Lotta Elstad: "Et eget rom"

Årets morsomste roman!

Lotta Elstad (f. 1982) er historiker, forfatter og journalist. "Et eget rom" er hennes fjerde bok og andre roman. Aller mest kjent er hun nok for sakprosaboka "En såkalt drittjobb", der hun skriver om da hun tok seg jobb (som stuepike?) ved et Thon-hotell, en såkalt drittjobb. Den boka har jeg av en hel del grunner anskaffet (blant annet fordi jeg selv har jobbet som stuepike uten arbeidskontrakt i hin hårde dager), og ser frem til å lese! Men først altså ... "Et eget rom"! 

Hovedpersonen i romanen er Anna Louisa Germaine Millisdotter. Hun bor i en herskapelig leilighet i Skovveien på Frogner, Oslos beste vestkant. Der lever hun sammen med Harold i et noe underlig bofellesskap. En gang arvet nemlig Anna Louisa sin del av leiligheten av sin far, motvillig etter å ha tilhørt den politiske ytterste venstresiden i hele sitt liv. Inntil hennes verdisyn endret seg, og hun senere - en god stund senere - i forbindelse med naboens dødsfall ble overrasket over sin egen materielle grådighet ... (Hvor kom den egentlig fra?) Hun ønsket seg nemlig resten av etasjen - ja, rett og slett å kunne slå sammen to leiligheter til en gigantisk enhet på 250 kvadratmeter. 

Styret sa imidlertid nei til at Anna Louise kunne kjøpe naboens leilighet, og den eneste gjenværende muligheten hun hadde var å la Harold, vennen hennes, opptre som stråmann og kjøpe leiligheten for hennes penger. Ja, pengene i seg selv - også det en arv etter faren - var et stort problem, fordi de på dette tidspunktet befant seg utenlands og mest sannsynlig var "skitne". Okke som - Anna Louisa fikk det som hun ville til slutt - og Harold ble med på kjøpet. Samlivet deres består i å møtes på midten til måltidene, mens de ellers lever hver sine liv i hver sine fløyer av den gigantiske leiligheten. Med en haug av egne rom å boltre seg på ... 

Anna Louisa, tidligere professor og nå pensjonist, bråvåkner altså den 7. desember 2013. Og for å sitere fra bokas baksidetekst:

"En kronikk i landets nest største avis minner henne om at offentligheten er full av nek. Og at verden trenger henne - tross alt."

Kronikken er skrevet av ingen ringere enn Katarina Ulv, en tidligere student og elev av Anna Louisa, som hun i sin tid kom på kant med. Nå er Ulv, erkefienden, selv professor. Skal Anna Louise svare på innlegget? Ja! Det føler hun for! Men hun nekter å forholde seg til nymotens digitale kommunikasjon, og boka skal på mange måter handle om Anna Louisas jakt på en postkasse hvor hun kan poste sitt innlegg - i et ekte brevs form! Resten av boka består av en herlig rekke av refleksjoner over det livet hun har levd, hva som har preget og fremdeles preger henne, stort og smått av skjellsettende hendelser i det offentlige Norge og tidvis også resten av verden - alt hylende morsomt fortalt, inntil den siste delen av boka bringer mer alvor på banen. 

Hva har de egentlig felles, Anna Louisa og Harold? Vissheten om at det er noen tilstede når en av dem setter et kyllingbein i halsen? Lidenskap er det i alle fall ikke. To nerder av det eksentriske slaget; hun i dag professor emeritus, han en forhenværende kirurg, eller håndverker som han ynder å kalle seg. Begge gjør i begynnelsen av sitt pussige samliv store anstrengelser for å komme over på den annens banehalvdel. Som at de begge leser "På sporet av den tapte tid" - på originalspråket, må vite ... Deler de noe mer enn en sammenslått leilighet, når alt kommer til alt? I tillegg til samme sosiale bakgrunn? Selv har Anna Louisa lest et sted at par som abonnerer på samme tidsskrifter har større sannsynlighet for å holde sammen. Men hva med dem? De abonnerer på alt som det er mulig å abonnere på, uten at hun i grunnen har registrert at samlivslykken har blomstret mer av den grunn. 

Hun og Harold abonnerte på alt. Derfor hadde hun en gang gått grundigere til verks, og sjekket kompatibiliteten deres ved å ta en the big five personality-test. For effektivitetens skyld hadde hun fylt ut hans svar for ham, og hun fant ut at der han skåret høyt på "kontroll", rangerte hun høyt på skalaen for "kaostoleranse". Han skåret middels på "temperament", hun høyt på "ro", han høyt på "utadvendt" og hun lavt på "varme" (hun husket ikke den siste kategorien), og hun reagerte på at de norske hobbypsykologene hadde oversatt det engelske agreeability med "varme", som om medgjørlighet og medfølelse hadde noe med hverandre å gjøre. Medgjørlighet var ikke en bærende egenskap, mente hun. Faktisk var den en upålitelig en; et menneskets ansvar er å være fritt. 

Harolds frykt for Anna Louisas potensielt manglende "varme" var imidlertid det eneste som hadde gitt ham kalde føtter. (side 41)

Ja, kanskje i tillegg til at Harold var redd for om Anna Louisa i det hele tatt var snill ... Mens hun minnes mormorens ord om at "Husk. Det er bare plass til ett geni i en familie.", og bestemmer seg for at hun ikke skal vike plass for noen - ikke for noen!

Boka er full av vittige refleksjoner som fikk meg til å hyle ut i latter et utall ganger. Det er noe med den intelligente satiren, som gjelder absolutt alt Anna Louisa er i befatning med. Som når hun tenker på sin far, som var rik på gods og gull, som han ønsket at hans raddis-datter skulle arve etter ham. Mens hun mest av alt foraktet alt han sto for - inntil det snudde. Som han så prosaisk pleide å si:

"Man blir ikke rik av å jobbe. Man blir rik av at andre jobber for en." 

Lærdommen bidro til hennes marxistiske gjennomfart, og senere til hennes latskap, men i begynnelsen vekket den en fascinasjon for faren. Han som hadde byttet navn til Millis i et eksentrisk øyeblikk (navnebyttet hadde selvsagt noe med nazismen å gjøre, men denne historien har ikke plass til flere tråder), og Anna Louise hadde dermed fått dette besynderlige etternavnet. Hun slapp imidlertid å ha Jambe til fornavn, som hennes venninne, poetdatteren nedi gata. Mens Jambes far skrev med aktive linjeskift, snakket Anna Louisas om å plassere verdier og la penger "jobbe". Han brukte ord som akkumulering og generering - nok til å kunne hyre revisorer som fant smutthull i systemer, og systemer ville alltids jobbe mot en, men det var bare en del av leken. Dessuten hadde han med penger sørget for at hun unnslapp småborgerlige strebere, og fikk tilhøre sjiktet der man transcenderte skikk og bruk og var stolt av det. (side 66)

Som tidligere nevnt - i slutten av boka kommer det et nytt alvor over teksten, og plutselig ser vi Anna Louisa som den hun er: en eldre kvinne som går motstrøms og ikke har fulgt helt med i tiden. Livet hennes begynte som raddis og endte som fin Frogner-frue, men uansett bakgrunn slipper man ikke unna at livet er hardt for de fleste, særlig når helsen begynner å gjøre seg mer og mer gjeldende. 

Mer har jeg ikke tenkt å si om handlingen i boka, som kan tolkes i mange retninger fordi den er full av doble budskap, fortettet med morsomheter og spark både i den ene og den andre retningen. Dermed blir dette ikke bare en roman om to pussige typer som tilfeldighetene har ført sammen, men noe mer og større: en samfunnssatire. På grunn av mangetydigheten i romanen og det fortettede budskapet, er dette en bok man med fordel kan lese flere ganger, og stadig oppdage nye sider som man atter kan le av og/eller fundere videre over. 

Verken Anna Louisa eller Harold er særlig troverdige som typer, men som litterært grep er begge som romanens persongalleri godt egnet til å skape de mest fantastiske situasjoner! Om ikke samlivet deres blir noe plott, så bidrar det i alle fall til å skape spenninger i teksten. I det virkelige liv ville nok en type som Anna Louisa forblitt singel og ensom, fordi hun med sitt vidd og sin skarpe og ondskapsfulle tunge ikke ville ha tiltrukket seg noen, men snarere skremt alle vekk. Uten Harold ville imidlertid ikke "Et eget rom" blitt så til de grader morsom som den har blitt. Tittelen har en klar parallell til Virginia Woolfs essay med samme navn, og nevnes da også innledningsvis. Sånn rent bortsett fra at Anna Louisa har flust med egne rom, der hun for det meste lever alene i sin egen fløy av den herskapelige Frogner-leiligheten i Skovveien, stopper i grunnen all likhet med Woolfs idéer der. For ikke dikter hun, ikke har hun barn og ikke er hun økonomisk avhengig av noen. Hun sliter heller ikke med å skape seg plass for sine egne greier. 

Min påstand er at "Et eget rom" er årets morsomste roman! Og bare for å ha nevnt det: Boka er anmeldt i siste nummer av Morgenbladet - av ingen ringere enn Bernhard Ellefsen, og han likte den! Utover dette har jeg forunderlig nok ikke funnet noen flere anmeldelser på nett - verken blant de profesjonelle anmelderne eller blant bloggerne. 

Min anbefaling er: gå ikke glipp av denne fantastisk morsomme romanen! 

Utgitt: 2014 
Forlag: Flamme Forlag
Antall sider: 201 
ISBN: 978-82-8288-060-2
Forfatterens blogg
Jeg har mottatt et anmeldereksemplar fra forlaget

Lotta Elstad (Foto: Lånt fra Bok365)

Andre omtaler av boka:
- Morgenbladet v/Bernhard Ellefsen - 18. desember 2014 - Frihet på Frogner - "Lotta Elstad har skrevet en intellektuell underholdningsroman av solid merke." (Dessverre ligger anmeldelsen bak en betalingsmur)
- Bloggeren Lena fra Les mye - 31. desember 2014 - Et eget rom er noe så genialt som "et moderne kammerspill", en feministisk samfunnssatire om "penger, pupper og professorater". Den erfarne leser vil kjenne igjen tilknytningen til Virginia Woolfs essay med samme navn, og se at Anna Louisa også sliter med å finne sitt rom, sin plass i det hele. Med sin siste kronikk krever hun igjen å få ordet og eie rommet i offentligheten. Boken er intelligent og har følgelig flere rom i rommet, historier i historien. Intet ser ut til å ha blitt overlatt til tilfeldighetene, og selv kulissene spiller sin rolle glitrende.

Odd Klippenvåg: "Ada"

En skjønn roman om kjærlighet

Ved et slumpetreff oppdaget jeg forfatteren Odd Klippenvåg (f. 1951) for et års tid siden. Da kom jeg nemlig over romanen "Et personlig anliggende", en bok som virkelig var en flott leseopplevelse! Rett og slett en annerledes norsk roman - en slik man ikke snubler over for ofte. Og stor var min forundring over at dette er en forfatter med en formidabel produksjon av romaner og noveller, og så hadde jeg virkelig aldri hørt om ham ... " (For fullstendig bibliografi - se Wikipedia.)

"Ada" er Klippenvågs 20. bok, og da jeg hørte om den sist lørdag, var jeg ikke sen om å skaffe meg boka. Jeg hadde lest den ut før kvelden var omme. Klippenvåg vant for øvrig Riksmålsforbundets litteraturpris 2014 for nettopp denne romanen. Det sier ikke lite!

På forlagets nettsider kan man lese følgende om forfatteren:

"Odd Klippenvåg er usynlig dekorert med tittelen forfatternes forfatter - det vil si en av de edle, som litt for få vet noe om. Romanen i år, Ada, er en vidunderlig vakker bok som setter seg solid plass i den som leser. Klippenvåg skriver korte romaner. De er som kammermusikk."

Paul er pensjonist og er gift med Bodil, som er 15 år yngre enn ham. Noen felles barn fikk de aldri, men Paul har like fullt - eller kanskje nettopp derfor - vært som en far for datteren Harriet som Bodil hadde fra før av. De har hatt et godt ekteskap, selv om forholdet nok stort sett har holdt seg på det jevne. Han introvert og mest bekvem i bøkenes verden - hun livlig og utadvendt og med "ansvar" for parets sosiale liv. Kanskje er det dette - den lille ubalansen i forholdet - som gjør at trangen til å kjenne på det som skjedde på midten av 1950-tallet, presser slik på ... Den gangen Paul var 20 år og kom til et lite kystsamfunn i Nord-Norge som lærer. En spesiell hendelse har satt sine spor i ham - kjærlighetsforholdet han innledet til den nesten dobbelt så gamle Ada, som hadde et stort skjemmende fødselsmerke i ansiktet og et hareskår som ikke var særlig pent operert. Kvinnen han elsket, men ikke kunne tillate seg å få fordi de to ikke stemte med bildet de fleste hadde (og fremdeles har?) på kjærligheten og et normalt parforhold. 

"Skrivingen har vært en stor sjelelig påkjenning. For hvor mye husker man egentlig etter så mange år? Det meste husker man episodisk, har jeg kommet til, ikke de lange linjer. Man husker lyder og lukter, og synsinntrykk naturligvis. En og annen replikk. Derfor må mye på disse sidene nødvendigvis være diktning. Men oppriktig og sann diktining, vil jeg hevde. I et forsøk på å forstå ... "

"Ada" handler om forstillelse og skam, hemmelighold på grunn av stor aldersforskjell, og forholdene på et lite sted. Alt i en tid da Norge var et fattig land. I en tid hvor det relasjonelle betydde mer enn det materielle. I en tid hvor livet handlet om ikke å gjøre seg bemerket, men helst gli sømløst inn i omgivelsene uten å sette spor etter seg. I en tid hvor det handlet om å passe inn og ikke stikke seg ut. Alt i en tid hvor hemmeligheter mellom mennesker likevel oppsto, men hvor de ikke ble snakket om. Så vender Paul og kona tilbake til Nord-Norge, og til bygda som en gang var uten veiforbindelse og som kun hadde forbindelse med omverdenen via havet. Ingenting av det Paul husker er der lenger. Spor fra fortiden blir likevel påtrengende synlig ...

Paul er bokas jeg-person, og måten han minnes det som en gang preget ham så sterkt som ung mann, er både vart og rørende fortalt, uten noen gang å bli sentimentalt. Det forventes at han skal innlede et forhold med den unge, vakre og vitale Mette, men det er Ada han faller for - til tross for at hun har et ansikt som ikke akkurat kan sies å svare verken til datidens eller ettertidens skjønnhetsideal. Så er likevel ikke dette det som blir avgjørende for den unge Paul. Forholdet blomstrer i et bitte lite samfunn der alle vet det meste om alle, og hvor det eneste de i grunnen kan skjule seg bak er mørketiden, det absolutte mørke i vinterhalvåret. Men etter hvert som forholdet utvikler seg og våren og sommeren nærmer seg, opphører mørket og erstattes av et allestedsnærværende og avslørende lys ... Og er det noe forholdet ikke tåler, så er det avsløring. I periferien er Finn, som vi aner er homofil, men som ikke kan leve ut sin legning i de trange forholdene i bygda, og som derfor er beredt til å forlate hjemstedet, reise ut.

Klippenvåg er god på å tegne troverdige mennesker og tilhørende miljøer. Hans nordnorske bakgrunn gjør at han har førstehånds kjennskap til hvordan forholdene i en nordnorsk bygd var den gangen Norge var et fattig land med dårlig infrastruktur, umalte hus, bygder uten veiforbindelse og den lett schizofrene smålige rausheten som i grunnen preger et hvert bygdesamfunn, den gangen som nå. De litterære kvalitetene i boka løfter det som ellers kunne ha blitt enda en kjærlighetsroman av det mer ordinære slaget, til noe atskillig mer og annet. Er det noe denne boka ikke er, så er det ordinær. Tvert i mot finner jeg poesi mellom linjene etter hvert som kjærlighetsforholdet utvikler seg mellom de to, Paul og Ada, hvor en aldrende mann memorerer over sitt livs kjærlighetsforhold, det aller, aller første ...

Jeg anbefaler boka på det varmeste! Og så lover jeg mine lesere at jeg skal komme tilbake med flere Klippenvåg-omtaler!

Utgitt: 2014 
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 153 
ISBN: 978-82-02-45169-1
Boka har jeg kjøpt selv

Odd Klippenvåg (Foto: lånt av forlaget)

Andre omtaler av boka og intervjuer med forfatteren:
- Lofotposten v/Finn Stenstad - 20. september 2014 - Enkelt, vakkert, usentimentalt -
"Det lille tettstedet huser noen hunder sjeler der alle kjenner alle, og alle vet omtrent om alt som foregår. Paul skal bo på to rom over klasserommene. Der steller han for seg selv. Han blir halvkjent med sin eldre kollega og hans kone. Skolens pedell er Ada som har datteren Kirsti, en av Pauls kvikkeste elever. Ada vasker klasserom og rengjør også Pauls husvære en gang i uka. Hun er dyktig, men preges av et stort, rødrosa fødselsmerke i halve ansiktet og et synlig arr etter en hareskårsoperasjon.
Paul drages mot henne, på tross av det vansirede ansiktet. Og det utvikler seg til nærhet mellom Paul og den eldre Ada som ender i et heftig, men hemmeligholdt kjærlighetsforhold. Slik må det være fordi sladder og rykter verserer i det trange miljøet. Det erfarer Paul når han dessuten forbarmer seg over den lett fordrukne og jevnaldrende Finn, som, røpes det, har homofile tendenser."
- Nordlys v/Tove Myhre - 25. september 2014 - Å skrive seg under overflata - – Jeg hadde tenkt å skrive om et forhold hvor den ene var stygg, rett og slett, men fant ikke helt historien før nå. Da var det interessant med nysgjerrige, unge Paul uten særlig livserfaring som møter Ada, et voksent menneske med en voldsom vond livserfaring Og blir fascinert. I vår tid er vi veldig opptatt av overflate. Vi legger ut selfies på Facebook, det er plastisk kirurgi, ting som gjør at vi ikke ser hva som er under overflata. Det har jeg følt har vært viktig å skrive om.
- Sonitus v/Kristine Kleppo i Cappelen Damm - 20. desember 2014 - Hvordan åpne et menneske - Intervju med Odd Klippenvåg - I høst kom romanen «Ada». Tidligere i år ble han tildelt Riksmålsprisen for den. Lederen for juryen Olav Egil Aune begrunner det slik:
– Odd Klippenvåg er usynlig dekorert med tittelen forfatternes forfatter – det vil si en av de edle, som litt for få vet noe om. Romanen i år, Ada, er en vidunderlig vakker bok som setter seg solid plass i den som leser. Klippenvåg skriver korte romaner. De er som kammermusikk.
Likevel har ikke «Ada» blitt anmeldt i en eneste rikavis. Det kan virke som om dette var en av de bøkene kritikerne glemte å lese i år, og da kan det jo være så god den bare vil. Journalistene har ikke oppdaget den, og problemet sprer seg til leserne, som ikke blir oppmerksomme.
- Forlagsliv v/Anne Østgaard - 15. november 2014 - Odd Kippenvåg tildelt Riksmålsforbundets litteraturpris 2014 - I Ada er handlingen lagt til 50-tallet. Unge Paul drar til et øysamfunn nordpå for å arbeide som lærer. Ada, som har et skjemmende fødselsmerke hun prøver å skjule, vasker på skolen og er mor til ett av barna. Hun er eldre enn Paul, likevel innleder de et forhold. Dette er en bevegende roman: en klassisk kjærlighetshistorie om et umake par, om skjebne og natur, om dybde og overflate, fortvilelse og skam, det skjønne og uskjønne i forening.

Lars Mytting: "Svøm med dem som drukner"

Fascinerende historie, men noe langdryg ...

Lars Mytting (f. 1968) er journalist og forfatter. Han har tidligere utgitt to romaner og en sakprosa-bok. "Hestekrefter" utkom i 2006.  "Hel ved", som utkom i 2011, ble tidenes salgssuksess. Den siste romanen hans - "Svøm med dem som drukner" - fikk nylig Bokhandlerprisen. 

"Svøm med dem som drukner" handler om Edvard Hirifjell, som er 23 år i bokas åpningsscene. Han vet ikke mer om sin fortid enn at foreldrene hans omkom i en gasseksplosjon i Frankrike i 1971. De eneste slektningene Edvard da hadde, var besteforeldrene, og de tok seg av ham. Han vokste opp på deres gård i Gudbrandsdalen, og lærte alt han trengte å vite om gårdsdrift.

Bestemoren døde da Edvard var liten. Da bestefaren, som ikke har vært den mest meddelsomme, også dør, og Edvard dermed er uten andre slektninger, kommer han over noen papirer som kan kaste lys over fortiden. Han bestemmer seg for å finne ut hva som egentlig skjedde. 

Jakten på sannheten om fortiden fører Edvard i første omgang til Shetland. Der skal angivelig bestefarens bror Einar befinne seg. Bestefaren og Einar kom i sin tid i en alvorlig konflikt med hverandre, og etter dette hadde de ingen kontakt. I alle fall ingen kontakt som Edvard kjenner til ... Etter hvert fører jakten på sannheten om fortiden ham også til Frankrike. 

Underveis avdekkes den ene familiehemmeligheten etter den andre, og Edvard opplever både kjærlighet, en øy det viser seg at han er arving til, en hemmelig skatt og mer til. Blant annet hendelser som har sammenheng både med første og andre verdenskrig. Det er sånn sett en fantastisk historie som rulles opp, og som gjør at man bare må lese videre. Eller som i mitt tilfelle: høre videre. Løsningen som serveres til slutt var noe av det mest fascinerende med hele boka, slik jeg opplevde dette. Slutten overrasket meg. 

Jeg ble likevel ikke overvettes begeistret for denne boka. Årsaken til dette er først og fremst at jeg opplevde fremdriften i boka som for langsom og langdryg i en del sekvenser, nesten på grensen til det kjedelige. Det blir for mange ord og omstendelige forklaringer. Lite eller ingenting overlates til leserens fantasi. En del svulstigheter irriterte meg dessuten underveis. Boka hadde kledd en strammere regi, hvor minst 100 sider hadde vært skrellet bort. Nå er jeg en leser som liker antydningens kunst og at det er noe undertekst igjen som jeg kan tolke. Jeg misliker at alt blir forklart i detalj. Med dette utgangspunktet ble noe av lesegleden ødelagt, og dette gjorde boka til bare en nokså middels opplevelse. Når det er sagt trigges jeg som regel alltid når handlingen har sammenheng med en av verdenskrigene i det 20. århundre. Jeg var derfor aldri i tvil om at jeg ønsket å få vite hvordan det hele endte. Slutten reddet rett og slett boka.

Axel Aubert leser boka med stor innlevelse og god diksjon! 

Utgitt: 2014 
Forlag: Lydbokforlaget (lydbok) / Gyldendal (papirutgave)
Oppleser: Axel Aubert 
Spilletid: 12 t 50 min. (472 sider)
ISBN:  9788242161567 (lydfil)
Forfatterens egen nettside
Jeg har mottatt lydfilen fra Lydbokforlaget

Lars Mytting (Bildet har jeg lånt fra denne nettsiden)

Andre omtaler av boka:
- VG v/Sindre Hovdenakk - 13. september 2014 - Solid håndverk - "Neste gang håper jeg ... at Mytting høvler vekk all overtydelig symbolisme og går rett til kjernen." Terningkast fire.
- Aftenposten v/Rune Hallheim - 5. september 2014 - Ny Mytting-suksess etter "Hel ved" - Den episke romanen sliter alltid med sin forutsigbarhet, med dramaturgien som bestiller neste påfunn fra forfatteren. Denne boken er så velsignet velskrevet at selv de mest vidløftige vendinger blir logiske og akseptable milestener i en kronglete historie. Dypsindig er det ikke, men skarpt nok sett til at verden, og særlig den delen av den som befinner seg i Gudbrandsdalen, trer frem som et tydelig og troverdig dikterunivers.
- NRK v/Anne Cathrine Straume - 15. september 2014 - Ambisiøs røverroman - Men hvorfor må Mytting banke inn sine sjelelige bilder som om leseren skulle være døv og blind? ... Det blir som om forfatteren ikke stoler på at jeg som leser kan trekke noen assosiasjoner selv. Han må sikre seg at det nettopp ikke ligger noe ufordøyd mellom linjene. Og der skiller han seg fra de store stilistene, de som vet å si mye med få ord. Fine tilløp finnes i blant, helst når et konkret arbeid beskrives, men så snart det er følelser inne i bildet, trampes det rundt med elefantføtter.
- Dagens Næringsliv v/Bjørn Gabrielsen - 12. september 2014 - Finsnekring - Hvert år kommer det en roman eller to som man trygt kan anbefale markedet på jakt etter mursteiner å gi i julegave til slektninger og venner som liker å lese. «Svøm med dem som drukner» er den type roman.
- Aftenbladet v/Steinar Sivertsen - 7. november 2014 - Jakten på familiegåter - Fascinerende, sanselige, dramatiske scener fins i hopetall. Men den som håper på en undertekst av ukjent og muligheten til meddiktning, vil lete forgjeves.
- Tine sin blogg - 12. oktober 2014 - Etter å ha lest denne boken vil jeg reise til Shetland. Måten han skildrer steder og mennesker på, gjør det så levende at det ikke er vanskelig å føle at du er med der det skjer. Dette blir nok en bok vi vil høre om i forbindelse med Bokbloggerprisen 2014, en bok jeg ikke nøler med å anbefale videre.
- Artemisias Verden - 5. desember 2014 - Jeg forstår at Myttings roman slår an blant norske lesere. Han skriver i et språk folk forstår (selv om similes og metaforer er så utbredt at det bare er et tidspørsmål før en standupkomiker finner på å parodiere boka), det er ellers jordnært og mye av handlingen handler om gårdbrukerlivet, landsbygda, vanlige folk med spesielle historier, skogen, naturen- det urnorske, som ligger i folkesjela. Krigen er sentral og det treffer også mange. Edvards bestefar og grandonkel var på hver sin side under 2.verdenskrig, noe som er en del stor del av konflikten i romanen. Edvards mor ble født i en fangeleir, hvor bestemora Isabell døde. Alt i alt, så synes jeg dette var god underholdning. En god historie skal man ikke kimse av.
- Bok & Bøker - 11. oktober 2014 - Nå har jeg altså hørt lydbok-utgava, lest av Axel Aubert. Han leser godt og med passe innlevelse- lydbøker skal ikke være overdramatiserte! Men. Det er et lite men her. Når det kommer til dialoger, skjer det noe rart. Gamlepresten blir en knirkete fintrønder, uten at jeg kan huske at han blir omtalt som annet enn gamlepresten, uten noe geografisk tilknytning til Trøndelag. Agnes Brown og dama på utenlandstjenesten hos opplysningen lider litt samme skjebne, mens den ungjenta han møter på Shetland blir hektisk og får litt preg av å være i overkant knapp, sur og snerpete- noe som ikke passer særlig godt til ordene og handlingene hennes. Heldigvis er består boka aller mest av Edvards tanker og observasjoner, så disse irritasjonsmomentene får ikke ødelagt lytteopplevelsen ;o)
- Heartart - 10. oktober 2014 - Handlingen tar oss igjennom utallige tråder som skal nøstes opp i familie fortiden til hovedkarakteren, før vi får klarhet i hendelsene og crescendoet av en interessant og spennende historie som på siste side avslutter det hele.Jeg må gi mine beste skussmål, for dette er rett og slett mesterlig! Og jeg er sikker på at du kommer til å elske "Svøm med dem som drukner", det gjorde i hvert fall jeg!
- Anettes Bokboble - 12. november 2014 - Jeg leste en gang et vakkert dikt som sluttet med "ingen ord kan yte deg rettferdighet", og akkurat slik føler jeg det overfor denne boken. Den var fantastisk vakker og overveldende, og jeg mistet nesten pusten av setningene og avsnittene som tilsammen fikk meg til å se alt så mye klarere. Aha-opplevelsene sto i kø, og gråten lå på lur. Jeg kunne ikke vente med å lese mer, men kjente hele tiden på panikken ved tanken på å bli ferdig med boken.
Vær så snill ... gå ikke glipp av denne!!!
- Mellom linjene - 15. november 2014 - Årets mest oppskrytte roman? -Svøm med dem som drukner er ein slik roman som får meg til å føle meg undervurdert som lesar. Det blir for mange brot med den klassiske skriveregelen «Show, don’t tell». Og med for mykje telling og for lite showing, for mange sjølvkommenterande avsnitt og for mange analyser, blir det intrikate plottet og spenninga mellom karakterane – som i utgangspunktet er komplekst – brote ned. Forteljarstemma er overivrig og overanalyserande. Dermed blir eg som lesar litt irritert over at alt skal forklarast og potensialet i sjølve forteljinga druknar i usannsynlege tolkningar og vurderingar som ikkje passer inn med den kunnskapen hovudpersonen har på det aktuelle tidspunktet ...
- Bentebing´s Weblog - 31. desember 2014 - Boken har blitt omtalt av flere bokbloggere, anmeldt både her og der og selv om den har blitt priset er ikke alle omtaler panegyriske. Det er det for så vidt ikke grunn til heller for selv om det er en bok jeg gjerne anbefaler så er det for mange overtydeligheter, litt omstendelig her og der og en slutt som ble noe vag for meg. Jeg ble fanget av boka fordi den er spennende, relasjonene er like komplekse som de kan være i virkeligheten og Mytting skriver om naturen og elementene så de trer tydelig fram, det er flott gjort! Skal den være med i mine nomineringer til Bokbloggprisen, ja – det skal den nok for dette er en god bok, men som nr. 1 blir det nok ikke…

Ida Jackson: "Morfar, Hitler og jeg"

Når morfar var nazist ... 

Ida Jackson (f. 1987) omtales på Wikipedia både som blogger og forfatter. I årene 2007-2010 hadde hun Norges tredje mest besøkte blogg "Revolusjonært Roteloft"/"Virrvarr" (hun twitrer i dag under navnet Virrvarr). Hun har også engasjert seg i politikken (som leder av Rød Ungdoms lokallag i Moss i 2005-2006). Hittil har hun skrevet fem bøker, den siste sammen med Maren Kristiane Solli. 

Tidligere i høst var jeg på Aschehougs pressekonferanse, og der hørte jeg Ida Jackson presentere sin bok. Noe av det jeg bet meg merke i var at hun fremhevet at det nok var enklere for henne å skrive om bestefarens nazisme enn det ville vært dersom han hadde vært faren hennes. 

Jeg hadde vel egentlig ikke tenkt å prioritere denne boka i det hele tatt, mye fordi jeg har lest en hel del om hvordan det er å oppdage at nære og kjære var nazister under krigen. Blant annet har Bjørn Westlie gjort det i boka "Fars krig" (2008), og Morten Borgersen har gjort det i boka "Jeg har arvet en mørk skog" (2012). Her er for øvrig det vanskelige far-sønn-forholdet vel så sentralt som fedrenes fortid som nazister, selv om dette på en måte er to sider av samme sak. 

Det  er et par forhold som har gjort at jeg ombestemte meg. Det ene - og viktigste - er at et overveldende antall mennesker hvis boksmak jeg stoler på, har anbefalt boka. Det andre er at Ida Jacksons bok tilfører noe nokså nytt i diskusjonen. Hennes bok handler nemlig om et menneske hun elsket, morfaren Per Pedersen Tjøstland. Hva skjer når man tilfeldigvis oppdager at den morfaren man har elsket hele sitt liv, har en fortid som nazist? 

Det var et tilfeldig wikipedia-søk som gjorde at forfatteren oppdaget morfarens fortid. Hun var da 27 år, og hadde så langt i livet levd med forestillingen om at morfar var verdens snilleste og godeste menneske her på jord. Var det noen som virkelig hadde sett henne, så var det han. Kanskje var de av samme støpning de to? Opprørske, motstrøms, lite villige til å følge flertallet? Etter hvert som Ida Jackson graver seg ned i historien om morfaren, er det kanskje nettopp dette som slår henne: Hvor like hun og morfaren tross alt er/var. Kunne hun også ha blitt nazist dersom hun hadde vært født noen år tidligere?

Mens hun graver i fortiden, møter hun på mye motstand hos sin egen familie. Å ha en slektning som har vært nazist er ikke noe man bærer frem med stolthet. Det vil man aller helst glemme. Forfatteren møter også på utsagn ala "men han var så ung" og antydninger om at han ikke visste hva han egentlig var med på. Dette viser seg ikke å stemme i det hele tatt. For er det noe som dukker opp i all sin gru, så er det at morfaren visste meget godt hva nazismen sto for. Han etterlot seg mye skriftlig materiale fordi han var redaktør og journalist i avisen Germaneren. Hans innlegg fjerner enhver tvil om at han ikke skulle være en overbevist nasjonalsosialist. Dette måtte han også sone sin straff for etter krigen, og hans fortid gjorde at han valgte å trekke seg unna all offentlighet resten av sitt liv. 

Jeg beundrer den jobben Ida Jackson gjør når hun gransker både bestefaren og seg selv. Det må ha gjort vondt, og akkurat dette skriver hun mye om. Hvordan hun underveis gråt, var rasende og fortvilet. Likevel - hun legger alt hun finner frem på litteraturens alter, og bruker dette til å åpne opp nye dører både i seg selv og hos sine lesere. Samtidig opplever jeg at hun klarer det kunststykke ikke å kaste vrak på de gode sidene hos morfaren, dem hun opplevde gjennom hele sin oppvekst. For det går faktisk an å ha en ond fortid og likevel ha noe fint å gi til mennesker man bryr seg om! 

Forfatteren har selv vært opptatt av ekstreme holdninger, f.eks. i sin jakt på spennende konspirasjonsteorier, og kanskje er det nettopp dette som gjør at akkurat hun på et vis forstår bestefaren bedre enn resten av familien? Samtidig glipper resonnementene hennes noe fordi det jo er en stor forskjell på tanker og handlinger. Hun går etter min oppfatning også vel langt når hun nærmest likestiller traumene etter deltakelse i en krig på hhv. den riktige og den gale siden. Jeg tror selvsagt at det er like traumatisk å være vitne til andres død uansett hvilken side man kjemper på, men det er et hav av forskjell å komme hjem etter en krig som hhv. helt eller skurk ... At ingen hjemme forsto hva de hadde vært med på, var så sin sak, men det måtte definitivt være bedre å komme hjem som helt ... tross alt! Når det er sagt er det selvsagt prisverdig å forsøke å forstå hva morfaren hadde vært gjennom, selv om han havnet på feil side av krigen. 

Ida Jackson tegner også et interessant bilde av hvordan verden må ha fortonet seg den gangen bestefaren og andre tok de valgene de gjorde. Valg som i ettertid er blitt fordømt som landssvik, og som de måtte tåle å bli straffet for ... Ettertidens grelle flombelysning har gjort noe med hvordan man betrakter enkelthendelser og valg, og disse valgene ville selvsagt ha stått i et helt annet lys dersom det var Tyskland og ikke de allierte som hadde vunnet krigen. Vi omdefinerer hva som er ondt og hva som er godt alt etter hvem som vant krigen. 

Størst inntrykk gjorde faktisk forfatterens beskrivelse av forholdet til moren og slektningene underveis i skriveprosessen. Fra å ha strittet fullstendig i mot i begynnelsen, var moren etter hvert med på å gi Ida Jackson opplysninger som ytterligere bidro til å nyansere bildet av morfaren. Som hun skriver i etterordet:

«Denne boken er dedisert til min mor. Uten henne ville jeg har skrevet en bitrere, hardere og dårligere bok. Den er også til faren min, for å ha tatt vare på familiehistorien for moren min til hun orket å ta vare på den selv. Det er til søstrene mine, for å ha lyttet. Det er til tantene mine og onkelen min, for å ha lest, selv om de først sa at de ville slippe å lese. Den er spesielt til den eldste tanten min, som har delt viktige faktaopplysninger og en sterk historie.»

Alt i alt synes jeg at "Morfar, Hitler og jeg" er en godt skrevet bok, som tilfører noen nye perspektiver på ting jeg trodde jeg hadde lest nok om fra før av. Ida Jackson er befriende forfriskende i sin skrivestil, og hun er ærlig og åpen til siste trevl. Dette er også styrken ved boka. Svakheten er at det - litt etter øynene som ser, selvsagt - er noe svikt i enkelte av resonnementene. Kanskje er disse resonnementene helt nødvendige grep for at forfatteren selv skal forstå sin morfar bedre, mens jeg tenker at dette hadde mindre interesse for meg som leser. Dette gjør at boka ikke kommer helt i toppskiktet hos meg. Runa Eilertsen leser nydelig! Jeg anbefaler gjerne denne boka - kanskje særlig til den yngre garde som er ute etter å utvide sin forståelse av 2. verdenskrig i Norge. 

Utgitt: 2014 
Forlag: Aschehoug (papirutgaven)/Lydbokforlaget (lydbokutgaven)
Oppleser: Runa Eilertsen 
Spilletid: 8 t 25. min. (antall sider: 264)
Jeg har mottatt lydfil fra Lydbokforlaget 

Ida Jackson (Foto: Erik Dyrhaug - lånt fra Aschehoug)

Andre omtaler av boka:
- Klassekampen v/Sigrun Slapgård - 27. september 2014 - Ei ny fortid - Eit wikipediasøk og du har fått ei ny fortid: Morfar var ikkje berre den varme handa å halde i, han var nazist og frontkjempar. Med eit tastetrykk ramlar du inn i den mørkaste delen av norsk historie og det råkar deg i den mjukaste delen av hjartet. Det slår inn i deg og din nærmaste familie anten du vil eller ei. ... Ida Jackson har levert eit viktig og velskrive bidrag til det foranderlege bildet av krigen, ho må lesast – og diskuterast. Dette er ei bok som tar tak i deg, anten du er sytten eller sytti.
- Artemisias Verden - 24. oktober 2014 - Jeg synes at Ida Jackson har skrevet en modig, ærlig og svært personlig bok. Jeg tenker også at det er en viktig bok. Den gir ingen svart-hvit fremstilling av en morfar som et ondt monster, eller noe som skal bortforklares, eller unnskyldes. Hun har gjennom skrivingen bearbeidet sine følelser og forhold til bestefaren. Hun har hylt, grått, hatet det han har gjort, men står igjen med at han faktisk gjorde det han gjorde, var den han var på godt og vondt, men at det ikke tar fra henne minnene om den gode morfaren, for han var det også. Mye mer kunne vært sagt om denne boka, men jeg anbefaler deg virkelig å lese den selv. Boka er dessuten veldig godt skrevet. 
- Bøker & Bokhyller - 23. oktober 2014 - Jeg føler at dette er ei klok og viktig bok, og håper at mange tar seg tid til å lese den. Til tross for at det stadig dukker opp nye kriger og grusomme konflikter rundt om i verden (Dessverre også nærmere og nærmere vår egen lekegrind), så bør vi ikke se på andre verdenskrig som et avslutta kapittel vi kan gjemme og glemme. De årene i norges- og verdenshistorien er fortsatt med som en del av oss, og kanskje er det ekstra viktig at det her en en ung stemme som viser at krigen faktisk har vært med på å prege henne.
- Bok & Blogg - 27. oktober 2014 - Ida Jacksen oppsporer kilder og intervjuer familiemedlemmer for å følge i morfarens fotspor, og hun løser oppgaven veldig godt. Hun har stor vilje til å sette seg inn i hva som kunne få morfaren til å melde seg inn i NS og handle slik han gjorde. Han er tross alt en av hennes nærmeste og en morfar som hun var svært glad i og som var en støttende person for henne i oppveksten. Nettopp det at hun har et så sterkt personlig forhold til den Per Pedersen Tjøstland, gjør at vi som lesere får et unikt innblikk i biografien til en nazist og nazismen som ideologi i praksis.
- Tones Bokmerke - 26. oktober 2014 - Selv om leseåret 2014 ikke er slutt enda , tror jeg Morfar, Hitler og jeg blir «Årets bok» for meg. Det er en viktig bok selv om både tilblivelsen og resultatet er smertefull for forfatteren og familien. Uten at slike historier fortelles vil lidelsene til alle de som var direkte offer for ekstreme nasjonalsosialisters ytringer og handlinger bli glemt. Den er viktig fordi den gir innsikt og grunnlag for refleksjoner og debatt. Både om historiske hendelser og hendelser som ligger mer nært oss i tid. Men også dagens samfunn der trenden er at ekstremister handler mer og mer alene. Var det volden morfaren ble utsatt for under oppveksten som gjorde til at han tok valget fra å bare sympatisere til å handle; å bli SS-soldat. Det er ingen skråsikker bok der forfatteren gir inntrykk for å ha svar på temaene hun skriver om. Forfatteren er åpen og modig som trekker sammenligninger mellom morfarens politiske ståsted og det ståstedet hun selv hadde den tiden hun var politisk langt ute på venstresiden med hodet fullt av konspirasjonsteorier ...

- Kleppanrova - 25. oktober 2014 - Det er skikkelig skrekkelig, vanskelig og skjønne at folk blir slik og kan handle slik, men samtidig en viktig bok som belysende tematikken så fantastisk!Den er så velskrevet og personlig at jeg ble virkelig rystet, her snakker vi om skikkelig godt innhenting av bakgrunnstoff, skriving, linking til nåtidens dataspill og utrolig flotte refleksjoner! Skrivestilen, komposisjonen og fortellerteknisk er den fantastisk bygd opp, så jeg skjønner at dette har tatt lang tid å få puslet sammen. Jeg synes også det er spesielt at hun fikk så god kontakt med moren sin etter å ha vært på kanten med henne. De har funnet hverandre igjen gjennom dette bokprosjektet, flott! En sjelden bok som slår deg midt i magen!
- Tine sin blogg - 1. desember 2014 - Ikke tenk at det blir alt for mange bøker om 2. verdenskrig, denne boken er annerledes og absolutt en bok jeg vil anbefale deg å lese eller lytte til. Måten forfatteren har skrevet denne boken gjør at familien hennes fremdeles kan gå med hevet hode, for hun har tatt for seg hendelser på en saklig måte, uten spesielt mye føleri. Mot slutten når hun går inn på det som skjedde etter krigen, beskriver hun medmennesket Per Pedersen, og tårene mine tar til å trille. Han blir fremstilt som et godt menneske, bedre enn meg og mange andre, og jeg raser innvendig fordi jeg vil ikke synes synd i ham.

Edvard Hoem: "Slåttekar i himmelen"

Bygde-Norge på slutten av 1800-tallet

Edvard Hoem (f. 1949) har en formidabel produksjon av bøker bak seg (se bibliografi på Wikipedia). Selv har jeg bare lest en liten del av disse bøkene, og samtlige - syv i alt - har jeg omtalt på bloggen min. I år er det ni år siden sist han utga en roman ("Mors og fars historie"). 

De siste årene har Hoem brukt på å skrive et gigantisk verk i fire bind om Bjørnstjerne Bjørnson. Jeg har ikke lest noen av disse bøkene, men har hatt gleden av å høre forfatteren snakke om sitt bokprosjekt på Lørenskog bibliotek våren 2013. Dette har jeg skrevet en artikkel om på bloggen min. (Den dagen disse bøkene utgis som lydbøker, er jeg imidlertid klar!)

"Slåttekar i himmelen" er nå å få tak i som lydbok hos Lydbokforlaget. Dersom jeg hadde tenkt meg litt mer om før jeg begynte å lese, hadde jeg nok valgt lydbokutgaven. Det er nemlig en fornøyelse å høre Edvard Hoem lese sine egne bøker! 

"Slåttekar i himmelen" tar utgangspunkt i Edvard Hoems egen oldefar, som het Knut Hansen Nesje. I boka omtales han som Nesje. Innledningsvis skriver Hoem at "(e)g måtte dikte han fram, av luft og ingenting, av lyset over Molde og Rekneslia, av vinden som ruskar meg i håret og regnet som fall på markene og menneska, i hans tid og i mi". Dette er det eneste livstegnet vi får fra fortelleren selv, forfatteren Edvard Hoem, for siden overlater han på en måte historien til seg selv. 

I etterordet skriver Hoem at dette er en roman som er diktet rundt de spinkle minnene om personer som faktisk har levd. Han har hentet årstallene fra kirkebøker, mens andre opplysninger er hentet fra aviser og andre kilder. 

Det er for øvrig ikke første gang Hoem skriver om sin egen slekt. "Mors og fars historie" handler om hans egne foreldre, mens "Jordmor på jorda" handler om hans tippoldemor. "Heimlandet. Barndom" handler om hans egen oppvekst i hjembygda Hoem eller Karviland. Edvard Hoem må kunne regnes som ekspert på denne tidsepoken, ikke minst etter å ha skrevet bøkene om Bjørnstjerne Bjørnson. Dessuten har han inngående kjennskap til hvordan bøndene har hatt det i Romsdalen, hjemtraktene hans, de siste par hundre årene. 

I åpningsscenen av "Slåttekar i himmelen" er året 1874, og Nesje er slåttekar i en liten bygd like ved Molde. Han er enkemann og far til sønnen Hans, som er fjorten år. Å eie sin egen jord er selvsagt drømmen, men Nesje skulle aldri få oppleve annet enn å dyrke på bygslet jord. Det var jevngodt med relativ fattigdom, og liten eller ingen mulighet overhode til å komme seg opp og frem. I alle fall dersom han valgte å bli i Norge ...

En dag møter Nesje Serianna, som han frir til etter at han har forført henne. Serianna er en piperøykende kvinnen som er nokså annerledes bygdas kvinner. Hun tjener som tøs på Gørvell-gården. 

"Så spørger jeg dig, Serianna Eriksdatter: Vil du blive min Ungdoms Glæde og min Alderdoms Trøst?"

Det vart så stille i Gørvells hus som det aldri hadde vore. Serianna skifte farge, før ho strauk handa nedover det kvite forkleet og sa ja. 

Da braut det laus eit spetakkel som fekk taket til å løfte seg. Dei skreik og lo og ropte til kvarandre. Gørvell ropte høgare enn dei alle. Men det var han som kom med spørsmålet, og brått var det stilt igjen:

- Når er barnet ventande, Serianna? 
 - Det blir etter jul, sa Serianna. - Men før påske, la ho til. 

Og så braut spetakkelet laus igjen. (side 30)

Nesje er riktignok fattig, men han har en verdighet som gjør ham til en respektert mann i bygda. Han er både staut og arbeidssom, egenskaper som betydde alt. Det streifer knapt mannen som Nesje bygsler jord av at han faktisk har et liv ...  

Så følger det år på år med barnefødsler, og da er Seriannas søster Gjertine god å ha. Ei ungjente som turte å tale presten i mot da hun skulle stå til konfirmasjon, og som nesten holdt på å forspille retten til å bli konfirmert. Gjertine er noe så sjelden som belest på den tiden, og dette gjør henne fryktet. Kvinner på den tiden skulle helst ikke være "vidløftige". Man kunne risikere ikke å bli gift av mindre. 

Gjertine drømmer om Hans, Nesje-sønnen, men han har større planer for livet sitt og ønsker å gjøre karriere i Throndhjem. Der håper han å treffe en Throndhjemspie. 

Hovedpersonene i boka er Nesje, forfatterens oldefar, og hans svigerinne Gjertine. Den ene ble igjen, mens den andre reiste av gårde til Amerika. Å reise til Amerika var nemlig den eneste farbare vei for mennesker som drømte å komme bort fra fattigdommen. I barnerike familier truet sulten når den samme jorda skulle deles på stadig flere mennesker. 

Når Edvard Hoem skildrer dem som ble igjen og dem som dro på den måten han gjør, skildrer han samtidig tilstanden i Norge på den tiden. Det var ikke uvanlig at store deler av bygde-Norge forlot moderlandet (800 000 nordmenn gjorde det samme), gjerne lokket av Amerika-brev fra slektninger som hadde reist før dem og som skrev om det forlokkende livet på prærien. At de unnlot å skrive om blodslitet og alle skuffelsene gjorde at mange ble fristet, for i neste omgang å få sjokk over det som møtte dem. Like fullt: de var frie "over there"! For uansett hvor mye de slet - det var tross alt bedre der enn hjemme i Norge, hvor nedgangstidene gjorde at utkommet stadig gikk nedover. 

Jeg skal ikke si så mye mer om handlingen i boka. Ikke annet enn at jeg ble bergtatt av historien om menneskene som befolker denne romanen. Ja, det var mye slit blant bøndene på 1800-tallet, enten de ble igjen eller dro. Hoem får likevel frem gleden ved livet, evnen til å se alt det vakre og evnen til å glede seg over kjærligheten og hverandre. Nettopp kjærligheten mellom mann og kvinne ble viktig i et liv som ikke rommet så mye materiell velstand. Uten på noen måte å skjønnmale tilværelsen til bøndene, får Hoem frem både humoren og lidenskapen som preget 1800-tallets bygdemennesker. 

Selv om Hoem har tatt utgangspunkt i sin egen slekt, oppfatter jeg denne romanen som så mye mer. Den handler nemlig om et Norge i en brytningstid, hvor så mange valgte å emigrere til Amerika. Historien blir dermed på en måte et stykke Norges-historie. Det handler om familiebånd som ble brutt for alltid, om barn ble satt bort i håp om en bedre fremtid et annet sted, og om foreldrehjerter som ble knust på veien. For hva var vel meningen med livet, når alle barna dro sin vei ... når alle barna rett og slett måtte dra sin vei, fordi foreldrene ikke hadde annet enn fattigdom å by dem ... 

Nesje beskrives så vart og fint. At han var annerledes, kostet ham mye. 

Han kunne sjå tilbake på ei slekt av ordenskarar som hadde tatt opp sitt samfunnsansvar og trekt i kongens klede. Han hadde ikkje gjort det same, men han var annleis enn arbeidskameratane. Dei las ikkje bøker, gjekk ikkje på biblioteket, vaska ikkje hendene før og etter måltid slik han gjorde, som var son av ei jordmor. Det låg liksom ei usynleg stemning av noko forfina rundt han. Derfor fekk han ingen andre nære venner enn kona si. Dei han delte kår med, var av eit anna slag enn han, og dei han rekna seg som likemann med, delte ikkje hans kår. (side 318-319)

Hoem skriver som alltid vakkert og han har skapt svært troverdige, helstøpte skikkelser i sin roman. Tidskoloritten er dessuten meget autentisk. Dette er som nevnt en epoke han kjenner svært godt, og det merkes. Ekstra interessant er de sterke kvinneskikkelsene. Menneskene i Hoems univers er ikke er så veldig annerledes fra oss selv, kanskje med unntak av at fysisk kjærlighet og synlig hengivenhet - også mellom foreldre og barn - var noe som primært foregikk bak hjemmets fire vegger og ikke i full offentlighet. Dessuten hadde religionen en sterkere plass i livene til 1800-tallsmenneskene. 

Fortellerstemmen i romanen er umiskjennelig Hoemsk, slik jeg kjenner den fra hans øvrige bøker. I min verden betyr det litterær kvalitet på høyt nivå! Hoem tilfører den typiske bygde-Norge-litteraturen noe annet og nytt enn det andre har gjort før ham. Jeg tror det skyldes at han går tettere inn på menneskene, og får oss lesere til å forstå alle de vanskelige valgene omstendighetene tvang dem til å ta, uten at vi kan stille oss til doms over dem på noe vis. Dermed åpner han opp rom vi aldri har vært i tidligere. 

Her lukter det Nordisk Råds Litteraturpris lang vei! Han har vært nominert fire ganger før, så det er på høy tid at han får den!

Utgitt: 2014 
Forlag: Oktober forlag
Antall sider: 352
Jeg har mottatt leseeks. fra forlaget.

Edvard Hoem (bildet er lånt av forlaget)

Andre omtaler av boka:
- VG v/Brynjulf Jung Tjønn - 14. november 2014 - En mester i aksjon - Edvard Hoems siste bok er en oppvisning i skrivekunst - "«Slåttekar i himmelen» er en uvanlig finstemt skrevet fortelling. Hoem driver ikke med fiksfakseri. Historien fortelles i et rolig, malende tempo, og forfatteren lar oss bli godt kjent med romanens viktigste karakterer: slåttekaren Nesje og svigerinnen Gjertine."
- Vårt Land v/Liv Riiser - 10. november 2014 - Flyter fritt og favner vidt - "- Fortellingen er spekket med fakta både om lokale forhold i Moldetraktene, og om utreiseindustrien, slik den fortonte seg på slutten av 1800-tallet. Som Bjørnson-kjenner er Hoem fortrolig med epoken, og så er han jo fra Molde, da. Romanen er en kjærlighetserklæring til hjemtraktene, med sine fjell og åser, sitt lys og værlag; vi merker at hjertet banker i teksten."
- NRK v/Ann Eli Nøsen og Ivar Lid Riise - 5. november 2014 - Hoem følger oldefarens fotspor i ny roman - Intervju med forfatteren - "Historien om oldefaren har ikke sluppet taket i 65-åringen etter at han som smågutt hørte om slåttekaren i moldelia for første gang. – Det gjorde nok inntrykk på meg at min oldefar var en trofast arbeidsmann som gjorde sitt beste for å berge seg og sine. Likevel mistet han sønnene sine én etter én, sier Hoem, og viser til alle som dro over dammen til Amerika på slutten av 1800-tallet."
- Aftenposten v/Kaja Korsvold - 8. november 2014 - Edvard Hoem: Det er hjerteskjærende, alle som har barn forstår det - Intervju med forfatteren - "- Norge var et land av bønder og husmenn og nesten alle hadde noen i familien som dro til Amerika. Slik var det i andre europeiske land også, det var en svær folkevandring.
Edvard Hoem skriver om sin egen oldefar, småbrukeren Knut Hansen Nesje i sin nye roman Slåttekar i himmelen. Oldefaren som var født i 1838 og som var slåttekar i 40 år hos storbonden Gørvell i Molde."
- Dagsavisen v/Gerd Elin Stava Sandve - 6. november 2014 - Intervju med forfatteren - Han husker godt fortellingene bestefar fortalte som sin far da lille Edvard selv var rundt fire-fem år. Om en mann som hadde fire sønner, men mistet alle - noen til Amerika.
- Det de fortalte, gjorde stort inntrykk på et barnesinn. Jeg har prøvd å skrive om dette to-tre ganger før, men har ikke fått det til. Skal ikke si at jeg har jobbet med boka i førti år, men det har gått 40 år siden jeg først tenkte at jeg burde skrive den. Til slutt bare bestemte jeg meg. Fant ut at jeg måtte skrive fritt og fabulerende rundt det, selv om jeg vet lite. Har gjort masse research, og brukt det jeg hadde av brev og andre kilder. Men mye er diktning, sier Hoem.
- Reading Randi - 1. april 2015 - Å skrive om mennesker som levde for så lenge siden, å prøve og skildre livene deres, gjenskape tankene deres, er kanskje ikke så lett, men Hoem har nok tenkt i samme baner som Sigrid Undset - at menneskene i deres hjerter forblir de samme, selv om tid og sed og skikk endres - kjærlighet, og menneskelige relasjoner og menneskelige følelser som sorg, sjalusi osv. er ikke tid og stedbundne:"Ti sed og skikk forandres meget, alt som tidene lider, og menneskenes tro forandres og de tenker annerledes om mange ting. Men menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager" (Sigrid Undset)
Det er vel ikke umulig at Edvard Hoem kommer med en oppfølger til denne romanen - det skal bli interessant å se hvordan det går videre med de som slo seg ned på prærien i Dakota, eller hvordan det går med den vesle Anton Edvard som Nesje valgte å sette bort - han som ble i Norge og ble forfatterens bestefar.

Fredrik Græsvik: "Den tapte krigen - Norge i Afghanistan"

En helhetlig fremstilling av Afghanistan-krigen

Fredrik Græsvik (f. 1967) har vært utenriksreporter i TV2 siden 1994, og i årenes løp har han dekket mange kriger og væpnede konflikter. På Wikipedia kan man lese at han har hatt et spesielt ansvar for Midtøsten-dekningen i TV2. Ikke bare var han til stede i Bagdad da USA angrep Irak, men han var også på Serena hotel i Kabul i januar 2008 da Dagblad-journalisten Carsten Thomassen ble drept av selvmordsaktivister. Dette har han skrevet bok om ("Skuddene på Serena hotell" - 2008).

I alt 12 nordmenn er drept i forbindelse med norsk deltakelse i krigen i Afghanistan, hvorav 10 er soldater (alle er navngitt på side 311-312 i boka). Blant disse er fire norske soldater som ble drept av en bilbombe mens de oppholdt seg i en og samme bil i april 2011. (For øvrig en type hendelse som Erika Flatland skrev om allerede i 2010, i sin første bok i en triologi, som handler om tre kamerater fra en bygd som alle ble drept samtidig ...) 

Hva var det som gjorde at Norge valgte å delta i denne håpløse krigen i Afghanistan, og hvorfor kunne det aldri gå bra? I "Den tapte krigen" tegner Fredrik Græsvik først og fremst det store bildet var denne internasjonale konflikten, og med et særskilt blikk på Norges bidrag. Fordi han er så grundig i sin tilnærming, tror jeg at boka for ettertid kommer til å bli stående som den boka - den Afghanistan-boka man rett og slett bør lese for å forstå de fleste aspektene ved denne krigen. Boka kommer derfor til å ha aktualitet i mange år fremover, tenker jeg. 

Det er langt mellom de virkelig gode bøkene om Afghanistan, men selv vil jeg særlig trekke frem disse to bøkene, som jeg selv har lest og omtalt på bloggen min:
- Carsten Jensen og Anders Sømme Hammer: "Alt dette kunne vært unngått" - En reise gjennom det nye Afghanistan (2014)
- Fredrik Barth: "Afghanistan og Taliban" (2008)
Et par andre bøker det kan være verdt å merke seg er dessuten "Drømmekrigen" av Anders Sømme Hammer og "Brødre i blodet" av Emil Johansen - i tillegg til en rekke skjønnlitterære bøker som kan bidra til å belyse det afghanske folkets situasjon. Sentrale forfattere er i så måte Atiq Rahimi, Yasmina Khadra og Khaled Hosseini. Dessuten ønsker jeg å trekke frem filmen "Osama", som regissøren Siddiq Barmak står bak. 

Den første boka - "Alt dette kunne ha vært unngått" - handler i all hovedsak om hvordan det har gått i Afghanistan, den andre - "Afghanistan og Taliban" - om hva som er det største problemet i Afghanistan: alle stammene og alle soldatene som skifter side i konfliktene før man får snudd seg. De som før var ens allierte, blir fort ens fiende - men da med kunnskaper om dine strategier i den samme konflikten. Et element som også Fredrik Græsvik er innom, er vestens manglende ivaretakelse av sivilbefolkningen, som primært er opptatt av sin egen sikkerhet her og nå. Å tenke på dette i neste uke kan være for sent ... 

"Den tapte krigen" begynner med å tegne et bilde av Vesten før 11. september 2001. Sikkerhetstjenesten i USA mottok mange tegn på at noe var i gjære i ukene før, men dette var et nokså konstant bilde som ikke avvek fra hvordan det jevnt over pleide å være. I Nord-Afghanistan ble den afghanske opprørslederen Ahmed Shah Massoud drept den 9. september, og senere viste det seg at Al-Qaida sto bak. 

På tidspunktet for 11. september hadde det vært stortingsvalg i Norge, hvor Arbeiderpartiet hadde gjort det dårligste valget siden krigen. Den nye regjeringen Bondevik var fremdeles ikke dannet da sjokkmeldingene om angrepet på USA rullet inn over nyhetskanalene. Basert på datidens sentrale politikeres memoarer, nyhetskilder og utallige intervjuer, tegner Græsvik et detaljert bilde over det som skjedde. I denne konteksten kommer alle de fatalt forhastede beslutningene i et særdeles dårlig lys. 

"Og det var kanskje det største problemet i dagene etter 11. september. Vi ble alle grepet av en form for massehysteri som både statsledere og media bidro til å hausse opp. Det var våre lederes oppgave å sørge for å ta de riktige avgjørelsene, men det var vanskelig i det krigsopphissende klimaet som rådet. Når den ene etter den andre i ettertid sier at avgjørelsene som ble tatt var forhastede og beslutningsprosessen preget av varierende grad av panikk, viser det at mange av dem egentlig ikke evnet å lede i krise på en tilfredsstillende måte." (side 57)

Angrepet på USA føltes som et angrep på alt Vesten sto for - frihet og demokrati. "Det var et angrep på oss alle". Uten klart definerte mål, ble Afghanistan og Taliban angrepet - fordi de lot Osama bin Laden og hans kumphaner trene og oppholde seg på afghansk jord. Taliban hadde ikke gjort Vesten noe, og man overså det faktum at det etter årtier med krig faktisk var en slags ro og orden i Afghanistan tross alt (slik jeg har forstått det). Kvinnenes situasjon var riktignok meget dårlig, men uansett hvor mye Vesten i senere år har forsøkt å forsvare krigen som sådan utfra humanitære hensyn, var det i alle fall ikke kvinnenes manglende rettigheter i det afghanske samfunnet som førte til krig. Den presidenten som etter hvert fikk støtte fra Vesten til å styre et samlet Afghanistan har heller ikke gjort kvinnenes situasjon spesielt enklere ... 

Oppildnet av å vise krefter i Midtøsten i en tid hvor Afghanistan burde ha vært mer enn nok å "gape over", innledet USA samtidig til krig mot Irak. Dette ble en gigantisk tabbe. Når man også legger til at det ikke forelå noen tilfredsstillende samlende plan for angrepet - ikke annet enn iveren etter å ta Saddam Hussein, nærmest koste hva det koste ville - skjønner man at dette ikke kunne gå bra. Det skjønte også flere, og dermed fikk ikke USA den FN-støtten de hadde håpet på. Når man legger til at "bevisene" mot Irak var forfalsket, så måtte det gå som det gikk: enda et land slengt ut i et kaos uten sidestykke. Målet var "bekjempelse av terror", men middelet kunne knapt vært verre egnet til å oppnå akkurat det. Vi kan vel - uten å ta for hardt i - si at det er det stikk motsatte som er oppnådd ... 

"I desember 2011, nesten åtte år etter invasjonen, trakk amerikanske styrker seg ut av Irak etter å ha brukt mesteparten av de siste årene av den lange krigen til å beskytte seg selv. De etterlot seg et land i borgerkrig. Det var et langt verre sted for irakere flest å være enn da diktatoren Saddam Hussein styrte landet med jernhånd. 

Irakkrigen var et sidespor. Ja, et regelrett blindspor. Tilliten og sympatien Bush og USA hadde fått i verden etter angrepene 11. september 2001, forsvant hos mange. Ikke bare blant amerikanernes allierte, men enda viktigere blant potensielle fiender der ute i de store muslimske folkemassene. Samlet virket Krigen mot terror nå mer enn noen gang som et vestlig korstog mot muslimene. Ampre fronter tilspisset seg, og venner ble fiender. Bush klarte å gjøre verden til et farligere sted, og vi ble med ham - også da han mistet totalt fokus på å stille de som sto bak angrepene mot USA 11. september 2001 til ansvar. Vi fortsatte å stå ved USAs side i Afghanistan, også etter at Irak-krigen hadde gjort det tydelig at amerikanerne hadde en taktikk som ikke bidro til å gjøre verden tryggere. Tvert i mot." (side 105)

Kart over Afghanistan

Fredrik Græsvik redegjør for mange enkelthendelser under Afghanistan-krigen, blant annet slaget om Banken i Maimana, der soldatene ble møtt av et bakholdsangrep i november 2007. Alt for mye av motstanden mot internasjonal intervensjon ble i denne perioden tilskrevet karikaturtegningene av Mohammed. 

"Det var noe annet og langt farligere som hadde trigget aggresjonen mot de utenlandske soldatene: En underliggende forakt for utlendinger som gjorde livet vanskeligere for et folk som drev med utstrakt handel over porøse landegrenser. Mange av Afghanistans smuglerruter for blant annet narkotika går gjennom denne provinsen. Nordmennene var i ferd med å bli en utfordring for de som ville fortsette med ulovlig handel." (side 124) 

Græsvik er også innom fredsprosessene som ble ledet av USA, og som aldri tok inn over seg at Tailban fremdeles var en viktig maktfaktor, selv om de var fordrevet fra Kabul. Veldig tidlig i invasjonsprosessen hadde for øvrig Taliban vært i dialog-modus, men det var aldri interessant å snakke med dem. Dette betegner Græsvik som en tabbe - og han er ikke alene om å mene dette. 

Uten på noen måte å glorifisere innsatsen til de norske soldatene i Afghanistan, tar Græsvik til orde for å vise frem litt av hva det innebar å være soldat i dette landet - og det i en konflikt som sentrale norske politikere vegret seg for å kalle krig. Det blir litt som danskene forsøkte å formidle i filmen "Armadillo", og krigsveteranen og forfatteren Phil Klay forsøker å skildre i krigsnovellesamlingen "Hjemkomst". Noen ganger skapte media selv problemer, ved å trekke ut enkeltepisoder som var svært situasjonsbetinget, og som handlet mer om indrejustisen blant soldatene enn ting vi andre egentlig trengte å kjenne til. 

Hamid Karzai (Foto: ukjent)

Allerede i desember 2001 ble Hamid Karzai tatt i ed som overgangsadministrasjonens leder i Afghanistan. I juni 2002 ble den samme mannen tatt i ed som Afghanistans president. 

"Man trenger ikke å dykke dypt ned i Afghanistans historie for ¨forstå at byggingen av en statsmodell med en sterk sentralmakt ikke var det smarteste man kunne foreta seg. Det var i hvert fall ikke det enkleste. En rekke folkegrupper med forskjellig kultur og med sterke historiske motsetningsforhold gjør det nærmest umulig å styre nasjonen fra Kabul. Nøkkelen til suksess kunne være å desentralisere makten. En løsere føderasjon av flere stater ville trolig være enklere å bygge, og gitt et sikrere resultat." (side 215)

Og videre:

"I 2004 befant det seg bare 15 000 amerikanske soldater i Afghanistan, et land med 30 millioner innbyggere. Tre år senere, i 2007, etter at opprøret hadde økt betraktelig i styrke, befant det seg fortsatt forholdsvis få amerikanske soldater i landet. De var nå 25 000 mann. Når Obama overtok, befant det seg 32 000 amerikanere i Afghanistan. Disse kjempet sammen med 29 000 soldater fra andre Natoland. Samtidig hadde USA over 160 000 soldater i Irak. Dette viser hvor store feilprioriteringer det var snakk om. Hadde Bush latt Irak være i fred, og samtidig valgt en strategi som ikke la grunnlag for rekruttering til Taliban, hadde han kanskje hatt muligheten til å kontrollere situasjonen i Afghanistan." (side 226)

Jakten på Obama bin Laden fortsatte, og i mai 2011 lyktes det amerikansk etterretning å ta livet av ham. Men var kampen mot terror av den grunn vunnet? 

Græsvik påpeker at Taliban er en gruppe forkvaklede sjeler, men at argumentene for å inkludere gruppen i fredssamtaler er at de faktisk er der, og at man derfor blir nødt til å forholde seg til dem. "Å fjerne dem eller ignorere dem er ikke mulig. Å forhandle med dem betyr ikke å akseptere deres politikk, men å forholde seg til realitetene." (side 243)

Etter mange år med krig, hardnet motstanden i det afghanske folket, og antall selvmordsbomber - hovedsaklig rettet mot sivile - hadde steget betydelig. Dette kostet også mange soldater livet. 

"I dagene etter 11. september 2001 kom det signaler om forhandlingsvilje fra Talibans side. Det dreide seg om å utlevere Osama bin Laden til en tredjepart, for eksempel Osama bin Ladens egentlige hjemland Saudi-Arabia. Hadde amerikanerne fulgt dette sporet, kunne de satset på en begrenset militæraksjon i Afghanistan. En aksjon som først og fremst ville slått ut al-Qaidas treningsbaser. Nato hadde sluppet å sende inn mange hundre tusen soldater, og USA kunne spart seg igangsettingen av en omfattende regimeendring." (side 269)

Videre skriver Græsvik på side 273 at amerikanerne gjennom alle tider har vist en foruroligende manglende evne til å forstå at verdensopinionen kan støtte andre syn, andre ledere og andre ideologier enn deres eget. Denne største svakheten ved USA har bidratt til dårlig krisehåndtering i forholdet til Kina, Sovjet og senere Russland. Men det kanskje verste av alt: "Vår svakhet er at vi spiller med det tapende laget fordi vi frykter konsekvensene av et kjøligere forhold til kjempen i Vest."

Græsvik tar også for seg noen av de utfordringer man som krigsreporter kommer borti. Noe handler om redaksjonens prioritering av stoff, og at man ikke kan være over tid på et sted og følge utviklingen tett. En og samme reporter skal gjerne dekke både Afghanistan, Irak og den arabiske våren ... Ønsket om å ivareta sikkerheten til egne ansatte og ønsket om en god historie, gjør at redaksjonene ofte tyr til frilansstoff fra kompliserte krigssoner. Det gjør noe med vinklingen, og nettopp derfor er bøker som dette, der dedikerte journalister har gravd seg dypt ned i de kildene som foreligger, og deretter tegner et balansert bilde av hva det hele dreier seg om, viktige. Akkurat i dette synes jeg Fredrik Græsvik har lykkes godt! Så får det heller være at mye av stoffet er kjent for dem som har fulgt godt med underveis. Dette måtte imidlertid være med for at boka skulle fremstå som en komplett fremstilling av krigen i Afghanistan, hvilket jeg antar har vært forfatterens ambisjon. 

"Den tapte krigen - Norge i Afghanistan" er et solid stykke arbeid, som jeg mener inneholder en balansert fremstilling av krigen i Afghanistan. Det eneste jeg savnet var at Norges innsats i enda større grad hadde vært plassert inn i en bredere kontekst, men det var ikke målet med boka, jf. dens tittel. Det er selvsagt lett å være etterpåklok, men slike bøker burde leses av våre politikere med tanke på å trekke lærdom ut av dette. Det kommer garantert  verdenskonflikter senere, hvor lærdommen vil kunne komme til nytte! Evnen og viljen til evaluering står imidlertid sentralt i læringsprosessen i så måte. 

Det er svært merkbart at det er en dyktig journalist som har skrevet boka, og dette er en form for journalistikk jeg gjerne hadde sett at det var mer av i våre medier! Nyansene, respekten for de involverte på alle sider av konflikten og analysene han foretar - alt bærer bud om klokskap og en dyptpløyende forståelse for hva det hele dreide seg om når det kom til stykket! (Boka kunne for øvrig ha tjent på noe bedre korrekturlesing.)

Jeg anbefaler denne boka varmt! 

Utgitt: 2014 
Forlag: Pax
Antall sider: 332
ISBN: 978-82-530-3737-0
Jeg har mottatt et anmeldereksemplar fra forlaget.

Fredrik Græsvik (Foto: Ukjent)

Andre omtaler av boka:
- Bergens Tidende v/Sven Erik Omdal - 23. september 2014 - Bokettersyn av en håpløs krig - «Den tapte krigen» er et journalistisk produkt, og det er ment som en kompliment. Boken veksler mellom reportasje og refleksjon, der reportasjeinnslagene, enten det er fra slagmarken eller fra familiene som lever i angst hjemme, er det som skiller denne boken mest fra andre Afghanistanbøker. Græsvik har vært i krigen, og det merkes.
- Bistandsaktuelt v/Bjørn Johannessen - 28. oktober 2014 - Politiker-kritikk i ny bok om Afghanistan - Forfatteren resonnementer er jevn over godt begrunnet, men særlig på et punkt har jeg problemer med å følge ham. Bokens innledende kapitler rommer mye relevant tvil om USAs motstandere i Afghanistan lar seg beseire militært, skal man vinne afghanernes «hearts and minds» må det militære aspektet balanseres med bærekraftige utviklingstiltak som kommer den jevne afghaner til gode. Noe forbauset leser jeg da på s.267; «For lite ressurser ble lagt inn i startfasen av krigen, og det er hovedårsaken til at USA og Nato tapte krigen i Afghanistan. Det ble satt inn for få soldater, det ble brukt for lite penger, og man håpet at det hele ville være over på forholdsvis kort tid….». Sistnevnte kan nok være riktig, få vil hevde at amerikanske politikere fra presidenten og nedover i rekkene hadde påtrengende mye kunnskap om afghanske forhold forut for krigen. Men det er all grunn til å betvile at løsningen lå i å sende flere soldater, spør bare britiske og sovjetiske krigshistorikere.
- Dag og Tid v/Astrid Suhrke - 3. oktober 2014 - Afghanistan utan undertekst - For dei fleste lesarane vil ikkje boka kome med noko nytt, spesielt om dei har sett NRK- og TV 2-seriane om Noreg i Afghani­stan og elles fylgt debatten. Ein spør seg difor kvifor Græsvik har skrive denne boka. Er det krigsreporteren som vil hylle soldatane, som han meiner er blitt for lite verdsette av den norske befolkninga og svikne av politikarane? Vil han slå fast ein gong for alle at Noreg faktisk var i krig i Afghanistan, og at krig er farlege saker, ikkje å forveksle med å drive jenteskolar og humanitær bistand? Eller er bodskapen at når soldatar seier «krige er betre enn sex» og ropar «til Valhalla» når dei durar ut av leiren i Maimana, er det no eingong slik soldatar kan tulle og vitse?