Hun begynte i stedet å skrive, og debuterte med romanen "Timen før midnatt" i 1959. Allerede den gangen ble boka godt mottatt. Ida Simons døde året etter bokutgivelsen, og rakk derfor aldri å skrive ferdig flere bøker. Debutboka ble i mellomtiden glemt.

I 2014 ble "Timen før midnatt" gjenutgitt, og den ble umiddelbart en bestselger. I følge forlaget Pax er den under utgivelse i 15 land. (Kilde: Pax forlags presentasjon av forfatteren på deres nettsider)

Ida Simons (født Rosenheimer) var for øvrig av jødisk herkomst, og foreldrene hennes kom fra velstående kjøpmannsfamilier. Faren var tysk statsborger, mens moren var nederlandsk. Da første verdenskrig brøt ut, ble alle tyskere kastet ut av Belgia. Ida Simons´foreldre valgte da å reise til Scheveningen i Nederland, hvor de senere søkte om og fikk nederlandsk statsborgerskap. 

Helt fra jeg var liten, vente jeg meg til å høre faren min omtrent daglig si at han hadde sviktet sine medmennesker stygt ved ikke å bli begravelsesagent. Det var hans faste overbevisning at dette straks ville ha ført til at planetens befolkning utelukkende besto av udødelige. 

Han var en schlemiel, en ulykkesfugl, og det visste han; han hadde flere forbitrede vittigheter om det. Til hverdags kunne de ikke gjøre noen større skade, men på høytidsdager var selv en enkel kommentar som den om begravelsesbyrået nok til å få en voldsom krangel til å blusse opp. 

På søn- og helligdager kranglet foreldrene mine som hund og katt.

Selv om de kom greit overens ellers, ble det likevel ganske mye, siden jøder er belemret med dobbelt så mange høytidsdager. (side 9)

Bokas jeg-person er Gittel, og hun bor i Haag i Nederland sammen med sine jødiske foreldre. Vi befinner oss i mellomkrigstiden, og selv om Hitler og nazismen aldri nevnes (unntatt med begrepet "gasskammergenerasjonen" på side 106), stifter vi underveis bekjentskap med den galopperende inflasjonen i Tyskland, et land familien flytter til for en periode da farens forretninger i Nederland er katastrofale, og hvor pengenes verdi en stakket stund gjør dem rike - ja, til millionærer - i Tyskland ... Inntil det altså snur. 

Gittel elsker å spille piano, og på dette punktet aner vi at romanen har en hel del selvbiografiske trekk. Hun er så heldig at hun får låne Steinway-flygelet til den velstående familien Mardell, som bor i Antwerpen. Gittel blir nemlig venninne med husets ugifte datter, Lucie, som er mer enn dobbelt så gammel som henne selv. Dette vennskapet kan hun langt på vei "takke" foreldrenes krangler for, for hver gang det oppstår alvorlige konflikter dem imellom, flykter moren med barna til Antwerpen. Lucie er alt hva Gittel drømmer om. 

Gjennom Gittels nokså naive øyne følger vi små og store dramaer, og i særdeleshet foreldrenes svingende ekteskap. At alt ikke er slik hun gjerne ønsker å tro, erfarer hun litt etter litt. Nettopp det naive blikket gir for øvrig det meste som skjer et lett komisk skjær, samtidig som vi selvsagt skjønner alvoret som ligger bak. Større krefter - som storpolitikken i Europa på den tiden - virker også ubehagelig inn på familiens liv. 

Kontrastene mellom en jødisk familie som strever og den rike Mardell-familien, med en pater familias som forstår seg på kunst lenge før andre har skjønt det, er både spennende og interessant. 

Oppfatningene om kondisjonerthet var nokså sprikende i samfunnet vårt. Hver klikk hadde en annen den kunne rakke ned på. Jødene som kom fra Tyskland, hadde den fornøyelsen overfor polakkene, mens disse betraktet seg selv som høyt hevet over "hollenderne", som i sin tur syntes alle andre var stakkarer, slik at alle kunne være tilfreds. De "ekte belgierne", som hadde holdt til i byen i en generasjon eller mer, verdiget ikke en eneste dødelig fra noen annen gruppe så mye som et blikk, bortsett fra en del Bra Mennesker som, uansett bakgrunn, ble allment hedret og satt pris på. Hvordan de hadde oppnådd en slik status, var, i de fleste tilfeller, ubegripelig, med lærdom og materiell velstand hadde det ikke noe å gjøre. Men hadde de først fått fatt på denne tittelen, da satte de heldige opp stolte miner, hvor de for de innvidde var lett å lese; "Jeg er et erklært Bra Menneske, og for meg gjelder ikke de alminnelige fordommene."  (side 43)

Mardell-familien hører definitivt med blant de kondisjonerte, men ikke blant de Bra Menneskene. Gittels familie er verken kondisjonert eller Bra. Derfor er hun temmelig forundret da Lucie plukker seg ut nettopp henne. At hun siden skal bli brukt som en brikke i et spill, er utenfor hennes fatteevne og hun forutser det ikke før det er for sent ... 

Underveis får Gittel innblikk i mange av livets viderverdigheter; som forskjellen mellom de kjedelige seriøse mennene og de underholdende upålitelige mennene. Førstnevnte blir med alderen sure som eddik, mens de andre vedblir å klype kvinnene i baken resten av livet. Hennes bestefar tilhørte rumpelypernes rekker ... Eller som anekdotene om store kunstnere ... 

"Store kunstnere er som regel ikke elskverdige", sa herr Mardell, og det trengte de heller ikke å være. Når de skapte gode bøker eller malerier eller spilte så vakkert som Leona, da gjorde de allerede mer enn nok. Det var for mange mennesker i verden som ikke kunne annet enn å være hyggelige ... (side 167)

Da jeg begynte på denne boka, tenkte jeg at den var noe oppskrytt, fordi den virket så lett og diffus i formen. Det tok imidlertid ikke mange sidene før jeg ble bergtatt av Gittels historie, som viser seg å ha flere dybder enn jeg først fikk øye på. Humoren er både intelligent og full av vidd, og språkføringen er særdeles elegant. Etter å ha lest boka, vil jeg ikke nøle med å kalle den en klassiker, noe som skyldes de språklige kvalitetene og bokas tematikk. Her er det ikke først og fremst plottet, men selve skildringen av et helt spesielt miljø, som bergtok meg mest. Fordi vi som lesere jo vet hva som kom få år etter, og som førte til at det typisk jødiske som denne familien representerte, rett og slett ble borte, blir skildringen av deres hverdagsligheter til noe sjeldent, noe verdifullt. Og nettopp at dette står i dyp kontrast til all elendighetsbeskrivelsen som har kommet etterpå, fordi vi her møter det normale - det som burde ha fortsatt å være normalt, men som er blitt borte - gjør romanen viktig.

Det er vanskelig å fatte at "Timen før midnatt" er en debutant-roman, fordi den er så godt skrevet. Desto tristere er det at forfatteren aldri rakk å skrive flere bøker enn denne ... Jeg setter uansett umåtelig stor pris på at gamle skatter som denne boka blir gravd frem fra glemselen og utgitt på nytt! Dette ser ut til å være en trend i tiden. Isaak Babels "Fortellinger fra Odessa" (1924/1925) er ett eksempel. John Williams "Stoner" (1965) en annen. Jun'ichirō Tanizakis "Søstrene Makioka" (1943-48) en tredje ... (Alle linkene fører til mine bloggomtaler av bøkene.) Det er noe med disse bøkene som fenger. Noe udødelig i tematikken, i tillegg til at de er glitrende skrevet. 

I bokas etterord skriver Mieke Tillema følgende:

"Timen før midnatt", Ida Simons´i mange henseender perfekte lille bok", skriver Adriaan van der Veen i NRC. Kees Fens sier seg enig i dette da han siterer utsagnet i nekrologen De Tijd. En født forfatterinne, kaller han henne, som hadde vakt store forventninger ved det mesterskap hun trakterer språket med. Særlig hennes ironiske karakteriseringskunst er han imponert over, og alle som bare har lest de første avsnittene av denne boken, vil si seg enig med ham. (side 205)

Få øynene opp for denne spesielle romanen! Den er vel verdt å bruke tid på!

Utgitt første gang: 1959
Originaltittel: Een dwaze maagd
Engelsk tittel: A foolish Virgin
Utgitt på norsk: 2015
Forlag: Pax
Oversatt fra nederlandsk: Hedda Vormeland
Antall sider: 208 (inkl. etterord av Mieke Tillema med tittelen "En klok kvinne")
ISBN: 978-82-530-3779-0
Boka har jeg mottatt fra forlaget

Ida Simons (Foto: lånt fra forlaget)

Andre omtaler av boka:
- Dagens Næringsliv v/Susanne Hedemann Hiorth - 27. mars 2015 - Glemt forfatter får gjennombrudd - I avdelingen for glemte forfattere med uventet gjennombrudd er turen kommet til Ida Simons (1911–1960). Hun var en nederlandsk pianist med suksess før nazistenes invasjon. I to år satt hun i leirene Westerbork og Theresienstadt. Etter krigen ga hun opp pianokarrieren på grunn av helseplagene de pådro henne. Hun begynte å skrive. Debutromanen «Timen før midnatt» kom ut i 1959. Året etter døde hun.
Det var trolig et tap for litteraturen, for «Timen før midnatt» er en bok full av sjarm. Den ble gjenutgitt ifjor av en nederlandsk forlegger, ifølge et etterord som insisterer mistenkelig på romanens klassikerstempel. Men slapp av: Det som ved første øyekast kan ligne anekdotiske memoarer, folder seg snart ut som en vifte som viser frem et jødisk miljø i sin fulle bredde. Sammen med Stalin-henrettede Isaak Babels nylig oversatte «Fortellinger fra Odessa», fra røffere havner lenger øst, gir Ida Simons bokvårens friskeste innblikk i et stykke kultur som nesten gikk tapt i jødeutryddelsene.
- Beathes bokhjerte - En blogg om bøker - 24. april - Vi får ta del i familiens liv både som fattige og når de for en stakket stund blir millionærer i Berlin, og alt er fortalt fra Gittels ståsted. Hun omgir seg alltid med de som er mye eldre enn henne og eller voksne. Det er naturlig at hun ikke forstår alt som blir sagt og fortalt til henne, dette gjør at hun fremstår som noe naiv til tider noe som ikke er det minste rart siden hun er et barn. Akkurat det var det av og til litt lett å glemme underveis. Ved flere ganger ble hun direkte løyet for eller at familien holdt ting skjult for henne, ikke alt skulle snakkes om eller frem i lyset. Om dette er jødisk tradisjon eller at det var sånn på den tiden er jeg ikke sikker på. Vi får i hvert fall et innblikk i jødiske tradisjoner og levesett. Og for en gang skyld var det kjekt å lese om jøder uten å lese om hvor grusomt de ble behandlet under krigen selv om de slett ikke alltid hadde det så kjekt her heller.

Walter Mischel: "Marshmallow-testen - Nøkkelen til viljestyrke"

Om selvkontrollens mange irrganger

Jeg antar at de aller fleste som har syslet med psykologi, ledelse, coaching og tilgrensende områder er kjent med Marshmallow-testen. De færreste kjenner nok likevel til at mannen bak testen er/var Walter Mischel (f. 1930). Mischel er en amerikansk psykolog, som er spesialist på personlighetsteori og sosialpsykologi. Hans forsøk "har vært skoledannende for sosialpsykologien, og han må regnes som en gudfar for feltet", står det på bokas smussomslag. 

Steven Pinker - sitert på bokas smussomslag - sier følgende om Walter Mischel:

"Walter Mischel var en av de viktigste psykologene i det tjuende århundret, og Marshmallow-testen vil sørge for at han blir blant de viktigste i dette århundret også. Vi vet, i stor grad takket være Mischels forskning, at selvkontroll er blant de viktigste faktorene for menneskets velvære, og at selv om selvkontroll har dype, biologiske røtter, kan den bli dramatisk forbedret hos individer og i samfunnet generelt. Her forklarer mesteren selvforskningsresultatene og deres betydning - klokt, tilgjengelig og med menneskelig varme." 

De første forsøkene som ga psykologisk innsikt i mestring og viljestyrke ble foretatt av Walter Mischel allerede på slutten av 1960-tallet. Forsøket han er så berømt for gikk ut på å plassere barnehagebarn foran en marshmallow. Dersom de klarte å holde ut i 15-20 minutter, mutters alene i et rom og med denne ene marshmallowen foran seg, uten å spise den eller slå på en klokke for å få en voksenperson til å komme inn i rommet, ventet det en belønning på to marshmallower på dem. Siden har det vist seg at de som lyktes i å vente - som altså var i stand til å utsette behovene sine uten å kaste seg over marshmallowen - lyktes bedre i livene sine. Ikke bare fikk de jevnt over høyere utdannelse og mer penger i banken, men de var også lykkeligere i sine ekteskap og var i stand til å ivareta mer stabile vennskap. De hadde dessuten bedre helse, mindre rusproblemer og et mer positivt selvbilde. Kort sagt kan man si at evnen til selvkontroll tidlig i livet hadde utrolig mye å si for hvordan resten av livet ville arte seg. 



Interesserte kan lese mer om Stanford marshmallow experiment på Wikipedia. 

Hemmeligheten bak selvkontroll er å vite hvordan man skal "kjøle ned" en fristelse. Makten ligger nemlig ikke i selve stimulusen, men i hvordan du tenker om den. Dersom du forventer å bli veldig sliten etter en treningsøkt, er sannsynligheten for at du trener i det hele tatt, svært liten. Tenker du derimot på alt overskuddet og ikke minst velværet du kommer til å føle etterpå, blir den berømmelige dørstokkmila borte. Dette kompliseres imidlertid av om vi er triste eller glade i utgangspunktet.

"Sammenlignet med mennesker som er lykkelige, er de som har kronisk anlegg for negative følelser og depresjon, også tilbøyelig til å foretrekke umiddelbare, men mindre attraktive belønninger fremfor utsatte og mer attraktive belønninger." (side 39)

I boka skiller Mischel mellom det varme, emosjonelle systemet og det kjølige kognitive systemet. Det varme, emosjonelle systemet handler om det limbiske systemet med primitive hjernestrukturer og amygdala, som spiller en avgjørende rolle for fryktreaksjoner i seksual- og lystatferd, og mobiliserer kroppen raskt til handling uten å tenke eller reflektere over konsekvensene. (side 45) Det kjølige systemet er kognitivt, komplisert og reflekterende, og tar lenger tid å aktivere (side 47). 

"Det kjølige, kontrollerte systemet er avgjørende for fremtidsrettede beslutninger og forsøk på selvkontroll av den typen som kartlegges i marshmallow-testen. Det er viktig å være oppmerksom på at intenst stress demper det kjølige systemet og fremhever det varme. Disse to systemene samhandler sømløst hele tiden i et vekselforhold: Når det ene blir mer aktivt, blir det andre mindre aktivt. Selv om vi svært sjelden har med løver å gjøre, står vi hver dag overfor den moderne verdens endeløse stressituasjoner der det varme systemet ofte er "oppe" slik at vi sitter igjen med det kjølige systemet "nede" nettopp når vi trenger det mest. (side 47)

Mischel er i sin bok inne på mange spennende temaer som hva er opphavet til selvkontroll, hvor tidlig kan man merke at et barn faktisk har selvkontroll og hva skiller de som har det fra de som ikke har det (i like stor grad) osv. Underveis er han innom eksperimenter jeg først og fremst kjenner gjennom tilknytningsteorier i forholdet mellom mor og barn (mentalisering, jf. Per Wallroths "Mentaliseringsboken", som jeg har omtalt på bloggen min), herunder hvilken betydning mors barneoppdragelse har på strategiene for selvkontroll og den tilknytningen barnet utvikler. Og hva med mødre - dem jeg personlig kaller "etter-alt-jeg-har-gjort-for-deg-mødrene" - som tror de er opptatt av barnas behov, men som egentlig kun er opptatt av egne behov (uten at de skjønner det selv)?  (I boka sammenlignet med Portnoys mor i Philip Roths roman "Portnoys besværlige liv" ...) 

"De to systemene - det ene varmt for å håndtere umiddelbare belønninger og trusler, det andre kjølig for å håndtere utsatte konsekvenser - fungerer sammen. Når det ene blir mer aktivt, blir det andre mindre aktivt. Utfordringen er å vite når det er best å la det varme systemet vise vei, og når (og hvordan) vi får det kjølige systemet til å våkne." (side 73)

Født sånn eller blitt sånn? Det er helt klart at genene har mye å si for hvordan vi er, men det har miljøet også. Og ikke minst hvordan vi og omgivelsene rundt oss tenker om oss selv. Ting kan lett bli en selvoppfyllende profeti, ut fra hvordan vi tenker om dem. Dersom man er over gjennomsnittet intelligent trenger man ytre stimuli for å utvikle seg, og man blir på et vis "dummere" dersom miljøet rundt en ikke belønner en intellektuell væremåte, men holder den nede. Tilsvarende blir man "mer intelligent" av å befinne seg i et intellektuelt stimulerende miljø, selv om man fra fødselen av ikke fikk mer enn høyst ordinære evner utdelt. Miljøet påvirker oss med andre ord både positivt og negativt.

"Emosjonelle anlegg har også innvirkning på hvor godt, hvor raskt og under hvilke betingelser forskjellige barn er i stand til, eller ikke i stand til, å styre oppmerksomheten, utsette behovstilfredsstillelse og utvise selvkontroll etter hvert som de utvikler seg og blir eldre. Hvor arvelige er disse emosjonelle trekkene? De fleste som stiller dette spørsmålet, er klar over, etter å ha tenkt seg om et øyeblikk, at svaret utvilsomt må være en kombinasjon av både arv og miljø." (side 79)

Eksekutive funksjoner (EF) (se mer om dette i Store Norske Leksikon), dvs. mestringsferdighetene, har betydning for evnen til selvkontroll og behovsutsettelse. De barna som besto Marshmallom-testen, dvs. at de klarte å vente på en dobbel belønning, hadde alle tre trekk ved EF som var felles. 

"For det første måtte de huske og aktivt minne seg selv på målet de hadde valgt, og alternativet ("Hvis jeg spiser én nå, får jeg ikke to senere"). For det andre måtte de vurdere hvordan de lå an med hensyn til å nå målet, og så foreta nødvendige justeringer ved å være fleksible med å la oppmerksomheten og erkjennelsen veksle mellom tanker rettet mot målet og teknikker for å redusere fristelsen. For det tredje måtte de undertrykke impulsive reaksjoner - som å tenke på hvor tiltalende fristelsene var, eller strekke ut hånden for å ta dem - som ville hindre dem i å nå målet." (side 98)

Ekstra spennende synes jeg det er at Mischel også trekker inn Martin Seligmann og hans forskning på forskjellen mellom optimistiske og pessimistiske forklaringsmønstre. Dette har Seligmann redegjort for i sin bok "Ekte lykke", som jeg har omtalt på bloggen min tidligere. Når optimistene ikke får til noe, tenker de gjennom hvordan de kan klare det neste gang dersom de gjør noen endringer i strategiene sine. En pessimist tar fiaskoen som et bevis for at de ikke vil klare det dersom de prøver på nytt.

Seligmann hevder følgende:

"Opptakseksamener til universitetet måler talent, mens forklaringsmønstre forteller deg hvem som gir opp. Det er kombinasjonen av å være rimelig talentfull og ha evnen til å holde det gående når man står overfor nederlag, som fører til suksess. (...) Det du trenger å vite om noen, er om de vil holde det gående når ting blir frustrerende." (side 108)

Innenfor coaching-litteraturen er det en metode som heter visualisering. Det man egentlig gjør er å leve seg inn i følelsene på forhånd (ved å aktivere det varme systemet), samtidig som man tenker kjølig gjennom hva som må gjøres og er føre var (ved å aktivere det kjølige systemet). (side 128). Når noe er kjent på forhånd, er det enklere å holde det varme systemet under kontroll. Denne bevisstheten kan også ha en beskyttende verdi fordi den kan bidra til å hindre at de svake punktene man har en tilbøyelighet til, fører til destruktiv atferd. "Derfor er det verdt å fremme evnen til selvkontroll hos barna våre og hos oss selv." (side 150) Hele poenget med boka er nemlig å få frem at det går an å trene opp bedre selvkontroll. Vi er med andre ord ikke prisgitt våre gener en gang for alle!

"Å klare å utsette behovstilfredsstillelse og utvise selvkontroll er en evne man har, et sett med kognitive ferdigheter, som på samme måte som alle evner enten kan bli brukt eller ikke bli brukt, noe som først og fremst avhenger av motivasjonen til å bruke den." (side 169)

Hva er det som skjer når presumptivt dyktige og suksessfulle mennesker begår tabber - som oftest av seksuell eller øknomisk art - som er egnet til å ødelegge hele deres karriere? Hvordan er det mulig å være så talentfull og dyktig på et område, og så dum/idiotisk på et annet område? Avisene er fulle av slike historier, og kanskje handler det om mennesker som tror de er hevet over reglene som gjelder for alle oss andre? Kanskje er dette dessuten n´te gang de har gjort de samme dumme tingene, og fordi de slapp unna de foregående gangene, trodde de at det bare var å fortsette? Uansett - det er fullt mulig å ha en slik "dobbel natur". Det handler om motivasjon og om hva som aktiverer hhv. det varme og det kalde systemet vårt. Folk er jevnt over heller ikke så konsekvente som vi liker å tro, understreker Mischel. 

Mischel har forsket på barn med atferdsvansker, og presenterer i bokas kapittel 15 (fra side 174) en modell for å finne de ømme punktene. Hva er triggerne for det varme systemet vårt? Man trenger ikke å være et barn med atferdsvansker for å kunne ha stort utbytte at å utforske sine egne triggerpunkter. Noen blir fryktelig sjalu dersom andre får til ting de selv ikke får til, og legger vedkommende for hat. Andre er svært redde for avvisning, rett og slett lett krenkbare, og dersom de opplever den minste avvisning fra et menneske er det over og ut med vedkommende. Dersom man derimot er mer trygg på seg selv, vil man i det minste vite hva som er mitt og hva som er ditt, og hva man selv kan gjøre noe med. Dessuten er man tilbøyelig til å ville gi andre flere sjanser, før man feller endelige dommer over dem. 

Hva er ditt "verbale aggresjonsnivå"? Dette kan man finne ut ved å føre dagbok, hvor det som utløste en stress-situasjon noteres ned. Gjennom å beskrive reaksjonene sine hver gang de utløses av de varme faktorene fra dag til dag, kan det dukke opp et mønster som forteller hva som er den egentlige bakenforliggende årsaken til det hele. Da vil man mest sannsynlig oppdage at det hele ikke handler om de andre, men om en selv. Og det som handler om en selv, kan man gjøre noe med - dersom man man altså ønsker det.  Man er med andre ord ikke offer for omstendighetene. En større bevissthet rundt dette, og verden ville blitt et atskillig mer fredelig sted å leve i! Alt for mange konflikter handler om å skylde på andre (gjennom å eksternalisere eller projisere) for ting som egentlig handler om en selv. 

Og med dette skjønner vi at marshmallow-testen handler om så mye, mye mer enn marshmallows. For belønningen kan like gjerne være et styrket vennskap eller ekteskap, unngåelse av en konflikt, at man klarer å stå imot et kalorikt måltid mens man er på slankekur, ikke tar "bare én sigarett" når man egentlig har sluttet osv. Marshmallowen blir dermed et bilde eller et symbol på alt vi har lyst på.

"Men uansett hvor god selvkontroll man har, finnes det situasjoner som kan sette viljestyrken ut av spill og føre til at velfungerende mennesker blir traumatisert til noe som kan virke irrasjonelt og faktisk som galskap." (side 183)

John Cheevers novelle "Engelen på broen" fra 1961 handler egentlig om effekten av kognitiv terapi lenge før den kognitive terapien ble "oppfunnet". Mischer viser til Albert Banduras forskning rundt dette med fobier, som blant annet handler om å knytte gode mestringsstrategier til situasjoner som tidligere har trigget angst. Filmen "Kongens tale" trekkes også frem (linken fører til min omtale av filmen). Det er med andre ord nødvendig å skape nye assosiasjoner eller forbindelser til hendelsen som utløser angst. 

Finnes det noe slikt som utmattet viljestyrke? Det siktes til at når vi har gjort eks antall gode valg i løpet av en dag, så blir viljestyrken sliten og vi er mer og mer tilbøyelig til å gjøre dårlige valg (eller strengt tatt ikke valg i det hele tatt, fordi vi kun handler på impuls med raskest mulig behovstilfredsstillelse som resultat). Nei, mener Mischel. Det hele koker ned til motivasjon. Vi vet at når vi er tilstrekkelig motivert, kan vi holde det gående hvor lenge det skulle være. 

"Hvis du tror du får energi og ikke blir uttømt av ikke å gi deg på vanskelige oppgaver, vil det da beskytte deg mot at viljekraften utmattes? Ja, slik er det faktisk: Hvis et menneske ledes til å tro at anstrengende oppgaver vil styrke dem i stedet for å tappe dem, gjør de det bedre på etterfølgende oppgaver. Når folk for eksempel ble oppmuntret til å tro at de ville få energi av å kunne kontrollere ansiktsuttrykkene sine (som ikke å vise følelser), gjorde de det bedre på den etterfølgende oppgaven der de skulle gripe hardt rundt et håndtak. Det de skulle gjøre etterpå, tok ikke skade av det de hadde gjort tidligere, og jeg-ene deres ble ikke uttømt." (side 194)

I bokas siste del - Del III Fra lab til virkelighet - oppsummerer Mischel funnene sine. (side 203 flg.) Det han fant ut gjennom år med forskning var at noen mennesker er bedre i stand til å motstå fristelser og regulere smertefulle følelser enn andre, hvilket ikke overrasket ham. Mer overraskende er det at forskjellene som vises i førskolealder, er stabile over tid for de fleste mennesker, men ikke for alle. Forskjellene forutsier betydelige psykologiske og biologiske følger gjennom hele livet. På den annen side stemmer det ikke at viljestyrke er et medfødt karaktertrekk man enten har eller ikke har mye av. Det går an å trene opp selvkontrollferdigheter, både hva gjelder det kognitive og emosjonelle! Noen har selvsagt lettere for dette enn andre, rett og slett fordi vi trigges av forskjellige ting. Selvkontroll består av mer enn bare besluttsomhet, og krever i tillegg både strategier og innsikt og mål og motivasjon - også for at utholdenhet eller "tæl" skal bli en belønning i seg selv. Vi er mao. ikke prisgitt våre gener eller vårt miljø. 

Et liv med for mye utsatt behovstilfredsstillelse kan imidlertid bli en trist affære. Poenget er å vite når vi skal vente på flere mashmallows og når vi skal spise dem. Dersom vi ikke lærer evnen til å vente, kommer vi heller ikke til å ha valget mellom å vente eller å la være å vente. (side 239)

"Når jeg blir bedt om å oppsummere den grunnleggende meldingen for forskningen på selvkontroll, trekker jeg frem Descartes´ berømte utsagn "cogito, ergo sum" - "jeg tenker, altså er jeg". La oss ut fra det som har kommet frem om sinn, hjerne og selvkontroll, gå fra hans påstand til "Jeg tenker, altså kan jeg endre det jeg er". For ved å endre den måten vi tenker på, kan vi endre det vi føler, gjør og blir. Dersom det fører til spørsmålet "Men kan jeg virkelig forandre meg?", svarer jeg med det Georg Kelly sa til sine terapiklienter når de spurte ham om de kunne få kontroll over livene sine. Han så dem dypt inn i øynene og sa: "Har du lyst til det?" (side 244-245)

Ikke visste jeg at Marshmallow-testen handlet om så mye mer enn førskolebarna og marshmallowene i testrommet og hvordan det gikk med dem videre i livet, før jeg leste denne boka. Sjelden har jeg lest en så til de grader interessant og klok bok om viljestyrke som nettopp denne! Skrevet som den er av selvkontrollforskningens far, Walter Mischel! Forskningen handler om menneskets natur, hva som gjør oss til dem vi er og hva som ligger bak valgene vi gjør for våre liv. Våre liv er summen av en hel masse valg, og da er det nettopp spennende å finne ut av hvordan vi kan få enda mer ut av våre liv. Manglende selvkontroll har nemlig ødelagt mer enn ett liv ...

Mischel gjør forskningen ekstraordinært spennende å lese, fordi han knytter denne til konkrete mennesker - store og små - som han har møtt underveis i sin karriere. Disse menneskene beskriver han både med respekt og varme. Det beste av alt er at selv de mest "håpløse tilfeller" kan trene seg opp til å få større grad av selvkontroll, men dette krever at de miljømessige forholdene ligger til rette for dette. I så måte blir Mischels beskrivelse av de fattige New York-barna som var så heldige å få gå på KIPP-skoler, et ideal å strekke seg etter. Selv det vi oppfatter som vellykkede mennesker har mye å lære av denne boka, for alle har vi vel i større eller mindre grad noen ømme punkter hvor vi trenger å trene oss på å overstyre det varme systemet og kjøle det ned med det kalde, kognitive systemet som også tar i betraktning langtidsvirkningene og ikke bare øyeblikkets tilfredsstillelse eller behov (som vi "velger" uten å være klar over det, automatiserte som slike "valg" er i sin natur). 

Denne boka burde vært pensum for alle som jobber med barn! Selv synes jeg det er litt sørgelig at kognitiv atferdsterapi ikke har bredere støtte i psykolog-standen i Norge. Her har vi faktisk mye å lære av amerikanerne, som har kommet mye lenger enn oss! Innenfor coaching er derimot kognitive adferdsstrategier utbredt som metode, og velkjent som en vei å gå for å få til endringer i tanke-, følelses- og atferdsmønstre. Denne boka om Marshmallow-testen supplerte mye av det jeg har lest tidligere, og for meg ble den en spennende pageturner rett og slett. Ekstraordinært morsomt at nettopp Walter Mischel har skrevet en bok om dette temaet!

Utgitt i USA: 2014
Originaltittel: The Marshmallow test, mastering self-control
Utgitt i Norge: 2014 
Forlag: Pax
Oversatt: Bjørg Nesje Nybø
ISBN: 978-82-530-3743-1
Boka har jeg mottatt fra forlaget

Walter Mischel

Andre omtaler av boka og andre relaterte artikler:
- Reading Randi - 18. oktober 2014 - Denne boken fanget min interesse med en gang jeg leste om utgivelsen, "fenomenet" interesserer meg og jeg anser det for noe viktig i livet - (dessuten har jeg psykologi i fagkretsen min og har undervist mange år i faget i videregående skole) - foruten "rene" fagbøker innen feltet, er det morsomt å lese litt mer populariserte fremstillinger av diverse temaer innen psykologi-faget.
- Walter Mischel - 6. februar 2015 - "Slik oppsto Marshmallow-testen" - Hvordan kan vi forklare når selvkontrollen vår fungerer og når den ikke gjør det? spør mannen bak det klassiske marshmallow-eksperimentet, den amerikanske forskeren Walter Mischel.

Litt om meg:
Jeg er en fri og uavhengig blogger, helt uten bindinger til noen. Min blogging er en hobby, og jeg tjener ingenting på dette - verken pengemessig eller karrieremessig (sistnevnte fordi jeg jobber med noe helt annet enn litteratur til daglig). Av og til mottar jeg leseeksemplarer fra diverse forlag, og dette opplyser jeg alltid om. Jeg har en omfattende linke-praksis på min blogg. Først og fremst ønsker jeg å bidra til å løfte frem norske bokbloggere gjennom å synliggjøre dem mer. Dessuten ønsker jeg gjennom oversikten "andre omtaler av boka" å gjøre det enklere for mine lesere å finne frem til hva andre har ment om akkurat denne boka - hva enten dette er bloggere eller profesjonelle anmeldere. Jeg sitter jo ikke med fasiten på aktuelle bok, selv om jeg har ment en hel del om den. Når jeg linker til aktuelle forlags presentasjoner av bøkene, ønsker jeg å understreke at dette gjøres på frivillig basis - altså uten noen form for avtale med de ulike forlagene. Jeg tenker at dette kan gi en merverdi for mine lesere, fordi de her kan lese mer om aktuelle bokutgivelse. Det fremgår for øvrig alltid tydelig og klart hos meg hvor ulike linker fører hen.

Fredrik Græsvik: "Den tapte krigen - Norge i Afghanistan"

En helhetlig fremstilling av Afghanistan-krigen

Fredrik Græsvik (f. 1967) har vært utenriksreporter i TV2 siden 1994, og i årenes løp har han dekket mange kriger og væpnede konflikter. På Wikipedia kan man lese at han har hatt et spesielt ansvar for Midtøsten-dekningen i TV2. Ikke bare var han til stede i Bagdad da USA angrep Irak, men han var også på Serena hotel i Kabul i januar 2008 da Dagblad-journalisten Carsten Thomassen ble drept av selvmordsaktivister. Dette har han skrevet bok om ("Skuddene på Serena hotell" - 2008).

I alt 12 nordmenn er drept i forbindelse med norsk deltakelse i krigen i Afghanistan, hvorav 10 er soldater (alle er navngitt på side 311-312 i boka). Blant disse er fire norske soldater som ble drept av en bilbombe mens de oppholdt seg i en og samme bil i april 2011. (For øvrig en type hendelse som Erika Flatland skrev om allerede i 2010, i sin første bok i en triologi, som handler om tre kamerater fra en bygd som alle ble drept samtidig ...) 

Hva var det som gjorde at Norge valgte å delta i denne håpløse krigen i Afghanistan, og hvorfor kunne det aldri gå bra? I "Den tapte krigen" tegner Fredrik Græsvik først og fremst det store bildet var denne internasjonale konflikten, og med et særskilt blikk på Norges bidrag. Fordi han er så grundig i sin tilnærming, tror jeg at boka for ettertid kommer til å bli stående som den boka - den Afghanistan-boka man rett og slett bør lese for å forstå de fleste aspektene ved denne krigen. Boka kommer derfor til å ha aktualitet i mange år fremover, tenker jeg. 

Det er langt mellom de virkelig gode bøkene om Afghanistan, men selv vil jeg særlig trekke frem disse to bøkene, som jeg selv har lest og omtalt på bloggen min:
- Carsten Jensen og Anders Sømme Hammer: "Alt dette kunne vært unngått" - En reise gjennom det nye Afghanistan (2014)
- Fredrik Barth: "Afghanistan og Taliban" (2008)
Et par andre bøker det kan være verdt å merke seg er dessuten "Drømmekrigen" av Anders Sømme Hammer og "Brødre i blodet" av Emil Johansen - i tillegg til en rekke skjønnlitterære bøker som kan bidra til å belyse det afghanske folkets situasjon. Sentrale forfattere er i så måte Atiq Rahimi, Yasmina Khadra og Khaled Hosseini. Dessuten ønsker jeg å trekke frem filmen "Osama", som regissøren Siddiq Barmak står bak. 

Den første boka - "Alt dette kunne ha vært unngått" - handler i all hovedsak om hvordan det har gått i Afghanistan, den andre - "Afghanistan og Taliban" - om hva som er det største problemet i Afghanistan: alle stammene og alle soldatene som skifter side i konfliktene før man får snudd seg. De som før var ens allierte, blir fort ens fiende - men da med kunnskaper om dine strategier i den samme konflikten. Et element som også Fredrik Græsvik er innom, er vestens manglende ivaretakelse av sivilbefolkningen, som primært er opptatt av sin egen sikkerhet her og nå. Å tenke på dette i neste uke kan være for sent ... 

"Den tapte krigen" begynner med å tegne et bilde av Vesten før 11. september 2001. Sikkerhetstjenesten i USA mottok mange tegn på at noe var i gjære i ukene før, men dette var et nokså konstant bilde som ikke avvek fra hvordan det jevnt over pleide å være. I Nord-Afghanistan ble den afghanske opprørslederen Ahmed Shah Massoud drept den 9. september, og senere viste det seg at Al-Qaida sto bak. 

På tidspunktet for 11. september hadde det vært stortingsvalg i Norge, hvor Arbeiderpartiet hadde gjort det dårligste valget siden krigen. Den nye regjeringen Bondevik var fremdeles ikke dannet da sjokkmeldingene om angrepet på USA rullet inn over nyhetskanalene. Basert på datidens sentrale politikeres memoarer, nyhetskilder og utallige intervjuer, tegner Græsvik et detaljert bilde over det som skjedde. I denne konteksten kommer alle de fatalt forhastede beslutningene i et særdeles dårlig lys. 

"Og det var kanskje det største problemet i dagene etter 11. september. Vi ble alle grepet av en form for massehysteri som både statsledere og media bidro til å hausse opp. Det var våre lederes oppgave å sørge for å ta de riktige avgjørelsene, men det var vanskelig i det krigsopphissende klimaet som rådet. Når den ene etter den andre i ettertid sier at avgjørelsene som ble tatt var forhastede og beslutningsprosessen preget av varierende grad av panikk, viser det at mange av dem egentlig ikke evnet å lede i krise på en tilfredsstillende måte." (side 57)

Angrepet på USA føltes som et angrep på alt Vesten sto for - frihet og demokrati. "Det var et angrep på oss alle". Uten klart definerte mål, ble Afghanistan og Taliban angrepet - fordi de lot Osama bin Laden og hans kumphaner trene og oppholde seg på afghansk jord. Taliban hadde ikke gjort Vesten noe, og man overså det faktum at det etter årtier med krig faktisk var en slags ro og orden i Afghanistan tross alt (slik jeg har forstått det). Kvinnenes situasjon var riktignok meget dårlig, men uansett hvor mye Vesten i senere år har forsøkt å forsvare krigen som sådan utfra humanitære hensyn, var det i alle fall ikke kvinnenes manglende rettigheter i det afghanske samfunnet som førte til krig. Den presidenten som etter hvert fikk støtte fra Vesten til å styre et samlet Afghanistan har heller ikke gjort kvinnenes situasjon spesielt enklere ... 

Oppildnet av å vise krefter i Midtøsten i en tid hvor Afghanistan burde ha vært mer enn nok å "gape over", innledet USA samtidig til krig mot Irak. Dette ble en gigantisk tabbe. Når man også legger til at det ikke forelå noen tilfredsstillende samlende plan for angrepet - ikke annet enn iveren etter å ta Saddam Hussein, nærmest koste hva det koste ville - skjønner man at dette ikke kunne gå bra. Det skjønte også flere, og dermed fikk ikke USA den FN-støtten de hadde håpet på. Når man legger til at "bevisene" mot Irak var forfalsket, så måtte det gå som det gikk: enda et land slengt ut i et kaos uten sidestykke. Målet var "bekjempelse av terror", men middelet kunne knapt vært verre egnet til å oppnå akkurat det. Vi kan vel - uten å ta for hardt i - si at det er det stikk motsatte som er oppnådd ... 

"I desember 2011, nesten åtte år etter invasjonen, trakk amerikanske styrker seg ut av Irak etter å ha brukt mesteparten av de siste årene av den lange krigen til å beskytte seg selv. De etterlot seg et land i borgerkrig. Det var et langt verre sted for irakere flest å være enn da diktatoren Saddam Hussein styrte landet med jernhånd. 

Irakkrigen var et sidespor. Ja, et regelrett blindspor. Tilliten og sympatien Bush og USA hadde fått i verden etter angrepene 11. september 2001, forsvant hos mange. Ikke bare blant amerikanernes allierte, men enda viktigere blant potensielle fiender der ute i de store muslimske folkemassene. Samlet virket Krigen mot terror nå mer enn noen gang som et vestlig korstog mot muslimene. Ampre fronter tilspisset seg, og venner ble fiender. Bush klarte å gjøre verden til et farligere sted, og vi ble med ham - også da han mistet totalt fokus på å stille de som sto bak angrepene mot USA 11. september 2001 til ansvar. Vi fortsatte å stå ved USAs side i Afghanistan, også etter at Irak-krigen hadde gjort det tydelig at amerikanerne hadde en taktikk som ikke bidro til å gjøre verden tryggere. Tvert i mot." (side 105)

Kart over Afghanistan

Fredrik Græsvik redegjør for mange enkelthendelser under Afghanistan-krigen, blant annet slaget om Banken i Maimana, der soldatene ble møtt av et bakholdsangrep i november 2007. Alt for mye av motstanden mot internasjonal intervensjon ble i denne perioden tilskrevet karikaturtegningene av Mohammed. 

"Det var noe annet og langt farligere som hadde trigget aggresjonen mot de utenlandske soldatene: En underliggende forakt for utlendinger som gjorde livet vanskeligere for et folk som drev med utstrakt handel over porøse landegrenser. Mange av Afghanistans smuglerruter for blant annet narkotika går gjennom denne provinsen. Nordmennene var i ferd med å bli en utfordring for de som ville fortsette med ulovlig handel." (side 124) 

Græsvik er også innom fredsprosessene som ble ledet av USA, og som aldri tok inn over seg at Tailban fremdeles var en viktig maktfaktor, selv om de var fordrevet fra Kabul. Veldig tidlig i invasjonsprosessen hadde for øvrig Taliban vært i dialog-modus, men det var aldri interessant å snakke med dem. Dette betegner Græsvik som en tabbe - og han er ikke alene om å mene dette. 

Uten på noen måte å glorifisere innsatsen til de norske soldatene i Afghanistan, tar Græsvik til orde for å vise frem litt av hva det innebar å være soldat i dette landet - og det i en konflikt som sentrale norske politikere vegret seg for å kalle krig. Det blir litt som danskene forsøkte å formidle i filmen "Armadillo", og krigsveteranen og forfatteren Phil Klay forsøker å skildre i krigsnovellesamlingen "Hjemkomst". Noen ganger skapte media selv problemer, ved å trekke ut enkeltepisoder som var svært situasjonsbetinget, og som handlet mer om indrejustisen blant soldatene enn ting vi andre egentlig trengte å kjenne til. 

Hamid Karzai (Foto: ukjent)

Allerede i desember 2001 ble Hamid Karzai tatt i ed som overgangsadministrasjonens leder i Afghanistan. I juni 2002 ble den samme mannen tatt i ed som Afghanistans president. 

"Man trenger ikke å dykke dypt ned i Afghanistans historie for ¨forstå at byggingen av en statsmodell med en sterk sentralmakt ikke var det smarteste man kunne foreta seg. Det var i hvert fall ikke det enkleste. En rekke folkegrupper med forskjellig kultur og med sterke historiske motsetningsforhold gjør det nærmest umulig å styre nasjonen fra Kabul. Nøkkelen til suksess kunne være å desentralisere makten. En løsere føderasjon av flere stater ville trolig være enklere å bygge, og gitt et sikrere resultat." (side 215)

Og videre:

"I 2004 befant det seg bare 15 000 amerikanske soldater i Afghanistan, et land med 30 millioner innbyggere. Tre år senere, i 2007, etter at opprøret hadde økt betraktelig i styrke, befant det seg fortsatt forholdsvis få amerikanske soldater i landet. De var nå 25 000 mann. Når Obama overtok, befant det seg 32 000 amerikanere i Afghanistan. Disse kjempet sammen med 29 000 soldater fra andre Natoland. Samtidig hadde USA over 160 000 soldater i Irak. Dette viser hvor store feilprioriteringer det var snakk om. Hadde Bush latt Irak være i fred, og samtidig valgt en strategi som ikke la grunnlag for rekruttering til Taliban, hadde han kanskje hatt muligheten til å kontrollere situasjonen i Afghanistan." (side 226)

Jakten på Obama bin Laden fortsatte, og i mai 2011 lyktes det amerikansk etterretning å ta livet av ham. Men var kampen mot terror av den grunn vunnet? 

Græsvik påpeker at Taliban er en gruppe forkvaklede sjeler, men at argumentene for å inkludere gruppen i fredssamtaler er at de faktisk er der, og at man derfor blir nødt til å forholde seg til dem. "Å fjerne dem eller ignorere dem er ikke mulig. Å forhandle med dem betyr ikke å akseptere deres politikk, men å forholde seg til realitetene." (side 243)

Etter mange år med krig, hardnet motstanden i det afghanske folket, og antall selvmordsbomber - hovedsaklig rettet mot sivile - hadde steget betydelig. Dette kostet også mange soldater livet. 

"I dagene etter 11. september 2001 kom det signaler om forhandlingsvilje fra Talibans side. Det dreide seg om å utlevere Osama bin Laden til en tredjepart, for eksempel Osama bin Ladens egentlige hjemland Saudi-Arabia. Hadde amerikanerne fulgt dette sporet, kunne de satset på en begrenset militæraksjon i Afghanistan. En aksjon som først og fremst ville slått ut al-Qaidas treningsbaser. Nato hadde sluppet å sende inn mange hundre tusen soldater, og USA kunne spart seg igangsettingen av en omfattende regimeendring." (side 269)

Videre skriver Græsvik på side 273 at amerikanerne gjennom alle tider har vist en foruroligende manglende evne til å forstå at verdensopinionen kan støtte andre syn, andre ledere og andre ideologier enn deres eget. Denne største svakheten ved USA har bidratt til dårlig krisehåndtering i forholdet til Kina, Sovjet og senere Russland. Men det kanskje verste av alt: "Vår svakhet er at vi spiller med det tapende laget fordi vi frykter konsekvensene av et kjøligere forhold til kjempen i Vest."

Græsvik tar også for seg noen av de utfordringer man som krigsreporter kommer borti. Noe handler om redaksjonens prioritering av stoff, og at man ikke kan være over tid på et sted og følge utviklingen tett. En og samme reporter skal gjerne dekke både Afghanistan, Irak og den arabiske våren ... Ønsket om å ivareta sikkerheten til egne ansatte og ønsket om en god historie, gjør at redaksjonene ofte tyr til frilansstoff fra kompliserte krigssoner. Det gjør noe med vinklingen, og nettopp derfor er bøker som dette, der dedikerte journalister har gravd seg dypt ned i de kildene som foreligger, og deretter tegner et balansert bilde av hva det hele dreier seg om, viktige. Akkurat i dette synes jeg Fredrik Græsvik har lykkes godt! Så får det heller være at mye av stoffet er kjent for dem som har fulgt godt med underveis. Dette måtte imidlertid være med for at boka skulle fremstå som en komplett fremstilling av krigen i Afghanistan, hvilket jeg antar har vært forfatterens ambisjon. 

"Den tapte krigen - Norge i Afghanistan" er et solid stykke arbeid, som jeg mener inneholder en balansert fremstilling av krigen i Afghanistan. Det eneste jeg savnet var at Norges innsats i enda større grad hadde vært plassert inn i en bredere kontekst, men det var ikke målet med boka, jf. dens tittel. Det er selvsagt lett å være etterpåklok, men slike bøker burde leses av våre politikere med tanke på å trekke lærdom ut av dette. Det kommer garantert  verdenskonflikter senere, hvor lærdommen vil kunne komme til nytte! Evnen og viljen til evaluering står imidlertid sentralt i læringsprosessen i så måte. 

Det er svært merkbart at det er en dyktig journalist som har skrevet boka, og dette er en form for journalistikk jeg gjerne hadde sett at det var mer av i våre medier! Nyansene, respekten for de involverte på alle sider av konflikten og analysene han foretar - alt bærer bud om klokskap og en dyptpløyende forståelse for hva det hele dreide seg om når det kom til stykket! (Boka kunne for øvrig ha tjent på noe bedre korrekturlesing.)

Jeg anbefaler denne boka varmt! 

Utgitt: 2014 
Forlag: Pax
Antall sider: 332
ISBN: 978-82-530-3737-0
Jeg har mottatt et anmeldereksemplar fra forlaget.

Fredrik Græsvik (Foto: Ukjent)

Andre omtaler av boka:
- Bergens Tidende v/Sven Erik Omdal - 23. september 2014 - Bokettersyn av en håpløs krig - «Den tapte krigen» er et journalistisk produkt, og det er ment som en kompliment. Boken veksler mellom reportasje og refleksjon, der reportasjeinnslagene, enten det er fra slagmarken eller fra familiene som lever i angst hjemme, er det som skiller denne boken mest fra andre Afghanistanbøker. Græsvik har vært i krigen, og det merkes.
- Bistandsaktuelt v/Bjørn Johannessen - 28. oktober 2014 - Politiker-kritikk i ny bok om Afghanistan - Forfatteren resonnementer er jevn over godt begrunnet, men særlig på et punkt har jeg problemer med å følge ham. Bokens innledende kapitler rommer mye relevant tvil om USAs motstandere i Afghanistan lar seg beseire militært, skal man vinne afghanernes «hearts and minds» må det militære aspektet balanseres med bærekraftige utviklingstiltak som kommer den jevne afghaner til gode. Noe forbauset leser jeg da på s.267; «For lite ressurser ble lagt inn i startfasen av krigen, og det er hovedårsaken til at USA og Nato tapte krigen i Afghanistan. Det ble satt inn for få soldater, det ble brukt for lite penger, og man håpet at det hele ville være over på forholdsvis kort tid….». Sistnevnte kan nok være riktig, få vil hevde at amerikanske politikere fra presidenten og nedover i rekkene hadde påtrengende mye kunnskap om afghanske forhold forut for krigen. Men det er all grunn til å betvile at løsningen lå i å sende flere soldater, spør bare britiske og sovjetiske krigshistorikere.
- Dag og Tid v/Astrid Suhrke - 3. oktober 2014 - Afghanistan utan undertekst - For dei fleste lesarane vil ikkje boka kome med noko nytt, spesielt om dei har sett NRK- og TV 2-seriane om Noreg i Afghani­stan og elles fylgt debatten. Ein spør seg difor kvifor Græsvik har skrive denne boka. Er det krigsreporteren som vil hylle soldatane, som han meiner er blitt for lite verdsette av den norske befolkninga og svikne av politikarane? Vil han slå fast ein gong for alle at Noreg faktisk var i krig i Afghanistan, og at krig er farlege saker, ikkje å forveksle med å drive jenteskolar og humanitær bistand? Eller er bodskapen at når soldatar seier «krige er betre enn sex» og ropar «til Valhalla» når dei durar ut av leiren i Maimana, er det no eingong slik soldatar kan tulle og vitse?

Frode Fanebust: "Dypt urettferdig"

En brannfakkel av en bok om Nordsjø-dykkerne!

Om forfatteren:

Frode Fanebust (f. 1968) er først og fremst sakprosaforfatter, og man kan vel egentlig si at han har spesialistert seg på å avsløre skapte myter både på det ene og andre området. Før denne siste boka "Dypt urettferdig", som handler om Nordsjødykkerne, har han skrevet "Krigshistorien - Toralf Fanebust og sannheten" (2009), "Selvbedraget - Norge og klimakrisen" (2010), "Krigshistorien - Oppgjør med mytene" (2010), "Oljelandet - Fortellinger fra innsiden" (2012) og "Makt - Myter - Media: Det er mye verre enn du tror" (2013). Bortsett fra den siste boka, som er utgitt på Kolofon, er samtlige av hans bøker utgitt på Pax forlag. Så også den aller siste. 

Frode Fanebust er for øvrig utdannet siviløkonom ved NHH og har i tillegg bachelor i historie fra UiS, hvor han for tiden tar mastergraden i historiedidatikk.

Om bakgrunnen for boka:

Jeg var tidligere i høst på pressekonferansen til Pax og Spartacus på bokhandelen Eldorado, og en av dem som presenterte sine bøker var nettopp Frode Fanebust. Jeg ble så grepet av hans korte presentasjon at jeg siden aldri var i tvil om at nettopp denne boka måtte jeg bare få med meg. For det handlet om historisk bedrag og det handlet om en helt marginal gruppe i samfunnet som har fått mye oppmerksomhet i media over flere år. En gruppe som er fremstilt som så elendig behandlet av staten Norge at penger aldri blir nok - selv om det hele kanskje handler aller mest om penger likevel, når det kommer til stykket? 

Hvordan har noen få dykkere, blant annet dekket bak organisasjonen Nordsjødykker Alliansen, en organisasjon hvis medlemsmasse er hemmelig, klart dette? Kanskje ved hjelp av et knippe journalister som er brukt - bevisst eller ubevisst - som mikrofonstativer eller som "nyttige idioter" - og som ikke har utøvd en viss sunn kildekritikk  - kanskje av frykt for å ødelegge en god historie? Journalister som fremtrer mer som aktivister enn som de kritiske journalister man skulle anta at de i sin tid ble utdannet som? Ja, for det må være lov å sette det hele så vidt på spissen når vi som har fulgt med i debatten, har blitt presentert for dødstall på 20 % - ja, enkelte steder opp mot 40 % - mens det i realiteten var fire - 4 - norsk dykkere som døde i Nordsjøen (av dykkerrelaterte skader) på norsk sokkel over 25 år (1965 - 1989)? Totalt døde 17 dykkere i denne perioden, de fleste britiske, og altså fire norske. Dette er utførlig dokumentert og etterprøvbart i Frode Fanebust sin bok, jf. også en tabellarisk oversikt på side 180 i boka. De døde er dessuten navngitt, slik at det ikke skulle være rom for tvil hvem Fanebust viser til i sitt tallmateriale. Og dersom det verst tenkelige skulle være tilfelle - at vi heller ikke kan stole på denne boka - burde det være en veldig enkel sak å komme opp med flere navn, og motbevise Fanebusts påstander! 

Fanebust har hatt samtaler med mange nordsjødykkere, men mange tør ikke å stå frem med fullt navn av frykt for hva som da kan skje ... Det beskrives sterke krefter i miljøet, som har vært preget av konflikter mellom ulike grupperinger i en årrekke. 

Fanebust er for øvrig ikke den første som stiller et stort spørsmål ved mangelfull kildekritikk fra journaliststanden. Finn Sjue gjorde det også i boka "Journalistikkens uutholdelige letthet". Og for å si det sånn: det er ikke bare i Nordsjødykker-saken at kildekritikken nærmest har vært fullstendig fraværende. Slik er det på mange andre områder også, særlig der den lille mann står opp mot staten, og hvor journalistene "føler" at det er veldig mye troverdighet ute og går, uten at man sjekker sannhetsgehalten gjennom nokså enkle grep. Eller i det minste spør seg om det kan være tale om andre agendaer, vikariende motiver m.m.

Frode Fanebust hevder at det norske samfunnet er rundlurt i det som har blitt kalt dykkersaken. 

"En milliard kroner eller mer er sløst bort på en gedigen bløff. Pressens og politikkens udugelighet seiret over kildekritikken og fornuften, med det resultat at millioner ble gitt i erstatning til mennesker som ikke skulle fått en krone.

Bløffen har pågått i mange år og i ulike medier: aviser, bøker, radio, TV. Og den lever i beste velgående. Faktisk har den vokst seg så stor og modig at den har gitt oss en parallell virkelighet, hvor enhver nordsjødykker er en helt. En helt som har blitt rost opp i skyene av landets statsminister, for så å bli sveket. En helt som egenhendig har hindret en plattform å tippe rundt, men blitt nektet sin rettmessige belønning. En helt som har ofret alt for det norske samfunnet, men som verken fikk takk eller oppreisning. 

En helt - og et offer. 

Hele tiden fantes en sannere historie tilgjengelig. Man kunne ha spurt andre nordsjødykkere enn dem som alltid bar ropert, og fått vite dette:

(Vi har) prøvd å mane til varsomhet, både i miljøet og overfor journalister når fiksjonen har tatt overhånd. Men når journalistene gir blaffen, nører de opp under ulykksalig splittelse. Når vi likevel har valgt å ta et oppgjør med kulturen, skyldes det vår frykt for fremtiden. Sett at vi vinner fram i rettssalen. Da vil et erstatningsoppgjør koste samfunnet fem milliarder (pluss/minus). Da er det ikke lenger synd på oss, og journalistene vil granske oss med millimetermål. Ganske fort vil det komme fram at mange har bløffet sin egen og andres rolle. Dermed kan hele gruppen bli hengt ut, også uskyldige, til spott og spe i den enkeltes lokalmiljø. Ved å ta belastningen, kan vi i hvert fall hevde at dykkerne selv har tatt et oppgjør med omtrentlighetskulturen som media dyrker." (side 7-8)

Om boka:

I bokas første del redegjør forfatteren for hva dykkeryrket egentlig innebærer. Ja, for dykking er ingen ufarlig "sport", og mye kan gå galt dersom man ikke vet hva man driver med. Ulike gasser kan være livgivende på enkelte dyp, og rene giften på andre dyp. Den store frykten er dykkersyken, og trykk-kammerbehandlingens varighet er proposjonal med hvor langt ned dykkeren har vært. For det er ikke vann som først og fremst kjennetegner dykking, men trykk. (side 23)

Hvor sanne er alle historiene om de mest hårreisende dykk? Alle dykkere pliktet å føre sin egen dykkerlogg, og her fremgikk samtlige dykk m.m. som de hadde gjennomgått. I Nordsjødykker-saken gjelder imidlertid at jo mer spektakulære historier om egne dykk, jo mindre sannsynlig er det at denne dykkerloggen er tilgjengelig. Mistet i brann, stjålet av eks-kona, gjenglemt her eller der - dette er historier som forklarer hvorfor loggene - "de mest interessante" - ikke er gjenfinnbare. 

"Vi endrer fakta hele tiden, skriver om historien for å gjøre tingene enklere, for å få dem til å passe med vår foretrukne versjon av hendelsene. Vi gjør det automatisk. Vi skaper nye minner uten å tenke. Hvis vi forteller oss selv at noe hendte mange nok ganger, vil vi begynne å tro det, og etter hvert kan vi faktisk huske at det hendte. 
- Steven "S.J." Watson" (side 61)

Noe av det mest hårreisende som har skjedd er at enkelte politikere har sammenlignet nordsjødykkerne med krigsseilerne. Mer enn 4300 norske sjømenn mistet livet under andre verdenskrig - som en direkte følge av at minst 673 skip ble senket. Noen av krigsseilerne overlevde flere torpederinger og kom hjem som menneskelige vrak. Både de som døde og de som overlevde ofret virkelig alt for Norge. De fleste valgte i utgangspunktet heller ikke selv å bli krigsseilere, for det var på mange måter omstendighetene som gjorde at det ble slik. De seilte i utenriksfart da krigen brøt ut, og så kunne de ikke lenger vende hjem sånn helt uten videre. Det var ikke på noen måte eventyrlige avlønninger som lokket. Når krigsseilerne likevel valgte å fortsette å seile, og ikke gå i land f.eks. i England, snakker vi både om et aktivt valg og om virkelig å ofre seg. Mange fikk ikke en gang en anstendig lønn med risikotillegg. (Les mer om dette i Kristine Storli Henningens bok "Om vi heftes", som utkom tidligere i år.) 

Kan man si det samme om nordsjødykkerne som krigsseilerne, fire døde i alt (eller fem dersom man teller med en norsk dykker som døde på britisk sokkel)? Hvor blir faktum om eventyrlige avlønninger, som lokket til tjeneste, av? Ja, det faktum at mange valgte dette yrket selv om det var risikabelt, helt frivillig, fordi det var så god fortjeneste å hente når det gikk bra. Og det gikk bra for de aller fleste - akkurat dette må vi ikke glemme! I tillegg til de fire (eller fem) døde, fikk en del dykkere selvsagt senskader. Men antallet, som bygger på den såkalte Haukeland-undersøkelsen, ble forvrengt i media, slik at det så ut som det snarere var regelen enn unntaket at man var kvestet for livet etter en yrkeskarriere som dykker i Nordsjøen. Sannheten var at det kun dreide seg om 1-2 % som fikk invalidiserende senskader. For øvrig et tankekors at det av Haukelands rapport fremgikk at mange av dykkerne var traumatisert fordi de hadde vært vitne til så mange dødsfall. Hvilke dødsfall, spør Fanebust, idet han retorisk gjennomgår de dødsulykkene som fant sted, og hvor det som går igjen nettopp var fraværet av vitner. Det forhold at man skulle ha sett så mange av sine arbeidskollegaer dø, førte for øvrig til at diagnosen posttraumatisk stressyndrom (PTSD) satt noe løst. PSTD er en diagnose som i det vesentlige bygger på skadelidtes egen beskrivelse av traumer, og som er vanskelig å overprøve utover at man evt. må verifisere at opplevelsene som sådann er sanne. Dette ble i liten grad gjort - utover at Haukeland-rapporten åpnet for at ikke alle snakket like sant. 

Noe av det jeg likte med Frode Fanebusts bok - fordi dette viser at han ønsker å balansere sin fremstilling - er at han beskriver et kynisk arbeidsliv, der enkeltpersoner ble både brukt og misbrukt, der myndighetene burde ha vært mer på banen men var sørgelig fraværende (og lot seg blende at profesjonelle oljeselskapers representanter), der en arbeidsmiljølov ikke gjaldt for dykkerne, som kanskje kunne trengt ekstra vern, der dispensasjoner fra myndighetene var det vanlige og ikke at man fulgte hovedreglene osv. Fanebust neglisjerer ikke at dette er et faktum. Han neglisjerer heller ikke at det er skammelig at norske myndigheter ikke tok ansvar tidligere. Saken er at denne delen av historien er "god nok" for dem som var ute etter å lage skandale av det som skjedde. Men på et eller annet tidspunkt tok det helt av, og den historien som stort sett har fått lov til å versere i de seneste år, er rett og slett ikke sann. Dette bedraget har ført til at alle (?) nordsjødykkere har fått om lag 5 millioner i erstatning - enten de rent faktisk ble skadet eller ikke. Det er altså ikke gjort noe forsøk på å differensiere mellom dem som selvsagt var i posisjon til å få erstatning, opp mot dem som ikke skulle hatt det (og som utgjorde flertallet). 

Hvor spesielle var egentlig dykkerne?

"Dødsrisikoen for nordsjødykkerne i norsk sektor har sannsynligvis vært høyere enn for sammenlignbare yrkesgrupper, men i virkeligheten på et nivå mellom en fjerdedel og en femtedel av dødelighetstallene som har vært referert i mediene. Totalt har 17 dykkere omkommet i norsk sektor, fire av dem nordmenn. Til sammenligning har 44 nordsjøarbeidere omkommet i fallulykker, 49 i helikopterulykker og 141 i ulykker som skyldes konstruksjonssvikt.

Det er dokumentert at noen dykkere er påført varige og til dels alvorlige fysiske helseskader som en følge av dykkingen. Men Haukeland-undersøkelsen viste også at flertallet av pionerdykkerne hadde en helse på nivå med jevnaldrende som ikke hadde vært dykkere. Forskerne problematiserte selv at sykdom ikke behøvde å ha sammenheng med karrieren som dykker, samt at det var indikasjoner på at ikke alle hadde gitt sannferdige opplysninger. Mediene ser ikke ut til å ha fanget opp forskernes advarsler. De har også vist liten interesse for helseskader hos andre nordsjøarbeidere, tross at det er dokumentert både løsemiddelskader og høyere kreftrisiko, samt forsøk fra oljeselskaper på å tildekke virkeligheten gjennom egne rapporter og ved å legge hindre i veien for fri forskning." (side 156)

Fanebust navngir også en norsk journalist som har fått pusle omtrent alene med dette i en årrekke, hvilket han betegner som oppsiktsvekkende. Hvorfor var ingen andre journalister interessert i en sak som dette? Og hvorfor gravde ingen dypere i saken? I stedet ble det bare skrapt i overflaten, og dermed kunne dette skje. For noe av det som overrasket Fanebust aller mest var nemlig at opplysningene var der, og at han ikke trengte å lete lenge etter dem. Det hadde mao. ikke krevd rare kildekritikken for å finne frem til relevant faktum i saken.

"At nordsjødykkerne kjemper for sin sak, er å forvente. At de selv - og deres kamporganisasjoner - påstår at de står i en særstilling, er helt naturlig. Men vi andre kan med fordel tenke litt grundigere over om de har rett." (side 156)

Helt til slutt i sin bok tar Fanebust opp det store paradokset om at 271 av de i alt 288 som har omkommet i arbeidsulykker i norsk sektor av Nordsjøen, ikke var dykkere. 

"Hvem snakker for dem og deres pårørende, og for de etterlatte eller to eller fem tusen nordsjøarbeiderne som siden 1967 må ha blitt minst like skadde og traumatiserte som mange av pionerdykkerne?  .... I rettferdighetens navn: Burde ikke også disse fått sine millioner i erstatning? Det vil være den naturlige følgen av hvordan samfunnet taklet dykkernes krav. Og det ble faktisk gitt erstatning til de overlevende ved Kielland-ulykken, til og med en "romslig" en, om vi skal tro den offentlige utredningen som kom i etterkant. De som ikke var (synlig) skadet fikk 25 000 kroner. De som var blitt skadet fikk mellom 50 000 og 425 000, avhengig av alvorlighetsgrad." (side 168)

Og videre på side 169:

"Det er med andre ord ikke spørsmålet om millionerstatninger som er absurd, men samfunnets skylapper i forbindelse med en enkelt yrkesgruppe og politikernes håndtering av pionerdykkerne. Vi burde hatt - og må få - en bedre beredskap for dem som opplever traumatiserende ulykker og kollegers død. Det må gis rom for yrkesskader som ikke følger en vedtatt mal. Her finnes det nyttig lærdom å trekke av dykkersaken. Men det fantes aldri noen grunn til å sortere en liten gruppe arbeidere og drysse mer enn en milliard kroner utover dem. Det var et narrespill som fikk oss til å glemme det som var større og viktigere."

Frode Fanebusts bok fremstår både som grundig, troverdig, godt dokumentert og tankevekkende. Det kanskje aller verste er at dette ikke er det eneste området hvor dårlig kildekritikk fra medias side er med på å skape historier uten rot i virkeligheten. Slik det ofte kan bli når man aldri spør den hvis side som byr på "den beste historien", hvilken agenda de har ... Det holder ikke å "føle" at noen er mer troverdig enn andre, og norsk journalistikk bør være tuftet på mer enn tilgrunnliggende konspirasjonsteorier om at staten eller andre aktører hele tiden forsøker å unndra sitt ansvar. 

I dykkersaken var det i ytterste konsekvens ikke opplagt at det var staten - og ikke oljeselskapene selv, som jo faktisk var dykkernes arbeidsgivere - som skulle ta hele ansvaret. "De lærde" har stridet om dette i en årrekke, og det er vel derfor ikke tilfeldig at en sak som dette måtte gjennom hele rettsapparatet i Norge og altså helt opp til Høyesterett , før domstolen i Strasbourg kom med den endelige dommen som Norge må rette seg etter. Mange av manglene som har vært presentert underveis i det som kalles Nordsjødykker-saken, har mer skyldtes dårlig kompetanse og elendige systemer enn unndragelse satt i et bevisst system (slik konspirasjonsteoretikerne påstår). Bevares - det fritar selvsagt ikke for ansvar - men det hele blir tross alt seende litt bedre ut - og sannere! - når systemet ikke i tillegg skal demoniseres. 

Jeg håper at denne boka blir lest av riktig mange og at det kommer opp en samfunnsdebatt i kjølevannet av avsløringene. Evaluering er et riktig trendy moteord for tiden, men det betyr i grunnen bare at man i etterpåklokskapens grelle flombelysning må lete etter hva man kan lære av dette - forhåpentligvis uten for mange tendenser til syndebukk-tenkning (for det kommer det jo sjeldent noe godt ut av - i alle fall vil de som aller mest trenger å lære noe av dette, antakelig gå i skyttegravene og begynne å skyte tilbake i stedet, slik vi dessverre har sett tendenser til allerede hos enkelte politikere ... Hvorfor ikke lese boka først, liksom?). En sunn og god evalueringsprosess vil forhåpentligvis føre til at sentrale aktører lærer noe av dette, og tenker seg litt mer om neste gang man står oppe i et lignende dilemma. Joda, en god historie - men er den sann? Eller: representerer den hele sannheten? For eksempel ... I siste konsekvens maktmisbruk på sitt verste ...

Jeg for min del har mye godt mistet interessen for den norske journalistikken på en rekke områder, fordi den fremstår som for løssalgsorientert (les: fordummende) med all sin ufullstendige kildekritikk. "Den gode (og salgbare) historien" er alt som teller ... Balansen er fraværende. Da blir man ikke klokere av å lese - bare dummere. Det verste er at slik journalistikk bidrar til å skape parallelle og usanne virkeligheter, som våre rikspolitikere biter på!

Jeg anbefaler Frode Fanebust sin bok "Dypt urettferdig" på det varmeste! Måtte han få Fritt Ord-prisen for denne modige boka! Og så er jeg spent på hva denne boka vil føre til ...

Utgitt: 2014 
Forlag: Pax
Antall sider: 191 
ISBN: 978-82-530-3736-3
Boka har jeg fått fra forlaget 

Frode Fanebust (Foto: lånt av forlaget)

Andre artikler om boka:
- Aftenbladet v/Tor Gunnar Tollaksen - 8. oktober 2014 - Forfatter mener nordsjødykkere har svindlet staten - "- Bløff er et sterkt ord, men dykkersaken er et uvanlig godt eksempel på historieforvrengning. Det er noe alvorlig galt med det bildet som er skapt av dykkerne. Nordsjødykkerne er ikke en samstemt flokk, men en uensartet gruppe som rommer både ærlige folk, løgnhalser og de som henger seg på for å få erstatning de egentlig ikke har krav på, sier Frode Fanebust."
- NRK v/Rolv Christian Topdahl og Lars Navestad - 8. oktober 2014 - Nordsjødykkerne har holdt politikerne for narr - "Har fått nesten 6 millioner i erstatning. Nylig ble nordsjødykkere med psykiske eller fysiske lidelser i gjennomsnitt tilkjent 2,2 millioner kroner hver i erstatning fra staten. Dykkerne har da totalt fått 5,8 millioner kroner i erstatning for skader de har pådratt seg på jobb. Siden dette gjelder om lag 260 dykkere, har staten utbetalt rundt 1,5 milliarder kroner til nordsjødykkerne."
- Yr.no v/Hanne Høyland og Siri Wichne Pedersen - 11. oktober 2014 - Forfatter avviser kritikk mot "Dypt urettferdig" - " – I sin kritikk av meg, begynner stortingsrepresentant Erlend Wiborg i feil ende. Han svarer med at nordsjødykkerne er verdige, og enhver kritikk er uverdig. Slik er det ikke, sier Frode Fanebust til NRK.
Denne uken kom boken hans «Dypt urettferdig». I boken skriver Fanebust at flere nordsjødykkere har holdt staten for narr, og at de ikke har fortjent millionerstatningen de har fått.
Etter å ha lest Fanebusts uttalelse, fortalte Frp-politiker Erlend Wiborg at han ikke er særlig imponert over Fanebusts krasse uttalelser.
– Jeg synes det er uverdige uttalelser, som også er veldig uheldige. Her er det snakk om en gruppe mennesker som har lidd betydelig, sa Wiborg til NRK på torsdag.
Erlend Wiborg (Frp), mener det finnes nok av dokumentasjon på at nordsjødykkerne hadde krav på erstatning.
Wiborg var selv med på å behandle saken i Stortinget i sommer. Da ble det klart at nordsjødykkerne fikk 2,2 millioner kroner hver i erstatning fra staten."
- Bok365 v/Cora Skylstad - 27. august 2014 - Sannhet på dypt vann - "– Overdrivelser.
Fanebust mener det har versert betydelige overdrivelser i media av hvor stor andel av nordsjødykkerne som har fått men. Det har for eksempel blitt hevdet at 35 prosent av tidligere dykkere opplevde sterke smerter i hverdagen. Mindre kjent har det vært at disse tallene kommer fra en undersøkelse utført blant den andelen dykkere som meldte seg uføre ved Haukeland sykehus, ifølge Fanebust."
- Groskro´s Verden - 18. november 2014 - "Forfatteren har skrevet en ganske kort bok, kun på 191 sider, men det er mye fakta, tall og dokumentasjon på at dykkerne faktisk har klart å lure til seg langt mer i erstatning enn det de har krav på. Blant annet er det 17 dykkere som har omkommet, og kun fire av dem var norske."