"Vivianes kamp" (Regissører: Ronit og Shlomi Elkabetz)

Intenst og sterkt ekteskapelig kammerspill fra Israel

"Vivianes kamp" er en israelsk film fra 2014, og den er skrevet og regissert av søsknene Ronit og Shlomi Elkabetz. Ronit spiller selv  hovedrollen som Viviane Ansalem, kvinnen som ønsker skilsmisse fra ektemannen Elisha. (Kilde: Wikipedia) Filmen vant hovedprisen (Sølvspeilet) i forbindelse med filmfestivalen Film fra Sør (som arrangeres i Oslo hvert år) i 2014, og den ble også nominert til Golden Globe i kategorien beste utenlandske film. 

Handlingen i "Vivianes kamp" finner sted i en rabbinerdomstol, og det er et fortettet og intenst kammerspill vi blir vitne til. Ekteparet Viviane og Elisha har vært gift i en årrekke, men nå orker ikke Viviane mer. Hun vil ha skilsmisse. For å få dette må ektemannen samtykke, og uten hans samtykke nekter rabbinerne å gi henne "gett", dvs. skilsmissepapirer. 

Vi skjønner etter hvert at det er viktig for Viviane å få sin skilsmisse uten at det hele skal ende i en skittentøysvask. Hun fremfører derfor ingen klagemål mot ektemannen, men fokuserer på at de ikke passer sammen og aldri har gjort det. Elisha forhaler prosessen ved ikke å møte opp i domstolen, og uten hans tilstedeværelse er rabbinerne øyensynlig låst og kan intet gjøre for henne. Etter sterkt press, dukker han opp til slutt, men kun for å fortelle at han ikke ønsker å tillate skilsmisse.  Rabbinerne insisterer på at Viviane må flytte hjem og gjenoppta samlivet med sin ektemann, fordi de ikke uten videre kan gi opp. Viviane stiller opp, men uten at samlivet på noen måte endrer kurs. 

Til stede i rabbinerdomstolen begynner rabbinerne etter hvert å spørre ut 

Viviane og advokaten om de har et forhold, og det hele ender nærmest som 

en farse. 

Vivianes desperasjon stiger etter som månedene - for ikke å si årene - går. Hun blir sintere og sintere, og skjønner ikke hva som er vitsen med å møte opp i rabbinerdomstolen når rabbinerne likevel ikke foretar seg noe som helst. Etter hvert forstår rabbinerne at noe må gjøres, og vitner innkalles. Nå utvikler rettssaken seg for alvor til en farse. Rabbinerne utspør vitnene om de mest intime detaljer om ekteparet Ansalem, og det ene mer aparte vitneprovet etter det andre avgis. Det handler om søsken og naboer, forretningsforbindelser og andre. Fellestrekket for disse er at alle som støtter Elishas sak beskriver ham som den perfekte ektemann, mens Viviane fremstilles som tvilsom. Vivianes vitner rakker ned på Elisha og fremhever Vivianes edle vesen. Med andre ord et klassisk ekteskapsdrama, men med den vesentlig forskjell at kvinner i de fleste siviliserte samfunn har rett til å avslutte et ekteskap som ikke lenger fungerer.

Hatefulle blikk utveksles i rettssalen.

Til slutt orker ikke Viviane å høre mer, og så kommer den egentlige historien om ekteskapet frem ... Det handler om en ektemann som har utøvd grov psykisk vold gjennom hele ekteskapet. At hun i det hele tatt har klart å holde seg oppreist i alle årene de har vært gift, er faktisk en gåte. Men selv ikke nå kan rabbinerne gjøre noe for henne ... Hvor langt må det hele utvikle seg før det er mulig å få "gett"? Hvor mye verdt er hennes ønske om frihet, om retten til å leve et anstendig liv? Hvor mange år er det mulig å holde det gående i rabbinerdomstolen uten at noe avgjørende skjer?

På gangen sitter partene og vitnene, mens de venter på at det skal bli deres tur.

I og med at handlingen i filmen i sin helhet foregår i en rabbinerdomstol og på et venteværelse, og handler om israelsk skilsmisselovgivning versus det moderne liv, er dette en krevende film å ta inn over seg. Her bør man ikke forvente seg for mye av ytre handling, og det er dessuten en fordel om man er interessert i andre kulturer generelt og jødisk kultur spesielt. Er man det, får man til gjengjeld desto mer ut av filmen. Skuespillerprestasjonene er formidable, og filmen bæres av karakterene i dramaet alene, uten ytre staffasje av noe slag. Jeg vil anta at filmens tema er rimelig provoserende i Israel, fordi den belyser kvinnenes svake situasjon i tilfeller der et ekteskap ikke fungerer og det er kvinnen som ønsker seg ut av det, mens mannen nekter. Innimellom alt det triste er det også rom for humor - særlig under vitneavhørene ... For meg som lever i et helt annet samfunn, der kvinner har rettigheter, var det sterkt å følge den fortvilte kampen for et verdig liv. Rabbinernes grafsing i ekteparets privatliv var også både tankevekkende og provoserende. Hva skulle de egentlig med disse detaljene når alt likevel sto og falt på ektemannens samtykke?

"Vivianes kamp" er den tredje filmen i en triologi som søskenparet Ronit og Shlomi Elkabetz har laget om kvinneundertrykkelse og ekteskap i Israel, kan vi lese på Film Fra Sør sin presentasjon av filmen.  De to foregående het "Take a Wife" (2004) og "7 Days "(2008). "Vivianes kamp" har for øvrig klare paralleller til den iranske filmen "Nader og Simin - et brudd",  som jeg har omtalt på bloggen min for 3 1/2 år siden (linken fører til min omtale).

Innspilt: 2014 
Originaltittel: Gett: Le procès de Viviane Amsalem
Nasjonalitet: Israel
Språk: Hebraisk
Sjanger: Drama
Skuespillere: Ronit Elkabetz (Viviane Ansalem), Menashe Noy, Simon Abkarian m.fl.
Spilletid: 1 t 56 min.

Dag Hoel: "Armageddon Halleluja! Møter med politisk kristendom"

Når kristendommen blir politisk ...  

Dag Hoel (f. 1962) er norsk fotograf, filmprodusent og forfatter av dokumentarbøker. Før "Armageddon Halleluja!" har han utgitt tre bøker; "Dette er Cuba, alt annet er løgn!" (1996), "Veien til Damaskus" (2012) og "Liv laga" (1991) sammen med Rolf Jacobsen. De tre siste utgivelsene er det Spartacus forlag som har stått bak. Jeg hørte Dag Hoel presentere sin bok på Pax og Spartacus´felles pressekonferanse tidligere i høst, og det var tilstrekkelig til at en interesse for temaet ble tent. Fra før av har jeg interessert meg sterkt for Midtøsten-konflikten, og leser en del av den litteraturen som kommer om dette temaet på det norske bokmarkedet - senest Hanne Eggen Røisliens "Israelerne - kampen for å høre til", Åshild Eidems "Spillet om Gaza", Peter Normann Waages "Midtøsten etter den arabiske våren" og Amin Maaloufs "Identitet som dreper" - bare for å nevne noen. 

"Vi snakker om politisk islam, men sjelden om politisk kristendom. For det finnes kristne som elsker Israel fordi det er Guds trone på jorda. For dem var opprettelsen av den israelske staten i 1948 fullbyrdelsen av en profeti. Jødenes tilbakevending til landet de fikk av Gud, bekrefter at Armageddon, verdens undergang, er nært forestående. Inntil da må det være krig i Midtøsten. Og fredsarbeid er å motsette seg Guds vilje." 

Slik presenteres boka av forlaget. Dag Hoel har under sitt arbeid med boka vært både i Setesdalen, i Texas og i Israel for å finne svaret på hvem kristensionistene er, hva de står for og hvilken innflytelse de faktisk har i det politiske landskapet i verden. I USA har de en betydelig definisjonsmakt over det politiske livet, og også i Norge er det mye aktivt menighetsarbeid blant kristensionistene, hvor noen kaller seg Israel-venner. De støtter Israel nær sagt uansett hva Israel foretar seg, selv når helt fundamentale menneskerettigheter settes til side. Alt for den gode sak - nemlig at endens tid er nær, og faktisk kan trenge litt drahjelp - for så skal Jesus komme tilbake og regjere verden fra Jerusalem. 

"Fra tid til annen møter jeg troende kristne som støtter Israel med urokkelig inderlighet. Kjærligheten til jøder er en grunnstein i deres livssyn, og man skal elske Israel.

Hvorfor skal man egentlig det?

Boka kaster et lys over en politiskreligiøs overbevisning som kalles kristen sionisme. Kristensionistene er oftest fundamentalister - de leser Bibelen bokstavelig. De ser på Israel som fullbyrdelse av profetier. Jødenes tilbakevending bekrefter at vi nærmer oss det endelige slaget mellom gode og onde krefter ved Armageddon - Ragnarok. Inntil da skal det være krig i Midtøsten. 

Når Jesus har nedkjempet arabere og russere og alle Satans styrker ved Armageddon, vil jødene nå målet Gud har for dem - de vil ta imot Jesus." (side 7)

I likhet med svært mange nordmenn som vokste opp på 1960- og 70-tallet, bar også Dag Hoels oppvekst preg av en hel del religion. I tillegg er hans kone pinsevenn, leste jeg i et intervju med ham. Selv om han ikke er religiøs selv, kan han sin Bibel-historie - nok til å stille mange åpne og nysgjerrige spørsmål under sine reiser både i Israel, Norge og USA. Det fine med boka er at han tross egen skepsis gjør dette på en svært respektfull måte. Han oppnår tillit og åpenhet, og ingen av dem han er i kontakt med gir opp tanken på at han nok skal bli en av dem. Han blir bedt for, han blir forsøkt frelst, han blir belært - men like fullt blir påvirkningen aldri mer enn utvortes, for å bruke hans egen beskrivelse av dette. Det trenger liksom ikke inn i ham. 

Den som trodde at det er gratis å gå på bedehus, tar skammelig feil. Over alt forventes det donasjoner til kollekten, og man er da moderne og tar kredittkort også, må vite! Det er frelse i Visakortet. 

"De kristne holder ondskapen tilbake med bønn, men etter opprykkelsen, når bønnene forsvinner fra jorda, går det galt med verden. 
- Det blir et helvete vi ikke har sett maken til, det står jo det! Satan kommer ned til jorda, sier Roger, og det er som han gyser inni den burgunder genseren. Han må en tur ut på kjøkkenet for å spytte ut det som er igjen av snusen. 

Etter sju år med lidelser kommer Jesus. Han stiger ned fra Oljeberget, og det er så kraftfullt at det revner i to. Så tar han kommandoen og avgjør slaget ved Armageddon. Jesus og englene jager Satan og Antikrist fra jorda, og så begynner endelig Jesu tusenårige fredsrike." (side 19)

I USA representerer kristensionistene en reell maktfaktor, og Obama har ingen høy stjerne siden han ikke applauderer alt Israel gjør, men tvert i mot er meget kritisk. (Enkelte har endog gått så langt som å hevde at det er han som er Antikrist - min bemerkning.) Det finnes for øvrig også jøder i USA som tar sterk avstand fra den nasjonalreligiøse politikken i Israel - ikke bare blant de sekulære, men også i de ortodokse miljøene. 

Noe av det skumleste er at apokalyptikerne mener at endetiden ikke kommer av seg selv, men må antennes ... Det er til å bli skikkelig mørkeredd av!

"... For første gang i historien er tilliten stor mellom kristne og jøder. 
- Det som samler oss er en milliard muslimske fiender. Uten dem ville vi krangle, men fordi muslimene truer oss, står vi sammen. 

Tilliten mellom jøder og kristne, som vi selv er eksempel på med vårt besøk, er ikke uten nyanser. I deler av kristenheten er skepsisen til Israels politiske forehavende voksende. Men israelerne opplever at blant konservative og fundamentalistisk troende, er det sterk oppslutning om Israel, og det er betydelig felles politiskreligiøs grunn å stå på. Kristensionistiske grupperinger, som European Coalition for Israel og Jerusalem Summit, driver omfattende lobbyvirksomhet mot EU og Washington for det de mener er Israels sak. De samarbeider tett med den politiske høyrefløyen i Israel." (side 144)

"- Jødene har fått noe nå, i 1948 og i 1967, men Det lovede landet er mye større. De får kanskje ikke hele området før i Tusenårsriket, men de er på vei mot det som profetene og Gud har lovet dem. Det strekker seg fra Eufrat i Irak og inn i Egypt. Det er deres framtidige land. 

Jeg spør hvorfor det er riktig å støtte de jødiske bosetterne?

- Det jødiske folket er hovedpilaren i Guds frelsesplan for menneskene. Det er det enkle svaret. Realitenene er at folk, kristne eller ei, har de forskjelligste grunner til å støtte Israel. Noen reagerer på måten jødene blir behandlet i media. Noen er opptatt av Holocaust. Men Karmels støtte til Israel er bibelsk." (side 190) 

Dag Hoel konkluderer i sin bok med at kristensionistenes fremferd overfor Israel fører til økte spenninger og ikke til fred i Midtøsten. I stedet bygges konfliktnivået opp - nærmest for å fremskynde Armageddon ... 

Med lun humor og varme skildrer Hoel møtene med de innvidde i de kristensionistiske miljøene. Jeg har fått med meg at noen mener han er sarkastisk og ironisk, men selv er jeg ikke enig. Noen sider ved miljøene han har vært borte i, har imidlertid en del naivistisk ved seg, og det er dette jeg opplever skinner litt igjennom fra tid til annen. Dersom Hoel ikke skulle ha skrevet om dette, ville bokprosjektet hans ikke vært annet en en ensidig hylling av miljøet. I stedet opplever jeg at boka er svært balansert og reflektert, og at han i sin tilnærming er respektfull til det siste. Beundringsverdig respektfull, vil jeg understreke. Han kunne virkelig gått mye lenger! Men det hadde kanskje kostet mer enn det smakte?

"Armageddon Halleluja!" er en spennende og interessant bok om et fenomen som jeg kjente nokså lite til før jeg begynte å lese den. Han har helt rett: muslimsk fundamentalisme eller politisk islam har vi hørt mye om. Mens kristen fundamentalisme har vært mye mer ukjent - kanskje bortsett fra i USA, hvor man som politiker ikke kommer særlig langt dersom man ikke har sin bibeltro i orden. 

Boka fremstår som en slags reiseskildring fra Setesdalen, en tur innom Texas og til en bussreise i Israel. Litt rotete til tider var den, slik at det var litt vanskelig å finne tråden noen ganger, og en del gjentakelser ble det også. Samtidig gjorde dette boka til noe ganske annet enn en akademisk avhandling, og nettopp dét var faktisk litt befriende. Det gir fremstillingen et sjarmerende og personlig preg, og jeg kan illustrere dette ved å sitere følgende fra side 112:

"Tilbake på hotellet, med slitne knær etter Jerusalem-marsjen, slår Ingar og jeg av en prat om hvas om skal skje med jødene under krigene i trengselstiden, før Jesus kommer. Ingar viser til profeten Sakarja. Han har det klart. To tredjedeler av jødene skal utryddes. Noen troende mener at denne utryddelsen allerede har skjedd. Andre mener det vil komme, forklarer Ingar.

Jeg synes det er for galt. Jeg vil ikke ha en slik Gud, og jeg tilstår overfor Ingar at jeg gir Den hellige ånd mye å jobbe med etter affæren med Jan Hanevold. Det virker ikke som Han klarer å hamle opp med meg. Ingar på sin side mener jeg må være tålmodig. Det kommer, om ikke så brått. Men det nytter ikke om man er uvillig. Det å bli frelst er en bestemmelse man tar. En må ønske det.

Kanskje det er der det stikker. Jeg forsvarer meg med at jeg ikke kan bestemme meg for en omvendelse jeg ikke kjenner noen trang til. Ingar er uforsonlig på dette punktet." 

Dag Hoel er innom mange temaer; som Karmel-Instituttet, som religiøs nasjonalisme, som nybyggere i Samaria, som Israel-venner og kristensionisters pilgrimsreiser til Israel, som løvhyttefesten og en hel del annet. Hans bok er et fint tilskudd i debatten om politisk religiøsitet, som har en tendens til å overfokusere på islams rolle. Vi har det i aller høyeste grad innenfor kristendommen også!

Har du interesse for denne problematikken - ikke nøl med å lese boka! 

Utgitt: 2014 
Forlag: Spartacus
Antall sider: 208
ISBN: 978-82-430-0829-8
Boka har jeg fått fra forlaget

Dag Hoel (Foto: lånt fra forlaget)

Flere artikler om boka:
- Dagen v/Johannes Ek Reindal - 27. august 2014 - Kristensionistene bidrar til økt spenning "- Han reiser også rundt i Norge og besøker israelsvenner og kristensionister. Det er en mangfoldig gruppe.– Det er ikke enkelt å fremstille kristensionistene. Det er en kompleks gruppe som endrer seg hele tiden. Det er masse nyanser. Boken viser hovedtendenser slik det er nå, forklarer han.
I forsøket på en definisjon av et minste felles multiplum trekker Hoel frem følgende fellesnevner: Kristensionister ser det som skjer i Midtøsten i lys av profetier i Bibelen. Opprettelsen av Israel er fullbyrdelsen av mange av disse profetiene. Derfor er Israel guddommelig. Landet skal vokse og bli større, mye større enn det er i dag. Derfor blir det meningsløst å tale mot Israels ekspansjon, fordi dette fullbyrder bibelske profetier. Det å arbeide for fred og forsoning er å motarbeide disse profetiene.
– Det skal være krig i Midtøsten, sier Hoel."
- Vårt Land v/Alf Gjøsund - 27. august 2014 - "Kristne sionister helliggjør vold" - "– Hvor stort er miljøet?
– I Norge er det kanskje ikke så stort, men vi snakker om en del av de karismatiske menighetene. I USA er de betydelig større.
– Hva er motivasjonen deres?
– Dette er jo et engasjement som henger sammen med endetiden og dommedag. For manges vedkommende tror jeg interessen skyldes en redsel for endetiden og dommedag.
– Bør ideologien bekjempes?
– Den bør utfordres, som alle andre ideologier. Det er slik vi kommer videre."
- Fritanke v/Kai Eldøy Nygaard - 10. september 2014 - Kristensionistene har politisk innflytelse i Norge -  "Forfatteren Dag Hoels reiser inn i konservativ kristendom førte ham til dette arnestedet for kristensionismen, og en av USAs rikeste delstater. 

De har makt, og de påvirker landets politikere. Hjemme i Norge besøkte Hoel lignende menigheter i Setesdal, Trondheim og Oslo. Det han så og hørte, overrasket ham. Da han etterhvert oppdaget grupperingenes politiske innflytelse, ble han bekymret.– Kristensionistene har politisk innflytelse også i Norge. De preger mediebildet i større grad enn jeg opprinnelig var klar over, sier Hoel."

- Korsets Seier v/Markus Plementas - 10. september 2014 - Angriper kristensionismen - "– Sionisme er en tenkemåte omkring det jødiske folket som har klare politiske konsekvenser. Den forstår seg som et demokrati og en rettsstat, men har i virkeligheten blitt et etnokrati, altså en stat der ett folk er favorisert ved undertrykking av den palestinske arabiske befolkningen, sa Mæland."

- Aftenbladet - Kronikk ved Dag Hoel - 14. oktober 2014 - Er Israel Guds trone på jorda? "Alle kristensionister er fundamentalister – de leser og forstår Bibelen bokstavelig. Det er den personlige overgivelsen til Jesus som teller i Guds regnskap. Darwinisme og vidløftig vitenskap om Gud og mennesker vil kristen-sionistene ha seg frabedt. Bibelen er hellig og ukrenkelig. Den er Guds reguleringsplan, hvor en finner Hans forehavende med menneskene beskrevet. Om den leses med riktig sinnelag, forstår man at nøkkelen til frelse er å stå jødene bi, og slik bidra til at de kan finne fram til Jesus."

- Bok365 v/Cora Skylstad - 28. august 2014 - Fra Setesdalen til Texas - "– Forestillingen er at opprettelsen av Israel oppfyller en guddommelig profeti. Det innebærer at å arbeide for fredelige løsninger, er å motarbeide det som er profetert. Det gir ingen mening å motsette seg Guds vilje, dette er en undergang man må gjennom. Men man må hjelpe og trøste det jødiske folket på vei til Tusenårsriket, sa Hoel."
- NRK v/Hermund Haaland - 10. september 2014 - Ensidig Israel-støtte vil avta - 
"Paradokset i dag er at samtidig som unge kristne modererer sitt syn sammenlignet med foreldre og besteforeldre, synes muslimske miljøer å radikaliseres. Et viktig spørsmål blir derfor om moderate muslimer vil komme på banen, slik at også den propalestinske virkelighetsoppfatningen av konflikten nyanseres. Først da vil norsk midtøstendebatt kunne flyttes fra de ekstreme ytterpunkter."

"Fill the Void" (Regissør: Rama Burshtein)

Unikt innblikk i et ortodoks jødisk miljø

Denne filmen oppdaget jeg ved en ren tilfeldighet da jeg her om dagen var innom Platekompaniet. Det forhold at handlingen er hentet fra et ortodoks jødisk miljø, trigget min interesse umiddelbart. 

Regissøren Rama Burshtein (f. 1967) er født i New York, men oppvokst i Tel Aviv, hvor hun har bodd siden hun var ett år. Hun tok sin filmutdannelse i Jerusalem, og i følge Wikipedia sluttet hun seg til ortodoks jødedom i en alder av 25 år. Hun har kun regissert to filmer - "Fill the Void" (2012) og "Venezia 70 - Future Reloaded" (2013). I tillegg har hun skrevet filmmanuset som "Fill the void" er basert på.

"Fill the Void" gir et helt unikt innblikk i et ortodoks jødisk miljø i Tel Aviv i Israel. Selv om filmen tar opp noen kontroversielle sider ved miljøet, har den mottatt gode kritikker for sin skildring av livsstilen i dette strengt religiøse miljøet. Det sier også sitt at filmen har vunnet syv Israeli Academy-priser. Den kvinnelige hovedrolleinnehaveren Hadas Yaron har dessuten vunnet prisen som beste kvinnelige skuespiller under filmfestivalen i Venezia. 

Slektens kvinner

Shira er 18 år og hun drømmer om å bli gift med en mann på sin egen alder - en mann hun elsker og kan se opp til. Den eldre søsteren Esther er for lengst gift og hun og mannen Yochay venter sitt første barn. Mens familien feirer den jødiske høytiden Purim, skjer det ulykksalige ... Esther blir dårlig og legges i hu og hast inn på sykehus. Barnet reddes, mens Esther dør. 

I sørgetiden tar Shira og moren seg av det nyfødte barnet Mordechai, som Yochay nærmest daglig er innom for å levere fra seg. Esthers dødsfall gjør at Shiras skjebne settes på vent. Spesielt faren orker ikke tanken på at datteren skal forlate dem riktig enda. 

En ung kvinne under et sterkt press

Da Shiras mor får nyss i at Yochay vurderer et nytt giftemål med en jødisk kvinne fra Belgia, får hun fullstendig panikk. Hun opplever at dattersønnen Mordechai levendegjør hennes døde datter, og tanken på at Yochay skal forlate landet sammen med barnet, er ikke til å holde ut. Det er da hun får idéen om at dersom datteren Shira gifter seg med Yochay, slipper hun å miste barnebarnet ... Problemet er bare at Yoachay ser på Shira som et umodent barn, mens Shira synes Yochay er en gammel mann. Dessuten var han gift med hennes søster ... Dette stopper imidlertid ikke moren i å legge henne under et formidabelt press, noe som gjør at Shira nærmest ansvarliggjøres for morens vilje og evne til å leve videre. 

Shira tar seg av sin avdøde søsters sønn

Parallelt følger vi en ung ugift kvinne, som gang på gang opplever at det er andre unge kvinner som foretrekkes hver gang en ny ekteskapsinngåelse er i emning ... Dette blir hennes livs tragedie, og hun aksepterer til slutt et ekteskapstilbud fra en mann som må være mange ganger eldre enn henne. Hvordan dette vil gå, kan vi bare ane ... Men der og da er det kun det å bli gift som teller. 

Selv om det ortodoks-jødiske miljøet nok er vant til arrangerte ekteskap, har man mange rutiner for å stanse regelrette tvangsekteskap. Så spørs det om det kan oppstå kjærlighet mellom Shira og hennes eldre, avdøde søsters enkemann ... 

Kan det oppstå kjærlighet?

Filmer som dette vises dessverre aldri på norske kinoer - uansett hvor mange priser de måtte ha fått. All ære til Platekompaniet som faktisk tar inn slike filmer, slik at de likevel blir tilgjengelig for filmeleskere, som også er interessert i andre kulturer. Det er nettopp muligheten for å oppdage slike filmperler som dette som gjør at jeg tar turen innom Platekompaniet minst en gang pr. uke for å "skanne" hyllene etter nyheter! 

"Fill the Void" er en film jeg ønsker at flere skal få øynene opp for! Den er estetisk nydelig, den gir et unikt innblikk i et miljø de færreste av oss kjenner, og den tar opp en problemstilling som jeg vil tro ofte kommer på spissen i små, tette og svært religiøse miljøer; nemlig forholdet mellom individets behov og slektens behov. Skuespillerprestasjonene vi får se i denne filmen er formidable på en svært stillferdig måte. Hadas Yaron imponerer med sin rolletolkning av den unge Shira. Uskylden, bluferdigheten og opplevelsen av de tyngende forventingene - alt i et ansikt som er for ungt til å ta et slikt alvor innover seg. Hennes tyngende valg kunne faktisk kjennes på kroppen! Virkelig en kvalitetsfilm, dette! 

Innspilt: 2012 
Originaltittel: Lemale et ha´halal
Nasjonalitet: Israel 
Språk: Hebraisk
Genre: Drama 
Skuespillere: Hadas Yaron (Shira Mendelman), Chaim Sharir (Aharon Mendelman), Ido Samuel (Yossi Mendelman), Irit Sheleg (Rikva Mendelman), Yiftach Klein (Yochay Goldberg), Hila Feldman (Freida) m.fl.
Spilletid: 90 min.

Hanne Eggen Røislien: "Israelerne - kampen for å høre til"

Israel - et stridens land ... 

Hanne Eggen Røislien (f. 1975) er religionshistoriker med doktorgrad i religionsvitenskap på det israelske forsvaret. Hun er en av Norges fremste Israel-kjennere og hun har tidligere gitt ut boka "Bosettere på Hellig Grunn: En reise blant jødiske nybyggere" (2006). "Israelerne" (2012) er hennes andre bok. På smussomslaget til denne boka kan man videre lese at hun også har jobbet andre steder i Midtøsten - i Hebron (2001) og i Kuwait og Irak (2003). I 2010-2011 ledet hun "Midtøstenskolen" i Radioselskapet på NRK P2. 

Da jeg kom over denne boka for en tid tilbake, var jeg ikke sen om å anskaffe meg den. Jeg opplever det nemlig vanskelig å orientere meg i Israel-Palestina-konflikten, fordi det verserer så mange ulike fremstillinger og påståtte sannheter at det ikke er godt å vite hva man skal forholde seg til. Når en av Norges fremste eksperter på Israel kommer ut med bok, ja - da er det bare én ting å gjøre: løp og kjøp! Og det selv om boka som sådan ikke handler direkte om konflikten mellom israelske jøder og palestinere ... Indirekte handler den imidlertid i aller høyeste grad om dette - i alle fall på den måten at vi får innblikk i en del holdninger som preger meningmann i Israel - i den grad noe slikt i det hele tatt finnes i et land som er så sammensatt med mennesker bokstavelig talt fra hele verden. 

I bokas forord sier forfatteren følgende:

"Denne boka handler om de israelerne som ikke når avisoverskriftene, men som lever sine liv i skyggen av den israelsk-palestinske konflikten. Det er en bok om de jødiske israelerne, skrevet av en som kommer utenfra. Den handler ikke om de drøyt 25  prosent ikke-jødiske gruppene som bor i Israel. Palestinerne, som riktignok utgjør omtrent 20 prosent av statsborgerne, er ikke tema for denne boka. Dette er heller ikke en bok om den israelsk-palestinske konflikten, om forholdet mellom Norge og Israel eller den norske debatten rundt den israelsk-palestinske konflikten. At disse perspektivene er utelatt, betyr naturligvis ikke at de ikke er viktige, men at jeg har valgt å fokusere på majoriteten av israelerne - altså jødene - som sterkest identifiseres med og preger staten Israel." (side 12)

Når jeg skal referere fra Røisliens bok, vet jeg ikke helt hvor jeg skal begynne. Hun er nemlig innom så mange temaer at det er fristende å sette seg ned og nærmest lage et referat. Det skal jeg imidlertid ikke gjøre. Ikke denne gangen. 

Boka handler kanskje først og fremst om forfatterens mange møter med høyst ulike israelere - alt fra mennesker hun ble kjent med da hun i sin ungdom valgte å jobbe som frivillig i en israelsk kibbutz, til mennesker hun har møtt blant annet i rollene som henholdsvis sivil observatør og forsker. Kibbutzene er ikke lenger hva de en gang var, og er det noe som i alle fall fremgår med all tydelighet så er det at israelerne langt fra er en homogen gruppe. Ikke bare er det et sterkt skille mellom ortodokse og sekulære jøder - sistnevnte ikke mer religiøse enn en gjennomsnittlig nordmann - men det jødiske folket kommer i tillegg fra alle kanter av verden og drar med seg sine høyst ulike kulturer når de ankommer Israel. Forskjellene preger også bosettingsmønsteret i Israel, idet de religiøse og mest positive til krigføring mot palestinere stort sett har valgt å bosette seg i Jerusalem og omegn, mens de sekulære jødene som jevnt over er i mot krig har valgt Tel Aviv. Av de i alt nesten 7,5 millioner innbyggere i Israel, bor nesten halvparten i Tel Aviv.

Jødene deles grovt sett i tre kategorier. De som dominerer styre og stell i Israel er i all hovedsak askenasim (jiddisk ord for "tysk"), dvs. jøder med røtter fra Vest-Europa og USA - jøder med en Holocaust-bakgrunn. Så har man misrachim, dvs. jøder som har sine røtter fra Midtøsten og arabiske land, og så har man sefaradim, dvs. jøder som hovedsaklig kommer fra Spania, men også i noen grad fra Nord-Afrika (etter å ha blitt fordrevet fra Andalucia på 1400-tallet). Etterkommere av overlevende etter Holocaust har med seg en arv som preger det jødiske samfunnet i svært stor grad fremdeles den dag i dag. 

"At det nettopp var de europeiske jødene - askenasene - som på mange måter la hjørnesteinene for Israel, har preget samfunnet siden. De har dominert kulturen, språket, institusjonene som ble bygget - ja, hele samfunnsstrukturen. Og det til frustrasjon for - noen vil også si på bekostning av - immigrantene som senere kom fra de arabiske landene. De sefardiske og misrachiske jødene har måttet arbeide for anerkjennelse og innflytelse helt siden staten ble opprettet." (side 220)

Noe av det som gjorde sterkest inntrykk på meg mens jeg leste denne boka var hvor forskjellige israelerne faktisk er. Her møter vi alt fra jøder som mener at alle arabere er potensielle terrorister til jøder som er sterkt i mot sitt eget lands krigføring mot palestinere, og som mener at vold bare avler mer vold og minst av alt fred. Jeg vet ikke helt hva jeg innbildte meg på forhånd, men det var på en måte veldig ålreit at også dette perspektivet kom frem i boka. 

Så hva er egentlig en israeler?

"Selve betegnelsen israeler betyr strengt tatt veldig lite." David lener seg tilbake på stolen og trekker på sluldrene. "En israeler er en person med israelsk statsborgerskap. Men utover det er betegnelsen "israeler" en nærmest innholdsløs merkelapp som skjuler et vell av undergrupper med et mer - eller kanskje særlig mindre - godt forhold seg imellom ... Og jeg har ikke engang begynt på politikken! Den hersens politikken. Det er mer enn bare litt uenigheter om sosial-økonomisk styringsform som skiller oss her - det er gud eller ikke gud, okkupasjon eller ikke okkupasjon, leve eller dø!" David sukker. "Israelerne er så forskjellige at jeg nærmest vil foreslå at dersom du vil finne ut hva som er ordentlig israelsk, må du bare slå opp ordet "heterogen" i synonymordboka. Da får du opp ord som blandet, assortert, mangfoldig, broket og diverse. Dét er israelerne i et nøtteskall." (side 72)

Få land i verden har et så av avansert system som Israel for å kategorisere sine egne innbyggere. Å falle innenfor eller utenfor spesielle kategorier er helt avgjørende for hvilke statsborgerlige rettigheter man kan oppnå. Er man f.eks. palestiner, får man ikke delta i det israelske forsvaret. Jødiske israelere må derimot belage seg på å bruke tid i forsvaret - menn har tre års verneplikt, mens kvinner "kun" har ett år. Dette forsinker både utdannelse og muligheten til å etablere seg med familie. Hvert år må mennene belage seg på en måned i forsvaret, hvilket vanskeliggjør det å drive egen forretning - bare for å ta ett eksempel. Dessuten gjør dette det israelske samfunnet veldig spesielt - med en befolkning hvor nesten alle har et forhold til forsvaret og krigføring. Er man derimot ortodoks, slipper man unna all verneplikt. 

Mens motivasjonen for å kjempe i det israelske forsvaret har vært historisk høy, er denne nå på vikende front. Det forhold at det er krig en gang og bestandig - f.eks. med Hizbolla i nord (i 2006) og Hamas i Gaza (vinteren 2008 - 2009) - skaper en opplevelse av "et svekket forsvar som mangler dømmekraft og går inn i konflikter de ikke kan vinne". (side 147) For mens noen mener det er galt av Israel å okkupere mer av palestinernes land, mener andre at de oppfyller Guds plan ved å sørge for at jødene igjen får herredømme over gamle bibelske områder ... Synet på jødene som Guds utvalgte folk varierer dessuten - alt fra at dette er en byrde og bare det, til at dette gir dem rett til å ta sitt eget land tilbake, selv om dette fører til at palestinerne må vike. 

Jeg følte virkelig at jeg ble litt klokere av å lese denne boka, og jeg ser heller ikke bort fra at jeg om ikke alt for lenge kommer til å lese den om igjen. Røislien er meget kunnskapsrik, og tettheten på viktige og interessante poenger i denne boka er høy. Det er særlig bredden, perspektivene, nyansene og det fraværende svart-hvitt-bildet som fascinerte meg ved lesningen av denne boka. Her møter vi det meste; ja, i noen grad får vi bekreftet noen fordommer om Israel som et kompromissløst land i krigføringen mot palestinerne, men vi får også øynene opp for at vi må unngå å generalisere og skjære alle over en kam. Kanskje må det rett og slett en revolusjon til for å endre på det politiske systemet slik at også de kritiske røstene slipper til når viktige politiske valg skal tas?

Dette er en viktig bok som alle som interesserer seg for Midtøsten bør få med seg! Røislien skriver svært godt, og hun fremstiller stoffet meget levende. Jeg anbefaler boka varmt!

Utgitt: 2012
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 296

Hanne Eggen Røislien (Foto: Scanpix)

Andre artikler o.l. om forfatteren og boka:
- Aftenposten v/Ulf Andenæs - 12.09.2012 - Stemmene fra Israel
- YouTube - 26.03.2013 - De israelske bosetningene på Vestbredden
- Dagbladet v/Jon Rognlien - 24.12.2012 - Israels tragiske aktører - Ingen er enige i det lovede land
- Morgenbladet v/Tor Øystein Vaaland - 23.11.2012 - Litt Iran i Israel
- NRK v/Laila Ø. Bakken - 20.03.2010 - Israel - grensene og bosettingene 

Sunniva Lye Axelsen: "Jerusalemsyndromet"

Om den andre intifadaen, terror og selvmordsbombing

Sunniva Lye Axelsen (f. 1980) debuterte i 2011 med romanen "Følge meg alle mine dager", som handler om en aldrende dement kvinne som forteller om sitt livs store kjærlighet overfor en mann som svek henne på det groveste. Boka fikk gode kritikker av anmelderne, kan jeg bl.a. lese på forlagets nettsider. "Jerusalemsyndromet" er hennes andre roman - og for meg den første jeg leser av henne. Jeg har fått boka tilsendt fra forlaget. 

Harriet Fjell nærmer seg førti og bor i Jerusalem i Israel, hvor hun har oppholdt seg de siste ti årene. Harriet er en fotograf som for lengst har sluttet å fotografere. Hvorfor skal vi etter hvert få vite, først og fremst gjennom fragmentariske tilbakeblikk på fortiden. En norsk kvinne med tendenser til alkoholisme i et område med mer terror enn verden antakelig har sett noen sinne på ett og samme sted ...

Harriet har vært en fotograf som har beskjeftiget seg med å dokumentere følgene av selvmordsbombing under den andre intifadaen (fra 2000 - ca. 2005), før det meste gikk i stå i livet hennes. Hun har tatt de mest gruoppvekkende bilder, noe som har gjort henne om ikke akkurat rik, så i alle fall økonomisk uavhengig. Angsten for selv å bli rammet av terroren har festnet et grep om henne, og kommer i tillegg til alle de andre angstene hun har fra før av. Som følgene av et særdeles vanskelig forhold til sin for lengst avdøde mor - en mor som slo - og utviklingen av en avsky for sin egen kropp bl.a. etter en traumatisk voldtekt, noe som har gjort henne redd for nærhet og kjærlighet - bare for å nevne noe.

"Terror er sorgen du aldri trodde kunne nå deg. Terror er øyeblikket du innser at du ikke vil få tid til å si farvel til den du var. Terror er den skallede politimannen du ikke kjenner, som holder deg i hånden. Terror er blomsterhav og messer, bølgeskvulp og helikoptre og tordnende stillhet. Terror er å tenke seg inn i frykten til det mennesket du ikke kan være foruten. Terror er timen da du innser at du må reise hjem uten noe å reise hjem til. Terror er den dagen sorgen din stilles til skue. Terror er fallende stjerner, aviser som skriver om noe annet, støtvise mareritt og fremmed lengsel og skakende trygghet i vedvarende fornektelse helt til det hele går i stykker når de andre forlengst har skjønt alt. Terror er den spisse, glitrende stenen, pepret med glasskår og bly og kråkesølv, omsluttet av det som en gang var hjertet ditt." (side 96)

Etter å ha levd et nokså miserabelt og ensomt liv uten en jobb å gå til i årene etter at intifadaen var over, og hvor trusselen om selvmordsbombing like fullt henger over Jerusalem, treffer Harriet omsider en mann - pakistanske Majid. Så er spørsmålet om hun våger å slippe ham inn på seg, våger å ta for seg av hva livet tross alt har å by henne ... Ja, tør å begynne å leve igjen ...

"Jerusalemsyndromet" er nydelig skrevet, og det er intet å si på de rent språklige kvalitetene ved boka. Det tok likevel nesten 100 sider før historien begynte å berøre meg i særlig grad, og det synes jeg er litt mye tatt i betraktning at boka totalt sett bare rommer ca. 250 sider. Like fullt må jeg si at jeg rundt side 100 også var hektet, og jeg leste derfor ut resten av boka i løpet av en dag - fordi jeg ikke klarte å legge den fra meg. Jeg har fundert litt på hvorfor jeg opplevde starten som litt treg, og tror at dette har noe med at det meste ved hovedpersonen Harriet ble for vagt og ugjennomtrengelig og kanskje også litt uforståelig, før brikkene altså begynte å falle på plass et stykke ut i boka. Da først forsto jeg hva det egentlig var med henne, og hva det var som hadde gjort livet hennes så vanskelig. Og ikke minst hva som gjorde at hun i sin tid valgte et så risikoutsatt yrke som å være fotograf i Jerusalem under den andre intifadaen ... Og plutselig handlet boka om alt annet enn terrorisme, og mer om mellommenneskelige relasjoner og kanskje også det største av alt, nemlig kjærligheten.

Vi får innblikk i nærmest gribbelignende tendenser blant hennes kollegaer i fotografyrket, der de higer etter å være tidligst ute etter en terror-handling for å sikre seg det beste scoopet, bokstavelig talt mens de går over lik, vasser i legemsdeler av bombeskadede mennesker. Det vare og skjøre og gryende forholdet til Majid er nydelig beskrevet, der Harriet sliter med å beholde kontrollen over seg selv og sine følelser, samtidig som hun ikke kan få nok av det han har å gi henne. Jeg kunne godt tenke meg å høre mer om dette forholdet. Sånn sett skulle jeg ønske at boka hadde vært atskillig tykkere. Slutten er spesiell, men det må man kanskje først og fremst være nordmann for å skjønne ... Alt i alt en meget lesverdig bok som fortjener terningkast fem, fordi den rager godt over de typiske bestselgerne på grunn av de språklige kvalitetene, samtidig som den ikke er god nok til å havne helt i toppskiktet. 

Utgitt: 2012
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 249

Sunniva Lye Axelsen. Foto: Elke Mayrhofer

Marianne Terjesen: "For Leas skyld"

Sterk romandebut!

Med sin egen families historie som bakteppe, debuterer NrK-journalisten Marianne Terjesen med romanen "For Leas skyld". Fra før av har hun utgitt et par dokumentarer. 
Marianne Terjesen har understreket at det aller meste i boka er fiksjon, og i et intervju med NrK den 06.11.2011 uttaler hun følgende:

"Utgangspunktet for å skrive denne boken var fortvilelsen over den fastlåste situasjonen mellom israelere og palestinere, og et forsøk på å forstå hvorfor den har blitt så håpløs. Det er dette sammensatte og tvetydige som skjønnlitteraturen er så godt egnet til å utforske."

Handlingen i boka spenner fra 1935 til 1953, og vi følger to parallelle historier som til slutt smelter sammen til en. Peter er utdannet arkitekt og mot sine foreldres vilje reiser han og kameraten og legen Max til Palestina. I Europa begynner situasjonen for jødene å forverre seg, og det som i begynnelsen kunne se ut som sporadiske pøbelstreker, tegner seg gradvis inn i et større bilde, hvor styresmaktene i Tyskland står bak. Et annet sted I Tyskland sendes søstrene Miriam og Lea til noen slektninger i Budapest. Foreldrene skal komme etter hvert, og noe av det siste de ber Miriam om er at hun må passe godt på Lea.

I Budapest venter noen nokså fredelige år til å begynne med, men Miriam får tidlig føle at ungdomstid og skolegang er noe hun kan se langt etter. Tanten og onkelen har allerede skaffet henne jobb, slik at hun kan tjene penger til sin lillesøsters undervisning. Lea er kun ei lita jente, og onkelen og tanten mener det er for risikabelt å la henne gå på en vanlig skole. Hun kunne fort komme til å røpe sin jødiske opprinnelse, og da vil det være ute med dem alle. Men også i Budapest rykker krigen nærmere, og under beleiringen av Budapest er det nesten ikke mat å oppdrive. Folk dør av sult og banale sykdommer som det under andre omstendigheter ville vært enkelt å kurere. Og lille Lea, som riktignok har rukket å bli ca. 14 år, dør fra Miriam. Så klarte hun likevel ikke å holde det hun lovet ...

Etter hvert klarer Miriam å komme seg til Palestina. Sammen med andre forkomne båtflyktninger ankommer de havnen i Haifa, og en av de første Miriam møter, er Peter ... Uten at det er noen stormende forelskelse eller romantisk ramme rundt utviklingen av deres forhold, søker disse to like fullt mot hverandre. Sammen skal de få oppleve dannelsen av staten Israel, starten på en voldsspiral mellom jøder og arabere som ingen ende skal ta - alt blandet sammen med forsøksvise drømmer om et fredelig og godt liv i et land som skulle være deres eget, etter at nær sagt ingen land i verden egentlig ønsket å ta i mot store grupper av jøder ... Men med utallige sår i sjelen, skal fremtiden bli alt annet enn lett ...

Det er en meget velskrevet debutroman Marianne Terjesen har skapt i "For Leas skyld". Boka rommer hele 540 sider, men er til gjengjeld svært lettlest. Selv om hendelsene i forbindelse med dannelsen av staten Israel fortrinnsvis er fortalt fra et jødisk perspektiv, opplevde jeg den like fullt som nokså balansert. Og det på tross av at de fleste terrorhandlingene vi får høre om, er utøvd av arabere som var sinte fordi det de oppfattet som sitt land, ble tatt fra dem gjennom en avstemning i FN. En avstemning hvor landene i Midt-Østen i all hovedsak stemte nei, mens resten av verden stort sett stemte ja, om de da ikke avsto fra å stemme. Terjesen forsøker virkelig å nyansere bildet, og får frem at det faktisk ikke var alle jøder som mente at det var riktig at de fikk en egen stat i et område som i 2000 år hadde vært arabisk. Menneskene som kom til den nye staten Israel hadde med seg så mange grufulle opplevelser i bagasjen, og kanskje er dette noe av årsaken til at den forsonende veien ikke har blitt valgt der muligheten tross alt har vært til stede? For aldri mer skulle noen få lov til å knekke deres folk! Som Marianne Terjesen sier i det tidligere omtalte NrK-intervjuet:

"Under arbeidet har jeg sett mer og mer hvordan de to ulykkelige folkene til ulike tider har hatt ledere som så å si konsekvent har valgt feil, der det har vært muligheter for tilnærming og forsoning."

Styrken ved boka er, slik jeg ser det, at den aldri tar stilling i konflikten mellom jødene og araberne, men lar det være opp til leseren å tenke selv. Og her som ellers finnes det ikke noen entydig sannhet om hva som var rett og galt ... Jeg synes denne boka fortjener terningkast fem, og gleder meg til forfattertreff på Jødisk Museum i Oslo senere i dag. 

Utgitt: 2011
Forlag: Cappelen Damm AS
Antall sider: 543

Bloggeren Bokelskerinnen intervjuet 8. oktober 2011 Marianne Terjesen - les mer her.

Marianne Terjesen

"Miral" (Regissør: Julian Schnabel)

Palestina-Israel-konflikten fra 1948 til 1991


Innspilt: 2010
Originaltittel: Miral
Nasjonalitet: Israel, India, Italia, Frankrike
Genre: Drama
Skuespillere: Willem Dafoe, Freida Pinto, Hiam Abbass, Alexander Siddig, Vanessa Redgrave, Yasmine Elmasri, Omar Metwally
Spilletid: 112 min.
Basert på Rula Jebreals bok "Ørkenblomsten"

I filmen "Miral" følger vi starten på Palestina-Israel-konflikten fra 1948 og frem til 1991, hele tiden sett fra palestinernes side. Barnehjemmet Dar Al-Tifel drives av Hind Husseini, og til dette hjemmet kommer både foreldreløse barn og barn av foreldre som ikke ser seg i stand til å klare oppdragelsen av sine barn på egen hånd.

Mirals mor Pinto flykter fra en voldelig stefar som misbruker henne og søsteren seksuelt. Hun kommer egentlig aldri over dette, og selv om hun senere gifter seg og får datteren Miral, blir hun aldri lykkelig. Til slutt tar hun sitt eget liv. Miral vokser derfor opp uten mor, og faren beslutter etter hvert at hun skal plasseres på Hinds barnehjem.

Miral er en vakker, ung kvinne, som en dag forelsker seg i den politiske aktivisten Hani, og dermed må hun ta et valg: skal hun kjempe for sitt folks fremtid eller holde fast ved det Hind har lært henne, nemlig at fremtiden og landets fred kun kan sikres gjennom utdanning?

Da jeg i sin tid leste boka "Ørkenblomsten", som denne filmen er basert på, reagerte jeg på den noe ensidige fremstillingen av Palestina-Israel-konflikten. Dersom jeg hadde oppfattet at denne filmen var basert på "Ørkenblomsten", tror jeg derfor at jeg kanskje ville ha avstått fra å kjøpe den. Når det er sagt er den absolutt severdig! Men jeg hadde ikke trengt å få historien servert to ganger.

De mer kjente skuespillerne Willem Dafoe og Vanessa Redgrave opptrådte kun i noen mindre sekvenser i filmen, og akkurat dette skuffet meg i og med at de begge har blitt brukt nokså mye i markedsføringen av denne filmen. For øvrig vil jeg fremheve Hiam Abbass som spiller Hind, en skuespiller jeg tidligere har sett i filmen "Sitrontreet". Hun er fantastisk både i rollen som Hind i "Miral" og som enken Salma i "Sitrontreet"! Ut fra en helhetsvurdering ender jeg opp med å gi denne filmen terningkast fire. Det som trekker ned er at historien er noe banal og ensidig fremstilt, mens det som trekker opp er gode skuespillerprestasjoner og realistiske kulisser. Filmen (og boka) er for øvrig basert på en sann historie.

Hind og barnehjemsbarna

Skuespillerne Vanessa Redgrave, Hiam Abbass og Willem Dafoe

Miral og aktivisten Hani

Miral

S. Yitzhar: "Khirbet Khizah"

Hebraisk mesterverk er omsider oversatt til norsk!

Utgitt i Israel: 1949

Originaltittel: Hirbet Hize´a
Oversatt fra hebraisk: Kjell Risvik
Forlag: Aschehoug

Antall sider:  95

I "Khirbet Khizah" følger vi en liten gruppe israelske soldater under invasjonen av det vi i dag kjenner som Israel. Med råskap og ufølsomhet jager de palestinerne på flukt, for deretter å overta deres landområder.

"Etter en stund var vi fremme ved en høyde, og der krøp vi sammen under en kaktushekk og skulle akkurat til å spise nistematen vår da denne mannen, en viss Moishe, troppsjefen, samlet oss og gjorde rede for situasjonen, terrenget og oppdraget. Det fremgikk da at de få husene vi kunne se nederst i skråningen på en annen høyde, var et sted som het Khirbet Khizah, og alle jordene omkring og alle avlingene tilhørte den landsbyen, hvor det var rikelig med vann, god jord og kyndig gårdsdrift som hadde sikret stedet et ry nesten på høyde med innbyggerne, som etter sigende var noen store kjeltringer som hjalp fienden og ikke skydde noen form for djevelskap når det bød seg en anledning; om de for eksempel skulle støte på noen jøder, kunne du være sikker på at de gjorde kort prosess på dem - for det var deres natur, slik var de bare." (side 8)

Etter hvert nøyer troppen seg ikke bare med å jage palestinerne på flukt - de plaffer dem ned ... "sånn for sikkerhets skyld".

"Maskingeværet vårt åpnet med noen rolige, nærmest harmløse skudd, som om det ikke var meningen at de skulle skade noen. Først smadret det vinduet i et kalket hus (lyseblå arabisk kalk) med grønne skodder, og så trommet det løs på et høyt hus i soltørket leire, og i neste nå meide skuddene seg gjennom et åpent smug og smalt mot gjerdene og veggene og inn mellom trærne som solen begynte å bade, selv inne i det tette løvverket." (side 23)

Underveis får jeg-personen i boka samvittighetskvaler. Det kan ikke være rett at de, jødene, skal jage et folk ut i landflyktighet ... Og når han ser de gråtende mødrene og barna, landsbyens syke og gamle - hvilken skade er de i stand til å gjøre? Samtidig blir han vitne til sine medsoldaters forakt for palestinerne, som ikke betraktes som fullverdige mennesker på lik linje med dem selv. Da palestinerne, som skulle være så farlige og djevelske, ikke yter motstand i det hele tatt (fordi de ikke har våpen), foraktes dette også ...

Boka er basert på virkelige hendelser som fant sted i 1948. For å få tilgang på Israel, det forgjettede land, ble palestinerne som bodde der fra før av, jaget ut av sine landsbyer. De hadde jo ikke sittet ved forhandlingsbordet da landet ble delt. Slik ble Israel dannet ...

Det mest oppsiktsvekkende med boka er at den er skrevet av en jøde, tenker jeg. Denne lille boka har vært regnet som et hebraisk mesterverk, og forfatteren er belønnet med en rekke israelske litterære priser. Ikke overraskende var boka en brannfakkel den gang den kom ut, og den har ført til mange viktige samfunnsdebatter i Israel. Selv om dette alene er en god grunn til å lese boka, vil jeg også fremheve at den i all sin råskap nesten er poetisk. Litterært holder boka høy kvalitet. Her blir det terningkast fem!

S. Yitzhar

Boka er senere utgitt i Aschehougs Sidespor-serie.