Island 2019

Poolbaren på Blue Lagoon, Island

Reykjavik og omegn på 4-5 dager

I fjor sommer reiste mannen min og jeg på en fire dagers tur til Island. I dette innlegget deler jeg noen av våre opplevelser fra turen, og håper at jeg på den måten kan inspirere andre som enda ikke har vært på Island.

Men aller først ønsker jeg å si noe generelt om landet. 

(Alle bilder i dette innlegget har jeg tatt selv.)

Generelt om Island

Island er en øy i Nord-Atlanteren, og det bor omtrent 350 000 mennesker på øya. Befolkningstettheten er lav - bare 3,28 innbyggere pr. kvadratkilometer mot 13,98 i Norge (i følge Wikipedia). Ca. 60 % av befolkningen bor i hovedstaden Reykjavik. 

Uterestaurant i gågaten i Reykjavik

I og med at Island er en vulkansk øy, er naturen - særlig innlandet - preget av lavaørkener, fjell og vulkaner. Noen av vulkanene er fra tid til annen aktive, slik vi opplevde i 2010 da Eyjafjallajökull hadde et utbrudd som skapte store problemer for luftfarten. Såpass at reisende ble sittende askefast. Vulkanene Hekla og Katla er nok likevel mer kjente - i alle fall fra litteraturen. 

Gågaten i Reykjavik

Før finanskrisen i 2008, da de tre største bankene på Island kollapset, var Island et av de rikeste landene i verden. Ellers kan nevnes slike selvsagte ting som at landet har demokratisk styresett, har en protestantisk statskirke, er medlem av EU, har sterke fiskeriinteresser og er et attraktivt reisemål for turister. 

Restaurant Reykjavik

Hva har Island å by på?

Ja, hva har Island å by på? Det kommer selvsagt helt an på hvor mange dager man har til rådighet og hvilke interesser man måtte ha. Jeg vil uansett anta at alle som kommer til Island er litt over gjennomsnittlig opptatt av natur. Det er nemlig naturen som er det mest karakteristiske med Island. I tillegg er folkene utrolig hyggelige, maten er helt eminent, Islands historie er interessant og landet er et eldorado for strikkeinteresserte - bare for å nevne noe. Dessuten er det noe med disse øyene i Atlanterhavet da ... Havet, naturkreftene, følelsen av alt forfedrene må ha kjempet og lidd seg gjennom, og en opplevelse av at folkene som valgte å bosette seg her må ha vært helt spesielle. Vi hadde tidligere samme år vært en uke på Færøyene og på en rundtur i Irland og Nord-Irland, og vi hadde en øyloffetur i Skotland i 2016, som blant annet omfattet Shetland, Orknøyene og Hebridene.  Inntrykkene fra disse reisene har gitt oss et nærmest umettelig behov for å finne mer ut av disse øyene. I den forbindelse må jeg nevne Kirsti MacDonald Jaregs bøker "Irland - En keltisk reise" (2016) og "Øyene i vest - Hebridene, Orknøyene og Shetland" (2011) som byr på en helt unik historiefortelling! Våren 2021 kommer også hennes bok om Island! (Samtlige lenker peker til tidligere blogginnlegg.)

Det finnes en vei som kalles Ringveien, og som går gjennom byer og tettsteder som Reykjavik, Borgarnes, Blônduós, Akureyri, Egilsstaðir, Höfn og Selfoss. Det må være en fantastisk tur å ta sommerstid! 

Mannen min og jeg hadde ikke så mye tid til rådighet da vi i fjor sommer spontant bestilte oss en liten ekstra ferietur til Island i midten av juli. Vi la opp til fire overnattinger, men hadde i realiteten fem dager på oss til å farte rundt. Vi valgte å leie bil selv slik at vi kunne være mest mulig fleksible og rekke over mest mulig på kort tid. 

Bybilde fra Reykjavik

I løpet av disse dagene fikk vi med oss veldig mye. Samtidig kjente vi på at vi ikke ble ferdig med dette landet, og har et sterkt ønske om å komme tilbake en dag og gjøre det mer "ordentlig". Jeg tenker da spesielt på nevnte rundtur på øya. 

Reykjavik

Reykjavik er ingen stor by, og har egentlig bare en hovedgate som for en stor del er sperret for trafikk. Denne har igjen flere sidegater. Her florerer det av små, trendy butikker hvor du får kjøpt alt fra nydelige spa-produkter til second hand strikkeprodukter. Hvorfor Reykjavik er spesielt kjent for sine bruktbutikker, kan man selvsagt lure på. Kanskje har dette sammenheng med finanskrisen, som grep dypt inn i de flestes lommebøker? Eller kanskje er det så enkelt som at man bare ikke kaster fullt brukbare klær, som en gang har kostet skjorta, og som eieren av en eller annen grunn ikke ønsker å beholde lenger? 

Vi bodde på et hotell midt i gågaten, og det var et godt utgangspunkt. Det eneste aberet var vel at hotellet ikke hadde parkeringsplass, hvor vi kunne sette fra oss leiebilen vår. Løsningen ble å parkere lenger oppe i byen, utenfor Hallgrim-kirken. Der var det nemlig gratis parkering. 

Lake Törnin, Reykjavik

Det er mange fine bygninger i Reykjavik. Hallgrims-kirken er ett av dem. Denne kirken bør man besøke når man er i Reykjavik. 

Hallgrimskirken i Reykjavik

Kirken er majestetisk, der den dominerer fra en bakketopp. I og med at området rundt Reykjavik er relativt flatt, er den også et synlig landemerke. Kirkens interiør er temmelig enkelt, slik de fleste protestantiske kirker pleier å være. 

Den ukjente byråkrat, Reykjavik

Det er ikke bare i Norge at åpne byrom er pyntet med kunst og skulpturer. Reykjavik er intet unntak i så måte. Skulpturen av Den ukjente byråkrat er berømt. Islenderne er for øvrig storforbrukere av kultur, kan jeg lese i reiseguiden som vi benyttet under turen var ("Turen går til Island" fra Aschehoug). Og få land i verden har så mange forfattere som Island, innbyggertallet tatt i betraktning. Jeg nevner Audur Ava Ólafsdóttir, Kristin Marja Baldursdóttir,  Halldór K. Laxness (Nobelprisvinner - Islands eneste), Bergsveinn Birgisson, Sjón/Birgir Sigurjón Sigurdsson (vinner av Nordisk Råds Litteraturpris), Arnaldur Indridason, Jon Kalman Stefánsson - bare for å nevne noen av de 70 islandske forfatterne som er listet opp på en Wikipediaside. Syv ganger har islandske forfattere vunnet Nordisk råds litteraturpris, mens Norge har vunnet 11 ganger. Og vi er et land med en nesten 15 ganger så stor befolkning. Når det kommer til musikere og band, så kan jeg nevne Björk og Mezzoforte som de kanskje mest kjente, men det finnes atskillig flere. Ut fra dette må det være mulig å hevde at Island tar godt vare på sine talenter!

Magic Ice, Reykjavik

Reykjavik har også sitt eget Magic Ice midt i gågata. Dette er et fenomen som har dukket opp mange steder for øvrig, men vi så dette for første gang i Reykjavik i fjor sommer og trodde da at dette var spesifikt for Island. Egentlig en ganske billig turist-gimic å tilby drinker i et arktisk miljø, der man får utdelt varme klær for ikke å fryse, men likevel litt moro da. Betjeningen stilte villig opp og tok alle de bildene man måtte ønske av seg og den utvalgte. 

Strikke- og garnbutikker nesten på hvert gatehjørne

For en strikkeentusiast som meg var det også ellevilt med alle garn- og strikkebutikkene vi besøkte både i Reykjavik og på et par rundturer vi var på. Jeg skal ikke underslå at det ble mye garn med hjem. Nå er garnet på Island og andre øyer i Atlanterhavet kanskje ikke så silkemykt som vi er vant med her hjemme, men så er det også beregnet for et helt annet bruk. Her har mennene fisket i all slags vær til alle årstider, og da trenger de vannavstøtende ull, som fortsetter å varme selv om havet er opprørt og farlig. Og så har det selvsagt skjedd en utvikling også her, etter at de store trålerne har overtatt det meste av fisket. Jeg hadde i alle fall ikke problemer med å finne garn som er brukende til mitt behov. 

Nedre del av Reykjavik

Den dagen vi ankom Reykjavik (18. juli 2019), kunne vi ikke vært heldigere med været. Dette var nemlig sommerens fineste dag den sommeren. Det er faktisk ikke hvert år Island opplever så høye sommertemperaturer at de kan kaste jakken og gå rundt i T-skjorte til langt ut på kvelden uten å fryse. Dette var en slik dag, og hele byen kokte. Det var nærmest unntakstilstand. Alle var ute og nøt dagen! Bare å få oppleve en slik dag her ute i det forblåste Atlanterhavet, var faktisk verdt turen i seg selv! Vi følte oss utrolig heldige!

En av årets fineste sommerdager i Reykjavik

Og enda har jeg ikke nevnt maten! Aldri har vi spist så godt noe sted som i Reykjavik! Ikke en gang på New York-turene våre! All mat var tilberedt med enorm kjærlighet til råvarene. Og vi nøt og nøt og nøt hver munnfull som ble oss til del.

Gourmetmat i Reykjavik

Mange restauranter har spesialisert seg på å servere 5-6-7-8-rettere, der man kan få smake litt av hvert. Vi spiste alt fra sjømat til sjøfugl (bl.a. gravet lundefugl/puffin, en lokal spesialitet). Små munnfuller av lammekjøtt smakte også helt fantastisk! Jada, vi smakte også syltet eller gravet håkjerring, uten at det var noe å skrive hjem om. Men man kan liksom ikke besøke Island uten å ha vært gjennom denne manndoms-/ kvinndomsprøven! Sørg for å ha rikelig med væske å skylle ned amoniakksmaken med etterpå, er mitt råd. 

En seks-retter på planke

Maten og alle smårettene var helt klart med på å løfte denne turen opp til helt spesielle høyder! Jeg ønsker faktisk ikke å trekke frem noen spesielle restauranter. Det var nemlig så mange flotte spisesteder å velge mellom, og de hadde gode kjøkkener, alle som en. Hvis jeg skal gi et tips så er det at dersom du bestiller lundefugl, må du for all del ikke be om "well done". Da blir kjøttet ødelagt. Derimot skal du spørre betjeningen om råd mtp. hvordan denne fuglen best kan tilberedes. Dette vet de bedre enn deg. 

Veggillustrasjon på The Irishman Pub

Reykjavik har også irske puber, og vi fant frem til The Irishman Pub. Men bare for å ha sagt det: Reykjavik har et "hot" uteliv for ungdommen. Vi oppsøkte ikke dette utelivet, men nøyde oss med å besøke puber og barer, som det florerer av i denne byen. Og aldri har vi f.eks. fått servert yndlingsdrinken Moscow Mule så bra som nettopp her!

Blue Lagoon

Man besøker selvsagt ikke Island uten å ta turen innom Blue Lagoon! Her lønner det seg å forhåndsbestille, fordi du ellers risikerer at du ikke får plass. Man kan velge mellom luksusutgaven og den enklere varianten, men regn uansett med at det vil koste noen kroner. 

Klar for Blue Lagoon

Når du først er der, anbefaler jeg deg å ta ansiktsmaske og alt det du får tak i - uansett hvilken utgave du har valgt. Det fine med stedet er at det ikke virker overfylt, og dette har nok sammenheng med hvor mange som får lov til å besøke stedet hver dag. Vi var der midt i toppsesongen i fjor, og opplevde at det var god plass til alle besøkende. 

På ingen måte overfylt på Blue Lagoon

Vannet stammer fra varme kilder, og er varmt hele året. Det var faktisk litt magisk å være der. Vi var omgitt av glade mennesker, omgivelsene var vakre, været var topp, vi kjente på et herlig spa-velvære, luksusfølelse, opplevelsen av noe helt spesielt. Det var verdt turen! 

Black Sand Beach

Ett av stedene vi hadde fått anbefalt var Black Sand Beach helt sør på Island, like utenfor tettstedet Vik i Myrdal. Ikke bare er denne helt spesielle stranden berømt for sin svarte, vulkanske sand, men her finnes også spor etter vulkansk aktivitet i form av søyler i fjellet. Det samme så vi på Giant´s Causeway i Nord-Irland tidligere samme sommer. 

Søyler i fjellet ved Black Sand Beach

Jeg er blant dem som blir utrolig fascinert av naturfenomener som dette. 

Vi burde selvsagt tatt turen ut til Vestmannaøyene, men det tillot vårt stramme program dessverre ikke denne gangen. Vi fikk likevel sett den vakre lundefuglen på turen hit. På Island er ikke lundefuglen (eller sjøpapegøyen, som den også blir kalt) fredet på samme måte som i Norge, så her kan man både få den servert på restaurantene og kjøpe den utstoppet som en souvernir med hjem. 

Møte med en likesinnet (dog med mye 
bedre fotoutstyr enn meg)

På grunn av sjøfugler og annet, var vi ikke alene om å bruke fotoapparatet flittig! Standa og naturen rundt var også yndede fotoobjekter.

Glade mennesker på tur

The Golden Circle

Et virkelig "must" på enhver Island-tur er å få med seg The Golden Circle. Turen omfatter minimum Thingvellir, Geysir og Gullfoss. Det er likevel mye annet å se på turen, og her gjelder det bare å holde alle sanser oppe - på vid vegg! Regn med litt vær på turen. Det fine er uansett at været skifter så fort at det som kan tegne til å bli en regnværsdag, likevel kan bli en solskinnsdag. Slik opplevde i alle fall vi dette. 

Thingvellir

Thingvellir er kjent for to ting; det ene er at det var her det første Alltinget ble satt i 930. Det andre er av geologisk karakter. 

Her fant det første Alltinget på Island sted.

Nettopp her samlet representanter fra hele landet seg hver midtsommer på Alltinget. Her ble nye lover vedtatt, juridiske avgjørelser ble tatt og tvister løst. På det meste var det 7-8000 tilreisende. Alltinget regnes som verdens eldste parlament. Det islandske parlamentet holdt til her helt frem til 1799.

Stedet står også på UNESCOs verdensarvliste, og det er fordi dette regnes som landets symbolske hjerte. 

På toppen kan man skue utover lavaskrenten, der den Nord-amerikanske og den europeiske kontinentalplaten møtes. På et nettsted kan vi lese at platene drives fra hverandre "med en fart på ca. 2 cm pr. år" og at dette gjør at det "sakte men sikkert dannes en kløft". Her kan man merke små jordskjelv. 

Interesserte turister på vandring ved Thingvellir

Etter Thingvellir sto Geysir for tur. Dette er et område med mange varme kilder, som jevnlig sender opp damp 25-30 meter opp i været. Det er utrolig fascinerende å se på! 

Fint å komme litt opp i høyden ved Geysir (her er det 
riktignok Strokkur som er i aktivitet)

Men bare for å ha nevnt det; vi så ikke et eneste utbrudd fra varmekilden Geysir mens vi var der. Den er nemlig så godt som utslukket. Derimot er det nabokilden Strokkur som står for de mest spektakulære utbruddene i dag. 

Strokkur

Det er virkelig helt magisk når vannsøylen står opp fra bakken! Stå imidlertid ikke for nær, for før du vet ordet av det kan du få alt vannet over deg. Vannet er dessuten såpass varmt at man fort kan få seg en støkk, og risikerer å bli skoldet. 

Det gjaldt å stå litt på avstand

Det fine med at vi hadde med egen leiebil, var at vi kunne bruke akkurat så lang tid på hvert sted som vi ønsket. Ulempen var nok at vi spesielt ved Thingvellir gikk glipp av eminente guider, som på fortreffelig vis ville ha gitt oss et større innblikk i stedets historie. 

Gullfoss er en helt spektakulær foss. Vi hadde tidligere opplevd Niagara Falls i USA, og den er enda større. Like fullt var Gullfoss noe helt for seg selv, med naturskjønne omgivelser. Her må det være spektakulært å være om vinteren, fordi det da dannes isformasjoner som vannet strømmer gjennom. 

Fantastiske Gullfoss

Å stå ute på platået, midt i det øredøvende bruset av enorme vannmengder i bevegelse på alle kanter - det er som å befinne seg i et eventyr. Det er nesten litt uvirkelig. Og man føler seg ganske liten og ubetydelig.

Enorme vannmengder i bevegelse ved Gullfoss

Seljalandsfossen

En annen foss vi følte for å få med oss, var Seljalandsfossen. Vannfallet er ca. 60 meter høyt. 

Regnbue ved Seljalandsfossen

Det morsomme med denne fossen er at det gikk en sti på innsiden av den, slik at vi kunne betrakte fossen innenfra og ut. Å få et bilde av fossen med en regnbue i var en høydare for en fotoentusiast som meg!

Og våte ble vi!

Området rundt var uendelig vakkert og verdt turen i seg selv. Jada, vi ble ganske våte, men det var en del av greia her. 

Et magisk landskap

Det var noe med det golde landskapet som vitnet om slitsomme tilværelser før Island ble et moderne samfunn. Mange steder sydet det opp fra jordoverflaten, som tegn på varme kilder.

På vei til en åpen kafé

Fotoobjektene sto bokstavelig talt i kø overalt, og vi var veldig heldig med været på vår reise. 

Vulkansk landskap

Vår siste dag på Island

Den siste dagen på Island benyttet vi til å besøke Nobelprisvinner Halldór Laxness´ hjem (i dag museum) samt opplevelsessenteret Perlan. 

Halldór Laxness´ hjem - i dag museum

Halldór Laxness (f. 1902 d. 1998) er som tidligere nevnt Islands eneste Nobelprisvinner i litteratur. Den mottok han i 1955 og det var boka "Sin egen herre" - Islands svar på Hamsuns "Markens grøde" - som var bakgrunnen for pristildelingen. Boka er et mesterverk, og linken peker til min omtale av boka. 

Museet viste hvordan forfatteren levde mens han bodde her. Her hadde tiden nærmest stått stille siden 1960-tallet. Roen over stedet, alle bøkene, kunsten, møblene i teak - alt vitnet om et liv med bøkene og litteraturen i sentrum. Dessverre fikk vi ikke lov til å ta bilder innendørs. 

Opplevelsessenteret Perlan

Perlan i Reykjavik er et opplevelsessenter jeg ikke kan få anbefalt nok - særlig dersom man har barn med seg på turen. Senteret er høyteknologisk og inneholder alt fra historien om nordlys (vakkert fremvist med en film som dekket hele taket/himmelen i kinosalen) til historien om vulkanutbruddet i 2010, og som satte så og si hele den vestlige verdens fly på bakken i lange perioder. 

Helt til slutt tar jeg med noen flere av bildene jeg tok under oppholdet vårt. Jeg håper at dette inspirerer til å ta turen til Island - når coronapandemien er over og vi kan begynne å reise igjen ... 

Landskapet ved Geysir og Strokkur

Et gammelt fjøs med brukskunstutstilling

Skulpturer i gågaten i Reykjavik

Vindusshopping i Reykjavik 

Mye vakker brukskunst

Det ene strikkeplagget lekrere enn det andre!

Tradisjonell strikkekunst på Island

Ikke en smule gikk til spille!

Audur Ava Ólafsdóttir: "Frøken Island"

En islandsk skatt av en bok

Audur Ada Ólafsdóttir (f. 1958) er islandsk professor i kunsthistorie og forfatter. Hun mottok Nordisk råds litteraturpris i 2018 for romanen "Arr". Både denne romanen, "Stiklingen" og "Regn i november" er oversatt til norsk. "Frøken Island" kom på norsk i 2019. For denne boka har hun blitt tildelt Prix Médicis étranger 2019. Naturlig er hun en av Islands mest populære forfattere. (Lenken peker til min omtale av "Stiklingen".)

Bokas jeg-person er Hekla. Hun blir født i 1942, og vokser opp med ambisjoner om å bli poet. Det er ikke noen fremtid i Dalir, der hun kommer fra, og en dag (i året 1963) pakker hun derfor tingene sine og reiser inn til Reykjavik. Blant eiendelene er en dyrebar skrivemaskin.

Hekla og barndomsvennen Jón John flytter sammen. Han er homofil, og det er ikke enkelt. Særlig fordi han er nødt til å ta seg jobb på en fiskebåt hvor miljøet blant gutta ombord er brutalt og macho. Han risikerer å bli slått helseløs dersom dette skulle komme ut. Hvilket han også blir, gang på gang ... Gutta skjønner at det er "noe" med ham.

Hekla og Jón John finner hverandre i det å stå utenfor, være annerledes. En gang hadde de også sin felles seksuelle debut med hverandre. Hekla blir hans alibi - hans påståtte kjæreste - når han atter entrer fiskebåten. Det er henne han kjøper gaver til når han er i land. Hjemme har han en symaskin, og han drømmer om å sy kostymer for et teater.

I det islandske samfunnet er det ikke enkelt å være en kvinne med forfatterambisjoner. Hekla skaffer seg derfor en jobb på dagtid, slik at hun kan skrive i all hemmelighet om nettene. Tekstene sine sender hun inn til aviser og forlag under pseudonym. Vi skjønner at det må til for at hun skal bli tatt seriøst. På jobben som servitør må hun finne seg i klåfingrete mannfolk som tafser hele tiden. Dette er lenge før metoo, og som kvinne må hun ganske enkelt bare finne seg i det. 

"- Menn fødes som diktere. De er i konfirmasjonsalderen når de må forsone seg med denne uungåelige skjebnen; at de er genier. Det spiller ingen rolle om de skriver bøker eller ikke. Kvinner blir kjønnsmodne og får barn som kommer i veien for at de kan skrive." (side 117)

Som en slags skjebnens ironi blir Hekla hele tiden oppsøkt av en mann som ønsker at hun skal melde seg på Frøken Island-konkurransen. Hekla er svært vakker, og mannen gir seg ikke. Hekla har imidlertid ingen drøm om å stille i en konkurranse som dette. Hun drømmer ikke engang om mann og barn. Hun vil skrive! Hennes vurdering av egne valg kommer godt frem i møtet med venninnen Isey som også vil skrive, men som har valgt den tradisjonelle veien med ekteskap og barn, og som aldri har tid til seg selv lenger. Men som Isey selv sier - hun vet hvordan livet hennes kommer til å bli til hun dør. Det er dette hun vil. Venninnen blir uansett et bilde på hva Hekla kan regne med dersom hun skulle velge å gifte seg og få barn.

Etter hvert møter hun en mann som også er poet. Hun skjuler sitt skrivetalent for ham, inntil det kommer for en dag. Ikke bare at hun kan skrive, men at hun er så uendelig mye bedre enn ham ... Han som sliter med å finne de riktige ordene, som sitter og filer og flikker på hver setning ... Mens hun skriver så blekket spruter ... og det med en kvalitet som langt overgår alt han noen gang har fått ned på papiret.

Denne romanen har flere lag. For det første får vi innblikk i den tradisjonelle og konservative islandske kulturen på 1960-tallet. Ikke ulikt hvordan det var i Norge på den tiden for øvrig, men bygdedyret var nok likevel mer allestedsnærværende på Island tross alt. Også i Reykjavik, landets hovedstad ... Enten man var homofil eller en utradisjonell kvinne som ønsket seg et selvstendig liv med egen karriere, ville man falle utenfor det gode selskap. Og det skulle ta mange år før verden så annerledes på dette.

Dernest er det spennende at forfatteren utforsker hva det vil si å være i et kjærlighetsforhold der begge parter de samme ambisjonene, men hvor kvinnen er dyktigst. Hekla skjuler sine talenter for ikke å komme i konflikt med kjæresten, inntil dette på et tidspunkt ikke går lenger og hun tar konsekvensene av dette. Men måtte det gå slik? ... tenkte jeg mens jeg leste. Eller var det så enkelt som at Hekla ikke så for seg en videre utvikling av forholdet, der barn ville kommet i veien for hennes kunstneriske utfoldelse?

I romanen er det mye usagt som man må lese mellom linjene, og i tillegg sitter man som leser igjen med en hel masse ubesvarte spørsmål. Dette er forfatterens stil, og det er også hennes styrke. For på den måten blir historien i en lenge etter at siste side er vendt. Man fortsetter å gruble og tenke og lure på hvordan det egentlig gikk. Nå tar riktignok romanen en noe uventet vending på slutten, og den skal jeg ikke røpe, men likevel ... Tiden var ikke inne for den store frigjøringen, som først kom på 1970-tallet. Og dette gjaldt både for kvinner og homofile.

Ellers ble jeg fascinert av beskrivelsen av far-datter-forholdet, hvor faren ønsket å oppkalle Hekla etter en vulkan på Island. Da Hekla forteller ham om at hun har blitt tilbudt å delta i Frøken Island, men har takket nei, svarer han:

"- Du skal gå med hodet høyt hevet, og ikke la deg måle og veie som på en oppvisning av sauebukker. Hekla min. Ikke lot vel Dalakvinnene, Gudrún Ósvífursdóttir og Audur den dypsindige, noe mannfolk forvirre seg." (side 142)

Faren drar også paralleller til hennes mor, som også hadde behov for å dra bort. "Hun hadde denne uroen i sjelen og ville ikke være der hun var." (side 143)

Dette er en roman som fikk meg til å reflektere og tenke, og som var krevende til tross for at boka som sådan fremstår som lettlest og rask å komme gjennom. Den passet fint til en ensom ettermiddag hvor jeg hadde fred og ro rundt meg. Boka er nydelig skrevet, med en jeg-forteller av det meget observerende og reflekterende slaget. Hun har god selvinnsikt og dette preger hennes fremstilling av det som skjer. Romanen er underfundig og stillferdig i stilen, og til å være islandsk er det overraskende mye dialog i den.

Dette er en roman jeg anbefaler varmt!

Utgitt på Island: 2019
Originaltittel: Ungfrú Island
Utgitt i Norge: 2019
Forlag: PaxOversatt fra islandsk: Tone Myklebost
Antall sider: 218
ISBN: 978-82-530-4109-4
Boka har jeg kjøpt selv

Kristín Marja Baldursdóttir: "Karitas"

Innfridde ikke helt ...

Kristín Marja Baldursdóttir (f. 1949) er en islandsk forfatter med ni romaner bak seg. Fra før av har jeg kun lest "Jeg er Freyja" eller "Måkelatter" (2006) som den også er kalt (linken fører til min omtale av boka). Kun fire av bøkene hennes er oversatt til norsk. "Karitas" (2004) og "Karitas: Kaos på lerret" (2007) er to av dem. "Kantata" (2012) er den fjerde. Jeg har samtlige bøker liggende på vent. 

"Karitas" er første bok i en serie på to. Handlingen starter i 1915, og vi følger Karitas og hennes fem søsken i en tid hvor fattigdommen er påtrengende for de fleste, men i særdeleshet for denne farløse søskenflokken. Likevel har moren ett mål: alle skal få en utdanning! Om det så betyr å rive alle opp med røttene og reise av gårde - selv om dette koster datteren Bjarghildur hennes hjertets utkårede. Hun gråter da de reiser.

"Tenk på det, hun har gått glipp av det beste mannsemnet i Vestfjordene. Det er ikke noe håp om at han skal forville seg hit nordover til dette vindhullet bare fordi vi ble tvunget hit så de hersens guttungene skulle få gå på skolen. Men hva hjelper det uansett å gifte seg med en sjømann, havet sluker dem jo alle sammen.

Jeg kan ikke gjøre det mot mine barn, hvisker Halldóra. 

Det demrer for oss hvor hardt vi har hatt det alle tre, og vi får en klump i halsen. Og likevel har vi bestått alle slags prøvelser. Vi har kjempet, farløse, ved vår mors side, holdt ut tjenestejentas galskap, sett hjemmet vårt bli oppløst, ligget i det stinkende lasterommet i dagevis, spydd opp innvollene våre, sovet i saltfiskloftet en hel sommer, vært plaget av sildesår og slit, har mistet det beste mannsemnet i Vestfjordene, og enda står vi steile som klipper i det iskalde havet. Vi har aldri beklaget oss, aldri sutret, men nå er det nok, og hvem vet hva slags fremtid som venter oss tre, kommer vi noen gang til å få en god mann og barn sånn som alle vanlige kvinnfolk? Er det vår medfødte skjebne å være de som ofrer seg? Sånn som vi har gjort. For vår mors skyld." (side 76)

Lenge ser det ut til at Karitas skal bli den eneste i søskenflokken som ikke får seg utdannelse. Hun er særdeles talentfull som tegner, og den dagen husfruen - fru Eugenía - bestemmer seg for å bekoste hennes skolegang, begynner det å skje ting. Det er ikke en hvilken som helst skolegang det er tale om, men kunstutdannelse ved Det kongelige kunstakademi i København. Utdannelsen er kostbar, men er det noe fru Eugenída ikke trenger å bekymre seg for så er det penger. Slik går det til at Karitas får seg en kunstutdannelse. 

Tilbake på Island forelsker Karitas seg i Sigmar, en flott fisker som forfører henne på en fest. Skrekkslagen lar hun det skje, men da hun blir gravid, flykter hun hjem til sine. Sigmar har imidlertid bestemt seg for at han skal ha Karitas, og han kommer og henter henne til slutt. De gifter seg, men lever på ingen måte lykkelig videre. Sigmar er en mann med store ambisjoner, og dette innebærer at han nesten ikke er til stede i Karitas liv. Vi følger Karitas gjennom den ene barnefødselen etter den andre, samtidig som hun forsøker å få plass til kunsten i livet sitt. Kjærligheten førte aldri med seg det hun håpet på, men inneholdt heller smerte og savn enn lykke ... Uansett hvor forbannet hun er på mannen sin, som lar henne sitte alene med hverdagsslitet, smelter hun for ham når han er tilbake. Han er særdeles flott denne mannen, og han vet hvordan han skal få hull på konas hardhet. 

Jeg ble absolutt fascinert av historien i "Karitas", for det er litt av en historie som rulles ut. Handlingsmettet om det islandske slitet er den også, og mye av dette har jeg lest om i andre bøker og kanskje spesielt i Halldór K. Laxness´ forfatterskap. Likevel - måten historien fortelles på ble en smule for melodramatisk for meg. Språket er i det svulstigste laget, og av og til følte jeg også at historien på et vis mistet bakkekontakten. Ja, det er en storslagen historie, men likevel manglet noe av det som kjennetegner stor litteratur. Kanskje skyldes det først og fremst at teksten er så ordrik, at det meste fortelles rett ut uten antydningens kunst - at ingenting ble overlatt til leserens fantasi. Samtidig kan jeg ikke la være å beundre nettopp detaljrikdommen, fordi forfatteren så åpenbart har satt seg grundig inn i tidsepokene hun beskriver - om forskjellene mellom by og land, mellom fattige og rike ... 

I et samfunn med stort frafall av menn - havet tok dem jo før eller siden - er det ikke til å undres over at det vokste frem mange sterke kvinneskikkelser. Kanskje undret jeg meg like fullt over hvordan en kvinne som Karitas kunne ta vare på sin kvinnelige skjønnhet når det var så mye mangel på alt. Der Nobelprisvinneren Laxness beskriver kvinnelighet som gikk til grunne i fattigdommen, der beskriver Baldursdóttir Karitas skjønnhet på en lite troverdig måte, tenker jeg. Tennene råtner bort i munnene til folk som ikke får tilstrekkelig med næring. Resten tar svangerskapene seg av. Men ikke i Karitas liv ... Hun ble bare vakrere og vakrere med årene, selv om hun og barna levde fra hånd til munn i årene da Sigmar var fullstendig borte. 

Alt i alt en litt over middels leseopplevelse, der historien som sådann trollbant meg - til tross for noen språklige og innholdsmessige irritasjonsmomenter. Men ikke verre enn at jeg absolutt skal lese fortsettelsen - "Karitas: Kaos på lerret" - men da med færre forventninger. Det jeg særlig ser frem til i den forbindelse er fremveksten av en noe utradisjonell kvinnelig kunstner, en kunstner vi så vidt stifter bekjentskap med i denne første boka om Karitas. Det bør vel nevnes til slutt at "Karitas" ble nominert til Nordisk Råds Litteraturpris i 2006, uten at jeg akkurat denne gangen tenker at det sier så veldig mye om de litterære sidene ved boka.

Utgitt på Island: 2004 
Originaltittel: Karitas án titils
Utgitt første gang i Norge: 2012 
Mitt eksemplar: 2013 - 13. opplag
Forlag: Gyldendal
Oversatt fra islandsk: Ine Camilla Bjørnsten og Inge Ulrik Gundersen
Antall sider: 464
ISBN: 978-82-05-44347-1
Boka har jeg kjøpt selv

Kristín Marja Baldursdóttir (Foto: Einar Falur Ingólfsson)

Andre omtaler av boka:
- Dagbladet v/Cathrine Krøger - 13. august 2013 -  Denne boka har alt en god fortelling skal ha - «På Island dør ingen som arbeider,» heter det i boka, som liksom «Måkelatter» handler om sterke islandske kvinner.
Den åpner i en værhard fiskelandsby vest på Island i 1915. Enken Steinunn — visstnok inspirert av forfatterens egen oldemor — sitter alene igjen med seks barn, etter at mannen forsvant på sjøen. Fast bestemt på at barna skal få utdannelse tar hun dem med til Akureiri øst på Island — der de fryser og sulter seg gjennom iskalde vintre og beinhardt arbeid. ...
Baldursdóttir formulerer de mest fantastiske typer: Karitas geskjeftige søster som havner som prestefrue. Den selsomme nabokona til Karitas, som kun snakker med kattene sine. Og altså Karitas selv, som blir uglesett fordi hun heller lager underlige bilder enn å stelle i huset. Innklippet i boka er hennes blikk i jeg-person — formulert som bildene hun lager, naturen, mennesker, dels drømmesyn.
Alt dette kunne blitt i overkant av alt — men det er så vakkert skrevet, nesten impresjonistisk, og rommer overveldende islandsk natur, psykologi, typer og tidsånd.
Og apropos det litterære Norge. Vel er vi gode på mangt — sånn i forhold til folketallet - men akkurat denne type bøker; gode oppslukende fortellinger, får vi ikke helt dreisen på. For «Karitas» har alt en god fortelling skal ha. Det beste av alt er at det er en oppfølger på vei.
- Min bok- og maleblogg - 15. august 2013 - Forfatteren har gitt leseren et godt innblikk i islandsk miljø og levevilkår på den tida dette omhandler. Her er sterke kvinneskikkelser, kjærlighet, overtro og mye natur. I kapitlet der Audur drar Karitas med opp til den høyeste toppen på Island, er en fryd å lese. Jeg las det to ganger, og gledet meg over naturbeskrivelsen, og over reaksjonene til Karitas etter hvert som de går høyere og høyere.
- Eselører - 5. juli 2012 - Innskutt i handlingen får vi beskrivelser av bilder Karitas lager. Til å begynne med har bildene ingen tittel og alle er blyanttegninger. Hennes utvikling som kunstner kan følges gjennom disse bildene, som etter hvert både får tittel og endres i kunstnerisk uttrykk. Det er ikke vanskelig å se bildene for seg, en raffinert detalj i boka! Bokas orginaltittel er da også " Karitas uten tittel".
- Tones bokmerke - 29. juli 2014 - Mitt inntrykk av islendinger er at det er et hardført og sterkt folkeslag. Min ærlige mening er at Karitas for meg ikke er sterkere og stoltere enn de andre kvinnene hun omgir seg med. Tvert imot. Hun har en sterk mor og to sterke søstre. Som stiller opp for Karitas. Hun blir påkostet en eksklusiv utdannelse av en kvinnelig velgjører som ser Karitas talent. Når hun havner på dette øde gårdsbruket etter å ha havnet i "uløkka", har hun mange gode kvinnelige hjelpere. I det store og hele omgir hun seg med både kvinner og menn som vil henne vel, også i egen familie. Derfor er boken for meg en bok om «sterke og stolte kvinner» der jeg ikke opplever at Karitas er den sterkeste.
Sigmar beskrives helt klart som en sterk og steil person. Men at han "stuer henne vekk" - det synes jeg er en litt pussig beskrivelse for situasjonen. Han er som islendinger flest og som moren til Karina er, opptatt av å tjene penger.
Jeg hadde trodd at dette skulle være en roman som hadde sin hovedvekt på en kvinne som kjempet for å få anledning til å bruke sine kunstneriske evner. Men det er en liten del av romanen - tiden i København får vi for eksempel vite lite om. Istedenfor synes jeg at Karitas er en roman med hovedvekt på dagliglivet på Island. At det er en roman om drømmer og lengsler osv – det er jeg enig i. Men det gjør den ikke spesiell - det er et tema som veldig mange tilsvarende romaner har.

Halldór K. Laxness: "Sin egen herre"

Islandsk mesterverk!

Litt om forfatterskapet:

Halldór K. Laxness (f. 1902 d. 1998) anses som en av de største forfatterne som noen gang har levd. Han har en enorm produksjon av bøker bak seg (bl.a. 51 romaner), og det spesielle med ham er at alt han tok i holdt meget høy kvalitet. Selv har jeg så langt kun lest "Brekkukotkrønike" (1957). Laxness mottok Nobelprisen i litteratur i 1955.

Jeg siterer fra Wikipedia:

I sin begrunnelse for å tildele ham Nobelprisen i litteratur, sa Svenska akademien følgende:

«..for his vivid epic power which has renewed the great narrative art of Iceland..»

som noe fritt kan oversettes til
«..for hans livlige episke kraft som har fornyet Islands storslagne fortellerkunst..»

Begrunnelsen vitner for øvrig om omverdenens syn på moderne, islandsk litteratur, hvor en så den som gjennomgående sterkt påvirket av de gamle, tradisjonsrike Islendingesagaene, en påstand som ikke er helt ubegrunnet, men som ikke favner omkring hele det moderne, islandske, litterære feltet – heller ikke hele Halldór Kiljan Laxness' produksjon.

De siste årene av sitt liv skrev Laxness ikke noe mer. Da han ble spurt om hvorfor, svarte han lakonisk: «Når du har skrevet mer enn 50 bøker, kommer du til et punkt der du ikke har mer på hjertet»

I "På fest med litteraturen" skriver Tore Renberg blant annet om Laxness´forfatterskap (linken går til min omtale av boka). Her skriver han om den råskapen som preger Laxness´forfatterskap - i tillegg til de rent språklige kvalitetene, karakterskildringene og dramaturgien. 

"Sin egen herre" utkom i 1934-35, den gangen forfatteren fremdeles var en meget ung mann. Dette mesterverket som strekker seg over drøye 500 sider, inneholder en formidabel historie om en helt spesiell sauebonde på begynnelsen av det 1900-tallet. 

Mye er sagt om denne boka, og i den forbindelse har jeg lyst til å sitere fra det innledende essayet i boka, som er ført i pennen av Einar Már Guðmundsson (også han en kjent islandsk forfatter):

"I alle disse verkene er Halldór Laxness i uavbrutt samtale med verdenslitteraturen, og i Sin egen herre utfordrer han et bestemt verdensbilde, mest det som finnes i Knut Hamsuns Markens grøde. Bjartur er et sidestykke til Isak, hovedpersonen i Markens grøde, men uten forskjønningen av landlivet og antipatien mot fremskrittet som kjennetegnet Hamsuns begrepsverden. I sin bok Halldór Laxness. En biografi sier Halldór Guðmundsson om denne lille forskjellen: "Begge to skriver historien om en sterk mann som forlater sivilisasjonen. Men Hamsun er egentlig pessimist når det gjelder kultur og menneskets samfunn og skriver derfor en komedie om temaet, dette er grunntonen i Markens grøde. Halldór er derimot optimist når det gjelder menneskelivets muligheter, og skriver en tragedie om denne mannen."

"Sin egen herre" er også nevnt i "1001 bøker du må lese før du dør", og her betegnes Laxness for å være den islandske skjønnlitteraturens ubestridte mester. Her kan vi også lese følgende:

"I alt vesentlig påberoper romanen seg Islands mytiske fortid, i et forsøk på å omdefinere nasjons- og historiefølelsen gjennom dem som vanligvis blir oversett. Boken gir stemme til de urgamle bondesamfunnene med sine åndfullheter, lidelser og konflikter. Den er full av hard realisme, og sidene formelig stinker av sauemøkk, røyk, stein og dype, endeløse snødriver. Den konsentrerer seg om Bjartur og hans kamp for å holde seg uavhengig og gjeldfri tidlig på 1900-tallet, gjennom krigsårenes velstand til den økonomiske krisen og sosialismens fremvekst etter krigens slutt. Med hard, lyrisk og oftevakker prosa følger Laxness Bjarturs voksende familie i dens kamp, hans første og andre kones død og de tre barnas lengsler og uoppfylte drømmer." 

"Sin egen herre":

Innledningsvis i boka får vi høre sagnet om Kólumkilli og om hvordan Gunnvör flyktet opp i fjellet, hvor hun kavet rundt. Det gjaldt å holde seg inne med henne. Ellers kunne det gå riktig ille. 

Sauebonden Bjartur har kjøpt gården Súmarhus, som ligger like i nærheten der hvor Gunnvör antas å raljere. Selv tror han ikke på slik overtro, og han nekter ganske enkelt å forholde seg til at hun skulle finnes. Selv har han ett mål for øye: å bli sin egen herre! Akkurat hvor dypt dette sitter i ham, skal vi snart få erfare. Han har arbeidet i 18 år for en husbond han forakter, og aldri - aldri - skal han sette seg i en situasjon der han blir avhengig av andre. Det er ikke rare krypinn´et han har klart å lage seg. Han klarer ikke en gang å stå oppreist. 

" - Det er ikke bare høyden under kvisten det kommer an på, sier han høyt til hunden, som om han mistenker den for å gjøre seg for høye tanker. - Du kan stole på meg, friheten er mye mer verdt enn takhøyden på gården, men så har jeg da også jobbet for den i atten år. Den mannen som eier sin jord, han er sin egen herre i landet. Ingen har noe å si over ham. Hvis jeg greier å få sauene mine levende gjennom vinteren og gjøre opp for meg fra år til år - da gjør jeg opp for meg; og har greid å få sauene gjennom vinteren. Nei, det vi alle trakter etter, Títla min, det er friheten i landet. Den som gjør opp for seg, er en konge. Den som greier å få sauene sine gjennom vinteren bor i et slott. 

Og når hunden hører dette, blir også den lykkelig. Nå er det ingenting som kaster skygge lenger. Den tar til å løpe rundt mannen med lettsindige bjeff, legger snuten med jegermine mot bakken og sikter seg inn på ham, og i neste øyeblikk er den på beina igjen, og løper i ring." (side 13-14)

Med egen gård åpner det seg muligheter for ekteskap. Da tjenestejenta Rosá på en gård nede i bygda blir budt ham den første sommeren, tar han henne i mot. Hun er gravid, viser det seg. Slik løste man problemene den gangen ... Hjelpsomheten fra de kondisjonerte hadde sin pris. Ingenting kom gratis, og slik dekket de over sin egen skam.

Livet på gården er hardt og de har knapt mat. Alt handler om å holde liv i sauene til neste vår. Midtvinters forsvinner en sau. I alle fall er det dette Bjartur tror. At kona har tatt livet av sauen, kjøttsulten som hun ble, våger hun ikke å fortelle ham. Mens Bjartur er ute på heiene og leter etter en sau han er dømt til ikke å finne, føder kona hans et jentebarn og forblør før Bjarte rekker tilbake. Synet som møter ham da han kommer tilbake, er ubeskrivelig. Hunden har holdt liv i det nyfødte barnet, mens kona er død. Ásta Sóllilja kaller han datteren, og for en gangs skyld er han nødt til å be om hjelp nede i bygda. Samtidig er han umåtelig stolt over sin avdøde kone som heller tok sin død enn å be om hjelp. 

Siden gifter Bjartur seg på nytt og får flere barn. Men innkomstene er usikre og kostholdet magert, og ikke bare dør også hans andre kone, men også de fleste av barna, gjerne i forbindelse med fødselen.

"Barna var helt fra begynnelsen av vant til farens ubetingede innflytelse. Han var på samme tid den høyeste myndighet og den dypeste årsak til alt som skjedde på gården, han var for det første denne lille verdens uomtvistelige skjebne, ikke en overkommelig årsak til besværlige ting eller ansvarlig for dem, hans eneherredømme umuliggjorde enhver kritikk fra deres side, ennå mindre kunne de motsette seg hans forordninger på en planmessig og målbevisst måte. Ikke desto mindre hadde det lenge eksistert en uklar uvilje fra guttene, en ordløs uvilje mot faren, ikke minst på grunn av morens lange vinterlige sengeleie og de dødfødte barna, som de i sin underbevissthet knyttet til ham, dog uten at deres opprørske sinn ble vekket." (side 237)

Min utgave av boka - det er fra denne side-
henvisningene viser til.

Etter hvert vokser Ásta Sóllilja til og blir en ung kvinne med drømmer om et annet liv. Barna overlates til henne når faren er ute på sine reiser, og slik blir hun et offer for en dikter som kommer innom for å gi ungene litt skolegang. Hun lengter slik etter litt kjærlighet. Da hun ikke lenger kan skjule at hun er gravid, våkner farens forakt. Påminnelsen om hennes mor som kom til gården, gravid med en annen manns barn, gjør at han støter henne fra seg. Så skal det etter hvert vise seg at også hun har utviklet en stahet som hun vel mest av alt har fra Bjartur og ikke fra sitt biologiske opphav. En stahet som gjør at hun aldri vil nedlate seg til å be om nåde eller hjelp, ikke før hun nesten går til grunne ... 

Bjartur er så steil at det er vanskelig å like ham. Hans evne til å ta vare på menneskene rundt seg er temmelig mangelfull, for å si det mildt. Han har ganske enkelt ingen forståelse for hva som skal til for at konene og barna skal overleve. Noe så enkelt som ei ku, med melk som ernæring ... Mens det ikke er noen grenser for hvor langt han er villig til å gå for å redde en bortkommen sau ... At han er en nokså enkel sjel, men med en selvoppholdelsesdrift som nesten savner sidestykke, er også på det rene. Samtidig må vi beundre ham, for er han streng overfor omverdenen, er han det også overfor seg selv. Tydeligst kommer dette til uttrykk mot slutten av romanen, der han kaster hun som kunne ha blitt hans tredje kone - kanskje den beste? - på dør fordi hun tilbyr ham litt luksus innkjøpt for egne penger. Fattigdomsangsten slutter aldri å ta kvelertak på ham, det at han aldri må venne seg til noe mer enn det aller nødtørftige, fordi det ellers kan gå fullstendig galt. Sånn sett blir det en selvoppfyllende profeti da han endelig unner seg et mer ordentlig husvære, og må sette seg i gjeld. Ikke fordi det egentlig var galt å sette seg i gjeld, men tilfeldighetene ville det slik at da lånet skulle betales, begynte nedgangstidene ... 

Laxness dveler ikke ved detaljene. Dør et barn, så dør det. Dør en kone, ja så dør hun. Det er ikke mye viderverdigheter rundt det hele. Livet går videre, og det gjør også hans streben for selvstendigheten. "Sin egen herre" er en innholdsrik roman med et helt lass av historier flettet inn i hverandre, og hvor Islands øknonimiske opp- og nedgangstider ligger der som et bakteppe. Fra de rike årene da Europa var i krig, og islandsk sauekjøtt og ull var etterspurte varer, til nedgangstidene som fulgte tett etter. Selv om romanen er tykk, er den overraskende lettlest. Språket glir lett, og fordi det hele tiden skjer så mye, er boka den reneste pageturner. En rekke av triste hendelser som nærmest står i kø for å ramme den lille familien, så triste at det gjør vondt å lese. Og slutten - ja, da knakk jeg sammen og begynte å grine. Rett og slett. Da dukket det nemlig litt ømhet opp i den steile gubben, og det ble veldig sterkt. Mannen som ikke sa stort i årene som hadde gått, annet enn å kvede en vise eller noen vers når han ble taletrengt ...

Mitt ønske er at flere får øynene opp for denne fantastiske romanen! Dette er et stykke islandsk historie, ikke veldig ulik vår egen når vi bare går langt nok tilbake i tid. Romanen er mesterlig på alle tenkelige vis!

Utgitt første gang på Island: 1934/35

Originaltittel: Sjálfstætt fólk

Utgitt første gang på norsk: 1954

Denne utgaven er utgitt i 2004

Forlag: Tiden (sideantall 604)

Oversatt: Tone Myklebost

Innledende essay: Einar Már GuðmundssonISBN: 9788210047893

Finnes også som en del av Bokklubbens Verdensbiblioteket - 

ISBN 9788252563238 - er tilgjengelig til 99 kroner akkurat nå -

det er fra denne utgaven mine sidehenvisninger er. 

Boka har jeg kjøpt selv.

Halldór K. Laxness (Foto: ukjent)

Omtale av boka:

- Klassekampen v/Tore Renberg - 12. mars 2004 - Selvstendighetens pris - «Sin egen herre» er en politisk roman, men Laxness' stemme, og mangslungne fortellerholdninger, gjør at den blir et rikt verk om den evige islending. Betrakter man for eksempel romanen som en diskusjon om selvstendighetsspørsmålet, vil jeg tro det er rikelig med anledninger for både EU-tilhengere og EU-motstandere til å få styrka egen argumentasjon og å få seg en på kjeften. Når alt kommer til alt, er romanverket først og fremst et stort episk karakterdrama. Det innerste hjertet i boka, som gjør at 600 sider føles som en presang, er forholdet mellom sørgejenta Ásta Sóllilja og hennes gråstein av en far, Bjartur. Dette forholdet er fullt av dynamikk, nødvendighet, overraskelser, og vanskelige følelser, og det kjennes som om Laxness forteller noe sant om hvordan det er å være glad i andre folk, selv om vi gjør hverandre vondt. Bjartur, stakkar, han har gjort så mye galt at om handlingene hans havna i hendene på et noenlunde velfungerende rettsvesen, ville han bli bura inne for medvirkning til drap og for å ha behandla sine nærmeste som hester og hunder. Men det blir han ikke. Laxness framstiller ham sånn at leseren får godt med tid til å skjelle ham ut fra sin posisjon i sofaen: Hei, Bjartur, skjerp deg! Faen ta, mann, det er kona di! Herregud, din syke islending, dattera di trenger deg! Men så blir man også fascinert av ham. Mannen som ikke snakker så ofte, men hvis han gjør det, så står han ute på tunet og roper til kona gjennom ytterdøra, og bryr seg ikke om hun hører hva han sier. Mannen som synes at fortidens måter å gjøre ting på er best. Mannen som liker best gammeldagse dikt på rim, og synes at moderne diktning er noe vrøvl. Mot slutten av romanen, når det har gått riktig ille og han ikke lenger har kontakt med dattera Ásta Sóllilja, lager hverdagspoeten Bjartur et vers til henne. Han har kanskje begynt å innse ett og annet? Han ber sønnen Gvendur kvede verset om han treffer søstera når han er nede i bygda. Det slutter sånn som dette:«for hva er vel rikdom og makt og husom du ikke eier en blomst i ditt krus?» Det er hardt å være selvstendig.@sitat:Bjartur er en person man i det virkelige livet ikke ville sett på med vernebriller@