"I lese- og skrivelandet" på Litteraturhuset 4. mai 2016

Utstyrt kun med Iphone, ble bildene fra arrangementet så som så, men jeg
håper i alle fall at et bilde som dette forteller litt om settingen i går. (Foto: RMC)

I går arrangerte Litteraturhuset i Oslo et spennende møte mellom tre forfattere, som snakket om sine skrivestrategier, og i hvor stor grad de blir inspirert av såkalte skrivebøker. Jeg sakser fra introen til arrangementet, som hadde tittelen "I lese- og skrivelandet":

Mange forfattere har utgitt bøker om sine veier inn i teksten, sine skrivestrategier. Klassiske tekster i sjangeren er ført i pennen av Marguerite Duras, Stephen King, Inger Christensen, Robert McKee og allerede siterte Lagercrantz. Men det finnes også utallige andre.

Tre norske forfattere snakker nå om sine favoritter innenfor den uensartete gruppen av det man kan kalle skrivebøker. Maja Lunde benytter seg ofte av erfaringer fra film- og TV-dramaturgi når hun arbeider, og trekker fram både Laurie Hutzler og Robert McKee som viktige inspirasjonskilder. Mona Høvring har festet seg ved brasilianske Clarice Lispectors tanker om at «när jag skriver, skriver jag med kroppen». Birger Emanuelsen har også valgt ut sin favoritt blant skrivestrategibøkene, tittelen er Telling true stories (red.: Mark Kramer og Wendy Call), og handler egentlig om non fiction og journalistikk. Hvordan anvendes den da på skjønnlitterære prosjekter?

Nå holder Lunde, Høvring og Emanuelsen hver sin innledning før de møter forfatterkollega og redaktør Mattis Øybø til samtale.

Kan man lære å bli forfatter? Finnes det noen oppskrift som kan kalles "How to?" Disse spørsmålene stilte Mattis Øybø, selv forfatter og redaktør i Tiden Norske Forlag, før hver av forfatterne fikk slippe til med hver sin innledning om hvilke strategier de benytter når de skriver. 

Maja Lunde (forfatteren bak romanen "Bienes historie" - linken peker til min omtale av boka) har bakgrunn fra film og TV, og er opptatt av den klassiske fortellingen. For henne står historien i sentrum av en roman, og hun er sterkt inspirert av McKee og hans bok "Story". Selve historien skal ligge i personene, og personene skal ligge i historien. Uten konflikt blir det hele uinteressant. Konflikten bør føre til et klimaks, der ulike verdier blir satt opp mot hverandre. Det er for henne viktig at karakterene utvikler seg underveis. Selv har hun hatt god nytte av en modell som heter caracter map (man finner mye interessant på nettet om dette ved å google - min kommentar), hvor seks ulike karaktertrekk må beskrives. Hun fascineres av denne modellen fordi "den stemmer" - også når hun har brukt den på seg selv. 

For Lunde er det viktig å ha som et utgangspunkt at hovedpersonen har foretatt en personlig reise og har turt "å kaste sine krykker", har forløst sitt potensiale og kanskje at på til blitt et bedre menneske til slutt. Hva skjer "hvis hun eller han bare våger?" På den annen side kan en god historie også handle om en som går nedenom og hjem. Lunde leter etter et mål og et behov hos personen. Disse kan være motstridende, og det er her konflikten (som oftest er av indre karakter) eller spennet i historien oppstår. Jenta ønsker å få den kjekkeste gutten, men egentlig - egentlig - trenger hun å bruke hodet sitt (på noe helt annet).  Mannen ønsker å tjene mest mulig penger og gjøre en vidunderlig jobb-karriere, men egentlig har han behov for å være mer sammen med familien sin. Osv. Disse indre konfliktene er tematikk i det fleste filmer. 

Lunde mener selv at hun helt utvilsomt har sin verktøykasse fra film og TV, men at hun tenker mest på dette de gangene hun bryter "reglene". 

Birger Emanuelsen har så langt utgitt fire bøker. (Jeg har ikke lest en eneste av dem, men fikk i grunnen lyst til å gjøre noe med det etter denne kvelden på Litteraturhuset.) Den boka han har blitt aller mest inspirert av, er "Telling true stories", som egentlig handler om sakprosa og journalistikk. Emanuelsen har en helt annen tilnærming til sine hovedpersoner enn hva Lunde har. Han stiller sine hovedpersoner en rekke spørsmål. Hvilke spørsmål stilles for å avsløre hva mennesker flykter fra, hva de frykter aller mest osv.? Det er sjelden en god idé å finne et eksepsjonelt menneske. Snarere tenker han at det er mer spennende å avsløre hva som gjør det lille mennesket eksepsjonelt. Han ønsker å skrive på en måte som gjør at hovedpersonene i hans bøker fremstår som ekte og hele mennesker. Når han "intervjuer" sine hovedpersoner, er det selvsagt han selv som svarer, men dette får han altså svært mye ut av. 

Mona Høvring er kanskje først og fremst poet, men hun har også utgitt et par romaner i nyere tid. Innledningsvis trakk hun frem en rekke forfattere som har betydd mye for henne. Hun siterte også fra en bok som jeg dessverre ikke fikk med meg tittelen på. Hennes høytlesning gjorde at jeg tenkte at diktopplesning med hennes stemme - med sterk og tydelig tonasjon - må være en fin opplevelse. 

Etter at de tre forfatterne hadde hatt hver sin innledning, dro redaktør Mattis Øybø diskusjonen videre. Han påpekte at den kanskje største misoppfattelsen er at alle de andre sjangerne er så enkle. Forfattere av andre sjangere tenker at krim er så lett å skrive, fordi den følger en bestemt oppskrift. Poesi har ingen historie og er bare ord. Et skjønnlitterært verk trenger ikke så mye research som sakprosa etc. Og så er det virkelig ikke slik når det kommer til stykket ... 

Står et velskrevet verk i motsetning til et verk med fremdrift? spurte Øybø. Han viste til at når man leser en velskrevet bok, krever det å nyte språklig eleganse at man stopper opp og bruker tid. Man må lese sakte for å få med seg alt og for å yte boka full rettferdighet. I en bok med et plott må det derimot gå fort. Er det mulig å skrive en bok som fremstår som den reneste page turner og likevel operere med språklig eleganse?

Birger Emanuelsen påpekte at forfattere viser sin personlighet i det de skriver. Utvetydighet gir fremdrift, mens tvetydighet ikke gjør det. Når det ligger erkjennelse av tvil i teksten, går lesingen saktere. Det gir seg selv. Maja Lunde mener at det må gå an å skrive en god historie med et godt språk. Og jeg som satt og hørte på, tenkte at de snakket forbi hverandre. Hva er et "godt språk"og "en høylitterær tekst"? Det er et hav av forskjell her. Den nyansen opplevde jeg at Lunde ikke fikk med seg (hun gikk i alle fall ikke inn på dette) - kanskje fordi det ikke er stuerent i en slik debatt å fremheve dette, fordi det kan skape et inntrykk av at den ene forfatteren setter seg over den andre? Emanuelsen spisset i alle fall ikke sitt budskap ytterligere. Selv er jeg ikke i tvil om at flere enn meg i salen må ha tenkt dette. En "godt skrevet bok" kan nemlig i beste fall ikke bli noe mer enn en underholdningsroman, mens en høylitterær bok overlever forfatteren og blir på et vis udødelig. Kanskje skyldtes min opplevelse av at forfatterne snakket forbi hverandre at de i bunn og grunn har ulike ambisjoner for sine forfatterskap?

Mona Høvring mente at det kan være en felle når skrivingen blir for strategisk. For dersom dette blir det viktigste, kommer man fort over i det sporet at man begynner å tenke på hva leserne vil høre. Hennes viktigste motivasjon for å skrive er å komme ut av seg selv for å finne ut mer. Derfor kan hun ikke tillate seg å bli for regelbunden. 

Hva er egentlig spennet i hovedkarakteren? spurte Maja Lunde. Hun mener selv at hun jobber intuitivt når hun skriver, og at hun tyr til verktøy når hun sitter fast. Hvilken indre konflikt har personen i seg, og hvor fører dette ham eller henne hen? Birger Emanuelsen prøver "å snakke frem" karakterene sine. Han er fascinert av forfattere som Jonathan Franzen, som finner sine karakterer gjennom å definere deres yrke, hva de kan og hva de er opptatt av, og så stiger personene på en måte opp av dette, nesten av seg selv. 

Mattis Øybø kom inn på Henrik H. Langelands skrivekurs. Langeland har også en "skrivebok" på samvittigheten - "Fortellerkunst". Det som er spennende med denne boka er at Langeland har tatt fatt i Per Pettersons roman "Ut og stjæle hester", og har analysert virkemidlene som er brukt. Petterson mener selv at han skriver intuitivt og ikke tenker på virkemidler i det hele tatt. (Dette snakket han mye om på et arrangement jeg var på i 2013, og som jeg har skrevet om her på bloggen.) Men kanskje er det slik at når man kan noe veldig godt, slutter man å tenke på hvorfor man gjør det ene eller andre "grepet" fordi det er så automatisert? Slik som en pianospiller bare spiller - uten å tenke på musikkteori mens han/hun spiller ... Mattis Øybø undret seg over at det er så mange som har gått på Langelands skrivekurs, uten at det har kommet noen store forfattere ut av dette ... 

Dette fikk Mona Høvring til å presisere at det ikke er farlig å kjenne til verktøyene. Men jo bedre man kjenner verktøyene, desto mer "intuitivt" kan man skrive. Begge romanene hennes begynner med en åpningssetning. Dette har gitt henne "den første tonen i låta", og ut fra dette har hun utviklet sine karakterer. Det viktige for henne er å gi karakterene liv. For dersom de blir for endimensjonale, blir det uinteressant å følge dem videre - ikke bare for leserne, men også for henne som forfatter. Maja Lunde fortalte at når hun sitter fast, er det verktøyene som gjør at hun kommer videre. 

Men når man snakker om alle "skrivebøkene" man har lest og hva dette gjør med en som forfatter - hva da med alle de skjønnlitterære bøkene man har lest? spurte Mattis Øybø. Han mente at man ikke kan bli en god forfatter uten å ha lest mange andre gode forfattere. Å skrive er som å kjøre bil i tåke - man ser litt og litt av gangen, men man kommer frem til slutt. 

Maja Lundes "Bienes historie" startet med en god idé. Mattis Øybø siterte Dag Solstad, som mener at "gode idéer" ikke er veien til en god bok. Solstad har blant annet uttalt at hans roman "Genanse og verdighet" startet med mange gode idéer som han forkastet, alle som en (linken peker til min bokomtale). Birger Emanuelsen mente at Solstad koketerer når han sier at han aldri har noen god idé som inngang til en ny roman. På den annen side er frykten for at en idé skal redusere det litterære verket, høyst reell. Ingen har lyst til å få sin bok redusert til "så det du ville fortelle var at ...", som om det ligger en skjult agenda bak det hele, nærmest et politisk budskap. Selv har han ambisjoner om at hans bøker skal gi noe mer enn dette. 

Mona Høvring oppfordret til at man bør være lydhør, men ikke lydig. Hun mener at Solstad setter alt på spissen. Selv har hun alltid en idé - også når hun skriver dikt. Tematisk tunge bøker, proppfull av research, blir sjelden god litteratur. Maja Lunde påpekte også at det er en kjempelang vei fra en idé til en ferdig historie. 

Mattis Øybø er selv svært fascinert av Jonathan Franzens romaner "Freedom", "Corrections" og "Purity" (linkene peker til mine bokomtaler). Han fortalte i den forbindelse om en egenopplevd hendelse som han har valgt å gi merkelappen "idéenes tilkortkommenhet". Han hadde bestemt seg for å skrive en maur-inspirert historie, og da var det betimelig å spørre om hva som styrer maurene. Maurteorier forteller om at strukturen begynner nedenfra og at maurene styres av sin grunnleggende maur-natur. Dette forsøkte han å overføre til det menneskelige. Etter å ha kommet et stykke på vei, strandet hele prosjektet. Idéen kom i veien for romanprosjektet. 

Helt til slutt inviterte Mattis Øybø forfatterne til å komme med sine skrivetips. Mona Høvring mener at små grep kan gjøre at historien forskyver seg på en spennende måte. Man kan endre fra "han" til "jeg", fra fortid til presens, fra mann til kvinne og omvendt osv. Gå til skrivebordet, bind deg fast og ikke forlat stedet før en forhåndsinnstilt klokke har ringt - da skjer det noe! Birger Emanuelsen mente at en forfatter bør holde seg for seg selv og ikke vise seg frem før man har noe presentabelt. Maja Lunde oppfordret til å slå av internett. Øybø mente at dersom du skal bruke et ukvemsord i en tekst, så må du for all del ikke avslutte en setning med dette ordet. Da "dør" nemlig setningen. Sett eventuelt komma etter setningen, og fortsett. Tør å fantasere og vær vågal, var det dessuten en av dem som sa (jeg husker dessverre ikke hvem ...).

Og dett var dett! En morsom og interessant kveld sammen med forfattere som ikke var redde for å dele sine "hemmeligheter" var over, og selv satt jeg svært beriket tilbake! 

Bokhandelen hadde noen av bøkene som det ble snakket om under panel-
debatten (Foto: RMC)

John Irving på Litteraturhuset i Oslo 27. januar 2016

John Irving (f. 1942) er en forfatter jeg har fulgt gjennom hele livet. Helt fra jeg leste "Garps bok" (1978) på begynnelsen av 1980-tallet og ble fascinert av det irvingske univers ... John Irving har utgitt 19 bøker etter debuten i 1968, men det var først med "Garps bok" at gjennombruddet kom. Jeg har lest de fleste av hans bøker, senest "I en og samme person" (2012). (Linken går til min omtale av denne boka.) Da var det riktignok noen år siden sist, fordi jeg hadde en opplevelse av ikke å bli like engasjert av bøkene hans som jeg opplevde i starten. Svært mange av Irvings bøker er filmatisert, og det har blitt riktig gode filmer av det! Dette gjelder "Garps bok", "Hotel New Hampshire", "Siderhusreglene", "Simon Birch" og "The Door in the Floor". Jeg har sett dem alle - flere ganger. 

I alle fall - da John Irvings navn dukket opp i programmet på Litteraturhuset, var jeg ikke sen om å skaffe meg billetter til bokbadet. Onsdag denne uka møtte han altså opp sammen med den norske forfatteren Kristin Valla. 

Daglig leder Andreas Wiese ønsket John Irving velkommen, og opplyste i den forbindelse at dette var tredje gangen forfatteren besøkte Litteraturhuset. John Irving hadde skadet hånden sin, og dermed ville det ikke bli noen boksignering ute i bokhandelen etter bokbadet denne gangen. Mot legens råd hadde Irving likevel signert noen eksemplarer, som det var mulig å få kjøpt. 

Wiese påpekte at man alltid vet når man er i en Irving-bok. Irving har en egen form for magisk realisme - en slags engelsk versjon - og hans siste bok "Mysterieavenyen" er i så måte intet unntak. I boka tas vi med til Fillipinene og Iowa. Irving skal selv ha uttalt at virkelige mennesker er for ufullstendige til å passe inn i rammen av en roman, og derfor må han dikte dem mer spennende. 

John Irving selv opplyste at han har vært 12 ganger i Oslo. Første gang var i 1979/1980, og årsaken var at Norge var et av de første landene som oversatte hans bøker fra engelsk til et annet språk. 

"Mysterieavenyen" har han dedikert til fotografen Mary Ellen Mark. Hun var for øvrig på Litteraturhuset for tre år siden. Mark døde i mai i fjor. Hun var gift med regissøren Martin Bell. 

Ideen til det som mange år senere skulle bli bok, startet med at Mary Ellen Mark viste ham bilder av barn fra India som opptrådte på et sirkus. Hun ønsket at han skulle være med på å lage et filmmanus, og var vel vitende om at han ville bli berørt av fotografiene. Dette førte til at Mark, Bell og Irving reiste til India i 1990, og formålet var å filme detaljer som kunne være nyttig i en historie. (Her må jeg nevne en film jeg tidligere har omtalt på bloggen - "On a Tightrope" - som handler om barnehjemsbarn i Kina som går på liner uten sikkerhetsnett.)

Jesuittene var involvert i de fattige barna i India. Etter hvert viste det seg for øvrig at filmteamet måtte gi opp hele prosjektet, og dette skyldtes det Irving karakteriserte som lite konstruktiv innblanding fra de indiske myndighetene. De tok derfor med seg historien og reiste. En historie som handlet om barn med potensiale for å bli sirukusartister ... Disse ble utsatt for stor risiko, der de balanserte på liner høyt oppe i luften, uten sikkerhetsnett. Dersom de ramlet ned, ville de mest sannsynlig dø - uten at noen slektninger ville savne dem. Holdningen var at det å vokse opp i slummen var enda farligere, og at barna hadde enda mindre muligheter for å klare seg der enn på et sirkus. Dette var den "rasjonelle" grunnen for at det ble oppfattet som greit å utsette barna for farene på sirkuset. Selv mente Irving at dette ikke er bra. Han er selv far til tre og har fire barnebarn, og i møte med barna kjente han på foreldrerollen, det å ha ansvar for å ta vare på barn slik at det ikke skjer noe med dem. 

Filmteamet reiste deretter til Mexico. Sirkusene der kan riktignok ikke måle seg med de indiske, men også her var det barn som ble utsatt for stor fare. I likhet med i India hadde barna det gjerne mye verre før de kom til sirkuset. Fattige barn var f.eks. involvert i søppelbransjen, hvor de sorterte søppel. Dette er et livsfarlig yrke. (Her må jeg nevne en film jeg tidligere har omtalt her på bloggen om søppelsorteringsbransjen i Kairo - "Garbage Dreams".)

Over en 20 årsperiode reiste filmteamet flere ganger til Mexico. Det var kun filmprosjektet det handlet om. Ideen til en bok kom først mange år senere. Det var Martin Bell som sa de forløsende ordene under en samtale dem i mellom under en biltur. Ideen gikk ut på å starte i dag og se tilbake, en fortellerteknikk som fungerer utmerket i en roman, men som ikke er like så god for en film. Dermed hadde Irving selve roman-konstruksjonen på plass. Han har alltid vært opptatt av konstruksjonen før han går i gang med å fortelle en historie. Innholdet kommer gjerne senere. 

Vi møter det Irving kaller en aldrende mann på 54 år i "Mysterieavenyen". Denne mannen er eldre enn antall år skulle tilsi, for han "lever" egentlig ikke. Han er knapt til stede i sitt eget liv. Når han sover og drømmer derimot, våkner han opp. Han ser tilbake på det livet han har levd - hans virkelige liv - og dette fører ham tilbake til Fillipinene, den gangen han var 15 år. Vi dras dermed tilbake til 1970-tallet. 

Mens det å fullføre en film avhenger av flere mennesker, står og faller en bok utelukkende på ham selv. Irving snakket mye om forskjellen mellom film og roman. 

Kristin Valla påpekte at det skjer mye moro i John Irvings siste bok - blant annet har viagra en nokså sentral plass ... 

Dette førte til at Irving snakket og snakket - så mye at i alle fall jeg lurte på om han skulle snakke seg bort fra hele temaet. Men det gjorde han ikke, viste det seg til slutt. 

Irving tenkte på hovedpersonen som en som lever i sine syttiende år, selv om han bare er 54. Hans nåtid kan aldri måle seg mot fortiden, den gangen han var 14. Han er en voksenperson som nesten ikke er til stede i livet sitt. I stedet drømmer og dagdrømmer han. Det er først da han lever. John Irving har for vane å utfordre legen sin med romanfigurenes problemer. "Hva slags medisin tror du at han ville ha tatt?" spør han gjerne. Legen hans resonnerte seg frem til at denne mannen måtte ha et dårlig hjerte, noe som nok vil føre til at han må bruke betablokker. Da vil han også være seksuelt dysfunksjonell, og her kommer viagraen inn i bildet. Legen hans foreslo derfor viagra. Smilende fortalte Irving at betablokker og viagra ser veldig like ut dersom man ser dårlig, og det gjør man jo gjerne når man er 54 år. Ut fra dette har han spunnet rundt noen episoder, som er riktig så fornøyelige ... 

John Irving skriver om det han ønsker ikke skal skje. Han utforsker det han frykter. 

Dersom man ikke liker et menneske eller har noen som helst sympati for det, bryr man seg ikke om hva som vil skje med dem. Derfor er det viktig at en romanfigur appellerer til våre følelser på et eller annet plan. Irving introduserer i alle sine romaner en person man får følelser for, eller som man blir følelsesmessig engasjert i. Et annet viktig punkt i en roman er at man bør bli overrasket. Dersom man ikke blir overrasket, er det jo ingen grunn til å lese boka ferdig. Man bør derfor ha det han kaller en "teatralsk idé". Leseren må få følelsen av at "noe kommer til å skje", men ikke nødvendigvis hva. Uten en viss sympati med hovedpersonen, vil ikke leserne bli engasjert i historien. Irving tar gjerne utgangspunkt i personer som har noe uskyldig ved seg, og som vekker vårt følelsesmessige engasjement. 

Kristin Valla spurte Irving om hvilken betydning hans eget personlige liv har for det han skriver om. Irving selv tror ikke at dette har hatt noen betydning. Han har selv levd et helt ordinært liv. Han har aldri sett etter et "spennende" liv. 

Jo flere bøker du leser og desto flere filmer du har sett og steder du har besøkt, jo mer kommer følelsen av at "men dette er jo ikke nytt, dette har jeg vært borte i før". Irving blir noen ganger kritisert for å skrive om det samme. Det er f.eks. mange aborter i bøkene hans, og mye om utnyttelse av samfunnets outsidere. Irving blir selv litt oppgitt over dette. Skrev Shakespeare bare en gang om sjalu ektemenn? Nei - han gjorde dette om og om igjen! Gjorde dette ham til en dårligere forfatter av den grunn? Absolutt ikke!

Irving har noen temaer han kommer tilbake til igjen og igjen. "Abort igjen?" spør kritikerne. Ja, tror man kanskje at abort er noe som blir borte, som forsvinner fra dagsorden? 

Den dagen bestemte typer lidelser slutter å opptre i det virkelige liv - f.eks. utnyttelse av sårbare personer eller seksuelt misbruk av minoriteter - da skal han slutte å skrive om det. Men som vi jo skjønner ... det kommer aldri til å skje. Dessverre ... Og så lenge slike problemer finnes ute i den virkelige verden, så vil det også dukke opp i litteraturen. 

Å ha et "tema" i en bok handler om et intellektuelt valg, der man virkelig har tenkt nøye gjennom dette. Irving er som tidligere nevnt opptatt av konstruksjonen, det vil si hvordan han skal fortelle historien. Når vet du (leseren) det jeg (forfatteren) vet? Når skal han la oss vite at hovedpersonen er i seriøs trøbbel - gjerne før han/hun skjønner det selv? Dette er hva konstruksjon blant annet handler om. Eller som andre kanskje ville ha valgt å kalle det: fortellergrep. 

Noen historier venter i noen år før de kan bli fortalt. Slik var det med "Mysterieavenyen", skjønt den tok ekstremt mye lenger tid enn noen annen bok Irving har skrevet tidligere. 

Og dermed var en times bokbad over. Det var en interessant time, selv om jeg skulle ønske at Kristin Valla innimellom hadde sluppet mer til med spørsmålene hun garantert hadde forberedt. For oss som var til stede var det åpenbart at John Irving selv tok regien, og at han hadde mye på hjertet. 

For en gangs skyld hadde jeg ikke kjøpt boka til den bokbadede forfatteren på forhånd, og spørsmålet er: fikk jeg mer eller mindre lyst til å lese hans bok etter bokbadet? Svaret på dette er at jeg fikk mer lyst - særlig også etter å ha lest bokanmeldelsen til Sindre Hovdenakk i VG ... 

Foredrag med Mah-Rukh Ali på Litteraturhuset i Oslo 17. januar 2015

Mah-Rukh Ali på Litteraturhuset i dag, der hun snakket om sin bok
"Trusselen fra IS - Terror, propaganda og ideologi" (Foto: RMC)

Mah-Rukh Ali (f. 1982) er norsk journalist og forfatter. Hun debuterte som forfatter som 14 åring med boka "Den sure virkeligheten". Den handler om å vokse opp som ung muslimsk jente i Norge, om å føle seg norsk, men bli behandlet annerledes. (Kilde: Wikipedia)

Mah-Rukh Ali er journalist, og arbeider med Pakistan, Afghanistan og Irak. Hun spesialiserer seg på terror og sikkerhetspolitikk. I dag er hun en av TV2s fremste nyhetsprofiler, og hun har også jobbet i NRK.

Journalistutdannelsen har hun fra høyskolen i Volda, og i tillegg har hun en master i internasjonalpolitikk og diplomati fra SOAS, University of London. Dessuten har hun en bachelor fra Kinnaird College i Lahore. 

I 2015 utga Mah-Rukh Ali "Trusselen fra IS - Terror, propaganda og ideologi" (linken går til min omtale av boka). Boka har vakt oppsikt, fordi det fra før av ikke finnes noen tilsvarende bok som forsøker å sammenstille alt som finnes av viten om IS på denne måten. Riktignok finnes det noen bøker om enkeltpersoner, uten at disse gir svar på den gåten IS må sies å være. Ali har forsket på terrorgruppen IS ved University of Oxford, og det var i den forbindelse hun innså at hun satt på så mye informasjon at det bare måtte bli en bok. 

Visjon Forum Norge og Pakistansk familienettverk sto
bak arrangementet. (Foto: RMC)

Visjon Forum Norge og Pakistansk familienettverk sto bak arrangementet. I løpet av foredraget skulle Mah-Rukh Ali beskrive fremveksten av IS, hvordan regionale årsaker fikk bevegelsen til å vokse, hvilke aktører som har spilt en viktig rolle og hvordan bevegelsen har blitt et instrument i storpolitikken som til slutt har kommet ut av kontroll. 

Mah-Rukh Ali ble presentert som en fakkelbærer mot terrorisme og ekstremisme av Pakistansk familienettverk. Dette nettverket jobber mot rasisme og ekstremisme, og fremmer viktige verdier som menneskerettigheter, religiøs toleranse, likestilling, et flerkulturelt Norge m.m. 

IS er den største trusselen mot oss, og vil føre oss tilbake til steinalderen, mente lederen for Pakistansk familienettverk. Han mente at IS er en konsekvens av invasjonen i Afghanistan og Irak, og at organisasjonen som sådan truer menneskerettighetene. 1 million mennesker er drept i årene 2003-2011 som et resultat av feilslått vestlig politikk. Ingen vanlige strategier virker mot IS, som ikke er fundert på noen muslimsk ideologi. Dette har ingenting med islam å gjøre, og organisasjonen representerer ikke verdens 1,5 milliard muslimer. 

Da Mah-Rukh Ali entret talerstolen, åpnet hun med å si noe om effekten av IS. Terror har blitt dagligdags. Det smalt i Istanbul tidligere denne uka. Rett etter ble et hotell i Hurghada i Egypt angrepet. Og det er ikke mange dager siden smalt det igjen - denne gangen i Jakarta. Dette skjer hele tiden ... Hvorfor blir et muslimsk land som Indonesia angrepet? spurte hun. Dette viser hvor uberegnelig strategien til IS er. 

Mah-Rukh Ali snakket til en fullsatt sal på Litteraturhuset
(Foto: RMC)

Med angrepet i Paris den 13. november 2015 mener Mah-Rukh Ali at IS kriger på en ny måte. Det handlet om uforutsigbare soloangrep og det hele fremsto som en distraksjon til det som skjer på bakken i Syria. 

Noe av forklaringen kan ligge i at IS har mistet 20-30 % av sitt tidligere territorium i Syria. Angrep rundt omkring i verden kan tyde på en søken etter en ny base, noe som oppnås ved å destabilisere områder. Det er for så vidt nok å ta av. Det er ustabilt i Jemen og i Libya ... 

Al Qaidas måte å gå frem på var totalt annerledes enn IS sin måte. Mens Al Qaida først og fremst rammet symboler, opptrer IS ved å splitte sjiaer og sunnier, og gjennom å bruke rå makt. 

Grunnleggeren av IS - Abu Musab al-Zarqawi - ble radikalisert i fengsel. Han var ingen god soldat, men god på å bygge nettverk. Derfor ble han en periode viktig for Al Qaida. Det som skilte ham fra Osama Bin Laden var at han trodde på rekruttering med krigføring mellom muslimer. Selv om Osama Bin Laden aldri ble imponert over Zarkawi, endte Zarkawi opp som leder for Al Qaida i Irak under invasjonen. I den sammenheng var også Mulla Krekar en viktig person. 

Invasjonen av Irak ble gjort på helt feil grunnlag. Saddam Hussein var sunni, i likhet med 80-90 % av muslimene i verden. Han var riktignok en brutal diktator, men det var ikke fordi han var ond at amerikanerne angrep Irak. Irak hadde verken masseødeleggelsesvåpen eller noen forbindelse til Al Qaida, slik amerikanerne hevdet. At amerikanerne satte inn en sjia-muslim som leder i Irak, provoserte sunniene sterkt. IS ble også provosert. 

Halshuggingsvideoene som kom i kjølevannet av Irak-krigen, var det Zarkawi som sto bak. Det var også han som var hjernen bak terroren i Madrid i 2004, der 190 mennesker ble drept. 

En engasjert forfatter snakket om IS (Foto: RMC)

Syria er det landet som får IS til å vokse mest. Syrerne selv mener at det er en verdenskrig som pågår i deres land, og Mah-Rukh Ali mener at de langt på vei har rett. Det er så mange interesser som gjør seg gjeldende i denne konflikten at det er vanskelig å skjønne hvem som egentlig kjemper mot hvem. Alle de involverte har hver sine agendaer. 

Da Bashar al-Assad (f. 1965) tok over makten i Syria i 2000, var han bare 36 år gammel. Grunnloven måtte endres for at han skulle kunne tiltre før fylte 40 år. Syria var et land preget av optimisme da han overtok makten. Landet var et delvis åpent samfunn, og man så derfor mellom fingrene på at Assad-familien tok for seg av midler som gjorde dem enda mektigere. 

Borgerkrigen i Syria startet da Assad fortsatte å lede landet slik hans far hadde gjort, det vil si ved å slå hardt ned på politisk motstand. Opprøret ble startet av brorskapet i Hama, og førte til at 20-30 000 mennesker ble drept. Det handlet om en regelrett utryddelse. I 2011 sprayet 8-9 år gamle barn på noen vegger. Antakelig visste de ikke hva de gjorde, men kopierte noe de hadde sett på TV. Barna forsvant, og historiene man fikk høre etterpå handlet om tortur av disse barna, som aldri kom til rette. Et forsiktig opprør spredte seg etter hvert til Aleppo, Homs etc. Det var akkurat dette IS trengte. 

Den moderate opposisjonen var ikke særlig slagkraftig, og det oppsto mange allianser. Den eneste som kunne klare å fjerne Assad, var IS. De første som dro av gårde og vervet seg som fremmedkrigere i Syria, gjorde dette for å hjelpe. Dette var IS sin strategi. Siden endret bildet seg radikalt. 

De første halshuggingsvideoene av en journalist var en bevisst IS-strategi. Jo mer grusomt, desto mer blest rundt deres sak ... Etter hvert gikk det nærmest inflasjon i halshuggingsvideoer, og nyhetskanalene sluttet å vise dem. Da måtte IS finne på noe som var enda mer grusomt. En jordansk pilot ble satt i et bur, og så satte IS fyr på ham. Videoen viser pilotens lidelser mens han brennes til døde. Ingen nyhetskanaler viste videoen, med unntak av amerikanske Fox News. Dermed ble videoen liggende på deres nettsider, og IS selv twitret dette videre. Hver eneste dag twitres det 100 000 pro-IS-meldinger. Når en IS-twitter-konto stenges, dukker det bare opp ni nye. Til og med hash-tagger misbrukes til å spre IS-propaganda. 

Hvordan kan IS bekjempes? Mah-Rukh Ali mener at det første man må spørre seg er "hva er IS?" Avhengig av hvem man spør, vil det komme mange og svært ulike svar. IS kontrollerer i dag 8-9 millioner mennesker. Er disse menneskene IS? Det som er sikkert er at IS eksisterer over alt, og de bruker ikke uniform slik at det er enkelt å peke dem ut. Da Mah-Rukh Ali påpekte at det er en fare for at IS utnytter flyktningestrømmen og blander seg sammen med flyktningene, møtte hun reaksjoner. Men som hun sier - hvorfor skulle de ikke gjøre det? 

Uansett - det mest "interessante" er at alle kan bli radikalisert. Derfor må krigen mot IS foregå på flere plan. IS er en større trussel mot verdensfreden enn noe land i verden. Et land kan man forhandle med. Det kan man ikke med terrorister. Noen har lurt på om det er et poeng å anerkjenne IS, men Mah-Rukh Ali mener at dette neppe er veien å gå. IS må bekjempes militært, men også ideologisk. 

IS har så langt fremstått som en brutal terror-organisasjon, men har også dekket opp områder der immamene har vært tause. Dersom man skyver folk fra seg, risikerer man å skyve dem mot IS. F.eks. gjelder dette i forhold til flyktningene som strømmer inn over Europa. Etter terroren i Paris har retorikken i forhold til flyktningekrisen endret seg radikalt, og en høyre-bølge har rast over hele Europa. Den er fiendtlig mot flyktningene. Dette er svært uheldig, og kan i verste fall føre til radikalisering av mennesker som i utgangspunktet ikke var i faresonen, og som selv har flyktet fra IS. 

Mah-Rukh Ali svarte på spørsmål fra salen (Foto: RMC)

Det ble åpnet for spørsmål fra salen, som var fylt til randen av mennesker som hadde kommet for å høre Mah-Rukh Alis foredrag.

Hva er målet for IS? Å opprettholde en jiahdist-bevegelse som kan forflytte seg, mener Mah-Rukh Ali ... IS er vår tids Al Qaida. Derfor er det faktisk viktig ikke å overdrive forskjellene mellom dem. Begge er nemlig tuftet på det samme. 

Er det vestlig innblanding som har skapt IS? Er det i det hele tatt Vesten som har skapt kaos i Midt-Østen? Og hvor nyttig er dette narrativet for IS? Mah-Rukh Ali mener at IS fremstår som symbol for så mye, blant annet at organisasjonen er anti-vestlig. Det er noe hyklersk over dette, men det er også farlig. Vesten har støttet mange diktatorer som har tjent deres interesser, og Vesten har styrtet diktatorer når dette har fremstått som en "løsning". Saddam Hussein ble ikke styrtet fordi han var ond mot folket sitt. Vestens dobbeltmoral gir IS gode argumenter.

IS er ikke en genial organisasjon, men dette er den største terror-organisasjonen som har brukt moderne plattformer som Twitter m.m. Dessuten har mange fremmedkrigere gitt IS språkkompetanse. Folk som reiser til Syria i dag for å krige sammen med IS, havner mest sannsynlig i oppvasken. Det er andre folk som brukes som frontsoldater, blant annet tsjetsjenere. 

Helt til slutt nevnte Mah-Rukh Ali eksempler på hvordan IS manipulerer statsmaktene rundt forbi til å offentliggjøre hendelser som det kanskje hadde vært greit at offentligheten ikke fikk vite så mye om. Dette gjør de ved selv å offentliggjøre egne grusomheter, og dermed blir vestlig og annen presse nødt til å løpe etter ... Dermed bidrar man til å opprettholde myten om IS og tjener deres interesser i forhold til propagandaen. For øvrig kom hun inn på Tyrkias rolle i konflikten. Hvorfor gjør ikke Tyrkia noe mer drastisk? Alle fremmedkrigerne må via Tyrkia for å komme til Syria, alle flyktningene må gjennom Tyrkia for å komme til Europa ... Grensene er åpne, og kun Tyrkia kan gjøre noe med dette. 

Etter foredraget ble det boksignering. 

Mah-Rukh Ali (Foto: RMC)

Møte med Linn Ullmann på Litteraturhuset 9. desember 2015

Linn Ullmann og Kaja Schjerven Mollerin (Foto: RMC)

For få uker siden kom Linn Ullmann ut med romanen "De urolige" - hennes sjette roman. (Jeg har anmeldt boka her på bloggen.) Bokutgivelsen var bakgrunnen for at hun var invitert til Litteraturhuset denne gangen. Kaja Schjerven Mollerin, litteraturviter, forfatter og kritiker i Klassekampen, bokbadet henne. 

Litteraturhuset presenterte henne på følgende måte:

Her skildres forholdet mellom en far og en datter, begge kunstnere. Sju år etter farens død dukker en båndopptaker opp i en kasse på loftet. Opptak av samtaler mellom de to. Han ønsket å dokumentere aldringen og hevdet hun kunne spørre om hva som helst, men kunne hun egentlig det?

Linn Ullmann er blant de viktigste stemmene i nyere skandinavisk litteratur og har mottatt overveldende kritikker for alle sine romaner. Hennes forrige roman, Det dyrebare, fikk en strålende mottakelse både i Norge og internasjonalt og var blant annet å finne på New York Times Book Reviews prestisjetunge liste «100 Notable Books 2014». Den toneangivende kritikeren James Wood i The New Yorker hadde også romanen på sin liste over fjorårets favoritter.

De urolige tar utgangspunkt i faktiske opptak som Ullmann gjorde med sin far mot slutten av hans liv. Romanen representerer dermed en ny vending i Ullmanns forfatterskap og er en sjangeroverskridende tekst der forfatteren undersøker hukommelsens grenser og det nære forholdet som alltid vil være mellom minne og diktning. For hva er det egentlig man husker og ikke husker, og hva innebærer det å fortelle sin egen eller andres historie?

Daglig leder Andreas Wiese presenterte Linn Ullmann som en forfatter som skriver "rått og vakkert", og"grusomt morsomt". Han viste til Ullmanns sitat fra Alice Munro om at fiksjon kort og godt kan beskrives som "noe skjedde her" - med trykk på hver stavelse. Ullmann har selv uttalt at hun for å kunne skrive en roman, trenger en scene der figurene kan bevege seg rundt. Minner er byggesteiner i historien. 

Kaja Schjerven Mollerin startet med å sitere de første strofene i romanen "De urolige". Alt kommer an på hvor du står, skriver Linn Ullmann. Lyktes hun med å finne sine foreldre i sin siste bok? spurte Schjerven Mollerin. På et vis henger minner sammen med glemsel, begynnelsen med slutten, å se med det å bli sett osv., mente Ullmann. Det meste kretser rundt temaet å forstå seg selv (mer enn å forstå foreldrene?). 

Hvordan blir egentlig en roman til? lurte Schjerven Mollerin. Når forsto hun at dette kunne bli en bok hun kunne skrive? Linn Ullmann svarte at hun egentlig ikke skjønner at det kan bli en bok før hun er ferdig med den. Dette er frustrerende. Skrivingen er i seg selv urolig og oppleves som uferdig helt til det siste - dvs. inntil boka er ferdig. 

Linn Ullmann og Kaja Schjerven Mollerin (Foto: RMC)

Romanen "De urolige" har gått gjennom flere faser, på tross av at den faktisk begynte med en klar plan. Faren begynte å bli gammel, og han var nysgjerrig på hva det ville si å bli eldre. De fleste som blir riktig gamle, blir gjerne både frustrert og sint fordi ting ikke går slik de ønsker. Men faren hennes ble altså mest av alt nysgjerrig. Etter hvert fikk han en oppfatning av at det å bli gammel var "et arbeid". Det var tungt å være til, tungt å stå opp og tungt å gjøre helt vanlige ting.  Alt tok så mye lengre tid enn tidligere. Dessuten var det meste av energien borte.

Egentlig var planen å lage en intervjubok. Hun og faren brukte et par år på å planlegge boka. Det var for øvrig mye morsommere å planlegge boka enn å gjøre den, for i den fasen var jo alt mulig. Underveis snakket de mye om titler. Faren hadde alltid hatt et ønske om å lage en film med tittelen "Dødsknullet i Eldoradodalen", men hadde aldri funnet en passende inngang. Kunne de kanskje bruke tittelen på boka? Eller hva med "Epilogen"? Latteren runget gjennom salen mens Linn Ullmann snakket.

Både Linn Ullmann og faren er/var to meget punktlige mennesker. Punktlighet gjør det mulig å holde ut uro. De planla tidspunktene for intervjuene ned til den minste detalj. Da de endelig kom i gang våren 2007, to år etter at de begynte å planlegge boka, hadde faren rukket å bli veldig redusert. Han var da 89 år og lenket til rullestolen. De var klar over at de hadde et arbeid å gjøre. 

Linn Ullmann hadde et nært forhold til faren sin. Det å sitte og snakke sammen kalte faren "en sitning". Hun måtte finne faren der han var, og omvendt. Hvert opptak som boka er basert på - seks i alt - varte i to timer. 

Etter at faren var død, klarte hun ikke å høre på båndene før det hadde gått mange år. Båndene ble stuet bort og glemt. Hun begynte faktisk på boka en god stund før hun hadde hørt på båndene. Hun fant det vanskelig å se forskjell på det som var virkelig og det som ikke var det, mellom minner og glemsel, mellom klarhet og uklarhet. I dette spennet var det fruktbart å være, og hun tenkte at boka ville bli noe helt annet enn en bok om aldring, slik hun og faren hadde planlagt. 

Hva var vanskeligst i skriveprosessen? lurte Schjerven Mollerin. Linn Ullmann svarte at det var å høre sin egen stemme på båndene - ikke at faren kavet og lette etter ord. Selv snakket hun svensk med faren, og for henne er dette et barnespråk som hun snakket om somrene ute på Hammars. Faren ønsket at hun skulle snakke norsk nå som hun var en voksen kvinne, men det kunne hun ikke. Stemmen hennes var skjærende og falsettaktig, og hun slet med å høre på sin egen stemme. Båndene var av dårlig kvalitet, og hun kjente på en selvkritisk følelse av skam over seg selv. Dersom faren hennes hadde hørt de dårlige båndopptakene, ville han ha insistert på at de måtte gjøre alt om igjen. 

Schjerven Mollerin påpekte at "De urolige" er delt inn i seks ulike deler. Disse delene har på et vis ulik inngang og ulikt temperament. Det handler om seks ulike samtaler, som hver var preget av hvor de befant seg mens samtalene fant sted. Dessuten bar samtalene preg av lyset, dvs. lyset i de rommene hvor intervjuene fant sted. Av og til var de på farens arbeidsrom, andre ganger lå han til sengs. Av og til hørte de på musikk, som regel Beethoven. Dersom hun snakket mens platespilleren gikk, irettesatte han henne med "Du skal ikke snakke oppå Beethoven!" Da var han igjen i oppdragerrollen som far, mens hun var ei lita jente. 

Linn Ullmann snakker om tre kjærligheter i boka, påpekte Schjerven Mollerin. Handlet en av kjærlighetene om Hammars? Linn Ullmann fortalte at hun alltid har villet være en som har et sted. Hun har alltid missunt forfattere som har "et sted". "Sauda!" sa hun med trøkk, og alle i salen brøt ut i spontan latter. Selv er hun litt hjemløs fordi hun har bodd så mange steder. Hammars var kanskje det nærmeste hun har kommet et eget sted. Stedet ligger på en øy som ikke gjør seg til. Det er usjarmerende og Østersjøen ligger der, preget av surstoffmangel ... Dessuten er det værhardt det meste av året. Kun en liten periode på året - som regel kun i juli - er det fredfylt og idyllisk der. 

Linn Ullmann understreket at hun liker "å bli tatt uten bli sjarmert". Så lo hun og presiserte at hun snakket om litteratur. Hun kunne aldri ha bodd på øya Fårø (der Hammars befinner seg) mens hun skrev om Fårø. Hun måtte få stedet på avstand først. Dette var jo egentlig aldri hennes sted, men farens. Det var faren som forelsket seg i stedet, og som laget dette for sin kvinne Liv Ullmann i sin tid. Han var da 48 år, mens moren var 27. Selv kunne hun aldri ha skrevet om moren sin før hun selv var gammel nok til å kunne ha vært hennes mor. 

De tre kjærlighetene som omtales i boka handler om kjærligheten mellom foreldrene, kjærligheten mellom faren og "jenta" og kjærligheten mellom moren og "jenta". 

Det fantes aldri noe bilde av de tre sammen. Hun beskrev deretter en episode (som er omtalt i boka) om den gangen moren og faren skulle møtes i München, og hvor hun selv stakk av for å møte foreldrene i denne byen. Hun var tolv år, og hun klarte å komme seg fra New York til München! Drømmen om de tre sammen var det som fikk henne til å rømme fra USA for å treffe foreldrene i Europa.

Linn Ullmann likte ikke å være barn. Barn var skumle. Selv var hun ikke et "stakkars lite barn" eller "stakkars ensomme jenta". Hun var mer Fellini-aktig. Hun så mye film med faren som barn. Hver eneste dag i løpet av sommeren - unntatt søndager - var det film presis kl. 15.00. Blant annet så hun Fellinis Amacord sammen med faren. Hun husker at faren sa at "den som ikke liker denne filmen, har jeg ikke noe mer å snakke om med". 

Selv er hun ingen troverdig forteller. Hva husker hun fra virkeligheten og hva har hun sett på film? Det vet hun ikke alltid selv. 

I boka hennes er det mye kjærlighet og savn. Som barn "overelsket" hun sin mor. Alle elsket moren og ville ha en del av henne. Selv var hun et ganske utspekulert barn, og dette gikk ut over barnepikene som hun tilbrakte størstedelen av barndommen med. 

Minner og identitet - hvor viktig er dette i forhold til hvem vi er? spurte Schjerven Mollerin. Når man har opplevd noe og glemmer dette og ingen andre vet om det, hva skjedde egentlig da? Hvor virkelig er det som hendte? Uenighet rundt hva som "egentlig" skjedde, skaper konflikter selv i de beste familier. Foreldre og barn husker forskjellige ting. Minnene gjør noe med ens identitet. Er jeg den jeg husker at jeg var? Eller er jeg den du husker at jeg var? Erindring er utrolig viktig. De fleste av oss kan huske ting som aldri har skjedd, svært tydelig. Å skrive handler om å være tydelig og presis. Linn Ullmann blir veldig skeptisk når noen sier "nå skal jeg fortelle det som egentlig hendte!" Med en slik holdning tar man ikke inn over seg at det faktisk kan være flere perspektiver på en og samme hendelse. 

Linn Ullmann har vokst opp med foreldre som var store fortellere. Faren var f.eks. svært opptatt av døtrenes kjærlighetsliv og erfaringer med menn. Dersom man hadde noe spennende å fortelle på dette området, varte "sitningene" alltid mye lenger enn vanlig. Alt kunne gjøres om til gode historier, og faren tematiserte dette i sitt arbeid. Faren skrev også tre bøker om sine egne foreldre, uten at han følte at han kom dem så mye nærmere av den grunn. Han mente at "foreldre er mystiske vesener". Kom hun selv nærmere sine foreldre mens hun skrev? lurte Schjerven Mollerin på. Ullmann dro på det og sa til slutt at "det ble den historien". Hun kunne ha dypdykket i farens arkiver og funnet frem til gamle intervjuer. Foreldrene hennes er "gjennomintervjuet" i offentlig presse. I tillegg har de skrevet mye selv og jobbet sammen. Det var imidlertid ikke den historien hun ønsket å skrive. Å skrive handler om å gjøre noen valg. Man kan jo også komme litt for mye inn i enkelte episoder, med den følge at historien blir ubalansert. 

Linn Ullmann mener at hun har vært selvbiografisk i alle sine bøker, men at det er tydeligere i den siste boka. Hun valgte å skrive en bok som ble ganske allmenngyldig, og hun valgte bevisst å ikke bruke foreldrenes navn. Navnene knytter til seg minst 50 år med kjent historie, og er av den grunn svært ladede. For at hun skulle kunne skrive denne boka, måtte de derfor være navnløse. 

Mot slutten av bokbadet kom Linn Ullmann inn på en kunstner som har betydd mye for henne, samt forfatteren Marilynne Robinson og hennes bok "Home" som handler om den fortapte sønnen som kommer hjem. Dette ga henne assosiasjoner til foreldrene, som begge ønsket å være barn. Selv tenkte hun på dem begge som "den fortapte sønnen som kommer hjem", som er den mest elskede i forhold til den som ble hjemme og alltid gjorde sin plikt. Dette fikk Schjerven Mollerin til å spørre om det er en religiøst dimensjon over Ullmanns bøker - jf. titler som "Nåde", "Et velsignet barn" osv. Ullmann smilte, og siterte sin redaktør Geir Gulliksen: "Å skrive romaner er å våge å ikke ha det siste ordet". Dette beskriver hennes holdning til det hele. Hun forholder seg til de store religiøse tekstene på samme måte som til musikk, Proust og andre store skrifter. 

Og med dette var bokbadet over ... Det ble et svært spennende møte med en interessant og ytterst sjarmerende forfatter! 

Og til dem som enda ikke har forsøkt seg på Linn Ullmanns romaner, ønsker jeg å si: Prøv! Jeg var selv en av dem som ikke likte hennes tidligere bøker, men opplever at noe må ha skjedd i hennes forfatterskap. Hennes forrige roman "Det dyrebare" er mesterlig! Og denne siste - "De urolige" - er eminent!  (Begge linker går til mine anmeldelser av bøkene.)

Linn Ullmann signerte bøker etter bokbadet (Foto: RMC)

Om årets nobelprisvinner i litteratur på Litteraturhuset 21. oktober 2015

Svetlana Aleksijevitsj (Foto: ukjent)

Svetlana Aleksijevitsj (f. 1948) er som kjent tilkjent årets Nobelpris i litteratur. Selv om hun så langt har mottatt over 20 litterære priser, vil jeg anta at Nobelprisen er den aller, aller viktigste og gjeveste av dem alle. Selv har jeg så langt bare rukket å lese "Bønn for Tsjernobyl", som hun utga første gang i 1997 - 11 år etter Tsjernobylulykken - og som kom på norsk i 2014 (Solum Forlag står bak utgivelsen - linken går til min omtale av boka). Dette er en av fem bøker i en syklus som kalles Utopiens stemmer. Forfatteren har benyttet samme fortellerteknikk i alle disse bøkene, som det har vært ekstremt krevende å skrive. 

Litteraturhuset (i Oslo) introduserte forfatteren med følgende programerklæring:

"Det handler om fortellingene som ikke får plass i den offisielle versjonen av historieskrivingen. Med sine polyfone utgivelser gir Svetlana Aleksijevitsj vanlige mennesker et språk og et rom til å fortelle hva som hendte da verdenshistorien rammet dem.

Aleksijevitsj er den første hviterusseren som har mottatt litteraturprisen, og er også en sjelden fugl som sakprosaforfatter. Med fembindssyklusen Utopiens stemmer har hun satt fokus på sovjetmenneskenes unike og snart utdøende erfaringer, Bøkene hennes har da også skapt kontroverser og blitt forbudt både i Russland og Hviterussland." 

Det er vanskelig å oversette Svetlana Aleksijevitsj´bøker, og oversettelsene anses derfor som kunststykker i seg selv. 

Onsdag den 19. oktober var det paneldebatt om Svetlana Aleksijevitsj´ forfatterskap på Litteraturhuset. I tillegg til den svenske forfatteren og litteraturkritikeren Peter Fröberg Idling, som innledet med å si noen ord om forfatteren, satt følgende personer i panelet:
- forfatter og redaktør Gabi Gleichmann
- Russland-forsker Julie Wilhelmsen
- filosof og diplomat Ellen Svendsen (ordstyrer i debatten)

Alle hadde det til felles at de har møtt Svetlana Aleksijevitsj. 

I sin innledning påpekte Idling at forfatteren har intervjuet svært mange mennesker, noe som i seg selv gjør at det ligger svært mye arbeid bak hver bok. Deretter har hun redusert intervjuene ned gjennom stram regi, og på denne måten har hun skapt overveldende historier og en kraftfull litteratur. 

Svetlana Aleksijevitsj har alltid ønsket å skrive, og det hun har brukt livet sitt på er å skrive om hva helt vanlige mennesker opplevde i forbindelse med helt spesielle verdensbegivenheter. I "Krigen har intet kvinnelig ansikt" skriver hun om hvordan kvinnelige soldater opplevde krigen der og da. Det hun fant mye av var det som kan samles under begrepet ideologisk naivitet, noe som for øvrig er det som særlig kjennetegner sovjetmennesket. Da kvinnene kom hjem, ble deres mannlige kollegaer hyllet, mens de selv ble utstøtt. Alle de som ikke selv hadde vært i krigen, klarte ikke å forestille seg at kvinner kunne krige og drepe, og antok derfor at kvinnenes rolle i krigen var å jobbe på bordeller. Boka ble forbudt da den utkom. 

"De sista vittnena" (boka er så langt ikke utgitt på norsk) handler om barns opplevelser på østfronten (linken går til en svensk nettside). Forfatteren selv er så og si usynlig i sine egne tekster. Komposisjonen stiger og synker, og slik løfter bøkene hennes seg til Nobel-klassen, der de hører hjemme, understreket Idling. 

"Kister av sink" (boka har nettopp kommet ut på norsk - Kagge forlag står bak utgivelsen) handler om invasjonen av Afghanistan i 1979. De unge soldatene kom hjem i forseglede sink-kister, slik at ingen skulle kunne se hvor lemlestede likene var. Forfatteren endte i en rettssak etter bokutgivelsen. 

"Bønn for Tsjernobyl" utkom i 1997, og handlet om Tsjernobyl-ulykken. "Tiden Second Hand" er den siste boka i serien Utopiens stemmer. Da kommunismen falt, sto et helt folk tilbake uten noen mening med livene sine. Kommunismen var et falsum, hvor ideen besto i å lage et lykkerike. Ifølge Idling har forfatteren i sine bøker "skapt en intensitet og et tempo på mesterlig vis". "Hvor mye menneskelighet finnes det i et menneske?" Aleksijevitsj ble anklaget for ikke å elske de store ideene. Hun innvendte da at hun elsket de små menneskene ... 

Etter Idlings innledning, startet paneldebatten. 

I panelet satt Ellen Svendsen (ordstyrer), Russlandforskeren Julie Wilhelmsen,

forfatteren og redaktøren Gabi Gleichmann og forfatteren og litteraturkritikeren

Peter Fröberg Idling.

Gabi Gleichmann fortalte at første gang han møtte forfatteren, var tidlig på 1990-tallet. Han kan russisk, og han leste boka om kvinnene og krigen på originalspråket. Spesielt husker han hvordan han irriterte seg over alle setningene som sluttet med "...". Han traff Aleksijevitsj igjen i fjor, og beskriver henne som en veldig interessant person. Hun skriver på en veldig spesiell måte. Mens andre stiller seg mellom historiene og fortellingen om dem, er Aleksijevitsj nærmest transparent. Selv om han liker bøkene hennes, har han ikke blitt inspirert til å skrive på denne måten selv. 

Julie Wilhelmsen beskriver Aleksijevitsj som klassisk sannhetsvitne. Hun har lest alle bøkene hennes fordi hun (snart?) skal intervjue forfatteren. Det er tungt å sette seg dypt inn i russisk politikk, og nettopp derfor er det fint å møte en forfatter som Svetlana Aleksijevitsj. Aleksijevitsj ønsker å vekke folk. Wilhelmsen prøver å forstå legitimeringen av krig, og i den konteksten bekrefter Aleksijevitsj mange av de hypotesene og analysene hun arbeider med. 

Ordstyrer Ellen Svendsen stilte panelet spørsmål om hvilken sjanger Aleksijevitsj´ bøker kan kategoriseres under. De mest kreative personer blander fiksjon og dokumentar, og er det vi kaller "sjangeroverskridende". Gleichmann mener at Aleksijevitsj ikke skriver sakprosa, slik de fleste synes å mene, men en hybrid. Hun skaper stor litteratur av fakta. Heldigvis fokuserer Svenska Akademien på forfatterskap, og på å spre litteratur som flere bør lese. 

Hvordan arbeider Svetlana Aleksijevitsj, spurte Svendsen? Idling mente at det handler om å lytte, ta seg tid og være streng i redigeringsarbeidet. Det er en ekstremt tidkrevende måte å jobbe på. Det finnes ingen fotnoter i Aleksijevitsj´ bøker. Sjanger-diskusjoner er noe bibliotekarer har funnet på for å få orden på sine biblioteker, mente han. Hele salen brøt ut i latter av denne kommentaren. 

Skuespiller Andrine Sæther leste høyt fra
Aleksijevitsj´ bøker mellom ordvekslingene.

Gleichmann mente at det spesielle med Aleksijevitsj´ bøker er at hun ikke har fanget Moder Russland, men folket! Hun er en slags sjels-historiker, og han viste til at dette faktisk er en betegnelse forfatteren har brukt på seg selv. Hun forsøker å fange summen av alle menneskenes sjeler, for å finne ut hva dette egentlig er. Materialisme er ikke interessant for russerne, men dette var det eneste de ble tilbudt da kommunismen falt sammen på 1990-tallet. Russerne er et folk som har gjennomgått et stort eksperiment. Gleichmann mener at Aleksijevitsj er en forbedret utgave av Freud, men dog skjønnlitterær i sitt uttrykk. 

Hvordan klarte man å skape sovjet-mennesket, spurte Svendsen?

Wilhelmsen påpekte at Stalin var den gode far for russerne. Han skapte en stor idé som spilte på menneskets behov for å være en del av noe stort. Da er det også enkelt å ofre seg for den gode saken. Ideen sto over folket. Den trodde de på. Nettopp derfor ble friheten så tom da kommunismen falt. De sto der - avkledd og naken - og alt de ble tilbudt var materialisme. For ikke å snakke om de enorme sosiale ulikhetene ... 

Gleichmann påpekte at under kommunismen forsvant folk, intelligensiaen ble drept, alt privat forsvant. Sovjettiden var et skrekkvelde. Selv vokste Gleichmann opp i Ungarn, som den gangen var okkupert av Sovjet. Sovjet ble fremstilt som et lykkeland, og da han selv kom til Moskva for første gang, oppdaget han alle løgnene. Han fant blant annet fattigdom - det var ikke bare noe som eksisterte i Vesten. 

Sovjetveldet bygget på en dyp menneskeforakt. Det var kun det kollektive som hadde betydning. Individet hadde ingen verdi. Løgner var satt i system. Bare når det gjelder invasjonen på Krim og krigen i Ukraina, er det i følge Wilhelmsen tegnet et voldsomt narrativ. Dette narrativet får unge, frivillige menn til å reise ut i krigen. Når narrativet bryter sammen og ikke stemmer med virkeligheten lenger, lyver styresmaktene. I dag lyves det f.eks. om at det ikke finnes soldater i Øst-Ukraina, selv om det er soldater der. For å få narrativet til å stemme, har soldatene ikke på seg noe som kan identifisere dem som russiske soldater. Når de dør, vet ingen hvem de er. De pårørende blir sittende igjen med mange ubesvarte spørsmål på grunn av dette. Myndighetene lyver og lyver, igjen og igjen. 

Gabi Gleichmann

I følge Wilhelmsen er hele det tidligere sovjetiske samfunnet omkalfatret. Alt for å lage en ytre fiende. Dette er en måte å holde folket sammen på, og som før eller siden munner ut i en krig. Egentlig er dette en felles oppskrift for all krig, og i særdeleshet for totalitære regimer. 

Hva er det som gjør oss til mennesker? Hva er det som gjør at livet er verdt å leve, på tross av all lidelse? Temaene kjærligheten, døden og lidelsen går som en rød tråd gjennom fembinds-syklusen Utopiens stemmer. I følge Idling er Aleksijevitsj i gang med et nytt bokprosjekt. Nå intervjuer hun mennesker om deres relasjon til kjærligheten. 

Hva kan vi trekke ut av Svetlana Aleksijevitsj´bøker?, spurte Svendsen. Wilhelmsen svarte ved å stille et annet spørsmål: Hvordan kan russerne like Putin? Han er en sterk leder, en ny far, og han har gjenreist troen på at Russland er stort og sterkt. Slik blir han svaret på lengselen i menneskene, og han gir dem en mening oppe i alt. Putin artikulerer en ny russisk nasjonalisme, og akkurat dette er skremmende. Vi så det under invasjonen av Krim, som ble forsvart med at Russland måtte ta vare på russerne som bodde der, og som ble forsømt av ukrainerne. Wilhelmsen forklarer Putins apell ved at han fremstår som en god leder. Likevel finnes det en som er enda mer populær i Russland enn Putin, innvendte Gleichmann. Hele salen ventet i spenning for å høre hvem det var. Gleichmann røpet deretter at den mest populære mannen i Russland i dag er Stalin! 

Putin omgir seg med fascister og han bygger opp en ideologi som er skremmende, mente Wilhelmsen. En slik politikk krever en ufri presse og drap på dissidenter for å kunne lykkes ...

Har Aleksijevitsj´ litteratur en kraft i seg til å endre mennesker?, spurte Svendsen. Idling mente at hennes bøker bør leses av alle! Det går rett og slett ikke an å lese disse bøkene og fremdeles tro på ideologier etterpå. Han mente at man blir mer humanistisk av å lese slike bøker. Gleichmann innvendte at de som virkelig kunne ha trengt å lese slike bøker, dessverre ikke leser dem. Som Idling mente også han at man blir mer følsom av å lese bøker av denne typen. Det handler om å få mer kunnskap og det handler om å få øynene opp for flere perspektiver på en og samme hendelse. Dersom enkeltmennesker leser slike bøker, blir de forandret. Når mange nok leser, kan det skje noe. Men en bok alene kan ikke i seg selv endre verden. 

Wilhelmsen mente at Russlands kriger ikke er annerledes enn andre kriger. Putin har gjenreist troen på at russerne som folk er enestående, etter at perestoikaen rev ned sovjet-menneskets selvbilde. Den gangen hadde alle tak over hodet og en jobb. Det var riktignok ingenting i butikkene, men alle hadde det til felles at de ikke fikk tak i noe. I dag er det høy arbeidsledighet. Butikkene er fulle av varer, men det er bare noen få som har glede av disse varene. Resten må i dag - som tidligere - klare seg uten. De sosiale ulikhetene er noe som har kommet med materialismen og "friheten". Lidelse er det russiske folkets historie. Gleichmann påpekte at lidelse og fattigdom skaper store begrensninger for menneskets utfoldelse. Å lese Svetlana Aleksijevitsj bøker gjør man ikke uten å bli svært, svært berørt ... 

I Litteraturhusets bokhandel var det mulig å få kjøpt Svetlana Aleksijevitsj´
bøker.