Atiq Rahimi: "Tålmodighetens stein - Seng-e-saboor"

Utgitt i Norge: 2009
Utgitt i Frankrike: 2008
Originaltittel: Syngué Sabour
Oversetter: Tor Lotherington
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 128

En kvinne sitter ved siden av sin dødssyke mann i det som er igjen av deres utbombede hjem et sted i Afghanistan. Mannen er bevisstløs, og kvinnen holder ham i live ved å gi ham salt- og sukkeroppløsning gjennom en slange fra svelg til mage. Mannens slekt har forlatt henne, mannen og de to døtrene deres, mens de selv har flyktet fra stedet. Kvinnen er ingenting uten mannen sin i dette samfunnet, og er derfor prisgitt hans skjebne.

Mens kvinnen sitter og vokter over mannen sin og ikke aner om han kan høre henne, betror hun ham den ene hemmeligheten etter den andre. Uten avbrytelser får hun omsider fortalt sin historie. Som om mannen hennes var tålmodighetens stein - seng-e-saboor. I persisk mytologi er seng-e-saboor en magisk stein, som en stiller seg foran for å tømme seg for ulykker, lidelser og elendighet som man ikke tør å betro andre. Når steinen har lyttet og tatt til seg alle hemmelighetene, sprekker den en dag og da er man befridd.

Kvinnen og mannen har vært gift i ti år, men hun har aldri opplevd at han har kjærtegnet henne eller kysset henne. Alle lengslene som hun har vært nødt til å legge lokk på for ikke å miste sin ære, har tidvis ført til desperate handlinger.

Mens kvinnen øser ut av seg alle sine hemmeligheter og frustrasjoner, foregår det krigshandlinger rundt huset. Det er ikke helt ufarlig å oppholde seg der. Likevel har hun ikke noe valg ...

Denne lille boka er rett og slett noe av det såreste og vakreste jeg har lest på lenge! Det er en annen bokblogger - Liv med "Lesestua mi" - som nylig gjorde meg oppmerksom på boka. En stor takk til henne!

Skildringene av kvinners plass i det afghanske samfunn er meget sterk kost! Og jeg kommer rett og slett ikke over slutten av boka ...

Forfatteren ble tildelt den prestisjetunge Goncourtprisen for boka i Frankrike i 2008.

Terningkast fem - en sterk sådan!

"Women without men" / "Kvinner uten menn" (Regissør: Shirin Neshat)

Innspilt: 2009
Nasjonalitet: Frankrike, Tyskland, Østerike
Språk: Persisk/engelsk
Originaltittel: Zanan-e bedun-e mardan
Skuespillere: Pegah Ferydoni, Arita Shahrzad, Shabnam Tolouei, Orsi Tóth
Spilletid: 95 min.

Det historiske bakteppet i denne filmen er de politiske forholdene i Iran i 1957. Sjahen flyktet da de millitære gjorde et statskupp, men vendte som kjent tilbake etter en tid. Det sies at det var i denne perioden grunnlaget for den islamske revolusjonen i Iran i 1979 ble skapt. Da forlot sjahen Iran for godt, og siden har landet vært styrt av religiøse ayatollaher.

Vi møter fire kvinneskjebner. Fakhri lever i et kjærlighetsløst ekteskap. Akkurat hvor meningsløst livet og ekteskapet med hennes humørløse og surt fordømmende ektemann har vært, går for alvor opp for henne da hennes fordums elskede dukker opp igjen i Iran etter mange år i utlendighet. Dette gir henne mot til å gå fra sin mann og etablere seg i et falleferdig herskapshus med en vidunderlig hage ute på landet.

Her dukker Zarrin opp, mer død enn levende. Hun har flyktet fra et liv i prostitusjon, skrekkslagen etter at hun ikke lenger klarte å se ansiktene til kundene sine. Og etter hvert finner også Faezeh veien dit. Hennes venninne Munis er død, etter å ha tatt livet av seg grunnet de strenge forholdene broren har latt henne leve under. Som 30 åring og ugift var Munis lite verdt som kvinne og menneske. Faezeh, også hun ugift, kan ikke vende hjem til sine etter en voldtekt. Hun er nå en kvinne uten ære ... og uten fremtid.

Livene til disse kvinnene flettes sammen. Selv om de er svært ulike, har de likevel mye felles nettopp fordi de er kvinner i et land som Iran. Etter hvert trenger omverden seg inn på deres fredede lille plett, og dette får noen konsekvenser ingen av kvinnene hadde forutsett.

Kvinneskjebnene vi får innblikk i er ikke ekstreme på noe vis. Tvert i mot er de nokså hverdagslige i et land hvor kvinneundertrykkelse lever i beste velgående. Ikke å få bestemme over sin egen skjebne, sine egne valg, hvilke drømmer man skal få lov til å forfølge, hvilken ektefelle man skal slå seg til ro med ... Jeg tror knapt Vestens kvinner kan forestille seg dette. For hva blir egentlig igjen når all individuell frihet tas fra en, og det knapt finnes andre former for frihet heller? Uttrykket i filmen er malerisk og magisk. Kun det aller nødvendigste av replikker er med. Jeg ble veldig berørt mens jeg så på filmen. Fordi regissøren Shirin Neshat selv er perser, har hun maktet å fortelle en svært nyansert historie. Det er absolutt håp! For selv et undertrykket folk - kvinner som menn - har sine metoder og lar seg ikke kue så lett, selv om det kan se slik ut på overflaten. Det har selvfølgelig ikke vært mulig å lage denne filmen i Iran, og Neshat lever selv i eksil i dag.

Terningkast fem.

"Triage - lev eller dø" (Regissør: Danis Tanovic)

Innspilt: 2009
Skuespillere: Colin Farrell, Christopher Lee, Sandra Ni Bhroin, Branko Djuric og Nick Dunning
Nasjonalitet: Belgia / Irland /Spania / Frankrike
Spilletid: 100 min.

Mark og David er begge erfarne krigsfotografer. Ikke bare er de kollegaer, men de er også bestevenner. Det er også ektefellene deres. David og hans kone venter barn, og David ønsker ikke lenger å risikere livet for det optimale "scoop".

De reiser sammen til Kurdistan på slutten av 1980-tallet, og har base ved et feltsykehus mens kampene raser rundt dem. Her møter de bl.a. legen som avgjør hvem som skal få leve og hvem som skal dø - dvs. "triage". De som uansett ville ha dødd, får en kule i hodet for å slippe unødige lidelser ...

Mens David preges av det som skjer på hjemmebanen, er Mark helt hektet på sine "scoop". Det er som om han ikke skulle befinne seg i den virkelige verden ... som om kameraet kan verne ham mot all den ondskapen han har rundt seg. Da David vil reise hjem fordi kamphandlingene har kommet nærmere og fremstår som mer truende, nekter Mark å reise.

Så skjer det noe dramatisk, og plutselig befinner Mark seg på feltsykehuset. Han er heldig og etter få dager reiser han hjem, kun litt halt i den ene foten. Men hva har skjedd med David?

Mark vender hjem til kona Elena, tilsynelatende uanfektet. Men så bryter han fullstendig sammen - med alle tegn til å være krigstraumatisert. Hva skjedde egentlig i Kurdistan? Og hva vet han om David?

Dette er en film som virkelig gjør inntrykk! Hvor mange ganger sitter vi ikke i godstolen hjemme og ser på nyhetsinnslag fra krigsherjede land - uten tanke for hva de som står bak reportasjen utsetter seg for i den hensikt at verden skal få vite hva som egentlig skjer? Selvfølgelig er det innbyggerne i det krigsherjede landet som er aller mest utsatt for fare, men de har ikke noe valg. Krigsreporterne og -fotografene drar imidlertid fra en ellers trygg hjemmetilværelse for å være med på å dokumentere det som skjer, ofte med stor fare for eget liv. De fleste krigsfotografer er dessuten freelancere, og fanges ikke opp av noe system når det går galt, som i dette tilfellet for Mark sin del ...

En tankevekkende film som fortjener terningkast fem. Jeg setter ekstra stor pris på at filmen er europeisk! Dermed er historiefortellingen ikke fullt så melodramatisk eller svart-hvitt som jeg ofte synes amerikanske krigsfilmer er.

Colin Farrell i rollen som Mark.

Susan Abulhawa: "Morgen i Jenin"

Utgitt: 2006

Utgitt i Norge: 2010

Original tittel: "The Scar of David"

Oversetter: Ragnhild Eikli

Forlag: Aschehoug

Antall sider: 361 

I bokas åpningsscene befinner vi oss i landsbyen Ein Hod i Palestina i 1941. Det har allerede en stund bosatt seg jøder på flukt fra Hitlers terrorregime i området, og disse lever i fredfull sameksistens med palestinerne. Hasan er sønn av en etter forholdene tilstrekkelig velstående familie, som livnærer seg av det jorden kan gi dem. Med sitt gode hode skulle han nok i likhet med sin jødiske kamerat Ari gjerne ha studert ved universitetet, men det tillater ikke faren, som er redd for at sønnen skal gli bort fra familien og jorden han en dag skal arve.

Så skjer det som vi kjenner så godt til i historien. Israel blir opprettet som en følge av et vedtak i FN, og i 1948 ankommer mengder med soldater som bl.a. jager alle beboerne i Ein Hod på flukt. Dermed må Hasan og hele hans familie forlate landsbyen hvor slekten har bodd i førti generasjoner. Hasans unge kone, beduinkvinnen Dalia, og deres to barn Yehya og Ismael går sammen med de øvrige flyktningene til fots til det som etter hvert er kjent som flyktningleiren i Jenin. Under flukten mister Dalia Ismael, noe hun aldri kommer over. Senere viser det seg at barnet er stjålet av en barnløs israelsk familie. Ismael oppdras i den jødiske tro og får navnet David. Et svært gjenkjennelig arr i ansiktet samt en voldsom likhet med broren Yehya, gjør at de begge skjønner at likheten neppe kan være tilfeldig den dagen de støter på hverandre - Yehya da som gryende PLO-aktivist og David som israelsk soldat.

Årene som flyktningene tilbringer i Jenin skal etter hvert fylle mange tiår. Hasan og Dalia får datteren Amal, og etter hvert er det hun som stort sett forteller historien om sin familie. Det er en historie om det palestinske folkets lidelser menneskeliggjort gjennom enkeltskjebnene i hennes familie og blant deres venner. Det er en historie om ufattelige lidelser og store tap, fortalt med korrekt gjengitte historiske hendelser som bakteppe.

Jeg bokstavelig talt slukte boka. På slutten klarte jeg rett og slett ikke å legge den fra meg. Historien grep meg med en slik kraft at jeg nesten ble helt satt ut. Først da jeg hadde lest den ferdig og kunne tre tilbake og betrakte den på litt avstand, oppdaget jeg noen av bokas svakheter som bare vagt plaget meg mens jeg leste den. Noe av dette handler om en noe ensidig og svart-hvitt-fremstilling av det palestinske folket kontra det jødiske folket. Med svært få unntak tegnes et bilde av et palestinsk folk utelukkende bestående av gode mennesker, mens israelerne nesten kun fremstilles som onde. Slikt er irriterende fordi det ikke stemmer med virkeligheten. Når det er sagt er det klart at det palestinske folket har lidd mye, og har betalt en svært høy pris for Vestens behov for å reparere skadene etter jødenes Holocoast.

Når jeg likevel vil trykke boka til mitt bryst som en av få som virkelig har berørt meg i den senere tid, er det fordi historien som fortelles er uhyggelig viktig. Noe av det mest vellykkede ved boka er historien om hva det har gjort med et helt folk å være på flukt, samt hva som gjør at noen faktisk kan velge å bli selvmordsbomber. For det hatet som har vokst mellom palestinere og israelere i tiden etter 1948 – det hatet forstår man etter å ha blitt presentert for en SÅ sterk historie! Så får det heller være at det språklige ikke helt holdt mål hele tiden. Den er imidlertid ikke dårlig skrevet heller. 

Jeg leste i en anmeldelse av boka at forfatteren ikke akkurat kan sies å være en ordkunstner. Det  stemmer absolutt. Og forsøk på å bruke metaforer blir vel ofte en smule banalt. Enkelte ganger lurte jeg også på hvorfor forfatteren nesten heller over til dokumentarromanen når enkelte historiske hendelser beskrives. Kanskje for å gi det hun skriver enda større troverdighet? Det er ikke helt vellykket. Det finnes jo ingen objektiv sannhet om nesten noe som helst. Likevel er det langt mellom såkalt kiosklitteratur og denne boka! Ikke uten grunn har den blitt en bestselger i hele den vestlige verden, kanskje med USA som et hederlig unntak. Der ties nemlig boka etter sigende i hjel. Forfatteren Susan Abulhawa har gjennom å skrive en slik bok, oppnådd mye mer enn noen politiker noen sinne kan drømme om å oppnå gjennom en livslang politikerkarriere.  Denne boka kommer nemlig til å endre mange menneskers holdninger til Palestina-problematikken. Ikke helt få myter avkles nemlig. Som for eksempel at israelerne overtok et land bestående av ørken, og fikk det til å blomstre og bli frodig. Det er beviselig feil. Palestinerne hadde nemlig dyrket jorden i flere titalls generasjoner da Israel ble opprettet. 

Det mangler en del på å nå opp til en toppkarakter, men boka fortjener etter min mening uansett terningkast fem.

Jeg kan ikke få anbefalt denne boka nok! 


Her kan du lese Solgunns anmeldelse! Og her er Bokelskerinnens omtale. Og her er Elidas omtale!

Kamila Shamsie: "Brente skygger"

Komplekst om mange sentrale historiske hendelser

Utgitt i Norge: 2010

Utgitt i England: 2009

Original tittel: "Burnt Shadows"

Forlag: Gyldendal

Oversatt: Linn Øverås

Antall sider: 389

Hiroko Tanaka er 21 år. Året er 1945 og vi befinner oss i Nagasaki. På tross av krigens dysterhet og at en helt ny bombe har blitt sluppet over Hiroshima et par dager før, planlegger Hiroko og tyskeren Konrad Weiss å gifte seg. Men så skjer det fatale. En ny atombombe slippes over Nagasaki, og absolutt alt som noen gang har betydd noe for Hiroko, raderes med ett bort. Konrad dør, byen hun elsker ødelegges, all familie og venner er borte, livet hennes … ingenting er tilbake. Selv er Hiroko merket for livet. Silkekimonoen med fuglemønster på ryggen, som hun hadde på seg i det øyeblikket bomben eksploderte, har brent seg fast i huden hennes. Og man er dessuten usikker på om stråleofrene etter bomben i det hele tatt kan føde normale barn …

Et par år senere er Hiroko i Dehli. Hun oppsøker Konrads søster og hennes mann; Elisabeth og James. Lite skulle hun da ane hvilken vending livet hennes skulle ta, og at hun skulle ende opp med å gifte seg med Sajjad Ashraf, James´ indiske tjener. Skjønt rett etter kastes de britiske koloniherrene ut av India, landet deles i to og Hirokos indiske ektemann er plutselig blitt pakistansk.

Gjennom flere generasjoner følger vi familiene Weiss og Ashraf, fra kontinent til kontinent. Samtidig fortelles historien om tilspissingen mellom Vesten og den muslimske verden - ikke minst om amerikanernes økende paranoia etter 11. september 2001 og hvilke konsekvenser dette får for enkeltskjebner. Så sterk er nemlig paranoiaen at man fjerner en rekke ”elementer” i samfunnet …. ”sånn for sikkerhets skyld” … Og muslimer fra Afghanistan har ingen sjanser i dette landet. Vanlige rettssikkerhetsgarantier gjelder ganske enkelt ikke for disse menneskene. Ble de igjen i USA, risikerte de å bli arrestert. Flyktet de, var det et bevis på deres skyld. Parallellene til hekseprosessene for flere hundre år siden er nærliggende. Hvis heksene druknet og dermed døde, var de uskyldige. Ellers ble de brent. De hadde mao. ikke en sjanse. Guantanamo og orange kjeledresser venter for dem som blir tatt ... 

Jeg er ganske enkelt imponert over den pakistanske forfatteren Kamila Shamsies evne til å turnere den ene kulturen etter den andre i boka! Alle historiens fasetter er fortalt med en meget stor troverdighet, enten det dreier seg om britisk koloniherredømme, den typisk japanske folkesjelen, forholdene i India og Pakistan etter selvstendigheten og delingen i 1947, unggutters lefling med fundamentalistiske krefter i Afghanistans brennende ørken, den typiske New Yorkers folkesjel, amerikanernes paranoia etter 11. september 2001 og virkningen av dette på lovlige og ulovlige innvandrere fra Afghanistan. Og ikke en gang faller forfatteren for fristelsen til å gli over i det klisjefylte! I tillegg til at boka er meget godt skrevet, er dette en skikkelig pageturner. Jeg hadde store vanskeligheter med å legge den fra meg underveis. 

Kamila Shamsie har skrevet flere bøker som hun har mottatt mange priser for, men ”Brente skygger” er den første som er oversatt til norsk. Jeg gleder meg veldig til flere av bøkene hennes blir oversatt!

Andre bloggere som har skrevet om boka:
Groskro
Liv på Lesestua mi
Cathrine på Min Bokhylle
Leserommet
Reading Randi

Yasmin Crowther: "Safran-kjøkkenet" (2006)

Nygifte Sara mister sitt ufødte barn idet hun forsøker å redde fetteren sin fra å kaste seg i Themsen. Indirekte er det morens - Maryams - skyld, og Sara har problemer med å tilgi henne. Moren er iransk og faren er engelsk, og verken ektemann eller datter føler at de noen gang har kommet ordentlig inn på Maryam. Hun skjuler en hemmelighet fra sin fortid i Iran.

Maryam reiser til Iran for første gang på 40 år, og mens hun er der får hun datteren til å komme dit i håp om at de skal forsones. Under oppholdet får Sara bl.a. kjennskap til morens store kjærlighet og omstendighetene som gjorde at hun i sin tid måtte forlate Iran.

Boka er nydelig skrevet, og vi får innblikk i kulturforskjeller. Sara, som aldri har følt seg verken som engelsk eller iransk, får større forståelse for hvorfor moren er slik hun er, og kanskje også for hvem hun selv er.

Rula Jebreal: "Ørkenblomsten" (2004)

Handlingen i boka foregår i Israel fra 1948 og frem til rundt 1991, og det er først og fremst palestinernes historie som fortelles - basert på virkelige hendelser og personer.

Den palestinske kvinnen Nadia flykter i svært ung alder fra en stefar som har misbrukt henne seksuelt, mens moren så en annen vei. Hun har en indre uro i seg som ikke forsvinner etter at hun gifter seg med den hjertegode Jamal. De får to døtre - Miral og Randa - men allerede mens jentene er ganske små, dør Nadja under tragiske omstendigheter. Faren velger å plassere døtrene på det som etter hvert har blitt Hinds kostskole for jenter i Jerusalem.

Da den første intifadaen (stein-krigen) starter på slutten av 80-tallet, våkner Mirals politiske bevissthet. Hun bestemmer seg for å delta i kampen for et fritt Palestina, hvor demonstrasjoner og terrorhandlinger inngår. Men når det eneste våpenet de har er steiner, sier det seg selv at det er en farlig og nokså fåfengt kamp ...

Språket i boka er nokså dårlig. Dessuten opplevde jeg personskildringene som nokså flate og endimensjonale. Gang på gang vipper historien over i det banale. Det er f.eks. vel mange beskrivelser av tårer som renner nedover Mirals kinn. Jeg reagerte også på at historien om to folkegrupper som kjemper om det samme landet, blir svært ensidig fremstilt. Dette irriterte meg under lesingen. Like fullt må jeg si at historien som sådan er gripende og tidvis også meget interessant. Så får det heller være at forfatteren nok har hatt som ambisjon å få verden til å åpne øynene sine for det palestinske folks lidelser gjennom å skrive en slik bok - en bok som for øvrig har blitt bestselger, bl.a. i Italia. 


Et meget svakt terningkast 4.

Amos Oz: "Hvordan helbrede en fanatiker"

Utgitt: 2006
Originaltittel: How to cure a fanatic
Utgitt på norsk: 2006
Oversatt: Kjell Olaf Jensen
Forlag: Arneberg Forlag
Antall sider: 126


Israeleren Amos Oz er født og oppvokst i Israel, og var i hele sin oppvekst en del av den hat-kulturen som eksisterer mellom israelere og palestinere. Med denne ballasten er det beundringsverdig at han har kommet til den erkjennelse han gir uttrykk for i denne lille boka.

Konflikten mellom jødene og palestinerne i Midt-Østen handler ikke om hvem som har rett eller feil, hvem som er de snille og de slemme. Hele konflikten betegnes av Oz som en tragedie. Jødene og palestinerne har det til felles at de er blitt kastet ut av land etter land, og at det ikke er noen som vil ha dem. Sånn sett er de begge ofre, og begge gjør krav på de samme landområdene - med like stor rett, både historisk og reelt.

Utfordringen er at begge fronter er svært fanatiske - både i sitt syn på hvem som har rett og i forhold til at de demoniserer "de andre". Oz foreslår noen tiltak for å demme opp for konflikten - tiltak som har overføringsverdi til en hvilken som helst konflikt om hva som helst. Kompromisser er et nøkkelord. Videre evnen til å se verden med "fiendens" briller, til å le av seg selv osv.

Boka avsluttes for øvrig med en forelesning holdt av Izzat Ghazzawi med overskriften "kulturen og litteraturens rolle i konfliktområder".

Denne lille boka anbefales varmt, uansett hvilke synspunkter man måtte ha om Midt-Østen-konflikten. Det er en liten bok som kan gi en spore til å åpne øynene for hva som egentlig skjer. Jeg fikk justert noen feiloppfatninger jeg hadde fra før av under lesningen.

Alsanea Rajaa: "Jentene fra Riyadh"

Jeg-personen i boka, en Saudi-arabisk ung kvinne, skriver ukentlige mailer til et nettsted. I mailene forteller hun om venninnene sine og deres drømmer om kjærlighet. En av personene er jeg-personen selv uten at hun røper hvem dette er.

Gjennom venninnene får vi innblikk i hvilke muligheter en kvinne i et lukket muslimsk mannssamfunn har for å lete etter sitt hjertets utkårede. Med så mange restriksjoner om hva som sømmer seg for en muslimsk kvinne, er dette ikke helt enkelt. På oppløpssiden av de hemmelighetsfulle kjærlighetsforholdene, som det faktisk er en del av, glipper kjærligheten ut av hendene på dem. Mannen må som regel følge sin families pålegg om å ta til ekte den kvinnen de har utpekt for ham.

Jeg leste boka med stor nysgjerrighet og interesse. Sjelden skrives det så åpenhjertig om kvinners liv i et strengt muslimsk samfunn. Noen av kvinneskjebnene er svært tragiske, andre mer lystige og optimistiske. Mens kvinner i den vestlige verden har en rekke valg, gjelder ikke det samme for kvinner fra denne delen av verden.

Jeg synes boka totalt sett var svært lesverdig, selv om den tidvis ble noe banal. Mest av alt var den interessant. Forfatteren har valgt et morsomt grep ved å fortelle historiene i form av mailer, og formidler også reaksjonene fra leserne, som er svært forskjellige. Gjennom dette grepet får hun frem hvor forskjellige menneskene er i Saudi-Arabia, og dette motvirker vår vestlige trang til å generalisere og skjære alle over en kam.

Yasmina Khadra: "Etter attentatet" (2005)

Om Israel-Palestina-konflikten

Amin er en svært vellykket integrert palestiner i Israel. Gjennom nitidig og iherdig innsats har han overvunnet fordommer og rasisme, og er en dyktig kirurg på et sykehus i Tel Aviv. Han er lykkelig gift med Sihem og de bor i rikmannsstrøket i byen.

Etter en lang dag ved operasjonsbordet for å redde overlevende etter et selvmordsbombe-attentat, blir han tilkalt til politistasjonen for å identifisere liket av sin kone. Det tar tid før Amin klarer å ta inn over seg at det er kona som står bak selvmords-attentatet. Dermed raser hans verden fullstendig sammen, og han blir besatt på å finne ut hva som førte til at Sihem valgte å ta livet ikke bare av seg selv, men også en hel skoleklasse med uskyldige barn.

Khadra drar oss med inn i konflikten mellom Israel og Palestina, og uten å gi noe svar forsøker han likevel å tegne et bilde av hva som gjør at noen kan velge en så dramatisk skjebne som det å bli selvmordsbomber. Historien er intens og besettende, fortvilet og på mange måter håpløs. Khadra beskriver en voldsspiral som ingen ende vil ta. Finnes det i det hele tatt håp i denne konflikten? Her blir det terningkast fem!

Utgitt: 2008
Originaltittel: L´attentat
Utgitt på norsk: 2008
Oversatt: Ellen Huse Foucher
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 221

Kader Abdolah: "Huset ved moskeen" (2007)

Om den iranske revolusjonen

Det tok litt tid før denne boka "tok av", men det er vel verdt å lese videre! Etter hvert presenteres vi for mange spennende og fascinerende menneskesjebner, som flettes inn i hverandre - alt sentrert rundt huset ved moskeen og hovedpersonen Aga Djan.

Et samfunn i dramatisk endring utgjør rammen for romanen. Vi får innblikk i Irans nyere historie, som starter med sjah-veldet og ender med fremveksten av et fundamentalistisk samfunn styrt av ayatollaer. Under sjahen var ingen i tvil om hvem som betydde noe i samfunnet og hvem som hadde makt. Etter at Khomeni overtok makten, spredte frykten og angiveriet seg, og folk ble fengslet og drept uten lov og dom. Man kunne ikke stole på noen - selv ikke medlemmer av nærmeste familie. Alt ondt kom fra Vesten og Amerika i særdeleshet ... Aga Djan må innse at hans posisjon som en betydningsfull mann tilhører en tilbakelagt epoke.

Det som gjorde boka spennende for meg var at jeg fikk innblikk i en historie jeg fra før av bare kjente fra utsiden. Slike bøker bidrar også til å tegne et mangfoldig og nyansert bilde av et folk som man grunnet manglende kunnskaper gjerne har veldig stereotype oppfatninger om.

Når jeg likevel ikke vil rangere denne boka høyere enn terningkast fire, er det fordi jeg synes det glipper litt på slutten i romanen.

Utgitt: 2005
Originaltittel: Het huis van de moskee
Utgitt på norsk: 2008
Oversatt: Guro Dimmen
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 367

Kader Abdolah

Anita Amirrezvani: "Blomster og blod" (2008)

Vi befinner oss i Persia i det 1700 århundre, og en 14 år gammel jente med en lys fremtid er snart gifteklar. Men så dør faren og alt, absolutt alt, forrykkes. Etter at hun og moren har brukt opp alt av oppsparte midler, tvinges de til å oppsøke hjelp hos farens halvbror og hans kone i byen Isfahan.

Selv om onkelen er et godt menneske, forventes det at de bidrar i husholdningen, og nokså snart blir de han og hans kones hardt arbeidende tjenere. Jenta, som også er bokas jeg-person, har talenter innen teppeknytting, og onkelen er ansatt hos sjahen som lenge har sett verdien og kunsten i persiske tepper. Onkelen har drevet med tepper i omtrent hele sitt liv, og han tilbyr sin niese opplæring i den edle kunst.

Etter hvert tvinger omstendighetene jenta til å akseptere en fornedrende sigheh, som er en slags ekteskapspakt. Dvs. egentlig er det en fordekt måte å gi et løst seksuelt forhold et snev av anstendighet i datidens strenge moralske samfunn. Skjønt det var ikke mer anstendig enn at det ble holdt strengt hemmelig. Da jentas beste venninne blir tvangsgiftet med den samme mannen, bygger det seg opp til en dyp konflikt som bare kan løses ved at jenta velger den ytterste fattigdom i stedet for å forlenge sighehen ... For hva har hun å tilby når hun verken har medgift eller sin møydom i behold?

Forfatteren er selv fra Iran, men er oppvokst i San Francisco. Hun har gjort reseach i mange år for å kunne skrive denne boka på en så autentisk måte som mulig. Tidvis kunne jeg omtrent kjenne luktene fra basarene, og beskrivelsen av kvinnene i sjahens harem og kivingen dem i mellom, var fornøyelig lesning. Selv om dette ikke er et skjønnlitterært storverk, og historien tidvis er både forutsigbar og til og med banal, storkoste jeg meg med den!

"Sitrontreet" (Regissør: Eran Rikilis) - 2008

Sterkt drama fra virkeligheten


Innspilt: 2008
Originaltittel: Lemon Tree
Nasjonalitet: Israel, Frankrike, Tyskland
Genre: Drama
Skuespillere: Hiam Abbass, Doron Tavory, Ali Suliman, Rona Lipaz-Michael, Tarik Kopty, Amos Lavi, Amnon Wolf, Smadar Jaaron, Danny Leshman, Hili Yalon
Spilletid: 111 min.


Den palestinske enken Salma livnærer seg av sitronene hun høster fra sitronlunden hun i sin tid arvet av sin far. Så kommer den israelske forsvarsministeren og hans kone flyttende inn i nabolaget, og sikkerhetstjenesten forlanger at sitrontrærne må fjernes. Med alle trærne så tett inn på forsvarsministerens bolig, er det i følge israelsk sikkerhetstjeneste for enkelt for palestinske terrorister å gjemme seg før de går til angrep.

For Salma er sitronlunden selve livet. Hun steller trærne sine med alt hun har av kjærlighet og omsorg, og det hun høster er nesten nok til at hun kan klare seg på egen hånd. Sønnen hennes bor i USA, og med de 150 dollarene han sender hjem hver måned, går det akkurat rundt. Og nå vil israelerne ikke bare angripe levebrødet hennes, men også selve livet hennes, det hun lever både for og av. At israelerne har tilbudt henne økonomisk kompensasjon hjelper ikke.

Salma har ikke tenkt å gi seg så lett, og hun hyrer inn en palestinsk advokat som hjelper henne med å føre saken helt opp til Høyesterett. Underveis oppsøkes hun både av palestinere og israelere som forsøker å stoppe henne, den ene siden ved hjelp av æreskodekser og den andre siden ved å så frykt. Etter hvert begynner også media, ikke bare i Israel men i resten av verden, å interessere seg for saken.  Hele saken er blitt nok et eksempel på israelsk segregering og palestinernes avmakt, som i det store og det hele kun har ett virkemiddel for å nå noen vei: ved hjelp av terror. Salma er beredt til å kjempe for sine sitrontrær! Hun er bare et vanlig menneske, ingen terrorist. Så spørs det om hun i det hele tatt har noen sjanse mot israelsk Høyesterett, som også skal definere hvor langt den israelske stat kan gå for å beskytte sine egne mot palestinsk terror … 

Styrken ved denne filmen er at den ikke tegner noe svart-hvitt-bilde av palestinerne og israelerne, men tvert i mot menneskeliggjør begge sider av konflikten. Sånn sett blir det lett for seerne å forstå begge sider, og det er vel nettopp denne konfliktens store dilemma. Rent bortsett fra at sympatien som regel går til den som har færrest virkemidler, minst makt … Ja takk! Vi vil ha flere filmer som dette! Her blir det terningkast seks!