Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten Pax. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Pax. Vis alle innlegg

søndag 28. juni 2020

Audur Ava Ólafsdóttir: "Frøken Island"


En islandsk skatt av en bok

Audur Ada Ólafsdóttir (f. 1958) er islandsk professor i kunsthistorie og forfatter. Hun mottok Nordisk råds litteraturpris i 2018 for romanen "Arr". Både denne romanen, "Stiklingen" og "Regn i november" er oversatt til norsk. "Frøken Island" kom på norsk i 2019. For denne boka har hun blitt tildelt Prix Médicis étranger 2019. Naturlig er hun en av Islands mest populære forfattere. (Lenken peker til min omtale av "Stiklingen".)

Bokas jeg-person er Hekla. Hun blir født i 1942, og vokser opp med ambisjoner om å bli poet. Det er ikke noen fremtid i Dalir, der hun kommer fra, og en dag (i året 1963) pakker hun derfor tingene sine og reiser inn til Reykjavik. Blant eiendelene er en dyrebar skrivemaskin.

Hekla og barndomsvennen Jón John flytter sammen. Han er homofil, og det er ikke enkelt. Særlig fordi han er nødt til å ta seg jobb på en fiskebåt hvor miljøet blant gutta ombord er brutalt og macho. Han risikerer å bli slått helseløs dersom dette skulle komme ut. Hvilket han også blir, gang på gang ... Gutta skjønner at det er "noe" med ham.

Hekla og Jón John finner hverandre i det å stå utenfor, være annerledes. En gang hadde de også sin felles seksuelle debut med hverandre. Hekla blir hans alibi - hans påståtte kjæreste - når han atter entrer fiskebåten. Det er henne han kjøper gaver til når han er i land. Hjemme har han en symaskin, og han drømmer om å sy kostymer for et teater.

I det islandske samfunnet er det ikke enkelt å være en kvinne med forfatterambisjoner. Hekla skaffer seg derfor en jobb på dagtid, slik at hun kan skrive i all hemmelighet om nettene. Tekstene sine sender hun inn til aviser og forlag under pseudonym. Vi skjønner at det må til for at hun skal bli tatt seriøst. På jobben som servitør må hun finne seg i klåfingrete mannfolk som tafser hele tiden. Dette er lenge før metoo, og som kvinne må hun ganske enkelt bare finne seg i det. 


"- Menn fødes som diktere. De er i konfirmasjonsalderen når de må forsone seg med denne uungåelige skjebnen; at de er genier. Det spiller ingen rolle om de skriver bøker eller ikke. Kvinner blir kjønnsmodne og får barn som kommer i veien for at de kan skrive." (side 117)

Som en slags skjebnens ironi blir Hekla hele tiden oppsøkt av en mann som ønsker at hun skal melde seg på Frøken Island-konkurransen. Hekla er svært vakker, og mannen gir seg ikke. Hekla har imidlertid ingen drøm om å stille i en konkurranse som dette. Hun drømmer ikke engang om mann og barn. Hun vil skrive! Hennes vurdering av egne valg kommer godt frem i møtet med venninnen Isey som også vil skrive, men som har valgt den tradisjonelle veien med ekteskap og barn, og som aldri har tid til seg selv lenger. Men som Isey selv sier - hun vet hvordan livet hennes kommer til å bli til hun dør. Det er dette hun vil. Venninnen blir uansett et bilde på hva Hekla kan regne med dersom hun skulle velge å gifte seg og få barn.

Etter hvert møter hun en mann som også er poet. Hun skjuler sitt skrivetalent for ham, inntil det kommer for en dag. Ikke bare at hun kan skrive, men at hun er så uendelig mye bedre enn ham ... Han som sliter med å finne de riktige ordene, som sitter og filer og flikker på hver setning ... Mens hun skriver så blekket spruter ... og det med en kvalitet som langt overgår alt han noen gang har fått ned på papiret.

Denne romanen har flere lag. For det første får vi innblikk i den tradisjonelle og konservative islandske kulturen på 1960-tallet. Ikke ulikt hvordan det var i Norge på den tiden for øvrig, men bygdedyret var nok likevel mer allestedsnærværende på Island tross alt. Også i Reykjavik, landets hovedstad ... Enten man var homofil eller en utradisjonell kvinne som ønsket seg et selvstendig liv med egen karriere, ville man falle utenfor det gode selskap. Og det skulle ta mange år før verden så annerledes på dette.

Dernest er det spennende at forfatteren utforsker hva det vil si å være i et kjærlighetsforhold der begge parter de samme ambisjonene, men hvor kvinnen er dyktigst. Hekla skjuler sine talenter for ikke å komme i konflikt med kjæresten, inntil dette på et tidspunkt ikke går lenger og hun tar konsekvensene av dette. Men måtte det gå slik? ... tenkte jeg mens jeg leste. Eller var det så enkelt som at Hekla ikke så for seg en videre utvikling av forholdet, der barn ville kommet i veien for hennes kunstneriske utfoldelse?

I romanen er det mye usagt som man må lese mellom linjene, og i tillegg sitter man som leser igjen med en hel masse ubesvarte spørsmål. Dette er forfatterens stil, og det er også hennes styrke. For på den måten blir historien i en lenge etter at siste side er vendt. Man fortsetter å gruble og tenke og lure på hvordan det egentlig gikk. Nå tar riktignok romanen en noe uventet vending på slutten, og den skal jeg ikke røpe, men likevel ... Tiden var ikke inne for den store frigjøringen, som først kom på 1970-tallet. Og dette gjaldt både for kvinner og homofile.

Ellers ble jeg fascinert av beskrivelsen av far-datter-forholdet, hvor faren ønsket å oppkalle Hekla etter en vulkan på Island. Da Hekla forteller ham om at hun har blitt tilbudt å delta i Frøken Island, men har takket nei, svarer han:

"- Du skal gå med hodet høyt hevet, og ikke la deg måle og veie som på en oppvisning av sauebukker. Hekla min. Ikke lot vel Dalakvinnene, Gudrún Ósvífursdóttir og Audur den dypsindige, noe mannfolk forvirre seg." (side 142)

Faren drar også paralleller til hennes mor, som også hadde behov for å dra bort. "Hun hadde denne uroen i sjelen og ville ikke være der hun var." (side 143)

Dette er en roman som fikk meg til å reflektere og tenke, og som var krevende til tross for at boka som sådan fremstår som lettlest og rask å komme gjennom. Den passet fint til en ensom ettermiddag hvor jeg hadde fred og ro rundt meg. Boka er nydelig skrevet, med en jeg-forteller av det meget observerende og reflekterende slaget. Hun har god selvinnsikt og dette preger hennes fremstilling av det som skjer. Romanen er underfundig og stillferdig i stilen, og til å være islandsk er det overraskende mye dialog i den.

Dette er en roman jeg anbefaler varmt!

Utgitt på Island: 2019
Originaltittel: Ungfrú Island
Utgitt i Norge: 2019
Forlag: PaxOversatt fra islandsk: Tone Myklebost
Antall sider: 218
ISBN:
978-82-530-4109-4
Boka har jeg kjøpt selv

søndag 29. april 2018

Serhij Lesjtsjenko: "Oligarkenes vekst og fall - Kamp mot korrupsjon i Ukraina"

En inngang til forståelse av Ukrainas politikk

I nyere historisk tid har Ukraina dukket opp i nyhetsbildet i en rekke saker, som ikke akkurat har satt landet i et heldig lys. Det handler særlig om alle korrupsjonsskandalene som har versert - nær sagt uten ende. Og det handler ikke om enkelte grådige offentlige tjenestemenn, men om statsministere og presidenter som har vært verstingene selv. De som var satt til å styre landet til borgernes beste - og så var de kun opptatt av å berike seg selv og salte ned rikdommene på hemmelige konti i Sveits, på Bahamas etc. Penger som landets innbyggere hadde trengt så sårt til helt nødvendige ting ...

I 1999 ble statsminister Pavlo Lazarenko arrestert for hvitvasking av penger. Senere var det statsminister Julia Tymosjenko sin tur (vi husker vel alle damen med flettene rundt hodet?), og så var det president Viktor Janukovytsj (også omtalt som Yanukovych) sin tur ... Sistnevnte flyktet fra Ukraina til Russland etter at folket protesterte fordi han i 2013 stemte nei til EU-medlemskap og i stedet valgte å knytte landet tettere til Russland. Dette var stikk i strid med hva folket ønsket etter løsrivelsen fra Sovjetunionen i 1991. Da hadde folket demonstrert på Maidan-plassen i Kiev i november 2013. Det hele begynte som en fredelig demonstrasjon, der Janukovytsj´ avgang ble krevet, men endte med voldeligheter for å løse opp demonstrasjonen 30. november. Mer enn 100 mennesker ble drept, og minst like mange såret. For ikke å snakke om alle som forsvant sporløst etterpå ...  

Jeg har tidligere skrevet om dokumentarfilmen Maidan her på bloggen. Filmen gjorde et sterkt inntrykk på meg - slik det alltid gjør når viktige menneskerettigheter står på spill. Dessuten tenker jeg på Tsjernobyl-ulykken i 1986, som Nobelprisvinner Aleksijevitsj Svetlana har skrevet om i "En bønn for Tsjernobyl" (første link peker til en Wikipedia-artikkel - den siste til min omtale av Svetlanas bok). Også dette er en historie om et (helseskadelig) bedrag satt i system fra myndighetenes side (den gang Sovjetunionen). 

Serhij Lesjtsjenko (f. 1980) (også omtalt som Serhiy Leshchenko) er en ukrainsk parlamentariker, blogger, pressefrihetsaktivist og tidligere gravejournalist. I årene 2000 til 2014 jobbet han i internettavisen Ukrainska Pravda, der han spesialiserte seg på korrupsjon. På grunn av hans engasjement i kampanjer for åpenhet i det ukrainske parlamentet, er han i dag medlem av den parlamentariske komiteen for forebygging av korrupsjon. Lesjtsjenko ble i 2013 tildelt presseprisen til Fritt Ord og ZEIT-Stiftung. I 2014 kåret Reportere uten grenser ham til en av 100 informasjonshelter. Han er dessuten plassert på Magasinet Focus sin liste over de mest innflytelsesrike ukrainerne i 2017. (Kilde: Forlagets presentasjon av forfatteren) Det er mao. en forfatter som virkelig kjenner tematikken han skriver om i boka "Oligarkenes vekst og fall - Kamp mot korrupsjon i Ukraina". 

"Oligarkenes vekst og fall" inneholder to bøker. Den første er "Pavlo Lazarenkos amerikanske saga" (fra 2013) og den andre er ""Mezhygirskyj-syndromet" - Viktor Janykovitsj´diagnose" (fra 2014). Og bare for å minne om noen sentrale fakta: Pavlo Lazarenko var statsminister fra juli 1996 til 1997 - mens Leonid Kutsjma var president (fra 1994-2005). I 2002 ble Viktor Janukovitsj statsminister - inntil Julia Tymosjenko overtok i 2005. I 2006 var Janukovitsj tilbake i statsministerstolen, og i 2007 var Julia Tymosjenko igjen statsminister. I 2010 ble Janukovitsj valgt som president, og det var han inntil det begynte å brenne under føttene hans etter at han takket nei til assosasjonsavtalen med EU. Han flyktet til Russland i februar 2014. I februar 2014 invaderte russerne Krim-halvøya, og siden har dette landområdet vært under kontroll av separatister og russiske militære, kan vi lese på denne Wikipedia-siden.

"I januar 2017 ble Donald Trump innsatt som USAs president. Det kom som en overraskelse, og for meg også en skuffelse, at han vant, for jeg hadde personlig observert folk som i mange år hadde vært delaktig i ukrainsk korrupsjon, gå inn i Trumps nærmeste krets og bli hans politiske rådgivere. 

En av dem var Paul Manafort, som Trump ansatte som sin valgkampsjef. Manafort måtte gå av etter avsløringen av hans forbindelser til Ukrainas korrupte president Viktor Janukovytsj og Regionpartiet. Da Janukovytsj flyktet, etterlot han seg i underkant av tusen håndskrevne sider med oversikt over illegale transaksjoner som skulle hjelpe ham med å beholde og øke sin politiske makt. 

En av aktørene i dette "skyggebokholderiet" var Paul Manafort ..." (fra prologen på side 9)

Jeg skal ikke gå i detalj i historien om Pavlo Lazarenkos flukt til USA, men synes det er på sin plass å nevne at han heldigvis ikke kom til et land der han kunne gå fritt omkring. I stedet ble han umiddelbart arrestert, og ble etter hvert også tiltalt for sammensvergelse med hvitvasking av penger som formål, svindel med elektronisk pengeoverføring og transport av tyvgods - bare for å nevne noen av tiltalepunktene. Det handlet om minst 100 millioner dollar som Lazarenko hadde stjålet fra det ukrainske folket. Men - i 2012 var straffen ferdig sonet, og i dag er Lazarenko en fri mann som bor i USA.

Dette er en historie om et system med såkalte oligarker, og som besto i å gi en liten elite med maktpersoner tilgang til det meste av det som var av verdier i landet. Inntektene ble spredt på flere hender, og innebar blant annet at for å drive med illegal og forbrytersk virksomhet måtte man dele halvparten av inntektene med folk høyere oppe i maktapparatet (statsministeren og presidenten). Det var prisen for at de som kunne ha grepet inn, så en annen vei. 

"Tidligere ambassadør for USA i Kiev, John Herbst, har beskrevet dette fenomenet med at oligarker forbruker og bor i ulike land, mer presist: "For disse menneskene er det beste stedet å nyte den rikdommen de har stjålet fra sine landsmenn, ikke Ukraina, men Polen, London eller New York. Og de som jukset i valget i 2004, tenkte bare på sine egne interesser, ikke på å realisere Regionpartiets plattform. De var ikke villige til å gjøre noen offer selv, for formålet med å jukse var å kunne holde seg ved makten og bli enda rikere ved å robbe sine ukrainske landsmenn." (side 139

På tross av den store utbredelsen av korrupsjon i Ukraina, er Lazarenko den eneste topp-politikeren som er straffedømt for korrupsjon. Dette skjedde ikke i Ukraina, men i USA. At Julia Tymosjenko har sluppet unna straffeforfølgelse undrer man seg over, etter å a lest Lesjtsjenkos bok om oligarkene. Som han skriver på side 164: "Alt det gassoligarken og siden politikeren Julia Tymosjenko har opplevd, ville vært nok til å fylle flere liv." På en norsk Wikipedia-side om henne kan vi lese hun fikk tilnavnet "gassprinsessen" fordi hun ble rik gjennom privatisering av landets energisektor - mens hun var energiminister ... Det antas at hun har en formue på rundt 60 milliarder dollar! Hun har sittet i fengsel, men ble i februar 2014 løslatt. Den formelle begrunnelsen var at de forhold hun var dømt for, nå var avkriminalisert ... 

I den andre boka, som handler om Viktor Janukovitsj, starter Lesjtsjenko med å fortelle om hva han så allerede under den journalistiske dekningen i anledning Viktor Janukovytsj´ innsettelse som president i Ukraina i februar 2010.

"Vi så en flokk med oligarker ile til for å vise Janukovitsj sin respekt. Mange av dem ante ikke at om noen måneder ville de måtte dele businessen sin med ham hvis de ønsket å fortsette å vokse, og om noen år ville de i det skjulte finansiere opposisjonen for å framskynde Janukovitsj´ avgang ..." (side 136)

Lesjtsjenko skriver videre at oligarkene foretrekker å bli stilt for retten i London, fordi de ikke har noen tillit til rettssystemet i eget land. Et rettssystem de selv har bidratt til å undergrave i en årrekke ... De sender barna sine til skoler i Sveits, fordi de ikke har tillit til utdanningssystemet i eget land, og de beskytter seg med flere titalls vakter "fordi de ikke tror på at et samfunn som er revet i stykker av korrupsjon, kan være trygt ..." Likevel fortsetter de å undergrave sitt eget lands mulighet for å bli friskt og funksjonelt. 

Mezjyhirja er palasset Janukovitsj bygget mens han var president i Ukraina. Etter hans flukt til Russland, kunne et forbløffet pressekorps og andre bivåne alle "herlighetene" han hadde samlet. Det handlet om et hus på over 4000 kvadratmeter, og innholdet betegnes som "en legemliggjøring av alle de komplekser, fobier og begjær som en ikke helt psykisk frisk organisme rommer". (side 143) Det handlet om et utall av luksusbiler, om en egen zoologisk hage, om egen golfbane, om biljardbord i 100 000-euroklassen, om en spisestue der hver stol er formet som en trone, om heiser så full av strass at det "ser ut som et skrin fra en sjeik" osv. 

Historien om Janukovitsj´ siste dager ved makten, der han "måtte" søke hjelp hos russerne for å få bistand til å slå ned Majdan-opprøret (fordi hans egne militære styrker nektet å bistå i rensningen av Majdan), åpnet veien for de russiske styrkene. Okkupasjonen av Krim-halvøya skjedde i kjølvannet av urolighetene i landet. 

I epilogen skriver Lesjtsjenko om hva som skjedde etter Maidan og avsettelsen av Janukovitsj. Petro Porosjenko ble valgt til president i mai 2014. Det ble dessverre ikke noen drastisk endring i oligarkiet, men mer av det samme - bare med nye maktforhold. 

"Det kom ikke noe økonomisk gjennombrudd under Porosjenko, til tross for at det for første gang i det selvstendige Ukrainas historie ble opprettet et anti-korrupsjonsorgan som skulle bekjempe korrupsjon på høyt nivå. Det dreier seg om Nasjonalt antikorrupsjonsbyrå, som i to år gikk til sak mot personer som tidligere ikke skulle røres: parlamentsmedlemmer, skattedirektoratsjefen, statsadvokater og dommere.

Det førte straks til at alle de gamle politiske elitene, som var interessert i å tjene penger på politiske prosesser, dannet felles front mot Nasjonalt antikorrupsjonsbyrå. Slik motstand er typisk for overgangsstater der statens overhode ikke viser politisk vilje til å bekjempe korrupsjon." (side 221)

Og videre på side 222:

"Forandringene som millioner av ukrainere hadde håpet på, forsvant i en lang rekke manifestasjoner av inkompetanse og sammensvergelser."

Til tross for nedslående fakta om korrupsjonsskandaler og at systemet ikke renses for folk som har vært dypt innblandet og som har korrupsjon "i blodet", er Lesjtsjenko optimist. Han tror at Ukraina trenger sterkere bånd til Vesten; ikke bare som moralsk støtte, men gjennom hjelp til tilpasning av lovgivning, åpning av markeder og direkte utenlandske investeringer. Ukraina er et land med mange muligheter og en velutdannet befolkning, som også kan fungere som en forpost for å "holde trusselen om russisk aggresjon lenger unna Vesten". 

Mine tanker om boka

Det er sjelden man kommer over bøker som til de grader bretter ut et helt lands korrupsjonskultur - med navngitte enkeltpersoner - slik Serhij Lesjtsjenko gjør det i "Oligarkenes vekst og fall - Kamp mot korrupsjon i Ukraina". Hans bok (eller bøker) utgjør derfor et viktig bidrag inn i forståelsen av ukrainsk politikk etter løsrivelsen fra Sovjetunionen i 1991 - med hovedfokus på årene fra 1995 og frem til 2014. Selv opplevde jeg dette som sørgelig lesning. Dvs. at et helt lands befolkning - mer enn 40 millioner mennesker - skal være så prisgitt makthavere som kun har ett mål for øye: å berike seg selv mest mulig mens de har sugerørene inn i statens økonomi. Penger som skulle ha vært investert i skolesystemet, helsevesenet, forsvar, rettsvesen, infrastruktur, boliger og økonomisk vekst for landets innbyggere, har systematisk blitt tappet ut av systemet for å gi noen få mennesker enorme rikdommer. 

Selv ble jeg sittende og undre meg over om det har skjedd en positiv bedring etter 2014, dvs. etter at Lesjtsjenko skrev disse to bøkene. Den 5. mars i år sto en kronikk på trykk i Aftenposten, og det er forfatteren selv som skriver. Kronikken har overskriften "Det pågår en kamp om gamle og nye verdier i Ukraina". Her skriver han om at arbeidet mot korrupsjon kun går for halv maskin, fordi NABU (Nasjonalt Antikorrupsjonsbyrå i Ukraina) utsettes for mye motstand av makthaverne. President Poroschenko viser offisielt sin støtte til NABU (etter press fra Vesten), men bak kulissene undergraves arbeidet "på alle mulige måter". Likevel mener han at mye er oppnådd, ikke minst på grunn av et nytt lovverk som sikrer et transparent system for offentlige anskaffelser. Dette er likevel ikke tilstrekkelig. Snart er det igjen presidentvalg, og vi må derfor håpe på at det blir et skritt i riktig retning. 

Lesjtsjenkos bok er interessant lesning! Den kunne nok med fordel ha vært bedre redigert, for det er en del gjentakelser underveis og fremstillingen har også tidvis et litt rotete preg. Det er det ikke så mye å få gjort noe med for en norsk oversetter og/eller et norsk forlag, men jeg er uansett glad for at en bok som dette er oversatt for norske lesere! Den er viktig! Boka gir meg lyst til å lese mer om Ukraina. 

Jeg anbefaler denne boka til alle som interesserer seg for europeisk politikk!

Her er noen bøker om Ukraina som det kan være verdt å merke seg:
- Morten Strand: "Ukraina - Grenselandet mellom øst og vest" (2015)
- Erika Fatland: "Grensen. En reise rundt Russland gjennom Nord-Korea, Kina, Mongolia, Kasakhstan, Aserbajdsjan, Georgia, Ukraina, Hviterussland, Litauen, Polen, Latvia, Estland, Finland og Norge, samt Nordøstpassasjen" (2017)
- John Færseth: "Ukraina (landet på grensen) (2014)
- Richard Sakwa: "Frontlinje Ukraina" (2015)
- Bjørn D. Nistad: "Ukrainas historie" (2017)

denne Wikipedia-siden kan du lese mer om forfatteren.

Utgitt: 2013 og 2014
Originaltitler: Американська сага Павла Лазаренка (American saga of Pavlo Lazarenko) (2013) og Межигірський синдром (Mezhyhiria Syndrome) (2014)
Utgitt i Norge: 2018
Forlag: Pax
Oversatt:Hege Susanne Bergan
Antall sider: 225
ISBN: 978-82-530-3993-0
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget


Serhij Lesjtsjenko (Foto: Hanna Hrabarska)

mandag 29. januar 2018

Kjell Westö: "Den svovelgule himmelen"

Kjærlighet på tvers av klasseskiller

Kjell Westö (f. 1961) er blant de fremste finlandssvenske forfatterne i dag. Han debuterte som forfatter med diktsamlingen "Tango orange" i 1986, og har til sammen utgitt 16 bøker. "Den svovelgule himmelen" er den siste. Bare noen få av Westös bøker er oversatt til norsk. Aller mest kjent er han for "Svik 38" ("Hägring 38" på svensk), som han mottok Nordisk råds litteraturpris for i 2014.

Bakteppet i de fleste av Westös romaner er Helsingfors. Mens "Svik 38" (2013) handler om noen få måneder i 1938, dvs. tiden rett før utbruddet av andre verdenskrig (og med den finske borgerkrigen liggende der som et åpent sår, som aldri riktig har helet), handler "Der vi en gang gikk" (2006) om 1920-årene og tiden frem til andre verdenskrig. "Gå ikke alene ut om natten" (2009) handler om 1960-årene og tiden frem til 1980-årene. "Den svovelgule himmelen" (2017) dekker i hovedsak 1960- og 1970-årenes Helsingfors, men også flere ti-år etter dette. En annen tematikk som går igjen i noen av bøkene er kjærlighet mellom fattig og rik - som regel en fattig mann og en velstående kvinne. Mon tro om han er inspirert av sin egen familiehistorie, der hans egen far kom fra en fattig familie, mens moren kom fra en velstående familie? Slike forbindelser har gjerne sin pris, og kjærlighet på tvers av forskjellige klasser er derfor et yndet tema innenfor litteratur og film.  

Kjell Westö besøkte Litteraturhuset i Oslo 13. mars 2014, og ble i den forbindelse intervjuet av den svenske forfatteren og journalisten Åsa Linderborg. Jeg var der, og jeg skrev om samtalen dem i mellom. Under intervjuet fremhevet Westö at han er og blir en Helsingfors-forfatter. Han snakket om skriveprosessen med "Svik 38", om hva som driver ham i skrivingen og om hvordan familiebakgrunnen hans har påvirket ham. Jeg var også på Litteraturhuset i Oslo den 4. juni 2015 da Kjell Westö og den norske forfatteren Kim Leine møttes . Møtet ble betegnet som et mestermøte siden de begge hadde vunnet Nordisk råds litteraturpris, Leine i 2013 og Westö i 2014. Leine hadde dessuten skrevet om den finske borgerkrigen, som oppsto i kjølvannet av første verdenskrig. Samtalen dem i mellom, som også handlet om hva det vil si å være to-språklig, var svært interessant! 

Samtlige linker peker til mine innlegg om hhv. Westös bøker og litteraturarrangementer på Litteraturhuset. 

Om "Den svovelgule himmelen"

I bokas åpningsscene sitter romanes jeg-person som vi aldri får vite navnet på, ved skrivebordet sitt en lørdagskveld. Han skriver på et essay med arbeidstittelen "Fra Borges til Bolano" for et tidsskrift. Det er noen år siden han hadde stor suksess med en bokutgivelse. Siden har det gått litt trådt med forfatterskapet, og han har derfor måttet spe på inntektene ved å ta lærerjobber. 

"Jeg leste og jeg skrev - det var slik jeg levde livet mitt - men likevel visste jeg ikke stort og hadde fint lite å melde. I bunn og grunn visste jeg ikke engang hvem jeg var, jeg visste ikke om det jeg husket var mine virkelige minner." (side 7)

Så hører han noe ute i buskene. Han får en fornemmelse av at noen holder øye med ham - ja, rett og slett spionerer. Han tar på seg en genser, går ut og roper "er det noen der?" Samtidig som han er redd, føler han seg litt latterlig. Det rasler i buskene, og så er vedkommende borte. Et par uker senere blir Alex Rabell, broren til vår jeg-persons livslange store kjærlighet Stella, knivstukket på åpen gate. Det er bare flaks at han overlever. Gjerningsmannen blir tatt, og han innrømmer da at han hadde sittet i buskene utenfor forfatterens vindu to uker tidligere, og at han hadde vært bevæpnet med et gevær. Hvem denne mannen er, får vi først vite mot slutten av romanen.

Drapsforsøket fører til en enorm eksponering av Rabell-familien i media. 

"De laget saker om Alex´ forretningskarriere, om suksessene hans på åttitallet og om postboksselskapene og skattesnusket i senere tid, de skrev om farfaren Poa og faren Jacob og om salget av Ramsvik, de antydet fiendskapen mellom Alex og Stella, og de skrev om Thea og båtulykken. Aller mest skrev de naturligvis om det ferske mordforsøket. Og selvsagt lot de det skinne igjennom en sammenheng mellom Sandrines forsvinning og overfallet på Alex, men det forble løse spekulasjoner." (side 13-14

Det ble også avslørt at Stella og han hadde hatt et forhold, mens det faktum at de hadde vært sammen ikke bare en gang, men to ganger med 15 års mellomrom, antakelig ikke ble oppdaget. Avsløringene handlet for øvrig om nakenskandaler, mystiske ulykker, søskenkrangel, terroranslag og selvmord - i en av Helsinkis rikeste familier. Vår jeg-person føler seg berørt av det hele, fordi han har hatt forbindelse med Rabell-familien helt fra han var 10 år, dvs. fra sommeren 1969, og frem til nå, over 40 år senere. Først som Alex´ kamerat, senere som Stellas elsker. Sandrine er Stellas datter, og henne hadde han i sin tid mange samtaler med, den gangen han bodde i Stellas hus på Mankans ... 

Vår jeg-person er sønn av alminnelige arbeidsfolk. Han og foreldrene pleide å tilbringe somrene på familiens enkle sommerhytte. Rett i nærheten hadde Rabell-familien et herskapelig sommerhus, Ramsvik Gård. Forskjellen mellom ham og Alex kunne knapt vært større. Det handler både om klasse, selvsikkerhet og muligheter i livet. Mordforsøket på Alex får ham til å tenke tilbake på sitt eget levde liv, der han aldri stiftet familie på ordentlig, men elsket en kvinne han verken kunne leve med eller uten. 

"Og allerede da, selv om jeg bare var rundt ti år, visste jeg at vi var annerledes enn familien Rabell. Men den gangen tenkte jeg bare at Rabellene var så mye finere enn oss. Det sto en gyllen glans rundt Alex Rabell og hele familien hans, de var uten plett og lyte og skulle så være. Far og jeg var uovervinnelige på vår måte, men mot familien Rabell kom vi til kort." (side 20)

Senere da han og Stella innleder sitt kjærlighetsforhold, skal denne følelsen av underlegenhet komme til å prege deres relasjon. Det er en ubalanse i forholdet som ikke er god for noen av dem. Dessuten var det slik at riksmannsdøtre og rikmannssønner gjerne hadde kjærlighetsforhold med mennesker fra de lavere samfunnsklasser, men de giftet seg ikke med dem. Der gikk grensen. 

Etter som årene går og tidene endrer seg, er det åpenbart at både Stella og Alex sliter i livene sine. Det som likevel redder dem fra å gå til grunne, er pengene. Vår jeg-person sliter med å klare seg, og han har aldri flust med penger, men det går fordi han ikke lever et ekstragavant liv. Han finner seg i Alex´ luner og urimeligheter, og det er en stilltiende avtale mellom dem at han aldri må røpe familiehemmelighetene til Rabellene. Som at faren er "syk på sjelen" blant annet ... Han som vokste opp som enebarn, trenger vennskapet med Alex. Det gjør også Alex. Og så er det noe med vennskap som har vart et helt liv ... Det oppstår noen bånd. Alt man bare vet om hverandre, alt man slipper å si, alt man bare skjønner ... 

Uansett hvor suksessfull han blir som forfatter, henger hans familiebakgrunn fast i ham. Det handler selvsagt mye om penger, men det handler også om moral og verdier. Og ikke minst tilgang til penger. Mens mulighetene for raske penger trumfer det meste i Alex´ liv, gjelder ikke det samme for ham. Hans livslange kjærlighet til Stella har dessuten kommet i veien for etableringen av et vanlig familieliv. Hva er det som gjør at han elsker henne så høyt, ble jeg sittende og lure på. Jeg skjønner at hun var feiende flott, og at forholdet dem i mellom var preget av sterk lidenskap. Kjærligheten deres tålte imidlertid ikke hverdager - bare fest. Stella er ingen enkel kvinne å leve med, for hun har sin andel av Rabell-familiens særheter. Og ikke minst den selvsentrerte selvsikkerheten som ofte kan prege mennesker som aldri har behøvd å snu på kronene ... 

Hver gang det går over styr mellom ham og Stella, tyr han til Linda. 

"Hvorfor nekter du å se i øynene at det ikke går med deg og Stella? kunne hun spørre. Hvorfor innser du ikke at hun er for mye for deg? Du trenger noen som føyer seg etter viljen din og lar deg skinne. 
Du mener en som deg selv? foreslo jeg. 
Å nei, sa Linda og smilte. Jeg er også for mye for deg." (side 207)

Mine tanker om boka

"Den svovelgule himmelen" handler kanskje dypest sett om klassetilhørighet og hva dette gjør med oss, nær sagt uansett hvordan det går med oss senere i livet. Vår jeg-person kommer som fattiggutten inn i Rabell-familien, og til å begynne med tildeles han den servile rollen. Han krever ikke mye, han observerer og alt han ser virker så fint. Men det er bare på overflaten. Under ulmer det, og familiehemmelighetene står nærmest i kø. Psykisk sykdom var tabu både for fattig og rik på begynnelsen av 1970-tallet, men det var nok likevel ekstra skambelagt i rikmannsmiljøer. Hans observasjoner og tanker rundt Rabell-familien fikk meg noen ganger til å kjenne på at han i for stor grad satte seg selv til side, og gikk så opp i Rabellene at han nesten mistet seg selv. Samtidig slutter han aldri å bli sjokkert over kynismen han møter hos Alex, særlig når det er tale om mennesker som han flytter rundt på som om de var brikker på et spillebrett. 

Kjell Westö er helt eminent når han skildrer miljøer og tegner sterke personportretter. Det er så lett å se det hele for seg. Jeg-personens nesegruse beundring for menneskene som valgte å slippe ham inn i varmen, og hvordan livet hans for alltid ble endret på grunn av kjærligheten til Stella, en femme fatale, som ikke tok vare på det han hadde å by henne, men lot staheten og stoltheten styre - alltid. Og hans sorg over at Ramsvik Gård ble solgt - som om det var hans eget sommersted det gjaldt ... Rabellenes rikdom smuldrer bort mellom hendene på dem. 

Hva er et levd liv? Og hva former hukommelsen vår? Hvordan kan vi være sikker på at det vi mener å huske er representativt for det som faktisk var? Sannheten er at vi ofte velger - bevisst eller ubevisst - hva vi ønsker å huske. Det blir vår sannhet om det som utgjør våre liv. Ofte handler det om at vi igjen og igjen har fortalt den samme historien, og så skjer det små endringer og justeringer hver gang - som regel i retning av å få oss selv til å føle oss bedre, at vi hadde edlere motiver og renere samvittighet enn det som opprinnelig var tilfelle ... Og fordi alle gjør dette i større eller mindre grad (noen mer enn andre, riktignok), oppstår det ofte parallelle virkelighetsforståelser, og en og samme opplevelse kan derfor fortone seg helt ulikt på mennesker som var til stede samtidig - og som i teorien egentlig opplevde eksakt det samme. Historiene er likevel vidt forskjellige. Julian Barnes´ skriver til sammenligning om dette i romanen "Fornemmelse for slutten", en bok som også er filmatisert ("The Sense of an Ending"). 

Andre ganger skjer det ting i nåtid som får oss til å endre oppfatning om det vi lenge har forbundet med sannheten. Vi ser fortiden i et nytt lys. Det er dette som skjer med jeg-personen i "Den svovelgule himmelen". Han ønsket å se barndommens minner i et lyst skjær, men skjønte senere at det hele på mange måter var et falsum. (Dette gjør også hovedpersonen i nevnte roman av Julian Barnes, se avsnittet ovenfor.)

"Det lå en glans over de tidlige årene med Alex og Stella. Dype skygger fantes også, jeg var blant de få som hadde sett dem, men så lenge jeg var barn og tenåring, snudde jeg meg bort og prøvde å holde blikket festet på alt som var lyst og vakkert. Nå har disse somrene fått en svart ramme omkring seg, og jeg vet at rammen var der allerede fra begynnelsen. Jeg så den bare ikke." (side 22)

Jeg vet at noen mener at denne siste boka til Kjell Westö tidvis er noe langtekkelig. Jeg nøt imidlertid hver lille del av denne boka. Jeg frydet meg over fortellerstilen, innsiktene jeg-personen kom til underveis, skildringen av klasseskillene i Helsinki på 1970- og 1980-tallet (som for øvrig ligner alle andre nordiske byer på den tiden) og beskrivelsen av et miljø der penger trumfet det meste. Og spesielt nøt jeg Axel Auberts opplesning på lydbokutgaven, som jeg valgte å høre meg gjennom - samtidig som jeg hadde papirutgaven ved siden av. 

Jeg kjente på det storslåtte i historiefortellingen, og ble svært grepet og engasjert underveis i lesningen! Denne boka anbefaler jeg sterkt! 

Flere andre bloggere har skrevet om boka; Kleppanrova, Tones bokmerke og Tine sin blogg.

Utgitt i Finland: 2017
Originaltittel: Den svavelgula himlen
Utgitt i Norge: 2017
Forlag: Pax (papirutgave)/Lydbokforlaget (lydbok)
Oversatt: Erik Krogstad
Antall sider: 458
Spilletid: 12 t 56 min.
ISBN: 9788253039572 (papirutgave)
ISBN: 9788242166746 (lydfil)
Jeg har mottatt leseeks. fra forlaget


Kjell Westö (Foto: Rose-Marie Christiansen)

søndag 24. september 2017

Tommi Kinnunen: "Lyset bak øynene"

Mesterlig oppfølger av "Der fire veier møtes"!

Tommi Kinnunen (f. 1973) debuterte med romanen "Neljäntienristeys" i 2014. Boka kom ut på norsk i 2016 med tittelen "Der fire veier møtes". 

Som tittelen på debutboka så talende antyder, handler romanen om fire skjebner eller veier som møtes; Maria (hennes historie fortelles fra 1895 til 1955), Lahja (Marias datter - 1911 til 1977), Kaarina (Lahjas svigerdatter - 1964 til 1996) og Onni (Lahjas ektemann - 1930 til 1959). Alle har sine helt spesielle historier å fortelle. Alle har de levd svært tett på hverandre, men likevel virker det som om de har levd sine helt egne, separate liv. 

Vi hører om svigermoren fra helvete (Lahja, som ikke behandler Kaarina pent), om det kjærlighetsløse ekteskapet mellom Lahja og Onni, om foregangskvinnen Maria, som livnærte seg som jordmor og som fikk datteren Lahja utenfor ekteskap, og om hvordan tabuene i familien og fortielsen av disse utgjør det skjøre reisverket som holder familien oppe på et vis. 

Jeg skrev blant annet dette i min anmeldelse av "Der fire veier møtes":

Det er mange tabuer som preger denne familien. Alt det usagte som ligger der, men som ingen kan snakke om. Vi lesere får et helt annet innblikk i det som foregår enn hva som er mulig for enkeltpersonene, fordi vi gjennom forfatterens fortellergrep kommer tett på og dermed får noe mer innsikt i beveggrunnene til familiemedlemmene. Hvorfor søker Onni hele tiden ut av huset? Hvorfor er Lahja så bitter og vanskelig å ha med å gjøre? Hvordan overlever Kaarina å bo i dette huset? Hva er det som gjør dem til den de er? Hvor forløsende det måtte være om noen brøt tausheten! Men antakelig ville det vært farlig, siden tausheten, fortielsen av alle tabuene og rollene hver enkelt er tildelt, nettopp er det som holder reisverket i familien oppe. Et skjørt reisverk, men dog et reisverk.


Lahja og Onni får barna Helena, Johannes og Anna. Kaarina er gift med Johannes, og de får blant annet sønnen Tuomas. Helena blir blind som barn, og det er hun og nevøen Tuomas som er hovedpersonene i oppfølgeren "Lyset bak øynene" (med originaltittelen "Lopotti") som nylig utkom på norsk. 

Tidligere i høst var Tommi Kinnunen i Norge for å lansere sin bok. Jeg var på Last Train den 29. august 2017, og jeg har skrevet om dette på bloggen min. Under bokmøtet fortalte Kinnunen om skriveprosessen og ikke minst researchen han gjorde på hvordan verden oppleves for en som er blind. 

Helena sendes til en blindeskole i Helsingfors da hun er ni år gammel. Dette er på femtitallet, lenge før det ble vanlig for blinde f.eks. å gå med hvit stokk eller førerhund. Foreldrene sendte henne nok bort i beste mening, men vi kan selvsagt forestille oss hvordan det må ha vært for et ni år gammelt barn ikke lenger å få bo hjemme i familien sin. Sviket Helena opplever skal komme til å prege henne resten av livet. Hennes sansning av det som skjer rundt henne, er autentisk og rørende beskrevet på en slik måte at jeg som leser levde meg inn i hvordan det må være å leve et liv som blind. Der jeg tidligere har tenkt at det er som å slå av lyset og leve i et mørke, har denne boka fått meg til å tenke annerledes. For de øvrige sansene skjerpes - som lyder av ekko, svak trekk i et rom, type lyder som høres rundt en osv. 

Noen år senere reiser Toumas, Helenas nevø, til sørover for å studere. Han tar en rekke opptaksprøver ved forskjellige universiteter, og er nervøs for om han er god nok. Selvtillit på dette punktet kommer ikke automatisk når man er oppvokst i en arbeiderklassefamilie. 

"Ved middagsbordet la han ut om vriene spørsmål og innviklede veier, men far beroliger han. Går det, så går det. Kommer du ikke inn, får vi finne på noe annet. Far hadde ikke gått på gymnaset, men mor hadde handelsskole. Farmor ergret seg over det, for hun skulle gjerne sett at sønnen sto på et høyere trinn enn kona. 

- Du trenger ikke å studere, du heller. En blir bare høy i hatten av det.

Endelig kom resultatene. Han var tatt opp ved tre forskjellige læresteder, riktig nok fra reserveplass ved ett av dem. Foreldrene syntes at han, slik som Tapio, skulle tatt imot plassen i Uleåborg, men det hadde han ikke lyst til. Broren hadde reist hjem i helgene, han kom med skittentøyet for å få det vasket og tømte kjøleskapet når han dro. Nokså fort ga mor beskjed om at vaskemaskinen ikke var reservert for henne. Hver og en fikk selv gi seg i kast med den. Maten ble ikke nevnt. Et barn må jo spise. 

Toumas overveide alternativene lenge før han valgte handelshøyskolen på sørvestkysten, den lå lengst borte fra hjemstedet. Han ville ikke leve et halvt liv, et liv der ukene og helgene var forskjellige ting. Han ville være den samme hver dag." (side 115-116)

Etter hvert skjønner vi at det er flere grunner til at Toumas vil flytte langt bort fra foreldrehjemmet. Som sin tante er han en outsider, en som ikke passer inn på hjemstedet i nord, men av en annen grunn enn henne. Han dekker over dette så godt det lar seg gjøre, men etter hvert blir det mer og mer åpenbart at han ikke elsker kvinner, men menn. Det er mye enklere å være homofil i en storby enn nordpå, der fordommene er sterke. 

Den dagen Toumas´farmor og Helenas mor Lehja dør, samles alle til begravelse på hjemstedet Lopotti. 

"Farmors død kom ikke som noen overraskelse. Hun drev selv og mante den fram i femten år, minst. Hver jul var den siste, for snart ville hun bli hentet så de slapp å ha henne å plages med. Men nei. Hun var magrere år for år, og knoklene truet med å sprenge den stramme huden. Men innvendig ble hun mykere mot slutten. Hun ble vel lei av å herse, eller innså av den seige og høflige motstanden at mor var umulig å bli kvitt? Hun snakket ganske pent til barnebarna også og begynte å la seg begeistre for studier og eksamener. De kom til å bli velstuderte alle sammen. Presidenter, minst. Men stien var grodd mellom dem. De hadde lært å leve uten farmor Lahja." (side 203)

Helena undrer seg over at barna til Kaarina er blitt så forstandige, og tror det skyldes at hun har gjort alt motsatt av svigermoren. Dermed fikk barna hennes en helt annen grobunn enn den hun selv, Johannes og Anna fikk. Helena tenker at det ikke ville ha vært lurt å lage spillkort av familien, for det ville blitt altfor mange svarteperer ... Hun innser også at noe av årsaken til at moren hennes avskydde sin svigerdatter var fordi hun lot til å oppnå alt i livet som hun selv ville ha. 

"En mann helt for seg selv. Friske barn. Latter. Er Kaarina klar over at hun blir det neste matriarken i slekten? Anna vil ikke, og jeg kan ikke. De som venter utenfor, trenger noe som forener dem. Vi vil alle ha noen som er bedre enn oss selv, noen å sammenligne oss med, få aksept av, tilgivelse også. Den rollen velger en ikke, den kommer ubedt og uspurt. Mor bandt slekten sammen, det er sant nok, om enn ikke med kjærlighet. Hun var den vi i fellesskap omgikk og unngikk. ... Anna kan påstå hva hun vil, men Kaarina tok seg godt av mora vår." (side 273-274)

Og slik fortsetter forfatteren, med Helena som jeg-person og Toumas i tredje person entall, og sammen gjør de sine observasjoner av den slekten de kommer fra. En slekt der de universelle problemstillingene står i kø - som at de som ikke får det til her i livet er misunnelig på de som får det til, som at det ikke er plass til dem som går litt utenfor vanlig allfarvei og de må derfor komme seg vekk, som at det ikke er noen anerkjennelse å hente i familien for dem som har fått til noe, som at det er noe i alle familier, som at virkelig inkludering av alle familiens medlemmer i en slekt kanskje er utopi uansett hvor man kommer fra ... Det er nettopp derfor Tommi Kinnunen treffer så godt med sine romaner! Her er gjenkjennelse i bøtter og spann, og det er noe alle kan relatere seg til. Det gjør godt-vondt å lese, og andre ganger er det så det virkelig svir. Det skjer selvsagt mye mer i denne romanen, men jeg har ikke lyst til å røpe mer. 

Det er med stor psykologisk innsikt Tommi Kinnunen går inn i sitt persongalleri og skildrer samspillet mellom det nye og det gamle, det dysfunksjonelle og det funksjonelle. Heldigvis er det det sunne og friske som synes å vinne til slutt, selv om veien frem dit er både lang og kronglete. Kinnunens presise beskrivelse av dynamikken i en familie der alt ikke er som det burde være, gjør denne boka til en leseopplevelse av de virkelig sjeldne! Blurben fra Politiken, som er sitert på bokas smussomslag - "Et litterært mesterstykke" - er virkelig ikke gjort til skamme! Romanen er nemlig mesterlig! Og bare for å ha nevnt det: det er den første boka ("Der fire veier møtes") også! Jeg håper det kommer flere bøker om denne familien!

Jeg anbefaler denne boka sterkt!

Boka er også tilgjengelig som lydbok.

Et par bloggere har skrevet om boka; Kleppanrova ("Fantastisk bra bok!"), Tine sin blogg ("Boken anbefales ... på det varmeste!").

Utgitt: 2016
Originaltittel: Lopotti
Utgitt i Norge: 2017
Forlag: Pax
Antall sider: 330
ISBN: 978-82-530-3958-9
Jeg har mottatt leseeks. fra forlaget


Tommi Kinnunen (Foto: Rose-Marie Christiansen)

onsdag 30. august 2017

Møte med Tommi Kinnunen på Last Train i Oslo 29. august 2017



Forfatteren av "Der fire veier møtes" på visitt i Oslo

Det er tre år siden den finske forfatteren Tommi Kinnunen (f. 1973) debuterte med romanen "Neljäntienristeys". Den norske utgaven kom ut på norsk med tittelen "Der fire veier møtes" i 2016. Jeg anmeldte boka her på bloggen 17. februar 2016. (Linken peker til min anmeldelse.)


Oppfølgeren
 "Lopotti" kom ut i Finland i 2016, og på norsk med tittelen "Lyset bak øynene" i forrige uke.

Janicken Von der Fehr presenterte Tommi
Kinnunen og Janneken Øverland
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
Forlagets presentasjon av arrangementet

Dette skrev forlaget på arrangementets Facebookside:

Velkommen til bokmøte med Tommi Kinnunen i samtale med kritiker Janneken Øverland om sitt forfatterskap og sin nye roman "Lyset bak øynene". Den finske forfatteren Tommi Kinnunen ble møtt med stor begeistring for sin debutroman «Der fire veier møtes» i fjor. Nå er han aktuell med en ny roman.

I «Lyset bak øynene» møter vi ni år gamle Helena som sendes fra den vesle hjembyen til en blindeskole i femtitallets Helsingfors. Førti år senere flytter også Helenas nevø Tuomas sørover. Han ønsker å leve opp til familiens krav og forventninger, men bærer på en hemmelighet. Tommi Kinnunen skriver med innsikt og innlevelse om ensomhet og om nødvendigheten av å finne sin egen vei, om ønsket om å bli far og om kunsten å være forelder.

Tommi Kinnunen (1973) er født i Kuusamo i det nordøstlige Finland. For debutromanen «Der fire veier møtes» var Kinnunen nominert til Finlandia-prisen og ble tildelt prisen for Årets roman 2014 og den finske bokhandlerprisen. «Lyset bak øynene» er hans andre roman. Den var nominert til Finlandia-prisen i 2016 og ble stemt fram som lesernes Finlandia-favoritt.

Janneken Øverland er kritiker og tidligere forlegger.


Janicken Von Der Fehr fra forlaget Pax presenterte forfatteren på Last Train i går kveld. Hun siterte blant annet følgende fra Janneken Øverlands anmeldelse av debutboka i Klassekampen 17. februar 2016:


"Skarp, scenisk familieroman .... en slags verbal sudoku, der loddrett og vannrett først stemmer når [leseren] får satt sammen alle bitene. En bevegende roman om de nære ting, om krise, krig og kjærlighet."
Om arrangementet på Last Train
Tommi Kinnunen fortalte at han savnet karakterene fra den første boka da han planla sin andre bok. Han hadde da allerede "tatt livet av" tre av personene i "Der fire veier møtes", sa han smilende. Det er slike ting man har makt til å gjøre når man er forfatter. Samtidig understreket han at han har et avslappet forhold til døden.

Da Kinnunen skulle begynne på sin andre bok, hadde han nettopp fått sitt første barn. Dette fikk ham til å tenke på sin egen barndom. Dermed stoppet han opp ved Helena, som var et lite barn i den første boka. Å sende et blindt barn til en blindeskole i en annen by var godt ment sett fra familiens side, men dette var ikke helt enkelt for Helena. Akkurat dette hadde han lyst til å skrive om.


Tommi Kinnunen (Foto: Rose-Marie
Christiansen)
I den første boka er det en jordmor som er den sterke personen. Visste han hvem som kom til å bli den sterke personen i den neste boka da han begynte skrive? lurte Øverland på. Kinnunen svarte at han ikke helt vet hvor en bok ender når han begynner å skrive. Noen ganger blir han overrasket selv.

I alle familier er det et senter hvor det enten kommer noe godt eller vondt fra. Selv tenker han at det bør være kjærlighet og en konflikt for at det skal bli god litteratur. I den første boka er det blant annet en konflikt mellom den første svigerdatteren og svigermoren. Dessuten er det en konflikt mellom Onni og Lahja. I finsk litteratur er det for øvrig ingen "big deal" at det er en sterk kvinnelig hovedperson.

I litteraturen blir handicappede mennesker ofte fremstilt som svært vennlige - som om de må kompensere for det minuset det er å være handicappet i møtet med andre mennesker. Derfor gjorde det sterkt inntrykk på Kinnunen da han møtte en kvinnelig leser som selv satt i rullestol, og som ba ham innstendig om ikke å gå i denne fellen. I ettertid mailet han med denne leseren, og dette var svært interessant for ham som forfatter.

Da Tommi Kinnunen bestemte seg for å skrive om Helena som er blind, kontaktet han Blindeforbundet, og fikk fire kontaktpersoner som han kunne bruke underveis i skriveprosessen. Han sendte dem skriftstykker og fikk deres tilbakemeldinger på måten han beskrev Helenas utfordringer som blind. Hver gang fikk han korrigeringer fordi han hadde tatt feil. Hvordan virker lukt på et blindt menneske? Hvordan tolker blinde lyder rundt seg? Ekkoet som lyder lager forteller den blinde om rommets størrelse, lyder kan fortelle hvilke rom som befinner seg hvor i huset, lett trekk kan fortelle hvor vinduer og dører er osv. Det var som om en helt ny verden åpnet seg for ham, og han lærte mye.

Kinnunen har brukt atskillig flere informanter under skriveprosessen denne gangen. Janneken Øverland påpekte at beskrivelsen av hele livsløpet til Helena, der hun etter hvert blir en gammel kvinne, gjør henne til en svært virkelig person. Som leser lærer man mye om hvordan det er å være blind.

Flere personer i Kinnunens bøker er veldig flinke i praktiske yrker. Enkelte er handy og bygger hus, noen er flinke til å fotografere osv. Selv beskriver Kinnunen seg som passe handy, men ikke nok til at han kan leve av det. Til vanlig jobber han som lærer, men for noen år siden kjøpte han og kona en hytte. De hadde ikke så mye penger og han var derfor nødt til å gjøre alt selv. Da oppdaget han gleden ved å bygge, at han kom i flow mens han holdt på. Han har samme opplevelsen når han skriver. Tiden flyr uten at han merker det. Plutselig har mange timer gått mens han har vært helt oppslukt av arbeidet, og har glemt seg selv.

Tommi Kinnunen vokste opp med mange historier om bestemoren sin. Selv møtte han henne aldri, for hun døde mange år før han ble født. Han har brukt noen enkelthistorier om henne i boka, særlig når han skriver om jordmødre i Nord-Finland. Kinnunens far var en dyktig fotograf, mens han selv er ganske middelmådig. Faren forteller historier med bildene sine, mens han selv forteller historier med ord. Han har hentet mye inspirasjon fra farens yrke i disse bøkene.

Tommi Kinnunens bøker (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Et par av personene i hans siste bok er outsidere. Toumas skjønner at han må reise bort, fordi det er lettere å være outsider (dvs. homofil) i en storby - selv på 1990-tallet.

Kinnunen tenker om seg selv at han er melodramatisk i skrivingen. Det er en fin ting når man er forfatter, medga Janneken Øverland smilende.

Tommi Kinnunen vokste selv opp i Nord-Finland, og måtte flytte sørover for å studere. Ingen av hans søsken ble igjen i nord, og dette har ført til konstant dårlig samvittighet for en aldrende mor.

Janneken Øverland lurte på om han har en spesielt god hukommelse om egen barndom, siden han skriver så levende om barndom i bøkene sine. Kinnunen mener at han har god hukommelse, men ikke på de typiske tingene man kanskje tenker på. Han kan huske mange detaljer om interiør, mens han er dårlig på å huske ansikter. Øverland mener at han er god på å beskrive forholdet mellom yngre og eldre mennesker, og at han er en veldig ivaretakende skribent ("caring writer"). Dette fikk Kinnunen til å trekke frem at han var yngst i en søskenflokk. Han var den alle tok vare på. Samtidig ga dette ham følelsen av at alle de viktige tingene hadde skjedd før han ble født
.

Som
lærer er Kinnunen veldig oppmerksom på at folk sørpå vet svært lite om hva folk nordpå opplevde f.eks. under krigen. Hele landsbyer ble brent ned i sluttfasen av krigen, og dette påførte dem som opplevde dette store traumer. Dette ønsket han å fortelle om i sin bok.

Historiene Kinnunen forteller er ikke kronologiske. Er det slik hjernen hans fungerer (med mange hopp frem og tilbake i tid)? lurte Øverland på. Dette fikk Kinnunen til å le. Han medga at han ikke klarer å skrive en historie fra begynnelse til slutt, etter en kronologisk linje. Øverland mente at det uansett er enklere å lese den siste boka sammenlignet med den første, der det virkelig er mange hopp frem og tilbake i tid.



Tommi Kinnunen (Foto: Rose-Marie
Christiansen)
Er bøkene realistiske? spurte Øverland. Kinnunen dro på det. Detaljene i boka er meget korrekte, for han har brukt mye tid på research, og ingenting er overlatt til tilfeldighetene. Men historiene som sådan er diktet, selv om han har brukt mye som har skjedd i virkeligheten, og som er flettet inn i boka.

Er Kinnunen ferdig med denne familien nå? spurte Janneken Øverland. Kinnunen opplyste at han er i gang med sin tredje bok, og at den ikke handler om denne familien. Han har vært nødt til å distansere seg fra karakterene i de to siste bøkene. Samtidig er det et par karakterer han er litt nysgjerrig på, så hvem vet?

Kinnunen røpet at den siste boka handler om en glassdesigner. Også dette er et yrke han har hentet fra sin egen slekt. Å skrive om dette krever mye research ...

Og med dette var bokmøtet over, og alt jeg kjente på var et sterkt behov for å gå løs på "Lyset bak øynene". Det gjorde jeg også da jeg kom hjem!

Tommi Kinnunen skrev dedikasjoner i bøkene til oss som var til stede etter bokmøtet.



En personlig hilsen fra forfatteren i min bok!

søndag 27. august 2017

Haruki Murakami: "Elefanten som forsvant"

Ny samling med murakamiske noveller fra 1980-1991

Som den ihuga Haruki Murakami-fan jeg er, sørger jeg som regel alltid for å få med meg siste nytt på Murakami-fronten. Så også denne gangen, da Pax forlag tidligere i år utga "Elefanten som forsvant", som inneholder 17 noveller som er skrevet i perioden 1980-1991. Boka er også tilgjengelig som lydbok. Flere av novellene er lett gjenkjennelige som forløpere eller inspirasjonskilder til senere romaner. Jeg har lest de fleste av bøkene hans, og har også omtalt en hel del av dem her på bloggen min.

Japanske Haruki Murakami (f. 1949) har en stor tilhørerskare i Norge. Det faktum at samtlige av hans 17 bokutgivelser er oversatt til norsk, sier i grunnen alt. Det fremgår for øvrig av den engelske Wikipedia-siden om forfatteren at en 18. bok er utgitt - "Killing Commendatore". Det er med andre ord bare å glede seg!

Hva er det egentlig med Murakami som trollbinder oss lesere? Dette spørsmålet har jeg stilt meg selv mange ganger, uten egentlig å komme frem til noe entydig svar. Persongalleriet i bøkene har riktignok en del fellestrekk; som at de er ensomme (også i sine parforhold) og at noen av dem nærmest må karakteriseres som outsidere, men likevel uten å være altfor outrerte. Denne gangen møter vi på flere - de fleste er menn - som har falt litt på siden av det etablerte. Noen ganger ikke verre enn at f.eks. en er arbeidsledig. Måten han beskriver mellommenneskelige relasjoner på og krydrer hverdagslige hendelser med overraskelser (ofte ganske creepy), noen ganger i grenselandet mellom det realistiske og det uvirkelige, er også med på å gjøre ham til en spesiell forfatter. Dessuten er det en del humor i de mest absurde historiene. Sist men ikke minst er det noe med stemningen i historiene hans. Noen ganger bygges det opp til en uhyggestemning, før vi skjønner at dette først og fremst skjer på det indre planet - dvs. oppe i hodene til personene i historiene - og ikke så mye på det ytre planet. 

I novellesamlingen "Elefanten som forsvant" møter vi like mange skjebner som antall noveller i samlingen. I "Søvn" møter vi en kvinne som ikke får sove, og som gjør det hun kan for at mannen hennes ikke skal oppdage det. Hennes indre verden er noe hun helst holder for seg selv. For å holde ut leser hun "Anna Karenina" på nettene. I "Trekkoppfuglen og tirsdagskvinnene" møter vi en arbeidsledig jeg-person som plutselig får en oppringning fra en for ham fremmed kvinne, som hevder at han en gang var forelsket i henne. Alt hun ber om er 10 minutter av hans liv, og det viser seg at hun vet urovekkende mye om ham ... I "Det andre bakeriraidet" møter vi det nygifte paret som ender med - som tittelen så talende forteller - med å rane et bakeri. Novellen får oss til å tenke hva vi egentlig vet om menneskene vi har rundt oss. Å være gift med en kvinne som faktisk har en rifle og et par finlandshetter liggende mtp. fremtidige behov, må utvilsomt være spesielt! "TV-fyrene" er en ytterst creepy historie, som også innbefatter et ektepar som åpenbart holder mye for seg selv og ikke deler sin indre tankeverden med hverandre. Mennene som kommer med TV´en ser ut til å ha krympet ... Kona er helt uanfektet av det hele, mens mannen lurer ... Det har visst også skjedd med elefanten i tittelnovellen "Elefanten som forsvant". Historien jeg likte aller best, kanskje fordi den har det mystiske og fantasifulle i seg, var "Den dansende dvergen". For en historie! Snakk om å få sine største drømmer oppfylt, men til hvilken pris! 

I og med at jeg valgte lydbokutgaven denne gangen, som for øvrig er nydelig opplest av Duc Mai-The, kjente jeg på at noen historier gikk litt inn det ene øret og ut det andre. Noen ganger spolte jeg tilbake og hørte novellene om igjen, men uten at de ga meg noe mer. Andre historier "satt som et skudd". De gjorde et sterkt inntrykk på meg. Og atter andre ganger ble jeg sittende igjen som et spørsmålstegn til slutt. Hva var poenget med historien? Hvor ville forfatteren egentlig? For meg virket historiene rett og slett uferdige. Jeg satt derfor igjen med et inntrykk av en noe ujevn samling av noveller, som spente fra det glitrende til det mer likegyldige. Samtidig vil jeg understreke at Murakami kan skrive om nærmest hva som helst og likevel gjøre det meste interessant. Det handler da om hans evne til å gå inn i det rent menneskelige og gjøre dette på en gjenkjennelig måte. Selv innbilder jeg meg at det typisk japanske er å være veldig privat - også i ekteskapet - mens det typisk norske er å dele mye mer både med venner og ektefeller. Men her er jeg antakelig bare fordomsfull. Haruki Murakami har gjennom hele sitt forfatterskap skrevet om japanske menneskers liv og levned, og dette har han gjort på en slik måte at jeg alltid tenker at "folk er folk", uansett hvilken kulturbakgrunn de måtte ha. Det handler om hva mennesker er opptatt av, hvilke drømmer de har og hva de gjør av anstrengelser for å nå sine mål. Dessuten handler det om hvordan mennesker agerer i forhold til hverandre. 

Jeg anbefaler lydbokutgaven av denne boka! Duc Mai-The er den mest eminente oppleseren av Haruki Murakamis bøker jeg vet om. Ingen over - ingen ved siden! I tillegg er novellene oversatt av Ika Kaminka og Magne Tørring, og da blir det jo bra! Denne novellesamlingen inneholder for øvrig så mange fine historier at den er verdt å få med seg, selv om alle ikke faller like mye i smak hos absolutt alle lesere. (Og dersom du ikke har lest noen noveller av Haruki Murakami, anbefaler jeg deg å starte med novellesamlingen "Menn uten kvinner", som kom ut i 2016. Den er glitrende!)

Utgitt enkeltvis i : 1980-1991
Utgitt i Norge: 2017
Forlag: Pax (papirutgaven)/Lydbokforlaget (lydbok)
Oppleser: Duc Mai-The
Antall sider: 362
Spilletid: 13 t 3 min.
ISBN: 9788253039213 (papirutgave)
ISBN: 9788242164629 (lydfil)
Jeg har mottatt en lydfil fra Lydbokforlaget


Haruki Murakami (Foto: Marion Ettlinger)

Populære innlegg